Innst.S.nr.101 (1993-1994)
Innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om studiefinansiering og studentvelferd.

II. UTDANNINGSFINANSIERING

2. Prinsipper og mål for utdanningsfinansieringen

       Departementet mener det ikke er grunnlag for å endre formålet med støttesystemet. Endringer bør ha form av selektive tiltak innenfor dagens strukturer. Departementet legger særlig vekt på virkemidler for å fremme bedre gjennomstrømming, ikke minst av hensyn til de som i dag står uten tilbud om elev- eller studieplass.

       Komiteen viser til de innledende generelle merknader ovenfor.

3. Historisk utvikling

       Meldingen gir en oversikt over den historiske utvikling. Forbedringene i utdanningsfinansieringen har først og fremst skjedd ved at stadig flere utdanningsslag gir rett til støtte, og at det sosiale sikkerhetsnettet er endret i positiv retning.

4. Utdanningsfinansieringen i andre land

       Meldingen gjennomgår støttesystemene i Danmark, Sverige, Finland og Tyskland.

5. Tildeling av lån og stipend

       I hovedkapitlet om tildeling av lån og stipend drøfter departementet aldersskillet på 19 år, støttesystemet under og over denne grensen, samt støtte til utdanning i utlandet.

       For søkere under aldersskillet foreslås låneadgang og behovsprøving opprettholdt som i dag. Støtte til videregående opplæring kan gis i maksimalt 4 år, hvorav inntil ett år til forsinkelse. For elever i fireårig fagopplæring bør det allikevel kunne gis støtte i 5 år.

       Søkere over aldersskillet kan få støtte i normert studietid til enkeltfag eller grad/tittel, ved kombinasjoner av utdanninger maksimalt til den lengste utdanningen. I tillegg kan støtte tildeles ved faglig forsinkelse og skifte av studium i inntil ett år, lengre ved fødsel eller dokumentert sykdom.

       Departementet går inn for å øke den generelle stipendandelen fra 14 % til 22 % av kostnadsnormen. Ved forsinkelse - fødsel eller sykdom unntatt - blir stipendandelen erstattet med lån.

       Departementet vil opprettholde ordningen med avskrivning av lån etter avsluttet hovedfag, men foreslår å trappe ned og avskaffe ekstra avskrivning for fullført utdanning på normert tid (« turbostipend »). Doktorgradstudier i Norge skal ikke lenger være støtteberettiget. Departementet foreslår at kostnadsnormen heretter justeres med utgangspunkt i kostnadsutviklingen.

Aldersgrensen

       Komiteen viser til at fundamentet i dagens støttesystem er like muligheter til utdanning uavhengig av geografiske forhold, alder, kjønn, økonomisk eller sosial situasjon. Komiteen legger vekt på at dette skal opprettholdes som grunnlag for de endringer som bør finne sted innenfor utdanningsfinansieringen gjennom Lånekassen.

       Komiteen legger til grunn at foreldrene har et økonomisk hovedansvar for at deres barn skal kunne fullføre videregående opplæring, men at offentlige myndigheter må bidra til at alle barn får de samme muligheter for å gjennomføre skolegangen.

       Komiteen vil understreke at dagens regler med studiestøtte til elever i private skoler og folkehøgskoler skal opprettholdes.

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, slutter seg til at søkere over 18 år i høyere utdanning fortsatt skal regnes som over aldersskillet, og at søkere under 20 år som ikke har mottatt støtte til tre år i videregående opplæring, skal regnes som under aldersskillet, dersom de tar utdanning på VK II-nivå etter innføring av Reform 94.

       Flertallet er for øvrig enig med departementet i at aldersgrensen på 19 år i hovedsak bør opprettholdes som i dag og ikke senkes til myndighetsalderen på 18 år. Flertallet mener det er ønskelig å opprettholde og videreføre en aldersgrense som følger overgangen fra videregående til høyere utdanning, og med en streng behovsprøving ved tildeling av støtte mot foreldrenes økonomi under aldersskillet. Flertallet legger vekt på at økt låneopptak under aldersskillet eller ved en senket aldersgrense vil kunne føre til økt gjeldsbyrde ved overgangen til høyere utdanning.

       Fremskrittspartiet mener det er kunstig at Lånekassen skal operere med en annen aldersgrense enn myndighetsalder. Dette medlem vil peke på at med et system med renter i studietiden er det liten fare for at elever ukritisk kommer til å ta opp studielån. Dette medlem mener imidlertid det er naturlig å skille mellom typer utdanninger - i dette tilfelle skille mellom videregående og høyere opplæring. Dette medlem er enig i at det fremdeles bør være en streng behovsprøving ved tildeling av støtte mot foreldrenes økonomi for umyndige elever. Videre vil dette medlem gå inn for at myndige elever i den videregående skolen kun skal ha rett til ordinær studiefinansiering dersom de er reelt borteboende.

Støttesystemet for søkere under aldersskillet

       Komiteen viser til Magistad-utvalgets forslag om at låneadgangen for søkere under aldersskillet oppheves, og at støttesystemet erstattes med en ny modell hvor stipendene økes for dem med lav og midlere foreldreinntekt. Komiteen deler departementets bekymring for de negative konsekvensene av at elever i videregående opplæring tar opp lån.

       Komiteen viser til den opptrapping og bedring av studiefinansieringsordningene som er foretatt for denne gruppen elever de senere år. Denne bedringen bør etter komiteens oppfatning fortsette, med den klare målsetting at ingen grupper skal hindres i å ta videregående opplæring av økonomiske grunner. Samtidig må målsettingen være at elever etter endt videregående opplæring skal sitte igjen med minst mulig studielån.

       Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, har som utgangspunkt at elever i videregående opplæring bør være foreldrenes økonomiske ansvar. Det er likevel viktig at ingen grupper hindres i å ta videregående opplæring av økonomiske grunner. Flertallet er derfor enig i at stipendene etter hvert økes for dem med lav og midlere foreldreinntekt.

       Et flertall, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, vil ut fra prinsippet om lik rett til utdanning spesielt peke på at elever som bor borte, får dekket sine meromkostninger ved økte stipender.

       Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil fremme forslag om behovsprøvd fullstipendiering for de under aldersskillet slik Magistad-utvalget foreslår i sin innstilling. Målet om at alle skal være gjeldfrie etter endt videregående utdanning blir dermed oppfylt.

       Senterpartiet mener at fullstipendiering av elever i videregående opplæring slik Magistadutvalget foreslår, er et mål for å redusere behovet for å oppta lån. Disse medlemmer vil ved de neste års statsbudsjett øke stipendandelen for både hjemme- og borteboende elever under alderskillet.

       Høyre vil anbefale en strengere behovsprøving av støtte mot foreldrenes inntekt. Disse medlemmer mener det må være et mål at elever fra videregående opplæring som fortsetter i høyere utdanning, skal få slettet den gjeld som er opparbeidet gjennom Lånekassen fra videregående opplæring.

       Disse medlemmer mener dette kan skje ved at denne lånegjelden avskrives etter endt høyere utdanning. Disse medlemmer vil foreslå at et slikt system gjøres gjeldende for studenter som avslutter en høyere utdanning av minst 3 års varighet, og at ordningen innføres fra og med studieåret 1997/98. Disse medlemmer forutsetter at ved opphold mellom fullført videregående opplæring og start på studier i høyere utdanning følges ordinær tilbakebetalingsplan for opparbeidet gjeld i den tiden låntageren ikke er under utdanning.

       Sosialistisk Venstreparti viser til at lik rett til utdanning er et viktig skolepolitisk mål i Norge. Dette medlem vil understreke hvor riktig innføringen av en lovfestet rett til videregående utdanning er i dette perspektivet. Dersom retten til videregående opplæring skal være reell, må alle få den samme muligheten til å benytte seg av denne retten. En fullstipendiering behovsprøvd opp mot foreldreinntekt vil etter dette medlems mening være en nødvendig konsekvens av den rettighet all ungdom får gjennom Reform 94, dersom vi ønsker å ivareta de utdanningspolitiske målsettinger om lik rett og lik mulighet for alle. Dette medlem understreker at dette får betydning for de elever som omfattes av reformen fra august 1994.

       Fremskrittspartiet vil slutte seg til en streng behovsprøvning av støtte mot foreldrenes inntekt, men kun for elever under myndighetsalder. Dette medlem mener det er et viktig prinsipp at 18-åringer behandles som selvstendige mennesker og ikke ekskluderes fra rettigheter andre voksne mennesker har.

       Dette medlem mener derfor at alle elever over 18 år skal ha rett til å søke om støtte fra Lånekassen, og at søknaden skal behandles uavhengig av foreldrenes situasjon. Dette medlem vil imidlertid understreke at hensikten med studiefinansiering først og fremst er å bidra til å gi alle mulighet til å ta en høyere utdanning. Dette medlem mener derfor at det er naturlig at ikke alle søkere i den videregående skolen skal ha rett til å få stipend dersom de er over 18 år, og vil begrense rett til støtte for elever i den videregående skolen til reelt borteboende elever. Evt. støtte til hjemmeboende elever i den videregående skolen bør behovsprøves uavhengig av alder.

       Komiteens flertall, alle unntatt Senterpartiet, ser det som et mål å øke stipendandelen for borteboende søkere under aldersskillet ved de neste årenes statsbudsjett.

       Senterpartiet vil i tillegg øke stipendandelen for hjemmeboende søkere under aldersskillet, jf. foran.

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, slutter seg for øvrig til departementets forslag om at det kan tildeles støtte til videregående opplæring i maksimalt 4 år.

       Flertallet viser i den forbindelse til sine merknader under kap. 5 nedenfor.

       Fremskrittspartiet mener som hovedregel at det kun skal gis støtte til videregående opplæring i inntil tre år, og at støtte utover dette kun skal gis etter helt spesielle vurderinger.

Utdanningsstipendet

       Komiteen viser til departementets gjennomgang og vurdering av Magistad-utvalgets og ulike høringsinstansers forslag om endringer av dagens ordning med et generelt utdanningsstipend. Til grunn for utvalgets ulike forslag til omlegging til trappestipend, bonus ved avlagt eksamen og økt stipend knyttet til gjennomføring på normert studietid ligger ønsker om å fremme en mer effektiv studietid, unngå forsinkelser, øke gjennomstrømningen av studenter, stimulere til lengre studier og forenkle administrative saksbehandlingsrutiner i Lånekassen.

       Komiteen er enig i at det må iverksettes ulike tiltak for å få til en god gjennomstrømning av studenter ved de høyere lærestedene og unngå forsinkelser i studiene.

       Komiteen konstaterer at en forholdsvis stor gruppe av studenter blir faglig forsinket i sine studier. Imidlertid konstaterer komiteen etter å ha gjennomført høringer med de fire universitetene at det knytter seg stor usikkerhet til hvor mange som i utgangspunktet definerer seg som heltidsstudenter og som ut fra dette rent faktisk er faglig forsinket, og hvor mange som har planlagt å gjennomføre studiene på deltid ved siden av annet arbeid, og som følgelig gjennomfører studiene over lengre tid. Komiteen er kjent med at universitetene har igangsatt et nærmere kartleggingsarbeid for å skaffe seg bedre oversikt over de ulike grupper av studenter med tanke på å kunne tilby et studieløp som er bedre tilpasset de enkelte gruppers ulike ønsker om studieprogresjon. Komiteen mener at det er et viktig arbeid som her er igangsatt slik at institusjonene kan gi et bedre tilbud både til heltids- og deltidsstudenter. Komiteen mener dette både vil kunne frigjøre studieplasser og gi en bedre utnyttelse av de samlede ressurser.

