Innst.S.nr.101 (1993-1994)
Innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om studiefinansiering og studentvelferd.

III. STUDENTVELFERD

       Departementet mener at studentvelferdstilbudet ikke skal erstatte, men være et supplement til samfunnets generelle velferdstilbud og utgjøre en integrert del av det helhetlige læringsmiljø innenfor høyere utdanning. Studentvelferden skal bidra til å nå utdanningspolitiske målsettinger.

       Departementet går inn for at det ikke blir opprettet flere studentsamskipnader enn det er i dag. Samarbeidet mellom utdanningsinstitusjon og studentsamskipnad må bli forpliktende. Alle statlige og godkjente private utdanningsinstitusjoner skal være tilsluttet en samskipnad.

       Studentsamskipnadens styre skal bestå av 7-10 medlemmer, hvorav 3-5 velges av studentene, 3-5 oppnevnes av utdanningsinstitusjonen og 1-3 medlemmer velges av og blant samskipnadens ansatte. Utdanningsinstitusjonene skal få styrket styrerepresentasjon. Studentene skal fortsatt kunne ha flertall i samskipnadens styre.

       Departementet drøfter i meldingen ulike velferdstiltak som studentboliger, studentbarnehager, studenthelsetjeneste og sosial rådgivningstjeneste. Med hensyn til forretningsmessig drift foreslås samskipnadslovgivningen vurdert med henblikk på en klarere avgrensning av virksomhetsområdene.

       Departementet vil inntil videre opprettholde dagens ordning med reisemoderasjon for elever og studenter.

10. Prinsipper og mål for studentvelferden

       Komiteen legger til grunn at en overordnet målsetting for studentvelferden er at den er tilpasset studentenes behov og bidrar til høy studiekvalitet, god studieeffektivitet og høy gjennomføringsgrad. Komiteen erkjenner at med den sterke økningen i antall personer under utdanning, byr dette på store utfordringer samtidig som ressursene som kan settes inn, er begrensede. Utdanningseksplosjonen de senere år har ført til en sterk økning i bevilgningene fra staten til utdanningssystemet. Den økte studenttilstrømningen fører samtidig til at det er en viktig utfordring å finne egnede virkemidler som øker kvaliteten og effektiviteten i utdanningen. Komiteen viser i den sammenheng til sine innledende generelle merknader ovenfor.

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, viser til at lik rett til utdanning fortsatt skal være hovedmålet for utdanningsstøtteordningene. Målsettingen om høyere utdanning for et bredere spekter av befolkningen krever at grunnleggende velferdsbehov dekkes, som bl.a. bolig, barnehage, godt kosthold og støtte ved sykdom.

       Flertallet mener dette i utgangspunktet naturlig må høre hjemme som en del av tjenestetilbudet i kommunene. Flertallet deler derfor departementets syn om at velferdsarbeidet for studentene må sees som et supplement til samfunnets generelle velferdstilbud. Flertallet legger dette til grunn for sine merknader om studentvelferd nedenfor.

       Et flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at det i tiden fremover kan være vanskelig å opprettholde det reelle bevilgningsnivå pr. student både til utdanningsinstitusjon og til velferdsorganisasjon. Utfordringen ligger derfor i å finne frem til en mer effektiv bruk av de totale midlene som settes inn. Dette vil kreve et tettere samarbeid mellom utdanningsinstitusjon og studentvelferdsorganisasjon.

       Dette flertallet viser til at mange studenter føler studietiden stressende og vanskelig. Studentenes åndelige behov, psyko-sosiale miljø og læringssituasjon tilsier at det må være et hjelpe- og støtteapparat på studiestedene som kan fange opp studenter i kriser. Erfaringer fra studiesteder og krisesituasjoner i den senere tid, viser at studentprestetjenesten er en viktig del av dette støtteapparat. Dette flertallet mener studentprestetjenesten er en nødvendig og naturlig del av studentenes velferdstilbud. Dette flertallet mener at det bør utarbeides en plan for å bedre studentprestetjenesten. Dette bør skje i et samarbeid mellom universitetene og Kirkerådet.

       Fremskrittspartiet vil understreke at alle studenter er unike - de har forskjellige ønsker og forskjellige behov i sin studiesituasjon. Dette medlem tror ikke at kollektive velferdstilbud som baserer sin finansiering på tvungen semesteravgift og statlige overføringer, er de som best er tilpasset den enkelte students behov. En omorganisering som tar utgangspunkt i frivillig medlemskap vil i langt større grad bevisstgjøre den enkelte student i forhold til hvilke ønsker vedkommende har når det gjelder velferdstiltak. Dette medlem vil derfor gå inn for en organisering av studentvelferden som gir den enkelte student mulighet til selv å velge sin egen velferd.

       Dette medlem mener derfor de ressurser som i dag brukes til velferdstiltak gjennom at midlene bevilges direkte til samskipnadene, i steden bør overføres til den enkelte student i form av stipend. Dette vil gi en langt mer effektiv bruk dersom målet er at alle studenter skal gis mulighet til å øke sin velferd.

       Dette medlem vil videre understreke den enkelte utdanningsinstitusjons ansvar for å legge forholdene til rette for studentene. Disse må derfor selv avgjøre om det er hensiktsmessig å legge opp særskilte velferdstiltak for studentene. Dette medlem vil derfor knytte overføringene til institusjonene opp til antall studenter som gjennomfører studiene.

11. Studentvelferden i dag

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, tar som utgangspunkt for sine synspunkter og konklusjoner når det gjelder studentvelferd, at utdanning og studentenes økonomiske og sosiale situasjon ikke kan sees isolert fra hverandre. Et godt utbygget og hensiktsmessig tilrettelagt velferdsapparat er viktig både for å bidra til å sikre kvaliteten i studiesituasjonen, for å oppnå økt gjennomstrømning, hindre faglig forsinkelse og frafall i studiene, øke studentmobiliteten i Norgesnettet og øke internasjonal studentutveksling. Flertallet viser til lov om organisering av velferd for elever og studenter av 9. mai 1986 som slår fast:

       Flertallet viser videre til at det i dag er etablert 24 studentsamskipnader inkludert ANSA, og at alle universitets- og høyskoleregioner har studentsamskipnad, men at en del høyskoler av ulike grunner har valgt å stå utenfor studentsamskipnadssystemet. Flertallet konstaterer at hverken velferdsloven eller forskriftene angir satsingsområder for studentsamskipnadenes velferdstiltak, og at det er samskipnadene selv som bestemmer hvilke velferdstiltak som skal iverksettes. Dette har over tid ført til at samskipnadenes virksomhet har et mangfold av oppgaver som:

       Flertallet legger til grunn at samskipnadene fortsatt skal være et instrument for oppgaver som studenter og utdanningsinstitusjon ønsker ivaretatt innenfor studentvelferden som del av et helhetlig læringsmiljø. Studentsamskipnadene er imidlertid selskapsrettslige egne organer med selvstendig beslutningsmyndighet med tilsyns- og kontrollfunksjoner tillagt departementet. Flertallet vil nedenfor komme nærmere tilbake til i hvilken grad gjeldende lov og forskrifter er tilstrekkelig i forhold til behovet for en viss offentlig kontroll med bl.a. samskipnadenes omfattende forretningsvirksomhet. Flertallet viser i den forbindelse til oversikten i meldingen (s. 88) over offentlige ytelser til studentsamskipnadene i 1992.

