| |
Komiteen viser til at påstander om ulovlig politisk kartlegging i etterkrigstiden i hovedsak har vært knyttet til overvåkingstjenesten. Det synes som etterretningstjenesten i store deler av denne perioden har levd en mer anonym tilværelse. Komiteen viser imidlertid til at etterretningstjenesten undertiden har kommet i offentlighetens søkelys i forbindelse med enkeltsaker. Komiteen viser til at det ble særlig stor oppmerksomhet rundt tjenestens virksomhet i forbindelse med at det på slutten av 1970-tallet ble kjent at det etter krigen var blitt opprettet såkalte Staybehind styrker i Norge, og at slike fortsatt skulle være i funksjon. Det ble i denne sammenheng særlig stilt spørsmål ved om disse styrkene var under forsvarlig nasjonal og parlamentarisk kontroll, og det ble også stilt spørsmål ved om tjenesten var norskfinansiert mv. Komiteen viser også til at det på slutten av 1980-tallet kom til opplysninger om at etterretningstjenesten hadde lønnet opplysningssekretærer i arbeiderbevegelsen, og at det i regi av E-tjenesten hadde vært drevet avlytting fra en bunker i Oslo sentrum. Påstandene om ulovlig avlytting kulminerte på mange måter på begynnelsen av 1990-tallet, hvor det i forbindelse med bokutgivelser bl.a. ble hevdet at etterretningstjenesten hadde vært involvert i ulovlig, politisk motivert avlytting, bl.a. av stortingsrepresentanter og medlemmer av Regjeringen.
Komiteen viser til at granskingskommisjonen sammenfatningsvis oppsummerer de påstander som har vært fremsatt mot etterretningstjenesten:
| - | i første halvdel av 50-årene betalte e-tjenesten sekretærer i Arbeidernes Opplysningsforbund og Arbeiderpartiet for å kartlegge kommunister, samtidig som krefter i arbeiderbevegelsen fikk opplysninger fra tjenesten om kommunistisk virksomhet |
| - | e-tjenesten eller personer knyttet til tjenesten har avlyttet telefoner til medlemmer av regjeringen, stortingsrepresentanter og embetsmenn i statsforvaltningen, frem til slutten av 70-tallet fra Ruseløkkabunkeren |
| - | Staybehind styrken er blitt misbrukt til kartlegging av norske borgere, til dels i samarbeid med private grupper med utspring i Heimevernet, og dette med en tilknytning også til POT |
| - | Opplysninger fra foran nevnte avlyttingsvirksomhet er blitt misbrukt til partipolitiske formål, ved tilsettinger i Forsvaret m.v. |
| - | det har vært fremsatt påstander om at e-tjenesten har vært involvert i andre irregulære eller ulovlige aksjoner. |
Komiteen vil innledningsvis fremheve at etterretningstjenesten vurdert i forhold til tjenestens egentlige oppgaver ikke ville ha vært omfattet mandatet for granskingen; ulovlig overvåking rettet mot norske borgere. Dette fordi tjenestens oppgaver har vært rettet mot den ytre trussel. Når etterretningstjenesten likevel har vært omfattet av granskingen, har det sammenheng med de opplysninger som gjennom årenes løp har gitt indikasjoner for eller har inneholdt påstander om at også denne delen av de hemmelige tjenester har vært involvert i overvåking av norske borgere. Komiteen viser dessuten til at de hemmelige tjenester har sett det som maktpåliggende å samarbeide seg imellom, herunder utveksle opplysninger om forhold av sikkerhetsmessig betydning og koordinere sin virksomhet. Komiteen viser til at granskingskommisjonens presiserer (s. 499):
| « Dette betyr ikke at den ene tjeneste gjennom samarbeid kan overta de oppgave som etter instruksen tilligger den andre. » |
Komiteen viser til at samarbeidet mellom tjenestene ble instruksfestet ved instruks av 1955. Komiteen viser også til at Koordineringsutvalget under regjeringens sikkerhetsutvalg, som var i virksomhet fra 1949 til 1965, har vært av betydning for samarbeidet mellom disse tjenestene, et utvalg som i tidsrommet 1954 til 1965 ble ledet av ekspedisjonssjef Andreas Andersen ved statsministerens kontor.
Komiteen viser innledningsvis til kap.
