B.innst.S.nr.II (1996-1997)
Innstilling fra finanskomiteen om Nasjonalbudsjettet for 1997 og om salderingen av statsbudsjettet medregnet folketrygden for 1997 og integrering av Statens Fiskarbank i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond.

9. Fraksjonsmerknader

9.1 FELLES FRAKSJONSMERKNADER FRA ARBEIDERPARTIET, SENTERPARTIET, KRISTELIG FOLKEPARTI OG VENSTRE

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre er ved behandlingen av salderingsproposisjonen for 1997 enige om følgende:

9.2 SENTERPARTIET, KRISTELIG FOLKEPARTI OG VENSTRE

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sine merknader i B.innst.S.nr.I (1996-1997) der det heter:

       Disse medlemmer viser til at flertallet av det norske folk den 28. november 1994 sa nei til norsk medlemskap i den europeiske union. Dette valget gir oss muligheter til å føre en mer selvstendig politikk.

       Disse medlemmer vil framholde følgende hovedmål for vår politikk:

       Den rike del av verden kan ikke fortsette en politikk med ukritisk vekst som fører til stadig økende forbruk av ikke-fornybare ressurser med tilhørende forurensning. Bare ved å prøve alternativer til dagens markedsøkonomi kan vi utvikle gode svar på disse interesseavveiningene mellom individ og samfunn.

       Disse medlemmer mener at disse sentrale problemstillingene representerer en betydelig politisk utfordring. Disse medlemmer mener det er behov for et politisk alternativ og vil bidra til at dette tyngdepunkt i norsk politikk videreutvikles. For å videreutvikle og konkretisere sentrumsalternativet i norsk politikk legger disse medlemmer fram en rekke forslag innefor prioriterte områder. Disse partiers felles prioriteringer innebærer en annen kurs enn den Regjeringen legger opp til, blant annet ved:

       Disse medlemmer har i forbindelse med behandlingen av salderingsproposisjonen lagt særlig vekt på å få til en styrking av kommuneøkonomien fordi det er der tilbudet mht. helse-, omsorg og skole fastsettes. Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre utformet et felles opplegg som gjennom et samarbeide med vekselvis Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti sikret over 5 mrd. kroner mer til kommunesektoren.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag til statsbudsjett var meget stramt når det gjaldt kommunesektoren. Det totale offentlige forbruket er forventet å øke med 0,6 %, mens det private forbruket er forventet å øke med 3,3 %. Det er stor statlig rikdom, men kommunal fattigdom. En mer likeverdig vekst mellom privat og offentlig forbruk vil gi en bedre livssituasjon for folk flest.

       Disse medlemmer legger stor vekt på at det kommunale selvstyret gis innhold og realistiske muligheter til å fungere. I mange kommuner og fylkeskommuner er det i dag en økende frustrasjon både blant politikere og ansatte over misforholdet mellom det ansvar de er tildelt og de økonomiske handlingsrammer som de tvinges til å arbeide under.

       Disse medlemmer vil understreke at det er viktig å disponere oljeformuen langsiktig uten at fastlandsbedriftenes konkurranseevne undergraves. Det er vesentlig med en fast finanspolitikk, men etter disse medlemmers mening vil oppbyggingen av store statlige petroleumsfond i seg selv skape et press mot norsk krone som finanspolitikken ikke alene kan motvirke.

9.3 ARBEIDERPARTIET

Innledning

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at hovedmålet for Arbeiderpartiets økonomiske politikk er et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid for alle og økt livskvalitet for det enkelte menneske. De viktigste oppgavene i årene framover er å skaffe arbeid til alle og å trygge velferdssamfunnet. Samtidig må produksjon og forbruk skje i pakt med de grensene naturen setter, og forvaltningen av ressursene må være forsvarlig i et langsiktig perspektiv.

       Gjennom Solidaritetsalternativet har Arbeiderpartiet en helhetlig strategi for å øke verdiskapningen og sysselsettingen. Et hovedelement i Solidaritetsalternativet er å styrke næringslivets kostnadsmessige konkurranseevne gjennom et forpliktende inntektspolitisk samarbeid.

       Denne økonomiske politikken har gitt gode resultater. Sysselsettingen øker betydelig, arbeidsledigheten går ned, prisveksten er lav og rentenivået er betydelig redusert. Samtidig er reallønnsveksten i 1996 den sterkeste på 20 år. Lav kostnadsvekst og stabil utvikling i økonomien har skapt grunnlag for økt produksjon og sysselsetting, og grunnlag for å bygge ut de offentlige velferdstilbudene. Velferdstilbudene er kraftig utvidet de siste årene og viktige reformer er gjennomført innenfor bl.a. eldreomsorg, helse-, barnehage- og utdanningssektoren.

Gode tall for Norge

       Disse medlemmer viser til at flere forhold dokumenterer at det nå går godt i norsk økonomi:

Oppheting av norsk økonomi

       Disse medlemmer vil imidlertid understreke at flere forhold nå tyder på at faren for en for sterk konjunkturoppgang øker i forhold til bare for kort tid siden. Dette har sammenheng med at kapasitetsutnyttelsen på flere områder er svært høy.

       Disse medlemmer vil derfor peke på at faren for at oppgangskonjunkturen nå ledes over i en fase med tiltagende pris- og kostnadsvekst og påfølgende svekkelse av konkurranseevnen og renteøkning øker. Et gunstig lønnsoppgjør i vår har gitt husholdningene økt kjøpekraft. Reallønnsveksten er den sterkeste på 20 år. Utlånene fra bankene øker, og den private sparingen har gått ned slik at stadig mer av den enkeltes inntekt brukes til å etterspørre varer og tjenester. Sterk vekst i sysselsetting og et stort tilbud av kreditt virker i samme retning. Samtidig har husholdningenes låneevne økt som følge av økte boligpriser. Økende etterspørsel kombinert med mangel på kvalifisert arbeidskraft i flere sektorer kan fører til at lønnsveksten tiltar, noe som igjen fører til svekket konkurranseevne for norsk konkurranseutsatt industri.

       Disse medlemmer peker på at finanspolitikken spiller en avgjørende rolle når det gjelder statens muligheter til å dempe etterspørselspresset i økonomien. En stram finanspolitikk i den oppgangskonjunkturen vi er inne i er en forutsetning for å dempe utslagene på pris- og kostnadsveksten og dermed skape grunnlag for en varig vekst i sysselsettingen. En etterspørselsstimulerende finanspolitikk i dagens situasjon ville ha bidratt til at mulighetene til å redusere ledigheten ble svekket, spesielt på lang sikt. Det grunnlaget som er skapt for stabil og varig vekst gjennom Solidaritetsalternativet kan rives vekk. Disse medlemmer viser til at Regjeringen i forslaget til statsbudsjett fremmer forslag som vil innebære at etterspørselen dempes med om lag 1 % målt ved den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte indikatoren.

       Disse medlemmer peker på at inntektspolitikken er en viktig del av stabiliseringspolitikken som skal sikre lav kostnadsvekst. I en situasjon med sterkt press på arbeidsmarkedet vil det bli stadig mer krevende å få til en lønnsvekst framover som er på linje med eller lavere enn hos våre handelspartnere. Disse medlemmer peker på at årets lønnsoppgjør innebærer den sterkeste reallønnsveksten på 20 år. Dersom lønnstilleggene i 1997 blir for høye, vil dette svekke mulighetene for å opprettholde den gode utviklingen på arbeidsmarkedet.

       Disse medlemmer vil videre peke på at kommunesektoren har fått en sterk vekst i sine inntekter i forhold til det som ble lagt til grunn i kommuneøkonomiproposisjonen. Det er etter disse medlemmer syn viktig å understreke at offentlig sektor totalt sett ikke virker destabiliserende på økonomien i den nåværende konjunktursituasjonen.

       Disse medlemmer viser til at norsk økonomi står overfor store utfordringer også når det gjelder hensynet til framtidige forpliktelser. Reduserte oljeinntekter og økende pensjonsforpliktelser utover i neste århundre vil øke presset på statens økonomi. Det er derfor viktig at det nå etableres et finansielt fundament for å møte denne utfordringen gjennom et høyt nivå på den offentlige sparingen. Disse medlemmer viser til at Regjeringen foreslår å sette av 55,4 mrd. kroner til petroleumsfondet i 1997 og at det settes av om lag 45,5 mrd. kroner i 1996.

       Hovedutfordringen for den økonomiske politikken er nå å bidra til stabilitet i den økonomiske utviklingen slik at ledigheten kan bringes ytterligere ned uten at pris- og kostnadsveksten skyter fart.

Oljeavhengighet

       Disse medlemmer viser til at norsk økonomi i betydelig grad er avhengig av petroleumsvirksomheten. Hvert år brukes mange milliarder fra disse inntektene til å finansiere velferdsgoder over statsbudsjettet. Som følge av sterkt økende petroleumsinntekter, vil petroleumsvirksomheten i flere år fremover føre til store overskudd på driftsbalansen overfor utlandet og i statsfinansene. Petroleumsaktiviteten gir videre betydelige impulser til Fastlands-Norge, noe som har bidratt til økt produksjon og sysselsetting i flere sektorer. Oljevirksomheten har imidlertid gjort norsk økonomi mer sårbar for en del indre og ytre forstyrrelser.

       Disse medlemmer viser til at petroleumsressursene er en ikke-fornybar ressurs. Beregninger viser at petroleumsinntektene vil avta utover i neste århundre. Den økonomiske politikken må derfor innrettes slik at staten sikres et solid inntektsfundament ved et lønnsomt og vekstkraftig næringslivet på fastlandet.

       Inntektene fra petroleumsvirksomheten har ikke samme inndragende virkning på privat etterspørsel som skatter og avgifter fra andre sektorer. For stor bruk av petroleumsinntekter kan derfor skape pressproblemer og svekke det konkurranseutsatte næringslivet i fastlandsøkonomien.

       Petroleumsinntektene varierer sterkt, og det er knyttet stor usikkerhet til petroleum- og gasspriser. For å gjøre norsk økonomi mindre avhengig av oljeinntektene er det viktig å begrense bruken av disse inntektene. Det er bruken, og ikke inntektsopptjeningen som skaper « avhengighet ». Av hensyn til langsiktige hensyn for norsk økonomi og gjennomføringen av Solidaritetsalternativet, bør det meste av de økte oljeinntektene i årene fremover plasseres utenlands.

Hovedpilarer i den økonomiske politikken

       Disse medlemmer viser til at den økonomiske politikken er bygget på tre hovedpilarer: Finanspolitikken skal sikre en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Pengepolitikken skal rettes inn mot stabil valutakurs, og inntektspolitikken skal sikre lav inflasjon og god konkurranseevne. Disse medlemmer viser til at alle disse områdene nå er under press. Disse medlemmer vil derfor understreke at en stram finanspolitikk i den nåværende konjunktursituasjonen vil være avgjørende for gjennomføringen av den økonomiske politikken. En svekkelse av en av disse pilarene vil svekke stabiliteten i økonomien og redusere effekten av en god gjennomføring av de andre pilarene. Det er derfor avgjørende at disse politikkområdene ses i sammenheng.

Penge- og valutapolitikken

       Disse medlemmer mener det er viktig å unngå svingninger i konkurranseevnen som følge av valutakursendringer. Slike svingninger kan vanskeliggjøre det inntektspolitiske samarbeidet og skape usikkerhet om rammevilkårene for næringslivet, særlig for den delen som er mest utsatt for konkurranse fra utlandet. Disse medlemmer er derfor enig i at retningslinjene for penge- og valutapolitikkens mål om stabil valutakurs skal ligge fast.

       Disse medlemmer viser til at det innenfor rammene valutaforskriften setter er en klar begrensning på hvor langt pengepolitikken i dagens situasjon kan bidra til å stabilisere utviklingen i norsk økonomi. Disse medlemmer viser til brev fra Norges Bank til Finansdepartementet av 22. november 1996 hvor det uttales følgende:

       Disse medlemmer slutter seg til Norges Banks vurdering på dette punkt.

Inntektspolitikken

       Disse medlemmer viser til at det for 1996 nå anslås en prisvekst på 1 1/4 % og en nominell lønnsvekst på 4 %. Dette innebærer en reallønnsvekst på 2 3/4 %. For 1997 er anslagene 2 1/2 % og 3 1/2 %, noe som innebærer en reallønnsvekst på 1 %. Disse medlemmer mener at et viktig siktemål med inntektspolitikken nå er å unngå at lønnsnivået i norsk næringsliv presses opp som følge av oppgangskonjunkturen. Disse medlemmer vil derfor understreke betydningen av at det inntektspolitiske samarbeidet med partene i arbeidslivet føres videre.

       Disse medlemmer viser til at utviklingen på arbeidsmarkedet preges av sterk sysselsettingsvekst og nedgang i ledigheten. Disse medlemmer mener nivået på arbeidsmarkedstiltak må tilpasses konjunktursituasjonen og utfordringene på arbeidsmarkedet. Det er behov for tiltak som motvirker flaskehalser og som raskt kan gi arbeidssøkere kompetanse til å gå inn i ledige jobber, og det er behov for en målrettet innsats overfor grupper med særlige problemer på arbeidsmarkedet. Disse medlemmer viser til at Regjeringen ikke foreslår en reduksjon i nivået på arbeidsmarkedstiltakene i forhold til forslaget i Nasjonalbudsjettet.

Finanspolitikken

       Hovedutfordringen nå er å videreføre Solidaritetsalternativet gjennom en fortsatt styrking av næringslivet i Fastlands-Norge. Dette vil legge forholdene til rette for en fortsatt stabil økonomisk utvikling, en ytterligere nedgang i arbeidsledigheten og en videre utbygging av velferdssamfunnet. Vi bør stå best mulig rustet til å møte de store pensjons- og velferdsutfordringene som vil komme samtidig med at oljeinntektene går ned. Det er derfor både av hensyn til den økonomiske utviklingen på kort sikt og av hensyn til langsiktige utfordringer for norsk økonomi viktig at Statens petroleumsfond bygges opp.

       Dersom vi nå tillater en for sterk utgiftsvekst i budsjettet, risikerer vi at vi ikke når noen av disse målene. En for sterk utgiftsvekst vil kunne lede til tiltagende pris- og kostnadsvekst som vil gi økt arbeidsledighet og over tid svekke grunnlaget for velferden. Med det aktivitetsnivået vi nå har i norsk økonomi er det en klar fare for pressproblemer og tiltakende kostnadsvekst. Disse medlemmer mener derfor at statsbudsjettet for 1997 må bidra til å dempe veksten i den samlede etterspørselen.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen har lagt særlig vekt på følgende forhold i arbeidet med budsjettopplegget for 1997:

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens arbeid med salderingsproposisjonen har tatt utgangspunkt i dette gjennom at følgende prinsipper er fulgt:

       Disse medlemmer mener Regjeringen har lagt fram et budsjett som vil bidra til lavere ledighet, lav pris- og kostnadsvekst og fortsatt lav rente. Samtidig er viktige velferdsoppgaver prioritert. I St.prp. nr. 1 (1996-1997) tas det et løft for å øke behandlingskapasiteten i helsevesenet. Det gis garanti for at en del alvorlige sykdommer skal behandles i løpet av 3 måneder. Flere eldre vil få enerom på sykehjem. Det tas også et løft for å betale den nye skolereformen hvor 6-åringer begynner på skolen. Heldagstilbudet for barn i småskolen bygges kraftig ut. I salderingsproposisjonen fremmes ytterligere forslag om styrket behandlingskapasitet i helsevesenet og økt satsing på eldreomsorg mv. i tråd med Stortingets foreløpige budsjettvedtak.

Kommuneopplegget

       Disse medlemmer vil vise til at det kommuneopplegget for 1997 som ble resultatet av forliket mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har en langt bedre fordelingsprofil enn det som ville vært resultatet av Stortingets tidligere vedtak. Mindre kommuner og distriktskommuner kommer godt ut med det budsjettopplegget som det legges opp til. Disse medlemmer vil peke på at hovedforklaringen på den gode fordelingsprofilen ligger i at skattørene reduseres, og at dette gir rom for økte rammeoverføringer til kommunene. Disse medlemmer vil videre peke på at samtlige økninger på kommuneøkonomien er dekket inn andre steder på statsbudsjettet. Det er ikke brukt mer oljepenger.