       Fremskrittspartiet mener at det meste av det som går inn under studentvelferdsbegrepet i dag, like gjerne kunne tilbys studentene av private og vil hevde at enkelte samskipnader har tiltatt seg oppgaver de burde holdt seg unna. Dette medlem ser for eksempel ingen argumenter for at ikke studenter kan bruke de samme reisebyråer og bokhandlere som befolkningen for øvrig. Dette medlem mener flere av de tiltak som drives av studentsamskipnadene, bør overlates til private. Dersom en samskipnad skal drive virksomheter som f.eks. kantine, må dette bunne i at samskipnaden legger inn det beste anbudet - på samme premisser som andre tilbydere.

       Dette medlem mener samskipnadene bør omdannes til frittstående enheter som baserer seg på frivillig medlemskap. Semesteravgiften bør være frivillig.

       Dette medlem er overbevist om at den beste måte å hindre faglig forsinkelse og å øke gjennomstrømningen er at den enkelte student gis et markant høyere stipend. Samtidig mener dette medlem at frafall i studiene vil bli mindre dersom en student mer bevisst tar en avgjørelse om valg av studier, og at retten til å motta stipend i utgangspunktet knyttes til en plikt om å fullføre studiet.

       Dette medlem vil peke på at satsningsområder for den enkelte samskipnad i størst mulig grad vil måtte basere seg på medlemmenes ønske dersom medlemskapet er frivillig. Det mener dette medlem er positivt.

       Dette medlem vil fremme forslag i tråd med dette.

12. Samskipnadenes organisasjon, styring og økonomi

Felles formålsparagraf

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, viser til departementets vurdering av om velferdsbegrepet bør defineres nærmere i loven og gis et mer presist innhold.

       Flertallet viser videre til loven av 1948 om studentsamskipnader hvor det i § 2 heter:

       Denne formålsparagrafen ble i lov om organisering av velferd for elever og studenter av 1986 erstattet av en ny § 5 annet ledd hvor det heter:

       Flertallet viser til at gjeldende lov av 1986 med endringer gjort i 1988 er en rammelov. Loven angir en retning for hva driften av en studentsamskipnad skal innbefatte, men angir ingen absolutte grenser. Loven fastslår videre at en studentsamskipnad er en selvstendig institusjon - et rettslig subjekt - som følger aksjeloven når det gjelder forretningsførsel, styre m.v.

       Flertallet mener det er viktig å fastslå samskipnadenes selvstendighet, men mener likevel det bør vurderes hva som kan gjøres for å knytte institusjon og samskipnad nærmere samme i et tett samarbeid. Målsetningen er å bedre læringsmiljøet, få en god studiekvalitet og økt gjennomstrømning av studenter.

       Flertallet viser til Velferdstiltakutvalget (Alstadheim-utvalget) i NOU 1976:33 bl.a. omtalte velferdsbegrepet som behovet for et sted å bo, behovet for matservering og for helsetjenester. Videre omtalte utvalget behovet for barnehager, idrettstiltak, rådgivningstjeneste, tilgang på læremidler og studiemateriell, samt kulturarbeid.

       Flertallet viser også til St.meld. nr. 124 (1980-1981), hvor departementet bl.a. uttalte:

       Flertallet ser en slik definisjon som ganske avgrensende med hensyn til hva som ligger innenfor begrepet studentvelferd. Flertallet mener imidlertid det er interessant å foreta en grenseoppgang mellom kommune og samskipnad i forhold til ansvar for ulike tilbud, jf. merknader under kap. 13 nedenfor. Flertallet mener det er ønskelig med et velferdstilbud til studenter som gir like muligheter, og ser en slik grenseoppgang som viktig i en slik sammenheng. Likevel er det også etter flertallets mening viktig å ha for øyet at det ved enkelte store institusjoner kan være hensiktsmessig og bra for læringsmiljøet å opprettholde et særskilt studenthelsetilbud som et supplement, på områder som ellers løses kommunalt.

       Flertallet viser også til Velferdskonferansens arbeidsutvalg som har foreslått slik definisjon av begrepet studentvelferd:

       Flertallet mener at i en eventuell og ny formåls§ må samskipnadenes betydning for utvikling av læringsmiljøet, studiekvalitet og studentgjennomstrømning vektlegges. Men samtidig mener flertallet at en eventuell ny formåls§ må være fleksibel, nettopp fordi det er store forskjeller på samskipnadenes tjenestetilbud både ut fra institusjonenes størrelse, geografisk lokalisering, tidspunkt for opprettelse og kommunale tilbud.

       Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader under generelt om det offentliges ansvar for studentvelferden, og til komiteens merknad under kap. 10 om at studentvelferden i utgangspunktet hører hjemme som en del av kommunenes øvrige tjenestetilbud. Disse medlemmer mener det offentliges ansvar klarere må synliggjøres i den kommunale planleggingen, både når det gjelder helsetilbud, boligbygging og barnehageutbygging. Samtidig vil det i budsjettsammenheng være riktig å integrere studentgruppen når de kommunale rammeoverføringer beregnes.

       Disse medlemmer ber departementet ta dette med i gjennomgangen av studentenes stilling i forhold til den sentrale velferdslovgivningen.

       Fremskrittspartiet mener det må være opp til den enkelte samskipnad hva slags formåls§ den skal ha. Dette medlem vil peke på at samfunnet har ansvaret for en del allmenne velferdsgoder som først og fremst skal dekkes på lokalt plan - disse velferdsgodene gjelder også for studenter.

Forholdet mellom utdanningsinstitusjon og studentsamskipnad

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, viser til lov om organisering av velferd for elever og studenter som pålegger den som eier eller driver en utdanningsinstitusjon å ha ansvaret for å legge forholdene til rette for å løse velferdsoppgavene. I høyere utdanning ligger dette ansvaret på staten og utdanningsinstitusjonene. Flertallet viser videre til at dette ansvaret i hovedsak er tillagt de lokale samskipnadene når det gjelder utforming og drift av velferdstilbudene. Magistad-utvalget foreslår i sin innstilling å endre dette slik at ansvaret for en samlet planlegging av studentvelferden skal foregå på et høyere nivå enn dagens samskipnader. Utvalget vil imidlertid opprettholde samskipnaden som selvstendig virksomhet med operativt ansvar, mens det strategiske ansvar for velferden skal ligge i institusjonen. Flertallet konstaterer at departementet har lagt dette til grunn for sine anbefalinger.

       Et flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til kgl. res av 7. mai 1993 om opprettelse av egen samisk høgskole. Dette flertallet ser behovet for å ta hensyn til samisk levemåte, kultur og språk, og ber departementet opprette en samisk studentsamskipnad for Indre Finnmark, slik det går fram av brev til departementet av 17. mars 1993 fra Guovdageainnu Studeantaviesuid Lihttu (GSL) og Samisk Høgskule, og brev av 26. november 1992 med fellesuttalelse fra GSL og Studentsamskipnaden i Finnmark (SiF).

