| |
Etablering av Den økonomiske og monetære union (ØMU) vil være den mest omfattende utdypingen av det økonomisk-politiske samarbeidet som har funnet sted i EU. ØMU dreier seg først og fremst om økonomiske forhold og økonomisk politikk. ØMU har imidlertid også politiske sider utover dette, som vil kunne virke inn på utviklingen av EU-samarbeidet i større bredde.
Omtalen i meldingen er begrenset til de økonomiske sidene av ØMU. I avsnitt 5.2 i meldingen redegjøres det for utviklingen av penge- og valutasamarbeidet i Vest-Europa fram mot ØMU. I avsnitt 5.3 i meldingen drøftes økonomiske virkninger av ØMU både for de deltakende landene og for det internasjonale finansmarkedet. I avsnitt 5.4 i meldingen redegjøres det for virkninger ØMU vil kunne få for penge- og valutapolitikken til de landene som står utenfor. Det redegjøres også for konsekvensene av gjennomføringen av ØMU utført av, eller på oppdrag av, myndighetene i Sverige, Danmark, Irland og Sveits.
Norge er svært integrert i europeisk økonomi. Gjennom EØS-avtalen er vi en del av det indre marked, og vi har løpende dialog med EU og dets medlemsland om økonomisk politikk på et bredt felt. Videreutviklingen av det økonomiske samarbeidet i EU betyr derfor mye for norsk næringsliv, og er en viktig rammebetingelse for vår økonomiske politikk.
I den utstrekning ØMU resulterer i effektivitetsgevinster og forsterket økonomisk vekst for deltakerlandene, vil det gi positive impulser for norsk økonomi. Importerte varer blir billigere og veksten i vårt viktigste eksportmarked vil øke. Videre vil norsk næringsliv kunne få nye markedsmuligheter og effektivitetsgevinster dersom ØMU bidrar til en utdypning av det indre markedet.
Etableringen av en valutaunion innenfor EU i 1999 kan samlet sett bidra til større økonomisk stabilitet i Europa, selv om ikke alle land, heller ikke EU-land, vil delta. Innenfor valutaunionen fremmes stabiliteten ved at intern valutakursusikkerhet elimineres, inflasjonen søkes holdt lav og offentlig sektors finanser underlegges krav til langsiktig balanse, slik at budsjettbalansen i normalår er så god at det er rom for å bruke finanspolitikken til å øke etterspørselen under nedgangskonjunkturer. Det vises til drøftingen i avsnitt 5.3.
Europeiske land som står utenfor valutaunionen, især små, åpne økonomier, er tjent med stabile økonomiske omgivelser av hensyn til egen stabilitet.
Fast eller stabil valutakurs har tradisjonelt vært en hjørnesten i norsk penge- og valutapolitikk. Når valutaunionen etableres, vil euro, i tillegg til å erstatte nasjonale valutaer i deltakerlandene, også erstatte ECU'ens plass i det europeiske valutasamarbeidet. Ved en videreføring av vår pengepolitiske retningslinje om stabil valutakurs kan derfor euroen være et mulig holdepunkt for Norge, men også andre alternativer kan vurderes. Et slikt alternativ kan f.eks. være et veid gjennomsnitt av handelspartnernes valutaer.
En grunnleggende forutsetning for en vellykket penge- og valutapolitikk basert på stabilisering av kronens verdi, er at det føres en finanspolitikk og en inntektspolitikk som understøtter et slikt mål. Dette gjelder uansett om valutaunionen blir realisert eller ikke. Dersom ØMU blir realisert som planlagt i 1999, er det naturlig å vurdere hvorvidt en slik økonomisk politikk kan understøttes ytterligere av ulike former for valutasamarbeid med EU. Det er imidlertid for tidlig å vurdere dette nå. Spørsmålet om mulige valutarelasjoner til tredjeland har så langt ikke vært viet særlig oppmerksomhet i EUs forberedelser av ØMU.
En stor andel av Norges eksport og import vil foregå med eurosonen. Hvis ØMU i første omgang skulle bestå av Tyskland, Frankrike, Benelux-landene, Østerrike og Irland, vil eurosonen omfatte henholdsvis en tredel og en firedel av norsk eksport og import. Hvis man på mellomlang sikt antar at alle EU-landene blir med i ØMU, vil eurosonen omfatte rundt tre firedeler av norsk eksport og import. Det må forventes at en stor del av denne handelen vil finne sted i euro. En slik utvikling kan også bli påskyndet av at EU-land som går med i ERM 2 vil knytte sin valuta til euro.