       Disse medlemmer vil vise til at et kommuneopplegg med uendrede skattører for kommuner og fylkeskommuner ville gitt mest til kommuner med solid skattegrunnlag. I forliket mellom Arbeiderpartiet og mellompartiene er denne skjevheten rettet opp. Skattørene for kommuner og fylkeskommuner reduseres tilsvarende om lag 2,3 mrd. kroner i forhold til en situasjon med uendrede skattører. Disse medlemmer vil peke på at dette gir en jamnere fordeling ved at en større del av veksten i kommuneøkonomien kommer i rammetilskuddet. Det skjer bl.a. ved at innbyggertilskuddet, regionaltilskuddet og skjønnspotten samlet øker med 716 mill. kroner slik at de små og skattesvake kommunene kommer bedre ut.

       Disse medlemmer viser videre til at opplegget innebærer en økt satsing på helse og eldreomsorg på 900 mill. kroner som foreslått i salderingsproposisjonen. Dette gjør det mulig å øke innsatsen innen sjukehussektoren og bygge flere enkeltrom på sykehjem.

       Som en del av kommuneopplegget for 1997 innebærer budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og mellompartiene også at integreringstilskuddet for kommunene i forbindelse med bosetting av flyktninger økes med 50 mill. kroner samt en egen skjønnspott på 50 mill. kroner til økt satsing på HVPU-klienter som trenger ekstra oppfølging.

       Disse medlemmer vil videre peke på at grunnskolen styrkes med 300 mill. kroner gjennom en øremerket bevilgning til innkjøp av skolebøker. Opprinnelig var disse midlene lagt inn over en treårsperiode. Nå får kommunene mer penger i 1997.

       Disse medlemmer vil vise til at engangstilskuddet til skolebøker i grunnskolen, lavere renteutgifter enn lagt til grunn i nasjonalbudsjettet og de foreslåtte satsinger på helse og eldre i salderingsproposisjonen til sammen utgjør om lag 1,5 mrd. kroner Disse medlemmer vil påpeke at det i forliket mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre tilføres 3,4 mrd. kroner i det samlede kommuneopplegg for 1997.

Behandlingen av salderingsproposisjonen i Stortinget

       Disse medlemmer viser til at Stortinget gjennom den foreløpige budsjettbehandling svekket budsjett med 3,6 mrd. kroner hvorav økte utgifter utgjorde 3 mrd. kroner. I tillegg ble det etablert flertall for ikke å redusere de kommunale skattørene, noe som gir 4,5 mrd. kroner i økte inntekter for kommuneforvaltningen, mens statsbudsjettet blir svekket tilsvarende. Totalt ble dermed statsbudsjettet svekket med over 8 mrd. kroner. Disse medlemmer viser til at et slikt budsjett kan gi en klart høyere pris- og kostnadsvekst i forhold til Regjeringens opplegg, noe som vil svekke næringslivets konkurranseevne. Dette vil svekke grunnlaget for varig vekst i produksjon og sysselsetting. En slik utvikling går i motsatt retning av strategien som er lagt i Solidaritetsalternativet.

       Finansinnstillingen viser samtidig at det er et bredt flertall i Stortinget som mener det nå er et klart behov for å kjøle ned økonomien ved gjennomføring av tiltak for å dempe etterspørselen.

       Disse medlemmer førte under arbeidet med finansinnstillingen samtaler med de øvrige partiene i Stortinget med sikte på å oppnå flertall i finansinnstillingen for et helhetlig økonomisk opplegg. Disse medlemmer åpnet i denne forbindelse for å finne samlende løsninger hvor en styrker innsatsen innen helsevesenet og eldreomsorgen ytterligere i forhold til Regjeringens opplegg mot å finne tilsvarende inndekning. Arbeiderparitet konstaterer at det ikke var tilstrekkelig vilje fra andre partier ved behandlingen av finansinnstillingen til å medvirke til et slikt flertallsopplegg.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i salderingsproposisjonen har fremmet forslag som tar sikte på å gjenopprette balansen i budsjettet og som vil holde utgiftsveksten innenfor de rammer som er forsvarlig. Regjeringen har i den forbindelse funnet det nødvendig å gå imot flere av de forslag som samlet flertall gjennom Stortingets foreløpige behandling. Disse medlemmer mener dette har vært helt nødvendig for å legge fram et ansvarlig opplegg. Dette har sammenheng med at omfanget av overskridelser har vært såvidt stort at en inndekning gjennom reduksjon ikke ville vært forsvarlig ut fra hensynet til videreføring av sentrale offentlige oppgaver. Videre finner disse medlemmer grunn til å peke på at resultatet av Stortingets foreløpige behandling ikke har vært et samlet opplegg fra et flertall på Stortinget, men resultatet av de enkelte partienes stemmegivning.

       Disse medlemmer vil understreke at Regjeringen har fulgt opp Stortingets vedtak så langt det har vært mulig innenfor en forsvarlig ramme. Totalt innebærer dette en brutto svekkelse av budsjettet på i overkant av 2 mrd. kroner. Regjeringen fremmet i proposisjonen forslag om inndekning av dette beløpet gjennom en tilsvarende reduksjon i utgifter og økte inntekter. I tillegg foreslo Regjeringen en netto inndragning av privat kjøpekraft på 1 mrd. kroner for å dempe presset i økonomien ytterligere.

       Disse medlemmer viser til at det som resultat av budsjettavtaler inngått i Stortinget er sikret flertall for uendret budsjettbalanse i forhold til Regjeringens opplegg i salderingsproposisjonen. Stortingets omdisponeringer vil heller ikke føre til at anslagene for pris- og kostnadsveksten i økonomien vil øke, og innstrammingseffekten målt ved den rente-, olje- og aktivitetskorrigerte indikatoren blir ikke svekket.

       Disse medlemmer viser til at budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre innebærer at det satses mer på velferd uten en svekkelse av budsjettet eller økt bruk av oljepenger. Kommuneopplegget i denne avtalen innebærer at kommunene får 3,4 mrd. kroner utover det Regjeringen foreslo i salderingsproposisjonen, og 4,85 mrd. kroner mer enn foreslått i forbindelse med fremleggelsen av Nasjonalbudsjettet i oktober. Disse medlemmer vil peke på at det i utgangspunktet var flertall i Stortinget for økte frie inntekter til kommunene på 4,5 mrd. kroner. Imidlertid har Arbeiderpartiet gjennom budsjettavtalen bidratt til at opplegget har fått en langt bedre distriktsprofil enn i Stortingets opprinnelige vedtak. Dette har sammenheng med at det nå er etablert flertall for en viss reduksjon i den kommunale skattøren samtidig som øremerkede bevilgninger til helse, utdanning og omsorg er økt.

9.4 SENTERPARTIET

9.4.1 Innledning

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiets opplegg i salderingsinnstillingen og Senterpartiets alternative budsjett for 1997 bygger på Senterpartiets program for stortingsperioden 1993-97.

       Det vises til finansinnstillingen - B.innst.S.nr.I (1996-1997) - hvor Senterpartiets alternative budsjett er presentert i sin fulle bredde. Det vises videre til felles fraksjonsmerknad fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre under avsnitt 9.2.

9.4.2 Hovedutfordringer i det norske samfunnet

       De sentrale utfordringene i Norge på 90-tallet knytter seg til områdene folkestyre, solidaritet og miljø. Senterpartiets alternative økonomiske opplegg for 1997 tar utgangpunkt i behovet for en ny kurs på disse områdene:

       Senterpartiet mener det er nødvendig med folkevalgt styring og korrigering av markedskreftene for å kunne motvirke de klare utviklingstrekk vi nå ser. Derfor vil Senterpartiet fortsatt arbeide mot at Norge gjennom EØS-avtalen skal overta EUs økonomiske politikk.

       Senterpartiet mener at Regjeringens stadig sterkere « oljefyrte » økonomi gir forventninger om så store inntekter at det blir vanskelig å mobilisere den nødvendige nøkternhet for å bygge et solidarisk samfunn i et rent miljø.

       Under Arbeiderpartiet har statsmakten fått en enorm økonomisk styrke. Denne styrken bruker Regjeringen til å forsterke markedskreftenes konsentrasjon av bosetting av næringsliv.

9.4.3 Oljeutvinningstempoet

       Regjeringen legger opp til en planmessig økning i petroleumsproduksjonen de kommende årene.

Tabellen under viser hvordan produksjonen i m.t.o.e. har vokst siden 1971:

(* Figur utelatt *)

       Senterpartiet vil redusere oljeutvinningstempoet av hensyn til miljø, økonomi og næringsliv. Senterpartiet vil ha en planmessig reduksjon i stedet for Regjeringens planmessige økning de nærmeste årene. Politikken på dette feltet må bygges på en forståelse av at enhver tapping av olje og gass gir økte utslipp av CO₂ . Senterpartiet ønsker ressurssparing framfor finanssparing. Senterpartiet står derfor fast på målsettingen om å stabilisere utvinningen av råolje.

9.4.3.1 Senterparti-initiativ overfor Regjeringen

       Senterpartiets stortingsgruppe skrev den 25. november 1996 følgende brev til Regjeringen v/statsminister Thorbjørn Jagland:

       Arbeiderpartiet avviste Senterpartiets oppfordring om å redusere oljeutvinningstempoet (møtet mellom Senterpartiet og Regjeringen/Arbeiderpartiet ble avholdt onsdag 4. desember). Senterpartiet er bekymret for hvilke konsekvenser dette vil få for norsk økonomi.

       Regjeringen møter inflasjonsfaren med å pålegge den norske befolkning nye skatter og avgifter. Det kuttes i offentlig velferdstiltak, samtidig som vedtak i Stortinget ignoreres. Dette begrunnes med behovet for å stramme inn forbruket. Senterpartiet mener at oljeutvinningstempoet er like viktig som forbruket for å forklare presset i norsk økonomi. Oljeutvinningen påvirker både kronekurs og rentenivå. Ved å møte presset på krona ved hjelp av lavere renter og strammere budsjettdisiplin velger Regjeringen å prioritere økt privat forbruk.

       Veksten i privat forbruk og presset i norsk økonomi henger sammen. Arbeiderpartiet foreslår økt aksjeskatt og avgifter for å kjøle ned økonomien. Senterpartiet ser de samme faresignaler som Regjeringen gjør. Men Regjeringen angriper dette på gal måte. Regjeringens forslag rammer folk flest og eierne i små og mellomstore bedrifter. Regjeringen opprinnelige forslag la opp til et underskudd i kommunene på 3 mrd. kroner. Regjeringens tiltak er symptombehandling i stedet for forsøk på å helbrede på lengre sikt. Hensynet til langsiktig forvaltning av naturressurser og det globale miljøet er i seg sjøl mer enn god nok grunn til å redusere oljeutvinningstempoet. I tillegg kommer Regjeringens ønske om internasjonal solidaritet mellom fattig og rik - som Senterpartiet deler. Det nye perspektiv er at oljeutvinningstempoet nå må ned for å dempe dagens opphetede økonomi og for å forhindre at norsk vareproduksjon blir utkonkurrert.

       Redusert oljeutvinningstempo gir lavere overskudd på statsbudsjettet og handelsbalansen. Dette vil dempe etterspørsel etter norsk valuta. Dette er en fordel. Et redusert oljeutvinningstempo vil også dempe lønns - og prispress innenlands fordi den norske petroleumsformuen ikke blir plassert « på bok » eller investert i utlandet. Endelig vil et redusert oljeutvinningstempo føre til en nødvendig, framtidsrettet nøkternhet også når det gjelder offentlig bruk av penger.

       Regjeringen er ikke villig til å erkjenne sammenhengen mellom oljeutvinningstempoet og presset i økonomien. Finansministeren avviste kategorisk i møtet med Senterpartiet at det var noen sammenheng mellom oljeutvinningstempoet og presset i økonomien. Finansministeren aksepterer at fastkurspolitikken presser renta stadig lenger ned og er dermed positiv til privat forbruksvekst. Finansministeren ser det heller ikke som et mulig grep å dempe privat forbruk ved å stimulere til privat sparing eller økt toppskatt. Dette mener Senterpartiet kunne eliminert virkningen av at kommunene beholder egne skattepenger. Regjeringen fokuserer på budsjettdisiplin og identifiserer ikke den dyptliggende årsaken til problemene. Regjeringen tar heller ikke andre virkemidler enn finanspolitikken i bruk.

       Senterpartiet vil gjøre norsk økonomi mindre oljeavhengig. Det samlede forbruk må derfor ned. Det er i dag imidlertid oppstått en ubalanse mellom privat og offentlig forbruk. Regjeringens politikk har ansvar for dette. Dette er en budsjettpolitikk i tråd med statsminister Thorbjørn Jaglands uttrykte mål om å overoppfylle Maastricht - avtalens makroøkonomiske kriterier. Senterpartiet kan ikke se på en rekordartet privat vekst og samtidig la penger gå inn på konto, betalt med folks lidelser. Et redusert oljeutvinningstempo ville ført til at Norges Bank slapp å gjennomføre ytterligere rentenedsettelser for å holde krona stabil. Det å stoppe rentas glidefart nedoverbakke vil i seg selv virke nedkjølende på norsk økonomi. Det er større indre logikk i Senterpartiets alternative budsjett enn det våre motstandere later til å tro.

9.4.4 Situasjonen i kommunene

       Det er kommuner og fylkeskommuner som har hovedansvaret for grunnleggende velferdsoppgaver som skole, helse og omsorg. Det er imidlertid Stortinget som fastsetter hvilke økonomiske rammer kommuner og fylkeskommuner skal få. Til tross for at oppgavene som skal løses blir flere, foreslo Regjeringen både i sitt opprinnelige budsjettforslag (Gul bok) og i salderingsproposisjonen å redusere inntektene for kommuner og fylker. Kommunesektoren pålegges nye oppgaver uten at det gis tilstrekkelig økonomisk kompensasjon. Dessuten opplever mange kommuner at det er nødvendig å utvide kvaliteten på en del tjenester, noe som medfører høyere kostnader, uten at det gis kompensasjon. I tillegg skjer det en sterk vekst i antall barn og eldre i mange kommuner, noe som krever en volumvekst på tjenestetilbudet. Eksempler på endringer som stiller større krav til kommunene er:

       Regjeringens anslag i Gul bok viste at det ville bli et underskudd i kommunesektoren på nesten 1 mrd. kroner i inneværende år og 3,3 mrd. kroner i 1997. Den gode skatteveksten i inneværende år spises opp av økte driftsutgifter, bl.a. på grunn av et kostbart lønnsoppgjør med påfølgende økte pensjonsforpliktelser og at kommunene gir tilbud til stadig flere, spesielt barn og eldre.

       Senterpartiet gikk derfor i sitt alternative statsbudsjett inn for å gi kommuner og fylkeskommuner et skikkelig økonomisk løft ved å øke handlefriheten for kommuner og fylker med 4,5 mrd. kroner. Dette er nødvendig for å bygge ut det grunnleggende tjenestetilbudet som skal gi barn og unge en god start i livet og gamle og syke en verdig behandling. Dersom vi ikke satser på forebyggende tiltak som gode skoler, omsorg og hjelpetiltak i en tidlig fase, vil helse- og sosialkostnadene vokse oss over hodet.

       Senterpartiet gikk ved salderingen sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre i forhandlinger med Arbeiderpartiet om kommuneopplegget for 1997. Nedenstående tabell viser hvordan den oppnådde avtalen slår ut for kommuner og fylkeskommuner:

Spesifikasjon av tillegg til primærkommunene.

