B.innst.S.nr.1 (2000-2001)
Innstilling fra finanskomiteen om skatte-, avgifts- og tollvedtak for 2001, nytt vedtak om fastsettelse av den kommunale og fylkeskommunale inntektsskattøren for inntektsåret 2000, rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner for 2001, tilfeldige utgifter/inntekter i statsbudsjettet for 2001 og statsbudsjettets kapitler som gjelder utbytte m.v. for 2001

2. Direkte skatter og avgifter til folketrygden m.v. (kap. 5501, 5502 post 70, 5506 post 70, 5507 og 5700 post 71 og 72)

2.1 Skatt for personer. Generelle regler

Sammendrag

       Regjeringen foreslår å lønnsjustere inntektsgrensene i toppskatten. Dette innebærer at innslagspunktene i trinn 1 i toppskatten justeres fra 277.800 kroner til 289.000 kroner i klasse 1 og fra 329.000 kroner til 342.200 kroner i klasse 2. Grensene i trinn 2 i toppskatten justeres fra 762.700 kroner til 793.200 kroner.

       Med dette forslaget vil nærmere 900.000 skattytere betale toppskatt i 2001. Gjennomsnittlig årlig lønnsinntekt inklusive overtid for en industriarbeider i 2001 er anslått til om lag 287.000 kroner, dvs. under grensen for toppskatt. For arbeidere i alt er gjennomsnittlig lønnsinntekt beregnet til drøyt 300.000 kroner i 2001.

       Det vises til forslag til § 3-1 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2001.

       Det gis minstefradrag i inntekt fra arbeid og pensjoner. Det foreslås at øvre grense i minstefradraget økes fra 36.600 kroner til 40.300 kroner, dvs. en økning på om lag 10 % regnet i forhold til 2000-reglene. Nedre grense i minstefradraget foreslås holdt nominelt uendret. Overreguleringen av øvre grense i minstefradraget virker fordelingsmessig gunstig og bidrar dessuten til å gjøre det relativt mer lønnsomt å arbeide for personer med midlere inntekter. Forslaget innebærer at marginalskatten for alle med lønns- og pensjonsinntekter mellom 173.000 kroner og 183.200 kroner i 2001 vil bli redusert fra 35,8 % til 29,6 %, dvs. for om lag 90.000 personer.

       Det vises til forslag til § 7-3 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2001.

       Som alternativ til minstefradrag gis det et særskilt fradrag i arbeidsinntekt m.v. Det foreslås at det særskilte fradraget justeres med anslått lønnsvekst fra 30.600 til 31.800 kroner i 2001. Dette innebærer at det vil lønne seg for skattytere med under 144.500 kroner i arbeidsinntekt å bli lignet etter det særskilte inntektsfradraget istedenfor etter minstefradraget.

       Det vises til forslag til § 7-3 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2001.

       Det gis personfradrag (tidligere kalt klassefradrag) ved ligningen for alle personlige skattytere. Personfradragene foreslås oppjustert med anslått lønnsvekst til 28.800 kroner i klasse 1 og til 57.600 kroner i klasse 2.

       Det vises til forslag til § 7-5 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2001.

       Det foreslås at grensene for skattefrie nettoinntekter for pensjonister som kommer inn under skattebegrensningsregelen justeres med anslått lønnsvekst fra 73.800 kroner til 76.800 kroner for enslige og fra 120.600 kroner til 125.400 kroner for ektepar. Om lag halvparten av alle pensjonister blir omfattet av skattebegrensningsregelen. Grensen for skattefri pensjonsinntekt for dem uten andre inntekter enn pensjon, fradrag eller netto formue over 200.000 kroner, øker med dette fra 94.600 kroner til 98.500 kroner i 2001 for enslige og fra 154.600 kroner til 160.800 kroner for ektepar.

       Det vises til forslag § 7-6 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2001.

       Det foreslås at særfradragene for alder og uførhet m.v. på 17.640 kroner holdes nominelt uendret fra 2000 til 2001. Dette gir isolert sett en innstramming på om lag 85 mill. kroner. Nivået på særfradraget vil ikke ha betydning for pensjonister med lave og midlere inntekter som kommer inn under skattebegrensningsregelen.

       I tråd med praksis fra tidligere år, foreslås det at øvrige mer spesielle grenser og fradrag ikke justeres. Dette innebærer nominell videreføring av bl.a det særskilte fradraget for personlige skattytere i Nord-Troms og Finnmark, fisker- og sjømannsfradraget, foreldrefradraget, fradrag for premie innbetalt til IPA (individuelle pensjonsavtaler), fradrag for fagforeningskontingent, beløpsgrensene i BSU (boligsparing for ungdom), formuestillegget i skattebegrensningsregelen for pensjonister m.v. og beløpsgrensene i inntektsbeskatningen av egen bolig og fritidseiendommer. Også beløpsgrensene i formuesskatten foreslås holdt nominelt uendret fra 2000 til 2001, jf avsnitt 2.2.5. Øvrige forslag til Stortingets skattevedtak for 2001 som ikke innebærer endringer i forhold til 2000-reglene omtales ikke nærmere.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg, til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som er gjengitt i Finansinnstillingen kap. 3.1.2, og til respektive merknader i denne innstillingen kap. 1.1. Flertallet slutter seg til Regjeringens forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2001.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget slutter seg til Regjeringens forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2001 med følgende endringer:

§ 2-1 Formuesskatt til staten - personlig skattyter og dødsbo skal lyde:

       Personlig skattyter og dødsbo svarer formuesskatt til staten av den del av den skattepliktiges samlede antatte formue som overstiger kr 540.000 i klasse 0 og 1 og 580.000 i klasse 2. Skattepliktig i klasse 1 som får særfradrag i alminnelig inntekt etter skatteloven §§ 6-80 til 6-83 henføres til klasse 2 når det gjelder formuesskatt. Det samme gjelder ektefeller som lignes særskilt etter skatteloven § 2-11 fjerde ledd.

       Formuesskatten beregnes etter disse satsene:

       0,3 % av overskytende beløp.

§ 3-1 Toppskatt skal lyde:

       Personlig skattyter skal av personinntekt fastsatt etter skatteloven kapittel 12, svare toppskatt til staten med 12,5 % for den delen av inntekten som overstiger 310.000 kroner i klasse 0 og 1 og 367.000 kroner i klasse 2, og med 19,5 % for den delen av inntekten som overstiger 793.200 kroner i klasse 0, 1 og 2.

       Personlig skattyter i en kommune i Finnmark eller i kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke, skal likevel bare svare toppskatt til staten av inntekt som nevnt i første ledd med 9,5 % av hele den delen av inntekten som overstiger 310.000 kroner i klasse 0 og 1 og 367.000 kroner i klasse 2, og med 19,5 % for den delen av inntekten som overstiger 793.200 kroner i klasse 0, 1 og 2.

       Dersom skattyteren er bosatt i riket bare en del av året, nedsettes beløpene i første og annet ledd forholdsmessig under hensyn til det antall hele eller påbegynte måneder av året han har vært bosatt her. Tilsvarende gjelder for skattyter som ikke er bosatt i riket, men som plikter å svare skatt etter skatteloven § 2-3 første og annet ledd, eller lov om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.v.

§ 7-1 skal lyde:

       Kapitalavkastningsraten som nevnt i skatteloven § 12-13 tredje ledd skal være maksimalt 11,0 %.

§ 7-3 Minstefradrag skal lyde:

       Fradrag beregnet etter skatteloven § 6-32 skal ikke settes lavere enn 4.000 kroner og ikke høyere enn 46.000 kroner. Fradrag som beregnes av inntekt som omfattes av skatteloven § 6-31 første ledd a, c, d eller e eller annet ledd skal likevel ikke settes lavere enn 31.800 kroner. Fradraget kan ikke overstige den inntekten som det beregnes av.

§ 7-5 Personfradrag skal lyde:

       Fradrag etter skatteloven § 15-4 er 35.000 kroner i klasse 1 og 70.000 kroner i klasse 2. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Steinar Bastesen foreslår å heve innslagspunktet i toppskatten fra 289.000 til 300.000 kroner i skatteklasse 1 og fra 342.200 til 355.200 kroner i skatteklasse 2, noe som reduserer statens bokførte inntekter med 975 mill. kroner. Dette sikrer at arbeidere med en gjennomsnittlig lønnsinntekt, beregnet til 300.000 kroner i 2001, ikke må betale toppskatt. Med Regjeringens forslag vil ca 900.000 skattytere betale toppskatt i 2001. Dette er ca 170.000 flere enn da skattereformen ble gjennomført i 1992. Når betydelig mer enn halvparten av de heltidsansatte etterhvert betaler toppskatt, har toppskatten blitt en skatt som urettmessig rammer folk flest og reduserer belønningen for ekstra innsats. Resultatet er redusert tilgang på arbeidskraft. Disse medlemmer foreslår også å redusere toppskattesatsen med 0,5 prosentpoeng som reduserer statens inntekter med 402 mill. kroner. Disse medlemmer mener det skal lønne seg å jobbe.

       I tillegg til å støtte Regjeringens utvidelse av minstefradraget foreslår disse medlemmer en omlegging av lønnsfradraget med en nedre grense på 31.800 kroner og en øvre grense på 41.800 kroner. Det prosentvise fradraget i lønnsfradraget settes til 24 %, mot 22 % i minstefradraget. Dette reduserer statens bokførte inntekter i 2001 med 630 mill. kroner. Forslaget vil gi lavere betalt skatt for alle lønnstakere, redusert marginalskatt for inntekter under 174.000 og gjøre det skattemessig mer lønnsomt å arbeide fremfor å motta trygd. Forslaget gir størst skattelette for lønnstakere med inntekt mellom 132.000 kroner og 183.200 kroner, og er en del av Høyres tiltakspakke for å bedre tilgangen på arbeidskraft. Tabellen viser virkningen av forslaget per person for ulike inntekter målt i forhold til Regjeringens forslag:

       Disse medlemmer understreker at Høyres forslag gir betydelig større skattelettelser til lønnstakere med lave inntekter enn Regjeringens forslag. Forslaget er også mye bedre egnet til å øke tilgangen på arbeidskraft og for eksempel få deltidsarbeidende til å jobbe mer.

       Disse medlemmer foreslår i motsetning til Regjeringen å oppjustere det særskilte fradraget i Finmark og Nord-Troms i tråd med lønnsutviklingen til hhv. 15.600 og 31.200 kroner i skatteklasse 1 og 2, noe som reduserer statens bokførte inntekter i 2001 med 5 mill. kroner. Disse medlemmer viser til at fradraget har stått nominelt uendret i flere år, noe som har ført til en gradvis uthuling av dette viktige tiltaket for å sikre bosettingen i området. Disse medlemmer det er bedre å stimulere bosetting og næringsutvikling i distriktene gjennom gunstige skatte- og avgiftsbestemmelser enn gjennom tilskuddsordninger. Uavhengighet og innsatsvilje har bedre kår når folk får beholde en større del av egen inntekt enn når inntekt og bosetting baseres på offentlige overføringer. Disse medlemmer er samtidig uenig i Regjeringens forslag om å holde særfradraget for alder og uførhet nominelt uendret fra 2000. For å unngå at særfradraget for alder undergraves av pris- og lønnsutviklingen foreslår disse medlemmer å lønnsjustere særfradraget til 18.346 kroner, noe som reduserer statens bokførte inntekter med 65 mill. kroner. Det vises i denne sammenheng til Høyres merknader og forslag i Innst.O.nr.23 (2000-2001).

       Disse medlemmer går imot det særskilte inntektsfradraget for næringsdrivende i jord- og hagebruk og foreslår å avvikle fradraget for fagforeningskontingent. Provenyvirkningen av dette er hhv. 690 og 190 mill. kroner i bokført verdi.

       Disse medlemmer viser til sine merknader i Innst.O.nr.23 (2000-2001) og fremsetter følgende forslag:

       « Stortinget slutter seg til Regjeringens forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2001 med følgende endringer:

§ 2-1 Formuesskatt til staten - personlig skattyter og dødsbo skal lyde:

       Personlig skattyter og dødsbo svarer formuesskatt til staten den del av skatteyterens samlede antatte formue som overstiger 124.800 kroneri klasse 0 og 1 og 156.000 kroner i klasse 2. Skattyter i klasse 1 som får særfradrag i alminnelig inntekt etter skatteloven § 6-80 til 6-83 henføres til klasse 2 når det gjelder formuesskatt. Det samme gjelder ektefeller som lignes særskilt etter skatteloven § 2-11.

       Formuesskatten beregnes etter disse satsene:

§ 2-3 Formuesskatt til kommunene skal lyde:

       Det svares formuesskatt til kommunene dersom skattyter ikke er fritatt for slik skatteplikt etter skatteloven kapittel 2. Skattyter som har krav på personfradrag etter skatteloven § 15-4 skal ha et fradrag i formuen på 124.800 kroner. Når skattyter er skattepliktig til flere kommuner, gjelder reglene i skatteloven § 6-90 første og tredje ledd tilsvarende for formuen. Satsen for formuesskatten til kommunene må ikke være høyere enn 0,7 % og ikke lavere enn 0,4 %. Høyeste sats gjelder når ikke lavere sats er vedtatt i kommunen.

§ 3-1 første ledd skal lyde:

       Personlig skattyter skal av personinntekt fastsatt etter skatteloven kapittel 12, svare toppskatt til staten med 13 % for den delen av inntekten som overstiger 300.000 kroner i klasse 0 og 1 og 355.200 kroner i klasse 2, og med 19 % for den delen av inntekten som overstiger 793.200 kroner i klasse 0, 1 og 2.

§ 7-1 skal lyde:

       Kapitalavkastningsraten som nevnt i skatteloven § 12-13 tredje ledd skal være maksimalt 11,0 %.

§ 7-3 annet punktum skal lyde:

       Fradrag som beregnes av inntekt som omfattes av skatteloven § 6-31 første ledd a, c, d eller e annet ledd skal ikke settes lavere enn 31.800 kroner og ikke høyere enn 41.800 kroner. »

       Når det gjelder formuesskatten, vises det til disse medlemmers merknader i avsnitt 2.5.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil rette oppmerksomheten mot utviklingen av større forskjeller mellom rike og fattige i Norge. Skatteopplegget for personer bør søkes å motvirke dette i sterkere grad enn det Regjeringen legger opp til.

       Dette medlem foreslår å redusere innslagspunktet for trinn 2 i toppskatten til 490.900 kroner. Inntektene dette gir vil dette medlem bl.a bruke til å øke øvre grense i minstefradraget i inntekt fra arbeid og pensjoner fra 40.300 til 43000, samtidig som vi øker den prosentvise satsen i dette fradraget fra 22 % til 25 %. Dette innebærer redusert skatt for alle med lave og midlere inntekter, og skattelettelse er størst for de med lavest inntekter. For ytterligere å stimulere trygdede og deltidsarbeidende til å øke sitt arbeidstilbud, foreslår dette medlem en omlegging av lønnsfradraget der vi setter en prosentvis sats i dette fradraget til 26 % med en nedre grense på 31.800 kroner og en øvre grense på 41.300 kroner. Dette stimulerer trygdede og deltidsansatte til å arbeide mer.

       Dette medlem foreslår å heve den alminnelige skattesats med 1 % til 29 %. Dette innebærer skatteskjerpelse for alle skattytere, men dette oppveies av forslagene om skattelettelser for personlige skattytere med lave og midlere inntekter. Totalt gir dette medlems opplegg en vesentlig bedre fordelingsprofil enn Regjeringens forslag, samtidig som statens inntekter økes, og forskjellene på beskatning av arbeid og kapital minsker.

       Dette medlem viser til sine merknader i Innst.O.nr.23 (2000-2001) og fremsetter følgende forslag:

       « Stortinget slutter seg til Regjeringens forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2001 med følgende endringer:

§ 2-1 Formuesskatt til staten - personlig skattyter og dødsbo skal lyde:

       Personlig skattyter og dødsbo svarer formuesskatt til staten av den del av skattyterens samlede antatte formue som overstiger 200.000 kroner i klasse 0 og 1 og 200.000 kroner i klasse 2. Skattyter i klasse 1 som får særfradrag i alminnelig inntekt etter skatteloven § 6-80 til 6-83 henføres til klasse 2 når det gjelder formuesskatt. Det samme gjelder ektefeller som lignes særskilt etter skatteloven § 2-11.

       Formuesskatten beregnes etter disse satsene:

§ 2-3 Formuesskatt til kommunene skal lyde:

       Det svares formuesskatt til kommunen dersom skattyter ikke er fritatt for slik skatteplikt etter skatteloven kapittel 2. Skattyter som har krav på personfradrag etter skatteloven § 15-4 skal ha et fradrag i formuen på 200.000 kroner. Når skattyter er skattepliktig til flere kommuner, gjelder reglene i skatteloven § 6-90 første og tredje ledd tilsvarende for formuen. Satsen for formuesskatten til kommunene må ikke være høyere enn 0,7 % og ikke lavere enn 0,4 %. Høyeste sats gjelder når ikke lavere sats er vedtatt i kommunen.

§ 3-1 første og annet ledd skal lyde:

       Personlig skattyter skal av personinntekt fastsatt etter skatteloven kapittel 12, svare toppskatt til staten med 13,5 % for den delen av inntekten som overstiger 289.000 kroner i klasse 0 og 1 og 342.200 kroner i klasse 2, og med 19,5 % for den delen av inntekten som overstiger 490.900 kroner i klasse 0, 1 og 2.

       Personlig skattyter i en kommune i Finnmark eller i kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke, skal likevel bare svare toppskatt til staten av inntekt som nevnt i første ledd med 9,5 % av hele den delen av inntekten som overstiger 289.000 kroner i klasse 0 og 1 og 342.200 kroner i klasse 2, og med 19,5 % for den delen av inntekten som overstiger 490.900 kroner i klasse 0, 1 og 2.

§ 3-2 annet ledd skal lyde:

       Satsen for fellesskatt skal være:

       For personlig skattepliktig og dødsbo i Finnmark og kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke: 6,4 %

       For personlig skattepliktig og dødsbo ellers: 9,9 %

§ 7-3 første punktum skal lyde:

       Fradrag beregnet etter skatteloven § 6-32 skal ikke settes lavere enn 4.000 kroner og ikke høyere enn 43.000 kroner.

§ 7-3 annet punktum skal lyde:

       Fradrag beregnet etter skatteloven § 6-31 første ledd a, c, d eller e annet ledd skal ikke settes lavere enn 31.800 kroner og ikke høyere enn 41.300 kroner. »

2.2 Barnetrygd og forsørgerfradrag

Sammendrag

       Fra og med 1. mai 2000 ble den generelle barnetrygden utvidet fra å gjelde t.o.m den måneden barnet fyller 16 år, til å gjelde t.o.m den måneden barnet fyller 18 år. I forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett 2000 ble det vedtatt at fra og med 1. juli 2000 skal barnetrygden utbetales til den måneden barnet fyller 18 år. Disse endringene i barnetrygden vil få full provenyvirkning i 2001. Endringene innebærer isolert sett økte offentlige utgifter til barnetrygd på om lag 390 mill. kroner i 2001 sammenlignet med 2000.

       Det foreslås å holde de generelle barnetrygdsatsene nominelt uendret (før innlemming av forsørgerfradraget, jf nedenfor). Dette innebærer en innstramming på om lag 475 mill. kroner i forhold til referansesystemet. Tilsvarende foreslås for småbarnstillegget og den ekstra barnetrygden i Finnmark og Nord-Troms. Dette anslås isolert sett å gi en innstramming på om lag 45 mill. kroner i forhold til referansesystemet.

       Det er mer sannsynlig at kostnadene pr. barn synker med stigende antall barn enn at de øker. Det foreslås derfor i tillegg å oppheve søskengraderingen i barnetrygden ved at forskjellen mellom satsen for 1. og 2. barn og satsen for 3. og følgende barn fjernes. Tall fra Rikstrygdeverket for 1999 viser at om lag 79 % av alle mottakere av barnetrygd hadde ett eller to barn under 18 år, om lag 17 % av mottakerne hadde tre barn og om lag 4 % hadde fire eller flere barn. Innstrammingen i søskengraderingen er om lag 160 mill. kroner.

       Forsørgerfradraget i skatt gis til og med det året barnet fyller 18 år. Forsørgere med barn som gir rett til forsørgerfradrag får et fradrag i skatt på 1820 kroner i 2000. Foreldre som ikke betaler tilstrekkelig i skatt til å utnytte fradraget får utbetalt differansen.