Den utstrakte betydningen av euro vil i første rekke påvirke finansnæringen, men vil kunne føre til at enkelte norske bedrifter i andre næringer etablerer bokføringssystemer og deltar i betalingssystemer i euro. En kan forvente at bedrifter med morselskap innen ØMU-området vil avregne sine transaksjoner i euro. Det er også en tendens til at bedrifter fra store valutaområder ønsker å handle i egen valuta, noe som skulle innebære at en økende andel av norsk utenrikshandel blir priset i euro. Detaljhandelen i Norge, særlig i turistnæringen, vil også kunne oppleve økt bruk av euro. Forventet fall i handelskostnader vil understøtte en slik utvikling. Økt prising i euro vil øke behovet for eurobaserte valutasikringsinstrumenter i Norge og øke etterspørselen etter finansielle instrumenter av denne typen. Samtidig vil etterspørselen etter slike instrumenter priset i de valutaene som går med i ØMU, falle bort.
Det er sannsynlig at euro vil spille en minst like stor rolle som tyske mark som internasjonal reservevaluta, jf. punkt 5.3.4 i meldingen. Eurosonen vil også stå for en stor andel av internasjonalt utstedte obligasjoner. Dette indikerer at norske investorer som ledd i alminnelig porteføljestyring vil la aktiva utstedt i euro inngå med betydelig vekt i sine porteføljer. Fjerning av valutakursrisiko og mer oversiktlighet i finansmarkedene innenfor ØMU vil bidra til større og mer likvide kapitalmarkeder som vil tiltrekke også norske investorer og låntakere.
Som drøftet i punkt 5.3.4 i meldingen, kan imidlertid enkelte internasjonale investorer, utfra hensynet til å spre sine plasseringer for å minimere risiko, ønske å inkludere flere valutaer i sine porteføljer. Det kan også gjelde norske kroner. Bortfallet av handel med valutaer som erstattes av euroen kan også gjøre handel med andre europeiske valutaer mer interessant. Dette trekker i retning av at kapitalbevegelsene mellom euro og valutaene på randen av eurosonen kan bli forholdsvis betydelige.
Et felles system for betalingsformidling innen ØMU blir nå opprettet for å kunne gjennomføre den felles pengepolitikken i valutaunionen. Systemet har fått navnet TARGET (Trans-European Automated Real-Time Gross Settlement Express Transfer) og skal knytte sammen de ulike landenes brutto oppgjørssystemer for store transaksjoner. Oppgjørene skal skje i såkalt “sann tid”. Et slikt brutto oppgjørssystem innebærer at hver handel gjøres opp enkeltvis og med endelig virkning kontinuerlig gjennom dagen. TARGET-systemet vil bli brukt for euro-handel mellom kredittinstitusjoner og sentralbanker og vil dermed fungere som kanal for ØMU-sentralbankenes pengepolitiske operasjoner. Videre vil transaksjoner i euro mellom banker bli utført gjennom TARGET. Det vil gjøre det mulig for banker som deltar i systemet å låne euro til og fra hverandre med øyeblikkelig oppgjør. TARGET vil generelt gjøre systemene for betaling i euro mellom landene i EU mer sikre og effektive.
Norges Bank sendte den 20. mars i år et brev til Finansdepartementet om mulige konsekvenser for norsk finansnæring av etableringen av TARGET. Brevet følger som trykt vedlegg til denne meldingen. Om tilknytningsreglene til TARGET uttaler Norges Bank i dette brevet bl.a.:
| « Det er bestemt at EU-land både i og utenfor euro-området skal kunne knytte seg til TARGET. For de land som i utgangspunktet beholder sin nasjonale valuta, krever en tilknytning at landene har brutto oppgjørssystemer som kan håndtere transaksjoner i euro. Det er imidlertid ikke endelig bestemt hvilke tilknytningsregler som skal gjelde for landene utenfor euro-området. En endelig beslutning om dette vil ikke bli fattet før den europeiske sentralbanken (ESB) er opprettet tidlig i 1998. » |
Når det gjelder spørsmålet om norsk tilknytning til TARGET uttaler Norges Bank følgende:
| « Norges Bank står i regelmessig kontakt med EMI og europeiske sentralbanker og følger der opp spørsmål knyttet til TARGET og ØMU, med henvisning til Norges særlige interesser i forbindelse med at norske banker gjennom EØS-avtalen i stor grad må forholde seg til de samme rammevilkår som europeisk banknæring for øvrig. EU-landene har ikke drøftet hvordan de vil forholde seg til en søknad om tilknytning til systemet fra et land utenfor EU. Dette spørsmålet ventes ikke å være aktuelt å behandle før tilknytningskriteriene for EU-land utenfor euro-området er nærmere avklart. » |