Alle tall er i forhold til opprinnelig statsbudsjett for 1997 (Gul bok):

Spesifikasjon av øremerkede tillegg m.v. til fylkeskommunene (helse og omsorg)Alle tall er i forhold til opprinnelig statsbudsjett for 1997 (Gul bok):

9.4.5 Arbeidet med salderingsproposisjonen

       Finansminister Sigbjørn Johnsen inviterte i sin finanstale den 4. oktober 1996 til et bredt samarbeid i Stortinget om statsbudsjettet for 1997. Han sa bl.a. følgende:

       Regjeringspartiet gjorde ikke noe reelt forsøk på å etablere et stabilt flertall under komiteens arbeid med B.innst.S.nr.I (finansinnstillingen) høsten 1996 . Heller ikke i det videre arbeidet med de forskjellige fagbudsjettinnstillingene var regjeringspartiet aktivt for å skaffe seg innflytelse over budsjettprosessen. Dermed kom regjeringspartiet stadig i mindretall under den foreløpige behandlingen av statsbudsjettet for 1997.

       Ved Stortingets behandling av de enkelte fagbudsjettene ble flertall for å endre Regjeringens opplegg til statsbudsjett for 1997 på om lag 100 kapitler/poster. Samlet beløp endringene seg til om lag 8 mrd. kroner - fordelt med vel 3 mrd. kroner i økte utgifter og knapt 5 mrd. kroner i reduserte inntekter.

       Regjeringen avviser i salderingsproposisjonen de aller fleste endringsvedtakene og aksepterer helt eller delvis kun åtte endringer med et samlet omfang på vel 2 mrd. kroner. Regjeringen neglisjerer dermed Stortingets møysommelige arbeid med budsjettet så langt på en måte som det ikke finnes maken til tidligere. Regjeringens handling kan ikke oppfattes som annet en sterk provokasjon overfor Stortinget. Regjeringens handlemåte står i grell kontrast til statsminister Thorbjørn Jaglands samarbeidsinvitt som bl.a. er kommet til uttrykk i Regjeringens tiltredelseserklæring av 29. oktober 1996 hvor det heter:

       Ved behandlingen av Willoch-regjeringens budsjettforslag for 1986 høsten 1985 oppstod en situasjon som kan minne litt om det som er skjedd denne høsten. Det ble heller ikke den gangen avklart noe flertall for hele budsjettet i finansinnstillingen, og opposisjonen etablerte dermed flertall for en del endringer i Regjeringens opplegg, men av et langt mindre omfang enn det som nå er tilfellet. Likevel ble det fra Arbeiderpartiets representanter i Stortinget brukt meget sterke uttrykk om det som hadde skjedd og det faktum at det i salderingen ble etablert flertall som omgjorde noen av de foreløpige vedtakene. I salderingsdebatten den 19. desember 1985 uttalte f.eks. Gunnar Berge bl.a. følgende:

       Gro Harlem Brundtland uttalte i debatten 19. desember 1985 bl.a. følgende:

       Regjeringen Jaglands og regjeringspartiets håndtering av budsjettet denne høsten kommer i et merkelig lys sett på bakgrunn av de ovenfor siterte uttalelsene fra framtredende arbeiderpartirepresentanter for 11 år siden.

       Regjeringens budsjettforslag i salderingsproposisjonen kan grovt sett deles i tre, nemlig:

       Senterpartiet viser til at partiet alene eller sammen med andre partier (særlig Kristelig Folkeparti og Venstre) har fremmet en rekke mindretallsforslag som ikke er blitt vedtatt under den foreløpige behandlingen av budsjettet. De respektive partier tar til etterretning at det ikke er flertall i Stortinget for disse forslagene og at det derfor ikke har noen hensikt å fremme dem på nytt. Ingen av disse forslagene er derfor blitt gjentatt i denne innstillingen som er grunnlaget for den endelige behandlingen av budsjettet i Stortinget.

9.4.6 Viktige Senterpartiforslag ved behandlingen av statsbudsjettet for 1997I tråd med det som er sagt foran vil ikke Senterpartiet gjenta noen av partiets forslag som ikke fikk flertall under den foreløpige behandlingen. Nedenfor følger derfor et kort sammendrag av de øvrige viktige forslag fra Senterpartiet i forbindelse med behandlingen av finansinnstillingen og fagbudsjettene.

9.4.6.1 Styrk kommuner og fylker slik at de kan ta seg av skole, helse og omsorg!

       Helsevesenet står under sterkt press. Sykehusene makter ikke å overholde ventelistegarantien og helsekøene vokser stadig. Mangelen på leger, legespesialister og annet helsepersonell forverrer situasjonen, særlig i distriktene. Senterpartiet vil understreke den viktige funksjonen lokalsykehusene har for å sikre befolkningen i hele landet en rimelig grad av trygghet for medisinsk hjelp i kritiske situasjoner.

       Omsorgssektoren står også overfor store utfordringer. Stadig flere av de eldste eldre, endringer i befolkningens sykdomsbilde og tekniske nyvinninger som gir nye behandlingstilbud for ulike lidelser, har ført til en drastisk økning i etterspørselen etter helsetjenester. Både i pleie- og omsorgssektoren og i psykiatrien, er det et stort gap mellom behov og tilbud.

       Senterpartiet har derfor ved behandlingen av statsbudsjettet gått inn for:

9.4.6.2 Til kamp mot økte forskjeller!

       Forskjellene mellom fattige og rike i Norge har økt de siste ti årene. De 200.000 rikeste husholdningene disponerer nå hele 22,4 % av landets samlede inntekter, mens de 200.000 fattigste husholdningene bare disponerer 2,9 %.

       Regjeringens forslag til statsbudsjett gjorde ingenting for å rette opp denne utviklingen. Tvert imot la Regjeringen opp til å forsterke forskjellene ved at det private forbruket skal øke med 3,3 % i 1997, mens utgiftene til det offentlige bare skal økes med 0,6 %. Dette vil gi negative konsekvenser for de som er mest avhengige av offentlige velferdstjenester.

       I Regjeringens forslag til statsbudsjett legges det opp til skattelettelser for de som tjener mest. Videre blir skattefradraget for folk med grunn- og hjelpestønad halvert. Oppfølgingen av Arbeiderpartiets og Høyres samarbeid fra velferdsmeldingen betyr en innstramming på 400 mill. kroner for enslige forsørgere fra og med 1998. I tillegg til skjevfordelingen kommer de negative konsekvensene av kommunenes ressursmangel.

       Senterpartiet vil kjempe imot økte forskjeller. Senterpartiet vil sikre at alle grupper får ta del i velstandsutviklingen. Enslige forsørgere, de trygdede, folk i sykehuskø, funksjonshemmede og minstepensjonister må få en større andel av velferdsgodene.

       Senterpartiet har derfor ved behandlingen av statsbudsjettet gått inn for:

9.4.6.3 Ta hele Norge i bruk!

       I 1995 hadde 218 kommuner og 5 fylker tilbakegang i folketallet. Samtidig tok 10 kommuner 60 % av befolkningsveksten. Disse 10 kommunene har 30 % av befolkningen.

       På 90-tallet er en rekke distriktspolitiske virkemidler avviklet av Arbeiderpartiet og Høyre. I stikkords form kan nevnes: markedstilpassing av landbruks- og fiskeripolitikken, oppheving av etableringsloven og endring av konsesjonslovene. Distriktenes Utbyggingsfond er erstattet av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond som legger bedriftsøkonomiske hensyn til grunn framfor distriktspolitiske. I tillegg svekkes den totale samfunnsservice når tjenestene innen post, tele og NSB skal bygge på økonomisk lønnsomhet.

       Mange forsøker å framstille distrikts-Norge som en utgiftspost. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser imidlertid at Vest-Agder, Telemark, Østfold og Finnmark er de fire fylkene med høyest eksport pr. innbygger. Sentrale fylker som Oslo og Akershus ligger nederst på tabellen. Dette gir et annet inntrykk av verdiskapningen enn det bildet mange forsøker å skape av et subsidiert distrikts-Norge.

       Senterpartiet vil redusere tempoet i oljeutvinningen og overføre investeringer i Fastlands-Norge. På denne måten kan vi bygge opp et variert næringsliv og ha flere bein å stå på. Senterpartiet vil redusere bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak og dagpenger og bruke midlene til faste arbeidsplasser i kommuner og fylkeskommuner.

       Senterpartiet mener at våre rike naturressurser - jord, skog og fisk - sikres den beste forvaltning gjennom lokalt eierskap og lokal utnytting. Distriktene skal i større grad få beholde avkastningen av egne naturressurser, det vil si verdier som er skapt lokalt, i stedet for å være avhengig av statlige tilbakeføringer.

       Senterpartiet har derfor ved behandlingen av statsbudsjettet gått inn for:

9.4.6.4 Sats på utdanning!

       Hele vårt utdanningssystem har de siste år vårt gjennom store strukturelle og innholdsmessige reformer. Reform 94, høyskolereformen og Reform 97 har alle medført stort ressursbruk både av økonomisk og personellmessig art. Alle reformene har som mål å bedre kvaliteten i våre utdanningsinstitusjoner på en rekke områder. Senterpartiet vil gjøre det etter disse retningslinjene:

       Senterpartiet har derfor ved behandlingen av statsbudsjettet gått inn for:

9.4.6.5 Sats på ren jord, luft og vann!

       Miljøtiltak er for femte året på rad nedprioritert i Regjeringens forslag til statsbudsjett. Budsjettforslaget viser Regjeringens unnfallenhet i miljøpolitikken på sentrale områder:

       Senterpartiet har derfor ved behandlingen av statsbudsjettet gått inn for:

9.5 HØYRE

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til B.innst.S.nr.I (1996-1997) der disse medlemmer redegjør for Høyres alternative budsjett i sin fulle bredde. Disse medlemmer viderefører i salderingsinnstillingen de prioriteringer som der skisseres. Innholdet i denne fraksjonsmerknaden kan sammenfattes slik:

9.6 INNLEDNING

9.6.1 Større valgfrihet gjennom økonomisk handlekraft

       Høyre tar i budsjettet sikte på å gi familiene større valgfrihet gjennom større råderett over egen inntekt og formue. Norge ligger i dag på et internasjonalt toppnivå når skattene måles mot verdiskapningen i økonomien. Høyre mener at vi kan oppnå et samfunn med større velferd og livskvalitet dersom en større del av verdiskapningen får bli hos familiene og bli disponert på bakgrunn av den enkeltes valg. En for høy skattlegging medfører store kostnader gjennom vridninger i økonomien som gjør nasjonen fattigere. Med et så høyt skatte- og avgiftsnivå som i Norge er den siste skattekronen mer verd hos familiene enn hos staten.

       I dag er småbarnsfamiliene ofte i en særlig økonomisk situasjon som tvinger dem til å ta valg som bryter med det de ønsker for familien og barnet. Høyre tar i dette budsjettalternativet det første skrittet mot innføringen av en kontantstøttesystem som kan gi større økonomisk handlefrihet for familiene, og dermed større frihet til å tilpasse seg etter egne ønsker og behov.

9.6.2 Bedre balanse mellom offentlig og privat sektor

       Høyres alternative statsbudsjett er skritt i retning av å jevne ut ubalansen mellom offentlig og privat sektor i Norge. Offentlig sektor legger beslag på en for stor del av verdiskapningen på bekostning av familiene og næringslivet. Den sterke ubalansen mellom offentlig og privat sektor er et voksende demokratiproblem. På sikt skal en bedre balanse oppnås ved sterk prioritering av de offentlige utgiftene kombinert med tiltak for stabil vekst i konkurranseutsatt norsk næringsliv.

       Høyres alternative budsjett tar sikte på å snu utviklingen der en stadig større del av det norske finansmarked og norsk næringsliv blir sosialisert gjennom kapitalsterke statlige selskaper. Det er urovekkende at Norge står i fare for å bli et samfunn der grensene mellom offentlige forvaltningsoppgaver og statlig eierskap og forretningsdrift blir uklare. Demokratiet er avhengig av et klart skille mellom et uavhengig næringsliv og de offentlige myndigheter som regulerer markedsøkonomien. Høyres politikk tar derfor sikte på å skape klarere maktforhold gjennom å redusere det offentlige eierskapet og legge forholdene til rette for en bred norsk folkekapitalisme.

9.6.3 Bedre balanse mellom dagens og morgendagens skattebetalere

       Høyre vil som et konservativ parti alltid ta hensyn til balansen mellom generasjonene. Hvis dagens politikk ikke i tilstrekkelig grad innrettes etter en målsetting om en sunn byrdefordeling mellom generasjonene, betyr dette at vi skyver en større skattebyrde over på våre barn enn den vi selv er villig til å bære. Høyre mener Statens Petroleumsfond bør omdannes til et Folketrygdens støttefond for å trygge morgendagens pensjonsutbetalinger. En mer omfattende reform av folketrygden der tilleggspensjonene fonderes på en individuell basis er ønskelig for å sikre at sparingen skjer på mange private hender fremfor statens ene.

9.7 DET ØKONOMISKE OPPLEGGET

9.7.1 Regjeringens forslag i salderingsinnstilingen

       I finansinnstillingen presenterte Høyre et omfattende alternativ til Regjeringens økonomiske opplegg for 1997. Dette alternativet kombinerte lavere offentlige utgifter med betydelige skattelettelser og en effektiv satsing på offentlige kjerneoppgaver som helse, utdanning og kriminalitetsbekjempelse.

       Siden Stortinget avga finansinnstillingen har Statistisk Sentralbyrås anslag på samlet etterspørsel fra Fastlands-Norge og for inneværende år blitt er blitt oppjustert. Norges Bank har på sin side satt ned signalrentene. Dette er trekk som føyer seg inn i rekken av forhold som ytterligere forsterker behovet for en finanspolitisk innstramning. Dette kommer også frem i Norges Banks i brev til Finansdepartementet 22. november 1996:

       Regjeringens salderingsproposisjon viser manglende vilje og evne til å foreta relle omprioriteringer til beste for offentlige kjerneoppgaver og at dette i seg selv er en fare for en stabil økonomisk utvikling. I en situasjon der husholdningenes sparerate er fallende vil det være riktig å satse sterkere på sparestimulerende tiltak for som kan redusere konsumetterspørselen i økonomien. Det er meget uheldig at Regjeringen i stedet har valgt å foreslå en økning av den særnorske formuesbeskatningen på sparing i bedriftenes egenkapital.

       Moderasjon i lønnsdannelsen er en forutsetning for en videre stabil økonomisk utvikling. Det beste bidraget myndighetene kan gi i den forbindelse er en reduksjon av skatter og avgifter. Regjeringens forslag til skatte- og avgiftsøkninger reduserer mulighetene for et moderat lønnsoppgjør og bidrar til å øke presset på finanspolitikken og pengepolitikken.

       Den sterke finansielle posisjon som staten synes å være i på kort sikt, reduserer presset i retning av viktige strukturelle reformer i norsk økonomi. Det er derfor interessant å registrere IMFs gjennomgang av norsk økonomi som ble sendt finanskomiteen i brev av 11. desember 1996:

       IMF peker her på sentrale utfordringer for norsk økonomi. Dette er forhold som er ivaretatt gjennom Høyres alternative statsbudsjett slik det fremkommer i B.innst.S.nr.I (1996-1997).

9.7.2 Forliket mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre

       Forliket mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre øker de offentlige utgiftene Regjeringens med 3,4 mrd. kroner i forhold til Regjeringens opplegg i salderingsproposisjonen. Høyre ser kommunesektorens behov for økte bevilgninger i forbindelse med de viktige reformene som nå gjennomføres, og er skuffet over at mellompartiene nok en gang har redusert kommunenes egeninntekter (skattøre) i forhandlinger med Arbeiderpartiet.

       Høyre er meget betenkt over den innretting inndekningen av disse forslagene har. Å øke kommunesektorens etterspørsel etter varer og tjenester med flere milliarder kroner uten at dette motsvares av reelle kutt i andre utgifter kan vise seg å være sterkt inflasjonsdrivende.

       Knapt 3 mrd. kroner av inndekningen i forliket består i å tappe statlige fond, redusere anslagsbevilgninger og å trekke inn overskuddslikviditet fra forsvaret. Dette er budsjettdisposisjoner som overhodet ikke reduserer presstendensene i norsk økonomi.