       Komiteen vil legge til grunn at utdanningsstipendet fortsatt skal være det generelle virkemidlet i støttesystemet.

       Komiteen vil imidlertid peke på at stipendet som generelt virkemiddel må utgjøre en betydelig større andel av det samlede tildelte beløp fra Lånekassen. En enslig borteboende student uten forsørgelsesbyrde har i dag en stipendandel på ca 14 %, men vil fra studieåret 1994/95 få et utdanningsstipend på 22 %, jf. B.innst.S.nr.12 (1993-1994).

       Komiteen mener imidlertid at den relativt sterke økningen i utdanningsstipendet som ble resultatet av Stortingets budsjettbehandling høsten 1993, ikke bør være det endelige målet for utdanningsstipendets andel av det totale støttebeløpet.

       Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil fremme forslag til vedtak om en opptrapping av stipendandelen til 30 % gjennom de årlige budsjettforslag.

       Et flertall, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at en fortsatt opptrapping av stipendandelen bør skje gjennom de neste års statsbudsjett slik at utdanningsstipendet senest ved start på studieåret 1997/98 utgjør 30 % av kostnadsnormen.

       Arbeiderpartiet ser det som et mål å komme opp i 30 % stipendandel.

       Disse medlemmer vil se utviklingen av stipendet i sammenheng med den økonomiske situasjonen, og komme tilbake til dette i de årlige budsjetter.

       Sosialistisk Venstreparti viser til flertallsmerknad ovenfor og vil fremme forslag om opptrapping av stipendandelen til 30 % senest fra studieåret 1997/98.

       Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader, og vil ved behandlingen av statsbudsjettene framover arbeide for en ytterligere økning av stipendandelen til 40 %.

       Fremskrittspartiet ønsker å kanalisere støtten til studentene gjennom en radikal økning av utdanningsstipendet. Ved å legge om studiefinansieringen slik dette medlem har skissert i sine innledende merknader, vil en student som gjennomfører sine studier på normert tid, komme opp i en stipendandel på 46 %. Dette medlem vil fremme forslag om at all offentlig støtte til studentene gis i form av stipend.

       Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener den ordinære utdanningsstøtten fortsatt skal gis i 10 måneder. En utvidelse av dette måtte føre til at også utdanningssystemet ble lagt om. Flertallet finner det ikke riktig å gå inn på en eventuell slik omlegging uten at det har blitt foretatt en skikkelig utredning. Flertallet viser for øvrig til forsøksordningen med tre-termins studieordning som ble igangsatt sommeren 1992. Lånekassen har etter flertallets mening god anledning til å yte støtte tilpasset disse ordningene.

       Høyre viser til at dagens støttesystem tar som utgangspunkt at studentene tildeles stipend og lån for 10 måneder av året. Det forutsettes at studentene må klare seg økonomisk på annet vis ved bl.a. sommerjobb i resten av tiden. Situasjonen i arbeidsmarkedet gjør at svært få i dag har mulighet for det. Samtidig fører denne ordningen til at studentene får et langt avbrekk i studiene. Støttesystemet bør derfor omlegges slik at studentene kan motta stipend og lån for 12 måneder. Ved en omlegging av studieåret slik at studentene kan studere på heltid, er det rimelig at støtten gis for et helt år slik at studentene kan ta ferie på vilkår som for andre arbeidstakere i samfunnet. Disse medlemmer viser i den sammenheng til sine innledende generelle merknader ovenfor om en bedre utnyttelse/omlegging av studieåret og normering av studiene i forhold til dette. Disse medlemmer forutsetter at en omlegging til 12 måneders utdanningsstøtte senest er innført fra studieåret 1997/98. Disse medlemmer vil fremme forslag i samsvar med dette.

       Fremskrittspartiet mener det er viktig å finne frem til en organisering av høyere utdanning som gjør det mulig å bli ferdig raskere enn i dag. Dette medlem tror imidlertid ikke at dette automatisk løses best ved å øke studieåret støttemessig fra 10 til 12 måneder. Dette medlem mener det er et større problem at de fleste studenter i dag studerer langt mindre enn 10 måneder - ikke minst på grunn av lange pauser midt i studieåret. Dette medlem mener derfor at en omlegging av studiene slik at de 10 månedene det i dag gis støtte for utnyttes langt bedre i seg selv ikke minst fra institusjonenes side, vil gjøre det mulig å redusere studietiden og øke den normerte pensumsmengden pr. år.

       Dette medlem mener også det er galt å endre prinsippet om 10 måneders støtte fordi det for tiden er vanskeligere enn før å få sommerjobb. Dette medlem ser imidlertid at støtte kun i 10 måneder kan være et særskilt problem for de studenter som arbeider med hovedfagsoppgave eller for dem som er med i ordningen med trimester. Dette medlem vil derfor gå inn for å opprettholde ordningen med 10 mnd. som hovedregel, men vil be departementet utrede konsekvensene av å gi utvidet støtte til hovedfagstudenter og trimesterstudenter i tråd med Magistad-utvalgets forslag om 12 måneder støtte for studier på høyere nivå med hovedoppgave.

       Komiteen viser til sine merknader i B.innst.S.nr.12 (1993-1994) når det gjelder spørsmålet om omgjøring av stipend til lån for den tid som går ut over normert studietid. Komiteen er enig med departementet i at det er viktig å stimulere til at langt flere enn i dag gjennomfører sine studier på normert studietid.

       Komiteen viser også til sine innledende generelle merknader og mener at et sett av virkemidler må settes inn for å stimulere til en økt gjennomstrømning og mer effektivt studiearbeid. Slike virkemidler må settes inn både overfor institusjonene og studentene og av institusjonene og må ha som mål at langt flere studenter enn i dag gjennomfører studiene innenfor normert studietid.

       Komiteen vil peke på at problemet med faglig forsinkelse for en stor del er knyttet til de såkalte « frie » studier ved universitetene, mens dette i mindre grad er et problem ved de mer profesjonsrettede studiene i høyskolesektoren og ved universitetene og de vitenskapelige høyskolene.

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, har gjennom høringsrunden med bl.a. institusjoner og studentorganisasjoner fått bekreftet at problemet med faglig forsinkelse ikke ensidig skyldes studentene selv. Ifølge et utdrag av en undersøkelse gjennomført blant hovedfagstudenter ved Universitetet i Trondheim utgjør økonomi og dårlig veiledning viktige årsaker til forsinkelse:

       Flertallet er kjent med at mangel på studieplasser også kan føre til at studenter «uforskyldt» blir faglig forsinket, og mener at det kan virke urimelig at disse studentene «straffes» ved å skulle få omgjort stipend til lån. Flertallet vil derfor peke på at innsatsen for å fjerne «flaskehalsene» må intensiveres.

       Flertallet vil peke på at læringsmiljøet må sees som en helhet hvor forbedringer innen studiefinansiering, studentvelferd og studiekvalitet til sammen kan motvirke faglig forsinkelse.

       Komiteen mener det også bør tilrettelegges slik at studenter som av ulike dokumenterte årsaker ikke framstiller seg til ordinær eksamen eller som ikke består eksamen, får tilbud om kontinuasjonseksamen slik at de slipper å måtte vente 1/2 år før de kan avlegge ny eksamen. Komiteen ber departementet utrede dette.

       Komiteen går inn for at det innføres 12 måneders studiefinansiering for hovedfagstudenter for å gi de som ønsker det mulighet til å arbeide med sin opgave også i sommermånedene. En slik omlegging, som gir mer tid for den enkelte student til fordypning og skriving, vil etter komiteens oppfatning gi større muligheter for å komme gjennom studiene på normert tid.

       Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, går inn for at faglig forsinkelse med stipend og lån i inntil ett år ut over normert studietid inntil videre opprettholdes, og ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med ulike modeller for studieprogresjon/normering og studiefinansiering ved faglig forsinkelse. Flertallet fremmer forslag til vedtak i samsvar med dette.

       Et flertall, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, kan ikke støtte departementets forslag når det gjelder faglig forsinkelse slik det fremkommer i meldingen. Dette flertallet viser til sine merknader ovenfor om en for ensidig innretning av studiefinansieringen for å unngå faglig forsinkelse og en bedre gjennomstrømning.

       Dette flertallet viser til at hovedtyngden av forsinkelsene er på de såkalte frie fag, som har hatt størst tilstrømming de siste årene. Studentene forklarer i stor grad forsinkelser med mangel på faglig veiledning og oppfølging.

       Dette flertallet mener derfor at omgjøring fra stipend til lån ved faglig forsinkelse vil fungere som en uheldig straff, der studentene i større grad trenger bedre veiledning og oppfølging.

       Dette flertallet mener det er helt andre virkemidler som må til for å bedre gjennomstrømmingen, og vil foreslå økt satsing på de områder som er direkte årsak til faglig forsinkelse. Dette flertallet viser til forslag om bedring av studiefinansieringen som et virkemiddel. I tillegg må veiledningstjenesten styrkes.

       Dette flertallet vil påpeke at det er vanskelig å finne fram til objektive kriterier som skal skille ut de som er faglig forsinket selvforskyldt, og de som er forsinket av andre årsaker. Dette flertallet vil på denne bakgrunn gå imot departementets forslag om omgjøring av stipend til lån ved faglig forsinkelse.

       Et annet flertall, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til sine generelle merknader og ønsket om bedre studieeffektivitet. Dette flertallet mener Regjeringens forslag om å omgjøre stipend til lån ved faglig forsinkelse, vil ramme mange studenter som utforskyldt blir forsinket. Dette flertallet ser behovet for ordninger som kan treffe den gruppe studenter som utnytter studiefinansieringsordningene til å oppnå økonomiske fordler uten å ha noen plan og framdrift for sine studier. Dette blir ytterligere aktualisert etter hvert som stipendandelen stiger. Dette flertallet mener Regjeringen bør se nærmere på dette problemet, og i den grad den finner fram til klare målrettede tiltak, er dette flertallet villig til å støtte dette.

       Høyre og Kristelig Folkeparti vil anbefale en viss innstramning i forhold til dagens ordning. For studier opp til 3-4 års varighet (cand. mag.) bør aksepteres inntil 1/2 års forsinkelse før stipend omgjøres til lån. For studier opp til 5-7 års varighet bør aksepteres inntil 1 års forsinkelse. Disse medlemmer forutsetter at det vil bli gjort unntak for forsinkelse som skyldes fødsel eller sykdom. Disse innstramningene gjennomføres fra det tidspunkt stipendandelen utgjør minst 30 % av støttebeløpet. Disse medlemmer forutsetter at tiltak samtidig er satt inn fra lærestedenes side for bl.a. å bedre veiledningen av studentene og forbedringer i velferdstiltakene.

       Sosialistisk Venstreparti kan ikke støtte flertallets forslag til vedtak med bakgrunn i den manglende forpliktelse som ligger i forslaget, og vil derfor gå imot omgjøring av stipend til lån ved faglig forsinkelse.

       Dette medlem fremmer forslag i samsvar med dette.

       Fremskrittspartiet støtter departementets forslag om tap av stipend ved faglig forsinkelse. Dette medlem vil peke på at faglig forsinkelse er et stort problem ved enkelte institusjoner, og at den enkelte student i større grad bør bli pålagt å ta ansvar for å følge normert studieprogresjon.