3.1.3. og kap. 8.1. i innstillingen der det er redegjort for regelverket for
telefonavlytting.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at loven av 1915 om post- og telegramkontroll ved lov av 1950 ble utvidet til også å gi lovhjemmel for telefonavlytting. Loven bestemte imidlertid til at nærmere regler om gjennomføring av slik avlytting skulle gis i forskrifts form, og slik forskrift ble først gitt ved kgl.res. 19. august 1960. Før denne forskriften ble gitt var det således ikke lovhjemmel for telefonavlytting, og under henvisning til legalitetsprinsippet har granskingskommisjonen konkludert med at telefonavlytting i denne perioden var ulovlig.
Når det gjelder spørsmålet om etterretningstjenesten i det hele tatt har hatt hjemmel til avlytting, viser flertallet her til granskingskommisjonen, som uttaler at den lovhjemmel som ble gitt i 1950 i prinsippet åpnet for at også e-tjenesten kunne iverksette slik avlytting, under forutsetning av at det ble gitt nærmere forskrift om dette. Flertallet understreker imidlertid at den forskrift som ble gitt i 1960 ikke åpner adgang for at e-tjenesten kan iverksette telefonavlytting. Flertallet viser til forskriftens § 1, hvor det heter:
| « Når noen med grunn kan mistenkes for overtredelse av den alminnelige borgerlige straffelovs kap. ... kan retten treffe beslutning som at politiet har adgang til å ... kontrollere telefonsamtaler til og fra vedkommende person. » |
Flertallet viser også til granskingskommisjonens uttalelse (s. 501):
| « For E-staben har derfor telefonkontroll vært ulovlig i hele granskingsperioden. » |
Flertallet viser til at granskingskommisjonen har påvist at det ganske tidlig i perioden ble etablert et system for avlytting av utenlandske kontorer, med avlyttingsutstyr i Ruseløkkabunkeren i Oslo sentrum. « Operasjon Muldvarp » ble således etablert i 1950, i samarbeid med amerikanske tjenester, og omfattet bl.a. avlytting av sovjetiske shipping-kontorer. Denne avlyttingen pågikk ifølge granskingskommisjonen til 1960, da det ble gitt forskrifter om telefonkontroll, hvoretter avlyttingen ble overtatt av overvåkingstjenesten, med unntak for avlyttingen av shippingvirksomheten. Granskingskommisjonen opplyser at denne avlyttingen pågikk til rundt midten av 1980-årene.
Flertallet viser til at granskingskommisjonen uttaler at avlyttingsvirksomheten ikke direkte var rettet mot norske borgere. Kommisjonen uttaler likeledes at det ikke lå utenfor tjenestens interessefelt å kartlegge hvilke nordmenn som var i kontakt med de utenlandske kontorer som ble avlyttet, og hvilken karakter denne kontakten hadde. Granskingskommisjonen legger til grunn at opplysninger fra avlyttingen ble utlevert Overvåkingssentralen, og kommisjonen uttaler at (s. 501):
| « Et ikke ubetydelig antall navn er på dette grunnlag blitt registrert i Overvåkingssentralens arkiver. » |
Det blir likeledes opplyst at utskrifter fra avlyttingsvirksomheten er sendt til samarbeidende tjenester.
Flertallet viser videre til at granskingskommisjonen legger til grunn at overordnet myndighet, Forsvarsdepartementet og regjeringens sikkerhetsutvalg i hovedtrekk var innforstått med avlyttingsvirksomheten.