       Den generelle barnetrygden og forsørgerfradraget i skatt er i stor grad like ordninger som begge skal bidra til å dekke merutgifter ved å forsørge barn. Etter omleggingen av barnetrygden og forsørgerfradraget i 2000 er det som skiller ordningene i hovedsak at:

       Disse to ordningene er dermed nesten identiske, bortsett fra at det ene gis som et skattefradrag og det andre som en kontantbetaling. Av forenklingshensyn foreslås det derfor å innlemme forsørgerfradraget i barnetrygden. Dette er i tråd med forslag både fra Longva-utvalget ( NOU 1996:13 ) og Flatere skatt-utvalget ( NOU 1999:7 ). Bortfall av forsørgerfradraget gir isolert sett en provenyøkning på 2030 mill. kroner påløpt regnet i forhold til nominell videreføring av 2000-reglene. De økte inntektene benyttes i sin helhet til å øke de generelle barnetrygdsatsene med 1716 kroner pr. barn. Årsaken til at økningen i barnetrygdsatsen er noe lavere enn reduksjonen i forsørgerfradraget på 1820 kroner, er at omleggingen bl.a fører til økte samlede overføringer til enslige forsørgere siden disse mottar barnetrygd for ett barn mer enn de faktisk forsørger. Enslige forsørgere har derimot kun ett forsørgerfradrag pr. barn.

       Den generelle barnetrygdsatsen (etter innlemming av forsørgerfradraget) vil med dette forslaget øke fra 9948 kroner til 11.664 kroner pr. barn.

       Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 16-1 i Innst.O.nr.23 (2000-2001) og til B.innst.S.nr.2 (2000-2001) Barne- og familiedepartementet.

       Forslaget innebærer at familier med 1 og 2 barn under 16 år vil få redusert samlet barnetrygd og forsørgerfradrag med 104 kroner nominelt og 575 kroner reelt pr. barn i forhold til 2000-reglene. For 3. og følgende barn under 16 år blir reduksjonen 1100 kroner nominelt og 1611 kroner reelt pr. barn i forhold til 2000-reglene.

       Utvidelsen av barnetrygd til 18 år f.o.m. 1. mai 2000 kan bidra til høyere barnetrygd i 2001 enn i 2000 for mottakere med barn som ble 16 år i perioden oktober 1999 til mars 2000. Barnetrygden kan øke med inntil 430 kroner nominelt og om lag 330 kroner reelt for denne gruppen barn.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å innlemme forsørgerfradraget i barnetrygden.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens forslag om å oppheve søskengraderingen i barnetrygden.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens forslag om å holde de generelle barnetrygdsatsene nominelt uendret (før innlemmelse av forsørgerfradraget).

       Det vises for øvrig til respektive komitemerknader i Innst.O.nr.23 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer kapittel 9.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår å prisjustere forsørgerfradragselementet som innlemmes i barnetrygden. Videre foreslår disse medlemmer å opprettholde søskengraderingen i barnetrygden. Dette innebærer økte bevilgninger til barnetrygd med 225 mill. kroner. Satsene for barnetrygd blir med Fremskrittspartiets opplegg kr 11.822 for 1. og 2. barn, og kr 12.818 for 3. og påfølgende barn. Småbarnstillegget foreslås satt til kr 7884.

       Disse medlemmer foreslår også å utvide kontantstøtten til å gjelde frem til fylte 4 år, og dermed øke bevilgningene til dette formål med 685 mill. kroner.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyres alternative budsjett innebærer en styrking av barnefamilienes økonomi. Høyre foreslår i motsetning til Regjeringen å prisjustere barnetrygden og forsørgerfradraget. Det innebærer økte bevilgninger til barnetrygd på 320 mill. kroner. Satsen for barnetrygd blir med Høyres opplegg 11.990 kroner pr. år, mot Regjeringens forslag på 11.664 kroner pr. år. Småbarnstillegget i barnetrygden blir med Høyres opplegg 8105 kroner, mot Regjeringens forslag om å holde småbarnstillegget uendret på 7884 kroner. Disse medlemmer slutter seg til forslaget om å innlemme forsørgerfradraget i barnetrygden, slik at de økte inntektene ved å fjerne forsørgerfradraget i sin helhet brukes til å øke barnetrygden. Det vises i denne sammenheng til Høyres forslag og merknader i Innst.O.nr.23 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget 2001 - lovendringer kapittel 9.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett der det foreslås å videreføre søskengraderingen i barnetrygden. Med det styrkes barnetrygden med 160 mill. kroner. Dette medlem slutter seg til forslaget om å innlemme forsørgerfradraget i barnetrygden.

2.3 Normrente for beregning av fordel av rimelig lån hos arbeidsgiver

Sammendrag

       Fordelen ved rimelige lån i arbeidsforhold beskattes ut fra en normrente som fastsettes i Stortingets skattevedtak for det enkelte år. Rentefordelen settes til differansen mellom normrenten og den renten som skattyter betaler, dersom lånet er gitt av nåværende eller tidligere arbeidsgiver. Dette gjelder også dersom lånet er gitt av andre, og arbeidsgiver har formidlet lånet eller lånet er foranlediget av arbeidsforholdet.

       Normrenten skal fastsettes med utgangspunkt i lånevilkårene i markedet. Både korte og lange pengemarkedsrenter har hatt en stigende tendens siden 1999. For eksempel har renten på statsobligasjoner med 5 års løpetid økt fra et gjennomsnitt på 5,4 % i 1999 til om lag 6,6 % pr. august 2000. Det foreslås på denne bakgrunn at normrenten for 2001 økes fra 5 % til 6 %. Normrenten vil likevel ligge markert under dagens markedsrente på lån.

       Det vises til forslag til § 7-2 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2001.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag til § 7-2 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2001.

2.4 Ligningsverdi på fast eiendom

Sammendrag

       Boliger og annen fast eiendom har normalt ligningstakster som ligger betydelig under markedsverdien. Det har vært en kraftig økning av markedsverdien på boliger de siste årene. Dette gjenspeiles i at ligningsverdien siden 1993 kun har økt med 26,5 % mens Statistisk sentralbyrås prisindeks på brukte selveierboliger har økt med over 100 % på landsbasis i samme tidsrom.

       Det foreslås derfor å heve ligningstakstene for boliger, fritidshus og forretningseiendommer m.v. med 10 %. Dette gjelder takstene pr. 1. januar 2002 som grunnlag for ligningen for inntektsåret 2001. Forslaget anslås å gi en innstramming på 525 mill. kroner.

       Departementet vil sørge for at det blir gitt regler for å øke ligningstakstene på slike eiendommer i takseringsreglene med hjemmel i ligningsloven § 7-1.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg, til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som er gjengitt i Finansinnstillingen kap. 3.1.2, og til respektive merknader i denne innstillingen kap. 1.1.

       Flertallet går på denne bakgrunn inn for at ligningstaksten for boliger, fritidshus m.v. heves med 15 %

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er uenig i Regjeringens forslag til økning av ligningsverdien på fast eiendom med 10 % og forlikets økning med ytterligere 5 %, til sammen 15 %. Denne økningen kommer på toppen av økningene som fant sted både i 1998 og 2000. Disse medlemmer minner om at det var Senterpartiet og Arbeiderpartiet som i 1996 vedtok et nytt takseringssystem for boliger som man må forvente snart vil bli satt i verk. Alternativt må Stortinget bli forelagt et nytt og gjennomførbart forslag til nytt takseringssystem. I mellomtiden er det uakseptabelt at skiftende regjeringer ved hver eneste budsjettbehandling har foreslått å forsterke forskjellene i dagens vilkårlige takstsystem.

       Disse medlemmer er overrasket og beklager at sentrumspartiene i budsjettforliket har fått gjennomslag for en ytterligere økning av boligskatten, utover Regjeringens forslag. Dette er spesielt eiendommelig, ikke minst tatt i betraktning av at to av sentrumspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre, har gått til valg på å fjerne hele fordelsbeskatningen av å bo i egen bolig. Disse medlemmer minner om at Fremskrittspartiet og Høyre ønsker å avvikle hele ordningen med fordelingsbeskatning av å bo i egen bolig.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er enig med Regjeringen i at ligningstakstene for boliger, fritidshus m.v. heves med 10 %.

2.5 Formuesskatten

Sammendrag

Innledning

       Et flertall i Stortinget bestående av Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og representanten Bastesen ba i stortingsvedtak av 16. juni 2000 Regjeringen legge fram forslag om fritak for formuesskatt for næringseiendeler i budsjettet for 2001. I dette avsnittet drøftes ulike sider ved å innføre et slikt formuesskattefritak. Det vises til forslag om fritak for næringseiendeler i Ot.prp.nr.1 (2000-2001).

Generelt om formuesskatt

       Formuesskatten er en viktig del av den samlede kapitalbeskatningen. Personlig eid finans- og realkapital både i og utenfor næring er skattepliktig. Grunnlaget for formuesskatten er summen av alle skattepliktige formuesposter med fratrekk for gjeld.

       Formuesskatten er en skatt på beholdning og kommer således i tillegg til skatten på avkastningen av formuen. Formuesskatten beregnes imidlertid på et annet grunnlag enn skatt på kapitalinntekter. Hensynet til et effektivt skattesystem kan tilsi at det er bedre å ha relativt lave skattesatser fordelt på flere skattegrunnlag, framfor å ha høye satser på få grunnlag. Dette taler isolert sett for å ha formuesskatt som et supplement til inntektsskatten. Et annet viktig formål med formuesskatten er at den skal bidra til jevnere fordeling, bl.a ved at formuesskattesatsene er progressive. I tillegg til at formue i seg selv gir skatteevne har personer med høy formue generelt sett også høy inntekt. I tillegg har formuesskatten i likhet med andre skatter en fiskal begrunnelse, dvs. at den bidrar til å finansiere offentlig sektor.

Formuesskattegrunnlag

       I prinsippet skal formuesobjekter verdsettes til omsetningsverdi. En svakhet ved formuesbeskatningen er at det kan være vanskelig å verdsette ulike formuesobjekter på en ensartet måte. I dag verdsettes spesielt bolig, ikke-børsnoterte aksjer og forbrukskapital svært lavt sammenlignet med f.eks. børsnoterte aksjer og bankinnskudd. I tillegg blir formuesobjekter, som goodwill og egenutviklet immaterielle verdier, ikke pålagt formuesskatt, bortsett fra når de gjenspeiles i aksjekursen på børsnoterte selskaper. En slik forskjell i verdsettelsen fører til at formuesskattens størrelse påvirkes av hvordan formuen er sammensatt. Dagens verdsettelsesregler kan dermed bidra til å påvirke sammensetningen av sparingen, noe som kan medvirke til en ressursbruk som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsom. Slike negative effekter forsterkes av at formuesskattesatsene er relativt høye. Denne forskjellsbehandlingen kan også svekke fordelingsegenskapene i formuesskatten. På tross av formuesskattens svakheter, bidrar den likevel til jevnere fordeling ved at personer med de høyeste inntektene også betaler mest i formuesskatt.

Formuesskattefritak for næringseiendeler - sentrale problemstillinger

       Med bakgrunn i Stortingets vedtak foreslås det å frita personers aktiva i næring som bl.a fast eiendom, driftsmidler og varelager for formuesskatt. I tillegg foreslås det fritak for formuesskatt på næringseiendeler i delingspliktige ikke-børsnoterte selskaper og i delingspliktige deltakerlignede selskaper. Aksjer i børsnoterte selskap og aksjer/andeler i selskap som ikke er delingspliktige skal etter forslaget ikke fritas for formuesskatt på eiendeler i selskapet. Med denne avgrensingen av formuesskattefritaket vil aksjonærer/andelstakere i delingspliktige selskaper, som normalt har en nær tilknytning til næringsvirksomheten, bli likebehandlet med personlige næringsdrivende. Tilsvarende vil eiere som ikke identifiseres med selskapets næringsvirksomhet bli skattemessig likebehandlet med eiere av børsnoterte selskaper og ikke delingspliktige selskaper. Gjelden foreslås i hovedsak nedjustert i samme forhold som næringsformuen utgjør av bruttoformuen. Forslaget til avgrensning av formuesskattefritaket for næringseiendeler er nærmere beskrevet i Ot.prp.nr.1 (2000-2001).

       Forslaget om å frita næringseiendeler for formuesskatt har blitt vurdert og avvist en rekke ganger tidligere, bl.a i Revidert nasjonalbudsjett 1993. Dette skyldes at flere tungtveiende økonomiske og administrative momenter taler mot en slik skatteomlegging:

       Det følger av ovennevnte at et fritak for formuesskatt på næringseiendeler vil bidra til å komplisere reglene vesentlig sammenlignet med gjeldende regler samtidig som omgåelsesmulighetene øker. Det vil også svekke fordelings- og effektivitetsegenskapene til formuesskatten.

       Etter Regjeringens syn går derfor Stortingets vedtak om å frita næringseiendeler for formuesskatt i motsatt retning av hva som ville vært nødvendige og ønskelige endringer. Etter Regjeringens vurdering hadde det vært en bedre løsning med større grad av likebehandling av ulike formuesobjekter kombinert med lavere satser og høyere bunnfradrag. En slik reform av formuesskatten etter mønster av skattereformen fra 1992 ville både gi høyere samfunnsøkonomisk avkastning av husholdningenes sparing og bidra til bedre fordelingsprofil i formuesskatten. Nedenfor presenteres derfor også et alternativt opplegg til en provenynøytral formuesskattereform, der bunnfradragene økes i stedet for å frita næringseiendeler for formuesskatt.

Proveny- og fordelingsvirkninger

       Provenyvirkningen av å frita næringseiendeler for formuesskatt i forslaget til vedtak er på svært usikkert grunnlag anslått til å bli i størrelsesorden 1,1 mrd. kroner påløpt. Denne lettelsen foreslås dekket inn gjennom innstramminger i øvrige deler av formuesskatten:

       Forslaget om å oppheve aksjerabattene må ses i sammenheng med forslaget om å innføre fritak for næringseiendeler. Når aksjonærer/andelstakere i delingspliktige selskaper fritas for formuesskatt på sine næringseiendeler i virksomheten, er det vanskelig å se gode grunner for å videreføre aksjerabattene. Eiere som ikke identifiseres med selskapets næringsvirksomhet bør kunne tåle en normal skattebelastning, på linje med bl.a bankinnskudd og børsnoterte aksjer. Det er også grunn til å peke på at verdsettingen av ikke-børsnoterte aksjer fremdeles vil være relativt lempelig selv etter opphevelsen av aksjerabatten. Dette skyldes at formuesverdien av ikke-børsnoterte aksjer er vesentlig lavere enn markedsverdien, siden aksjene verdsettes med utgangspunkt i skattemessig verdi av selskapets eiendeler. Forslaget vil videre styrke fordelingsegenskapene i formuesskatten, ettersom det i hovedsak er skattytere med høye inntekter og formuer som eier aksjer.

       Også forslaget om å oppheve 80-prosentreglen må ses i sammenheng med at behovet for denne regelen reduseres når næringseiendeler fritas for formuesskatt. Dette regelverket har allerede fått mindre betydning etter innstrammingene de siste årene, både fordi vesentlig færre skattytere er berørt av ordningen og fordi gjennomsnittlig nedsettelse er redusert. Ettersom formuesskatten utgjør en selvstendig del av skattesystemet ved siden av inntektsbeskatningen, virker det dessuten lite logisk å ha en regel som begrenser formuesskatten fordi den skattepliktige inntekten er lav. At den skattepliktige inntekten til formuesskattyterne relativt sett er lav sammenlignet med nettoformuen, bør derfor ikke i seg selv påvirke størrelsen på formuesskatten.

       Tabell 2.5 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak viser fordelingsvirkningene for alle personer av endringene i formuesskatten. Samlet sett er fordelingsprofilen gunstig fordi opphevelse av aksjerabatten i stor grad rammer høyinntektsgrupper. Tabellen viser imidlertid også at det å frita næringseiendeler fra formuesskatt isolert sett har negative fordelingsvirkninger, jf kolonnen ytterst til høyre.

       Pensjonister får i gjennomsnitt om lag uendret skatt av endringene i formuesskatten. Lønnstakere får i gjennomsnitt om lag 100 kroner i økt skatt, mens næringsdrivende i gjennomsnitt får en skattelettelse på om lag 1.000 kroner.

       I tabell 2.6 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak presenteres et alternativt formuesskatteopplegg, der en øker bunnfradragene istedenfor å frita næringseiendeler for formuesskatt. For øvrig oppheves aksjerabatten og 80-prosentregelen som ovenfor. I alternativet heves bunnfradragene fra 120.000 kroner til 200.000 kroner i klasse 1 og fra 120.000/150.000 kroner til 320.000 kroner i klasse 2. I tillegg heves innslagspunktet for maksimal formuesskatt fra 580.000 kroner til 810.000 kroner i klasse 2.

       Tabell 2.6 viser at fordelingsvirkningene av denne alternative formuesskattepakken vil være vesentlig bedre enn å innføre et formuesskattefritak for næringseiendeler, jf tabell 2.5. Dette skyldes at en økning av fribeløpene i formuesskatten spesielt vil lette formuesskatten for skattytere med midlere og lave nettoformuer. De gjennomsnittlige innstrammingene overfor skattytere med høye inntekter blir også større når det ikke gis fritak for formuesskatt på næringseiendeler i delingspliktige selskaper. Innenfor dette alternativet unngår en også vesentlig komplisering av reglene sammenlignet med gjeldende regelverk samtidig som effektivitetsegenskapene i formuesskatten vil bli styrket. Etter Regjeringens vurdering er dette forslaget derfor vesentlig bedre enn stortingsflertallets forslag om å frita næringseiendeler for formuesskatt.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til sine respektive merknader nedenfor og i Innst.O.nr.23 (2000-2001) kap. 6.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg, til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som er gjengitt i Finansinnstillingen kap. 3.1.2, og til respektive merknader i denne innstillingen kap. 1.1. Flertallet vil med bakgrunn i budsjettavtalen gå inn for at det ikke foretas noen endringer i formuesskatten på det nåværende tidspunkt.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Steinar Bastesen, viser til at stortingsflertallet i Revidert nasjonalbudsjett 2000 ba Regjeringen legge fram forslag om fritak for formuesskatt for næringsaktiva. Regjeringen har lagt fram et begrenset forslag som gir lettelser for en mindre del av de ikke-børsnoterte selskapene. Dette finansieres gjennom å oppheve aksjerabattene og 80-prosentsregelen. Regjeringens forslag vil føre til skatteskjerpelse for de fleste av bedriftene, ikke bedre rammebetingelser slik stortingsflertallet ønsket. Det er derfor etter flertallets syn bedre å utsette fjerningen av formuesskatt på næringsaktiva.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at det i budsjettavtalen med Arbeiderpartiet er blitt enighet om at det ikke foretas endringer i formuesbeskatningen på dette tidspunkt. Disse medlemmer vil derfor komme tilbake til forslag til fritak for formuesskatt på næringsaktiva.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sin merknad under 2.1 i Innst.O.nr.23 (2000-2001).

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar Bastesen går imot den foreslåtte omleggingen av formuesskatten. Regjeringen foreslår at personers eiendeler i næring og delingspliktige eiere i unoterte selskaper skal få fritak for formuesskatt for næringseiendeler. Samtidig foreslår Regjeringen å oppheve 80 %-regelen, som innebærer at ingen skal betale mer enn 80 % av samlet inntekt i skatt, og å øke formuesskattegrunnlaget fra 65 til 100 % av ligningsverdien på unoterte aksjer. Omleggingen innebærer at viktige grupper av næringsdrivende får en betydelig skatteskjerpelse. For enkelte grupper vil formuesskatten bli tredoblet med Regjeringens forslag. Resultatet blir redusert tilgang på risikovillig kapital og færre investeringer i norsk næringsliv. Dette er åpenbart i strid med flertallet hensikter da Stortinget ved behandlingen av Revidert Nasjonalbudsjett ba Regjeringen fremme forslag om å frita næringsaktiva for formuesskatt. Disse medlemmer viser til at eierne i de aksjeselskapene som rammes av omleggingen vil bli tvunget til å ta større utbytter fra sine selskaper for å finansiere økt formuesskatt. Kombinert med den foreslåtte dobbeltbeskatningen av utbytte vil dette forsterke diskrimineringen av det personlige, private eierskapet i Norge. Når man vet at aktivt, privat eierskap er avgjørende for nyskaping og utvikling, særlig innenfor kompetansebaserte bedrifter, blir Regjeringens forslag spesielt ødeleggende.

       Disse medlemmer viser til at formuesskatten er i ferd med å bli en særnorsk skatt. De fem EU-landene som fortsatt har formuesskatt har enten lavere skattesatser, betydelig høyere fribeløp eller omfattende fritaksordninger for aksjer i unoterte selskaper. For det første fører dette til at investeringer i norsk næringsliv blir et mindre attraktivt alternativ til investeringer i andre land. For det andre rammer formuesskatten nesten utelukkende private, norske eiere. For å sitte igjen med den samme fortjenesten må norske, private eiere ha en høyere avkastning på sin investerte kapital enn offentlige eiere, utlendinger og institusjonelle private eiere. Personlige, norske eiere er følgelig i stand til å betale mindre for bedriftene. Andre investorer kan betale mer og stille lavere krav til avkastning. Resultatet er at personlig, privat eierskap fortrenges til fordel for offentlige og utenlandske eiere.