       Et annet flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener det er viktig å se velferdstilbudet som en integrert del av institusjonenes utdanningsopplegg. Det er nødvendig med en nærmere kopling mellom utdanningsinstitusjon og samskipnad for å kunne nå felles mål innenfor sektoren høyere utdanning. Dette flertallet ser at et målstyrt samarbeid mellom disse to partene vil kunne være med på å bidra til bedre trivsel, som igjen kan bidra til å senke frafallsprosenten. Dette flertallet vil på denne bakgrunn støtte departementets forslag om å skille det strategiske og operative ansvaret på en slik måte at institusjonen får ansvaret for det strategiske planansvar, mens studentene gjennom brukerstyring har ansvaret for den daglige driften. På denne måten mener dette flertallet at det blir enklere å samkjøre samskipnadens og institusjonenes arbeid for å oppnå et bedre studiemiljø.

       Dette flertallet er av den oppfatning at det er viktig å gi samskipnadene forutsetninger for å kunne drive økonomisk forsvarlig. Dette flertallet mener det er riktig at departementet i det enkelte tilfelle skal treffe beslutning om hvilke høgskoler som skal være tilknyttet vedkommende samskipnad, og hvorvidt det skal opprettes nye samskipnader. Dette flertallet mener det er viktig å ta hensyn til hva studentene ved det enkelte lærested mener. Samskipnaden vil ikke være en alminnelig medlemsorganisasjon, da semesteravgiften mer vil bli en egenandel for å kunne delta i velferdstilbudet enn en medlemskontingent. Dette flertallet ber departementet om å vurdere å opprette nye samskipnader og vil bl.a. vise til den samiske høgskolen og situasjonen i Telemark og Agder.

       Høyre og Sosialistisk Venstreparti mener at samskipnadsformen i det alt vesentligste har vært en hensiktsmessig måte å organisere velferdsarbeidet på. Disse medlemmer mener, som departementet, at med sin sammensatte og varierte drift, ikke minst forretningsmessig, bør samskipnadene opprettholdes som selvstendige rettssubjekter som i dag. Ut fra et slikt syn vil det være uheldig å skille strategisk og operativt ansvar.

       Disse medlemmer legger også vekt på at det ikke uten videre er uproblematisk for en samskipnad som betjener studenter ved flere institusjoner, å ha mange institusjoner som samarbeidspartnere med en slik ansvarsdeling. Disse medlemmer mener dette allikevel ikke er til hinder for et forpliktende samarbeid hvor utvikling og drift av velferdsoppgaver er viktig innenfor et helhetlig læringsmiljø. Disse medlemmer vil understreke at Stortinget, departementet og institusjonene også i dag legger klare føringer på samskipnadenes utforming av studentvelferden gjennom den direkte statsstøtten, fristasjonsytelser og gjennom støtte til spesifikke velferdstilbud. Disse medlemmer mener allikevel at det kan være grunn til å vurdere ulike tiltak for å styrke samarbeidet mellom institusjon og samskipnad. Disse medlemmer vil foreslå at institusjonene pålegges å utforme en overordnet plan for læringsmiljøet i samarbeid med studentsamskipnaden. Denne vil kunne være et strategisk styringsredskap for både institusjon og studentsamskipnad. Etter disse medlemmers mening bør man på den enkelte institusjon etter modell fra Tromsø vurdere å lage et rådgivende samarbeidsforum, der institusjonen, studentsamskipnad og studenter er representert. Et slik samarbeidsforum bør ha som oppgave å drøfte og foreslå tiltak for bedring av læringsmiljøet ved den enkelte institusjon. Disse medlemmer vil også peke på betydningen av å ha jevnlige ledelsesmøter mellom institusjon og samskipnad. Disse medlemmer viser til sine merknader og anbefalinger under kap. 12 når det gjelder formalisering av dette samarbeidet gjennom gjensidig representasjon i styrende organer.

       Når det gjelder antall studentsamskipnader etter omorganiseringen av høyskolesektoren, viser disse medlemmer til departementets drøfting av to ulike modeller. Mens modell 1 tar som utgangspunkt at dagens antall samskipnader medregnet ANSA fortsatt skal være 24, gir modell 2 tilsammen 32 samskipnader, og vil innebære i underkant av 5 mill. kroner mer i grunnbeløp over statsbudsjettet basert på gjeldende tildelingskriterier og beløp.

       Disse medlemmer viser til sine anbefalinger om at samskipnadene fortsatt skal være basert på studentmedlemskap, jf. kap. 12 nedenfor.

       Disse medlemmer mener det må være opp til studentene gjennom flertallsvedtak ved de aktuelle institusjoner å avgjøre om det skal opprettes flere samskipnader. Dette spørsmålet vil særlig være aktuelt i 3 av de 4 universitetsbyene, mens det i Oslo allerede er opprettet to samskipnader. Disse medlemmer viser også til situasjonen i Telemark med to samskipnader for høyskolesenteret. Disse medlemmer mener at studentene ved de geografisk adskilte avdelingene selv må avgjøre spørsmålet om eventuell sammenslåing til en felles samskipnad. Disse medlemmer viser i den sammenheng også til ønsket om å opprette en egen samisk studentsamskipnad for indre Finnmark.

       Disse medlemmer legger imidlertid til grunn at det som hovedregel ikke bør være mer enn én studentsamskipnad pr. institusjon etter omorganiseringen til de nye høyskolesentrene slik at antall samskipnader ikke overstiger 32. Utvidelser ut over dette vil, etter disse medlemmers syn, måtte innebære at tildelingskriterier og beløp må vurderes på nytt for å begrense statlige utgifter.

       Høyre vil legge avgjørende vekt på at det er studentene selv ved institusjonene som gjennom flertallsvedtak beslutter om velferdsoppgavene skal utformes og drives av en samskipnad eller organiseres i form av ulike stiftelsesmodeller eller drives av den enkelte institusjon.

       Fremskrittspartiet mener det må være opp til den enkelte samskipnad og det enkelte undervisningssted å bestemme hvilket forhold det skal være mellom dem.

       Dette medlem mener det må være opp til medlemmene i den enkelte samskipnad selv å avgjøre organiseringen.

       Dette medlem vil tro at studentenes organisasjoner uansett organisasjonsform vil ønske et samarbeid med utdanningsinstitusjonen om områder som rådgivningstjeneste og arbeidsbetingelser, og at dette vil være gjensidig.

       Subsidiært vil dette medlem gå inn for at det må være opp til studentene ved det enkelte lærested å bestemme hvordan velfredsoppgavene skal utformes, hvordan de skal drives og om man skal være tilsluttet en eksisterende samskipnad eller om man skal opprette sin egen.

Om sammenhengen mellom velferdstilbud og økonomisk ressurstildeling

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, har som departementet, registrert at samskipnadene har stor forskjell i tilbud, og at vektleggingen av de tilbud det satses på, er forskjellig. Dette har dels sammenheng med at etableringstidspunktet for studentsamskipnadene er høyst ulikt, men har også sammenheng med i hvilken grad vertskommunene for institusjonene tar ansvar for å innlemme studentene i tilbud om helsetjenester, barnehager m.v. Flertallet vil legge til grunn at de tiltak studentsamskipnadene etablerer, skal dekke opp behov som ikke er mulig å få dekket innenfor det allerede etablerte samfunnsapparat. Flertallet viser i den sammenheng til sine merknader under kap. 13.

       Flertallet er enig med departementet i at institusjonene skal få større frihet til å bruke midler til velferdstiltak der dette fremmer studiekvalitet og gjennomstrømning. Flertallet vil i den forbindelse peke på realiseringen av et nytt idrettsbygg ved Universitetet i Oslo som et eksempel på samarbeidsprosjekt hvor institusjonen har påtatt seg forpliktelser knyttet til drift.