Når det gjelder telefonavlytting av norske borgere, viser flertallet til at granskingskommisjonen har vurdert dette på bakgrunn av påstander om at det i regi av etterretningstjenesten har foregått avlytting av bl.a. Storting og regjering, at dette angivelig skulle ha foregått helt opp til 70- og 80-årene, og at avlyttingen skjedde fra Ruseløkka-bunkeren. Flertallet viser til at det fremgår av granskingsrapporten at det fra denne bunkeren lot seg gjøre å viderekoble seg inn på så og si hver eneste telefonlinje i Oslo og i landet for øvrig, men at dette siste forutsatte medvirkning fra Televerkets sentraler rundt om i landet. Kommisjonen uttaler videre at den teoretiske avlyttingskapasiteten således var meget omfattende, men at kapasiteten praktisk sett var begrenset til det antall båndopptakere med forsterkere som var tilgjengelige for krysskobling til aktuelle kabler. Kommisjonen mener derfor at i alt 20 telefoner kunne avlyttes på en gang. Flertallet viser til at granskingskommisjonen deretter uttaler (rapporten s. 502):
| « På bakgrunn av den relativt omfattende avlyttingsvirksomheten som E-staben inntil 1960 drev mot utenlandske kontorer, var det liten restkapasitet til andre avlyttingsformål. Systematisk avlytting kan det neppe ha vært tale om. |
| ... |
| Forholdet er altså at med unntak av første halvdel av 1960-årene, har det ikke foreligget avlyttingskapasitet i bunkeren som har gitt grunnlag for en omfattende systematisk avlytting av den karakter forfatterne (av boken Vi som styrer Norge) påstår. » |
På bakgrunn av vitneforklaringer bl.a. fra personer som er påberopt som kilder til boken « Vi som styrer Norge » (1992), har kommisjonen funnet å måtte konkludere med at det ikke er grunnlag for å hevde at det i tiden etter Evang som sjef for E-staben (1966), har vært drevet systematisk avlytting mot norske borgere fra bunkeren ved Ruseløkka. Flertallet vil for sin del understreke at granskingskommisjonen ble nedsatt bl.a. på bakgrunn av alvorlige påstander om misbruk av og ulovligheter innen de hemmelige tjenester. Flertallet viser videre til at kommisjonen ble gitt virkemidler som skulle sikre at sannheten kom frem under granskingskommisjonens undersøkelser, bl.a. i form av vitne- og forklaringsplikt for de personer som kommisjonen ønsket å innhente forklaringer fra, samtidig som tjenestemenn ble fritatt for sin taushetsplikt om forhold de måtte ha fått kjennskap til under sin tjeneste. Såfremt noen av de kilder som tidligere har uttalt seg om dette, av ulike årsaker har valgt ikke å fortelle sannheten til kommisjonen, er dette svært alvorlig - det ville i så fall være å unndra seg samfunnsansvar. Kommisjonen uttaler for sin del at den har vanskelig for å se motivet for at disse personene skulle ha avgitt falsk forklaring for kommisjonen, og legger således til grunn at det de har forklart til kommisjonen er riktig.
Flertallet viser til at granskingskommisjonen uttaler (rapporten s. 504):
| « Selv om kommisjonen ikke finner grunnlag for påstandene etter Evangs tid som sjef for E-staben, finner den ikke å kunne se bort fra at det i perioden frem til rundt 1960, da Operasjon Muldvarp ble drevet fra bunkeren, også har skjedd at norske borgere ble avlyttet. I så fall er det mest sannsynlig at dette har dreiet seg om personer av overvåkingsmessig interesse, som ledd i samarbeidet med Politiets overvåkingstjeneste, som hadde begrensete ressurser. Når kommisjonen ikke utelukker dette, har det også sammenheng med hva kommisjonen har erfart om E-stabens romavlytting av norske borgere i disse årene. Så lenge romavlytting av kommunistmøter undertiden er blitt iverksatt, er det liten grunn til å utelukke romavlytting. |
| Det er også vanskelig å se bort fra at det kan ha skjedd en viss « monitoring » av samtaler som ble ført av tjenestemenn i E-staben på Det grønne nett, der også samarbeidende tjenester var tilkoblet. » |
Flertallet viser imidlertid til at granskingskommisjonen uttaler (rapporten s. 504):
| « Kommisjonen har ikke funnet tilstrekkelig holdepunkt for å anta at også sentrale politikere i Arbeiderpartiet eller de borgerlige partiene ble avlyttet. ... De forklaringer kommisjonen har mottatt, og som inneholder opplysninger som angår dette spørsmål, gir ikke grunnlag for å konstatere at slik avlytting foregikk. » |
Flertallet viser til granskingskommisjonens vurderinger, og har for sin del ikke grunnlag for å fravike kommisjonens konklusjoner på dette punktet, men anser at påstandene hverken er bevist eller motbevist. Flertallet vil likevel fremheve at det er meget vanskelig mange år etterpå å være sikker på at ikke ulovlig avlytting kan ha funnet sted fra Ruseløkkabunkeren, dette ikke minst fordi granskingen har påvist at det har vært teknisk mulig å foreta slik avlytting fra bunkeren. Flertallet mener at det vanskelig kan trekkes sikre slutninger om at det har skjedd noen systematisk avlytting fra Ruseløkka-bunkeren.