       Disse medlemmer viser til at formuesskatten er et særlig stort problem for nyskapingsbedrifter. Nyskapingsbedrifter med gode forretningsideer og store forhåpninger om fremtidig inntjening blir i mange tilfeller høyt verdsatt. Innenfor IKT-bransjen har man sett at dette kan skje selv om bedriftene ennå ikke har begynt å tjene penger og vært i stand til å utbetale utbytte. Eierne må likevel betale formuesskatt. I slike tilfeller må eierne enten ta ut et svært høyt utbytte og slik tappe bedriften for egenkapital, eller selge aksjer for å betale formuesskatten. Dette svekker det private norske eierskapet og mulighetene til å gjennomføre nyskapings- og utviklingsprosjekter. Resultatet er at både eierne og bedriftene i mange tilfeller flytter ut av landet. For å styrke norsk eierskap og stimulere til nyskaping og næringsutvikling mener disse medlemmer formuesskatten bør avvikles.

       Disse medlemmer viser til at formuesskatten og det svake personlige, private eierskapet i tillegg fremmer spekulasjon og kortsiktige transaksjoner fremfor stabile og langsiktige eierposisjoner i næringslivet. Mangelen på langsiktig eierskap har store negative konsekvenser for utviklingen og verdiskapningen i næringslivet. Disse medlemmer mener det er paradoksalt at Regjeringen foreslår å opprette et halvstatlig investeringsfond på fem mrd. kroner som angivelig skal styrke det nasjonale eierskapet, når Regjeringen samtidig undergraver det samme nasjonale eierskapet gjennom forverringer av formuesskatten og gjennomfører en kraftig økning av skattleggingen av norsk investeringskapital gjennom utbytteskatten.

       Disse medlemmer er enig med Regjeringen i at det kan være vanskelig å verdsette ulike formuesobjekter på en ensartet måte. Verdsettelsesreglene kan påvirke sammensetningen av sparingen og medvirke til en ressursbruk som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsom. Det samme problemet oppstår når avkastningen av ulike investeringer og spareformer skattlegges med forskjellig sats. Forslaget om 14 % skatt på utbytte vil nødvendigvis føre til en samfunnsøkonomisk uheldig sammensetning av investeringer og skape innlåsingseffekter som forhindrer at kapitalen anvendes der den samfunnsøkonomisk er mest lønnsom.

       For å unngå disse problemene mener disse medlemmer at formuesskatten bør avvikles og utbytteskatten avvises. Bare slik kan man kombinere målsetningene om gode rammebetingelser for næringslivet og et sterkt privat, eierskap med en samfunnsøkonomisk optimal ressursallokering. Det fremsettes følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem en nedtrappingsplan for formuesskatten med sikte på avvikling i løpet av 2 til 4 år. »

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil redusere den statlige delen av formuesskatten slik som vist i tabellen:

* 580.000 for klasse II

       Disse medlemmer fremmer i denne innstilling avsnitt 2.1 forslag til Stortingets skattevedtak § 2-1 (Formuesskatt til staten - personlig skattyter og dødsbo).

       Komiteens medlemmer fra Høyre foreslår som et første skritt på veien mot full avvikling av formuesskatten å redusere laveste sats i formuesskatten fra 0,9 til 0,8 %. Det gir en lettelse for formuer mellom 125.000-156.000 og 560.000-600.000 kroner (klasse 1-2), og reduserer statens bokførte inntekter med 190 mill. kroner. Disse medlemmer foreslår samtidig å øke fribeløpet i formuesskatten og grensen for betaling av høyeste sats, i takt med lønnsveksten. Disse medlemmer fremmer i samsvar med dette et annet forslag til Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2001 for § 2-1 og § 2-3. Forslagene fremmes i denne innstilling i avsnitt 2.1.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil rette oppmerksomheten mot de økte ulikhetene i det norske samfunn, og viser i denne sammenheng til tall som er lagt fram i SVs alternative budsjett. Det er en klar sammenheng mellom høy formue og høy inntekt. Det går fram av SSBs selvmeldingsstatistikk, 1997 offentliggjort i Ukens statistikk 12/99. Der går det bl.a frem at den firedelen personer her i landet med høyest bruttoinntekt eier over 80 % av den totale aksjeformuen. Videre eier den rikeste 5-prosentdelen av oss hele 63 % av aksjeformuen.

       Finansformue er enda skjevere fordelt enn inntekt. Siste oppdaterte tall gjelder 1998, og viser at den tidelen av husholdningene med høyest finansformue disponerer to tredeler av all finansformue, og at deres andel er sterkt økende på bekostning av andre grupper. Til sammenligning eide den fattigste halvparten av husholdningene kun eide 3,8 % av finanskapitalen i 1998 - ned fra 5,8 % i 1986. Finansformue er her definert som bankinnskudd, aksjer og andre verdipapirer.

       Det er i dag en rekke huller i formuesskattesystemet som i tillegg til å gi skeiv fordeling oppmuntrer til skatteplanlegging og en uhensiktsmessig bruk av ressursene. Ulike eksempler på slike er:

       Dette medlem støtter Regjeringens forslag om å oppheve aksjerabatten og 80-prosentregelen, og forslaget om å gjøre innstramminger i delingsmodellen. Dette medlem er enig i Regjeringens vurdering av de uheldige konsekvensene av å innføre fritak for formuesskatt for næringsformue, og går imot dette forslaget.

       Men det er nødvendig å gå lenger enn det Regjeringen foreslår. Dette medlem vil:

       Fordelingsvirkningene av dette medlems formuesskattopplegg blir som følger:

       Endring i formuesskatt til stat og kommune sammenlignet med Regjeringens forslag og referanseopplegget. Bunnfradrag i formuesskatten til stat og kommune 200.000 kroner i klasse 1 og 2. Nytt trinn med sats 0,5 % og grense 1 mill. kroner. Negative tall betyr skattelettelser

       Med dette forslaget vil ingen med netto ligningsformue under 200.000 kroner betale formuesskatt, mens de store formuene beskattes kraftigere. Tabellen viser den sterke sammenhengen mellom høy inntekt og høy formue i det norske samfunnet.

       Dette medlem fremmer i denne innstilling i avsnitt 2.1 forslag til Stortingets skattevedtak § 2-1 og § 2-3 for inntektsåret 2001.

2.6 Trygd på kontinentalsokkelen (kap. 5700 post 71 og 72)

Sammendrag

       Regjeringen vil i høst fremme forslag om endringer i folketrygdloven og barnetrygdloven med sikte på at personer bosatt i utlandet og som arbeider på norsk kontinentalsokkel skal være medlem av folketrygden. De vil dermed få rett til ytelser etter barnetrygdloven dersom de er EØS-borgere og forsørger barn under 18 år bosatt i EØS-området. For nærmere omtale av tiltaket vises det til innledningen til programområde 29 under Sosial- og helsedepartementets del av folketrygden.

       Forslaget er anslått å gi merutgifter og merinntekter på om lag 180 mill. kroner påløpt. Merinntektene som følge av reformen vil utgjøres av trygdeavgift fra de arbeidstakerne som blir medlemmer av folketrygden. I tillegg vil en overgang til norsk trygd for dem som nå er dekket i andre land som følge av inngåtte trygdeavtaler innebære økt arbeidsgiveravgift.

Komiteens merknader

       Komiteen tar til etterretning at Regjeringen i høst vil fremme forslag om endringer i folketrygdloven og barnetrygdloven med sikte på at personer bosatt i utlandet og som arbeider på norsk kontinentalsokkel skal være medlem av folketrygden.

2.7 Øvrige forslag

Sammendrag

       Departementet fremmer også forslag til endringer i nedre grense for å betale restskatt, særfradrag for forsørgelse, reisefradrag mellom hjem og arbeidssted og å innføre et særskilt inntektsfradrag for landbruket.

       Det vises til forslag om dette i Ot.prp.nr.1 (2000-2001).

Komiteens merknader

       Komiteen viser til sine respektive merknader i Innst.O.nr.23 (2000-2001) kapitlene 8, 9, 10 og 11.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, slutter seg til Regjeringens forslag.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar Bastesen foreslår i motsetning til Regjeringen å oppjustere verdien av særfradraget for forsørgelse i tråd med lønnsutviklingen, som har en bokført provenyvirkning på 2 mill. kroner.

       Disse medlemmer går imot forslaget om å innføre et særskilt inntektsfradrag for landbruket. Fradraget bidrar til å opprettholde en foreldet næringsstruktur og var en sentral del av forliket mellom sentrum og Arbeiderpartiet om landbruksmeldingen. Det vises for øvrig til respektive merknader i Innst.S.nr.166 (1999-2000). Disse medlemmer går derfor imot det flate inntektsfradraget for næringsdrivende i jordbruket på 36.000 kroner, som har en bokført provenyvirkning på 690 mill. kroner. Det vises til forslag i Innst.O.nr.23 (2000-2001).

2.8 Næringsbeskatningen (inngår i kap. 5501)

2.8.1 Innledning

Sammendrag

       Etter gjeldende regler er det stor forskjell i marginalskatten på arbeids- og kapitalinntekter. Skatten på lønnsinntekter er progressiv med en marginalskatt på inntil 55,3 % eksklusiv arbeidsgiveravgift og 64,7 % inklusive arbeidsgiveravgift, mens kapitalinntekter skattlegges med en flat sats på 28 %. De store satsforskjellene mellom arbeids- og kapitalinntekter har gjort det nødvendig å innføre delingsmodellen, som er en sjablonmetode for å fastsette avkastningen av arbeid for næringsdrivende og aktive aksjonærer. Delingsmodellen skal bidra til skattemessig likebehandling av arbeidsavkastningen til vanlige arbeidstakere på den ene siden, og personlig næringsdrivende og aktive eiere på den annen, og er således også en viktig del av fordelingspolitikken. Dagens satsforskjeller fører imidlertid til at motivene til å omdanne arbeidsinntekt til kapitalinntekt, for dermed å spare skatt, er svært sterke. Sjablonreglene i delingsmodellen er ikke tilpasset en så stor satsforskjell, og det har følgelig blitt omfattende tilpasninger til delingsmodellen, jf nærmere omtale i avsnitt 2.3.2 og 2.3.6 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.

       En grunn for de store satsforskjellene er dels fordelingshensyn (progressiv lønnsbeskatning) og dels at kapitalinntekter (flat, relativ lav sats) er et mer mobilt skattegrunnlag enn arbeidsinntekter. Forskjellene i marginalskatt mellom arbeids- og kapitalinntekter har imidlertid en del uheldige virkninger. For det første kan det ha uheldige fordelingsmessige sider, fordi kapitalinntektene i særlig grad tilfaller høyinntektsgruppene. For det andre vil skattyterne har betydelige motiver til å tilpasse seg slik at arbeidsinntekter framstår som kapitalinntekter, jf nærmere omtale i avsnitt 2.3.2 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. For det tredje vil en for høy skattekile i arbeidsmarkedet kunne gjøre det mindre lønnsomt å arbeide, noe som er spesielt uheldig i dagens stramme arbeidsmarked.

       Etter Regjeringens vurdering er det på denne bakgrunn behov for å vurdere endringer i skattesystemet som kan sikre en bedre balanse mellom hensynet til god fordeling på den ene siden og hensynet til å gi gode insentiver på den annen, der en bl.a også må unngå å svekke motivene til å spare og investere i Norge i særlig grad. En slik endring vil også være i tråd med hovedprinsippene fra skattereformen i 1992 med bredt skattegrunnlag og relativt lave satser. Regjeringens mål er å få et skattesystem for næringsvirksomhet som sikrer en større grad av reell skattemessig likebehandling av ulike investeringer, virksomheter og organisasjonsformer enn i dag.

       Departementet har på denne bakgrunn vurdert ulike endringer i skattesystemet som vil bidra til å redusere satsforskjellene på arbeids- og kapitalinntekter. I avsnitt 2.3.2 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak vurderes en løsning der satsforskjellene reduseres ved å øke satsen på alminnelig inntekt samtidig som toppskattesatsene og trygdeavgiften reduseres. En slik løsning vil imidlertid både ha uheldige fordelingsvirkninger og svekke motivene til å spare og investere i Norge, og en avviser derfor denne løsningen.

       I avsnitt 2.3.3 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak vurderes en modell med økt skatt på utbytte på aksjonærens hånd. Denne løsningen vil ha gunstige fordelingsvirkninger samtidig som den bidrar til en reduksjon i satsforskjellene mellom arbeidsinntekter og utbytte, noe som reduserer motivene til tilpasninger for aktive eiere i delingsselskaper. Departementet foreslår derfor å innføre en utbytteskatt på 14 % på eiers hånd for utbytter som er besluttet utdelt f.o.m. 5. september 2000, samt enkelte innstramminger i gevinstbeskatningen av aksjer.

       Økt skatt på aksjeutbytter løser imidlertid ikke alle problemene som er knyttet til det gjeldende skattesystemet. Departementet har derfor vurdert en tredje løsning der en deler kapitalinntektene i en normalavkastningsdel, som kun skattlegges med 28 %, og en ekstraavkastningsdel, som i større grad skattlegges på linje med arbeidsinntekter, jf nærmere omtale i avsnitt 2.3.4 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. I denne modellen er det lettere å redusere forskjellene i marginalskatt mellom arbeids- og kapitalinntekter samtidig som fordelingsvirkningene er gode, bl.a fordi skjermingen av normalavkastningen sterkt begrenser den negative virkningen på sparing og investering av å øke marginalskattesatsen på kapitalinntekter. En slik løsning vil etter departementets vurdering også ha en rekke andre gunstige egenskaper som gjør det mulig å forbedre og forenkle skattesystemet, f.eks. at det kan bli mulig å oppheve delingsmodellen helt eller delvis. Dette forutsetter imidlertid at de høyeste satsforskjellene mellom skatt på arbeids- og kapitalinntekter reduseres.

       Denne løsningen krever imidlertid en del utredninger og lovteknisk arbeid som gjør at den ikke kan innføres før inntektsåret 2002. Departementet tar derfor sikte på å innføre et nytt system for næringsbeskatning fra 2002, der en innfører en ekstra skatt på utbytter/næringsinntekter som overstiger en fastsatt normalavkastning.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg, til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som er gjengitt i Finansinnstillingen kap. 3.1.2, og til respektive merknader i denne innstillingen kap. 1.1 og avsnittene 2.8.2-2.8.7.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar Bastesen slutter seg ikke til Regjeringens vurderinger og viser til sine respektive merknader nedenfor i avsnittene 2.8.2-2.8.7.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at næringsbeskatningen må ivareta flere hensyn. I tillegg til å legge til rette for en mest mulig effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser, må man unngå diskriminering mellom ulike innsatsfaktorer i produksjonen, og må også være et viktig fordelingspolitisk virkemiddel.

       Dette medlem understreker at kapitalinntekter er svært skeivt fordelt. Det er derfor god grunn til å vurdere forslag som kan bidra til en høyere beskatning av kapitalinntekter. I første rekke bør dette gjøres gjennom å tette hull i skattesystemet som medfører at kapitalinntekter unntas fra beskatning, men det er også grunn til å øke den generelle kapitalbeskatningen gjennom økt sats på alminnelig inntekt, og skatt på aksjeutbytte.

       Kapital er i dag vesentlig mildere beskattet enn arbeid, og dette medlem fremmer flere forslag som skal bidra til å redusere denne forskjellen.

       Dette medlem slutter seg for øvrig til Regjeringens vurderinger.

       Dette medlem vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme en proposisjon med nødvendige lovforslag for å oppheve den særskilte rederiskatteordningen så tidlig som mulig. »

2.8.2 Nærmere om beskatningen av arbeids- og kapitalinntekter

Sammendrag

       Forskjellen i marginalskatt mellom arbeids- og kapitalinntekter gjør det som nevnt nødvendig å ha et system for å fastsette avkastningen av arbeid for personlige næringsdrivende og aktive aksjonærer. I det gjeldende systemet er det delingsmodellen som skal sikre at næringsdrivende og aktive eiere likebehandles med lønnstakere. Uten en slik fastsettelse av arbeidsavkastningen for aktive eiere, ville vi opplevd omfattende tilpasninger, bl.a at arbeidsinntekt opptjenes gjennom et aksjeselskap framfor gjennom et ansettelsesforhold, og at en tar ut arbeidsavkastningen som utbytte med 28 % skatt.

       Det er imidlertid en rekke problemer med den gjeldende delingsmodellen, jf bl.a omtale i Revidert nasjonalbudsjett 1997 og Revidert nasjonalbudsjett 1998. Det har bl.a medført en omfattende tilpasning bort fra delingsmodellen, både lovlige og trolig også ulovlige. At andelen av selskapene som er omfattet av delingsmodellen har falt fra 46 % i 1994 til 33 % i 1998, er trolig delvis en konsekvens av dette. Dette skyldes bl.a problemene knyttet til aktivitetskravet i dagens delingsmodell. Et annet problem med den gjeldende delingsmodellen er at den har vært endret en rekke ganger både i lettende og skjerpende retning. Dette har bidratt til at rammevilkårene for næringsdrivende og aktive eiere har vært lite forutsigbare. Spennet i marginalskatt mellom arbeids- og kapitalinntekter ble økt som følge av det ekstra trinnet i toppskatten.

       En del av disse problemene kan i noen grad løses ved å endre delingsmodellen. Dette gjelder bl.a forskjellsbehandlingen mellom ulike næringer, identifikasjonsreglene og lempelige regler for beregning av personinntekt. Regjeringen foreslår derfor enkelte innstramminger i delingsreglene, jf avsnitt 2.3.6 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.

       Noen problemer er likevel mer grunnleggende og kan ikke løses innenfor delingsmodellen. Et slikt grunnleggende problem ligger i forskjellen i inntektsbeskatningen av kapitalinntekter på den ene siden og arbeidsinntekter på den annen side. I selskaper hvor ansatte og eiere er forskjellige personer, vil bedriftens regnskaper gi et tilfredsstillende bilde av hvor stor del av inntjeningen som er hhv. arbeidsinntekt og kapitalinntekt. Dette er ikke tilfellet for bl.a næringsdrivende og ènmannsaksjeselskaper, der den næringsdrivende/eneaksjonæren selv kan avgjøre hvor stor del av inntektene som skal regnes som hhv. arbeids- og kapitalinntekt. Delingen må da bygge på administrative regler som i enkelttilfeller både kan overvurdere og undervurdere den reelle arbeidsinntekten. Dette kan gi opphav til skattemessig forskjellsbehandling, bl.a mellom delte og ikke-delte selskaper.

       En mulig løsning på problemene med delingsmodellen kunne vært en kraftig tilnærming i marginalskattesatsene på hhv. lønns- og kapitalinntekter. En slik omlegging til « flatere skatt », der en reduserer toppskatten (og eventuelt trygdeavgiften) betydelig, og samtidig øker skattesatsen på alminnelig inntekt, har vært vurdert bl.a av et offentlig utvalg ( NOU 1999:7 Flatere skatt).

       Etter departementets vurdering vil imidlertid en slik omlegging ha en rekke uheldige sider. For det første vil en kraftig reduksjon i toppskatten ha uheldige fordelingsvirkninger. For det andre vil økt skatt på alminnelig inntekt bety høyere skatt både på lønns- og kapitalinntekter, herunder også overskudd i bedrifter. Fra en fordelingsmessig synsvinkel kan det isolert sett være gunstig å øke skatten på alle kapitalinntekter, siden kapitalinntekter i særlig grad opptjenes av dem med de høyeste inntektene. En generell økning i skatten på kapitalinntekt vil på den annen side ha en del uheldige virkninger:

       Momentene ovenfor trekker klart i retning av at problemene med delingsmodellen og ønsket om økt skatt på kapitalavkastning, herunder aksjeutbytter, bør søkes løst på annen måte enn ved økt skatt på alminnelig inntekt og/eller en kraftig reduksjon i marginalskattene på arbeidsinntekter.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg, til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som er gjengitt i Finansinnstillingen kap. 3.1.2, og til respektive merknader i denne innstillingen kap. 1.1.

       Flertallet viser til at det i budsjettavtalen er enighet mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet om at det senest i sammenheng med statsbudsjettet for 2002 legges fram endringer i skattesystemet som bygger på følgende prinsipper:

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at det nåværende skattesystemet har store svakheter i de store forskjellene i skatt på arbeid og kapital.

       Flertallet mener det vil være riktig å endre skattesystemet gjennom tilnærming mellom skattesatsene på arbeid og kapital. Dermed vil delingsmodellen kunne fjernes. Redusert marginalskatt og økte bunnfradrag vil gjøre det mer lønnsomt å arbeide og øke arbeidstilbudet.