Prisnivået for betalingene gjennom TARGET vil være avgjørende for mengden av og størrelsen på de transaksjoner som vil bli sendt til oppgjør gjennom TARGET. I sitt brev skriver Norges Bank bl.a.:
| « Deltakernes kostnader ved bruk av TARGET er ikke bestemt. (.. ) Prisnivået vil være avgjørende for mengden av og størrelsen på de transaksjoner som vil bli sendt til oppgjør gjennom TARGET, og for graden av effektivitet i hele systemet. Før prispolitikken er avgjort, er det derfor vanskelig å vurdere hvilken betydning systemet vil få. |
| Det er grunn til å forvente at effektiviteten i TARGET vil gjøre systemet attraktivt for større, ordinære transaksjoner parallelt med pengepolitiske operasjoner. I denne forbindelse har EMI ingen intensjoner om å sette øvre eller nedre grenser for beløpene som sendes gjennom TARGET. Likevel forventes det at mindre transaksjoner som ikke krever like raskt oppgjør av kostnadsgrunner vil bli ivaretatt av private og rimeligere systemer. » |
Generelt vil et stort og integrert finansmarked i Europa innebære voksende etterspørsel etter finansielle produkter i euro. Systemendringer i betalingsformidlingen vil presse seg fram på alle nivåer, ikke bare for systemer for oppgjør av interbanktransaksjoner. Hvilke systemendringer som kreves i Norge vil avhenge av konsumenters og bedrifters etterspørsel etter transaksjoner i euro. Hvis det blir stor innenlandsk etterspørsel etter finansielle produkter i euro, må finanssektoren kunne tilby transaksjoner og konti i euro på linje med finansielle produkter i norske kroner.
Hvis norske finansinstitusjoner ikke kan tilby konkurransedyktige tjenester, vil utenlandske finansinstitusjoner, særlig fra eurosonen, kunne overta denne etterspørselen. Norske bedrifter som handler mye med land innen euro-området, kan f.eks. finne det lønnsomt å sende betalingsoppdrag til banker som kan tilby oppgjør i euro gjennom TARGET. TARGET kan således endre konkurransebetingelsene for norske finansinstitusjoner når det gjelder utenlandsk betalingsformidling.
Når det gjelder hvilke konsekvenser etableringen av TARGET kan ha for norsk finansnæring, konkluderer Norges Bank med følgende i sitt brev:
| « Etableringen av TARGET vil gi europeiske banker en ny og effektiv infrastruktur for gjennomføring av betalinger i euro mellom EU-land. Generelt vil etableringen av et felles valutaområde trolig skjerpe konkurransen i finansnæringen, og bidra til rimeligere og mer effektiv betalingsformidling for næringslivet. TARGET-systemets fremtidige betydning for privat betalingsformidling kan imidlertid vanskelig vurderes før sentrale spørsmål som tilgangskriterier og prinsipper for prissetting er endelig avklart. Enhver drøfting av konsekvenser for norsk finansnæring må skje i lys av denne usikkerheten. |
| TARGET vil kunne endre konkurransebetingelsene for norske banker når det gjelder utenlandsk betalingsformidling. Det foreligger en reell mulighet for at større norske bedrifter i fremtiden i større grad vil velge utenlandske banker for å utnytte TARGET-systemets effektivitet og sikkerhet. Dette kan på lengre sikt også ha betydning for bedriftenes valg av bankforbindelse. » |
Sannsynligvis vil det spesielt være banker som har filialer både i EU og innen EU-området som i denne sammenheng vil kunne få et konkurransemessig fortrinn. Dette fortrinnet må imidlertid vurderes i lys av kostnadene ved å etablere filialer i andre land.
Norge har særlige interesser i forbindelse med at norske banker gjennom EØS-avtalen i stor grad må forholde seg til de samme rammevilkår som europeisk banknæring for øvrig. Departementet viser til at Norges Bank ved regelmessig kontakt med EMI og europeiske sentralbanker følger opp spørsmål knyttet til TARGET.
Som en del av forberedelsen til overgangen fra ECU til euro fremmet EU-kommisjonen 18. oktober 1996 to forslag til forordninger. Den ene forordningen tar sikte på å regulere visse rettslige spørsmål knyttet til overgangen fra ECU til euro, mens den andre forordningen tar sikte på å regulere mer monetære aspekter ved overgangen. I EFTA arbeides det med å klarlegge hvilken relevans og betydning disse forordningene vil kunne få for EFTA/EØS-statene. Dette arbeidet vil følges opp av norske myndigheter.