       Komiteen viser til departementets anbefaling av å endre grunnlaget og prinsippene for fordeling av tilskuddet under kap. 291 post 74 slik at en del av tilskuddet blir fastsatt som en viss andel av samskipnadens semesteravgift. Komiteen er uenig i dette.

       Under høringsrunden er komiteen gjort kjent med at størrelsen på semesteravgiften kan variere svært fra sted til sted. Dels har dette sammenheng med omfanget av de velferdstilbud studentene mottar på lærestedet, og dels har det sammenheng med omfanget av samskipnadens forretningsdrift og tilbakeføring av midler til subsidiering av primærtjenestetilbud knyttet til velferd. Komiteen er også kjent med at studentsamskipnaden ved Universitetet i Oslo har besluttet å øke semesteravgiften over en avgrenset tidsperiode for å skaffe midler til bygging av nytt idrettsbygg.

       Komiteen mener en slik omlegging av tilskuddet vil kunne bidra til en betydelig økning av semesteravgiften der denne fra før av er lav, og at det statlige tilskuddet slik vil premiere de samskipnader som opererer med høy semesteravgift.

       Komiteen mener dette kan ha en kostnadsdrivende effekt som ikke er hensiktsmessig hvis målet er å få studentsamskipnadene til å bli mer effektive.

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, finner på denne bakgrunn at det foreslåtte prinsipp er uheldig, og mener tilskudd skal gis etter dagens retningslinjer basert på en viss forfordeling av små samskipnader og antall medlemmer i samskipnaden.

       Fremskrittspartiet mener det bør være opp til den enkelte studentsamskipnad å skaffe seg sine inntekter. Hvor stort tilbud den enkelte samskipnad da gir, vil være avhengig av antall medlemmer og hvilken medlemskontingent disse medlemmene er villig til å betale. Dette betyr at samskipnadene må tilpasse sine tilbud ette hva et flertall av medlemmene ønsker. Dette medlem går derfor imot å overføre en viss sum direkte til samskipnadene med vil i steden bruke de midlene som i dag går til dette til å øke stipendet. På den måten vil studenten selv kunne bestemme om pengene skal brukes på et økt kollektivt velferdstilbud eller om vedkommende ønsker å bruke pengene direkte på egen velferd.

       Dette medlem mener det må være opp til den enkelte undervisningsinstitusjon å bestemme om den ønsker å bruke midler til velferdstilak gjennom bevilgninger til samskipnaden eller ved å bruke penger direkte på tiltak institusjonen mener fremmer studiekvalitet og gjennomstrømning.

Fri stasjonsprinsippet

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, mener prinsippet med fri stasjon er viktig for studentsamskipnadenes finansiering av velferdstilbudene for studentene, og tar som utgangspunkt at dette skal opprettholdes som i dag. Flertallet mener allikevel det kan være grunn til å presisere og klargjøre begrepet noe nærmere. I hovedsak ligger det i begrepet at studentsamskipnadene gis gratis lokaler med tilhørende basisutstyr til sin virksomhet på utdanningsinstitusjonen. I fri stasjon er ikke bare gratis lokaler, men også renhold, vakthold, oppvarming, lys og strøm. For kantinevirksomhet dekker institusjonen dessuten noe utstyr, kjøkkenmaskiner og inventar, samt nødvendig oppussing og vedlikehold av lokaler, inventar og utstyr. Flertallet konstaterer at praksis kan variere fra sted til sted, både i forhold til hva som innrømmes fri stasjon og i hvilken grad institusjonen faktisk dekker fri stasjon. Flertallet vil peke på at det bør skilles mellom samskipnadenes velferdsdrift og forretningsdrift når det gjelder innrømmelse av fri stasjonsytelser. Velferdsdrift som helsetjeneste, sosial rådgivningstjeneste, sosiale og kulturelle tjenester og idrettstjeneste er tilbud som etter flertallets mening ligger klart innenfor rammene av tjenester som skal gis fri stasjon. Også forretningsdrift som er studentrelatert og av stor betydning for studentene og læringsmiljøet, skal tilstås fri stasjon. Flertallet vil peke på bokhandel, fremskaffelse av læremiddeltjenester og kantinedrift som forretningsområder som er meget viktige studentvelferdstjenester. Forretningsdrift som ikke retter seg mot studenter, eller av annen grunn ikke er viktig for læringsmiljøet, bør etter flertallets syn ikke innrømmes fri stasjon. Flertallet mener at institusjonen skal pålegges å utarbeide en avtale med studentsamskipnaden om hvordan fri stasjon skal ytes og i hvilket omfang. Dette kan etter flertallets mening bidra til å avklare fri stasjonsproblematikken og bidra til en mer ensartet praksis fra institusjonene.

       Flertallet vil be departementet undersøke hvordan fri stasjonsprinsippet praktiseres fra sted til sted for å sikre at institusjonenes praksis er mest mulig ensartet på de områder av samskipnadenes drift som skal innrømmes fri stasjon.

       Studentsamskipnadens forretningsoverskudd bør etter flertallets mening overføres til studentvelferdstiltak. Forretningsoverskudd bør bl.a. benyttes til investeringer og styrking av egenkapitalen slik at driften av velferdstilbudene gjøres tryggere.

       Flertallet har merket seg at departementet ikke har fulgt opp komiteens klare henstilling i B.innst.S.nr.12 (1989-1990) og B.innst.S.nr.12 (1990-1991):

       Flertallet vil be departementet redegjøre nærmere for dette i forbindelse med fremleggelse av forslag til statsbudsjett for 1995.

       Høyre er uenig med departementet i at fri stasjon til andre enn samskipnader bare kan gis etter særskilt vurdering av departementet. Disse medlemmer viser til sine merknader under kap. 12 nedenfor hvor det overlates til studentene selv å avgjøre om de ønsker velferdsoppgavene utviklet og drevet. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at fri stasjon skal innrømmes i samsvar med sine merknader ovenfor uavhengig av organisering av disse oppgavene.

       Sosialistisk Venstreparti mener barnehager i samskipnadens regi bør bli omfattet av ordningen med fristasjon, og viser for øvrig til Hernes-utvalgets forslag i NOU 1988:28 « Med viten og vilje ».

       Fremskrittspartiet har merket seg at verdien av fristasjonsprinsippet slik det anvendes i dag er anslått til 85,7 mill. kroner.

       Dette medlem er sterkt imot at det gis fristasjon til forretningsmessige tiltak - disse bør drives uten tilskudd fra det offentlige. Driften av disse tiltakene kan enten settes ut på anbud eller ved at det helt og holdent blir et spørsmål om noen ser det som økonomisk interessant å drive tiltaket. Som eksempel på det første vil dette medlem peke bl.a. på kantinedrift, mens reisebyrå og bokhandel er eksempler på det siste.

       Dette medlem slutter seg til prinsippet om at at institusjonene gir fristasjon til kontor for studentorganisasjonsvirksomhet og til andre former for virksomhet som er direkte knyttet til studiene.