       Økning i bunnfradrag vil sikre god fordeling og sosial profil. Økte bunnfradrag vil først og fremst kunne komme dem med de laveste inntektene til gode. Samtidig beholdes nøytraliteten i skattesystemet med lik beskatning av ulike typer kapitalinntekt. Skattesystemet må ikke gjøre det mer lønnsomt å sette pengene i bank eller eiendom, i stedet for å investere i nyskapning og arbeidsplasser i næringslivet.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar Bastesen, slutter seg ikke til Regjeringens vurderinger.

       Disse medlemmer viser til at nåværende skattesystem fører til en rekke uheldige tilpasninger og går spesielt ut over aktive eiere som rammes av delingsmodellen. Delingsbestemmelsene medfører at mindre selskaper der eierne er aktive i driften skattlegges hardere enn andre næringsdrivende. Aktive eiere kan få en marginalskatt på over 55 %, mens passive eiere som kun mottar utbytte slipper med 28 % skatt. Delingsmodellen skaper også mye merarbeid for bedriftene. I Regjeringens budsjettforslag er det foreslått ytterligere skjerpelser i delingsmodellen.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine respektive merknader i avsnitt 2.8.6 nedenfor og i Innst.O.nr.23 (2000-2001) Skatte- og avgiftsopplegget - Lovendringer kap. 4.2 - 4.4. vedrørende Regjeringens forslag om innstramninger i delingsmodellen.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at det prinsipielt ikke bør gjøres forskjell på beskatningen av inntekt ut fra hvorvidt den er opptjent fra arbeidsinnsats eller investering av kapital. Dagens system innebærer en klar fordel for kapitalinntekter, noe som er spesielt uheldig ut fra fordelingshensyn, i tillegg til at det medfører effektivitetstap i økonomien.

       Dette medlem foreslår som et av flere tiltak for å redusere denne forskjellsbehandlingen, å heve den alminnelige skattesats, og viser i denne sammenheng til sin merknad i avsnitt 2.1 foran.

       Dette medlem slutter seg for øvrig til Regjeringens vurderinger.

2.8.3 Økt skatt på utbytte m.v.

Sammendrag

       Etter gjeldende regler beskattes inntekter opptjent i aksjeselskap i selskapet. Selskapet får ikke fradrag for utdeling av utbytte, og utbytte inngår i alminnelig inntekt for mottakeren. Mottaker av utbytte får imidlertid et fradrag i skatten (godtgjørelse) som tilsvarer skatten på utbytte som er betalt av selskapet (28 %). Samlet blir dermed skatten på selskapsinntekter som deles ut som utbytte 28 %, og er dermed den samme som for andre kapitalinntekter.

       For å redusere forskjellen i skatt på arbeidsinntekter og kapitalinntekter har Regjeringen vurdert en klassisk utbyttemodell, der beskatningen av utbytte økes ved å redusere aksjonærens godtgjørelsesfradrag. Utbyttet blir dermed skattlagt både på selskapets og på aksjonærens hånd, og vil således bidra til at forskjellen i marginalskatt mellom arbeidsinntekter og utbytter blir redusert for aksjonærer.

       De fleste OECD-landene skattlegger utbytte på mottakers hånd i tillegg til skatten som er betalt i selskapet, jf figur 2.1 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. For eksempel blir utbytte skattlagt med inntil 49,6 % i Sverige og inntil 59,2 % i Danmark når en ser selskap og eier under ett. De fleste av disse landene har ulike unntaksordninger for selskaper m.v. som mottar utbytte, slik at den skatten gjennomgående blir lavere enn disse marginalskattesatsene. En rekke OECD-land har progressiv beskatning av kapitalinntekter, noe som også bidrar til at den maksimale marginalskattesatsen kan være vesentlig høyere enn den gjennomsnittlige. Flere OECD-land har dessuten en lempeligere beskatning av aksjegevinster og aksjeformue enn Norge. En kan derfor ikke trekke entydige konklusjoner om den samlede aksjebeskatningen på bakgrunn av skatten på utbytte isolert.

       Forslaget om økt utbytteskatt hos mottaker innebærer at den delen av befolkningen med de høyeste inntektene må betale mer skatt. Dette illustreres klart av at de 5 % av befolkningen med høyest alminnelig inntekt (bruttoinntekt minus fradrag) mottok nesten 90 % av husholdningenes samlede utbytte i 1998. Figur 2.2 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak illustrerer at hoveddelen av utbytte som deles ut til norske personer mottas av skattytere med mer enn 500.000 kroner i alminnelig inntekt.

       Økt skatt på utbytte vil også bidra til en reduksjon i satsforskjellene mellom arbeidsinntekter og utbytter, slik at de skattemessige motivene for aktive eiere til å ta ut reelle arbeidsinntekter som utbytte gjennom å tilpasse seg delingsmodellen blir redusert.

       Regjeringen foreslår derfor at det innføres en skatt på 14 % på mottakers hånd for utbytter fra aksjeselskap og likestilt selskap for personer. Skatten kommer i tillegg til skatten som blir betalt av selskapet. Ordningen vil gjelde for utbytter som er besluttet utdelt f.o.m. 5. september 2000. Forslaget gjennomføres ved å halvere det nåværende godtgjørelsesfradraget, dvs. aksjonærenes skattefradrag for skatten selskapet allerede har betalt. Etter Regjeringens forslag vil samlet beskatning på utbytte øke fra 28 % til 38,1 % når en ser selskapet og eierne under ett.

       Hvis en innfører beskatning på mottakers hånd også for utbytter som deles ut mellom selskaper, vil det oppstå problemer med kjedebeskatning. Det betyr at det samme utbyttet i realiteten skattlegges flere ganger; først når det deles ut til det selskapet som eier aksjene og deretter på nytt når dette selskapet deler ut utbytte til sine aksjonærer. Slik kjedebeskatning er urimelig, og vil bl.a ramme konserner hardt. I tillegg er det en rekke andre selskaper, bl.a finansieringsinstitusjoner, som vil få betydelig økte kostnader dersom slik beskatning innføres også for utbytteutdelinger mellom selskaper.

       For å unngå problemene med kjedebeskatning foreslås det at selskaper ikke må betale skatt på mottatt utbytte fra andre selskaper. I Sverige er hovedregelen at selskaper unntas fra utbytteskatten dersom de har en eierandel på minst 25 %. Et slikt krav til en minste eierandel kan begrunnes med at en da unngår at investorer tilpasser seg bort fra utbytteskatten ved å eie aksjene gjennom et aksjeselskap. Departementet har imidlertid kommet til at dette ikke er nødvendig siden et nytt system for næringsbeskatning foreslås etablert f.o.m. 2002, jf avsnitt 2.3.4 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.

       Økt skatt på aksjeutbytte vil trolig føre til betydelige tilpasninger også på kort sikt. Aksjonærene vil bl.a ha motiver til å la være å ta ut utbytte og heller realisere avkastningen gjennom salg av aksjene. Hvis aksjene f.eks. realiseres gjennom at selskapet kjøper aksjene, eller ved innløsning av enkeltaksjer, kan en også i prinsippet unngå at realisasjonen får betydning for eierrettighetene til aksjonæren. Videre vil den delen av aksjekapitalen som skriver seg fra innbetalt aksjekapital uansett ikke regnes som utbytte og vil derfor ikke bli beskattet som utbytte.

       Ettersom et nytt system for næringsbeskatning foreslås etablert f.o.m. 2002, er det etter departementets vurdering ikke behov for noen generell justering av gevinstbeskatningsreglene. For å unngå at utbytteskatten omgås i tilfeller der aksjegevinsten har klare fellestrekk med utbytte, dvs. ved likvidasjon, innløsning av enkeltaksjer og når selskapet kjøper tilbake egne aksjer, foreslås det at personer kun får anledning til å oppregulere inngangsverdien på aksjene med halvparten av positive RISK-beløp. Også denne endringen trer i kraft f.o.m. 5. september. Departementet foreslår også innstramminger i RISK-reglene for grunnfondsbevis, ved at det kun er avsetninger til utjevningsfond som skal gi grunnlag for RISK-justering.

       Etter departementets syn er det også rimelig å skjerme aktive aksjonærer som får tilordnet positiv beregnet personinntekt fra utbytteskatten, for å unngå at inntekter som allerede skattlegges som personinntekt ikke i tillegg ilegges ekstra skatt på utbytte. Regjeringen foreslår derfor at aksjonærer som er tilordnet positiv beregnet personinntekt fra selskapet fortsatt skal ha full godtgjørelse for utbytte for den delen av utbyttet som ligger innenfor den inntekten som skattlegges som personinntekt.

       Hvis en ser bort fra tilpasninger, ville provenyvirkningen av den foreslåtte utbytteskatten utgjort drøyt 2,4 mrd. Det er imidlertid grunn til å tro at forslaget vil føre til tilpasninger, bl.a i form av at utbytte holdes tilbake i selskapene. Departementet har på denne bakgrunn skjønnsmessig anslått den samlede provenyvirkningen av forslaget til 1,7 mrd. kroner påløpt.

       Det vises til Ot.prp.nr.1 (2000-2001) for en nærmere omtale av endringene i utbytte- og aksjegevinstbeskatningsreglene.

       En modell med utbytteskatt vil imidlertid ha enkelte svakheter. Aksjonærene kan ha motiver til å holde overskudd tilbake i etablerte selskaper, og kan således hindre at kapitalen anvendes der den er samfunnsøkonomisk mest lønnsom. Videre vil en slik ordning innebære at kapitalinntekter som opptjenes i selskapssektoren skattlegges hardere enn andre kapitalinntekter, f.eks. bankinnskudd. Det kan føre til at gjeldsfinansiering blir favorisert framfor egenkapitalfinansiering, siden selskapene får fradrag for renteutgifter i alminnelig inntekt. Redusert godtgjørelsesfradrag vil ikke gjelde utenlandske aksjonærer, og utbytteskatten vil dermed kunne vri eierforholdet mellom utenlandsk og norsk eierskap i norske selskaper.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg, til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som er gjengitt i Finansinnstillingen kap. 3.1.2, og til respektive merknader i denne innstillingen kap. 1.1.

       Flertallet er enige om å endre Regjeringens forslag til midlertidig utbytteskatt slik at satsen settes til 11 % og det innføres et bunnfradrag på 10.000 kroner. Flertallet viser til at utbytteskatten kun skal gjelde for 2001, og erstattes av et nytt skattesystem f.o.m. 2002 omtalt under avsnitt 2.8.2. Det vises til forslag fremsatt i Innst.O.nr.23 (1999-2000), kap. 2.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre går imot Regjeringens forslag og Arbeiderpartiets og Sentrumspartienes budsjettavtaleforslag om dobbelt beskatning av aksjeutbytte og endringene i RISK-reglene. Skatt på aksjeutbytte gjør investeringer i norsk næringsliv til en mindre gunstig spareform enn f.eks. bank- og obligasjonssparing og investeringer i utlandet. Dermed brytes hovedprinsippet i skattepolitikken om lik beskatning av ulike typer investeringer. Forslaget vil redusere nordmenns investeringer i norsk næringsliv og bidra til at bedrifter, ideer og nyskapingsprosjekter flytter ut av landet. Blir forslaget om dobbeltbeskatning vedtatt får Norge den nest høyeste beskatningen av investeringer i næringslivet i Europa, bare slått av Sverige. I dag ligger den samlede norske aksjebeskatningen ca 50 % høyere enn gjennomsnittet i EU-landene. Med utbytteskatten øker forskjellen til 86 %. Sammen med økningen i formuesskatten og forverringene av delingsmodellen bidrar dette til å øke det utenlandske eierskapet i norsk næringsliv.

Totalskatteindeks; bedrifts- og utbytteskatt, gevinstbeskatning og formuesskatt

       Disse medlemmer viser til at IMF i sin nylige rapport om norsk økonomi advarer mot at ad hoc økinger i skattenivået som den nye utbytteskatten kan komme til å undergrave det som ble oppnådd ved skattereformen fra 1992. IMF mener samtidig utbytteskatten kan komme til å hemme investeringer i Norge, også i den fremvoksende IKT-næringen eller « nye økonomien ».

       Disse medlemmer viser til at kildemodellen som innebærer at kapitalinntekter beskattes likt uavhengig av senere anvendelse er et bærende element i dagens skattesystem. Den foreslåtte dobbeltbeskatningen på utbytte er et fundamentalt brudd med dette prinsippet, og vil føre til at aksjonærene av skattemessige årsaker tilbakeholder overskudd i bedriftene. Dette vil i første rekke ramme nyskapingsprosjekter og mindre bedrifter som er særlig avhengig av at det finnes tilgjengelig investeringskapital og et fungerende egenkapitalmarked. Resultatet er at kapitalen ikke nødvendigvis investeres der den gir størst samfunnsøkonomisk avkastning, men der skattebyrden er minst.

       Skatt på utbytte vil samtidig øke avkastningskravet til egenkapitalfinansiering. For bedriftene og deres eiere kan det derfor bli mer lønnsomt å ta opp lån enn å øke egenkapitalen. Disse medlemmer viser til at Norges Bank i budsjettbrevet om den økonomiske politikken i 2001 peker på at dette isolert sett vil svekke bedriftenes soliditet og øke risikoen for finansiell ustabilitet.

       Forslaget om 14 % ekstra skatt på utbytte innebærer at tilbakeholdt overskudd opparbeidet før 2000 skattlegges med 38 %. Disse medlemmer mener det er uakseptabelt å innføre regler som innebærer at aksjonærer som har unnlatt å ta ut maksimalt utbytte ilegges høyere skatt enn aksjonærer som har tatt utbytte. Disse medlemmer viser til at Regjeringen ved flere anledninger har argumentert med at personer som mottar store utbytter av fordelingspolitiske hensyn burde betale mer skatt. Med det foreliggende forslaget oppnår Regjeringen imidlertid at det bare er eiere som har vært tilbakeholdende med å ta ut utbytte som påføres en ekstra utbytteskatt. Regjeringen introduserer dermed en politiske ustabilitet i de skattemessige rammebetingelsene som stimulerer kortsiktige gevinster og motvirker langsiktige investeringer og næringsutvikling.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter Regjeringens forslag om å innføre skatt på aksjeutbytte på mottakers hånd. Aksjeutbytte er en av de sentrale årsakene til at forskjellene mellom rike og fattige i Norge øker. Statistisk sentralbyrås rapport « Inntekts- og formuesstatistikk for husholdninger 1998 » oppsummerer årsakene til de økte inntektsforskjellene slik:

       Utviklingen i utdeling av utbytte viser også en økende tendens, som vist i tabellen under. Dette medlem mener derfor at innføring av skatt på aksjeutbytte er det mest presise fordelingspolitiske grepet som kan gjøres i Norge i dag.

Figur 5: Utviklingen i utdeling av aksjeutbytte fra aksjeselskaper, mrd. kroner:

Kilde: SSB, Dun & Bradstreet/Finansavisen.

       Dette medlem viser til Innst.O.nr.23 (2000-2001), kap. 2 hvor dette medlem fremmer Regjeringens forslag til skatt på aksjeutbytte.

       Det vises for øvrig til respektive komitémerknader i Innst.O.nr.23 (2000-2001), kap. 2.

2.8.4 Et nytt system for næringsbeskatningen

Sammendrag

       En ekstraskatt på mottatt utbytte som foreslått i avsnitt 2.3.3 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak bidrar til å styrke fordelingsegenskapene i skattesystemet og til økt skattemessig likebehandling av lønn og utbytte. En slik tilleggsskatt vil imidlertid ikke alene gjøre det mulig å oppheve delingsmodellen eller å gjennomføre andre ønskelige forbedringer i næringsbeskatningen. Over tid vil et system med skatt på utbytte måtte suppleres med regler som tar sikte på å redusere mulighetene til å tilpasse seg bort fra denne skatten. Samtidig ville slike tilpasninger til utbytteskatten i løpet av noen år i vesentlig grad svekke de fordelingsmessige virkningene av skatten. Siden utbytteskatt vil gjøre aksjekapitalfinansiering av selskaper dyrere enn lånefinansiering, kan utbytteskatten isolert sett gi en uheldig finansieringsstruktur av selskapene. Det kan framtvinge supplerende regler som f.eks. skattefradrag for selskapene i forbindelse med aksjeemisjoner.

       Departementet har derfor vurdert en alternativ modell for økt skatt på kapitalinntekter som bidrar til å styrke fordelingsegenskapene ved skattesystemet, uten at dette bryter med prinsippet om skattemessig nøytralitet. I en slik modell er det bare kapitalinntekter utover en antatt normalavkastning på investert kapital som blir skattlagt hardere enn i dag. En slik skjerming av normalavkastningen kan skje ved at det gis et kapitalavkastningsfradrag (KAF) som tilsvarer en nærmere fastsatt normalavkastning på kapitalen som er bundet i virksomheten. Et slikt skille mellom normalavkastning og avkastning utover normalavkastning er trolig enklere å håndheve enn det skillet mellom arbeids- og kapitalinntekter som en er nødt til å håndheve i gjeldende regler.

       Modellen innebærer at det innføres et progressivt element også i kapitalbeskatningen. Fordelen med en KAF-modell sammenlignet med en klassisk utbytteskatt, er at skatten virker nøytralt i forhold til investeringsbeslutninger siden den høyere skatten kun ilegges når avkastningen overstiger normalavkastningen. Selv med en økt skattesats på avkastning utover normalavkastning, vil investorene likevel sitte igjen med en betydelig ekstrafortjeneste også etter skatt sammenlignet med å investere i noe som kun gir normalavkastning.

       I et slikt system vil en dermed for det første opprettholde en lav, flat beskatning av investeringer som har en avkastning som er lik eller lavere enn den fastsatte normalavkastningen. Videre blir all avkastning utover normalavkastning skattlagt likt, uavhengig av om årsaken til at et selskap har ekstra høy avkastning er forhold knyttet til lokaliseringen, f.eks. ved bruk av naturressurser eller nærhet til kundene, eller andre forhold som markedsmakt e.l. Skatten er også uavhengig av om avkastningen skyldes at en investering er spesielt lønnsom eller om det skyldes at aktive aksjonærer tar ut en lavere lønn enn den reelle arbeidsavkastningen deres skulle tilsi. En KAF-modell kan dermed gi grunnlag for å oppheve delingsmodellen helt eller delvis, noe som i så tilfelle vil bidra til en vesentlig forenkling av skattesystemet. Dette forutsetter imidlertid at satsforskjellene mellom arbeidsinntekter og kapitalinntekter reduseres.

       I et slikt system vil en oppnå en bedre balanse mellom hensynet til rettferdig fordeling av skattebyrden og hensynet til å ha effektive og nøytrale skatteregler, både sammenlignet med gjeldende system og med et system med klassisk utbyttebeskatning. Ved å benytte de økte skatteinntektene fra en slik skatt til å redusere andre vridende skatter, kan en slik skatt gi grunnlag for å bedre den samlede effektiviteten i skattesystemet. Målet bør derfor være å innføre et enklere og mer rettferdig skattesystem, som også sikrer en større grad av reell skattemessig likebehandling av ulike investeringer, virksomheter og organisasjonsformer enn i dag.

       Regjeringen vil på denne bakgrunn utrede en slik modell, med sikte på å fremme forslag om en reform av næringsbeskatningen i.f.m. budsjettet for 2002. Nedenfor gis en kort oversikt over enkelte sentrale problemstillinger som departementet ser behov for å drøfte nærmere i denne utredningen.

       Departementet vil vurdere om en slik KAF-modell bør utformes som en uttaksmodell, der utbytte utover normalavkastningen beskattes på aksjonærens hånd, eller som en kildemodell, der overskudd ut over normalavkastning beskattes hardere på selskapets hånd på opptjeningstidspunktet.

       I en uttaksbasert KAF-modell vil den økte skatten bli utlignet på aksjonærens hånd på utbytter som overstiger den fastsatte normalavkastningen. Det innebærer at den økte skatten betales av eieren direkte, og at den derfor blir synliggjort i eierens ligning. En slik modell kan i utgangspunktet ikke innføres for deltakerlignede selskaper (ansvarlige selskaper, kommandittselskaper, indre selskaper og partsrederier) og ènmannsforetak, ettersom disse foretakene ikke deler ut utbytte på samme måte som i aksjeselskaper. I en uttaksbasert KAF-modell må en derfor vurdere alternative måter å identifisere uttak av midler på, slik at en unngår skattemessig forskjellsbehandling mellom disse foretakene og aksjeselskaper. En mulig løsning på dette kan være å videreføre en delingsmodell for enmannsforetak og deltakerlignede selskaper, mens den oppheves for aktive aksjonærer. På samme måte som ved klassisk utbyttebeskatning vil det i utgangspunktet kunne oppstå kjedebeskatning ved utdelinger mellom selskaper. Problemet er mindre enn ved klassisk utbyttebeskatning, siden det kun er utbytter utover normalavkastning som skal ilegges en høyere skatt. Slik kjedebeskatning er imidlertid likevel uheldig, og det bør derfor innføres tiltak som fjerner eller begrenser problemene knyttet til dette.