I norsk regelverk som implementerer EØS-avtalen er det i enkelte sammenhenger referert til ECU. Disse reglene bør endres når euro erstatter ECU. Det forhold at en del nasjonale valutaer erstattes av euro kan reise en del privatrettslige spørsmål både for staten og for andre norske aktører med fordringer eller gjeld i de aktuelle valutaene. Slike spørsmål må i første rekke løses av de berørte partene.
Komiteen tar Regjeringens redegjørelse
i meldingen vedrørende Den økonomiske og monetære union (ØMU) til
orientering.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rød Valgallianse viser til at Regjeringen ikke selv har tatt initiativ til gjennomgang av ØMU-prosjektets betydning for Norge. Stortinget ba i B.innst.S.nr.II (1996-1997) Regjeringen « legge frem en drøftelse av konsekvensene for Norge av etableringen av EUs økonomiske og monetære union ».
Disse medlemmer viser til at mastodontprosjektet den Europeiske Union har ambisjoner og dimensjoner som selv etter egen definisjon krever konstant dynamikk og felles politikk for å lykkes. Ettertanke, fleksibilitet i forhold til særlige nasjonale forhold og åpenhet i forhold til nye vilkår defineres derfor som farlig stagnasjon og derved en trussel mot Unionens framtid. Dette skaper avstand til folkevalgt innflytelse og korreksjon av kurs og tempo i den økonomiske politikken. Dette skaper stadig større uro i medlemslandene, særlig etterhvert som tidspunktet for innføring av felles mynt nærmer seg. Området for økonomisk og monetær union er i ferd med å bli en politisk slagmark. Disse medlemmer viser til at dette skyldes to hovedforhold. For det første kan etter disse medlemmers syn en monetær union ikke realiseres før gjennomføring av en gjennomgripende politisk union - i realiteten en føderasjon. Dette krever en overdragelse av nasjonalstatenes suverenitet som dagens EU-medlemsstater neppe kan tillate. For det andre krever tempoplanen og budsjettkravene i ØMU samfunnsmessige omveltninger og hensynsløs deregulering. Belastningen må bæres av folk flest mens kapitalen høster store gevinster. Nå er folk i mange EU-land i ferd med å sette foten ned. Storbritannias nye EU-vennlige Arbeiderparti-regjering velger å videreføre landets beslutning om å ikke delta i ØMU. Valget i Frankrike, der sosialistene og kommunistene vant en brakseier, er et godt eksempel på det stigende skepsis i Frankrike til hvorvidt den samfunnsmessige prisen for Maastricht-avtalens bestemmelser om ØMU er for høy. Valgets vinner, sosialistpartiets leder Lionel Jospin, går inn for å myke opp ØMU-kriteriene. Storpolitisk uro har også oppstått fordi nabolandet Tyskland etter alt å dømme ikke vil være i stand til å oppfylle kriteriene for ØMU-deltakelse innen fristen 1. januar 1998, i alle fall ikke uten å endre spillereglene underveis. Tyskerne er i utgangspunkt skeptiske til å gi fra seg D-marken og den maktposisjon denne valutaen har gitt landet. Ifølge magasinet Der Spiegel har til og med Bundesbanks leder Hans Tietmeyer åpnet for utsatt gjennomføring av ØMU fordi han var bekymret for hva som måtte til for å oppfylle kriteriene. Planen om å manipulere med verdien av Tysklands gullbeholdning er nå lagt på is, og presset fra bankvesen og næringsliv for inngripende reformpakker med store sosiale kostnader har dermed økt. I vårt naboland Sverige bestemte regjeringen Göran Persson 3. juni 1997 at landet ikke skal være med fra ØMU-starten 1. januar 1999, og at ØMU-tilknytning ikke skal skje uten at det svenske folk har fått tatt stilling til ØMU enten i valg eller i folkeavstemning. Disse medlemmer merker seg med interesse at den svenske regjeringen i sin beslutning la like stor vekt på at ØMU-prosjektet er « osäkert och skakigt » som på den negative svenske opinionen.