       På toppen av dette kommer massive avgiftsøkninger som i sum skal trekke inn over 3 mrd. kroner fra norske forbrukere. Det vil si at hver norsk skattebetaler må forvente å bidra med om lag 1.500 kroner mer i avgifter til statskassen i 1997. Forlikspartiene fremstiller det som om veksten påplussingene på avgiftene lar seg realisere innenfor de samme inflasjonsforventningene som lå til grunn for Nasjonalbudsjettet. I Nasjonalbudsjettet opererte Regjeringen med en avgiftsvekst på 2,5 %. Høyre reagerer på at Regjeringen fortsatt holder fast på dette tallet i en situasjon der den generelle avgiftsveksten er økt til over 6 % og der enkelte avgiftstyper som tobakk og drivstoff stiger langt mer.

       Avgiftsøkninger og tiltagende inflasjon kan i seg selv være med på å undergrave grunnlaget for et moderat lønnsoppgjør neste år. Å øke avgiftene kraftig gjennom budsjettbehandlingen kan synes attraktivt for grupper som ønsker å driver opp de samlede offentlige utgiftene, men medaljens bakside kan raskt bli at påplussingene blir av liten verdi for kommunene fordi lønns- og prisvekst spiser opp det de har vunnet.

9.7.3 Kommuneøkonomien

       Høyres syn er at rammen for kommuneøkonomien bør fastlegges i juni, ved behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen. En slik praksis vil gi kommunene drøyt 6 måneder på å behandle sitt budsjett. Respekten for lokaldemokratiet og en seriøs planlegging gjennom lokale folkevalgte organer tilsier at fastsettelsen av skattøren og de statlige rammeoverføringene ikke kan utstå til desember. Dette vil få merkbare negative konsekvenser for Kommune-Norge.

       Høyre foreslo derfor fastsettelse av såvel skattøre som rammeoverføringer ved behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen i juni. Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti stemte da i mot dette. Sistnevnte partier må derfor bære det fulle ansvar for at norske kommuner ikke før i annen halvdel av desember vil få vite hva man vil ha å rutte med i det kommende budsjettår.

       Den kommunale skattøren er en bærebjelke i finansieringen av norske kommuner. Det er en åpenbar fordel for lokaldemokratiet dersom kommunene får beholde en større andel av egne inntekter. En slik prioritering åpner for at ulike statlige overføringer, herunder øremerkede overføringer, kan reduseres tilsvarende. Over tid vil en slik politikk redusere den kommunale avhengigheten av statlige overføringer, og dermed gi den enkelte kommune større mulighet for å treffe lokale prioriteringer basert på lokale behov.

       Høyre legger vekt på at norske kommuner objektivt sett bør ha likeverdige muligheter til å sørge for gode basistjenester til sine innbyggere. Det er ikke nødvendig vis slik at redusert skattøre kompensert med høyere statlige rammeoverføringer bidrar til øket rettferdighet mellom kommunene. I denne sammenheng vises det til St.prp. nr. 55 (1995-1996) s. 40 følgende der « kommunal tjenesteproduksjon » er belyst. Det fremgår av disse tabellene med all tydelighet at kommuner i de fire nordligste fylkene har de desidert beste kommunale tjenestene. Grunnen til dette er at disse kommunene gjennom store offentlige overføringer settes i en økonomisk posisjon som gjennomgående er bedre enn situasjonen selv hos de beste « skattesterke kommunene » i landet. I rapporten fra det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi november 1996 fremgår det at:

       Samtlige kommuner i Finnmark har korrigerte frie inntekter høyere enn Bærum, som på sin side representerer toppnivået på Østlandet. Regjeringens forslag om å redusere skattøren vil bidra til å øke forskjellene i Kommune-Norge. I tillegg innebærer en redusert skattøre en svekkelse av kommunenes incitament til å øke sitt eget skattegrunnlag gjennom eksempelvis en næringslivsmessig attraktiv politikk.

       Høyre vil bidra til at kommunesektoren i 1997 får merinntekter på ca 1.400 mill. kroner ut over Regjeringens forslag i salderingsproposisjonen. Det vil si 2.950 mill. kroner ut over Regjeringen opprinnelige forslag og kommuneøkonomiproposisjonen som Stortinget behandlet i juni 1996. Disse ekstramidlene innrettes slik at samtlige norske kommuner og fylkeskommuner vil komme ut i pluss sammenlignet med Regjeringens fremlegg i salderingsproposisjonen. Dette oppnås ved at skjønnspotten økes med 500 mill. kroner. Beløpet anvendes slik at alle kommuner og fylkeskommuner som ikke isolert sett tjener på at skattøren kompenseres fullt ut får tilført skjønnsmidler. I tillegg til dette vil disse medlemmer gå inn for å øke rammetilskuddet med 300 mill. kroner som forutsettes å bli anvendt til innkjøp av skolebøker, men i tillit til kommunenes prioriteringer finner disse medlemmer det ikke nødvendig å øremerke dette tilskuddet. Endelig foreslår Høyre at det bevilges 250 mill. kroner til styrking av det utgiftsutjevnende tilskuddet. Etter dette vil Høyres endringer til Regjeringens forslag i salderingsproposisjonen bli slik:

       Høyre har sammen med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i denne innstillingen sikret flertall for en rekke budsjettendringer som for kommunesektoren innebærer en ytterligere styrking av økonomien:

9.7.4 Penge- og valutapolitikken

       Regjeringen uttalte i Revidert nasjonalbudsjett 1994 følgende:

       Regjeringen vektlegger i Nasjonalbudsjettet for 1997 og i Salderingsproposisjonen ensidig pengepolitikkens operative retningslinjer om stabil valutakurs. Disse dokumentene ikke lenger inneholder noen understrekning av at utformingen av disse retningslinjene også er valgt ut i fra en langsiktig målsetting om lav pris- og kostnadsvekst. Dette innebærer en justering av Regjeringens penge- og valutapolitikk. Norges Bank skriver i sitt brev til Finansdepartementet 22. november 1996 at :

       Høyre registrerer at Regjeringen er av den oppfatning at Finanspolitikken og lønnsdannelsen alene skal hindre en uheldig inflasjonsutvikling i norsk økonomi. I revidert Nasjonalbudsjett for 1996 pekte Høyre på at innrettingen av Regjeringens finanspolitikk ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til dette:

       IMFs vurdering av norsk økonomi som ble sendt finanskomiteen i brev av 11. desember støtter opp om dette syn:

       Høyres bekymring for at den finanspolitiske innrettingen ikke er tilstrekkelig stram sett i forhold til de rammer penge- og valutapolitikken setter er blitt understreket ved Norges Banks uttalelse i brev til Finansdepartementet 22. november:

       Norges Banks prognoser baserer seg på et langt strammere finanspolitisk opplegg med moderate avgiftsøkninger. Resultatet av stortingets budsjettbehandling er av en slik art at det legger ytterligere press på Finanspolitikken. Høyre har med denne bakgrunn vist forståelse for at Norges Bank i sitt brev til Finansdepartementet 22. november skriver:

9.7.5 Abeidsmarkedspolitikken

       De beste vedtak Stortinget i dag kan bidra med for å redusere ledighetsnivået i norsk økonomi vil være tiltak for å øke arbeidsmarkedets fleksibilitet og dermed reduserer den strukturelle ledigheten. Høyre har i sitt alternative økonomiske opplegg som presenteres Finansinnstilllingen tatt utgangspunkt i dette. Regjeringens politikk har lenge vært ensidig rettet mot å bøte på ledighetsproblemet med arbeidsmarkedstiltak som har vist seg lite effektive med hensyn til å bedre sannsynligheten for at de ledige kommer tilbake i ordinært arbeid. Samtidig har Stortingsflertallet foretatt innstramninger i arbeidsmiljøloven som sammen med myndighetenes rigide praktisering sysselsettingsloven bidrar til å heve det strukturelle ledighetsnivået i det norske arbeidsmarkedet.

       Regjeringen har i salderingsproposisjonen tatt opp igjen forslaget som Stortinget forslag om å utvide arbeidsgivernes ansvar for sykelønnsordningen med 2 dager. En av flere uheldige konsekvenser av dette forslaget er at svake grupper i arbeidsmarkedet som kan forventes å ha et høyt fravær vil bli mer kostbare for bedrifter å ansette. Forslaget er med andre ord nok et bidrag fra Regjeringens side for å heve det strukturelle ledighetsnivået i økonomien.

       Hindrene mot økt sysselsetting kunne reduseres ved tiltak som:

       Moderasjon i lønnsdannelsen vil være en forutsetning for en videre stabil økonomisk utvikling. Det beste bidraget myndighetene kan gi i den forbindelse er en reduksjon av de skatter og avgifter. Regjeringens forslag til skatte- og avgiftsøkninger vil redusere mulighetene for et moderat lønnsoppgjør og bidra til å øke presset på finanspolitikken og pengepolitikken.

9.8 HØYRES PRIORITERINGER I SALDERINGSINNSTILLINGEN

       Høyre presenterer i denne salderingsinnstillingen et balansert budsjettopplegg som viderefører hovedlinjene i det alternative budsjettet som ble presentert i finansinnstillingen. Salderingen er imidlertid ikke en ny budsjettbehandling og Høyre tar derfor ikke opp igjen hele spekteret av forslag som ikke oppnådde flertall i Stortingets foreløpige behandling. Hovedpunktene i Høyres opplegg er som følger:

9.8.1 Små og mellomstore bedrifter

       Regjeringen foreslo i Salderingsproposisjonen 130 % økning i formueskatten på aksjer i ikke børsnoterte selskaper. Høyre har tatt kraftig avstand fra en slik endring. Økt formuesskatt på unoterte aksjer vil øke presset på utbytteutbetaling i disse selskapene og svekke bedriftenes egenkapitalsituasjon og gjøre det mindre attraktivt å satse på investeringer i småbedrifter. Etter Høyres mening er dette stikk i strid med den veien endringene burde gå, og vil forsterke ulempene for de aktive eiere som rammes av delingsmodellen. Regjeringen gjør det motsatte av hva den snakker om blant annet i sin tiltredelseserklæring på Stortinget, der « en langsiktig, nyorientert næringslivspolitikk med vekt på utvikling av små og mellomstore bedrifter » etter sigende skulle stå sentralt.

       Regjeringen foreslo ved fremleggelsen av statsbudsjettet at arbeidsgiverperioden for sykelønn skulle utvides fra 10 til 15 dager. Forslaget ble meget raskt imøtegått av en tilnærmet samstemt opposisjon på Stortinget, og i budsjettinnstillingen fikk Regjeringen klar beskjed om at dette var en uakseptabel overvelting av kostnader på småbedriftene.

       I forbindelse med salderingen kom så Regjeringen tilbake med et nytt forslag om å utvide arbeidsgivernes ansvar til 12 dager, i stedet for det opprinnelige forslaget på utvidelse til 15 dager. Høyre har sammen med et flertall i Stortinget igjen slått tilbake dette engrepet på de små og mellomstore bedriftene.

       Høyre og et flertall i Stortinget vedtok gjennom et foreløpig budsjettvedtak gjennomslag at arbeidsgiveravgiften for lærlinger skulle fjernes. I salderingen kom Regjeringen tilbake med et forslag om at man i stedet skulle øke lærlingetilskuddet. Et slikt tilskudd innebærer langt mindre forutsigbarhet for bedriftene. Det har dessverre vist seg at Venstre, Senterpartiets og Kristelig Folkepartis heller ikke følger opp dette småbedriftskravet når det virkelig gjelder.

9.8.2 Helse

       Høyre viderefører satsingen på den innsatsbaserte finansieringen ved å tilføre 105 mill. kroner ut over Regjeringens forslag. Tilskuddet til behandling av ventelistepasienter i utlandet som Stortinget vedtok i den foreløpige budsjettbehandlingen økes med 60 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag.

       Kapasitetsproblemene i helsevesenet ligger ikke kun i de økonomiske ressursene, men og i tilgangen på helsepersonell. Høyre mener det er viktig å bygge ut utdanningskapasiteten innenfor helseprofesjonene og har fulgt dette opp med bevilgninger i salderingsinnstillingen.

9.8.3 Undervisning

       Høyre fremmer i salderingen igjen forslag om å styrke etterutdanningen av lærerne i forbindelse med gjennomføringen av Reform 97.

       Regjeringen foreslo i salderingsproposisjonen et omfattende kutt på universiteter og høyskoler. Høyre mener vi nå går inn i en fase der det er mulig å satse på kvalitetshevning innenfor høyere utdanning, og har derfor motsatt seg en slik innstramning.

9.8.4 Samferdsel

       Regjeringen fremmet i salderingsproposisjonen kutt i veibevilgningene på i alt 680 mill. kroner i forhold til Stortingets foreløpige vedtak. Dette er et kutt i bevilgningene som ville satt mange lønnsomme veiprosjekter kraftig tilbake. Høyre har i sitt alternativ tatt sikte på å gjeninnføre flest mulig av disse veiene i budsjettet for 1997.

9.8.5 Forsvar

       Regjeringen fremmer i Salderingsproposisjonen forslag om å trekke inn 800 mill. kroner av forsvarets likviditetsreserve på investeringsbudsjettet. Høyre har gått kraftig imot dette forslaget. Realøkonomisk har en slik inndragning ingen verdi. En inndragning forutsetter imidlertid en bevilgning på et senere tidspunkt. Høyre frykter at flertallet ikke er villig til igjen å bevilge disse midlene slik at forsvarets investeringsprogram og norsk forsvarsevne blir skadelidende.

9.8.6 Talloppstilling av Høyres alternativ i salderingen

Endringer i Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg

Endringer i utbytte fra statseide selskaper

Formuesoverføringer

Endringer i Regjeringens forslag til statsutgifter

Kontroll- og konstitusjon

Utenriksdepartementet

Kirke-, forsknings- og utdanningsdepartementet

Kulturdepartementet

Justisdepartementet

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Sosialdepartementet

Barne og familiedepartementet

Nærings- og energidepartementet

Fiskeridepartementet

Landbruksdepartementet

Samferdselsdepartementet

Miljøverndepartementet

Administrasjonsdepartementet

Finansdepartementet

Forsvarsdepartementet

9.9 SOSIALISTISK VENSTREPARTI

9.9.1 Regjeringens forslag til saldering

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har merket seg at Regjeringen foreslo å dra inn igjen de aller fleste av Stortingets påplussinger i de foreløpige vedtakene. Dette har ført til at svært mange viktige formål ikke får de nødvendige bevilgningene i 1997. Spesielt alvorlig er kuttene på helt sentrale områder som utdanning, sosial- og helse og miljø. Regjeringen har bl.a. latt være å følge opp:

       I tillegg kommer Regjeringens egne inndekningsforslag som på mange områder er svært uheldige. Det kraftige kuttet i bevilgningene til forskningsformål harmoniserer dårlig med behovet for en langsiktig framtidsrettet politikk. Disse medlemmer mener at å øke egenandelene på helsetjenester med ytterligere 100 mill. kroner er et meget usosialt forslag, som vil bidra til at fordelingen tar enda et skritt i retning av skjevere fordeling. Skatten på sykdom utgjør nå en betydelig andel av utgiftene til husholdninger med lave inntekter. Når det gjelder avgiftsøkningene så representerer ikke disse noen miljøpolitisk omlegging. De gir heller ikke noe klart politisk signal om at Regjeringen ønsker å gå i denne retningen. Dersom Regjeringen hadde ønsket, kunne de ha samlet flertall for forslag om økt CO₂ -avgift - en avgift som gir signaler både til produsenter og forbrukere.