       Dette medlem mener det er et helt galt signal å gi studenter som bruker lang tid mer i stipend enn det de som blir ferdig på normert tid får.

       Dette medlem er klar over at det kan være mange grunner til at den enkelte student blir forsinket - grunner som i større eller mindre grad er å regne som ufrivillige. Dette medlem vil imidlertid peke på at det ikke er urimelig at mesteparten av ansvaret uansett legges på den enkelte student. Ethvert menneske har ansvar for eget liv og for den måten vedkommende velger å innrette seg på. Dersom det er ventetid for å komme inn på et videre studium er det eksempelvis mulig for vedkommende å gjøre noe annet ett år. Når det samtidig gjøres noen unntak slik departementet forutsetter, mener dette medlem at den foreslåtte ordningen kan gi effekt og sørge for i større grad å optimalisere bruken av de midler staten sprøyter inn i studiefinansiering.

       Dette medlem mener det ikke er noen motsetning mellom det å innføre en ordning med tap av stipend ved faglig forsinkelse og det å innføre ordninger som også setter krav til studieinstitusjonene, og også pålegger dem et ansvar for å tilrettelegge studiene slik at studentene kan gjennomføre på normert tid.

       Dette medlem mener videre at retten til stipend bør knyttes til at studenten fullfører en godkjent utdanning. Dersom en student avbryter et påbegynt studium mener dette medlem at stipendet som hovedregel bør konverteres til lån.

       Dette medlem vil i den sammenheng peke på at frafallet ved enkelte studieretninger er foruroligende stor. Dette medlem mener det er galt å bruke offentlige midler på å subsidiere studenter som ikke fullfører sin utdanning. Det som her spares inn på en slik konvertering, bør gå til økte stipendier for dem som fullfører utdanningen. Et slikt system vil i større grad sikre at studentene tenker gjennom om de ønsker en høyere utdanning enn tilfellet tydeligvis er for en del studenter i dag.

Avskrivningsordninger etter gjennomført utdanning

       Komiteen viser til departementets vurdering av Magistad-utvalgets forslag. Komiteen er enig med departementet i at ordningen med hovedfagsavskrivning bør opprettholdes som i dag for alle studier av minst 5 års varighet, inkludert studier i utlandet. Komiteen mener dette fortsatt vil være en viktig stimulans for å gjennomføre lange studier og vil bidra til økt gjennomstrømning.

       Komiteen vil imidlertid peke på at denne ordningen kan by på en del problemer for utenlandsstudenter, idet utgangspunktet slik ordningen praktiseres i dag, er at normert studietid for tilsvarende utdanning i Norge danner grunnlag for avskrivning. Problemene oppstår der tilsvarende utdanning ikke tilbys i Norge og når reell studietid i utlandet er lengre enn tilsvarende utdanning i Norge. Komiteen ber videre departementet legge til grunn at norske utenlandsstudenter må komme inn under hovedfagsavskrivningen selv om tilsvarende utdanning ikke tilbys i Norge, og at den reelle normerte studietiden på utenlandsstudiet legges til grunn for avskrivningen. Komiteen er for øvrig kjent med at det er åpnet for hovedfagsavskrivning der hvor tilsvarende utdanning ikke finnes i Norge.

       Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, støtter departementets forslag om å trappe ned og avvikle « turbostipendet ». Flertallet mener denne ordningen er en lite målrettet bruk av midler.

       Høyre vil peke på at « turbostipendet » ble innført først i 1991 og således har virket i for kort tid til at det kan trekkes noen konklusjoner om i hvilken grad det har virket etter hensikten. Turbostipendet er ment å være en ekstra stimulans og motivere til å gjennomføre lange studier innenfor normert studietid. Disse medlemmer vil understreke betydningen av stabilitet og forutsigbarhet i støtteordningene, og mener ordningen bør opprettholdes. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at turbostipendet skal opprettholdes som i dag.

       Fremskrittspartiet vil legge stor vekt på at studiefinansieringsordningene bør fungere slik at studenter som forserer sin utdanning i forhold til normert studieprogresjon, premieres for dette. Dette medlem vil gjøre dette ved at deler av lånet ved endt utdanning konverteres til stipend etter en modell hvor studenten mottar like mye stipend uansett tid som brukes på utdanningen. Dette betyr at en student som fullfører et fire-års studium på tre år totalt skal ha utbetalt like mye i stipend som han ville fått ved å studere i fire år.

       Subsidiært vil dette medlem støtte opprettholdelsen av turbostipendet i og med at det ivaretar noe av de intensjonene dette medlem mener er viktig i en studiefinansieringsordning.

Særstipender

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, slutter seg til departementets forslag om inntil videre å opprettholde dagens ordning når det gjelder tiltaksstipendet for Finnmark og Nord-Troms, kunstfagstipendet og videreutdanningsstipendet for kunstnere og flyktningestipendet.

       Et flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at ordningen med flyktningestipend kan virke urettferdig overfor mennesker som har fått opphold på humanitært grunnlag. En utvidelse av ordningen til også å gjelde disse vil være svært kostbar. Dette flertallet støtter derfor departementets ønske om å komme tilbake til dette spørsmålet etter nærmere vurdering.

       Sosialistisk Venstreparti vil påpeke den forskjellsbehandling som finner sted med dagens regelverk, når det gjelder tildeling av flyktningestipend til videregående opplæring. Dette medlem vil fremme forslag om en utvidelse av gjeldende tildelingsregler til også å omfatte de som har opphold på humanitært grunnlag.

       Når det gjelder fødselsstipendet, viser komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, til sine merknader i B.innst.S.nr.12 (1993-1994). Flertallet mener at fødselsstipendet skal opprettholdes gjennom Lånekassen, og mener dette er særlig viktig for å stimulere kvinnelige studenter som får barn i studietiden, til å fullføre sine studier. Flertallet har imidlertid forståelse for at det kan være behov for visse avgrensninger og mulige tilpasninger slik Magistad-utvalget har pekt på, for å sikre at stipendet begrenses til dem som fortsetter i utdanningen. Flertallet mener allikevel at kravet om at utdanningen må gjenopptas innen ett år etter fødselen for å få stipend, bør vurderes opp mot andre forhold, bl.a. den faktiske muligheten til å få tilsyn/barnehageplass for barnet. Flertallet mener på denne bakgrunn at fødselsstipendet i Lånekassen opprettholdes som i dag, og vil avvente eventuelle forslag til justeringer i samsvar med disse merknadene.

       Fremskrittspartiet er motstander av at stipend skal gis til særskilte grupper og ikke være ordninger alle studenter har mulighet til å komme inn under. Dette medlem mener de midlene som i dag går til spesielle grupper bør kanaliseres til alle studenter gjennom et økt utdanningsstipend.

       Når det gjelder tiltaksstipendet må dette selvsagt sees i sammenheng med den endring i forbindelse med aldersgrensen dette medlem ønsker å gjennomføre.

       Dette medlem mener det er galt å ha særordninger for flyktninger. Dette medlem vil derfor på prinsipielt grunnlag gå inn for å avvikle denne ordningen.

       Dette medlem er videre motstander av at enkelte studier skal gjøres mer attraktive enn andre ved at det gis særstipender samtidig som studiet fører frem til en utdanning som det er vanskelig å livnære seg av. Dette medlem tenker her spesielt på ordningen med kunstfagstipend og videreutdanningsstipend for kunstnere. Dersom disse studentene har særskilte behov for høyere tildeling enn andre studenter bør dette vurderes gitt i form av økte lån - og ikke som stipend.

       Dette medlem er imot at det skal gis særskilt støtte til dem som velger å få barn i studietiden, og mener at disse bør behandles på lik linje med andre i samfunnet i tilsvarende situasjon. Dette medlem vil derfor fjerne ordningen med fødselsstipend.

       Når det gjelder gebyrstipend og tilleggsstipend for visse studier i utlandet, viser komiteen til sine merknader og forslag under kap. 5 nedenfor.

Rentefrihet i studietiden

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, deler departementets vurderinger som konkluderer med at virkningen av en innføring av renter i utdanningstiden er usikker. Flertallet slutter seg til departementets forslag om at rentefritaket i utdanningstiden skal opprettholdes og videreføres.

       Fremskrittspartiet mener all støtte til studenter bør gis i form av stipend. Dette medlem vil peke på at det i dag brukes rundt 2,6 mrd. kroner på rentesubsidiering. Dersom all støtte gis i form av stipend vil alle studenter i større grad stille likt i form av hvor mye støtte de mottar.

       En sterk økning av stipendet vil føre til en lavere gjeld ved avslutning av studiene for de studenter som gjennomfører på normert tid eller raskere. Til tross for at en ordning med innføring av renter i studietiden kan virke som en økt belastning for studentene, vil disse totalt sett sitte igjen med en lavere totalgjeld ved endt studium dersom studiefinansieringen legges opp slik Fremskrittspartiet har skissert. Dette medlem vil peke på at denne omleggingen vil ivareta ønsket om en rettferdig fordeling studentene imellom og ønsket om en lavere gjeldsbelastning totalt for studenter som fullfører på normert tid, samtidig som statens reelle subsidiering vil komme klart frem.

Støtte til hovedfagstudenter

       Komiteen vil gå inn for å opprettholde muligheten for hovedfagstudenter til å sluttføre hovedfaget med støtte i sommermånedene, og viser til at dette i dag virker som en fornuftig løsning.

       Komiteen viser til sine merknader ovenfor der det foreslås 12 måneders finansiering for hovedfagstudenter.

Støtte til doktorgradsstudenter

       Komiteen viser til meldingen hvor det opplyses at « gamle » doktorgradsstudier (dr. philos., dr. juris, osv.) er utenfor utdanningsfinansieringssystemet, mens « nye » doktorgradsstudier (dr. scient., dr. polit. osv.) i prinsippet er integrert i støttesystemet gjennom Lånekassen. Dette innebærer en forskjellsbehanding av dem som tar « gamle » og « nye » doktorgrader ved at støtteberettigede studier etter søknad gir mulighet for rentefritak for studiegjeld til Lånekassen uavhengig av søkerens inntektsforhold.

       Komiteen sendte i brev av 8. februar 1994 slikt spørsmål til statsråden:

       I brev mottatt av komiteen 17. februar 1994 svarer statsråden:

       Komiteen er enig med departementet i at grunnforskningsinstitusjonene og Norges Forskningsråd bør ha et samlet ansvar for forskerutdanningen i Norge. Det innebærer også et samlet ansvar for den offentlige finansieringen av forskerutdanningen. Komiteen mener videre det er urimelig å videreføre en forskjellsbehandling mellom « gamle » og « nye » doktorgradstudenter når det gjelder muligheten til å få innvilget rentefritak i Lånekassen. Komiteen slutter seg på denne bakgrunn til departementets anbefalinger når det gjelder at doktorgradsstudier i Norge ikke lenger gis støtte gjennom Lånekassen. Komiteen slutter seg til departementets vurderinger og forslag om at det fortsatt kan gis støtte til doktorgradsstudier i utlandet.