Disse medlemmer har advart sterkt mot norsk tilknytning til dette udemokratiske gigantprosjektet. ØMU er uttrykk for en feilslått og menneskefiendtlig politikk som best kan beskrives som « det uopplyste pengevelde ». Disse medlemmer viser til egne merknader i B.innst.S.nr.IV (1995-1996) side 30:
| « Disse medlemmer er kritisk til den ensidige pengepolitiske målsetting om stabil kroneverdi mot europeiske valutaer og at Regjeringen undervurderer risikoen for at de ambisiøse ØMU-planene i EU mislykkes; med eventuelle negative ringvirkninger for norsk valuta. » |
Disse medlemmer er overbevist om at Norges styrke er forankret i vår sterke økonomi kombinert med vår selvstendighet. Begge disse forhold vil trues av en ensidig og uselvstendig tilknytning av den norske krone til ØMU-prosjektet. Argumentene for ØMU innen EU er til forveksling like argumentene som ble ført i marken for unionsmedlemskap: praktiske lettelser for næringslivstransaksjoner over landegrensene, lavere rente og tap av politisk og makroøkonomisk innflytelse hvis man ikke blir med. Som hovedinnvending reises problemet med tap av folkevalgt kontroll. Dette symboliseres best ved at de landene som skal delta i ØMU må gi sine nasjonale sentralbanker en uavhengig stilling overfor politiske myndigheter. I Sverige har Calmforsutredningen pekt på følgende argumenter mot svensk ØMU-medlemskap: risikoen for store variasjoner i sysselsettingen, tap av politisk innflytelse, ustabile statsfinanser, politisk fremmedgjøring i forhold til en ØMU-fiendtlig opinion. Regjeringen gjør rede for utredningene uten å fokusere på disse forholdene. De nevnte argumenter har relevans for Norges forhold til ØMU og konsekvensene for Norge hvis ØMU blir noe av. Disse medlemmer finner det derfor oppsiktsvekkende at Regjeringen hevder at « etableringen av en valutaunion innenfor EU i 1999 samlet sett kan bidra til større økonomisk stabilitet i Europa », uten å problematisere eventuelle ringvirkninger for Norge av de negative momenter Calmfors-utredningen peker på. I stedet peker Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett for 1997 kap. 5.5 på norske finansinstitusjoners eventuelle tapte markedsandeler i markedet for finansielle instrumenter når det gjelder euro-verdipapirer. Disse medlemmer mener at Regjeringen derfor ikke har gitt en fyldestgjørende gjennomgang av ØMU-konsekvenser, jf. Stortingets vedtak.
Disse medlemmer merker seg med
interesse at Regjeringen åpner for andre alternativ enn EURO som
nøkkelvaluta for den norske penge- og valutapolitikken. Regjeringen sier at
et alternativ kan være « et veid gjennomsnitt av handelspartnernes
valutaer ». Dette er i overensstemmelse med hva disse medlemmer har gått inn
for tidligere.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen i
statsbudsjettet for 1998 fremlegge en modell for et veid gjennomsnitt av
Norges handelspartneres valutaer for å erstatte bruk av ECU som
referansevaluta for norsk valutapolitikk i det internasjonale
valutasamarbeidet. »
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti som eneste parti gikk
imot å knytte den norske krona til ecu, og i stedet gikk inn for å styre
valutakursen i forhold til et veid gjennomsnitt av våre handelspartneres
valutaer.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse mener dette fortsatt er en fornuftig linje, og ønsker ikke at norsk valutakurspolitikk skal knyttes til ØMU eller EURO.
Disse medlemmer mener at Norge ved en fastkurspolitikk har behov for å styre etter andre mål enn en vesteuropeisk valutaenhet. Ikke minst på grunn av at Norges næringsstruktur avviker fra næringsstrukturen i EU. Det betyr at vi kan ha behov for å føre en avvikende penge- og valutapolitikk i forhold til EU. En for sterk tilknytning til EURO vil etter disse medlemmers vurdering føre til at Norge ikke får den nødvendige økonomiske handlefrihet. Den økonomiske virkemiddelbruken vil i stor grad bli styrt av Tysklands behov og ønsker, og ikke av innenlandske behov i Norge.
Disse medlemmer registrerer at motstanden mot ØMU er betydelig i EU, og at flere sentrale land har varslet at de ikke vil delta i dette prosjektet. Disse medlemmer mener det vil være i strid med den norske folkeavstemningen om EU dersom Norge knytter seg for nært opptil den økonomiske unionen.
Disse medlemmer mener ØMU kan bli mer en tvangstrøye enn et effektivt virkemiddel i den økonomiske politikken. Dersom lav inflasjon er det overordnede målet i politikken, vil ØMU være et fornuftig prosjekt. Disse medlemmer mener imidlertid at lav prisstigning bare er et virkemiddel, og at det er full sysselsetting og en bærekraftig økonomisk politikk som må være de sentrale målsettingene.
Disse medlemmer viser for øvrig til
sine merknader vedrørende pengepolitikken under pkt. 3.3.1 i denne
innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser i denne forbindelse til sine respektive merknader under kap. 3.3.1.