Styringsstruktur

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, tar som utgangspunkt at erfaringene med dagens styringsstruktur ikke tilsier endringer i nåværende lovbestemmelse. Det innebærer at der hvor studentene ønsker det, kan de ha flertall i styret. Studentene betaler selv en betydelig del av studentvelferden gjennom semesteravgiften, og det er etter flertallets mening et sterkt argument for at studentene skal kunne ha avgjørende innflytelse på styringen av samskipnadene. Studentene har gjennom sitt valgorgan svært god innsikt i studentenes hverdag og er, slik flertallet vurderer det, den gruppen i styret som best kan gi styringssignaler i forhold til studentsamskipnadenes formål og virksomhet. Den såkalte brukerstyringen, dvs. studentflertallet, burde også sikre at samskipnadenes fokus er på kostnadseffektiv og god studentvelferd. Slik sett mener flertallet at studentene er den gruppen som har klarest interesser i forhold til å holde igjen på kostnader samtidig som velferdstilbudet blir best mulig.

       Studentsamskipnadene varierer sterkt i størrelse og virkeområde. Dette skyldes flere forhold, men flertallet antar at størrelsen på lærestedet og i hvilken grad de aktuelle kommuner gir tilbud til studentene ved lærestedene, er de viktigste årsaker til disse forskjellene.

       Flertallet mener derfor at dette krever fleksibilitet i styringsstruktur slik at den kan tilpasses de lokale forholdene. Flere høringsinstanser har bl.a. pekt på at det ikke uten videre er noen sammenheng mellom organisering og evnen til å se helhet. Flertallet er enig med departementet i at det må bli et tett og forpliktende samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og samskipnadene.

       Høyre og Sosialistisk Venstreparti mener derfor det er uheldig å skille strategisk og operativt ansvar så lenge samskipnadene er selvstendige juridiske enheter. Et viktig poeng i den sammenheng er også etter disse medlemmers syn at en samskipnad kan ha flere institusjoner som samarbeidspartnere, jf. situasjonen i universitetsbyene.

       Med henvisning til merknadene ovenfor vil disse medlemmer understreke at det er studentene ved det enkelte lærested som selv kan bestemme hvilken gruppe som skal ha flertall, eventuelt at ingen skal ha flertall alene. Disse medlemmer mener at loven bør åpne for at der hvor studentene ønsker det, kan utdanningsinstitusjonene utpeke et flertall av styret. Et argument for å åpne for en slik utvidet formell fleksibilitet i styringsstrukturen tillagt studentenes valgorgan, kan være at disse ved de mindre lærestedene kan være svake og preget av liten kontinuitet. Disse medlemmer vil derfor foreslå at forskriften åpner for at utdanningsinstitusjonene kan, hvis studentene ønsker det, utpeke 2-5 medlemmer og således kunne utpeke et flertall av styrets medlemmer.

       Institusjonene bør være representert med styremedlemmer fra den sentrale ledelsen, utpekt av institusjonenes styrer. I de tilfeller samskipnaden har flere medlemsinstitusjoner, bør disse fastsette en rotasjonsordning eller danne en valgforsamling. Dette bør avgjøres lokalt i og mellom de enkelte institusjonsstyrer. Disse medlemmer mener det må vurderes om samskipnadene skal kunne møte med en representant i institusjonenes styrer med tale- og forslagsrett i de saker som gjelder læringsmiljøet.

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, viser til at de ansattes representasjonsrett er hjemlet i aksjeloven, §§ 10-17. Departementets ønske om å overlate til studentene å avgjøre antall ansatterepresentanter er etter flertallets mening klart i strid med aksjelovens bestemmelser.

       Flertallet støtter de innsigelser som har kommet fra de ansattes organisasjoner, og vil på den bakgrunn avvise departementets forslag. Flertallet foreslår å opprettholde den praksis som i dag sikrer de ansatte representasjonsrett minst like godt som aksjelovens bestemmelse. Flertallet viser i den forbindelse til flertallets behandling av « Lov om organisering av velferd for elever og studenter », hvor komiteen i Innst.O.nr.30 (1985-1986) enstemmig uttalte:

       Flertallet vil understreke at det er viktig å sikre kontinuitet i samskipnadenes styrer. Derfor vil flertallet anbefale at samskipnadene og de lokale studentutvalgorganene innfører valgperioder for de studentvalgte styremedlemmene på 2 år.

       Fremskrittspartiet viser til sine tidligere merknader om at samskipnadene bør omgjøres til enheter som baserer seg på frivillig medlemskap. Styringsstrukturen i den enkelte samskipnad bør i en slik organisering fritt være opp til medlemmene i den enkelte organisasjon. Medlemmene vil da sikre at driften blir kostnadseffektiv, og at de velferdstiltak som settes i gang er i tråd med det et flertall av studentene mener er ønskelig og er villige til å betale for. Tilbudene vil selvsagt kunne variere sterkt fra sted til sted.

       Dette medlem vil understreke at all virksomhet av forretningsmessig karakter må underlegges de samme lover og regler som andre som driver tilsvarende virksomhet er bundet av.

Departementets tilsynsplikt

       Ifølge § 19 i velferdsloven står studentsamskipnadene under tilsyn av departementet, selv om samskipnadene er selvstendige rettssubjekt som i sin løpende virksomhet ikke er underlagt departementets instruksjonsmyndighet. Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, vil peke på at samskipnadenes forretningsdrift etter hvert har blitt både mangeartet og omfattende. Flertallet er også kjent med samskipnadvirksomhet som både synes å være spesielt risikoutsatt, og som synes å ligge i et grenseland i forhold til primæroppgavene med å utvikle og drive velferdstiltak for studentene. Flertallet vil på denne bakgrunn be departementet vurdere behov for nødvendige avgrensninger i lov, forskrift og retningslinjer for å sikre at virksomheten drives i samsvar med formålet og at de realverdier som er skapt ved statsmidler og avgifter, blir tatt vare på.

       Fremskrittspartiet vil vise til sine prinsipielle holdninger til samskipnadene, men vil understreke at så lenge dagens ordning opprettholdes, er det viktig at departementet nøye vurderer om dagens situasjonen hvor studentsamskipnadene driver med virksomheter som langt fra kan sies å være deres primæroppgaver, er heldig. Dette medlem vil understreke det uheldige i at samskipnadene driver virksomheter som er i direkte konkurranse med privat virksomhet som f.eks. bokhandlere, med et stort offentlig subsidieelement bl.a. i form av fristasjon.

Semesteravgift

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, mener ordningen med semesteravgift betalt av studentene skal opprettholdes og videreføres. Flertallet er uenig med departementet i at en del av tilskuddet til samskipnadene heretter blir fastsatt som en viss andel av vedkommende samskipnads semesteravgift, og viser i den sammenheng til sine merknader og anbefalinger under kap. 12 ovenfor.

       Flertallet vil peke på at semesteravgiften for de fleste samskipnadene er den største inntektskilden som fritt kan disponeres. Bare den direkte statsstøtten og overskudd på forretningsdriften kan på samme måte brukes til subsidiering etter kryssoverføring. Semesteravgiften brukes utelukkende til å subsidiere samskipnadens velferdstilbud ut fra lokale prioriteringer og er av stor betydning for helsetjenester, barnehageplasser, kulturelle tjenester m.v. Flertallet vil peke på at semesteravgiften slik også har en identifiserende virkning.

       Høyre og Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under kap. 12 nedenfor om å opprettholde samskipnadene som medlemsorganisasjon basert på en medlemsavgift (semesteravgift) og offentlige ytelser.