Kostnadsnormen

       Komiteen viser til at det i 1975 ble tatt i bruk en metode der kostnadsnormen ble regulert i takt med utviklingen i disponibel inntekt for en enslig mannlig industriarbeider. Kostnadsnormen består av et grunnbeløp og et botillegg og med mulighet for tillegg til bøker og materiell, for forsørgelsesbyrde og til skolepenger. Komiteen viser videre til at kostnadsnormen stort sett fulgte industriarbeiderlønnsutviklingen frem til studieåret 1985-86, men at utviklingen senere og frem til i dag har ført til et etterslep som månedlig utgjør ca 600 kroner. Komiteen viser til sine merknader i Innst.S.nr.230 (1990-1991) hvor komiteen bl.a. setter etterslepet i kostnadsnormen i sammenheng med at et betydelig antall studenter tar deltidsarbeid ved siden av studiene for å klare å dekke utgiftene, noe som er en viktig årsak til forsinkelse i studiene. Komiteen har merket seg at Magistad-utvalget mener en økning av kostnadsnormen vil kunne gi samfunnsøkonomiske gevinster ved at

       Utvalget anslår under visse forutsetninger en offentlig gevinst på 430 mill. kroner og at det totale innsparingspotensialet i utdanningssystemet når utvalgets øvrige forslag trekkes inn, er på 3,2 mrd. kroner.

       Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener som departementet at anslaget trolig kan være noe optimistisk, men mener allikevel at innsparingspotensialet vil være betydelig.

       Disse medlemmer viser til sine merknader under kap. 5 nedenfor og resultater av Trondheimsundersøkelsen, som bekrefter at behovet for deltidsarbeid ved siden av studiene for å dekke utgiftene er oppgitt som en viktig årsak til faglig forsinkelse.

       Disse medlemmer tror ikke en økning av kostnadsnormen alene vil løse problemet med faglig forsinkelse, men mener dette er et av flere nødvendige tiltak for bedret studieeffektivitet. Disse medlemmer viser til de ulike partiers merknader og forslag i B.innst.S.nr.12 (1993-1994) når det gjelder spørsmålet om økning av kostnadsnormen.

       Arbeiderpartiet støtter departementets opplegg med at kostnadsnormen skal følge kostnadsutviklingen. Disse medlemmer vil komme tilbake til eventuelle justeringer i forbindelse med budsjettbehandlingene.

       Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til departementets anbefaling om at kostnadsnormen ikke reguleres opp på et høyere nivå enn det som følger av kostnadsutviklingen. Flertallet konstaterer at departementet derved vil gå bort fra metoden fra 1975 uten at dette grunngis noe nærmere. Flertallet vil peke på at departementet heller ikke gir noen nærmere definisjon av hva som skal ligge i begrepet « kostnadsutviklingen ». Flertallet har merket seg at Lånekassen i et notat av 2. januar 1994 anbefaler « at det tas et initiativ for å utarbeide et årlig « studentbudsjett ». Dette bør da kunne ligge til grunn for vurdering av de utdanningssøkendes kostnadsutvikling. » Flertallet finner dette interessant og vil be departementet vurdere dette nærmere.

       Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti vil slå fast at dagens kostnadsnorm er for lav og må økes for å bidra til bedre studieeffektivitet. Dette bør gjøres i forbindelse med opptrappingen av stipendandelen av studiestøtten opp til 30 % av samlet støttebeløp innen studieåret 1997-98, jf. merknader og forslag under kap. 5.

       Sosialistisk Venstreparti viser til at de har blitt et økende etterslep mellom kostnadsnormen og referansegruppen de siste årene. Dette medlem vil derfor fremme forslag om å regulere kostnadsnormen slik at etterslepet i forhold til referansegruppa tas igjen, og at kostnadsnormen deretter følger kostnadsutviklingen. Videre går dette medlem inn for at stipendandelen økes til 24 % og trappes opp til 30 % i løpet av inneværende stortingsperiode.

       Kristelig Folkeparti mener det finnes gode argumenter for å heve kostnadsnormen. Dette medlem er enig i at kostnadsnormen justeres for inflasjon i forbindelse med de årlige budsjettbehandlinger i Stortinget. Dette medlem vil imidlertid prioritere en økning av stipendandelen framfor et løft for kostnadsnormen. Dette medlem viser til at andre parti fremmer forslag om lavere rente og høyere kostnadsnorm. Dette medlem kan ikke støtte disse forslagene, og vil i stedet prioritere disse økonomiske midler til en ytterligere økning av stipendandelen til 40 %

       Fremskrittspartiet vil understreke at det er meget forskjellige oppfatninger om hvor mye en student må ha for å overleve som heltidsstudent. Dette medlem vil videre peke på at dagens norm sammenholdt med minstepensjon ikke er spesielt lav.

       Dette medlem vil imidlertid innføre en generell mulighet for tilleggslån i Lånekassen for dem som ønsker det, tilsvarende to ekstra måneders støtte. Dette tilleggslånet går imidlertid ikke inn i beregningen av stipendandelen og betyr ingen økt subsidiering fra det offentlige for dem som velger dette.

       Dette medlem er ikke uten videre enig i Magistad-utvalgets vurderinger. For det første vil dette medlem peke på at det er slått fast i undersøkelser at deltidsarbeid opp til 10 timer pr. uke ikke ser ut til å ha noen negativ effekt på studieprogresjonen (NAVF). Andre undersøkelser viser også at en gjennomsnittsstudent kun bruker 33 t/u på studiene, noe som bør gjøre deltidsarbeid mulig dersom vedkommende ønsker en mer romslig økonomi. Videre er det slik at studenter i Norge får et høyere beløp pr. måned enn studenter i Finland og Danmark.

       Dette medlem mener gevinsten samfunnet får ved tidligere inntreden i arbeidslivet vil kunne oppnås uten at kostnadsnormen økes, ved isteden å innføre incitamenter som gjør det attraktivt både for studenter og institusjoner å få studentene gjennom studiene på normert tid. Dette medlem vil også påpeke at det kan være positivt om studenter i tillegg til studiene får noe arbeidserfaring slik at overgangen fra å være student til å bli yrkesaktiv ikke blir så stor.

       Dette medlem er enig i prinsippet om at kostnadsnormen skal reguleres i takt med den generelle kostnadsutviklingen, noe som betyr at når normen er fastsatt så skal kjøpekraften være uendret fra år til år.

Månedlige utbetalinger av studielån

       Komiteen viser til sine merknader i B.innst.S.nr.12 (1993-1994) og mener ordningen med utbetaling av utdanningsstøtte ved begynnelsen av hvert semester skal opprettholdes og videreføres.

       Kristelig Folkeparti kan i sammenheng med en økning av stipendandelen utover 30 %, tenke seg å gå inn for månedlige utbetalinger av studielån. Dette medlem forutsetter at en slik ordning får en utforming som tar hensyn til studentenes større utgifter ved semesterstart knyttet til litteraturkjøp, etableringskostnader m.m.

       Fremskrittspartiet mener stipend skal utbetales i begynnelsen av hvert semester.

       Når det gjelder utbetaling av studielån mener dette medlem at det med en ordning med renter i studietiden bør være opp til den enkelte student når vedkommende ønsker lånet utbetalt.

Innstramming i tid det kan gis støtte for

       Komiteen er enig med departementet i vurderingen av tidsrammene i videregående opplæring. Ved innføring av Reform 94 vil den normale skolegang være 3 år, og komiteen mener som departementet, at det er viktig både for den enkelte og for samfunnet at det ikke legges opp til incitamenter for sidelengs forflytning i skolesystemet.

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, slutter seg derfor til at det til videregående opplæring kan tildeles støtte i inntil 4 år, og at det bør åpnes for unntak for fagutdanning hvor studietiden er lengre.

       Komiteen vil be departementet arbeide videre med å fjerne hindringer i forhold til overgang mellom institusjonene i Norgesnettet.

       Komiteen er kjent med at mange studenter går på tvers i utdanningssystemet for å samle seg nok poeng for å blir tatt opp ved utdanninger med stor søknad. Dette gjelder utdanninger som f.eks. til sykepleier, fysioterapeut og lege. Dette fører til at karakternivået blir skjøvet ytterligere opp og ligger på et svært høyt nivå. Studenter bruker dermed lengre tid i utdanningssystemet, og får høyere studiegjeld.

       Forbedringer i studiefinansieringsordningen vil gi økt gjennomstrømming. Komiteen vil også peke på at studieinstitusjonene må arbeide aktivt for å få bort disse flaskehalsene, slik at det kan medvirke til å øke gjennomstrømmingen.

       Komiteen er enig med departementet i at det i høyere utdanning vil være rimelig å bruke normert studietid for utdanningen som det naturlige utgangspunkt for hvor lang tid det skal kunne tildeles støtte.

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, vil imidlertid understreke at støtteordningen ikke må bli så stram at den ikke gir rom for individuell frihet til å kunne feile eller fordype seg.

       Videre vil flertallet peke på at årsaken til faglig forsinkelse ikke alltid skyldes studenten selv. Departementet viser selv til årsaker som kan skyldes sykdom eller svangerskap/fødsel. I tillegg bør nevnes de flaskehalser som er oppstått ved at studentene må vente for å komme videre i studieprogresjonen ved enkelte studier.

       Flertallet er derfor enig med departementet i at det til høyere utdanning kan tildeles støtte ved faglig forsinkelse og skifte av studium i inntil ett år ut over normert studietid.

       Komiteen viser til at dagens støtteordning kan gi støtte i inntil åtte år for kombinasjoner av høyere utdanning. Komiteen viser videre til at departementet foreslår å endre ordningen slik at det ved kombinasjoner av høyere utdanninger maksimalt kan tildeles støtte i normert tid for den lengste utdanningen.

       Komiteens flertall, alle unntatt Arbeiderpartiet, viser til at det synes å være stor etterspørsel etter kandidater med tverrfaglig bakgrunn. Flertallet har grunn til å anta at interessen for tverrfaglige kombinasjoner vil øke. Flertallet har også merket seg gjennom høringsuttalelser en utvikling hvor studenter med 2-3 års utdanninger ved regionale høyskoler tar påbygningstudier på universitetsnivå. Flertallet ser dette som en positiv utvikling og vil stimulere til at dette kan fortsette.

       Et flertall, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, ser at kombinasjoner av utdanninger i visse sammenhenger er hensiktsmessig. Som hovedregel mener dette flertallet at gradsnormeringer også ved kombinasjoner av utdanninger må være utgangspunkt for støttetidens lengde. Dette flertallet vil likevel presisere nødvendigheten av å vise fleksibilitet innenfor en ramme på 8 år.

       Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet vil på denne bakgrunn opprettholde en ordning med støtte i inntil åtte år ved kombinasjoner av utdanninger.

       Senterpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti mener at det ved avbrutt utdanning kan gis støtte til en ny utdanning så sant den totale studietiden holder seg innenfor rammen for henholdsvis videregående og høyere utdanning (hhv. 4 og 8 år).

       Fremskrittspartiet mener det fremdeles må være mulig å få støtte til flere studier, men mener det bør være en forutsetning at studiene fullføres på normert tid og at en samlet studietid ikke overskrider dagens ordning - dvs. 8 år.

       Dette medlem vil videre peke på at mange studenter tar fag de egentlig ikke ønsker fordi de venter på å komme inn på eksempelvis hovedfagsstudier. På denne måten beslaglegges studieplasser unødig. Dette medlem er imot at det skal gis sti-pend til slike studier, og mener det i større grad bør oppfordres til at studentene tar seg arbeid i ventetiden.