       Disse medlemmer er positive til Regjeringens forslag om en mer reell verdsetting av aksjer, og kutt i forsvarsbudsjettet. Det må samtidig sies at verdsettingen av aksjer var framstilt på en noe spesiell måte i salderingsproposisjonen. Der er det begrunnet med behovet for en innstramming av det private forbruket, men samtidig er ikke endringen foreslått iverksatt i 1997 og vil dermed hverken ha noen provenyvirkning eller noen innstrammingseffekt. Etter avtalen med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, registrerer disse medlemmer for øvrig at hvorvidt denne aksjerabatten blir fjernet eller ikke, er et relativt åpent spørsmål. Formuleringene i avtalen er meget vage på dette punktet. Når det gjelder kuttet i Forsvarsbudsjettet, konstaterer disse medlemmer at dette er penger som er overført fra fjorårets budsjett, og således ikke har noen vesentlig betydning på Forsvarets aktivitetsnivå i 1997.

9.9.2 Privat rikdom eller offentlig oppgaveløsing?

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen uttrykker bekymring for et økende privat forbruk. Likevel foreslår ikke Regjeringen tiltak i salderingsproposisjonen som vil redusere det private forbruket. Tvert i mot er anslaget på veksten i privat forbruk i 1997 oppjustert fra 3,3 pst i Nasjonalbudsjettet til 3,4 % i salderingsproposisjonen. Sammenliknet med økningen i det offentlige konsumet på 0,9 %, er veksten meget kraftig. Arbeiderpartiregjeringen har nå til gangs realisert Høyres tidligere målsetting om en offentlig andel av økonomien på under 50 %. Disse medlemmer mener den økonomiske politikken burde ha lagt opp til en vridning i forbruket fra privat- til offentlig konsum. Dette er fullt mulig å oppnå uten at balansen på statsbudsjettet svekkes vesentlig. Eksempelvis ville Regjeringen ha samlet flertall for en økning i toppskatten ved å innføre en nytt tredje trinn på toppskatten. Dette ville ha strammet inn det private forbruket samtidig som det ville ha gitt rom for en større satsing på viktige områder som kommuneøkonomi, helse, eldreomsorg og miljø. En slik politikk vil også ha virket positivt på sysselsettingen. Dersom Regjeringen anser økt inflasjon som et faremoment ville en slik politikk ha virket dempende. Disse medlemmer mener likevel at pressproblemene i norsk økonomi er overdrevet, og vil peke på at en inflasjon på 1? % i 1996 knapt kan kalles et press. En inflasjon på 2 » % i 1997 - omlag på nivå med våre handelspartnere - er heller ikke egnet til å fremkalle stor bekymring for overoppheting av økonomien. Regjeringen ville videre ha kunnet samlet flertall for en økning av miljøavgiftene - først og fremst CO₂ -avgiften. I stedet velger Regjeringen å justere en rekke avgifter opp med 2 % (3,5 % gjennom budsjettavtalen med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre). Dette forslaget representerer hverken noe politisk valg, eller noe miljøsignal. Disse medlemmer er av den oppfatning at en vridning av forbruket gjennom å øke CO₂ -avgiften og å innføre et nytt tredje trinn på toppskatten er treffsikre virkemidler for å dempe det private forbruket, og gi rom for en satsing på prioriterte områder spesielt i kommunesektoren der behovene er store.

9.9.3 Oljeøkonomien

       Et betydelig problem i norsk økonomi er det sterke presset på den norske krona. Presset fører til at sentralbanken må redusere rentene dersom kurspolitikken skal ligge fast. Prognosene tyder på ytterligere rentefall i 1997, og derigjennom oppgang i det private forbruket. I dette ligger det også en fare for økende grad av kredittfinansiert forbruk. Både for privatpersoner gjennom blant annet fallende renter og økende boligpriser, og i neste omgang for kommunene med store akkumulerte finansieringsbehov innenfor viktige velferdsområder. Hovedårsaken til dette problemet er den oljepolitikken som Regjeringen fører med et alt for høyt utvinningstempo. Både produksjonsanslag og oljepris blir med jevne mellomrom oppjustert. En reduksjon av utvinningstakten av olje til 1995-nivå ville eksempelvis redusert statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten med 12 mrd. kroner i 1997, og dermed også redusert størrelsen på oljefondet. De økonomiske problemene som utvinningstakten av olje medfører kommer dessuten i tillegg til de økende miljøproblemene der Norge sakker akterut i forhold til de sentrale miljømålsettingene. Disse medlemmer vil peke på at dette problemet er akselererende ved at høyre oljefond fører til sterkere press mot krona, og derigjennom ytterligere press mot rentepolitikken til sentralbanken. Dermed gjenstår finanspolitikken som eneste innstrammingsinstrument. Sosialistisk Venstreparti har derfor foreslått at utvinningstakten av olje må reduseres for derigjennom å redusere størrelsen på oljefondet, og lette presset på pengepolitikken. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti har stemt i mot utbyggingen av en rekke oljefelt. En slik politikk - der utvinningstakten dempes ved at investeringsbeslutninger utsettes og settes i kø - representerer den mest effektive og økonomiske måten å redusere utvinningstempoet på. Disse medlemmer vil peke på at i tillegg til en direkte effekt på realøkonomien, vil en reduksjon av utvinningstempoet også gi betydelige signaleffekter i forhold til både oljepris og redusert appresieringspress mot den norske valutaen.

       Sosialistisk Venstreparti la opp til en alternativ spare- og oljepolitikk i B.innst.S.nr.I (1996-1997). Disse medlemmer foreslo å bygge opp fonds som kan fases inn etterhvert som det er ledig kapasitet i økonomien. Slike fonds kan brukes til å bygge enerom i sykehjem og omsorgsboliger i løpet av en 5-års periode; til en offensiv miljø- og samferdselsomstilling, og - ikke minst - til en opprustning av utdanningssystemet. En slik politikk representerer et målrettet og klart alternativ til en ensidig fokusering på høy oljeutvinning og oppbygging av et oljefond utenlands. Sosialistisk Venstreparti følger opp denne politikken i denne innstillingen, og har i tillegg fremmet forslag om å spare en større del av formuen på havbunnen i tillegg til å avsette 12,5 mrd. kroner, som hovedsakelig skyldes høyere oljeprisforutsetning i 1997, i Folketrygdfondet.

9.9.4 Budsjettavtaler

       Innstillingen til årets salderingsproposisjon inneholder to ulike budsjettavtaler. Den første avtalen går mellom Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og delvis Sosialistisk Venstreparti. Sosialistisk Venstreparti bidrar til å sikre flertall for mange av de påplussingene partiet har kjempet for i den foreløpige budsjettbehandlingen. Dette gjelder bl.a.:

       Sosialistisk Venstreparti registrerer at det ikke har vært mulig å få gjennomslag for alle de påplussingene der partiet var med i de foreløpige vedtakene, men er fornøyd med at mange viktige saker og satsingsområder er opprettholdt. Disse medlemmer er imidlertid meget skuffet over at arbeidsmarkedstiltakene kuttes ytterligere, og skaper enda større problemer for langtidsledige og andre utsatte grupper på arbeidsmarkedet. Dette kuttet på 0,5 mrd. kroner bidrar etter Sosialistisk Venstrepartis vurdering til å øke forskjellene i samfunnet ytterligere. Sammen med de økte egenandelene for viktige helsetjenester utgjør dette kuttet en uheldig sosial profil.

       Den andre avtalen går mellom Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Arbeiderpartiet. Her er noe av Stortingets satsing på kommunene opprettholdt. Dette er positivt, men langt fra nok for å rette opp en vanskelig økonomisk situasjon i kommune-Norge. Det vil fortsatt bli vanskelig å opprettholde velferdstilbudet i kommunene med dette budsjettopplegget. Sosialistisk Venstreparti mener mange av inndekningsforslagene går i feil retning, og det er grunn til å stille spørsmålstegn ved hvorvidt enkelte av inndekningene er reelle.

       Disse medlemmer har registrert at det var et hovedpunkt for Regjeringen å ikke legge opp til økt ekspansivitet i salderingen av statsbudsjettet. Samtidig er det nettopp er det som har skjedd i avtalen mellom Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Arbeiderpartiet. Tapping av statlige fonds i fastlandsøkonomien kan ikke kalles noen innstramming. Tvert i mot betyr dette en svekking av soliditeten i de aktuelle selskapene, og utvilsomt økt ekspansivitet i forhold til Regjeringens forslag i salderingsproposisjonen. Hvorvidt de foreslåtte reduksjonene i dagpenger på 300 mill. kroner representerer noen reell inndekning er det også grunn til å stille spørsmålstegn ved. Så vidt disse medlemmer kan se foreslås det ingen regelendringer på dette området. Disse medlemmer har merket seg at det er viktigere for Regjeringen å « skjerme » petroleumsinntektene enn å foreta reelle inndekninger. Disse medlemmer vil peke på at inntektene fra petroleumssektoren representerer løpende inntekter for staten. Når avtalepartene er enige om å finansiere kommunal drift ved å trekke på statlige fonds fra fastlandsøkonomien, mener disse medlemmer dette representerer en dårligere formuesforvaltning enn å bruke noe ut over 22 mrd. kroner av petroleumsinntektene over statsbudsjettet.Disse medlemmer har merket seg at avtalepartene foreslår en generell avgiftsøkning på 1,5 % ut over de 2 prosentene Regjeringen allerede har foreslått, i stedet for å foreslå en bevisst miljøomlegging i form av økt CO₂ -avgift. Regjeringen ville ha kunnet samlet flertall for både en inndragning av privat kjøpekraft i form av et nytt tredje trinn på toppskatten for de høyeste inntektene, og en økning av miljøavgiftene - først og fremst CO₂ -avgiften. En slik politikk ville ha medført en bevisst vridning av konsumet, og ha hatt reell innstrammingseffekt - i motsetning til tappingen av statlige fonds.

       Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti i sitt alternative budsjett foreslo en ekspansivitet på omlag 2,4 mrd. kroner ut over Regjeringens forslag. Disse medlemmer registrerer at avtalen mellom Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet har omlag samme ekspansiviteten som i Sosialistisk Venstrepartis opprinnelige forslag.

       Disse medlemmer viser til at Stortingets foreløpige vedtak medførte en styrking av kommuneøkonomien på 4,5 mrd. kroner i form av opprettholdt skattøre, i tillegg til påplussingene på helse og eneromsutbygging. Disse medlemmer viser til at budsjettavtalen ligger langt under dette nivået. Disse medlemmer viser til at Regjeringen kunne ha funnet reell inndekning for disse påplussingene gjennom bl.a. toppskatten og miljøavgiftene.

       Disse medlemmer er mot de fleste av de inndekningsforslagene som ligger i budsjettavtalen. Det er bekymringsfullt at det kuttes ytterligere i bevilgningene til forskning, miljø og internasjonale tiltak. Disse medlemmer mener dette burde ha vært satsingsområder i stedet for salderingsposter. Sosialistisk Venstreparti er skuffet over at partene ikke har lagt vekt på å skjerme grupper med lave inntekter gjennom å opprettholde nivået på arbeidsmarkedstiltakene, og si nei til ytterligere økninger i egenandelene. Når det gjelder den økte forskjellsutviklingen i Norge, registrer disse medlemmer at flere partier har lite samsvar mellom retorikk og praktisk politikk.

9.9.5 Sosialistisk Venstrepartis prioriteringer

- Offentlig velferd framfor privat forbruksvekst

       Sosialistisk Venstreparti har lagt vekt på å vri forbruksutviklingen over fra privat rikdom til offentlig velferd. Disse medlemmer opprettholder alle de bevilgningsforslag som Sosialistisk Venstreparti har vært med på i den foreløpige budsjettbehandlingen. Dette ville ha utgjort en langt mere offensiv satsing på viktige områder som miljø, velferd, utdanning, forskning og andre viktige områder, enn det som blir resultatet av saldert budsjett for 1997.

       For å oppnå vridningen har Sosialistisk Venstreparti også fremmet målrettede inndekningsforslag som tar sikte på en bedre miljø- og fordelingsprofil i budsjettet. Blant annet har Sosialistisk Venstreparti fremmet forslag om å innføre et nytt tredje trinn på toppskatten for de høysete inntektene, øke CO₂ -avgiften med 50 øre for alle de anvendelsesområdene som i dag er avgiftsbelagt og å verdsette aksjer til markedsverdi ved beregningen av formuesskatten. Totalt vil dette ha gitt omlag 7,4 mrd. viktige offentlige oppgaver. Samtidig ville disse inndekningsforslagene hatt langt gunstigere virkninger i forhold til eventuelle presstendenser i økonomien enn f.eks. tappingen av statlige fonds som flertallet legger opp til.

9.9.6 Olje- og sparepolitikk for framtida

       Sosialistisk Venstreparti har foreslått en alternativ olje- og sparepolitikk gjennom bl.a. følgende forslag:

       Sosialistisk Venstreparti har i B.innst.S.nr.I (1996-1997) skissert hvordan disse fondene skal forvaltes, og hvordan de kan fases inn i økonomien etterhvert som det blir ledige ressurser. I tillegg til å spare en del av formuen «på havbunnen» mener Sosialistisk venstreparti det er nødvendig og riktig å øke investeringene i fastlands-Norge neste år og i årene framover. På en rekke områder som eldreomsorg, utdanning og helse er det bred politisk enighet om at det er nødvendig å investere mere penger. Likevel uteblir investeringene fordi pengene « gjerdes inn » i et utenlands plassert oljefond. Sosialistisk Venstreparti legger vekt på at det avgjørende for kommende generasjoner er at de ikke pålegges store og meningsløse utgifter fordi dagens generasjon har utsatt nødvendig omstilling fra ikke-fornybar til fornybar energi, og fordi det ikke er investert i nødvendig opprustning av utdannings- og helseapparatet.

9.9.7 Kommuneøkonomi

       Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett la opp til en total styrking av kommunesektoren med 10,1 mrd. kroner. I denne salderingsinnstillingen har disse medlemmer foreslått å opprettholde skattøre i tillegg til å holde på de påplussingene som Stortinget har vedtatt i den foreløpige budsjettprosessen. Sosialistisk Venstreparti støtter også ytterligere påplussinger til kommunene gjennom skjønnsmidler, innbyggertilskudd og regionaltilskudd. Disse medlemmer fremmer også forslag om en styrking av helsesektoren.

       I Regjeringens opprinnelige forslag til statsbudsjett var det lagt opp til en realnedgang i inntektene for kommune-Norge med ? % fra 1996 til 1997. Nå er dette rettet opp noe i den videre budsjettbehandlingen, men det er likevel fortsatt et stort sprik mellom de oppgavene kommunene skal løse - til dels pålagte oppgaver - og de økonomiske ressursene kommunesektoren blir tilført neste år. Sosialistisk Venstrepartis økonomiske opplegg ville ha betydd en betydelig styrking av denne sektoren neste år.

9.9.8 Sosialistisk Venstrepartis balanse

Endrede inntekter

Sosialistisk Venstrepartis salderingsbalanse 1997

       Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti legger opp til en ekspansivitet ut over Regjeringens forslag på i underkant av 1,4 mrd. kroner. Samtidig er inndekningene lagt opp slik at de vrir forbruket fra privat konsumvekst til offentlig forbruk. Dette virker etter disse medlemmers vurdering mer positivt i forhold til sysselsetting og fordeling enn både Regjeringens opprinnelige forslag og endelig saldert budsjett gjennom budsjettavtalen. Disse medlemmer stiller et stort spørsmålstegn ved hvor reelle inndekningene gjennom tapping av statlige fonds i fastlandsøkonomien og inndekning gjennom redusert dagpengeutbetaling er. Sosialistisk Venstreparti legger opp til å bruke 1,4 mrd. kroner mer av « oljepengene », og anser dette som en bedre økonomisk løsning enn å tappe fonds i fastlandsøkonomien.

9.10 KRISTELIG FOLKEPARTI

9.10.1 Om budsjettbehandlingen

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til det alternative budsjett for 1997 som Kristelig Folkeparti la fram i oktober og til partiets merknader og forslag i finansinnstillingen - B.innst.S.nr.I (1996-1997). Kristelig Folkepartis alternativ bygget på følgende hovedprioriteringer:

       Kristelig Folkepartis alternativ innebar ikke bare en sterk prioritering av helse og eldreomsorg, familie og utdanningstiltak. Samtidig ble også Regjeringens svake profil når det gjelder miljøet og internasjonal solidaritet rettet opp. Kristelig Folkepartis medlemmer i de ulike fagfraksjoner har fulgt opp disse hovedlinjene i de respektive fagkomiteers budsjettinnstillinger.