       I en kildebasert KAF-modell vil hele skatten bli utlignet på selskapet, slik at aksjonæren fortsatt vil få full godtgjørelse for skatten betalt av selskapet. Økt skatt på selskapets hånd bidrar på den annen side til at selskapenes grunnlag for utbytte reduseres, slik at skatteøkningen indirekte kommer til syne i eierens ligning ved at det blir utdelt mindre utbytte enn tidligere. En kildebasert modell innebærer at det innføres to grunnlag i selskapsbeskatningen: (i) alminnelig inntekt som vil fastsettes på samme måte som i gjeldende regler, og (ii) avkastning utover normalavkastning, der en i tillegg til fradrag for alle relevante kostnader også får et kapitalavkastningsfradrag som tilsvarer normalavkastningen. En kildemodell kan i prinsippet innføres for alle foretak, og kan således gi grunnlag for å oppheve delingsmodellen helt. Ved en eventuell opphevelse av delingsmodellen må en imidlertid vurdere regler og rettigheter knyttet til at eierne av enmannsforetak og deltakere i deltakerlignede selskaper tar ut lønn, bl.a i forhold til å opptjene pensjonspoeng. I motsetning til i en uttaksbasert modell, blir skatteplikten uavhengig av foretakenes utbyttepolitikk.

       En helt sentral del av vurderingen er knyttet til hvordan en bør fastsette kapitalavkastningsfradraget. Det skyldes at det er en forutsetning for å sikre et nøytralt skattesystem at kapitalavkastningsfradraget er fastsatt slik at det kun er avkastning utover normalavkastningen som ilegges en høyere skatt. Dette krever at skattegrunnlaget svarer til avkastningen utover normalavkastningen når alle relevante kostnader er trukket fra.

       I det skisserte systemet blir normalavkastningen beregnet på grunnlag av et kapitalavkastningsgrunnlag multiplisert med en relevant sats for avkastningen. Etter departementets vurdering tilsier dette at kapitalavkastningsgrunnlaget i prinsippet bør gi uttrykk for verdien av den investerte kapitalen på beregningstidspunktet, dvs. hvor mye av den opprinnelig investerte kapitalen som gjenstår etter kapitalslitet. Videre bør satsen gi uttrykk for den avkastning investoren kunne fått ved en alternativ investering som ikke gir avkastning utover normalavkastning.

       Departementet vil vurdere om en bør ta utgangspunkt i egenkapitalen (verdien av selskapets eiendeler fratrukket gjeld) eller totalkapitalen (verdien av selskapets eiendeler uten fradrag for gjeld) når en fastsetter kapitalavkastningsgrunnlaget. Det er mulig å utforme et nøytralt system i begge tilfellene, slik at valget først og fremst er betinget av hvilken modell som vil være mest hensiktsmessig i praksis.

       Videre må en også ta stilling til om det skal ta utgangspunkt i regnskapsmessige eller skattemessige verdier for kapitalen. Etter departementets foreløpige vurdering er det mye som tilsier at en bør ta utgangspunkt i skattemessige verdier, siden kapitalavkastningsfradraget i dette tilfellet vil være uavhengig av om de skattemessige avskrivningssatsene er høyere eller lavere enn reelt kapitalslit. Samtidig bør en unngå at regnskapene blir påvirket av skattemessige hensyn. Dette er for øvrig i tråd med forslaget om innstramminger i kapitalavkastningsgrunnlaget i delingsmodellen, jf avsnitt 2.3.6.

       Et spørsmål som må vurderes særskilt er hvorvidt, og i så fall hvordan, immateriell kapital (dvs. egenutviklet forretningsverdi, kunnskapskapital, organisasjons- og samdriftsfordeler, markedsføringsapparat m.v.) skal inngå i kapitalavkastningsgrunnlaget. Sistnevnte forhold vil særlig ha betydning i forhold til hvilke konsekvenser en KAF-modell vil ha for kunnskapsintensive virksomheter, som normalt har relativt lite realkapital. Dette forholdet har også blitt vurdert tidligere, og var en viktig begrunnelse for at det ble innført et såkalt lønnsfradrag i delingsmodellen. Ettersom kostnadene til investeringer i kunnskap i hovedsak utgiftsføres direkte, vil de direkte redusere grunnlaget for beskatning av både normalavkastningen og avkastning utover denne selv om de ikke inngår i kapitalavkastningsgrunnlaget. I en vurdering av dette må en derfor ta hensyn til at direkte utgiftsføring av slike utviklingskostnader, herunder lønnskostnader til de ansatte, er en fordel for skattyterne framfor å måtte aktivere slike investeringer og få gradvis fradrag i form av avskrivninger.

       I vurderingen av hvordan satsen som skal definere normalavkastningen skal fastsettes, må en ta hensyn til hvordan systemet ellers er utformet, bl.a i forhold til usikkerhet. Avkastningen på en risikofri finansplassering angir åpenbart en nedre grense for normalavkastningen, men departementet vil vurdere om det bør legges til påslag for risiko og hvor høyt risikotillegget i så fall bør være. En må her skille mellom systematisk og usystematisk risiko. Videre er nivået på et eventuelt risikotillegg avhengig av hvordan underskudd behandles skattemessig, bl.a om det er renteberegning ved framføring av underskudd. Departementet vil derfor vurdere nærmere hvordan en bør behandle risiko i en KAF-modell, både i forhold til den skattemessige behandlingen av underskudd og i fastsettelse av relevant normalavkastningsrate.

       Departementet vil vurdere om forholdet til utenlandske investorer bør påvirke utformingen av en KAF-modell, bl.a om det bør innføres skjermingsordninger for å unngå at utenlandske investorer får skatteskjerpelser.

       Det er imidlertid ikke åpenbart at utenlandske investorer vil redusere sine investeringer i Norge som følge av at det innføres en KAF-modell. Dersom en eventuell avkastning utover normalavkastning skyldes forhold som er spesifikt knyttet til Norge, vil ikke en KAF-modell påvirke motivene til å investere i Norge ettersom avkastningen etter skatt likevel vil være høyere enn normalavkastningen. For eksempel investerer en rekke utenlandske oljeselskaper på norsk sokkel til tross for den høye marginalskatten, fordi avkastningen etter skatt likevel er høy. For investeringer med potensiell høy avkastning som ikke er spesifikt knyttet til Norge, kan imidlertid en KAF-modell isolert sett gjøre det mindre lønnsomt å investere i Norge sammenlignet med å foreta en tilsvarende investering i et annet land. Disse spørsmålene vil bli vurdert nærmere.

       De rettigheter som er knyttet til lønnsinntekter, bl.a trygderettigheter, kan forsvare at skattesatsene på arbeidsinntekter er noe høyere enn på kapitalinntekter. Som nevnt i avsnitt 2.3.1 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak er imidlertid satsforskjellene i beskatningen av arbeidsinntekter og kapitalinntekter i gjeldende skattesystem så store at det skaper betydelige problemer. Etter departementets vurdering er det derfor nødvendig å vurdere satsstrukturen i skattesystemet som en del av vurderingen av KAF-modellen, bl.a med sikte på å redusere disse satsforskjellene. Dette vil også være nødvendig for å kunne oppheve delingsmodellen helt eller delvis.

       En KAF-modell fører isolert sett til at marginalskattesatsen på kapitalinntekter øker. For å redusere satsforskjellene mellom kapital- og arbeidsinntekter til et nivå som gjør det mulig å oppheve delingsmodellen, er det imidlertid etter departementets syn også nødvendig å vurdere å redusere skattesatsene på lønnsinntekter.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg, til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som er gjengitt i Finansinnstillingen kap. 3.1.2, og til respektive merknader i denne innstillingen kap. 1.1.

       Flertallet viser til at disse partiene er enige om at det fremmes et nytt skattesystem basert på følgende prinsipper:

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar Bastesen har merket seg at Regjeringen ønsker å komme tilbake med forslag til en omfattende reform av næringsbeskatningen i forbindelse med budsjettet for 2002. Disse medlemmer er enig i at det er behov for en gjennomgang av enkelte trekk ved det nåværende skattesystemet. Disse medlemmer vil imidlertid advare mot en forhastet prosess. En grunnleggende endring av næringsbeskatningen slik Regjeringen foreslår, må ha solid faglig og politisk forankring. Dette er avgjørende for å ivareta sentrale skattepolitiske prinsipper og sikre skattyterne en rimelig forutsigbarhet. Disse medlemmer mener grunnleggende endringer i næringsbeskatningen på samme måte som skattereformen av 1992 må foranlediges av en omfattende faglig og politisk prosess. Disse medlemmer mener derfor det bør nedsettes et bredt sammensatt ekspertutvalg som vurderer alternative modeller for endringer i næringsbeskatningen. Rapporten fra dette utvalget bør deretter sendes på en grundig høringsrunde før Stortinget gjennom en Stortingsmelding kan ta standpunkt til hvilket alternativ som skal ligge til grunn for det videre arbeidet.

       Disse medlemmer understreker at det lå grundige overveielser til grunn da Stortinget valgte kildemodellen i forbindelse med skattereformen i 1992. Disse medlemmer peker på at prinsippet om nøytralitet i næringsbeskatningen og behovet for å sikre kapitaltilførselen til de delene av næringslivet med høyest produktivitet og det største vekstpotensialet også nå må stå sentralt ved valget av modell. Disse medlemmer viser til Norges Banks budsjettbrev for 2001 der det fremgår at:

       Disse medlemmer slutter seg til Norges Banks vurderinger. Det er avgjørende at Norge etter eventuelle endringer i næringsbeskatningen fremstår som et attraktivt område for investeringer og utvikling av nye ideer og virksomheter. Disse medlemmer avviser derfor allerede nå forslaget om å innføre en progressiv beskatning av kapitalinntekt. Disse medlemmer viser til at et slikt system ikke vil ha egenskaper som er nødvendige for å sikre at Norge har egnede og konkurransedyktige rammebetingelser for næringslivet, bl.a fordi:

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader og forslag i Innst.O.nr.23 (2000-2001).

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser at det kan være flere måter å oppnå målene om en likere og mer rettferdig beskatning av arbeid og kapital, og om en bedre fordeling. Dette medlem er derfor åpen for å vurdere en reform av næringsbeskatningen i forbindelse med budsjettet for 2002.

2.8.5 Etablering av et aksjonærregister

Sammendrag

       Spørsmålet om å modernisere aksjebeskatningen ved å etablere et aksjonærregister har vært vurdert siden skattereformen i 1992. En omfattende forstudie om etableringen av et slikt register ble utarbeidet i 1997 og 1998. Det legges opp til at et hovedprosjekt om etablering av et aksjonærregister gjennomføres slik at aksjonærregisteret kan være fullt operativt fra 1. januar 2003. Det vises også til omtalen av arbeidet med et aksjonærregister i Ot.prp.nr.1 (1997-1998) og Ot.prp.nr.1 (1998-1999).

       Et aksjonærregister vil inneholde opplysninger om skattemessige inngangsverdier, dvs. skattemessig justert kostpris, på både børsnoterte og ikke-børsnoterte aksjer fordelt på selskaper og aksjonærer. Registeret vil gi grunnlag for at opplysninger om inngangsverdien kan inngå i ordningen med forhåndsutfylt selvangivelse, og vil således også bidra til en mer korrekt aksjebeskatning. I dag må skattyterne selv registrere opplysninger om tidligere aksjekjøp i selvangivelsen for det året aksjene selges, og skatteetatens kontroll og korreksjonsarbeid er svært ressurskrevende.

       For aksjer i VPS-registrerte selskaper vil det i prosjektarbeidet videre bli vurdert å hente inn til registeret også salgsverdier for samme år som salget foretas. I så fall vil aksjonærregisteret for slike aksjer kunne produsere en fullstendig forhåndsutfylt aksjegevinstberegning (realisasjonsoppgave). Dette vil i tilfelle gi en ytterligere forenkling for skattyterne.

       Registeret vil i hovedsak basere seg på de samme opplysningene som i dag hentes inn fra selskaper og aksjonærer, men vil registrere disse maskinelt og systematisere dem.

       Departementet ser aksjonærregisteret som et viktig forenklingstiltak og som nødvendig for å videreføre aksjegevinstbeskatningen i sin nåværende form. Hovedformålet med aksjonærregisteret er å sikre korrekt skattlegging, slik at hensyn til rettssikkerhet, likebehandling og statens skatteinntekter ivaretas fremover. Departementet viser også til at de fordelingsmessige virkninger av aksjegevinstbeskatningen ikke må svekkes ved manglende kontrollmuligheter.

       Aksjonærregisteret vil gi lett tilgjengelig informasjon til den enkelte aksjonær om de skattemessige forutsetninger ved salg av aksjer. Slik større oversikt og forutberegnelighet vil også bidra til at aksjemarkedet kan virke bedre.

       Departementet vil komme tilbake til Stortinget med endelig kostnads- og tidsramme for etableringen av et aksjonærregister. De endringene Regjeringen legger opp til i næringsbeskatningen understreker behovet for at et slikt register opprettes.

       Dagens regelverk vedrørende omfordeling av inngangsverdier er til dels uklart og ufullstendig. Dette vil gjøre det vanskelig med en maskinell fordeling og omfordeling av inngangsverdier. Departementet vil derfor fremme nødvendige forslag til presiseringer og endringer i regelverket før aksjonærregisteret trer i funksjon.

       Det vises til nærmere omtale i Finansdepartementets fagproposisjon.

Komiteens merknader

       Komiteen tar dette til orientering.

2.8.6 Innstramminger i delingsmodellen

Sammendrag

       Dagens delingsmodell fører til at reell arbeidsavkastning i for stor grad skattlegges som kapitalinntekt.

       Hvis sjablonreglene i delingsmodellen fungerer etter hensikten skal en aktiv aksjonær som ikke tar ut lønn i samsvar med verdien av arbeidsinnsatsen, få en positiv beregnet personinntekt som tilsvarer det manglende lønnsuttaket. På denne måten skal delingsmodellen sikre skattemessig likebehandling av arbeidsavkastning. Etter Regjeringens vurdering har imidlertid delingsmodellen flere svakheter som gjør at reelle arbeidsinntekter blir skattlagt som kapitalinntekter.

       Finansdepartementets evalueringer av delingsmodellen bl.a i Revidert nasjonalbudsjett 1997 og Revidert nasjonalbudsjett 1998 viste at den er blitt mindre treffsikker og mer komplisert som følge av stadige endringer i delingsreglene siden skattereformen. Uheldige sider er forsterket og nye skattehull er blitt vedtatt.

       Analysen i Revidert nasjonalbudsjett 1997 viser at det har vært store tilpasninger til delingsmodellen. Gjennomgangen viser at mange selskaper har gått fra å være omfattet av delingsmodellen til ikke å være omfattet. Videre har andelen av selskapene som på denne måten har skiftet skattemessig status økt fra 5 % årlig i 1993 til 7,5 % i 1995. Selskapene som skiftet fra delt til ikke-delt er typisk selskaper som hadde negativ beregnet personinntekt og som ville fått positiv beregnet personinntekt neste år hvis de ikke hadde skiftet delingsstatus. Samtidig er det 2 til 3 % av selskapene som årlig har gått fra å være ikke-delt til delt. Dette er typisk selskaper som får negativ beregnet personinntekt. For slike selskaper er det en fordel å være delt, fordi eierne da kan la være å ta ut lønn uten at ligningsmyndighetene kan omklassifisere utbytte til lønn, i motsetning til passive eiere som må ta ut en rimelig lønnsinntekt for å unngå omklassifisering.

       Tilpasningene bort fra delingsmodellen illustreres også i figur 2.3 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Figuren viser at andelen av aksjeselskapene som omfattes av delingsmodellen har falt fra 46 % i 1994 til 33 % i 1998. Nærmere 80 % av de aktive aksjonærene i selskaper som var omfattet av delingsmodellen i 1998, fikk videre tilordnet negativ beregnet personinntekt. I tillegg vet en at aktive eiere betalte mindre i skatt på beregnet personinntekt i 1998 enn i 1993, til tross for sterk økonomisk vekst i perioden. Disse eksemplene viser at det trolig er omfattende tilpasninger til delingsmodellen.

       Selskapenes tilpasninger bort fra delingsmodellen i kombinasjon med at reglene for beregning av personinntekt er relativt lempelige for de delingspliktige, innebærer en særlig lempelige beskatning av arbeidsavkastningen for aktive eiere i aksjeselskaper. Men også næringsdrivende blir lempeligere beskattet enn lønnstakere. Dette svekker fordelingsvirkningene av skattesystemet. I tillegg er det en rekke forskjeller i den skattemessige behandlingen av såkalt liberale (meglere, leger, advokater m.v.) og såkalt ikke-liberale (håndverkere, fabrikkproduksjon m.v.) yrker som det er vanskelig å se noen god begrunnelse for, og som skaper en rekke vanskelige avgrensningsproblemer. Med de store forskjellene i skattesatser er motivene for høyinntektsgrupper til å omgå delingsmodellen svært sterke.

       Regjeringen foreslår derfor enkelte innstramminger i delingsmodellen som har gunstige fordelingsvirkninger, og som gir større grad av skattemessig likebehandling og enklere regler. Argumentet for innstrammingene forsterkes ved at de, sammen med forslaget om økt utbytteskatt, kan ses på som et første skritt i den brede reformen av næringsbeskatningen som er skissert i avsnitt 2.3.4 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Det skyldes at forslagene innebærer et viktig skritt i retning av at reell arbeidsavkastning i større grad blir behandlet som personinntekt.

       For såkalt liberale yrker blir all beregnet personinntekt skattlagt som personinntekt, dvs. at det betales trygdeavgift og toppskatt. For ikke-liberale yrker skattlegges inntekt opp til 16 ganger grunnbeløpet i folketrygden (16 G) som personinntekt, mens inntekt mellom 16 G og 75 G skattlegges som kapitalinntekt. Inntekt mellom 75 G og 134 G skattlegges derimot som personinntekt, mens inntekt over 134 G skattlegges som kapitalinntekt. Regjeringen foreslår å stramme inn på disse takreglene, slik at det kun er beregnet personinntekt mellom 23 G og 75 G som skattlegges som kapitalinntekt. Det innebærer at en større andel av beregnet personinntekt blir skattlagt som personinntekt også for ikke-liberale yrker. Denne innstrammingen vil i hovedsak ramme enkelte delingspliktige med svært høy beregnet personinntekt.

       En skattyter omfattes kun av delingsmodellen dersom han eller noen han skal identifiseres med eier minst 2/3 av aksjene/andelene eller har rett til minst 2/3 av utbyttet/overskuddet. Etter Regjeringens vurdering er det for enkelt for aktive eiere i såkalt ikke-liberale yrker å unngå deling ved å overdra en andel av aksjene i selskapet til sine nære slektninger. I såkalt liberale yrker er dette langt vanskeligere, ved at aksjer/andeler eid av skattyters slektninger i rett nedstigende og oppstigende linje, samt ektefelle, samboer, søsken og ektefelles/samboers foreldre og barn, likestilles med andeler/aksjer eid av den aktive skattyter ved vurderingen av om vilkårene for deling er oppfylt. Etter departementets syn er det ingen grunn til at det skal være lettere for aktive eiere i foretak innen ikke-liberale yrker å omgå delingsmodellen enn det er i liberale yrker, og det foreslås derfor at det innføres like identifikasjonsregler for ikke-liberale yrker som for liberale yrker.

       Driftsmidler som inngår i kapitalavkastningsgrunnlaget i delingsmodellen kan valgfritt verdsettes etter skattemessig eller regnskapsmessig bokført verdi. Etter Regjeringens syn var det rimelig at det i forbindelse med skattereformen ble innført en slik valgfrihet mht. bruk av verdsettelsesprinsipper, fordi den skattemessige verdien av driftsmidlene i enkelte foretak var svært lav pga. de liberale avskrivningsreglene før skattereformen. Begrunnelsen for å fortsatt ha denne valgfriheten er imidlertid ikke lenger gyldig, siden det er gått over 8 år siden reformen. At delingspliktige kan velge mellom bruk av regnskapsmessig og skattemessig verdi, er entydig en fordel for skattyterne. Generelt vil skattemessige avskrivningssatser som er høyere enn reelt økonomisk verdifall, innebære en skattereduksjon. Delingspliktige vil i tillegg spare skatt ved å la regnskapsmessige verdier, som kan være høyere enn de skattemessige, inngå i kapitalavkastningsgrunnlaget. Dette skaper også utilsiktede tilpasningsmuligheter som i stor grad synes å bli utnyttet. For eksempel er det mulig å spare store beløp i skatt gjennom å omdanne virksomhet slik at en regnskapsmessig kan oppskrive ervervet goodwill. Ved kun å tillate verdsettelse til skattemessig verdi vil en avskjære denne muligheten. Samtidig vil regnskapene i mindre grad blir påvirket av skattemessige hensyn. Et slikt system vil også bli lettere å håndtere for ligningsmyndighetene. Regjeringen foreslår derfor at kapitalavkastningsgrunnlaget i delingsmodellen kun skal verdsettes til skattemessig verdi, men at driftsmidler som tidligere er verdsatt til regnskapsmessig verdi fortsatt skal kunne gjøre det. Endringen gis med virkning f.o.m. 1. januar 2000 for å unngå skattemessige tilpasninger gjennom forskuttering av investeringer.