Flertallet er likevel sterkt bekymret for den rolle som ble tillagt Asbjørn Mathiesen i forbindelse med virksomheten i Ruseløkkabunkeren. Flertallet viser her til at Mathiesen i over tyve år hadde ansvaret for E-stabens sambandsnett, herunder for den tekniske del av avlyttingssystemene i Ruseløkka-bunkeren, et system som granskingskommisjonen opplyser etterhvert ble så omfattende, komplisert eller udokumentert at det ikke var tilgjengelig for andre sakkyndige uten Mathiesens bistand. Flertallet mener det vitner om uryddige organisasjonsforhold når en mann på denne måten kunne arbeide i over tyve år uten noen skriftlig avtale som regulerte hans tilknytningsforhold til staben, samtidig som det åpenbart ikke kan være sikkerhetsmessig gunstig at enkeltpersoner på en slik måte blir gjort uunnværlige for tjenesten. Flertallet viser til hva granskningskommisjonen uttaler om dette (rapporten s. 507):
| « Det er åpenbart lite heldig at en enkeltperson kan opparbeide seg en slik posisjon i E-staben som Mathiesen hadde. Han kunne drive sin virksomhet uten noen form for innsyn eller kontroll. Opplysningen om at det var trukket en egen linje fra etterretningssjefens bolig til hans egen, uten at dette var kjent for sjefen, er urovekkende. |
| Mathiesens posisjon har i seg selv bidratt til de rykter som er oppstått rundt avlyttingsvirksomheten i E-staben. Ledelsen har forsømt sitt ansvar ved ikke å bringe Mathiesens virksomhet under tilfredsstillende kontroll på et langt tidligere tidspunkt. » |
Flertallet har ikke vanskelig for å
slutte seg til en slik vurdering, og vil for ordens skyld fremheve at det
var stabens ledelse som hadde ansvaret for at dette fikk utvikle seg slik.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sin uenighet når det gjelder granskingskommisjonens innskrenkende lovforståelse vedr. telefonkontroll av hensynet til rikets sikkerhet.
Dette medlem finner det på sin plass å gi honnør til de som sørget for opprettelsen av såkalte « Stay behind » grupper som en del av landets forsvar og også sørget for at E-tjenesten i tiden etter okkupasjonen fulgte godt med aktivitetene til fiendtliginnstilte land og nordmenn som hadde kontakt med disse. Det å vurdere E-tjenestens aktivitet i 50-60-70-80-årene basert på situasjonen i 1997 finner dette medlem meget lite betryggende og tillitsvekkende.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, har tidligere redegjort for at romavlytting har vært ulovlig i hele granskingsperioden, og at dette i tillegg har vært straffbart siden 1958. Flertallet viser til at før dette tidspunkt kunne slik avlytting straffes som tjenesteforsømmelse. Flertallet viser imidlertid til at granskingskommisjonen har dokumentert at dette ikke var til hinder for at slik avlytting i betydelig utstrekning har skjedd, både før og etter 1958. Dette er forhold flertallet finner svært alvorlig. Flertallet finner det videre svært alvorlig når granskingskommisjonen dokumenterer at slik avlytting mot norske borgere har vært drevet også av etterretningstjenesten - som i henhold til sin instruks i det hele tatt ikke skulle drive overvåking rettet mot norske borgere.
Flertallet viser til at granskingskommisjonen opplyser at det første møtet som en har kjennskap til ble avlyttet, var et toppmøte om nordisk forsvarsforbund som ble holdt i Oslo Militære Samfund i januar 1949. Kommisjonen uttaler videre (rapporten s. 507):
| « Det er på det rene at E-staben i 1950-årene avlyttet møter i Oslo som ble arrangert av kommunister. Som fremstillingen ... viser fant kommisjonen, etter anvisning fra en tidligere tjenestemann i E-staben en mikrofon i veggen i det som i sin tid var den såkalte Prøvesalen i Folketeaterbygningen. |
| Etter hva kommisjonen har kunnet bringe på det rene, ble det frem til 1953 avholdt nokså mange møter i Prøvesalen, i hovedsak arrangert av Furubotn-fraksjonen blant kommunistene. Kommisjonen kjenner konkret til to møter der, som begge ble avlyttet. » |
Flertallet viser til hva granskingskommisjonen uttaler om denne avlyttingsvirksomheten (rapporten s. 508):
| « Kommisjonen antar på denne bakgrunn at mikrofonen mest sannsynlig ble montert med sikte på å følge med i virksomheten til Furubotn og hans tilhengere. Antagelig var dette faste avlyttingsopplegget et prosjekt E-staben gjennomførte i samarbeid med kretser i arbeiderbevegelsen, etter alt å dømme de samme personer som hadde skaffet E-staben tilgang til Folketeaterbygningen med sikte på å avlytte telefonen til avisen Friheten. Ifølge Asbjørn Mathiesens forklaring til kommisjonen var dette Rolf Gerhardsen og Haakon Lie. » |
Flertallet viser videre til forklaringer avgitt til kommisjonen fra Asbjørn Mathiesen og tidligere uttalelser fra Ingeborg Lygren om at Haakon Lie og andre fremtredende personer folk var tilstede i bunkeren under en avlytting av et kommunistmøte i Folkets Hus. Flertallet viser til at Lie ikke er blitt forelagt denne opplysningen, men at han generelt har benektet å ha vært med på eller kjent til noen slik avlyttingsvirksomhet.