       Fremskrittspartiet mener i tråd med tidligere merknader at studentsamskipnadene selv bør fastsette sin medlemskapskontingent. Det bør være opp til den enkelte student om vedkommende ønsker å være medlem eller ikke. Ved en slik organisering vil også samskipnadene være nødt til å fastsette en medlemskontingent som samsvarer med hva medlemmene er villige til å betale ut fra hvilke tilbud som gis.

       Dette medlem vil i tråd med dette fjerne semesteravgiftens tilknytningen til studierett/eksamensrett. Det enkelte lærested avgjør selv om man ønsker å innføre en semesterbetaling.

Tilknytning til samskipnaden

       Komiteen viser til departementets gjennomgang av argumentasjon for og mot samskipnadene som medlemsorganisasjoner. Komiteen er enig med departementet i at det kan være behov for en nærmere klargjøring av begrepet student både i forhold til samskipnad og i forhold til utdanningsinstitusjon sett på bakgrunn av utviklingen med bl.a. økt innslag av deltidsstudenter og økt studentmobilitet.

       Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at de erfaringene man har med samskipnadsmodellen viser at dette er en hensiktsmessig måte for staten å organisere studentenes velferd på. Flertallet ønsker å bygge videre på denne erfaringen og støtter derfor departementets vurderinger om at all studentvelferd skal kanaliseres gjennom samskipnadsmodellen.

       Flertallet er enig med departementet i at alle studenter tilpliktes å betale semesteravgift, heunder regnes også privatister som er registrert ved de enkelte institusjoner.

       Et flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener det er en del trekk ved studentvelferdsområdet som det kan være nødvendig å dekke opp på annen måte enn gjennom det ordinære tilbudet i kommunen. Dette kan være boliger, kantiner, barnehager o.l. Flertallet ser samskipnader som en hensiktsmessig måte å ivareta disse behovene på og mener derfor at alle høyere utdanningsinstitusjoner bør være tilknyttet en samskipnad.

       Høyre og Sosialistisk Venstreparti mener erfaringene med medlemsbaserte samskipnader er gode og signaliserer at studentene i forpliktende fellesskap bidrar til å løse velferdsoppgavene. Disse medlemmer mener derfor at dagens ordning skal opprettholdes og videreføres. Dette innebærer etter disse medlemmers syn at også privatister skal betale semesteravgift og kan nyte godt av velferdstilbudene ved lærestedet.

       Høyre er uenig med departementet i at samskipnaden ikke lenger skal være medlemsorganisasjon, at alle godkjente utdanningstilbud i en region, private og offentlige, skal være tilsluttet en samskipnad, og at studenter uten opptak/studierett (privatister) ikke kan svare semesteravgift.

       Disse medlemmer legger til grunn at studentene selv ved en utdanningsinstitusjon avgjør om de ønsker velferdsoppgavene utviklet og drevet gjennom en samskipnad, ulike stiftelsesmodeller eller av den enkelte institusjon.

       Disse medlemmer mener at ideelt sett burde medlemskapet i en samskipnad være frivillig og avgjøres av den enkelte student.

       Disse medlemmer innser imidlertid de mange praktiske problemene et slikt system ville innebære, og er kommet til at avgjørelsen om medlemskap og organisering i en samskipnad tas av studentene ved det enkelte lærested gjennom flertallsvedtak.

       Fremskrittspartiet mener samskipnadene fullt ut må basere seg på frivillig medlemskap. På den måten må studentene selv ta ansvar for sin egen velferd og kan selv bestemme om denne best ivaretas av et kollektivt velferdsapparat gjennom samskipnaden eller om vedkommende selv ønsker å ta ansvaret direkte. Slik samskipnadene i mange tilfeller fungerer i dag blir det til at de mange subsidierer de få når det gjelder kostandskrevende tiltak som studentbarnehager og studentboliger. Dette medlem vil fremme forslag i tråd med dette.

ANSA

       Komiteen har merket seg departementets syn på ANSAs tredelte virksomhet og forslag om å utrede ANSAs oppgaver og funksjoner. Departementet antyder at ANSA deles i en interesseorganisasjon for utenlandsstudenter og en studentsamskipnad for å ivareta velferdsoppgaver. Komiteen viser til at organisasjonen ANSA ble opprettet i 1956 for å ivareta norske utenlandsstudenters interesser, og konstaterer at organisasjonen som samskipnad er basert på frivillig medlemskap, og at over halvparten av de norske utenlandsstudenter (4.313) er medlemmer av ANSA. Samskipnadsdelen administrerer avistildelingsordning, forsikringsordning, støtte til faglige og sosiale arrangementer i studielandene, hjelp med spesifikke problemer og andre medlemstilbud. Interesseorganisasjonsdelen arbeider overfor offentlige myndigheter i forhold til fagligpolitiske spørsmål i hovedsak knyttet til fagstudier i de ulike land og studiestøtteordninger. I tillegg har ANSA en studieinformasjon til ungdom for å motivere og bistå med søknader til utenlandsstudier. Komiteen mener ANSA utfører en viktig og god oppgave som delvis avlaster offentlige instanser på disse områdene. Komiteen viser til at departementet mener det kan oppstå konfliktsituasjoner mellom de ulike oppgavene ANSA utfører, uten at dette konkretiseres noe nærmere. Departementet uttaler tvert imot at ANSA har forvaltet sine forskjellige funksjoner på en god og kompetent måte. Komiteen ser på denne bakgrunn liten hensikt i å avgrense organisasjonens oppgaver i forhold til det offentlige eller å utrede en annen organisasjonsstruktur, så lenge ANSA ivaretar sine oppgaver godt. Komiteen regner med at ANSA for egen del til enhver tid vurderer sin organisasjonsstruktur i forhold til sitt virkeområde. Komiteen mener på denne bakgrunn at det ikke er behov for å utrede ANSAs oppgaver og funksjoner, men at dagens struktur opprettholdes og videreføres. Komiteen vil for øvrig med henvisning til Innst.S.nr.91 (1993-1994) (om Sjømannsmisjonen), be departementet vurdere behovet for økt studentprestetjeneste i Europa ved de kommende budsjetter.

13. De ulike velferdstiltakene

Studentboliger

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, vil peke på at 800 boliger som er brukt under OL på Lillehammer, skal flyttes til ulike studiesteder, 700 til Nord-Norge og 100 til Sogndal, mens 600 studentboliger oppføres permanent på Lillehammer/Gjøvik.

       Flertallet viser til at staten gir tilskudd med kr 150.000 pr. hybelenhet (1990-priser) og kr 15.000 pr. enhet som kompensasjon for merkostnader i forbindelse med flytting av boligene. Flertallet forutsetter at satsene pr. boligenhet blir prisjustert ved ferdigstillelse hos den enkelt samskipnad i løpet av 1994, og ber departementet legge dette til grunn for utbetaling av tilskudd.

       Flertallet viser til dagens ordning med et fast tilskudd pr. studentboligenhet og at tilskuddet for 1993 på 160.000 kroner tilsvarer ca 60 % av normale byggekostnader. Resten dekkes gjennom lån i Husbanken. I 1992 ble Rådgivende organ for studentboligbygging (ROS) opprettet for å overta Statsbyggs tidligere funksjon med godkjenning av byggeprosjekter. Ifølge departementet er godkjenning og oppfølging av byggeprosjektene nå ivaretatt på en langt mer betryggende måte enn tidligere, blant annet gjennom ROS. Flertallet har derfor ingen merknad til at ordningen med rådgivningsorganet ROS opprettholdes.