       Det vises til Ot.prp.nr.1 (2000-2001) for en nærmere omtale av forslagene til ovennevnte endringer i delingsmodellen.

       I delingsmodellen blir beregnet kapitalavkastning fastsatt som en kapitalavkastningsrate multiplisert med kapitalavkastningsgrunnlaget. Dette beløpet kommer til fradrag ved fastsettelsen av beregnet personinntekt. Kapitalavkastningsraten er fastsatt som en risikofri rente påplusset et risikotillegg på 5 prosentpoeng, og er satt lik 10 % for 2000. Regjeringen foreslår å redusere risikotillegget i kapitalavkastningsraten fra 5 til 4 prosentpoeng, siden gjeldende nivå må anses å være høyere enn et rimelig påslag for risiko. På den annen side bør den risikofrie renten i kapitalavkastningsraten økes fra 5 % til 6 % i tråd med de økte rentene på statsobligasjoner med lang løpetid. Kapitalavkastningsraten i delingsmodellen vil derfor være 10 % også i 2001.

       Det vises til forslag til § 7-1 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2001.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til respektive merknader nedenfor og i Innst.O.nr.23 (2000-2001), kap. 4.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar Bastesen, slutter seg til Regjeringens forslag om at kapitalavkastningsraten i delingsmodellen skal være maksimalt 10 % også i 2001, jf forslag til § 7-1 i Stortingets skattevedtak.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg, til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som er gjengitt i Finansinnstillingen kap. 3.1.2, og til respektive merknader i denne innstillingen kap. 1.1.

       Flertallet viser til at det i budsjettavtalen er enighet om at det ikke skal strammes inn i takene for ikke-liberale yrker og identifikasjonsreglene. Som en del av budsjettavtalen inngår innstramming i kapitalavkastningsgrunnlaget og risikotillegget.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, og Sosialistisk Venstreparti, viser til at delingsmodellen allerede i dag gir uheldige virkninger for en del aktive eiere. Innstramming i delingsmodellen gjennom å heve taket for ikke-liberale yrker og å endre identifikasjonsreglene ville forverret vilkårene for mange av de som arbeider i egen bedrift.

       I mange tilfeller medfører delingsbestemmelsene at mindre selskaper der eierne er aktive i driften skattlegges hardere enn andre næringsdrivende. Aktive eiere kan få en marginalskatt på over 55 %, mens passive eiere som mottar utbytte reellt sett betaler 28 % skatt. Dette rammer mange småbedrifter, og delingsmodellen fører til mye merarbeid.

       Forslaget om innstramming i delingsmodellen ville ha medført en svekkelse av rammebetingelsene for aktive eiere og gått ut over konkurranseevne, arbeidsplasser og nyskapning, spesielt for små og mellomstore bedrifter.

       Disse medlemmer viser til budsjettavtalen med Arbeiderpartiet og omtale i kapittel 2.8 der partene er enige om å fremme en skattereform der delingsmodellen fjernes fra 2002.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar Bastesen finner det oppsiktsvekkende at Regjeringen foreslår innstramninger i delingsmodellen kort tid før den ønsker å innføre et nytt system for næringsbeskatning som helt eller delvis skal erstatte delingsmodellen. Også for 2000 førte budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene til innstramninger i delingsmodellen og til et nytt trinn i toppskatten. Slike stadige endringer i skattereglene fører til en uakseptabel mangel på forutsigbarhet for små og mellomstore bedrifter.

       Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag om å heve personinntektstaket fra 16 til 23 G, og la all beregnet personinntekt over 75 G bli ilagt trygdeavgift og toppskatt, noe som reduserer statens bokførte inntekter med 320 mill. kroner. Forslaget kan føre til at små og mellomstore bedrifter og deres aktive eiere får en dramatisk skatteøkning, i enkelte tilfeller en økning på mer enn 1500 %. Disse medlemmer viser til at formålet med delingsmodellen er å sikre at aktive eiere betaler trygdeavgift og toppskatt utfra den lønnen de kunne påregne dersom de ikke var eiere, men ansatt på ordinære markedsmessige vilkår. Tall fra teknisk beregningsutvalg viser at gjennomsnittlig markedslønn for ledere i mindre bedrifter ligger under dagens tak. Dette tilsier at taket bør være uendret eller reduseres. Disse medlemmer viser til at en beregnet personinntekt over 75 G, nesten aldri kan tilskrives eiers arbeidsinnsats, men skyldes undervurdering av kapitalavkastningen, avkastningen på organisatorisk og immateriell kapital eller de ansattes arbeidsinnsats. Regjeringens forslag vil dermed dramatisk forsterke de skjevhetene i dagens delingsmodell som medfører at selskaper med aktive eiere har dårligere skattemessige rammebetingelser enn det øvrige næringslivet.

       Disse medlemmer går imot Regjeringens forslag om å utvide identifikasjonsreglene. Forslaget vil føre til at en rekke familiebedrifter får økt skatt og opplever en skattemessig diskriminering sammenlignet med andre eierstrukturer. Familieeide bedrifter har ofte et langsiktig perspektiv på verdiskaping og næringsutvikling, og er tradisjonelt viktige investorer i lokale nyskapingsprosjekter. Dårligere rammevilkår for familieeide bedrifter vil derfor ha negative konsekvenser for nyskaping og langsiktig verdiskaping over hele landet.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen foreslår å redusere risikotillegget i kapitalavkastningsraten fra 5 til 4 %, under henvisning til at « gjeldende nivå må anses å være høyere enn et rimelig påslag for risiko ». Disse medlemmer er forundret over at Regjeringen mener risikoen ved å satse på næringsvirksomhet i forhold til alternative investeringer er varig redusert i forhold til tidligere uten å begrunne dette nærmere. Man må kunne forvente at et slikt utsagn ledsages av en grundig dokumentasjon for hva som er et rimelig påslag for risiko. Også for 2000 førte budsjettforliket mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet til at risikotillegget ble redusert.

       Disse medlemmer mener det er lite som tilsier at det allmenne risikobildet i norsk næringsliv er betydelig redusert i forhold til tidligere. Selv om Regjeringen neste år kompenserer ved å heve den risikofrie renten i kapitalavkastningsraten fra 5 til 6 %, innebærer de gjentatte reduksjonene i risikotillegget, at den beregnede kapitalavkastningen i delingsmodellen etter hvert reduseres og at beregnet personinntekt og skattebyrden for aktive eiere øker. Disse medlemmer vil opprettholde risikotillegget på 6 % som gir et bokført provenytap på 50 mill. kroner. Det fremsettes forslag om at kapitalavkastningsraten skal være maksimalt 11,0 %. Forslaget er fremmet i denne innstilling avsnitt 2.1.

       Disse medlemmer går også imot Regjeringens forslag om at driftsmidler som er anskaffet etter 1. januar 2000 bare skal fastsettes til skattemessig verdi ved beregningen av kapitalavkastningsgrunnlaget. Tatt i betraktning den varslede omleggingen av næringsbeskatningen ser disse medlemmer ingen grunn til å foreta en slik innstramning. Det vises for øvrig til forslag i Innst.O.nr.23 (2000-2001) kap. 4.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter Regjeringens forslag om innstramminger i delingsmodellen. Dette medlem mener imidlertid at man også bør fjerne de resterende tak i delingsmodellen, og viser til forslag i Innst.O.nr.23 (2000-2001) kap. 4.

2.8.7 Avskrivningssats på forretningsverdi (goodwill)

Sammendrag

       Avskrivningssatsen på ervervet forretningsverdi (saldogruppe b) foreslås redusert fra 30 % til 20 %. Den høye avskrivningssatsen på ervervet forretningsverdi er romslig i forhold til reelt verdifall, og gir dessuten sterke økonomiske motiver til skattemotivert omorganisering av virksomheter. Ved å selge forretningsverdi fra en næringsvirksomhet til en annen, kan skattemessig verdi av forretningsverdien inngå i kjøpers avskrivningsgrunnlag. Det gir grunnlag for økte avskrivninger hos kjøper som er høyere enn skattepliktig gevinst hos selger. Forslaget vil tette dette hullet i skattesystemet, siden økte årlige avskrivninger hos kjøper vil bli identisk med årlig inntektsføring av gevinsten hos selger. Endringen gjøres gjeldende fra f.o.m. 1. januar 2000, bl.a for å unngå skattemessige tilpasninger.

       Det vises til nærmere omtale Ot.prp.nr.1 (2000-2001).

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til Regjeringens forslag. Det vises til respektive merknader i Innst.O.nr.23 (2000-2001) kap. 5.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre går imot Regjeringens forslag om å redusere avskrivingssatsen på forretningsverdi fra 30 til 20 % fra og med inntektsåret 2000, noe som reduserer statens bokførte inntekter med 220 mill. kroner. Siden forslaget er gitt tilbakevirkende kraft endrer det beslutningsgrunnlaget for investeringer som allerede er foretatt. En slik mangel på forutsigbarhet er etter disse medlemmers oppfatning svært uheldig. Disse medlemmer advarer samtidig mot at forslaget vil gi norske næringsdrivende dårligere rammevilkår enn viktige konkurrentland. Sverige har for eksempel en avskrivingssats på 30 %.

2.9 Konjunkturavgift (kap. 5502 post 70)

Sammendrag

       Regjeringen foreslår å innføre en konjunkturavgift på 1,5 % for å motvirke den sterke etterspørselsveksten i privat sektor og for å gi rom for økte bevilgninger til prioriterte utgiftsområder. Grunnlaget for avgiften skal være arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget i alle soner og grunnlaget for folketrygdavgiften på næringsinntekter. Dette øker skatte- og avgiftsinntektene med om lag 9,3 mrd. kroner påløpt.

       Innføring av en konjunkturavgift innebærer økte lønnskostnader for statlig og kommunal forvaltning. Regjeringen foreslår at statlig og kommunal sektor kompenseres for de økte lønnsutgiftene. Nettovirkningen av konjunkturavgiften etter kompensasjon til stat og kommune er om lag 6,8 mrd. kroner påløpt og 5,2 mrd. kroner bokført.

       Det vises til forslag til Stortingets vedtak om konjunkturavgift for 2001.

       Regjeringen har vurdert om innstrammingen alternativt burde gjennomføres ved økt merverdiavgiftssats eller økt sats på alminnelig inntekt.

       Konjunktursituasjonen tilsier at skatte- og avgiftsendringer i minst mulig grad bør slå ut i økt pris- og kostnadsvekst. Det skyldes bl.a at Norge allerede har en pris- og lønnsvekst som er høyere enn våre handelspartnere.

       Beregninger i Finansdepartementet viser at å øke merverdiavgiftssatsen har en klart sterkere virkning på konsumprisene enn en tilsvarende økning av arbeidsgiveravgiften eller skatt på alminnelig inntekt. Eksempelvis vil en økning i merverdiavgiftssatsen på 1 prosentpoeng øke konsumprisene med 0,7 % det første året, mot om lag 0,2 % hvis arbeidsgiveravgiften økes med 1 prosentpoeng. Etter 4 til 5 år er effekten av økt merverdiavgiftssats 1,0 %, mens den er 0,3 % ved økt arbeidsgiveravgift.

       Dette tilsier at det er klart bedre å øke skatte- og avgiftsinntektene gjennom direkte skatter framfor å øke merverdiavgiftssatsen. Økt merverdiavgiftssats har heller ikke særlig gode fordelingsvirkninger, siden merverdiavgiften er en flat skatt på alt konsum.

       Etter Regjeringens syn er det også bedre å innføre en konjunkturavgift som skrives ut på samme grunnlag som arbeidsgiveravgiften og trygdeavgiften for næringsinntekter enn å øke skatten på alminnelig inntekt. Det skyldes at økt skatt på alminnelig inntekt i sterkere grad vil svekke motivene til økt arbeidstilbud og til å investere og spare i Norge, jf også omtalen i avsnitt 2.3.2 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Dessuten har økt skatt på alminnelig inntekt isolert sett dårligere fordelingsvirkninger enn konjunkturavgiften. Dersom en skal oppnå akseptable fordelingsvirkninger av økt skatt på alminnelig inntekt, må en trolig øke skattesatsen med 2 til 3 prosentpoeng kombinert med andre lettelser for å få til en tilstrekkelig stor innstramming.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg, til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som er gjengitt i Finansinnstillingen kap. 3.1.2, og til respektive merknader i denne innstillingen kap. 1.1. Flertallet går imot Regjeringens forslag til konjunkturavgift.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at budsjettavtalen i hovedsak erstatter konjunkturavgiften med andre former for tiltak overfor næringslivet. Tiltak som reduserer satser på saldoavskrivninger, en egen konjunkturavgift for næringsbygg og fjerning av mulighetene for å få dobbelt rentefradrag for bl.a banker som har filialer i utlandet, ivaretar mye av de samme hensynene som Regjeringens forslag til konjunkturavgift.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til budsjettavtalen med Arbeiderpartiet der det er enighet om at Arbeiderpartiets forslag om å øke arbeidsgiveravgiften med 1,5 % (konjunkturavgiften) ikke innføres. Dette er svært viktig for arbeidsplasser, nyskapning og det sivile Norge.

       Disse medlemmer viser til at det offentlige var tenkt kompensert for konjunkturavgiften, mens det private og frivillige Norge ville fått økte kostnader. Avgiften ville virket direkte inn på næringslivets konkurranseevne, og rammet spesielt konkurranseutsatt næringsliv. Det frivillige Norge har sine største kostnader til lønn og aktiviteten ville svekkes ved innføring av konjunkturavgift. Frivillige organisasjoner ville alene fått økte kostnader på 100 mill. kroner.

       Økte kostnader for næringslivet ville gitt økte priser, og en del av kostnadene ville etter hvert veltes over på forbrukerne. Den økte arbeidsgiveravgiften ville dermed ramme både næringslivet, det frivillige Norge og forbrukerne.

       Avtalepartnerne er enige om å innføre en konjunkturavgift på næringsbygg som vil være et målrettet tiltak for å redusere presset i en næring med stor mangel på arbeidskraft. Det vises til avsnitt 3.22 i denne innstilling.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre advarer mot Regjeringens forslag om konjunkturavgift. Konjunkturavgiften tilsvarer en økning i arbeidsgiveravgiften på 1,5 prosentpoeng i alle soner og en tilsvarende økning i folketrygdavgiften for næringsinntekter. Denne økningen i arbeidskraftkostnadene kommer på toppen av at veksten i de norske lønnskostnadene gjennom flere år har vært markert høyere enn hos våre handelspartnere. Disse medlemmer har merket seg at departementet selv anslår økningen i timelønnskostnadene til ca 6,25 % neste år mot 4 % hos handelspartnerne. Konjunkturavgiften øker lønnskostnadene med 1,25 prosentpoeng neste år og gir en markert svekkelse av næringslivets konkurranseevne. Særlig vil arbeidsintensive næringer som reiselivsbransjen bli hardt rammet. Bedrifter som er mindre utsatt for internasjonal konkurranse kan i større grad velte kostnadsøkningene over i økte priser. Resultatet er at forbrukernes kjøpekraft reduseres. Disse medlemmer konstaterer derfor at konjunkturavgiften er en skatteøkning som også rammer folks privatøkonomi.

       Disse medlemmer peker på at konjunkturavgiften er Regjeringens fremste virkemiddel for å hemme privat sektors etterspørsel etter arbeidskraft og gjøre det mulig å overføre arbeidskraftressurser til offentlig sektor. Regjeringen vil med andre ord bøte på mangelen på arbeidskraft gjennom å redusere etterspørselen i stedet for å stimulere tilbudet. Regjeringen demonstrerer dermed at den har en statisk og visjonsløs tilnærming til en av de største utfordringene i norsk økonomi i dag. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet og Høyre har foreslått en rekke tiltak som vil gjøre det mulig å sette flere hender og hoder i arbeid og forbedre vekstevnen i norsk økonomi.

       Siden statlige og kommunale virksomheter blir kompensert for konjunkturavgiften blir det samtidig vanskeligere for private bedrifter og institusjoner å konkurrere om oppdrag med kommunal og statlig virksomhet. Disse medlemmer konstaterer dermed at Regjeringens forslag hemmer konkurranseutsetting og forbedring av tjenestetilbudet fra staten og kommunene. I tillegg påfører konjunkturavgiften private tjenesteprodusenter en uforutsett og uakseptabel konkurranseulempe.

       Disse medlemmer er samtidig bekymret for at det som kalles en konjunkturavgift og derfor bærer preg av å være en midlertidig skatt, vil bli en integrert del av de samlede skatteinntektene og gå over til å være en permanent del av arbeidsgiveravgiften. Disse medlemmer viser til at bortfall av konjunkturavgift innebærer 7.730.000.000 kroner lavere inntekter til staten sammenlignet med Regjeringens forslag.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter Regjeringens forslag om konjunkturavgift. Dette medlem ser at konjunkturavgiften er skatt på arbeid, og egentlig i strid med dette medlems oppfatning om at skatt på arbeid bør reduseres, mens skatt på forurensing og helseskadelige produkter bør økes. I dagens situasjon med et stramt arbeidsmarked kan dette likevel forsvares som en del av innsatsen for å frigjøre arbeidskraft til viktige oppgaver i offentlig sektor. Det forutsettes at konjunkturavgiften fjernes når situasjonen i arbeidsmarkedet tilsier dette.

       Dette medlem slutter seg til Regjeringens forslag. Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortingets vedtak om konjunkturavgift for 2001

§ 1 Konjunkturavgift skal lyde:

       For 2001 skal det betales konjunkturavgift til staten etter de regler som følger av dette vedtak. Avgiftsplikten gjelder ikke på Svalbard.

§ 2 Avgiftsplikt for arbeidsgivere (lønnsavgift) skal lyde:

       Arbeidsgiver som plikter å innberette lønn og annen godtgjørelse for arbeid i og utenfor tjenesteforhold, skal svare konjunkturavgift av grunnlaget for arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven § 23-2.

§ 3 Avgiftsplikt for næringsdrivende og aktive eiere (næringsavgift) skal lyde:

       Den som har personinntekt som nevnt i folketrygdloven § 23-3 annet ledd nr. 2 bokstav b, c, d, e eller nr. 3, skal svare konjunkturavgift av slik inntekt. Nedre inntektsgrense etter § 23-3 fjerde ledd gjelder ikke.

§ 4 Avgiftssatsen skal lyde:

       Konjunkturavgift svares med 1,5 % av grunnlaget etter § 2 og grunnlaget etter § 3.

§ 5 Beregning og betaling skal lyde:

       Konjunkturavgift etter § 2 (lønnsavgift) beregnes, rapporteres og betales sammen med og etter reglene som gjelder for arbeidsgiveravgift.

       Konjunkturavgift etter § 3 (næringsavgift) fastsettes og betales sammen med og etter reglene som gjelder for trygdeavgift, herunder også reglene om forskuddsutskriving.

§ 6 Innfordring, kontroll og sanksjoner skal lyde:

       Regelverket om innfordring, kontroll og sanksjoner for arbeidsgiveravgift og trygdeavgift gjelder tilsvarende så langt det passer for konjunkturavgift etter henholdsvis § 2 og § 3.

§ 7 Forskriftshjemmel skal lyde:

       Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av dette vedtak. »

2.10 Skattlegging av tjenestepensjon (inngår i kap. 5501)

Sammendrag

       I Ot.prp.nr.71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, varslet Regjeringen at innføring av innskuddspensjon i arbeidsforhold ikke skal redusere statens skatteinntekter, og at Regjeringen skulle komme tilbake med forslag til innstramminger i skattereglene for tjenestepensjoner i budsjettet for 2001. Det ble også varslet at foretakspensjon og innskuddspensjon i arbeidsforhold skulle likebehandles.

       Det er vanskelig å anslå hvor mange arbeidstakere som vil bli tilknyttet innskuddspensjoner i arbeidsforhold. På usikkert grunnlag anslås provenytapet i 2001 av å innføre innskuddspensjon til i størrelsesorden 250 mill. kroner påløpt, noe som tilsvarer at 30-40.000 nye arbeidstakere får tilbud om tjenestepensjoner neste år som følge av ordningen. Over tid vil imidlertid provenytapet kunne bli betydelig høyere.