Behovsprøving mot egen inntekt

       Komiteen viser til at mens Magistad-utvalget foreslår at reglene for inntekt ved siden av utdanningen strammes inn ved at fribeløpet settes til 2.000 kroner pr. mnd. og at det trekkes krone for krone for inntekt ut over dette, anbefaler departementet at det ikke gjøres endringer i dagens regler når det gjelder behovsprøving mot egen arbeidsinntekt ved siden av studiet.

       Komiteen støtter departementets forslag om å opprettholde dagens ordning med en fribeløpsgrense på ca kr 2.800 pr. mnd.

       Høyre viser imidlertid også til sine merknader og forslag om en bedre utnyttelse av studieåret i høyere utdanning med konsekvenser for normering av studiene og omlegging til 12 måneders utdanningsstøtte. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn det vil være nødvendig å stramme inn på reglene for inntekt ved siden av utdanningen for å stimulere til økt studieeffektivitet og setter dette i sammenheng med disse omleggingene. Disse medlemmer støtter på denne bakgrunn Magistad-utvalgets forslag slik at fribeløpet settes til 2.000 kroner pr. måned og at det trekkes krone for krone for inntekt ut over dette. Dette settes i kraft samtidig med endringene som ligger til grunn for 12 måneders utdanningsstøtte.

       Fremskrittspartiet vil peke på at en ordning med tap av stipend ved faglig forsinkelse og innføring av en ordning med renter i studietiden vil føre til en automatisk begrensning for de studentene som i dag evt. jobber så mye at det får en direkte innflytelse på deres studier.

       Dette medlem mener videre at det er viktig at adgangen til å tjene ubegrenset i de to månedene sommerferien varer bør opprettholdes. Det finnes ingen fornuftig grunn til å redusere studenters mulighet til å skaffe seg egen inntekt i sommermånedene. Dette medlem mener tvert imot at dette er et positivt incitament for at studentene også skal bli kjent med det å være i en yrkessituasjon.

       Dersom det innføres en ordning med 12 måneders støtte for enkelte grupper, mener dette medlem imidlertid at det bør vurderes om det bør innføres særskilte regler for disse.

Utdanningsstøtte til utdanning i utlandet

       Komiteen viser til sine merknader i B.innst.S.nr.12 (1993-1994) og Stortingets vedtak om å øke bevilgningene for 1994 med 2 mill. kroner til å opprettholde ordningen med gebyrstipend for økonomisk-adminstrative studier.

       Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener imidlertid at ordningen bør tas opp til løpende vurdering. Hensikten med gebyrstipendet og tilretteleggingsprogrammet må etter flertallets mening fortsatt være å stimulere til utdanning i utlandet som det er mangel på i Norge.

       Komiteen vil igjen understreke at et masterstudium ikke bør erstatte, men supplere et heltidsstudium i utlandet. Komiteen legger til grunn at dette skal videreføres. Komiteen mener at utenlandsstudiets egenverdi skal være en viktig faktor også i fremtiden slik komiteen gjentatte ganger har understreket. Komiteen forutsetter på denne bakgrunn at Innst.S.nr.230 (1990-1991) legges til grunn for de årlige budsjettinnstillinger idet komiteens felles merknader her avviker fra de retningslinjer som ble trukket opp i St.meld. nr. 40 (1990-1991) på vesentlige punkter.

       Komiteen viser videre til B.innst.S.nr.12 (1993-1994) hvor komiteen varslet at spørsmålet om å ta nye fagområder på lavere nivå inn under ordningen med gebyrstipend ville bli vurdert i denne innstillingen. Komiteen viser til at en rekke psykologstillinger er ubesatt pga. mangel på utdannede psykologer. Komiteen viser også til mangel på studieplasser innenlands på dette fagområdet. Komiteen ber på denne bakgrunn om at psykologi blir omfattet av ordningen med gebyrstipend fra studieåret 1995-96.

       Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, går inn for å videreføre dagens ordning med hel eller delvis dekning av skolepenger i forbindelse med bestemte utdanninger i utlandet.

       Høyre og Fremskrittspartiet viser til at skolepenger ved mange læresteder har økt mer enn gebyrstipendet. Dette gjelder spesielt i Storbritannia og USA. I tillegg er mange læresteder fjernet fra tilretteleggingsprogrammet. Disse medlemmer vil be departementet foreta en omlegging av ordningen med gebyrstipend slik at gebyrstipendet utgjør 75 % av skolepengene ved utenlandske læresteder. Disse medlemmer er innforstått med at dette vil innebære en reduksjon av gebyrstipendet ved læresteder med lave skolepenger, men vil samtidig øke stipendet ved læresteder med høye skolepenger. Disse medlemmer mener en slik omlegging vil bidra til å hindre at studenter risikerer å måtte avbryte sine studier utenlands pga. økonomiske problemer, og virke mer sosialt utjevnende. Disse medlemmer vil fremme forslag i samsvar med dette.

       Disse medlemmer vil videre peke på at internasjonaliseringsprosessen gjør at kunnskap om ulike lands forhold vil være et prioritert område i årene fremover. Disse medlemmer er kjent med at interessen for studier i statsvitenskap i utlandet er meget stor fra studentenes side. Disse medlemmer ber på denne bakgrunn om at statsvitenskap blir omfattet av ordningen med gebyrstipend.

       Fremskrittspartiet vil understreke at en modell hvor gebyrstipendet skal utgjøre 75 % av skolepengene ved utenlandske læresteder bør begrenses slik at det ikke bør gis mer i slikt stipend til den enkelte enn det en tilsvarende studieplass koster i Norge der sammenlignbare muligheter finnes.

6. Tilbakebetaling av studielån

       Departementet går inn for at tilbakebetalingen av utdanningslån generelt ikke skal være subsidiert, og at utlånsrenten fastsettes av Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet. Departementet foreslår at tilbakebetalingen skal starte 9 - og ikke som i dag 15 - måneder etter avsluttet utdanning, og at ordningen med lave terminbeløp de 3 første årene opphører. Videre foreslås mulighet for flere terminforfall pr. år og lengre nedbetalingstid for lave lån.

       Departementet mener det bør vurderes å forbedre ordningen med inntektsavhengig nedbetaling av lån.

       Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, er enig med departementet i at de utdanningspolitiske virkemidlene i studiefinansieringen primært bør legges til den delen av støtten som gis under utdanning.

       Flertallet viser også til merknader i B.innst.S.nr.12 (1993-1994) hvor flertallet, alle unntatt Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil prioritere forbedringer og heving av stipendet i studiet fremfor tiltak i en tilbakebetalingsfase som må vurderes som en del av den generelle økonomiske politikken. Flertallet legger dette til grunn for sine merknader knyttet til tilbakebetaling av studielån.

       Et flertall, Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener som departementet at hoveddelen av det offentlige subsidium bør ligge i utdanningsfasen gjennom rentefritak og høy stipendandel.

       Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til Innst.S.nr.12 (1993-1994) hvor Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i tillegg til å prioritere forbedringer og heving av stipendet, også foreslo å redusere lånerenta med 1 % utover det komitéflertallet gikk inn for, til 7,5 %.

       Fremskrittspartiet mener at det offentlige kun skal konsentrere den offentlige støtte gjennom sterkt økte stipender knyttet til dem som gjennomfører studiene.

Ikke subsidiert tilbakebetaling

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, er enig med departementet i at dagens ordning med politisk fastsettelse av renten i forbindelse med statsbudsjettet opprettholdes, og viser i den forbindelse til at renten senest ble vedtatt senket ved behandlingen av statsbudsjettet for inneværende år.

       Et flertall, Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til departementets utdyping av begrepet « ikke-subsidiert rente » hvor det legges til grunn at utlånsrenten ikke bør ligge under gjennomsnittlig innlånsrente. Dette innebærer at i perioder med fallende rente vil innlånsrenten kunne ligge over dagens obligasjonsrente, mens det i perioder med stigende rentenivå vil være omvendt. Departementet foreslår å opprettholde dagens ordning med at utlånsrenten fastsettes politisk i forbindelse med statsbudsjettet, og begrunner dette med at det gir muligheter til å skjerme studielånsrenten ved store økninger i markedsrenten, men peker samtidig på at det kan innebære at renten beholdes på et høyere nivå ved store rentefall.

       Arbeiderpartiet slutter seg til departementets forslag om at studielån i prinsippet ikke skal være subsidiert i tilbakebetalingsfasen. Disse medlemmer mener det avgjørende er det totale subsidium som tilfaller studenter både i tildelings- og tilbakebetalingsfasen. Rentesubsidiering vil uansett være overføringer til mennesker som ikke er i utdanning. Når det samtidig er slik at inntekten for en stor del henger sammen med lengden på utdanningen, mener disse medlemmer at det er forsvarlig å fjerne prinsippet om subsidiert rente i tråd med departementets forslag.

       Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at i siste halvdel av 1980-årene og fram til 1993 skjedde det en utvikling i rentenivå og inflasjon som gjorde at studielån ble vesentlig hardere å betale tilbake enn tidligere. I tillegg til lav stipendandel vil mange som har tatt opp studielån før 1994, slite med en tung gjeldsbyrde på toppen av normale etableringskostnader etter endt studium. Disse medlemmer viser i den forbindelse til opplysninger fra Lånekassen om at over 50.000 lånetakere har betalingsproblem og ber om utsettelse. Disse medlemmer vil derfor understreke viktigheten av at det nå blir etablert studiefinansieringsordninger som både gir tilfredstillende støtteordninger under utdanning, og at tilbakebetalingsfasen gjøres lettere.

       Disse medlemmer går inn for å føre videre dagens ordning med full rentesubsidiering i utdanningsfasen, og vil fremme forslag om at studielånsrenten i tilbakebetalingsfasen skal være subsidiert og ligge under det generelle rentenivå.

       Fremskrittspartiet mener Lånekassen skal operere som en vanlig bank når det gjelder fastsettelse av renten og at denne bør settes lik renten i det langsiktige kredittmarked, hvilket vil si rundt 2 % over renten på statsobligasjoner.

       Dette medlem mener imidlertid at det, dersom Fremskrittspartiets studiefinansieringsmodell innføres, bør gis fradrag på selvangivelsen også for avdrag på studiegjelden.

Betalingsprinsipper

       Komiteen viser til departementets forslag om at ordningen med lave terminbeløp i de tre første årene etter endt utdanning opphører, at betalingspausen reduseres til 9 måneder, at annuitetsprinsippet opprettholdes for nedbetaling av studielån og at adgangen til ekstraordinære innbetalinger opprettholdes. Komiteen slutter seg i hovedsak til dette og viser til partienes merknader nedenfor.

       Arbeiderpartiet støtter departementets forslag.

       Høyre viser til Innst.S.nr.226 (1987-1988) hvor disse medlemmer gikk imot innføring av en ordning med inntektsavhengig nedbetaling av terminbeløp (INTB) og foreslo utformet et tilbakebetalingssystem hvor det innføres mellomtermin mellom lavtermin og høytermin i forhold til dagens ordning. Disse medlemmer mener en tilbakebetalingsplan må utformes slik at flest mulig er i stand til å innfri sine forpliktelser, og vurderer det slik at langt flere enn i dag kan bli tvunget over i en INTB-ordning hvis ordningen med lavere og trinnvise terminer i den første delen av tilbakebetalingsfasen forsvinner. Disse medlemmer vil foreslå innført en alternativ tilbakebetalingsplan og tar som utgangspunkt at låntagerne kan velge mellom å følge en tilbakebetalingsplan uten lavterminbeløp og den alternative tilbakebetalingsplanen som her beskrives nærmere:

       Dagens ordning har to termintyper, lav- og høytermin. Spranget mellom de to termintypene er relativt stort, og betalingsvansker kan oppstå når dette « spranget » inntreffer. Dette gjelder særlig for dem med relativt store lån.