Flertallet viser til at granskingskommisjonen generelt om den ulovlige romavlyttingen uttaler (rapporten s. 508):
| « Kommisjonen antar at avlyttingen av møtene var ledd i samarbeidet mellom Politiets overvåkingstjeneste og E-staben om kartlegging av kommunistisk virksomhet. Dette bekreftes for så vidt også av det referat som ble funnet blant Koordineringsutvalgets dokumenter - opplysningene fra avlyttingen ble brakt videre til Koordineringsutvalget. |
| ... legger kommisjonen til grunn at den ulovlige avlyttingsvirksomheten var kjent på overordnet politisk nivå. Dette er av betydning for vurdering av tjenestenes forhold i denne perioden. » |
Flertallet viser til at det under kap. 4.4.1. har redegjort for at kommisjonen har dokumentert ulovlig avlytting av NKPs landskonferanse i Wilsesgate i 1955. Flertallet viser videre til at daværende justisminister Hauge i Stortinget uttrykkelig ga uttrykk for at slik avlytting var ulovlig, og at det ville bli tatt skritt for å gjøre slik avlytting straffbar. Flertallet viser til at granskingskommisjonen deretter uttaler (rapporten s. 508):
| « På denne bakgrunn er det egnet til å forundre at E-staben etter dette tidspunkt ser ut til å ha avlyttet et landsmøte i NKP. Det er sannsynlig at det har dreiet seg om NKPs landsmøte i mai 1957, som ble holdt i Folkets Hus. » |
Flertallet viser til at granskingskommisjonen gir uttrykk for at vurderingen av tjenestenes forhold bl.a. når det gjelder avlyttingsvirksomheten må ses i lys av at dette var forhold som var kjent på overordnet politisk nivå. Også avlyttingen av det foran nevnte landsmøtet i 1957 mener flertallet må ha vært kjent på overordnet politisk nivå, all den tid forklaringer for kommisjonen viser at Evang underrettet Koordineringsutvalget under regjeringens sikkerhetsutvalg om avlyttingen, og det ved at han ga medlemmene av utvalget en utskrift av båndopptaket, jf. rapporten s. 509:
| « Fordi utvalgets formann og departementsrepresentantene i utvalget i prinsippet rapporterte henholdsvis til statsministeren og de respektive ministre, ville Evang neppe ha gjort dette med mindre avlyttingen enten allerede var avklaret på et slikt nivå eller han kunne regne med at den ville bli godtatt, selv om opplysningene ble brakt videre til de politiske ledere ». |
Flertallet mener dette er uttrykk for
helt uakseptable metoder i et demokratisk samfunn; flertallet kan minne om
at justisministeren allerede i 1955 fra Stortingets talerstol på generelt
grunnlag uttalte at enhver slik avlytting var « forkastelig ». Flertallet deler
for så vidt granskingskommisjonens utgangspunkt om at tjenestenes deltakelse
i slike ulovligheter må vurderes i lys av at dette var kjent for de
politiske myndigheter, men mener likevel av tjenestene helt klart hadde et
eget ansvar, og tjenestenes selvstendige ansvar blir etter flertallet mening
desto klarere da det etter justisministerens uttalelser i Stortinget i 1955
måtte være åpenbart at dette var en metode som måtte skje fordekt - og at
det åpenbart ikke kunne påberopes noen allmenn aksept for virksomheten.