       Regjeringen foreslår at dette provenytapet dekkes inn ved å begrense skattefavoriseringen av premiefond og premieinnbetalinger til fortsettelsesforsikring. Ordningen med skattefavorisering av premiefond er svært gunstig, og den framstår i stor grad som en skattefri « sparebøsse » for selskaper som det er vanskelig å se at det er noen god begrunnelse for. Regjeringen foreslår derfor å trappe ned ordningen, ved å redusere den maksimale grensen på størrelsen på premiefond fra 10 ganger til to ganger gjennomsnittet av årets og de to foregående års premier. Det legges opp til at dette skal skje over en periode på 3 til 4 år. For 2001 foreslås å redusere den maksimale størrelse på premiefond fra ti til seks ganger gjennomsnittet av årets premie og premie i de foregående år. I tillegg foreslås det å redusere grensen for inntektsfradrag for innskudd til premiefond fra 150 % til 50 % av dette gjennomsnittet. Det foreslås også å gjennomføre en samlet fradragsramme på 40.000 kroner for fortsettelsesforsikring og IPA.

       Det vises til forslag og nærmere omtale i Ot.prp.nr.1 (2000-2001).

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar Bastesen, slutter seg til Regjeringens forslag om å begrense skattefavoriseringen av premiefond og premieinnbetalinger til fortsettelsesforsikring. Det vises for øvrig til respektive merknader i Innst.O.nr.23 (2000-2001) kap. 7.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar Bastesen viser til at finanskomiteen 11. oktober 2000 avga innstilling til Ot.prp.nr.71 (1999-2000) om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. ( Innst.O.nr.2 (2000-2001)). Disse medlemmer viser til at komiteens flertall i denne forbindelse gikk imot forslaget til skattemessig innstramming på premiefond og innskuddsfond. Det er derfor med stor overraskelse at man noterer seg at sentrumspartiene en drøy måned etterpå har inntatt det stikk motsatte standpunkt og går inn for endringer som gjør tjenestepensjoner betydelig mer kostbare for bedriftene og derigjennom de ansatte. Disse medlemmer minner om innstillingens avsnitt 26.1 der det heter:

       Disse medlemmer er overrasket over at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene i forliket foreslår en betydelig skattemessig innstramming av premiefond. Finansdepartementet fremholder at i løpet av en periode på 3-4 år bør den maksimale grensen på størrelsen av premiefond reduseres fra ti til to ganger gjennomsnittet av årets og de to foregående års premie. Det foreslås imidlertid en overgangsperiode, slik at for 2001 foreslås grensen satt til seks ganger det nevnte gjennomsnitt. Videre foreslås det at grensen for inntektsfradrag for innbetaling til premiefond settes ned fra 150 % til 50 % av gjennomsnittet av årets og de to foregående års premier. Ifølge departementet er det for begge disse endringene skattelovens begrep « årets premie » som er avgjørende for hvor stort fradraget kan bli. Departementet går videre inn for en innstramming i skattereglene på fortsettelsesforsikringer, men virkningene av dette vil bli langt mindre enn forslaget om premiefond. Departementet går inn for en felles fradragsramme for IPA og fortsettelsesforsikringer på 40.000 kroner.

       Disse medlemmer kan vanskelig se hvordan en skal kunne oppnå målet om økt utbredelse av skattefavoriserte pensjonsordninger uten at statens inntekter reduseres.

       Disse medlemmer viser til at i Velferdsmeldingen var det også forslag om skattemessig innstramming for premiefond. Høyre, Fremskrittspartiet og sentrumspartiene gikk imidlertid imot daværende arbeiderpartiregjerings forslag til skattemessig innstramming for premiefond. I Innst.S.nr.180 (1995-1996) (avsnitt 12.2, s. 106) skrev flertallet:

       Disse medlemmer viser til at beskatning av tilskudd til premiefond i foretakspensjon også eksplisitt ble vurdert i forbindelse med lov om foretakspensjon der komiteen sluttet seg til sentrumsregjeringens vurderinger, herunder skattereglene knyttet til premiefond. Det vises til s. 79-81 i Innst.O.nr.50 (1999-2000), herunder avsnitt 19.4.3 om tilskudd til premiefond samt til at komiteen i forbindelse med behandlingen av innskuddspensjon også avviste skatteøkninger.

       Disse medlemmer viser til at en rimelig grad av skattefavorisering av pensjonsordninger er en nødvendig forutsetning for å sikre utbredelse av pensjonsordninger i arbeidsforhold. Det er vanlig å skattefavorisere pensjonssparing i øvrige europeiske land, og Norge skiller seg ikke ut på dette punktet. Skattereglene gjør det rimelig at myndighetene stiller fordelingspolitiske krav m.v. til ordningene. Privat pensjonskapital er langsiktig og gir et viktig bidrag til utviklingen i det norske næringslivet via egenkapitalmarkedet. Videre kan det anføres et paternalistisk argument for skattefavorisering, slik det såkalte Hylland-utvalget gjorde ( NOU 1994:6 om private pensjonsordninger). Hylland-utvalget påpekte at skattefavorisering av pensjonsordninger kan gi et bidrag til at folk i større grad kan ivareta sine egne langsiktige interesser. For øvrig kan det nevnes at Stølen-utvalget som gikk gjennom ulike skattemessige fradragsordninger m.v. ( NOU 1999:7 om flatere skatt), ikke foreslo noen innstramminger i skattereglene knyttet til pensjonssparing.

       Disse medlemmer viser til at innskuddspensjon vil føre til en viss forskyvning av skatten som betales til det offentlige, fordi den enkelte oppnår en utsettelse av beskatningen fra yrkesaktiv til yrkespassiv alder. En slik forskyvning kan på mange måter synes rimelig, og gir en fordeling av det offentliges skatteinntekter som samsvarer bedre med utgiftene, jf at en stor del av de offentlige utgiftene er knyttet til pensjonistbefolkningen. I tillegg til at en eventuell « provenynøytral » innføring av innskuddspensjon ikke synes å være forenlig med andre sentrale målsettinger, så er det i seg selv store problemer knyttet til å beregne skattemessige virkninger av innføring av lov om innskuddspensjon. Kompleksiteten i dette kan illustreres i at departementet ikke så seg i stand til å anslå provenyvirkninger knyttet til lov om foretakspensjon.

       Det vises for øvrig til respektive komitemerknader i Innst.O.nr.23 (2000-2001) kap. 7.

2.11 Fordelingsvirkninger av skatteopplegget

Sammendrag

       I dette avsnittet er fordelingsvirkninger for personer av forslaget til skatteregler og barnetrygd nærmere drøftet. Forslaget er sammenlignet med referansesystemet for 2001.

       I avsnitt 2.6.2 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak er det ved hjelp av Statistisk sentralbyrås skattemodell LOTTE beregnet fordelingsvirkninger med utgangspunkt i et stort antall selvangivelser. Disse beregningene gir et bilde av forslaget til endrede skatteregler m.v. for 2001 og tar hensyn til bl.a faktisk antall barn og faktisk omfang av ulike fradrag på ulike inntektsnivåer. LOTTE-modellen tar hensyn til de fleste endringer i inntekts- og formuesskatt for personlige skattytere fra 2000 til 2001, samt endringer i barnetrygd og forsørgerfradrag. Fordelingsvirkningene av overhenget i barnetrygden som følge av utvidelsen for 16-18 åringer fra 1. mai 2000 er også inkludert. På en mer sjablonmessig måte er det videre tatt hensyn til fordelingsvirkningene ved enkelte av forslagene som LOTTE-modellen ikke inkluderer. Dette gjelder bl.a økt skatt på aksjeutbytte og deler av innstrammingene i delingsmodellen, der skatteskjerpelsen er fordelt i henhold til fordelingen av mottatt aksjeutbytte i 1998.

       Det har ikke vært mulig å få tatt hensyn til forslaget om å innføre en konjunkturavgift på samme grunnlag som arbeidsgiveravgift i fordelingsanalysene i avsnitt 2.6.2 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Konjunkturavgift på næringsinntekt er imidlertid inkludert og utgjør om lag 720 mill. kroner påløpt. Forslagene til avgiftsendringene i kapittel 3 og 4 og til inntekter ved tildeling av konsesjoner i kapittel 5 er heller ikke tatt med i dette avsnittet.

       Fordelingsvirkningene av å innføre en konjunkturavgift er vanskelig å anslå, og vil være forskjellige på kort og lang sikt. På kort sikt vil avgiften øke selskapenes lønnskostnader og bidra til lavere overskudd. På noe lengre sikt kan konjunkturavgiften slå ut i noe lavere lønnsvekst.

       Det er også vanskelig å anslå fordelingsvirkninger av endringer i avgiftsopplegget. Det antas at forslaget om inntekter ved tildeling av enkelte konsesjoner vil ha en gunstig fordelingsvirkning siden innbetalingene trolig vil bidra til å redusere aksjegevinster og utbytter og dermed i stor grad belaste høyinntektsgrupper.

       I avsnitt 2.6.3 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak presenteres enkelte eksempler for lønnstakere med og uten barn og for alderspensjonister. I disse eksemplene er det lagt til grunn at skattyter kun har lønn og pensjon, og ingen andre inntekter eller fradrag utover standardfradrag. Slike eksempler er godt egnet til å si noe om hvordan forslagene til skattesatser og standardfradrag slår ut på ulike inntektsnivåer. De er imidlertid ikke nødvendigvis representative. Eksemplene kan dessuten kun belyse virkningene av endringer i de sentrale delene av beskatningen av lønns-, pensjons- og næringsinntekter og i barnetrygden. Det innebærer at en rekke sentrale endringer som foreslås, f.eks. økt skatt på utbytte og innstramminger i delingsmodellen, ikke fanges opp.

       I tillegg til analysene av fordelingsvirkninger av skatteopplegget i dette avsnittet, er det i vedlegg 1 redegjort nærmere for inntekter, fradrag og skatt for lønnstakere, trygdede og selvstendig næringsdrivende fra selvangivelsesstatistikken for 1998. I dette vedlegget er det også presentert selvangivelsesmateriale fordelt etter hhv. bruttoinntekt, nettoformue og alder for alle personer over 17 år. Vedlegget omfatter dessuten en oversikt over sentrale inntekts- og fradragsposter fra skatteligningen for personlige og etterskuddspliktige skattytere for 1998.

       Beregningene i dette avsnittet bygger på inntekts- og formuesundersøkelsen for 1998, og tallene er sjablonmessig framskrevet til 2001. Beregningene er usikre bl.a fordi de bygger på et utvalg og fordi det vil være usikkerhet knyttet til framføringsfaktorene som er brukt. Modellen er statisk, dvs. at den ikke tar hensyn til eventuelle endringer i atferd som følger av forslagene til regelendringer.

       Tabellene redegjør for fordelingsvirkningene for personer gruppert etter sosioøkonomisk status. Det er først gjort ved å avgjøre om personene er yrkestilknyttet og deretter om personen har pensjonsinntekter. En person regnes som yrkestilknyttet dersom summen av næringsinntekt og lønnsinntekt er større eller lik minstepensjon, og større eller lik vedkommendes pensjonsinntekter.

       De yrkestilknyttede skilles i selvstendig næringsdrivende og lønnstakere avhengig av om lønnsinntekten eller næringsinntekten er størst. De ikke-yrkestilknyttede skilles i trygdede og andre. De blir klassifisert som trygdede dersom de har pensjonsinntekter. I fordelingsanalysene er det sett bort fra gruppen « andre ».

       I fordelingstabellene i dette avsnittet er lønnstakere, trygdede og selvstendig næringsdrivende gruppert i ulike inntektsintervall etter summen av skattepliktige bruttoinntekter (lønns-, pensjons- og kapitalinntekter) samt skattepliktige overføringer, og skattefrie ytelser (som bl.a bostøtte, sosialhjelp og stipend). Barnetrygd, småbarnstillegg og kontantstøtte er ikke inkludert i dette inntektsbegrepet.

       Beregningene viser at både lønnstakere, selvstendig næringsdrivende og trygdede i gjennomsnitt får økt skatt i det foreslåtte skatteopplegget.

       Tabell 2.7 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak viser at lønnstakere i gjennomsnitt får en samlet skatteøkning i forhold til referansesystemet på om lag 900 kroner hvorav om lag 100 kroner er økt formuesskatt og om lag 200 kroner er redusert barnetrygd og forsørgerfradrag.

       Tabellen illustrerer at det er lønnstakere med bruttoinntekt over 600.000 kroner som får en betydelig økning i skatt. Dette skyldes i hovedsak innstrammingene i delingsmodellen og økt skatt på utbytte. Denne gruppen får også økt formuesskatt på om lag 2700 kroner som følge av at opphevelsen av aksjerabattene og 80-prosentregelen har større betydning enn fritaket for næringseiendeler for denne gruppen.

       Lønnstakere med en samlet bruttoinntekt mellom 150.000 kroner og 450.000 kroner får samlet sett om lag uendret skatt. Dette skyldes at skattelettelsen av overreguleringen av minstefradraget og lettelsene i formuesskatt er om lag like stor som innstrammingen i barnetrygd og forsørgerfradrag samt de øvrige endringene i skatteopplegget. Lønnstakere med en bruttoinntekt under 150.000 kroner får samlet sett om lag 200 kroner i økt skatt og barnetrygd, noe som i sin helhet skyldes omleggingen av barnetrygd og forsørgerfradrag. Dette er for øvrig en gruppe lønnstakere som betaler svært lite skatt i utgangspunktet etter at den fikk en betydelig skattelettelse da det særskilte fradraget i arbeidsinntekt (lønnsfradraget) ble innført f.o.m. 2000. Av Finansdepartementets brev til Stortinget 17. november 1999 om budsjettavtalen mellom regjeringspartiene i regjeringen Bondevik og Arbeiderpartiet fremgår det at lønnsfradraget samlet innebar en skattelettelse på 1,2 mrd. kroner for dem med lave lønnsinntekter (under 139.000 kroner). Anslagsvis 178.000 ektepar og 266.000 enslige vil få dette fradraget i 2000. Den maksimale lettelsen av fradraget blir 7784 kroner for en enkelt skattyter i 2000.

       Tabell 2.8 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak viser at trygdede (alders- og uførepensjonister, enslige forsørgere på overgangsstønad m.v.) i gjennomsnitt får en beregnet samlet skatteskjerpelse på om lag 400 kroner. Formuesskatten samt barnetrygd og forsørgerfradrag er om lag uendret. Tabellen viser at det er trygdede med bruttoinntekt over 240.000 kroner som får den største skatteøkningen av forslaget til skatteregler for 2001. Dette skyldes hovedsakelig økningen i skatt på utbytte. Denne gruppen pensjonister utgjør knapt 10 % av de trygdede.

       Trygdede med bruttoinntekt under 240.000 kroner får en gjennomsnittlig skatteøkning på 100 kroner. Dette skyldes særlig den nominelle videreføringen av fradraget for alder og uførhet og grensen for formuestillegget i skattebegrensningsregelen.

       Selvstendig næringsdrivende får i gjennomsnitt en beregnet samlet skatteøkning på om lag 3700 kroner. Av dette består om lag 100 kroner av redusert barnetrygd og forsørgerfradrag og om lag 1.000 kroner i lettelse i formuesskatten, jf tabell 2.9 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak.

       Tabellen illustrerer at skatteskjerpelsen er klart størst for selvstendig næringsdrivende med bruttoinntekt over 600.000 kroner. Årsaken er at det i hovedsak er disse som blir berørt av innstrammingene i delingsmodellen og økt skatt på aksjeutbytte. I tillegg bidrar konjunkturavgiften på trygdeavgiftsgrunnlaget for næringsinntekt til en skatteskjerpelse for denne gruppen. Lettelsene i formuesskatt er også noe mindre for denne gruppen næringsdrivende fordi de i større grad blir berørt av opphevelse av aksjerabattene og 80-prosentregelen i formuesskatten.

       Selvstendig næringsdrivende med bruttoinntekt under 150.000 kroner får i gjennomsnitt en samlet skattelette på 1100 kroner av dette opplegget. Lettelsene i formuesskatten og økningen i det særskilte inntektsfradraget fra landbruket er viktige årsaker til dette.

       Tabell 2.10 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak viser skatt i forslaget og endring i skatt for enkelte lønnstakereksempler. Det er lagt til grunn at lønnstakerne er uten barn, at de ikke har fradrag utover minstefradrag/særskilt fradrag i arbeidsinntekt og personfradrag, og at de heller ikke har formue eller andre inntekter enn lønn. Med disse forutsetningene vil lønnstakere med midlere og høyere inntekter få skattelettelser som følge av forslaget sammenlignet med referansesystemet. Det presiseres at virkningene av innstrammingene i kapitalbeskatningen, herunder utbytteskatten, ikke er inkludert i disse beregningene. Virkningene i tabellen skyldes i all hovedsak overreguleringen av øvre grense i minstefradraget. Lønnstakere med en lønnsinntekt på rundt 150.000 kroner vil få om lag uendret skatt ettersom denne gruppen ikke får lettelser i minstefradraget.

       Tabell 2.11 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak illustrerer virkningen av forslaget til endringer i skatt, barnetrygd og forsørgerfradrag for hhv. enslige uten barn, enslige forsørgere med ett barn, ektepar uten barn og ektepar med to barn. Ektefellene antas å ha like stor inntekt. Som i tabell 2.7 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak er det videre antatt at lønnstakerne ikke har andre inntekter enn lønn og at de ikke har fradrag utover minstefradrag/særskilt fradrag i arbeidsinntekt. Det er også lagt til grunn at barna er mellom 3 og 16 år.

       Som det framgår av eksemplene i tabellen, vil enslige med inntekt over 175.000 kroner og ektepar uten barn med inntekt over 400.000 kroner få en skattelettelse sammenlignet med referansesystemet på mellom drøyt 600 kroner og drøyt 1.200 kroner. Dette må ses i sammenheng med overreguleringen av øvre grense i minstefradraget. Enslige forsørgere med ett barn vil få en samlet skattelette fra drøyt 700 kroner for lave inntekter til knapt 1400 kroner for de med inntekt over 200.000 kroner. For par med to barn blir bildet noe annerledes som følge av forslagene til endringer i barnetrygden og forsørgerfradraget. Ektepar med barn og over 400.000 kroner i samlet inntekt vil få en lettelse på om lag 100 kroner som følge av innstrammingen i barnetrygden. Barnefamilier med lavere inntekter kan få inntil om lag 1.200 kroner i økt skatt sammenlignet med referansesystemet. For en familie med to barn mellom 3 og 16 år utgjør innstrammingen i barnetrygden og forsørgerfradraget samlet isolert sett drøyt 1.000 kroner i 2001, jf også tabell 2.3 for en oversikt over konsekvensene av omleggingen av barnetrygden og forsørgerfradrag.

       Tabell 2.12 i St.prp. nr. 1 (2000-2001) Skatte-, avgifts- og tollvedtak illustrerer virkningen av forslaget til skatteendringer for utvalgte eksempler av alderspensjonister. Det er beregningsmessig lagt til grunn at pensjonistene ikke har andre inntekter enn pensjon og at de ikke har nettoformue utover 200.000 kroner eller fradrag utover standardfradragene. Tabellen viser at skatteopplegget for 2001 i praksis gir en viss lettelse for pensjonister på de fleste inntektsnivåer. Overreguleringen av minstefradraget bidrar til at det er pensjonister med de høyeste inntektene som får den største lettelsen i beskatningen. Årsaken til at pensjonister med lave inntekter ikke får skattelettelser, er at de betaler lav eller ingen skatt i utgangspunktet som følge av skattebegrensingsregelen.

Komiteens merknader

       Komiteen tar Regjeringens redegjørelse om fordelingsvirkninger av skatteopplegget til orientering.

2.12 Endringer i kommunale og fylkeskommunale skattører og fellesskatt for 2001

Sammendrag

       Som ledd i det økonomiske opplegget for kommunesektoren for budsjettåret 2001, med økt skatteandel og reduserte rammeoverføringer, foreslår Regjeringen å øke maksimalsatsene for de kommunale og fylkeskommunale skattørene. Den maksimale kommunale skattøren for personlige skattytere for 2001 foreslås økt med 1 prosentenhet til 12,2 %. Den maksimale fylkeskommunale skattøren for personlige skattytere foreslås økt med 0,45 prosentenheter til 6,9 %

       For å opprettholde en skattesats på 28 % på alminnelig inntekt er det nødvendig å redusere satsene for fellesskatten til staten tilsvarende de foreslåtte 1,45 prosentenhetene av de maksimale kommunale og fylkeskommunale satsene. Det vises til forslag til § 3-2 i Stortingets skattevedtak for inntektsåret 2001.

       For en nærmere redegjørelse for bakgrunnen for forslaget om endringer i de kommunale og fylkeskommunale skattørene vises det til kapittel 3 i Nasjonalbudsjettet 2001.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å øke den maksimale kommunale skattøren for personlige skattytere for 2001 med en prosentenhet til 12,2 %.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å øke den maksimale fylkeskommunale skattøren for personlige skattytere for 2001 med 0,45 prosentenheter til 6,9 %.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å redusere satsene for fellesskatten til staten tilsvarende 1,45 prosentenheter av de maksimale kommunale og fylkeskommunale satsene.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter Regjeringens forslag om økning i den kommunale og fylkeskommunale skattøren, med tilsvarende reduksjon i satsene for fellesskatten til staten, men viser til sitt forslag i avsnitt 2.1 foran om å øke den alminnelige skattesatsen gjennom økning av fellesskatten til staten.

