| |
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Aud Blattmann, Gard Folkvord, Gunn Karin Gjul, Bent Hegna, Torny Pedersen og lederen Jens Stoltenberg, fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg og Jostein Zazzera, fra Kristelig Folkeparti, Bror Yngve Rahm og Lars Rise, fra Høyre, Jan Johnsen og Jan Tore Sanner, fra Senterpartiet, John Dale, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H Langeland og fra Venstre, Gunnar Kvassheim, viser til behandlingen av Rovviltmeldinga, jf. Innst.S.nr.301 (1996-1997), hvor komiteen ba regjeringen fremme et forslag til lovhjemling av retten til erstatning for rovviltskader.
Komiteen vil peke på at en lovfesting av retten til erstatning er et viktig bidrag til å dempe konfliktnivået mellom næringsutøverne og miljøforvaltningen.
Komiteen har forøvrig ingen merknader til lovteksten.
Komiteen har merket seg at Miljøverndepartementet foreslår å ikke delegere saksbehandlingen for rovvilt-erstatninger til kommunene. Komiteen har merket seg de sterke innvendinger som er framkommet fra Kommunal- og regionaldepartementet mot delegering i høringsprosessen.
Komiteen vil vise til det forhold at det allerede finnes kompetanse og kapasitet hos fylkesmennene, mens en overføring til kommunene vil være betinget av oppbygging av ny kompetanse, omfattende veiledning og økonomisk kompensasjon for merarbeid. Hensynet til likebehandling tilsier dessuten at denne oppgaven ikke delegeres, og komiteen støtter derfor Regjeringens forslag.
Komiteen vil vise til at Fylkesmannen vil være både førstebehandler av søknader om erstatning, samt forestå selve skadedokumentasjonen og eventuelt engasjere enkeltpersoner til å utføre dette. Komiteen vil understreke at dette innebærer at fylkesmannen vil inneha ulike roller i denne prosessen og vil vise til den generelle uenighet som ofte er knyttet til skadedokumentasjon av kadaver som saueeier ønsker erstattet som rovdyrdrept.
Komiteen anser det som svært viktig at alle parter i denne konflikten har tillit til det datagrunnlaget som skal avgjøre om et kadaver skal erstattes eller ikke, og at fylkesmannens rolle primært bør være å vurdere en søknad i forhold til gjeldende forskrift og en kadaver-dokumentasjon som er foretatt av en uhildet instans.
Komiteen mener arbeidet med
skadedokumentasjon må organiseres slik at den lokale tilliten til arbeidet
er optimal.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, mener det er naturlig at Statens naturoppsyn, SNO,
i større grad kobles til dette arbeidet. Flertallet ber derfor
departementet utarbeide et opplegg hvor forskningsinstitusjonene som driver
med bestandsovervåkning, registring og bestandsdokumentasjon av rovdyr, samt
SNO, trekkes med i arbeidet med skadedokumentasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at dagens rovdyrforvaltning er svært konfliktfylt og at eierne av husdyr har blitt påført store tap av dyr. Disse medlemmer viser til at den rovdyrpolitikk som et flertall la til grunn gjennom behandling av St.meld. nr. 35 (1996-1997) Om rovviltforvaltning, nå begynner å virke i form av en kraftig økning av rovdyrstammene, og som gir store tap av husdyr. Disse medlemmer viser til at beiting i rovdyrutsatte utmarksområder i dag krever kontinuerlig gjeting for å unngå store tap av dyr, samt at store og til dels uoversiktlige områder medfører at en slik driftsmåte blir både kostbar og ulønnsom. Disse medlemmer vil også vise til at store deler av utmarksområder ikke blir benyttet til beiting, samt at Statens Dyretilsyn har kommet med uttalelser om å forby sau på utmarksbeite i de hardest belastede rovdyrområdene, noe som medfører en økonomisk belastning for næringen.
Disse medlemmer viser til at endringen i viltloven § 11, som fant sted i 1995, har medført store vansker for bufenæringa med å ta ut rovdyr som gjør skade. Videre viser disse medlemmer til at et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, i forbindelse med behandlingen av Dok.nr.8:115 (1997-1998) ikke ønsket å endre denne lov, jf. Innst.S.nr.123 (1998-1999).