       Disse medlemmer vil derfor foreslå at man oppretter en alternativ mellomterminløsning. I stedet for å få et direkte sprang fra lavtermin til høytermin, vil man da i en periode på f.eks. 4-8 terminer få en mellomtermin, som i størrelsesorden er midt mellom lav- og høytermin. Modellen kan skisseres slik:

(Figur utelatt.)

       Låntagerne vil dermed få en lengre periode med reduserte betalingskrav før høyterminen inntrer. Ordningen vil gi låntagerne en lettelse i en vanskelig betalingsperiode.

       Departementet uttalte ved behandlingen av St.meld. nr. 36 (1987-1988) i brev av 9. mai 1988 til komiteen at det ikke ville være spesielle administrative problemer med å innføre en slik ordning, og at kostnadene ved å administrere ordningen er meget små siden den ikke forutsetter noen form for individuell saksbehandling. En modell med mellomterminløsning gir en bedre anvendelse av ressursene i forhold til kostnadene som er og vil bli forbundet med å administrere INTB-ordningen. Disse medlemmer vil fremme forslag i samsvar med dette.

       Sosialistisk Venstreparti går imot departementets forslag om å redusere betalingspausen til 9 måneder. Når det gjelder forslaget om å avvikle ordningen med lave terminbeløp i de tre første årene, går dette medlem imot dette, og viser for øvrig til dette medlems forslag om å vurdere en forbedret og forenklet inntektsavhengig tilbakebetalingsmodell (IATB), jf. dette medlems merknad under kap. 6.

       Fremskrittspartiet slutter seg til departementets forslag om fortsatt å legge annuitetsprinsippet til grunn for nedbetaling av studielån, og at adgangen til ekstraordinære innbetalinger opprettholdes.

       Dette medlem mener tilbakebetalingen i større grad bør være fleksibel på den måten at studentene gis mulighet til å velge mellom forskjellige modeller når tilbakebetalingen starter.

       Dette medlem vil peke på at for studenter som etter endt studium umiddelbart kommer ut i jobb vil det som regel vært økonomisk lønnsomt å betale så mye pr. termin at man unngår renters rente. Lånekassen bør legge opp en betalingsordning basert på en slik modell. For en annen gruppe vil det trolig være ønskelig med en modell som også inkluderer en mellomtermin, mens en tredje gruppe kanskje vil foretrekke dagens ordning. Dette medlem mener en slik valgfrihet vil gjøre studentene mer bevisst egen situasjon når de blir pålagt å foreta et valg i forbindelse med tilbakebetalingsopplegget. Et prinsipp er selvsagt at ingen ordninger skal medføre noen direkte eller indirekte subsidiering.

       Dette medlem vil fremme forslag i tråd med dette.

Flere terminforfall i året

       Komiteen viser til departementets forslag om å utarbeide et system med muligheter for flere terminforfall. Departementet foreslår videre at minste terminbeløp senkes slik at de små lånene får en noe lengre tilbakebetalingstid. Komiteen ser dette som positivt hvis det kan bidra til å gi endel tilbakebetalere bedre økonomisk styring og redusere antall tilbakebetalere med purringer og påkrav noe. Komiteen støtter på denne bakgrunn departementets forslag.

INTB-ordningen

       Komiteen viser til at dagens system med inntektsavhengig nedbetaling av terminbeløp (INTB) er basert på Innst.S.nr.226 (1987-1988) og St.meld. nr. 36 (1987-1988). Komiteen viser videre til Magistad-utvalgets konstatering av at ordningen er mindre benyttet enn forventet og utvalgets forslag til å utvide ordningen.

       Komiteen har merket seg at departementet ønsker vurdert forbedringer i INTB-ordningen, og at den eventuelt kan gjøres så generell at de ordninger som i dag finnes for betalingsutsettelse og rentefritak for spesielle grupper, kan inngå som en del av INTB-ordningen. Komiteen viser til s. 55 i meldingen når det gjelder de endringer som departementet ønsker vurdert. Komiteen har også merket seg at departementets utgangspunkt for eventuelle endringer vil være at det samlede subsidienivå (som i dag ligger i INTB og rentefritak), ikke skal påvirkes av endringer. Endelig har komiteen merket seg at departementet vil legge frem forslag til eventuelle endringer i forbindelse med 1995-budsjettet.

       Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, støtter departementets vurdering av at INTB-ordningen er en svært gunstig ordning for tilbakebetalerne. Disse medlemmer mener også at det bør vurderes å forbedre ordningen, og at den eventuelt kan gjøres så generell at de ordninger vi i dag har med betalingsutsettelse og rentefritak for spesielle grupper, kan inngå som en del av INTB-ordningen.

       Høyre viser til sine merknader og forslag under kap. 6 ovenfor og mener en slik alternativ tilbakebetalingsmodell både er rimeligere å administrere og vil koste langt mindre for det offentlige, samtidig som modellen kan gjøre det lettere å tilbakebetale lånet for låntageren. Disse medlemmer ønsker i tillegg å opprettholde betalingslettelser for den enkelte basert på individuell vurdering og behandling av de problemer låntageren har, og viser til sine merknader under kap. 6 nedenfor.

       Sosialistisk Venstreparti viser til at stadig flere unge i etableringsfasen sliter med tilbakebetalingen av studielånet. Kombinasjonen av høye lån og renter har ført til økonomiske problemer for mange.

       Sosialistisk Venstreparti vil løse disse problemene ved å knytte tilbakebetalingen til inntekten, såkalt inntektsavhengig tilbakebetaling (IATB).

       Dette medlem viser til tidligere behandling i forbindelse med St.meld. nr. 12 (1983-1984), da et flertall i Stortinget ønsket å få utredet en ordning hvor tilbakebetaling av studielån kobles opp mot inntekt, og at flertallet i Innst.S.nr.322 (1983-1984) ga tilslutning til prinsippet om at tilbakebetaling bør skje i forhold til inntekt.

       Videre viser dette medlem til FAFO-rapport nr. 47 1986 som utredet flere modeller ut fra prinsippet om inntektsavhengig tilbakebetaling.

       Hovedpoenget med denne ordningen er at de som tjener relativt godt etter endt utdanning, ikke kommer bedre ut enn i dag, mens de som bruker en uforholdsmessig stor andel av inntekten til tilbakebetaling av studiegjeld, kommer bedre ut.

       Prinsippet om en inntektsavhengig tilbakebetalingsordning ligger allerede i INTB-ordningen. Dette medlem støtter departementets forslag om å vurdere å forbedre ordningen, og ønsker i den sammenheng en vurdering av en obligatorisk inntektsavhengig tilbakebetalingsmodell (IATB) som eventuelt erstatter dagens INTB-ordning.

       Dette medlem viser til at dagens INTB-ordning bare benyttes av ca 15.000 studenter, samtidig som stadig flere studenter havner i Lånekassas inkasso-kø. Dette medlem viser til at de studenter som benytter INTB-ordningen får økt den samlede rentebelastningen, og til at det er begrensninger på hvor mange terminer INTB kan benyttes.

       Dette medlem legger til grunn at tilbakebetaling av studielån i større grad må gjøres overkommelig for de som har store studielån og lave inntekter. Dette medlem mener det er grunn til å forvente mindre sammenheng mellom utdanning og inntekt etterhvert som de store studiekullene kommer ut i arbeidslivet. Dermed vil flere kunne komme til å bruke uforholdsmessig store andeler av inntekten til å betjene studielånet. I denne sammenheng viser dette medlem til sine forslag om fullstipendiering for elever ved videregående skole, om høyere stipendandel og om lavere studielånsrente. Disse forslagene vil bety vesentlig lavere lånebelastning.

       Dette medlem mener på denne bakgrunn at tilbakebetalingsordningene må revideres for å lette tilbakebetalingen for de med lave inntekter og store studielån. To alternative modeller bør vurderes:

       Fremskrittspartiet vil peke på at denne ordningen har en årskostnad på ca 25 mill. kroner og at det er en meget gunstig ordning for tilbakebetalerne. Dette medlem mener i utgangspunktet at denne ordningen bør fjernes og at midlene bør overføres til generelt utdanningsstipend.

       Dette medlem vil også peke på at gjeldsbyrden ved FrPs alternativ for studielån vil bli sterkt redusert, noe som også vil gjøre INTB-ordningen som sikkerhetsnett mindre aktuell. Dette medlem mener derfor at INTB-ordningen bør avvikles.

Øvrige betalingslettelser

       Komiteen viser til departementets forslag om å integrere dagens ordning med rentefritak i en utvidet og forbedret INTB- ordning og at betalingsutsettelse uten rentefritak ut fra dette bare skal kunne tildeles en gang. Departementet foreslår videre at Lånekassen fortsatt skal ha anledning til å forhandle om gjeldssanering etter at saken har vært behandlet av namsmannen, og at ordningen med avskrivning av utdanningslån for leger blir erstattet med en ordning med økonomiske incentiver gjennom Sosialdepartementet.

       Komiteen viser til at det etter dagens ordning ikke gis anledning til utenrettslig gjeldsordning. Komiteen vil understreke at Lånekassen hindrer utenrettslige gjeldsordninger med sin praksis. Komiteen vil understreke at ved tvungne gjeldsordninger gjennom namsmannapparatet vil Lånekassens krav som regel være de med dårligst sikkerhet, og vil dermed påføre Lånekassen unødvendige tap.

       Komiteens flertall, alle unntatt Sosialistisk Venstreparti, ser derfor fordeler ved at det gis anledning for Lånekassen til å oppta forhandlinger mellom debitor og kreditor utenfor gjeldsordningsloven, dvs. før debitor har tatt kontakt med namsmannen med sikte på å komme inn under loven, for å finne frivillige løsninger der det kan begrense Lånekassens tap.

       Flertallet ber departementet utrede nærmere muligheten til å la Lånekassen delta i utenomrettslig gjeldsordning og komme tilbake til Stortinget med denne saken.

       Sosialistisk Venstreparti går inn for at det gis anledning for Lånekassen til å oppta forhandlinger mellom debitor og kreditor utenfor gjeldsordningsloven, dvs. før debitor har tatt kontakt med namsmannen med sikte på å komme inn under loven, for å finne frivillige løsninger der det kan begrense Lånekassens tap. Dette medlem vil fremme forslag i samsvar med dette.

       Høyre viser til sine merknader og forslag under kap. 6 ovenfor. Disse medlemmer mener en alternativ tilbakebetalingsmodell med mellomtermin vil kunne innebære at langt flere enn i dag vil klare å overholde sine betalingsforpliktelser. Disse medlemmer mener allikevel det fortsatt vil være behov for lettelser i tilbakebetalingsfasen basert på en individuell vurdering og behandling. Disse medlemmer ser imidlertid at dagens ordning med rentefritak kan være problematisk ved at det gis fullt rentefritak opp til en viss inntekt og ikke noe rentefritak hvis inntekten ligger en krone over dette nivået. Disse medlemmer vil peke på at Magistad-utvalget nevner behovet for et gradert rentefritak og vil fremme forslag om at dette utredes nærmere.