       Flertallet vil peke på at dekningsgraden når det gjelder studentboliger varierer sterkt fra sted til sted, og anslås å ligge på mellom 10 og 45 %. Samtidig er det store svingninger når det gjelder behov avhengig av den generelle situasjon i boligmarkedet.

       Flertallet mener, som departementet, at prioriteringen av mindre studiesteder med vekst i studenttallet har vært riktig, og at boligsituasjonen i de større byene over en tid har syntes lettere.

       Flertallet mener det med den sterke veksten i antall studenter er viktig å holde dagens boligbyggingstakt. Flertallet har merket seg at ulike høringsinstanser påpeker behovet for økt satsing på familieboliger. Flertallet vil med merknadene ovenfor lagt til grunn gi sin tilslutning til departementets oppsummering på s. 111 i meldingen.

       Flertallet har merket seg Magistad-utvalgets forslag om å prioritere begynnerstudentene ved tildeling av studentboliger. Flertallet mener som departementet, at kriteriene for tildeling av studentbolig må avgjøres av den enkelte samskipnad. Når det gjelder behovet for studentboliger til utvekslingsstudentene i Norge, har flertallet forståelse for Magistad-utvalgets forslag om å øremerke et antall boliger innenfor dagens boligtildeling i lys av den økende internasjonaliseringen. Det stadig økende behovet for studentboliger til utvekslingsstudenter kommer også frem i en rekke høringsuttalelser. Flertallet deler imidlertid departementets syn om at denne gruppen må prioriteres innenfor samskipnadenes boligtilbud og ivaretas innenfor de ordinære bevilgninger til studentboliger.

       Når det gjelder spørsmålet om studentboligstiftelser, viser Høyre til sine merknader under kap. 12 ovenfor hvor disse medlemmer legger til grunn at studentene selv ved en utdanningsinstitusjon avgjør om de ønsker velferdsoppgavene utviklet og drevet gjennom en samskipnad eller på annen måte. Disse medlemmer mener dette også skal legges til grunn for en fastere organisasjonsform når det gjelder bygging og drift av studentboliger.

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, har ingen merknad til at departementet i fremtiden vil være meget restriktivt når det gjelder ekstraordinær støtte til studentboligorganisasjoner i økonomisk krise.

       Flertallet vil understreke viktigheten av at en del boligenheter tilpasses funksjonshemmede studenter med særlig tanke på at de skal være mest mulig selvhjulpne i en bosituasjon. Flertallet mener videre at eksisterende boligmasse må gjennomgås med tanke på bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede, dvs. at boligene får såkalt besøksstandard, og regner som en selvfølge at dette tillegges vekt ved planlegging av nye studentboliger.

       Flertallet støtter departementets forslag om å øke enhetstilskuddet med 20.000 kroner til boliger med bostandard for funksjonshemmede.

       Flertallet vil videre be departementet vurdere å yte et ekstra tilskudd ved rehabilitering av eksisterende boligmasse og planlegging av nye studentboliger hvor boligene får besøksstandard.

       Et flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at de funksjonshemmedes behov for boliger må bli tatt hensyn til ved planlegging av nye boliger. Dette flertallet mener at det må planlegges et visst antall boliger for rullestolbrukere for å få godkjent et nytt byggeprosjekt. Fellesareal må også tilpasses rullestolbrukere.

       Høyre vil imidlertid, som departementet, ikke fastsette bestemmelser om antall boenheter tilpasset funksjonshemmede ved godkjenning av studentprosjekter, men mener dette må overlates til de enkelte utbyggere basert på registrert behov for denne type boliger.

       Fremskrittspartiet ser det ikke som noen offentlig oppgave å bygge boliger, men mener at reising av hybelbygg eller andre former for utleieboliger i tilknytning til utdanningsinstitusjoner burde være prosjekter som ble overlatt til private utbyggere.

       Dette medlem vil peke på at særskilte behov for tilpasning av boliger i forhold til funksjonshemmede studenter kan løses ved at staten gir et tilskudd pr. boenhet som tilpasses disse brukerne, basert på det behov for slike boliger som finnes.

       Både en privat utbygger og undervisningsinstitusjonen vil etter dette medlems oppfatning være tjent med et samarbeid. Hvordan dette skal fungere bør imidlertid være opp til de enkelte utbyggere. Når det gjelder disponering av boliger for utvekslingsstudenter må den enkelte institusjon selvsagt kunne gjøre en avtale med utbygger om disponering av det antall boenheter som trengs til dette formålet dersom det er nødvendig.

       Av de studentboliger som i dag finnes, vil dette medlem peke på at en god del av disse er reist utelukkende gjennom offentlige bevilgninger. Disse burde kunne privatiseres. Det at studentsamskipnadene formelt driver disse i dag, burde ikke være til hinder for dette.

Barnehager

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, viser til at i alt 18 studentsamskipnader har etablert et barnehagetilbud for studenter, og at det i 1993 har gått med ca 40 mill. kroner over Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets budsjett til drift av ca 1.600 plasser hvorav 720 plasser er for barn under 3 år. Samskipnadene mottar i tillegg støtte til drift av barnehager etter Barne- og familiedepartementets tilskuddsordning. Ifølge meldingen ligger egenbetalingen i studentbarnehager generelt noe under de kommunale satsene og utgjør i gjennomsnitt ca 1.700 kroner pr. måned.

       Flertallet mener prinsipielt at kommunenes barnehagetilbud også må omfatte studentene, og at studentenes behov må inngå i kommunenes planer for dimensjonering av dette tjenestetilbudet. Flertallet mener imidlertid at egne studentbarnehager er et viktig supplement der barnehagetilbudet i kommunen ikke er tilfredsstillende dekket. Flertallet vil understreke at tilbud om barnehage er særlig viktig for å sikre kvinners muligheter til å kombinere utdanning med forsørgeransvar. Det vil fortsatt være et stort udekket behov for barnehageplasser for studentbarn. Flertallet mener derfor at dette fortsatt må være et sentralt satsingsområde på velferdstiltakssiden. Flertallet har merket seg Magistad-utvalgets forslag om å øke statsstøtten slik at ytterligere 1.600 nye studentbarnehageplasser kan settes i drift. Flertallet konstaterer at departementet er enig i dette og foreslår i meldingen at tilskuddsordningen i alt skal omfatte ca 3.200 barnehageplasser med særlig vekt på å øke antall plasser for mindre barn og prioritet for familiebarnehager.

       Flertallet gir sin tilslutning til departementets anbefalinger. Flertallet vil samtidig be departementet igangsette et arbeid for å få kartlagt behovet for studentbarnehageplasser på de enkelte læresteder. Flertallet mener dette kan være nyttig både i forhold til den enkelte kommunes planer for videre barnehageutbygging og for å avklare i hvilken grad de lokale samskipnader fortsatt må supplere det lokale tjenestetilbudet på dette området.

       Flertallet har merket seg at departementet ikke har fulgt komiteens tidligere henstilling om å vurdere fristasjonsprinsippet i forhold til studentbarnehager, og viser for øvrig til merknader under kap. 12.

       Fremskrittspartiet vil vise til det prinsipielle syn at det ikke er noen statlig oppgave å drive barnehager. Dette medlem mener det heller ikke er noen offentlig oppgave å sørge for et særtilbud til studenter på dette området. Dette medlem ser det heller ikke som noe mål å sørge for at studenter må betale mindre for barnehageplasser enn andre. De midler som settes av til tiltak for studentene bør i sin helhet kanaliseres direkte til den enkelte student i form av økt stipend.