Flertallet mener det må ha vært åpenbart for etterretningstjenesten at all
romavlytting - i alle fall etter 1955 - var ulovlig virksomhet, og selv om
tjenestemenn måtte ha følt at de hadde ryggdekning fra sentrale politikere i
arbeiderbevegelsen, kan ikke dette unnskylde at de samme tjenestemenn begikk
klare lovbrudd.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at granskingskommisjonens subjektive og innskrenkende lovforståelse og rettstilstandsforståelse igjen presenteres som en sannhet og som en utvilsom forståelse. Basert på den lovforståelse og rettstilstandsforståelse som myndighetene den gang la til grunn var det ikke kritikkverdig når E-tjenesten utførte sitt arbeid samvittighetsfullt av hensyn til rikets sikkerhet.
Dette medlem konstaterer at Haakon Lie benekter at han har vært med på eller kjent til noen slik avlyttingsvirksomhet, men vil allikevel føye til at dersom det var Rolf Gerhardsen og Haakon Lie som sørget for avlyttingen av kommunistene i begynnelsen av 50-årene i sin kamp for å bekjempe kommunismen, fortjener de honnør for dette og ikke kritikk. De som i dag lever i et fritt land, muligens takket være en kraftig innsats mot kommunistene i en kald krig med krigens kjennetegn burde være noe mer ydmyke overfor de som fremskaffet friheten og demokratiet, selv om noen virkemidler som ble benyttet i den kalde krigen ikke er akseptable i dagens situasjon.
Dette medlem vil vise til at den kalde krigen var særlig sterk på 50-60-tallet med invasjonen av Ungarn i 1956 og i Tsjekkoslovakia i 1968. I en slik sikkerhetspolitisk kald krig eller unntakstilstand var det ikke kritikkverdig å passe på norske kommunister som sto i et avhengighetsforhold til Sovjetunionen og muligens under direkte ledelse av Sovjetunionen. Når en finansminister har plikt til å lyve om planlagte devalueringer er det klart forståelig at ikke en justisminister åpent kan erkjenne f.eks. at « kommunistene blir passet på så godt som teknisk mulig ». Det kan i alle fall ikke lastes tjenesten når det er åpenbart at landets ledelse var inneforstått med det som skjedde og når det også er relativt sannsynlig at dette stilltiende ble godkjent og akseptert av de borgerlige partier i Stortinget. Disse må ha vært fullt på det rene med at Arbeiderpartiet aktivt bekjempet kommunistene i den kamp som kontinuerlig foregikk i fagbevegelsen rundt om i landet i fagorganisasjoner og bedriftsklubber. Dette medlem finner ingen grunn til den kritikk som granskingskommisjonen på sin teoretiske måte i etterpåklokskapens ånd fremfører på den innsats som ble vist. Dette medlem vil gi uttrykk for sin skuffelse over at både Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti nå velger å støtte kritikken fordi det er opportunt og kanskje populært i 1997. Dette medlems skuffelse er imidlertid sikkert liten i forhold til den skuffelse de i Arbeiderpartiet som kjempet mot kommunistene i 50- og 60-årene og som fortsatt lever må føle. I stedet for honnør og takknemlighet blir de møtt med en ydmykende kritikk fra de som nyter godt av deres innsats.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til kap. 5 vedrørende Forsvarets sikkerhetstjeneste der flertallet har redegjort for den kartleggingsvirksomhet som ble drevet i regi av sikkerhetstjenesten på slutten av 1940- og på første del av 1950-tallet. Det fremgår av denne gjennomgangen at den kartlegging av kommunister som ble drevet i denne perioden, til dels i fellesskap med krefter i arbeiderbevegelsen, gikk lenger enn det sikkerhetsmessige hensyn skulle tilsi.
Flertallet viser til at granskingskommisjonen begrunner den omfattende kartleggingen av kommunister med behovet for å bygge opp et register til bruk ved sikkerhetsklarering o.l. i Forsvaret, men at det heller ikke kan utelukkes at dette skjedde som følge av at Evang i 1947/48 synes å ha påtatt seg et ansvar for å gi amerikanerne opplysninger til kontroll av visumsøknader og sjømenns landlovtillatelser i USA. Flertallet viser videre til at okkupasjonsberedskapsstyrken Stay behind i en tid etter opprettelsen i 1949 var engasjert i E-stabens kartlegging av kommunister, men granskingskommisjonen konkluderer med at innenfor Stay behind-systemet har antakelig systematisk kartlegging av kommunister neppe pågått særlig lenge etter at samarbeidet med amerikanere og briter ble etablert i 1950.