       Disse medlemmer er enig med departementet i at betalingsutsettelse uten rentefritak bør være en ordning som bare brukes i helt spesielle tilfeller fordi låntageren i stor grad vil skyve problemene foran seg ved å bruke denne ordningen. Disse medlemmer mener at forslaget om en alternativ tilbakebetalingsordning med mellomtermin vil kunne gjøre at langt flere enn i dag vil være i stand til å betjene sine lån. Disse medlemmer støtter på denne bakgrunn departementets forslag om at ordningen med betalingsutsettelse uten rentefritak bare gis en gang, for å fange opp akutte likviditetsproblemer.

       Fremskrittspartiet mener langt færre lånekunder vil få problemer med tilbakebetalingen dersom Fremskrittspartiets prinsipper og forslag til studiefinansiering ble vedtatt, dette fordi den samlede lånegjelden etter gjennomførte studier for de aller fleste studenter da vil være vesentlig lavere enn den er i dag.

       Dette medlem mener prinsipielt at all betalingsutsettelse bør basere seg på at det ikke gis rentefritak. Når det gjelder de som ikke mestrer sine utgifter mener dette medlem Lånekassen skal håndtere dette slik enhver annen kredittinstitusjon ville gjøre det, og at gjeldsloven benyttes der dette er hensiktsmessig.

       Dette medlem mener at de som pålegges verneplikt, settes i en særskilt situasjon i og med at de ikke har inntekt den perioden. Dette medlem mener derfor at det bør gis særskilt rentefritak for dem som avtjener verneplikt i den perioden dette gjelder, slik at disse ikke får en større økonomisk belastning enn dem som slipper.

       Komiteen slutter seg for øvrig til departementets forslag.

Tilbakebetalere bosatt i utlandet

       Komiteen viser til at departementet ønsker vurdert tre mulige løsninger når det gjelder lettelsesordninger for låntagere bosatt i utlandet i forhold til departementets forslag til endringer av INTB med integrering av rentefritak. Komiteen mener prinsipielt at låntagere bosatt i utlandet bør omfattes av de samme ordninger i tilbakebetalingsfasen som låntagere bosatt i Norge. Komiteen mener dette må være utgangspunktet for de vurderinger som skal finne sted, og regner med at de praktiske løsninger som vil bli vurdert, blir basert på Stortingets anbefalinger og vedtak knyttet til omlegninger av betalingsordningene i tilbakebetalingsfasen.

7. Grenser mot andre velferdsordninger

       Departementet drøfter i dette kapitlet grenseflatene mellom utdanningsfinansieringen, trygdesystemet og arbeidsmarkedsopplæringen. Departementet mener at de som får godkjent utdanningen som yrkesrettet attføring, ikke samtidig skal motta støtte fra Lånekassen. Spørsmålet om samordning mellom fødselsstipendet og trygdeytelser ved fødsel/svangerskap skal vurderes nærmere. Deltakere på AMO-kurs, som mottar kursstønad/dagpenger, er ikke berettiget til støtte fra Lånekassen. Det bør ikke tilbys kompetansegivende AMO-tilbud på høyere nivå.

Samordning av trygdeytelser og utdanningsstøtte gjennom Lånekassen

       Komiteen viser til at av vel 208.000 skoleelever og studenter som i 1991-92 mottok utdanningsstøtte, ble det registrert at 3,3 % av disse samtidig mottok ulike former for trygdeytelser. Departementet opplyser i meldingen at det reelle tallet er høyere, da søkere ikke blir bedt om å opplyse om trygdeytelser som ikke har betydning for beregning av lån og stipend. Departementet opplyser videre at stønadssatsene i folketrygden gjennomgående ligger over kostnadssatsene i Lånekassen og at satsene fra folketrygden i utgangspunktet er ment å dekke utgifter til livsopphold fullt ut. Dette er allikevel ikke til hinder for at en trygdemottaker, i tillegg til full dekning etter lov om folketrygd, etter dagens regler kan motta et utdanningslån på ca 28.000 kroner.

       Komiteen finner departementets drøfting av Magistad-utvalgets forslag interessant og deler departementets vurdering av hvilke hensyn som må ivaretas. Komiteen støtter på denne bakgrunn departementets forslag til endringer under kap. 7.

       Når det gjelder Magistad-utvalgets forslag om begrenset ledighetstrygd for studenter som etter avsluttet utdanning av minimum 3 års varighet blir arbeidsledige, forutsetter komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, at departementet vil komme nærmere tilbake til dette når Kommunal- og arbeidsdepartementet har avsluttet gjennomgangen av dagpengeordningen, jf. også Innst.S.nr.112 (1992-1993).

       Sosialistisk Venstreparti viser til sine tidligere merknader om arbeidsledighetstrygd for studenter i Innst.S.nr.12 (1993-1994). Dette medlem går inn for prinsippene i Magistad-utvalgets forslag om begrenset ledighetstrygd for studenter som etter en avsluttet utdanning av minimum 3 års varighet blir arbeidsledige. Dette medlem mener videre at også de som har avsluttet en fagutdanning på videregående nivå, og som blir arbeidsledige, også må innbefattes av retten til arbeidsledighetstrygd. Dette medlem foreslår å benytte samme system for beregninger av ledighetstrygden som for personer som har avtjent verneplikten, og ber departementet komme tilbake dette i tilknytning til gjennomgangen av dagpengeordningen. Dette medlem vil fremme forslag i samsvar med dette.

       Fremskrittspartiet vil peke på at arbeidsløshetstrygd utbetales på bakgrunn av tidligere års arbeidsinntekt. Dersom en person ikke har hatt inntekt har man heller ikke krav på trygd. Dette medlem ser ingen grunn til at dette prinsippet ikke også skal gjelde studenter.

Sammenhengen mellom utdanningspolitikk og opplæringstiltak i arbeidslivet

       Komiteen viser til at det etter dagens regler kan tildeles utdanningsstøtte fra Lånekassen til deltagere på AMO-kurs når det faglige innholdet er i samsvar med annen utdanning det kan tildeles støtte til.

       Komiteen viser videre til at det i dag er mulig å motta dagpenger og utdanningsstøtte fra Lånekassen samtidig. Departementet opplyser i meldingen at uklare grenser mellom målgruppene i AMO og det ordinære utdanningssystemet og ulike finansieringsprinsipper, har skapt muligheter for utilsiktede og uønskede tilpasninger mellom systemene. Komiteen har i den sammenheng merket seg at Magistad-utvalget foreslår at det ikke lenger skal være adgang til å motta kursstønad under AMO-systemet og utdanningsstøtte gjennom Lånekassen samtidig. Utvalget begrunner dette med at støtte gjennom AMO er ment å dekke alle utgifter til livsopphold og utdanning. Magistad-utvalget foreslår med tilsvarende begrunnelse at personer som mottar arbeidsledighetstrygd, ikke samtidig skal kunne tildeles støtte i Lånekassen.

       Komiteen viser til St.prp. nr. 1 (1993-1994) hvor det presiseres at arbeidsmarkedsetaten skal være svært tilbakeholden med å tilby kurs på høyere nivå, og at kurs med paralleller innen ordinær utdanning på dette nivået ikke vil bli gitt som AMO.

       Komiteen viser videre til B.innst.S.nr.II (1993-1994). Komiteen slutter seg til departementets anbefalinger om at deltagere på AMO-kurs, som mottar kursstønad/dagpenger, ikke er berettiget til støtte fra Lånekassen, og at kompetansegivende AMO-tilbud på høyere nivå ikke skal gis.

       Komiteen forutsetter at departementet fortsetter arbeidet med å gjennomgå AMO i forhold til det ordinære utdanningssystemet med sikte på klare avgrensninger.

8. Særskilte ordninger innen studiefinansieringen

       Departementet foreslår at fjernundervisning blir likestilt som støtteberettiget, forutsatt oppfølging fra lærestedet og offentlig godkjent eksamen etter lov. Funksjonshemmede foreslås gitt stipend i ytterligere ett år til forsinkelse dersom denne skyldes funksjonshemmingen.

Utdanningsfinansiering og private utdanningsinstitusjoner

       Komiteen tar som utgangspunkt at offentlig utdanning er grunnsteinen i utdanningstilbudet i Norge, og viser til at utdanning fortsatt skal utgjøre en viktig del av det offentlige ansvarsområdet.

       Komiteen har merket seg at meldingen gir signal om et behov for å vurdere elementer i privatskole- og privathøgskoleloven. Komiteen minner om at det er bred politisk enighet om denne lovgivningen, og at eventuelle endringer må legges fram for Stortinget som egen sak.

       Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til forslag fra departementet om å vurdere både spørsmålet om en harmonisering av støtte til utdanning og støtte fra staten, og spørsmålet om skolepenger og delvis stipendiering av disse ved finansiering av utdanning.

       Flertallet mener at støtte til private institusjoner bør skje ved direkte tilskudd fra det offentlige, og ikke via studiefinansieringsordningen.

       Flertallet ser i dag få tungtveiende grunner til å utrede spørsmålet om delvis stipendiering av skolepenger. Flertallet viser til at forskriftene i utdanningsstøtteloven har krav om at eksamener ved private skoler faglig sett skal tilfredsstille kravene i privatskoleloven og privathøyskoleloven. Ved skoler med høye skolepenger skal det i tillegg være et særlig behov for denne utdanningen for at det skal kunne innvilges utdanningsstøtte.

       Et flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, har som utgangspunkt at private skoler er et reelt alternativ og nyttig supplement til den offentlige skolen. Det gjelder utdanningstilbud som representerer et livssynsmessig alternativ, bygger på et faglig og pedagogisk alternativ, eller skoler med utdanningstilbud på områder som det offentlige dekker i liten grad. Flertallet viser til den brede enighet om dette i Innst.S.nr.230 (1990-1991) og B.innst.S.nr.12 (1993-1994).

       Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det i de siste årene har blitt etablert en rekke private høyskoler, og det er grunn til å reise spørsmål om hvorvidt det offentlige har nok kontroll og styring over denne sektoren.

       De fleste private høyskoler mottar et tilskudd på fra 75-100 % av normalkostnad pr. student tilsvarende offentlige institusjoner, i tillegg kommer skolepenger som finansieres gjennom lån i Lånekassen. Det er etter disse medlemmers mening riktig og nødvendig at det offentlige stiller krav til bevilgningene. Departementet reiser spørsmål om hvorvidt ordningen med at private skoler kan få utdanningsstøtte gjennom lånekassa uten statstilskudd, på sikt kan undergrave den offentlige styring gjennom privatskole- og høyskoleloven. Disse medlemmer deler departementets frykt for at stipendiering av skolepengene kan føre til at private høyskoler kan få konkurransefortrinn framfor offentlige læresteder, og er enig i departementets vurdering av « at retten til lik utdanning bare kan ivaretas gjennom høy kvalitet og tilgjengelighet i det offentlige utdanningstilbud ».

       Et annet aspekt som det er grunn til å se nærmere på, er etter disse medlemmers mening hvorvidt selve høyskolebegrepet bør lovbeskyttes, slik at studentene kan være sikre på at studiene holder faglig mål. Disse medlemmer ber departementet vurdere dette.