       Dette medlem er selvsagt klar over at mange studenter får barn i studietiden, men vil vise til at disse bør ha de samme tilbud som befolkningen for øvrig og ikke særbehandles.

       Dette medlem vil vise til tidligere merknader om hvordan studentsamskipnadene bør organiseres. Dette medlem mener barnehagene som studentsamskipnadene i dag driver, enten kan drives videre av samskipnadene etter en omorganisering av disse i tråd med tidligere merknader, eller de kan overlates til privat drift.

Studenthelsetjeneste

       Komiteen viser til at det fra 1984 er innført en ordning med øremerkede tilskudd til drift av helsetjenester ved studentsamskipnadene i Oslo, Bergen og Trondheim. Helsetjenestene i Oslo og Trondheim dekker psykiske og somatiske lidelser, mens helsetjenesten i Bergen bare omfatter psykologtjeneste. Utover dette gis det ifølge meldingen ikke statstilskudd som er øremerket drift av helsetiltak ved studentsamskipnadene. Komiteen vil be departementet i samråd med berørte instanser å framskaffe materiale som underlag for å trekke elev- og studenttallet inn som kriterium ved overføring av statlige midler til kommunene for å dekke primærhelsetjenesten.

       Komiteen har for øvrig ingen merknader til departementets forslag.

Sosial rådgivningstjeneste

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, viser til meldingen hvor det opplyses at ti studentsamskipnader har etablert en egen sosial- og rådgivningstjeneste som gir studentene hjelp og veiledning i tilknytning til studiesituasjonen og også i forhold til det offentlige velferdsapparat. Flertallet er kjent med at prøveprosjektet med faglig-sosiale nettverksgrupper ved Universitetet i Tromsø så langt synes å gi svært positive resultater. Flertallet finner dette svært interessant og støtter departementets forslag om å avsette 5 mill. kroner over tre år til prøveprosjekter av sosial/faglig karakter. Flertallet vil videre understreke betydningen av at samarbeidet mellom institusjon og samskipnad innenfor det sosial-faglige området utvikles videre. Flertallet støtter Magistad-utvalgets forslag om at institusjonen skal ha primæransvaret for å bedre studenters faglige og sosiale situasjon.

       Fremskrittspartiet mener at dersom finansieringen av institusjonene knyttes opp mot de studenter som fullfører sin utdanning, vil disse automatisk spores til å ta hensyn til studentenes faglige situasjon. Når det gjelder den sosiale situasjonen vil institusjonene også være tjent med å ta hensyn til de områder som for mange studenter er av betydning for fremdriften. Dette medlem mener en god veiledningstjeneste i tilknytning til studiesituasjonen må være nettopp et slikt område.

Andre velferdstilbud i regi av samskipnadene

       Komiteen viser til sine merknader under kap. 12 ovenfor når det gjelder samskipnadenes forretningsdrift, herunder kantinedrift og bokhandel og utdypning av fri stasjonsprinsippet.

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, mener at sosiale tiltak, kulturelle tiltak og informasjonstiltak overfor studentene vil være et viktig satsingsområde for studentsamskipnadene i tiden fremover. Flertallet vil i den sammenheng peke på at opprettelse av rådgivningstjenester i forhold til arbeidsmarkedet vil være interessant. Rådgivningstjenester vil også være viktige i forhold til utenlandske studenter.

       Flertallet mener idrettstilbud er en viktig del av læringsmiljøet og er et tiltak som kan bidra til økt studiekvalitet og økt studentgjennomstrømning. Flertallet ser i den forbindelse positivt på samarbeidet mellom Studentsamskipnaden i Oslo og Universitet i Oslo om et nytt idrettsbygg. Flertallet ser det som en fordel at institusjonene deltar i slike prosjektløsninger når det gjelder investerings-, drifts- og eierløsninger.

       Et flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener spørsmålet om fri stasjon for idrettsanlegg bør avgjøres lokalt.

       Sosialistisk Venstreparti går imot at spørsmålet om fristasjon for idrettsanlegg bør avgjøres lokalt. Dette medlem mener at fristasjonsprinsippet også skal gjelde idrettsanlegg.

       Fremskrittspartiet vil vise til tidligere merkander og vil understreke at samskipnadens velferdstiltak som er av rent forretningsmessig karakter, ikke på noen måte skal subsidieres av det offentlige.

       Dette medlem erkjenner at muligheten til å drive idrett for mange mennesker er en viktig velferdsfaktor, men vil påpeke at studentene etter avtale i stor grad bør kunne bruke idrettsanlegg i kommunene inkl. idrettssalene på skolene. Studentene har også mulighet til å gå inn i de aktive idrettsmiljøene som finnes utenfor utdanningsinstitusjonene.

       Når det gjelder de institusjoner som allerede har idrettsanlegg, mener dette medlem det bør være opp til den enkelte institusjon om det er ønskelig å innrømme studentene fristasjon for driften eller om studentene må finansiere denne på annen måte.

14. Reisemoderasjon for elever og studenter

       Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, viser til departementets vurderinger og forslag om å opprettholde dagens ordning med reisemoderasjon for elever og studenter inntil videre. Flertallet viser videre til B.innst.S.nr.12 (1993-1994) og konstaterer at selv om departementet reiser tvil om hvorvidt dagens ordning med reisemoderasjon (NSB, Hurtigruten og Nord-Norge-bussen) er et hensiktsmessig utdanningspolitisk virkemiddel, er forslaget i samsvar med Stortingets budsjettvedtak for 1994. Flertallet vil imidlertid påpeke at dette vedtaket ikke må hindre departementet i å prøve å finne andre måter å løse spørsmålet om reisemoderasjon på. Det viktigste i denne sammenheng er at rabattordninger for elever og studenter opprettholdes. Flertallet viser i den sammenheng til de ulike rabattordningene som blir gitt av flyselskapene som ikke mottar statstilskudd for elev- og studentreiser. Flertallet mener det bør være et mål at flere transportselskaper kan gi tilbud om tilsvarende ordninger og vil be departementet ta initiativ til dette.

       Fremskrittspartiet vil gå inn for å avskaffe tilskuddet til reisemoderasjon og heller overføre de midlene som brukes her til en økt stipendandel.

       Dette medlem vil påpeke at tilskuddet i dag virker mer som en subsidiering av NSB, Nord-Norge-Bussen og Hurtigruten enn som et tiltak som gir effekt i studiesammenheng. For det første virker denne ordningen kun positivt for de elever som bor slik til at de kan benytte akkurat disse fremkomstmidlene. For det andre er det, slik dette medlem ser det, den reelle konkurransen med andre fly- og busselskaper som sørger for de lave og gunstigste prisene. Den sterke priskonkurransen som vi ser her, vil sannsynligvis medføre at NSB vil være nødt til å tilby et rabattilbud som vil være innrettet mot elev- og studentgruppen, selv om det statlige tilskuddet skulle bli borte.

       Dette medlem vil videre påke på at det allerede finnes rimelige rabattordninger som vil kunne tilpasses elever og studenter. Blant annet har NSB tilbudet om NSB Kundekort, som for en lav pris gir 50 % rabatt på « grønne » ruter og 30 % rabatt på andre avganger.