       Gjennom den samlede behandling i Stortinget ble det vedtatt økninger i stats- og trygdebudsjettet som i sum betød en svekkelse av balansen i stats- og trygdebudsjettet med vel 8 mrd. kroner. Den største delen av dette var knyttet til økte inntekter og utvidete rammer for kommuner og fylker, men det var også andre viktige påplusninger til utdanning, helse, familie, kultur- og veiformål som fikk tilslutning fra et flertall i Stortinget.

       Disse medlemmer har merket seg at det i salderingsproposisjonen er foretatt betydelige endringer i inntektsanslagene for skatter og avgifter, og aller mest for de statlige oljeinntektene som er økt med nærmere 13 mrd. kroner på grunn av høy oljepris og høyt utvinningstempo. Disse medlemmer er tilfreds med at norsk økonomi har en fortsatt god utvikling med betydelig reduksjon i den registrerte ledighet. Fastlandsøkonomien er inne i en positiv utvikling, men det er viktig å ikke sende negative signaler til næringslivet i form av økt formuesskatt eller forlenge den periode arbeidsgiver skal betale sykepenger fra to til tre uker.

       Disse medlemmer mener det er nødvendig å ha en fast budsjettstyring. Dagens parlamentariske situasjon med en mindretallsregjering legger et stort ansvar først og fremst på regjeringspartiet, men også på opposisjonen i Stortinget, for å få til dette. Situasjonen krever samarbeidsvilje fra begge kanter. Parlamentarisk skikk tilsier at Regjeringen etter den foreløpige budsjettbehandling legger fram et salderingsforslag som gjenspeiler prioriteringene til stortingsflertallet.

       Disse medlemmer vil understreke at salderingen av statsbudsjettet for 1997 ble vanskelig - særlig av tre grunner:

       Disse medlemmer vil vise til at også Regjeringen legger opp til å bruke 22,2 mrd. kroner av de i alt 77,6 mrd. kroner som forventes i statlige oljeinntekter i 1997. I Gul bok foreslo Regjeringen at 24,2 mrd. kroner ble tilført statskassen mens 40,9 mrd. kroner ble avsatt til oljefondet. Forskjellen på lav og høy inflasjon avhenger neppe av om det tappes 22 eller 24 mrd. kroner av oljefondet.

       Finansministerens dramatisering av konsekvensene av å bruke noe mer av oljeinntektene enn det Regjeringen i siste runde la opp til, står i klar kontrast til Statistisk Sentralbyrås vurderinger, slik disse er kommet til uttrykk blant annet i Dagbladet 6. desember 1996. Der avdramatiseres den betydning en viss svekking av budsjettbalansen kan ha på pressproblemene i norsk økonomi.

       I budsjettavtalen mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet finnes inndekningen av tiltakene for en forbedret kommuneøkonomi blant annet i overføringer fra visse statlige fond. Hvorvidt de penger som faktisk brukes hentes fra oljefondet eller fra andre statlige fond har etter disse medlemmers syn ingen betydning for etterspørselspresset i norsk økonomi.

       Disse medlemmer har i forhandlingene om salderingsinnstillingen prioritert behovet for å rette opp en til dels kriserammet kommuneøkonomi. Denne prioritering er begrunnet i det faktum at det er kommuner og fylker som er ansvarlige for den altoverveiende del av velferdstilbudet. Kristelig Folkeparti har sett det som en hovedoppgave å sikre dem tilstrekkelige ressurser ved at de får beholde mer av skatteinntektene samtidig som rammeoverføringene holdes oppe. Dette er bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti gikk i forhandlinger med Arbeiderpartiet, først på bilateral basis og dernest sammen med de andre sentrumspartiene.

       De bilaterale forhandlingene ble avbrutt fordi de ikke førte til et tilfredsstillende resultat for kommunesektoren og heller ikke ga et skikkelig gjennombrudd for en kontantstøtteordning for småbarnsforeldre. Disse to sakene var Kristelig Folkepartis hovedkrav i de bilaterale forhandlingene.

       Kristelig Folkeparti er imidlertid tilfreds med at forhandlingene mellom sentrumspartiene og regjeringspartiet har ført til et godt resultat for kommuneøkonomien, som har fått en inntektsøkning på rundt 4,8 mrd. kroner i forhold til Gul bok. Disse medlemmer vil også understreke at forliket inkluderer en forståelse for at Stortingets flertall på andre områder vedtar en rekke av forslagene fra de ikke-sosialistiske partiene, tilsvarende ca 1,4 mrd. kroner.

       Det samlede opplegg gir en sterk prioritering av helse, omsorg og utdanning. Den inndekning partiene er enige om forutsetter både utgiftskutt, bruk av statlige fond og en del avgiftsøkninger.

       Kristelig Folkeparti fremmer i tillegg enkelte andre forslag som det ikke ble flertall for ved den foreløpige budsjettbehandlingen. Det anvises egen inndekning for disse forslagene. I de fleste tilfeller har imidlertid disse medlemmer lagt opp til at de forslag som ble nedstemt både ved behandlingen av finansinnstillingen og fagbudsjettene, ikke gjentas som forslag ved salderingen. Dette gjelder for eksempel forslagene om innføring av kontantstøtte, en endret sykelønnsordning og økt utviklingshjelp.

9.10.2 Helse og omsorg

       Disse medlemmer viser til at Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett prioriterte tiltak for eldre og syke med en økt innsats på ca 2,1 mrd. kroner. Det innebærer flere sykehjemsplasser og enerom, heving av standarden i sykehjemmene, bedre utbygde hjemmetjenester, kortere sykehuskøer og behandlingstilbud til flere psykiatriske pasienter. Kristelig Folkepartis mål er at alle eldre med pleiebehov skal få nødvendig hjelp den dagen behovet er der.

       Disse medlemmer viser til at både hjemmetjenester og institusjonstilbud er for dårlig utbygd i mange kommuner. Så mange som 15 - 16.000 eldre må bo på flersengsrom. Alle eldre som ønsker det, må ha rett på enerom. De må også få dekket sine grunnleggende behov for mat og hygiene, og få stå opp og legge seg når de selv ønsker det. Kristelig Folkeparti ønsker å sikre de eldre disse rettighetene gjennom å lovfeste minstestandarder i eldreomsorgen.

       Disse medlemmer viser til at Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett foreslo å øke innsatsen i eldreomsorg og ulike helsetjenester med vel 1 mrd. kroner. Ved behandlingen av salderingsproposisjonen har det ikke vært mulig å få til så store øremerkede påplusninger, men det vil bli en øremerket økning i bevilgningene til helse og eldre på til sammen rundt 1 mrd. kroner. Dette kommer i tillegg til nesten 4 mrd. kroner til kommuner og fylker i ubundne inntekter. Disse medlemmer er tilfreds med at disse sektorene nå får en høyst nødvendig tilføring av midler, slik at noen av de presserende problemer på områdene kan løses.

       Salderingsavtalen mellom Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Arbeiderpartiet har også ført til en styrking av skjønnsmidlene til tungt pleietrengende psykisk utviklingshemmede på 50 mill. kroner, hvorav ca 10 mill. kroner til vertskommunene. Avtalen mellom sentrumspartiene og Høyre innebærer en økning på 10 mill. kroner til utskriving av unge funksjonshemmede fra sykehjem og 1,5 mill. kroner til tiltak for døvblinde.

       Disse medlemmer vil også vise til at avtalen mellom sentrumspartiene og Høyre gir flertall for å bevilge 60 mill. kroner til en pasientbro til utlandet og 30 mill. kroner til opptreningsinstitusjonene. Disse partiene går også imot å utvide det tidsrom arbeidsgiver betaler sykepenger (fra to til tre uker). Denne avtalen sørger også for flere små, men særdeles viktige bevilgninger til forskjellige tiltak, bl.a til stiftelsen AAN og Evangeliesentrene, bevilgninger/bevilgningsøkninger (???) som Regjeringen hadde strøket i salderingsproposisjonen. Disse medlemmer vil understreke at mye av dette hadde det vært umulig å få flertall for uten de inngåtte avtaler med andre partier i Stortinget.

9.10.3 Barn og familie

       Disse medlemmer viser til at familien har avgjørende betydning for barns oppvekstvilkår. Det er viktig at barna får mulighet til å vokse opp i trygge omgivelser og i en sammenheng der foreldrene har tid og ressurser til å gi dem en god oppvekst. Det er en stor utfordring for samfunnet å hjelpe foreldrene slik at de på best mulig måte kan makte den store oppgaven det er å oppdra barn. Familien er under press og økonomien er anstrengt for mange barnefamilier i etableringsfasen.

       Det er viktig å gi foreldrene en reell mulighet til å velge arbeid i eller utenfor hjemmet på hel- eller deltid mens barna er under skolealder. Skal valgfriheten være reell, må det kunne gis tilbud både om arbeid og barnehageplass, samtidig som de økonomiske overføringene til barnefamiliene har en størrelse og innretning som gir foreldrene økonomisk mulighet til å kunne velge å arbeide hjemme med omsorg for egne barn på hel- eller deltid.

       Kontantstøtten til småbarnsforeldre var et viktig punkt i de bilaterale budsjettforhandlingene mellom Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet. Det ble brudd i disse forhandlingene bl.a. fordi de ikke ga noe gjennomslag for kontantstøtteordningen.

       Disse medlemmer viser til at Kristelig Folkeparti har gått imot Regjeringens forslag om å redusere adopsjonsstøtten fra 20.000 til 15.000 kroner. I stedet foreslo Kristelig Folkeparti ved den ordinære budsjettbehandling i fagkomiteen å øke støtten til 30.000 kroner. Dessverre har det ikke lyktes å få flertall mot denne reduksjonen.

       Disse medlemmer viser til at Kristelig Folkeparti, sammen med Senterpartiet, Høyre, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, sikrer flertall for en økning til familievernkontorene med 3 mill. kroner.

9.10.4 Kirke og kultur

       Disse medlemmer mener det lokale kulturlivet står for viktige bidrag til velferd i mange lokalsamfunn. Kristelig Folkeparti har prioritert å gi støtte til mange mindre kulturtiltak, men er ikke tilfreds med at prioriteringene i B.innst.S.nr.2 (1996-1997) ikke blir gjennomført fullt ut.

       Disse medlemmer mener den norske kirke er en viktig kulturfaktor i vårt land. Med innføringen av den nye kirkeloven fra 1. januar 1997, får den lokale kirke nye oppgaver og et klarere definert ansvar for oppgaver og ansatte. Også kommunene har fått økte utgifter etter den nye kirkeloven. Disse medlemmer mener det er viktig at den lokale kirke får etablert en lokal organisasjon som kan sette kirken i stand til å oppfylle sine oppgaver. Av denne grunn har disse medlemmer prioritert å få til et øremerket tilskudd til kirkens virksomhet i kommunene. Disse medlemmer er fornøyde med at et flertall går inn for å bevilge 100 mill. kroner til dette formål i kommunene.

       Disse medlemmer er også tilfreds med at flertallsvedtakene i kirkekapitlene i B.innst.S.nr.12 (1996-1997) opprettholdes.

9.10.5 Utdanning

       Disse medlemmer viser til sin særmerknad i B.innst.S.nr.I (1996-1997) der Kristelig Folkepartis primære standpunkter og prioriteringer i utdanningspolitikken kommer fram. Kristelig Folkeparti har både i arbeidet med finansinnstillingen og i fagbudsjettet arbeidet for å få gjennomslag for sine prioriteringer.

       Disse medlemmer har i arbeidet med det endelige budsjett for 1997 prioritert å få gjennomslag for flertallsvedtakene i B.innst.S.nr.12 (1996-1997). Disse medlemmer konstaterer at dette har lyktes når det gjelder etterutdanning i grunnskolen i forbindelse med Reform 97, og private høgskoler. I tillegg har disse medlemmer klart å få inn en kompensasjon på 300 mill. kroner til kommunene for deres utgifter ved kjøp av nye lærebøker, som en del av kommuneøkonomiopplegget. Disse medlemmer vil også peke på at økte skatteinntekter og overføringer til kommunene vil bedre mulighetene for kommunene til å gi barn og unge en god undervisning, gode skolelokaler og tidsmessig utstyr og materiell. Videre har disse medlemmer arbeidet for å verne høyere utdanning mot nye budsjettkutt, og har lyktes med dette.

       Disse medlemmer konstaterer at flertallet i B.innst.S.nr.12 (1996-1997) om å øke stipendandelen i Statens lånekasse for utdanning til 30 % fra studieåret 1997/98 ikke holdt i salderingsvedtaket. Disse medlemmer fremmet forslag om 30 % stipendandel, og vil opprettholde foreløpige vedtak om stipendandel, minstestipend til alle folkehøgskoleelever og videreføring av kunstfagstipendet. Disse medlemmer er utilfreds med at det som er det politiske løfte til flertallet på Stortinget uttrykt i partienes valgprogrammer ikke lar seg realisere for budsjettåret 1997.

9.10.6 Lov og orden

       Disse medlemmer mener det er viktig at hele Norges befolkning har trygghet mot overgrep på liv, helse, personlig integritet og eiendom. Kriminaliteten i samfunnet må bekjempes, og dens ofre må ivaretas på best mulig måte. Det er viktig med et godt bemannet og synlig politi, som raskt reagerer på lovbrudd. Kristelig Folkeparti har derfor, i fellesskap med Senterpartiet, Høyre og Venstre, foreslått en styrking av politiet med vel 50 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Disse partiene foreslår også bevilgninger til Frelsesarmeen/Elevator, Foreningen for fangers pårørende og til frivillige organisasjoner som er engasjert i Redningstjenesten.

9.10.7 Miljø

       Disse medlemmer har i arbeidet med endelig vedtak av budsjettet arbeidet for å opprettholde vedtakene i B.innst.S.nr.9 (1996-1997). Disse medlemmer er tilfreds med at bevilgningen til kalking av vassdrag økes med 30 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Flere mindre budsjettøkninger på miljøbudsjettet har også vært mulig.

       Disse medlemmer mener det er en viktig oppgave å forvalte våre petroleumsressurser på en ansvarlig og bærekraftig måte. Av denne grunn har Kristelig Folkeparti i denne budsjettbehandlingen foreslått å utsette nye investeringer i denne sektoren ved å redusere bevilgningene til det statlige engasjement i prosjekter under vurdering.

       I tråd med prinsippet om at forurenser skal betale og ønsket om å vri skattleggingen over på miljøbelastende forbruk, har disse medlemmer støttet en generell avgiftsøkning på forurensende produkter og varer. Dette gjelder blant annet bensinavgiften og avgiftene på motorkjøretøy. Også helsefarlige produkter som alkohol og tobakk får økte avgifter.

9.10.8 Internasjonal solidaritet

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen gjennom 1990-årene har nedjustert utviklingshjelpens andel av Norges brutto nasjonalinntekt, slik at den de siste årene har ligget rundt 0,87 % av BNI. Under den foreløpige behandling av statsbudsjettet for 1997 gikk Kristelig Folkeparti inn for en opptrappingsplan for igjen å bringe bistanden opp i 1 % av BNI, å øke bistandsbudsjettet for 1997 og foreta omprioriteringer innen budsjettet for å styrke bistandens kvalitet, effektivitet og fattigdomsorienteringen. Disse medlemmer må konstatere at det ikke har vært mulig å få flertall for disse forslag i Stortinget, og tar derfor ikke disse opp på ny under salderingen.

       Når det gjelder Norges støtte til samarbeid med Øst-Europa for å trygge demokratiet, miljøet og en stabil økonomisk utvikling, kan ikke Kristelig Folkeparti godta de kutt som Regjeringen har foreslått i salderingsproposisjonen. Kristelig Folkeparti vil derfor bidra til å øke bevilgningene til innsats overfor Øst-Europa.