       Disse medlemmer mener at privat høyskoleutdanning i en del sammenhenger representerer et reelt alternativ og et nyttig supplement til offentlig utdanning, og viser i den forbindelse til flertallsmerknad om høyere utdanning i Innst.S.nr.12 (1993-1994). Det er bred politisk tilslutning til prinsippet om at det skal kunne etableres private utdanningstilbud på områder som ikke dekkes av det offentlige tilbud, eller som livssynsmessige eller pedagogiske alternativer til det offentlige utdanningstilbudet - så lenge det er i tillegg til det offentlige.

       Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det er bred politisk enighet om at det fortsatt skal kunne etableres og drives private utdanningstilbud på områder som ikke dekkes av det offentlige tilbudet, eller der behovet ikke i tilstrekkelig grad er dekket, eller som livssynsmessige eller pedagogiske alternativer til det offentlige utdanningstilbud. Disse medlemmer vil peke på som en grunnleggende demokratisk rettighet at den enkelte fritt må kunne velge et privat utdanningstilbud som alternativ til det offentlige tilbudet, og at private skoler og høyskoler bidrar til mangfold og valgfrihet og virker som korrektiv og supplement til de offentlige utdanningsinstitusjonene. Disse medlemmer mener det er viktig å innrette studiefinansieringen også i fremtiden slik at dette kan opprettholdes og videreføres.

       Disse medlemmer viser til at mens privatskoleloven som en rettighetslov automatisk utløser rett til statstilskudd ved godkjennelse, er privathøyskoleloven en lov om eksamensrett og statstilskudd til private høyskoler. I utdanningsstøtteloven blir det ikke satt noe krav om statstilskudd for at det skal kunne innvilges utdanningsstøtte til den enkelte skole. I tillegg til støtte til livsopphold etter vanlige regler, gis det støtte i form av lån til dekning av skolepenger avgrenset oppad til kr 16.500 pr. undervisningsår.

       Disse medlemmer har merket seg departementets vurdering av Magistad-utvalgets forslag til endringer i forhold til gjeldende ordninger. Departementet peker på den ene siden på at en harmonisering av statstilskudd og utdanningsstøtte kan være en løsning på problemet med høye skolepenger ved enkelte skoler i forhold til målsettingen om utdanning for den enkelte uavhengig av økonomisk bakgrunn og situasjon. Erfaring viser at det er skoler uten statstilskudd som har de høyeste skolepengene. På den annen side peker departementet på at det er uklart hvilke virkninger et slikt forslag vil få for de skoler hvor elevene i dag mottar utdanningsstøtte, men hvor skolen ikke mottar statsstøtte.

       Disse medlemmer har også merket seg departementets vurderinger av Magistad-utvalgets forslag om delvis stipendiering av skolepengene etter prosentstipendmodellen ut fra ønsket om å redusere forskjellen mellom låneopptak ved private og offentlige skoler. Departementet peker på den ene side på alminnelige rettferdighetsbetraktninger som tilsier at det ikke bør være så stor forskjell i samlet gjeldsbyrde, og at denne store forskjellen kan sies å ha uheldige virkninger for den sosiale rekrutteringen til de private skoletilbud. På den annen side peker departementet på at økt stipendiering neppe er noen garanti for at ikke også skolepengene vil kunne øke. Departementet peker også på at private høyskoler i enkelte tilfeller vil ha bedre økonomi enn de offentlige læresteder, idet de fleste private høyskoler får et tilskudd på 75-100 % av normalkostnad pr. student til tilsvarende offentlige institusjoner, og at det i tillegg kommer skolepenger som finansieres gjennom lån i Lånekassen. Dette vil ifølge departementet kunne gi de private høyskolene et bedre økonomisk handlingsrom for kvalitetsheving som gir konkurransefortrinn fremfor offentlige læresteder. Disse medlemmer finner dette siste argumentet noe søkt ut fra departementets egen påpekning av at det er skoler uten statstilskudd som har de høyeste skolepengene. Disse medlemmer mener det kan påvises at private læresteder med høyt offentlig tilskudd har lave skolepenger, og at det således er en klar sammenheng mellom størrelsen på statstilskuddet og størrelsen på skolepengene. Ut fra dette mener disse medlemmer det bør vurderes delvis stipendiering av skolepenger. Disse medlemmer er skeptisk til en utredning med sikte på en harmonisering av statstilskudd og utdanningsstøtte gjennom Lånekassen. For det første mener disse medlemmer et slikt forslag vil ramme en rekke elever/studenter som er avhengig av lån i Lånekassen og medføre et svekket undervisningstilbud for elever som i dag ikke har andre relevante muligheter til å kvalifisere seg for inntak i høyere utdanning. Disse medlemmer frykter for det andre at forslaget vil kunne innebære at undervisningstilbud blir nedlagt. Disse medlemmer vil for det tredje peke på at forslaget vil medføre at skoler som i dag klarer seg uten statsstøtte, vil måtte søke om dette for at elevene/studentene skal kunne få utdanningsstøtte fra Lånekassen. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at dagens ordning i hovedsak opprettholdes, dog slik at det vurderes gitt stipend til delvis dekning av skolepenger etter en stipendprosentmodell. Disse medlemmer mener dette også må omfatte privat utdanning i Norden.

       Fremskrittspartiet vil understreke at selv om utdanning er et viktig offentlig ansvarsområde, er dette ikke ensbetydende med at det offentlige behøver å eie og drive utdanningsinstitusjonene. Det som er det offentliges ansvar, er å sørge for finansieringen. Dette medlem vil peke på at konkurransen også på utdanningsområdet vil tvinge frem effektivisering og bedre utnyttelse av de midler som bevilges til utdanning.

       Dette medlem mener offentlige og private institusjoner bør likebehandles i forhold til finansiering.

Utdanningsstøtte ved fjernundervisning

       Komiteen viser til at fjernundervisning er tilpasset den enkeltes livssituasjon i større grad enn den ordinære undervisningsformen og åpner muligheter for nye grupper som av ulike grunner ikke har anledning til å delta i det ordinære utdanningssystemet. Komiteen vil også understreke den regionalpolitiske betydning et desentralisert utdanningstilbud har, ved å bidra til at de unge ikke må flytte til byer og tettsteder for å ta utdanning. Komiteen gir derfor sin tilslutning til at fjernundervisning likestilles med ordinær undervisning som støtteberettiget utdanning gjennom Lånekassen, og mener dette vil støtte opp under prinsippet om lik rett til utdanning. Komiteen er enig i de avgrensninger og krav departementet anbefaler for ordningen.

Utdanningsstøtte til de funksjonshemmede

       Komiteen legger som departementet til grunn at full deltagelse og likestilling er overordnete nasjonale mål i arbeidet for de funksjonshemmede i samfunnet. Komiteen mener utfordringen i høyere utdanning er å sikre funksjonshemmedes mulighet til å påbegynne og fullføre høyere utdanning. En rekke undersøkelser viser at funksjonshemmede også i dag gjennomgående har lavere utdanningsnivå enn ikke-funksjonshemmede. Forholdene må legges til rette slik at funksjonshemmede sikres like muligheter til å ta utdanning. Komiteen mener denne utfordringen må få konsekvenser for endringer i studiefinansieringen for funksjonshemmede. Komiteen viser til at mange funksjonshemmede som i dag er under utdanning, får finansiert sine studier gjennom folketrygden. Den som får godkjent utdanning som yrkesrettet attføring, får attføringspenger til livsopphold og kan få tilskudd til å dekke visse utgifter knyttet til skolegangen, som bolig og reise, og fra inneværende år bl.a. til skolemateriell. Støtten blir imidlertid tildelt etter individuell vurdering i forhold til om utdanningen er hensiktsmessig og nødvendig for at den funksjonshemmede skal kunne skaffe seg et høvelig arbeid. Komiteen viser videre til at personer som mottar uførepensjon ikke får tillegg i ytelsene for utgifter i forbindelse med utdanning. Ved tildeling av lån og stipend i Lånekassen blir funksjonshemmede i utgangspunktet behandlet etter de samme regler som for ikke-funksjonshemmede, men på enkelte områder er det etablert særordninger for de funksjonshemmede. Ved tilbakebetaling av studielån er de samme prinsipper lagt til grunn om likebehandling mellom funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede, men med visse særordninger i betalingslettelser for et sett av sosiale og økonomiske årsaker.

       Komiteen har i brev av 24. februar 1994 sendt følgende spørsmål til departementet knyttet til forsinkelse p.g.a. funksjonshemming:

       I brev av 25. februar 1994 svarer departementet:

       Komiteen viser til sine merknader når det gjelder utdanningsstøtte ved faglig forsinkelse.

       Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, støtter med dette som utgangspunkt departementets forslag om fullstipendiering eller 50 % stipendiering i inntil ett år etter at ordinær adgang til støtte ved forsinkelse er utnyttet. Flertallet vil imidlertid be departementet vurdere å utvide ordningen med fullstipendiering eller 50 % stipendiering ut over ett år basert på individuell vurdering i det enkelte tilfellet for å sikre at funksjonshemmede studenter kan fullføre sine studier.

       Et flertall, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, går imot departementets forslag om innstramminger i den tid det kan gis støtte for, og foreslår at dagens ordning opprettholdes, jf. kap. 5 ovenfor.

       Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti går videre inn for at funksjonshemmede gis rett til fullstipendiert støtte i inntil 1 år utover den ordinære ordningen.

       Komiteen har i brev av 24. februar 1994 sendt følgende spørsmål til departementet knyttet til tolketjeneste for døve studenter:

       I brev av 25. februar 1994 svarer departementet:

       Komiteen er enig med departementet i at hovedproblemet knyttet til tolketjeneste for døve studenter er mangel på utdannede tolker. Komiteen er derfor tilfreds med at utdanningskapasiteten økes, og vil samtidig be departementet vurdere hva som kan gjøres for å få fylt opp de studieplassene som er opprettet for å utdanne døvetolker. Komiteen vil videre be departementet gjennomgå de regler og forskrifter som regulerer døvetolkenes arbeidsvilkår med sikte på forbedringer. Komiteen vil også understreke utdanningsinstitusjonenes ansvar for tilstrekkelig tilrettelegging av studiene for funksjonshemmede studenter.

       Komiteen slutter seg for øvrig til departementets forslag til endringer og viser også til sine merknader og forslag under kap. 13 nedenfor når det gjelder velferdstiltak.

9. Administrasjon av studiefinansieringen gjennom Lånekassen

       Departementet foreslår å styrke Lånekassens administrasjonsbudsjett med 10 mill. kroner.

       Komiteen viser til at Lånekassens hovedmål er å bidra til at formålet med utdanningsstøtten blir nådd, og at utfordringene ifølge meldingen er:

       Komiteen viser videre til at Lånekassen gjennom utstrakt bruk av ny teknologi og andre administrative forenklings- og effektiviseringstiltak på en tilfredsstillende måte har maktet å håndtere den sterkt økende kundemassen i de senere år. Komiteen har merket seg at den gjennomsnittlige behandlingstiden er synkende, og at Lånekassen mener behandlingstiden ytterligere kan gå betydelig ned under visse forutsetninger, som bl.a. omfatter økte ressurser og investeringer i videreutvikling av informasjonsteknologiske hjelpemidler.

       Når det gjelder spørsmål knyttet til elev- og studentdataregistre og Lånekassens behov og ønsker om samkjøring med andre registre, viser komiteen til sine merknader under kap. 15. Komiteen viser også til B.innst.S.nr.12 (1993-1994) når det gjelder styrking av Lånekassens budsjett for 1994. Komiteen har for øvrig ingen merknader til departementets vurderinger og forslag.