       Det vises for øvrig til respektive komitemerknader i denne innstilling kap. 6, rammeområde 19 Rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner.

2.13 Avgift på arv og gaver (kap. 5506 post 70)

Sammendrag

       Det foreslås ingen endring i avgiftssatsen og fribeløpene i avgift på arv og gave i forhold til 2000. Det vises til forslag til Stortingets vedtak om avgift til statskassen på arv og gaver for 2001.

Komiteens merknader

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar Bastesen, slutter seg til Regjeringens forslag til Stortingets vedtak om avgift til statskassen på arv og gaver for 2001.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser på arve- og gaveavgiften som en dobbeltbeskatning. Arveavgiften gjør i realiteten staten til medarving til boliger og andre verdier. I tilfeller der enkeltpersoner og bedrifter arver verdier i form av boliger, eiendommer eller løsøre, er det ikke uvanlig at den enkelte må ta opp lån, eller i verste fall selge det de har arvet for å betale arveavgift. Enkelte har altså ikke « råd » til å arve. Disse medlemmer foreslår at avgift på arv og gaver senkes med 25 % og fremmer følgende forslag:

       « Stortingets vedtak om avgift til statskassen på arv og gaver for budsjetterminen 2001:

§ 6 skal lyde:

       Utlignet skatt etter disse regler fratrekkes 25 %. »

       Disse medlemmer viser til at dette forslaget innebærer 280.000.000 kroner lavere inntekter til staten sammenlignet med Regjeringens forslag.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Steinar Bastesen har merket seg at det regjeringsoppnevnte Zimmer-utvalget som skulle vurdere endringer i arveavgiftsreglene i mai i år foreslo endringer som vil gi en dramatisk økning i arveavgiften ved generasjonsskifter i familiebedrifter. Utvalgets forslag er i strid med Innst.S.nr.236 (1998-1999) der flertallet i næringskomiteen slo fast at kostnadene ved generasjonsskifter i familiebedrifter må reduseres. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn Zimmer-utvalgets forslag må forkastes. Samtidig foreslår disse medlemmer å heve fribeløpet i arveavgiften fra 200.000 til 400.000 kroner. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortingets vedtak om avgift til statskassen på arv og gaver for budsjetterminen 2001:

§ 4 skal lyde:

       Av arv og gaver til arvelaterens/giverens barn, fosterbarn - herunder stebarn som har vært oppfostret hos arvelateren/giveren - og foreldre,

§ 5 skal lyde:

       Av arv og gaver som ikke går inn under § 4, svares:

2.14 Trygdeavgift og andre avgifter til folketrygden (kap. 5700. post 71 og 72)

Sammendrag

       For inntektsåret 2001 foreslås det ingen endringer i satsene for trygde- og arbeidsgiveravgift til folketrygden med unntak av satsen for produktavgift til folketrygden for fiskerinæringen.

       Det vises til forslag til Stortingets vedtak om fastsetting av avgiften til folketrygden for 2001.

       Siden 1968 har det vært en særlig produktavgift i fiskerinæringen. Avgiften gjelder også for sel og hvalfangere. Avgiften fastsettes med hjemmel i folketrygdloven § 23-5. Det er lagt avgift på førstehåndsomsetningen av fisk, hval og sel, og produkter av disse. I 2000 er avgiften 3,4 %.

       Produktavgiften skal dekke forskjellen mellom høy sats og mellomsats for trygdeavgiften, ettersom næringsdrivende i fiskerinæringen i motsetning til næringsdrivende utenfor primærnæringene, ikke er pålagt trygdeavgift med høy sats. Etter forslaget for 2001 er forskjellen mellom høy og mellomsats 2,9 prosentenheter av inntekten. Videre skal produktavgiften dekke arbeidsgiveravgift på hyre, en kollektiv medlemspremie til yrkesskadetrygd (0,2 % av inntekten), de faktiske utgiftene folketrygden har i forbindelse med frivillig tilleggstrygd for sykepenger, samt utgifter i forbindelse med stønad til arbeidsløse i næringen.

       Fiskeridepartementet har i brev av 4. september 2000 tilrådd at avgiftssatsen for produktavgift blir fastsatt til 4,1 % i 2001. I brevet fra Fiskeridepartementet heter det bl.a.:

       Finansdepartementet slutter seg til dette, og legger fram forslag om at avgiftssatsen for produktavgift blir fastsatt til 4,1 % i 2001. Det vises til forslag til vedtak om produktavgift til folketrygden.

Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å videreføre dagens satser for trygde- og arbeidsgiveravgift til folketrygden for inntektsåret 2001, jf forslag til Stortingets vedtak om fastsetting av avgifter m.v. til folketrygden for 2001 § 1 (Arbeidsgiveravgift) og § 2 (Trygdeavgift).

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Steinar Bastesen, slutter seg til Regjeringens forslag i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 11 (2000-2001) om at avgiftssatsen for produktavgift blir fastsatt til 3,8 % i 2001, jf forslag til Stortingets vedtak om produktavgift til folketrygden for fiskeri-, hval- og selfangstnæringen for 2001.

       Komiteens medlem representanten Steinar Bastesen er imot den store økningen av produktavgiften fra 3,4 % til 4,1 % - som Regjeringen har foreslått. Etter tilleggsproposisjon nr. 9 har Regjeringen nedjustert sitt framlegg til 3,8 %.

       Dette medlem har merket seg at departementet i alle årene etter 1995 har underestimert verdien av førstehåndsverdien på fangsten. Dette fører til at man ved budsjettbehandlingen legger til grunn et for lavt anslag på samlet avgift.

       Dette medlem har merket seg at Noregs Fiskarlag har lagt til grunn annen førstehåndsverdi på avgiftspliktig fangst. Hvis man legger til grunn anslaget for førstehåndsverdi fra Noregs Fiskarlag kan man redusere avgiftssatsen ned til 3,7 % uten at samlet avgiftsinntekt blir mindre enn den budsjetterte summen i St.prp. nr. 1 (2000-2001).

       Dette medlem vil også peke på at produktavgiftsordningen i sin intensjon skal være en nullordning der produktavgiften skal svare til de ytelsene som er gitt i henhold til avgiftsordningen. I de siste årene har imidlertid produktavgiftsordningen gått med overskudd, og har i dag en akkumulert kapital. Dette medlem mener derfor at det ikke er grunnlag for å øke avgiften i årets budsjettbehandling. Hvis anslagene for førstehåndsverdi skulle bli justert i løpet av budsjettåret 2001, forventer dette medlem at Regjeringen tar opp spørsmålet vedrørende produktavgiften opp i revidert budsjett for 2001. Forslaget om å holde avgiften på dagens nivå vil etter dette medlems oppfatning ikke få provenyvirkning, da dette medlem mener at departementets anslag er for lave.

       Dette medlem støtter derfor ikke Regjeringens forslag om å øke produktavgiften fra 3,4 % til 3,8 %.

2.15 Skattlegging av fiskefartøy

Sammendrag

       I St.meld. nr. 51 (1997-1998) Perspektiver på utviklingen av norsk fiskerinæring, ble det signalisert at regjeringen Bondevik ønsket å stimulere til fornyelse av fiskeflåten, og at de skulle vurdere hensiktsmessige tiltak for dette formålet. I meldingen ble det pekt på at særskilte skatteregler for fiskerinæringen var et slikt mulig tiltak, for eksempel ved utsatt gevinstbeskatning ved salg av fartøy og adgang til fondsavsetning øremerket framtidig investering i nytt fartøy. I Innst.S.nr.93 (1998-1999) ba næringskomiteen Regjeringen komme med forslag til aktuelle skatte- og finansieringsordninger som kan stimulere til økt fornyelse av fiskeflåten. Regjeringen Bondevik varslet i Nasjonalbudsjettet 2000 at den ville komme tilbake til saken i vårsesjonen 2000.

       Etter departementets vurdering er det flere momenter som taler mot å innføre flere særskilte skattelettelser for denne næringen. Særskilte skatteregler for en enkeltnæring bryter med et sentralt prinsipp fra skattereformen om størst mulig skattemessig likebehandling av ulike investeringer og næringer. Skattemessig særtiltak for fiskeflåten vil bidra til at det bindes ressurser i næringen som kunne gitt bedre avkastning i annen virksomhet. Skattesystemet vil også bli mer komplisert og uoversiktlig dersom det etableres særregler for enkeltnæringer.

       Fiskerinæringen er generelt sett en lønnsom næring. Redere bør dermed kunne bygge opp tilstrekkelig egenkapital til å finansiere nødvendig fornyelse. Tall fra Fiskeridirektoratet viser også at fornyelse av fiskeflåten har økt markert de siste årene. I 1999 var bruttoinvesteringene på om lag 2,7 mrd. kroner og utgjorde vel 13,3 % av realkapitalen til fiskerne. Til sammenligning var bruttoinvesteringene i 1996 om lag 750 mill. kroner, noe som tilsvarer en bruttoinvestering på om lag 3,7 % av realkapitalen. Fornyelsen er imidlertid skjevt fordelt mellom flåtegruppene. Det er først og fremst for de større fartøyene at fornyelsen har tatt seg opp.

       Når det framkommer store gevinster ved salg av fiskefartøyer, skyldes det i stor grad at skip kan avskrives raskere enn det økonomiske verdifallet. Den høye avskrivningssatsen på 20 % årlig av gjenværende saldo gir allerede fiskebåtrederne en særfordel som isolert sett gir skattemessige motiver til økte investeringene. Salgsgevinstene som kommer til beskatning, skyldes dermed i stor grad en skattefordel som selgeren har nytt godt av. Det ville være urimelig om denne fordelen skulle medføre at det innføres ytterligere skattelettelser i form av eksempelvis utsatt gevinstbeskatning eller fondsavsetninger. Gjeldende ordning med gevinst- og tapskonto er også innført nettopp for å skape bedre skattemessig likhet mellom fortsatt eierskap og salg.

       En særskilt fondsavsetningsordning vil først og fremst tilfalle de fiskerene som allerede har god lønnsomhet, og som allerede burde ha økonomiske midler til flåtefornyelse. Tiltaket vil derfor ikke være treffsikkert ift. de delene av flåten der eventuelle problemer med for lav flåtefornyelse antas å være størst.

       Regjeringen vil på denne bakgrunn ikke fremme forslag om å innføre særskilte skatteregler for fiskerinæringen.

Komiteens merknader

       Komiteen tar dette til orientering.

       Komiteens medlem representanten Steinar Bastesen mener at denne innstillingen burde vært fulgt opp i tråd med næringskomiteens Innst.S.nr.93 (1998-1999). Dette medlem viser til at regjeringen Bondevik også varslet at den ville se på ordningen.

       Dette medlem mener at man må ta hensyn til fiskerienes spesielle karakter når skattesystemet utformes. Fiskerne kan dessverre ikke som mange andre yrker øke sin inntjening gjennom bedre utnytting av investert kapital og økt arbeidsinnsats. Dette fordi man vanskelig kan planlegge årlig tilvekst innen fiskebestandene og man kan heller ikke verken på kort eller lang sikt planlegge for eksempel vær- og sjøforholdene. Man kan derfor ikke gjennomføre en langsiktig planlegging av fremtidig inntekt og avkastning. Svingningene innenfor inntekt og avkastning er i all hovedsak naturgitte. Derfor bør næringsaktørene innen fiskeriene ha mulighet til å gjøre fondsavsetninger i gode tider, for å bygge opp egenkapital og reserver til å møte dårlige tider og til å investere i nye fartøyer og utstyr, som er særdeles kapitalkrevende.

       Dette medlem ber om at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en omtale av hvordan næringskomiteens Innst.S.nr.93 (1998-1999) kan følges opp i forbindelse med Revidert budsjett for 2001.

2.16 Petroleumsskatteutvalget

Sammendrag

       Utvalget som har utredet petroleumsskattesystemet, la fram sin innstilling 20. juni i år. Utvalgets innstilling, NOU 2000:18 Skattlegging av petroleumsvirksomhet er sendt på høring med høringsfrist 16. oktober 2000. Nedenfor gis det en kort oversikt over utvalgets innvendinger til dagens skattesystem og utvalgets forslag til endringer i systemet.

       I mandatet ble utvalget spesielt bedt om å vurdere visse sider ved petroleumsskattesystemet. Utvalget har med utgangspunkt i mandatet pekt på tre hovedområder hvor dagens petroleumsskattesystem kan gi uheldige virkninger.

       Selskaper som driver virksomhet på sokkelen, kan også ha virksomhet som er skattepliktig til land. I så fall vil sokkelselskapets netto finansposter bli fordelt mellom sokkel- og landskatteregimet ut fra nettoinntekt før skatt på land og sokkel. Dette gir en skjev fordeling mellom sokkel og land i forhold til den kapitalen som er investert innen det enkelte regimet. En av grunnene til det er at avkastningen før skatt som oftest vil være høyest fra sokkelvirksomheten. En annen grunn er at landinntekten ofte er lav fordi det sjelden betales utbytte fra datterselskap til sokkelselskapet. Fordelingsreglene fører derved til at en uforholdsmessig stor del av finanskostnadene kommer til fradrag i sokkelinntekten. Skjevdelingen av finanskostnader bidrar ifølge utvalget til å uthule skattegrunnlaget på sokkelen. Etter utvalgets vurdering er dette en alvorlig svakhet ved det gjeldende regelverket for skatt på petroleumsutvinning.

       Utvalgets andre hovedinnvending til det gjeldende skattesystemet er at for generøse investeringsbaserte fradrag kan føre til at investeringer i sokkelvirksomhet som er ulønnsomme før skatt, kan være lønnsomme for selskapene etter skatt. Investeringsbaserte fradrag i dagens system er avskrivningene, friinntekten og fradraget for netto finanskostnader. Samlet sett er disse fradragene ifølge utvalget for store når selskapet er i full skatteposisjon og kan nyttiggjøre seg fradragene umiddelbart. Det innebærer at det for slike selskaper kan være lønnsomt å gjennomføre samfunnsøkonomisk ulønnsomme investeringer. Resultatet kan bli dårlig ressursanvendelse og lavere petroleumsskatteinntekter.

       Den tredje hovedinnvendingen utvalget har til dagens skattesystem, er at insentivene til å lete og investere avhenger av om selskapet er i skatteposisjon eller ikke. Selskaper som ikke har sokkelinntekt fra før, får ikke full nytte av den generøse skattemessige behandlingen av investeringsutgifter i form av tidlige og raske fradrag. Det gjør at investeringene er mindre lønnsomme for selskaper som er utenfor skatteposisjon, enn for etablerte selskaper med store inntekter.

       Utvalget har foreslått en rekke endringer i petroleumsskattesystemet for å forsøke å bøte på svakhetene i det eksisterende systemet. Hovedtrekkene i forslaget kan oppsummeres slik:

       Utvalgets forslag til nytt petroleumsskattesystem er målrettet mot å beskatte grunnrenten. Systemet er bygget opp etter prinsipper som skal sikre størst mulig grad av nøytralitet overfor investeringsbeslutninger. Utvalget viser i den forbindelse bl.a til at det foreslåtte skattesystemet i utgangspunktet virker nøytralt for nye investeringer, uavhengig av nivået på særskatten og selskapenes lønnsomhetskrav.

       Utnyttelsen av knappe naturressurser gir opphav til en avkastning utover normalavkastning, som ofte betegnes grunnrente. Myndighetene har anvendt skattesystemet for å trekke inn en stor del av grunnrenten, og petroleumsskattesystemet gir således betydelige inntekter over tid. Hensynet til statens inntekter står derfor sentralt i vurderingen av skattesystemet på sokkelen. For å sikre høy avkastning i sektoren og dermed et betydelig skattegrunnlag, er det viktig at beskatningen i minst mulig grad bidrar til å redusere effektivitet og verdiskaping. Dette oppnås gjennom et nøytralt skattesystem.

       Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med vurderinger av petroleumsskattesystemet og eventuelle forslag til endringer med sikte på at Stortinget om ønskelig kan behandle saken i løpet av vårsesjonen 2001, jf omtale av denne saken i Revidert nasjonalbudsjett 2000.

Komiteens merknader

       Komiteen tar dette til orientering.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det av departementet er nedsatt en referansegruppe som departementet skal trekke veksler på i det videre arbeidet.

2.17 Revisjonen av reglene for pendlerstatus

Sammendrag

       Revisjonen av reglene for pendlerstatus ble omtalt i Revidert nasjonalbudsjett for 2000, jf St.meld. nr. 2 (1999-2000) avsnitt 3.3.5. Der ble det redegjort for regjeringen Bondevik sitt høringsnotat om mulige endringer i reglene for pendlerstatus. I meldingen ble bl.a følgende uttalt:

       Regjeringen mener på grunnlag av den nevnte gjennomgangen at det er behov for å gå noe lenger i å åpne for pendlerstatus enn det høringsnotatet la opp til. Utformingen av disse ytterligere endringene vil ta noe tid. Eventuelle endringer vil også bli vurdert i forhold til provenyvirkningene. Det tas likevel sikte på at nye regler skal være vedtatt av departementet i tide til å kunne gjelde fra og med inntektsåret 2001.

Komiteens merknader

       Komiteen viser til at nye regler for pendlerstatus ble vedtatt i statsråd 10. november 2000. Reglene er vedtatt med virkning fra og med inntektsåret 2001.

2.18 Andre merknader og forslag

2.18.1 FoU-fradrag

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og representanten Steinar Bastesen advarer mot at Regjeringens manglende satsing på forskning og utvikling vil redusere de fremtidige utviklingsmulighetene i norsk næringsliv. Den bedriftsbaserte forskningen er betydelig lavere i Norge enn hos våre viktigste handelspartnere. Økt innsats på dette området er avgjørende for å øke innovasjonstakten og nyskapingen i næringslivet. For å stimulere næringslivets egen FoU-innsats foreslår disse medlemmer å innføre en ordning med skattestimulans av bedriftsbasert forskning og utvikling i tråd med Hervik-utvalgets forslag. Det foreslås en ordning der bedriftene får anledning til å trekke fra 25 % av FoU-utgifter opp til 4 mill. kroner pr. år i skatt. For samarbeidsprosjekter med universiteter, høgskoler og forskningsinstitusjoner kan det trekkes fra 25 % av FoU-utgifter opp til 8 mill. kroner. For at bedrifter som ikke er i skatteposisjon skal få full glede av fradraget gis et supplerende tilskudd, jf B.innst.S.nr.8 (2000-2001).

       Disse medlemmer viser til forslag i Innst.O.nr.23 (2000-2001).

2.18.2 Grønne skatter

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til Innst.S.nr.247 (1997-1998) Om grønne skatter. Disse medlemmer understreker at grønne skatter er skatter som den enkelte kan påvirke ved egen adferd og som samtidig bidrar til renere miljø. Forslagene i Grønn skattekommisjon var provenynøytrale, og de økte inntektene til staten skulle gå til reduksjon av arbeidsgiveravgiften og lavere inntektsskatt. I forhold til å nå de miljømål Norge har satt er det avgjørende at arbeidet med grønn skattepolitikk intensiveres.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti konstaterer dessverre at innføring av grønne skatter har stoppet opp. Dette medlem ber på denne bakgrunn om at det i Revidert nasjonalbudsjett 2001 kommer en omtale og forslag om hvordan arbeidet med innfasing av grønne skatter og reduksjoner i arbeidskraftbeskatning skal videreføres. Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett 2001 legge fram omtale og fremme forslag om videre oppfølging av anbefalingene fra Grønn skattekommisjon. »

2.18.3 Gjelds- og gjeldsrentefordeling mellom Norge og utlandet

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som er gjengitt i finansinnstillingen kap. 3.1.2. I avtalens punkt 14 heter det:

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i skattelovens regler om gjelds- og gjeldsrentefordeling mellom Norge og utlandet, med virkning fra og med 2000 for etterskuddspliktige og 2001 for forskuddspliktige. Endringen forutsettes å avskjære fradragsretten for gjeldsrenter og gjeld når skattyter har fast eiendom eller utøver virksomhet i utlandet som er unntatt fra skattlegging i Norge etter overenskomst med fremmed stat. Videre innføres full fradragsrett for gjeldsrenter og gjeld når skattyter har inntekt og formue i utlandet som er skattepliktig Norge. Som følge av utvidet fradragsrett for gjeld, oppheves regelen i skatteloven § 2-1 syvende ledd andre setning og § 2-2 sjette ledd andre setning om at formue i fast eiendom og anlegg med tilbehør i utlandet er unntatt fra formuesskatt i Norge. »