       Kristelig Folkeparti mener det er viktig å opprettholde et troverdig forsvar innenfor rammen av NATO-alliansen. Gjennom et samarbeid mellom de ikke-sosialistiske opposisjonspartiene oppnås det flertall for å styrke landsforsvaret av Vestlandet ved å gi øremerkede midler til de to lette veimobile bataljonene innen DKSVs ansvarsområde. Disse medlemmer er tilfreds med at dette nå bekreftes i salderingsinnstillingen, selv om Regjeringen valgte å overse Stortingets flertall på dette punkt i de foreløpige vedtak av forsvarsbudsjettet. Det samme gjelder det foreløpige vedtak om å øke budsjettrammen for Heimevernet slik at øvingskapasiteten kan forbedres.

       Ved behandlingen av forsvarsbudsjettet for 1997 stemte Kristelig Folkeparti også for økte bevilgninger til Kystvakten. Dette fikk imidlertid ikke flertall i Stortinget, og disse medlemmer tar det til etterretning.

9.10.9 Oljefond og budsjettbalanse

       Disse medlemmer har merket seg at det i inneværende år kan komme til å bli varig avsatt nærmere 45 mrd. kroner i Statens petroleumsfond og at det i følge salderingsproposisjonen vil øke med over 58 mrd. kroner inklusiv renter. Grunnet økningen i andre inntekter er bruken av oljepenger redusert med 2,035 mrd. kroner i salderingsproposisjonen sammenliknet med « Gul bok ». Disse medlemmer støtter en langsiktig utnyttelse av petroleumsressursene og vil understreke at partiet ønsket et lavere utvinningstempo. Når norsk olje- og gassproduksjon er kommet opp på dagens høye nivå og oljeprisene i tillegg holder seg oppe, er det under de rådende konjunkturforhold nødvendig å begrense bruken av oljepenger.

       Disse medlemmer vil imidlertid understreke at i prinsipp er ikke oljepengene annerledes enn andre penger og at de pengene som kommer fra andre statlige fond har samme inflasjonseffekt som om « oljefondet » var svekket med tilsvarende beløp.

       Disse medlemmer vil understreke at det er minst like viktig å kontrollere utviklingen i det private konsum. Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig å inndra en del kjøpekraft ved økte skatter og avgifter på høye inntekter og forbruk. Samtidig er det viktig å stimulere enda mer til sparing. Med det lavere rentenivået øker faren for en ny lånefinansiert « kjøpefest ». Disse medlemmer vil advare mot å fokusere så ensidig på oljefond og finanspolitikk at andre virkemidler som kan dempe presset på norsk økonomi glemmes. Med henvisning til pristallene for november (1,8 % siste 12 mnd.), er det imidlertid ingen umiddelbar fare for galopperende inflasjon. Det er viktig at budsjettoppleggene tar hensyn til de reelle faktorer i økonomien og ikke blir en unødvendig markering av politiske symboler. Likeledes er det viktig at de tiltak som iverksettes kan antas å inndra kjøpekraft fra private.

9.10.10 Skatter og avgifter

       Disse medlemmer viser til det alternative budsjett der Kristelig Folkeparti gjennom skatte- og avgiftsopplegget la opp til å redusere det private forbruk for å gi rom for en satsing på helse-, eldreomsorg, skole og barn. Avgiftsopplegget vektla også en større bruk av miljøavgifter for fastlandet og på kontinentalsokkelen for å styrke budsjettets meget svake miljøprofil.

       Skatteopplegget omfattet også et 3. trinn i toppskatten (17 %) for de høyere inntekter. Dette og en del av de omtalte avgiftsforslag ble nedstemt i finansinnstillingen og vil ikke bli gjentatt i denne innstilling. Forhøyelsen av en del av de eksisterende helse- og miljøavgifter blir imidlertid gjennomført i fellesskap med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Venstre.

       Det vises til omtalen av budsjettforliket med disse partiene og til salderingen av budsjettet for 1997. Der fremgår det at man stemmer mot en reduksjon av « aksjerabatten » slik Regjeringen har foreslått og likeledes avviser en utvidelse av arbeidsgiverperioden i sykelønnsordningen. Dette spørsmålet kunne stillet seg annerledes om en samtidig hadde vurdert en viss reduksjon i ytelsene i sykelønnsordningen, slik Kristelig Folkeparti har foreslått.

9.10.11 Oversikt over forslag Kristelig Folkeparti

       Nedenfor følger en oversikt over de forslag disse medlemmer støtter i denne innstillingen. Forslag som inngår i avtalen mellom sentrumspartiene og Høyre er merket med en stjerne (*). Det ser ut til at disse vil bli vedtatt i Stortinget med vekslende støtte fra Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet/Fridemokratene. Forslag som det er skapt flertall for gjennom budsjettavtalen mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet er merket med to stjerner (**). De øvrige forslag Kristelig Folkeparti støtter er mindretallsforslag som fremmes av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.

* Avtale mellom Sentrum + Høyre

** Avtale mellom Sentrum + Arbeiderpartiet

9.11 VENSTRE

       Komiteens medlem fra Venstre vil peke på at regjeringen har lagt fram et forslag til saldering av statsbudsjettet for 1997, som på vesentlige punkter foreslår å reversere de vedtak Stortinget har fattet i den foreløpige budsjettbehandlingen. Dette er tilsynelatende et uttrykk for en mindretallsregjering som ikke helt tar inn over seg at den er i mindretall. Det var grunn til å forvente at det opplegget til saldering av statsbudsjettet regjeringen la fram for Stortinget, i noe større grad hadde vært preget av vilje til å søke samarbeid og kompromiss om neste års budsjett. Særlig skuffende for Venstre er det at regjeringen i salderingsproposisjonen overhodet ikke viste vilje til bevegelse i retning av en styrking av den kommunale økonomien. Regjeringens invitasjon til omkamp om det kommunale skattøret, vitner om sterk vilje til å søke konflikt uten å skjele vesentlig til det politiske landskapet. I en situasjon der regjeringen gjentatte ganger har understreket behovet for å få til en budsjettbehandling som ikke svekker budsjettbalansen, hadde det trolig vært politisk klokt å komme opposisjonen noe mer i møte.

       I den videre behandling av salderingsproposisjonen har forhandlinger mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet på den ene side, og sentrumspartiene og Høyre på den annen side, ført til omfattende endringer i regjeringens forslag. Dette er gjennomført uten at budsjettet har fått svekket sin balanse. For Venstre har det i forhandlingene vært svært viktig å sikre rom for en øket innsats på helse, skole og eldreomsorg i kommunene. Forhandlingene førte til et svært tilfredsstillende resultat på disse områdene.

       Venstre viser til detaljene i forliket om salderingen av statsbudsjettet mellom mellompartiene Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet på den ene side og Arbeiderpartiet på den andre, til felles fraksjonsmerknad fra forlikspartnerne der opplegget er presentert.

9.11.1 Utviklingstrekk i den økonomiske politikken

       Norsk økonomi blir for tiden bare sterkere. I tiden mellom framleggelsen av forslag til statsbudsjett og forslag til saldering av statsbudsjettet har regjeringen funnet behov for en rekke justeringer i anslagene for 1997. Samtlige av disse justerte anslagene forteller om øket aktivitet i økonomien. I deler av arbeidsmarkedet oppleves nå presstendenser. Det er i denne sammenheng viktig at helheten i den økonomiske politikken bidrar til å begrense ytterligere etterspørselspress. Dette medlem viser til det framforhandlede flertallsopplegg for salderingen av statsbudsjettet for 1997, samt til avtale mellom sentrumspartiene og Høyre. Innenfor en balansert ramme er det oppnådd flertall for øket innsats på viktige områder som helse, skole og eldreomsorg, først og fremst innenfor kommunesektoren. Dette er det funnet rom for uten at budsjettets balanse er svekket eller at bruken av oljepenger er øket. Dette medlem viser til at Venstres alternative budsjettopplegg i forbindelse med behandlingen av finansinnstillingen også innebar en videreføring av den budsjettbalanse regjeringen hadde lagt opp til i sitt opprinnelige forslag til statsbudsjett.

9.11.2 Venstres « stø kurs »

       Venstres alternativ under behandlingen av statsbudsjettet for 1997 innebærer en videreføring av den budsjettpolitikken Venstre har stått for siden partiet kom tilbake på Stortinget i 1993. På mange måter er alternativet uttrykk for Venstres « stø kurs ». Men Venstres forslag er en klar kursendring for et bedre miljø, flere arbeidsplasser og økte ressurser til skole og eldre. Venstre følger i sitt alternativ opp anbefalingene fra Grønn skattekommisjon om en overgang fra rød til grønn beskatning. De viktigste elementene er en begynnende omlegging fra « rød » skatt på arbeidskraft og inntekt, til « grønn » skatt på forbruk av naturressurser og forurensning av miljøet.

       Venstre er tilfreds med at budsjettbehandlingen sikrer over 24 mrd. kroner i avsetning til petroleumsfondet. For Venstre representerer dette omplassering av oljeformue til fordel for kommende generasjoner.

9.11.3 Krafttak for selvstyrte velferdskommuner

       Venstre har ikke vært tilfreds med regjeringens forslag til kommuneopplegg. En reduksjon i det kommunale og fylkeskommunale skattøre, sammen med en for liten vilje til å la bevilgninger følge de reformene som lokalsamfunnene er pålagt å gjennomføre, fører til en svekkelse av kommuneøkonomien. Mange kommuner opplever i dag en budsjettkrise, hvor de ikke er i stand til å gi sine innbyggere en verdig alderdom eller et skoletilbud etter de retningslinjer som seksårsreformen legger opp til.

       Når rammene for det lokale selvstyret på denne måten strammes inn år for år, svekkes også borgernes interesse for å delta i lokaldemokratiet. I en situasjon der mange kommuner får den altoverveiende delen av sine inntekter som statlige overføringer, blir det mer rasjonelt for ordførere og rådmenn å dra på lobbytur til Oslo enn å drøfte hvordan lokale problemer kan løses i direkte dialog med byens eller bygdas innbyggere. Dette er en farlig utvikling.

       Venstre har som en del av det flertallsforliket som er framforhandlet stilt seg bak et forslag om å redusere det kommunale skattøre for personlige skatteytere med 1/4 %. Dette er en vesentlig mindre reduksjon enn regjeringens forslag på 3/4 %. Den helt ekstraordinære økningen i skatteinngangen i 1996, særlig i byene og i pressområdene, har, kombinert med kraftig utvidede rammer for kommuneopplegget, gjort dette forsvarlig.

       Knappe rammer og liten økonomisk handlefrihet er i ferd med å redusere mange kommuners rolle til å være tjenesteprodusenter for staten, der lokalpolitikerne ikke tiltros større oppgaver enn å være avdelingsbestyrere i statlige filialer.

       Venstre vil snu denne utviklingen, og legge til rette for et lokalt selvstyre med reelt innhold og med frihet til å velge ulike løsninger ut fra lokale behov og ønsker.

       Venstre er innforstått med at styrking av kommunenes økonomi gjennom en mindre reduksjon i det kommunale skattøre i forhold til regjeringens forslag, vil slå ulikt ut for den enkelte kommune. Til en viss grad reflekterer disse forskjellene ulik evne i kommunene til å skaffe seg egne inntekter, og er slik sett en del av prisen det er rett å betale for det lokale selvstyret. Venstre har imidlertid forutsatt at det i overføringene til kommunene også framkommer en andel skjønnsmidler, slik at kommuner som i urimelig grad ikke nyter godt av den generelle økningen i skatteinntekter kan få tildelt kompensasjon for dette. Dette er også ivaretatt gjennom det forliket som er framforhandlet.

9.11.4 Kursendring for miljø og arbeidsplasser

       Miljøhensyn må aldri reduseres til sektorpolitikk. Skal vi ta miljøutfordringen på alvor, må vi være villige til å la miljøhensyn gå foran andre hensyn. Miljøhensyn må få konsekvenser for politikken enten det dreier seg om samferdsel, primærnæringer, handel, distriktspolitikk eller skatter og avgifter.

       Den viktigste miljøsaken i Venstres alternativ i budsjettbehandlingen er et skatteskifte fra « rød » til « grønn » skatt. Den røde skatten på arbeidsinntekt og arbeidskraft ble til i en tid da det var arbeid til alle, og miljøproblemene var noe få eller ingen kjente til. Den grønne skatten på energibruk og miljøskadelig forbruk er den nye formen for skattlegging i en tid da de fleste erkjenner at den tradisjonelle vekstpolitikken ikke lenger er bærekraftig.

       Forutsetningen for at det skal kunne gjennomføres et slikt skatteskifte, er at det skjer gjennom balanserte endringer. Skatten på inntekt og arbeidskraft må reduseres for å gi rom for nye avgifter på energibruk og forurensing. Dette er politikk for framtida.

       Venstre mener det er fullt mulig å gjennomføre en balansert endring innenfor rammene av det norske skatte- og avgiftssystemet. En omprising av innsatsfaktorene arbeid, kapital og naturressurser kan gjennomføres nasjonalt, uten å måtte vente på at alle andre land i vår region skal sette i verk samme politikk samtidig.

       Venstre vil understreke at det ikke er tid for den miljøpausen regjeringen nå innvilger seg. Norge er i ferd med å miste posisjonen som et av verdens foregangsland og pådriver i miljøspørsmål. Det er i ferd med å bli slik at mangelen på internasjonalt forpliktende avtaler, får som konsekvens for Regjeringen at den ikke har vilje til å gjøre det som er mulig nasjonalt. Norge har siste året blant annet gått bort fra målsettingen om å stabilisere CO₂ - utslippene på 1989 nivå innen år 2000.

       For presentasjon av Venstres konkrete forslag vises til finanskomiteens innstillinger om skatte- og avgiftsspørsmålene, samt til finansinnstillingen.

9.11.5 Småbedriftene bærer landet

       Regjeringen fremmet i salderingsproposisjonen flere forslag som vil gjøre det enda tyngre å skape nye arbeidsplasser, bl.a. ved å velte mer av sykelønnskostnadene over på arbeidsgiverne. De forslagene regjeringen presenterte om økninger i grunnlaget for formuesskatten vil også slå svært uheldig ut for små, særlig familieeide bedrifter. På denne bakgrunn har Venstre gått i mot disse to forslagene i forbindelse med behandlingen av salderingsproposisjonen.

       Venstre vil gi et håndslag til småbedriftene, ikke bare på grunn av deres store betydning for sysselsettingen, men også fordi mange av dem er eid og drevet på en ideell måte der arbeidstakerne selv er med og eier sine arbeidsplasser. En slik eierform gir det beste grunnlaget for ansvarsfull drift. En god småbedriftspolitikk er også et hovedelement i en politikk for livskraftige distrikter.

9.11.6 Mer velferd

       Velferdsstaten er historisk kjempet fram av et bredt flertall i befolkningen i en rettferdig kamp for økonomisk trygghet og sosiale rettigheter mot et privilegert mindretall. Ved inngangen til et nytt årtusen er situasjonen snudd. Flertallet lever i velstand og trygghet, mens et sammensatt mindretall sliter med å få endene til å møtes og opplever at de står på utsiden av velferdssamfunnet. Regjeringens forslag til statsbudsjett for 1997 er preget av at flertallet lykkes å holde fast på sine goder gjennom sine godt organiserte interesseorganisasjoner, mens mange av dem som trenger velferdsstaten mest ikke blir hørt.

9.11.7 Satsing på psykiatri

       Psykiatriske lidelser må tas like alvorlig som somatiske. Det psykiatriske helsetilbudet i Norge har vært nedprioritert, og vi ser stadig alvorlige konsekvenser av at mennesker i nød ikke får hjelp. Venstre mener at regjeringen i for liten grad legger opp til en styrking av psykiatrien, og vil øke disse bevilgningene.

9.11.8 En verdig alderdom

       Det oppleves som helt urimelig at det knapt er noe problem å finne midler til veiutbygging og oljeinvesteringer, mens det går alt for sakte å skaffe midlene som trengs for å tilby en verdig eldreomsorg. Eldre som bor på institusjon bør ha en selvsagt rett til å velge enerom, og Venstre har derfor gått in for å øke det statlige tilskuddet til ombygging til enerom i institusjonene.