Flertallet viser til at granskingskommisjonen har foretatt en egen drøftelse av påstander om at Stay behind helt opp til vår tid har vært involvert i kartlegging på politisk grunnlag, dette til dels i samarbeid med private grupper eller Heimevernsgrupper. Dette er påstander som granskingskommisjonen særlig har drøftet på bakgrunn av boken « Norges hemmelige hær » (1995). Flertallet viser til at det i denne boken ble hevdet at Stay behind agenter rapporterte om personer som hadde østkontakter, som var kritisk til offisiell sikkerhetspolitikk samt også annen kartlegging av politiske holdninger. Flertallet viser videre til at opplysningene skulle ha blitt rapportert til E-14 i etterretningsstaben, men at noe av dette også skulle ha blitt sendt i kopi til Overvåkingssentralen.
Flertallet viser til at granskingskommisjonen har innhentet forklaring fra de nettsjefer som fremdeles er i live hvoretter kommisjonen uttaler (rapporten s. 509):
| « De sjefer som har virket etter slutten av 1950-årene avviser, med ett unntak at nettene har vært brukt til kartlegging av kommunister og andre venstreradikale og at opplysninger er gått videre til Politiets overvåkingstjeneste. » |
Flertallet viser til at oberst Erling Hoem derimot har forklart overfor kommisjonen at agentnettet ble brukt til politisk kartlegging. Flertallet viser til at granskingskommisjonen likevel konkluderer med at (rapporten s. 510):
| « Kommisjonen finner det usannsynlig at det har foregått en systematisk kartleggings- og rapporteringsvirksomhet fra agentnettet til Staybehinds ledelse om personers politiske tilhørighet og virksomhet. En annen sak er at det kan ha blitt gitt orienteringer om forhold av sikkerhetsmessig betydning og at også f.eks NKP og ml-bevegelsen er blitt omtalt. Uttalelsen om at Staybehind sjefen drev kartlegging « etter oppdrag fra høyere hold og at opplysningene kunne gå til Trond Johansen, POT, utenlandske tjenester o.l. » fremstår som ren spekulasjon. Kommisjonen bemerker at Hoem i 1977 skrev et lengre notat til staben om forhold han ikke fant tilfredsstillende i Staybehind. Kartleggings- og rapporteringsvirksomheten er ikke omtalt. » |
Flertallet viser likevel til at granskingskommisjonen uttaler (s. 510):
| « Kommisjonen vil ikke med dette ha sagt at det ikke har forekommet at Stay behind agentene har drevet en viss kartlegging av personer i distriktet og at dette også kan ha omfattet personenes politiske tilhørighet. ... Derimot har ikke agentnettet kunnet brukes for en systematisk innsamling av opplysninger om personers politiske tilhørighet eller virksomhet. Det er heller ikke noe som tyder på at dette er skjedd. » |
Flertallet tar granskingskommisjonens konklusjon på dette punktet til etterretning, men kan ikke se at oberst Erling Hoems forklaring hverken er bevist eller motbevist. Flertallet viser til at det fremgår av granskingskommisjonens rapport at en tidligere nettsjef overfor kommisjonen har forklart at Erik Næss (ved Overvåkingssentralen) på et kurs for Stay behind agenter skulle ha antydet et ønske om at agentene rapporterte til Overvåkingssentralen om undergravningsvirksomhet i distriktene, hvoretter nettsjefen straks hadde gitt ordre om at dette ikke skulle gjøres. Granskingskommisjonen utelukker ikke at noen agenter har etterkommet anmodningen, men flertallet har noe vanskelig for å se at denne forklaringen gir grunnlag for en så bastant konklusjon som når kommisjonen uttaler (rapporten s. 510):
| « Men nettsjefens uttalelser bekrefter samtidig at det ikke foregikk noen systematisk innsamling av slike opplysninger i regi av ledelsen i Staybehind. » |
Flertallet viser videre til at granskingskommisjonen har drøftet påstander om politisk kartlegging i regi av det som i boken « Norges hemmelige hær » karakteriseres som « private og uoffisielle beredskaps- og etterretningsgrupper » som oppsto etter krigen, og som skulle ha et mer eller mindre nært samspill med de hemmelige tjenestene. Granskingskommisjonen har i hovedsak drøftet disse påstandene i forhold til den gruppe som påstås å ha vært ledet av Helge O Spilhaug i Oslo, som beviselig har hatt forbindelse til Stay behind. Flertallet viser til at granskingskommisjonen på bakgrunn av de forklaringer den har mottatt, konkluderer med at (rapporten s. 511):