9.11.9 Utdanning - nøkkelen til framtida

       En god skole er et viktig satsingsområde for Venstre. Forutsetningen for en god skole er at forholdene blir lagt best mulig til rette for dem som går og arbeider der. I disse reformtider er dette særlig viktig. Skolen har fått stadig nye oppgaver og økte belastninger blir pålagt lærerne. Lærerne må gis de beste muligheter til å møte de nye utfordringene. Her er tilbud om etterutdanning viktig.

       Grunnskolen trenger både nye investeringer og nytt utstyr inn i et nytt årtusen. Venstre mener den nye seksårsreformen krever økte bevilgninger i forhold til Regjeringens satsing.

       IT er på full fart inn i de norske hjem. Det er viktig at skolen følger med i denne utviklingen.

9.11.10 Internasjonalt

       Venstre ønsker en sterk satsning på miljøtiltak og demokratibyggende tiltak i samarbeid med våre naboland i Øst-Europa. En slik satsning vil være svært viktig for å bidra til en miljøopprydning spesielt i nordområdene, og for å bidra til å stabilisere de nye demokratiene i øst.

       Atomtrusselen i nord er en av de største miljøtruslene vi står overfor. En opprydning i nordområdene krever store summer. Her må Norge yte sin del, samtidig som Regjeringen internasjonalt arbeider for økte ressurser til dette arbeidet. Det er behov for midler til blant annet sikring av atomkraftverk, lagring av radioaktivt avfall, ENØK-teknologi og bistand til å bygge ut alternativer til atomkraft.

9.12 RØD VALGALLIANSE

9.12.1 Forsvar enhetsskolen og velferdsstaten mot Regjeringas kapitaleksportpolitikk

       Dette er fellesnevneren for gatedemonstrasjoner der over 20.000 har deltatt de siste ukene. Tautrekkinga i Stortinget har vært lite påvirka av dette. Rød Valgallianse mener det er et magert budsjettforlik Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har inngått. 3,3 nye kommunemilliarder er ikke på langt nær nok til å hindre nedlegging av 116 skoler og inntil 8.000 barnehageplasser som ulike rådmenn har vært nødt til å foreslå for 1997. Det sørgelige faktum er at Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre er blitt Arbeiderpartiets allierte i å gjennomføre et økonomisk opplegg for 1997 som betyr både reduksjon i kommunal skattøre, skolenedlegging og privatisering av kommunal virksomhet. Samtidig økes avgiftene. F.eks. fører forliket til en ytterligere økning av vanlig folks strømutgifter. For disse partiene har budsjettdisiplinen og den hellige budsjettbalansen vært viktigere enn folks velferd. Arbeiderpartiet har fått medhold i at overskuddet på det såkalte oljefondet skal være ubrukt her i landet. « Oljepengene » skal investeres utenlands.

       Statsbudsjettet for 1997 vil øke klasseforskjellene i Norge. Skattepolitikken blir ikke vesentlig endret. De virkelig rike vil fortsatt kunne øke sine formuer enormt, og likevel ikke betale skatt etter samme regler som vanlige folk. Rød Valgallianses strategi er å forbedre velferdsstaten, og dermed gjøre vanlige folks hverdag enklere, gjennom å styrke kommunenes økonomi.

9.12.2 Hovedtrekk i Rød Valgallianses budsjettforslag

       Rød Valgallianse la fram sine forslag til rimelig skjerping av inntekts- og formuesskatten for de virkelig rike i finansinnstillinga ( B.innst.S.nr.I (1996-1997)). Den samlede virkninga av disse skatteforslagene ville i 1997 vært at 65 mrd. kroner ble flyttet fra finansfyrstenes lommer og over til samfunnets felleskasse til opprettholdelse av velferdsstaten. Dette viser at store uløste samfunnsoppgaver kan finansieres dersom de virkelig rike blir skattlagt på samme måte som vanlige lønnsmottakere, arbeidsledige og pensjonister. Rød Valgallianses forslag om å beholde kommunalt skattøre som i 1993 ville gitt fylker og kommuner 13,4 mrd. kroner i merinntekter ved siden av økte rammetilskudd på 9,3 mrd. kroner. Sammen med øremerka penger til blant annet barnehager ville Rød Valgallianses forslag i sum gitt 42,1 mrd. kroner ekstra i inntekter og tilskudd til fylker og kommuner. Dette og andre påplusninger Rød Valgallianse har foreslått på statsbudsjettet, er det fullt mulig å finansiere gjennom skatteøkning for den rike kapitalistklassen. Og dette er fullt mulig samtidig med at oljeuttappinga bremses ned til 70 % av dagens nivå.

       Rød Valgallianse viser gjennom sitt budsjettforslag at det er mulig å heve minstepensjonene, å tjene egenandelene på hjemmetjenester, å heve kvinnelønna, gi gratis barnehageplasser, ta imot flere asylsøkere, og å bedre forholda for de arbeidsløse og folk flest. Men så lenge storkapitalen sitter med makta, og de har stortingsflertallet som nyttige hjelpere, får vi ikke gjort slutt på at det er arbeidsfolk som må bære byrdene for de rike.

       Det som trengs er at lønnstakere, arbeidsløse og pensjonister legger til side mange konflikter og uenigheter som er underordnet i forhold til dette, slik at vi kan samle oss til felles handling mot det mektige sjiktet av rike snyltere.

9.12.3 Rød Valgallianses salderingsopplegg

       Det har ikke skjedd noe i norsk økonomi denne høsten siden finansinnstillinga ble avgitt som tilsier at det er nødvendig å skaffe staten økte inntekter gjennom avgiftsøkninger. Det har heller ikke skjedd noe som tilsier ekstraordinære budsjettkutt for å spare utgifter. Rød Valgallianse vil derfor stemme mot de avgiftsøkningene som befolkninga nå pålegges som en følge av Regjeringas opplegg i salderingsproposisjonen og som følge av Arbeiderpartiets forlik med Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre.

       Så lenge staten, som Regjeringa opplyser i Nasjonalbudsjettet, pr. 1 januar 1996, hadde en nettoformue på hele 299 mrd. kroner, og så lenge Regjeringa gjør svært mye for å øke avsetningene til oljefondet for neste år, er det etter Rød Valgallianses syn, ingen mening i å skjære i noen bevilgninger som kan brukes til folks beste.

       For å få satt av 55,4 mrd. kroner på oljefondet, slik at dette sammen med renter blir på hele 58,1 mrd. kroner, som vel å merke ikke skal brukes her i landet, men investeres utenlands, har « forlikskameratene » Arbeiderpartiet/Senterpartiet/Kristelig Folkeparti/Venstre, dekket inn hvert øre av beskjedne påplusninger gjennom avgiftsøkning og andre finurlige metoder.

       Dette kan ikke Rød Valgallianse gå med på. Rød Valgallianse vil derfor gå mot alle inndekningsforslag som ser ut til å ramme fornuftig bruk av statens penger. Rød Valgallianse har videre støttet alle forslag som er i tråd med Rød Valgallianses eget syn. I den foreløpige budsjettbehandlinga ble Rød Valgallianses forslag grundig nedstemt. Disse forslaga tar vi ikke opp på nytt i salderinga.

       Under budsjettarbeidet har Rød Valgallianses stortingsgruppe lyttet til og gitt informasjon til grupper og organisasjoner som vil forsvare velferdsgodene. Vi har på samme måte samarbeidet med våre kommunestyre- og fylkestingsrepresentanter. Vi har sett det som vår oppgave å orientere om hvordan Regjeringa undergraver kommunenes og fylkenes økonomi. Hvis Rød Valgallianses budsjettarbeid på Stortinget på noen måte har vært til hjelp i den kampen som må føres for å forsvare velferdsgodene rundt i fylker og kommuner, har arbeidet ikke vært forgjeves.

9.13 REPRESENTANTEN STEPHEN BRÅTHEN

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen har under den foreløpige budsjettbehandlingen lagt frem et omfattende alternativt statsbudsjettforslag som viser dette medlems prioriteringer og overordnede økonomiske politikk. Dette medlem konstaterer at dette opplegg er nedstemt av Stortinget, og tar ikke opp igjen forslagene ved salderingen.

       Dette medlem viser for øvrig til sine merknader og forslag foran i denne innstilling. I sum gir disse et opplegg som sikrer lavere samlet etterspørsel, lavere temperatur i økonomien og med det avdempet inflasjonspress. Dette medlem tolker ikke økningen i privat forbruk som et foruroligende signal om forbruksfest, slik flere gir uttrykk for. Snarere er dette utslag av at husholdningenes oppdemmete behov nå utløses etter mange år preget av økonomisk konsolidering og forsiktighet. Dette bekreftes for så vidt også av undersøkelser gjort av SSB, som klart dokumenterer at forbruket finansieres av løpende inntekter og sparekapital, og ikke gjennom økt opplåning som på 80-tallet. Med dette som utgangspunkt har dette medlem primært vektlagt finanspolitisk innstramming ved redusert offentlig aktivitet og konsum, samt lavere nivå på subsidier og andre overføringer til private over statsbudsjettet.

       Det vises for øvrig til dette medlems samlede opplegg slik det er gjengitt i fraksjonsmerknaden i B.innst.S.nr.I (1996-1997).

9.13.1 Salderingsforliket

       Dette medlem stiller seg sterkt kritisk til det salderingsforlik som er kommet i stand etter samarbeid med Arbeiderpartiet og de såkalte sentrumspartier. Ikke bare medfører dette at 1,65 mrd. kroner hentes inn fra etablerte fond til fremme av offentlig konsum, men også særavgiftene økes med ytterligere 950 mill. kroner utover de 750 mill. kroner som allerede ligger i Regjeringens forslag i salderingsproposisjonen. Bare i meget beskjeden grad dekkes de økte overføringene til kommunene, som har motivert inndekningsforslagene, med reelle reduksjoner i andre offentlige utgifter. De avgiftsøkninger som er omtalt ovenfor, totalt 1,7 mrd. kroner, kommer i tillegg til de avgiftsøkninger de samme partier samlet seg om i den foreløpige behandling av budsjettet.

9.13.2 Kommuneopplegget

       Dette medlem konstaterer med skuffelse at flertallet reservasjonsløst nå godtar den utidige syting og ansvarsfraskrivning som finner sted i Kommune-Norge. Fremfor å stille krav til kommunene om bedre prioritering av tilgjengelige ressurser har man akseptert kommunes påstander om grove misforhold mellom pålagte oppgaver og økonomiske overføringer, og derfor økt overføringene med flere mrd. kroner. Dette medlem merker seg hvilke dypsindige analyser som ligger bak deler av flertallets konklusjoner. Fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkepartis merknad om kommuneøkonomi foran i denne innstilling hitsettes:

       Dette medlem kan ikke fri seg fra å trekke paralleller til Fremskrittspartiets linje i sosialpolitikken, hvor det etterhvert har utartet seg en praksis med å ringe rundt til fylkessykehusenes direktører å spørre hvor mye penger de trenger, for så å fremme forslag om budsjettøkninger i tråd med disses ønskelister. Som man spør får man svar, og i disse sektorer vil « behovet » alltid overgå de midler som er til rådighet. Slik budsjettpraksis er ikke bare uhørt og uansvarlig, men også en hån mot norske skattebetalere.

       Paradoksalt nok økes overføringene i en tid hvor kommunenes disponible inntekter øker som aldri før, både på grunn av historisk høy yrkesdeltagelse, lav ledighet og generelt gode resultater for norsk næringsliv.

       Dette medlem vil hevde at norske kommuners største problem ikke er manglende ressurser, men totalt fravær av vilje og/eller evne til å ta det ansvar et lokalt selvstyre forutsetter. Den utidige krisemaksimering og demonstrasjon av styringsvegring, ansvarsfraskrivelse og inkompetanse man i dag ser i Kommune-Norge, reiser etter dette medlems oppfatning spørsmål om selve berettigelsen av det opphøyde lokale selvstyre. Kommunene må selv bære ansvaret for den økende sentraldirigering som skjer ved lovfesting og øremerking av ressurser mv. De ber om frihet og tillit fra overkommunale myndigheter, men viser i praksis at de ikke er den verdig.

       I realiteten styres norske kommuner av profesjonsgruppene i offentlig sektor. Grupper som sitter på begge sider av bordet, som ansatte og tillitsvalgte på den ene side og som politikere på den andre. Interessekonfliktene som burde være åpenbare, synes ikke å være tema. De ansattes interesser og velferd blir jevnt over satt foran skattebetalernes rett til best og rimeligst mulige kommunale tjenester. Norsk Kommuneforbund, som ved hver mulige anledning motarbeider konkurranse og bedre ressursbruk til fordel for innbyggerne, har et lett spill. Det kan blant annet observeres ved det faktum at knapt en norsk kommune har det man i privat virksomhet vil karakterisere som normalarbeidstid. Det er i det hele ikke underlig at det under slike forhold synes umulig å bringe utgiftsveksten under kontroll.

       Ukritisk innsprøytning av penger i kommunesektoren vil bare i øyeblikket avhjelpe situasjonen. Det må sterk lut til for å bringe økonomien under kontroll, herunder en statlig overføringspolitikk som ansvarliggjør kommunene og tvinger dem til bedre ressursutnyttelse. Dette medlem mener flertallets linje i salderingen er et stort tilbakeskritt i så måte. Det vises for øvrig til merknader under avsnitt 2.2. foran, og til avsnitt 18.9.1.5 i dette medlems fraksjonsmerknad i B.innst.S.nr.I (1996-1997).

9.13.3 Avgiftsøkningene

       Dette medlem tar til etterretning at Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre sammen med Arbeiderpartiet sikrer flertall for en avgiftseksplosjon. De fleste avgiftene øker med totalt 6 % totalt pluss merverdiavgift. Derimot øker avgiften på tobakkvarer i alminnelighet med 10,2 %, og rulletobakk med 14,4 %. I tillegg kommer merverdiavgiften.

       Bensinavgiften går opp med 47-55 øre pr. liter avhengig av blyinnhold mens dieselavgiften går opp med om lag 52 øre pr. liter. Begge tall inkluderer merverdiavgift. Som en direkte følge av dette ber Norges Lastebileierforbund sine medlemmer om umiddelbart å heve prisene på transport med minimum 2 %. Dette medlem merker seg for øvrig at Adm. direktør Gunnar Eigeland i bladet « Lastebilen » nr. 12/96, på bakgrunn av foreløpige vedtak og salderingsproposisjonens forslag til ytterligere økning av dieselavgiften, blant annet sier at; « ... dette viser at Regjeringen fører en næringsfiendtlig politikk ». Etter forliket kan det trygt konkluderes med at også Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre gjør seg fortjent til en slik karakteristikk. I særlig grad rammer disse partiers « samrøre » den del av befolkningen og bedrifter som holder til i distriktene. I tillegg til at prisen på drivstoff øker mer der enn i sentrale strøk som følge av lengre transportavstander, rammes disse også ved at de som oftest kjører større distanser årlig enn folk i sentrale strøk. Avgiftsøkningene må således kunne karakteriseres som et regulært anslag mot Distrikts-Norge.

       Dette medlem merker seg videre at kjøpsavgifter på bil, som med virkning fra januar i år ble satt ned med om lag 10 %, nå igjen øker med om lag 6 %. Dette til tross for at det flertall i finanskomiteen og Stortinget for en måned siden betonet nødvendigheten av ro omkring avgiftene på dette området. Fra behandlingen av B.innst.S.nr.13 (1996-1997) hitsettes:

       Videre sier det samme flertall:

       Disse standpunktene har for Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre hatt holdbarhet om lag 1 måned. Ovennevnte sitater, som delvis er prinsipielle betraktninger, er i forlik med Arbeiderpartiet uten blygsel solgt til fordel for økte bevilgninger på andre områder.

       Det er å håpe at denne totale mangel på fasthet blir lagt merke til av de mange som måtte tro ovennevnte partier er til å stole på i bilavgiftssaken.