| « Det er ingen tvil om at Spilhaug først og fremst har hatt kontakt med Overvåkingssentralen, som han i alle år har utført oppdrag for. Ifølge hans forklaring for kommisjonen dreier det seg om oppdrag av kontraetterretningsmessig karakter. Det som skaper uklarhet, er imidlertid hans kontakt med Erik Næss, hvis arbeidsområde ved sentralen ikke var kontraetterretning, men kontrasubversjon, og som med lovlige og ulovlige midler var engasjert i kartlegging av kommunister og ml-ere. Denne kontakten, som varte fra begynnelsen av 1960-årene, gjør det vanskelig å utelukke at Spilhaug, i hvert fall tidvis, kan ha blitt benyttet som informant om slike forhold, men da av Næss, ikke av ledelsen i Staybehind. |
| Kommisjonen bemerker at det i utgangspunktet har stått Næss fritt å benytte Spilhaug som informant så lenge de forhold som var rapportert var av overvåkingsmessig interesse. Det er likevel grenser for hvor langt overvåkingstjenesten kan bruke privat etablerte grupper for kartleggingsformål. Forholdene rundt Spilhaugs såkalte gruppe er ikke klare, og kommisjonen har ikke grunnlag for å anta at det har dreiet seg om en organisert gruppe som har drevet en form for systematisk kartlegging av norske borgere. » |
Flertallet har ikke grunnlag for å trekke andre konklusjoner enn granskingskommisjonen, men understreker et forhold som en antar ligger til grunn også for granskingskommisjonens foran gjengitte uttalelse - når offentlige tjenester benytter seg av slike uoffisielle grupper eller informanter, kan lett uklare ansvarsforhold oppstå, samt at en slik løs struktur kan gi enkeltpersoner innen tjenestene mulighet for å utøve virksomhet i strid med tjenestens offisielle linje, jf. også Næss befatning med ulovlig romavlytting i Folkets Hus.
Flertallet viser til at granskingskommisjonen konkluderer med at (rapporten s. 512):
| « Kommisjonen har ikke holdepunkter for å anta at det er foregått politisk kartlegging i tilknytning til Staybehind etter 1950-årene. Det er likevel grunn til å peke på at den tette kontakten mellom ledelsen og andre personer tilknyttet styrken og Erik Næss ved Overvåkingssentralen, kan virke foruroligende, kanskje især at en person som Næss benyttet til infiltrasjon av politiske organisasjoner, ble engasjert til den uhyre viktige oppgaven å være « talentspeider » for Staybehind, tilsynelatende uten andre kvalifikasjoner enn Næss anbefaling. Også andre personer som var knyttet til styrken frem til begynnelsen av 1980-tallet kan gi grunn til å stille spørsmål ved grunnlaget for personellrekrutteringen. At styringen av styrken kunne være mangelfull, demonstreres av Meyer-saken. » |
Flertallet vil til dette punktet fremheve at granskingskommisjonen ikke synes å ha vurdert nærmere virksomheten til de Stay behind grupper som Haakon Lie i sin forklaring for granskingskommisjonen har redegjort for ble opprettet i regi av partiet i Oslo og i Trondheim. Denne siste gruppen synes å ha vært drevet av folk i tilknytning til Fiskarlaget i Trondheim. Det heter i Lies forklaring, frigitt av ham selv i ettertid, at
| « De hadde ingenting med det militære å gjøre, de var helt innstilt på informasjon. » |
Flertallet viser i denne sammenheng til intervju i Adresseavisen den 28. januar 1997 med Håkon Jensen, en tidligere velferdssekretær i Fiskarlaget på 1970-tallet, hvor det om denne Stay behind gruppen blir uttalt at dette var nettverk som var bygget opp som beredskap i tilfelle okkupasjon eller militære kupp. Ifølge intervjuobjektet var gruppen i Trondheim ledet av den tidligere generalsekretæren i Fiskarlaget, Anders Tangen, som « rapporterte direkte til Arbeiderpartiets sentralledelse på Youngstorget i Oslo. » I artikkelen heter det videre bl.a.:
| « Det seneste tidspunkt han vil bekrefte at nettverket var intakt, var rundt 1980. |
| Han fremholder at det var et todelt system. Det ene nettverket under Anders Tangen var « et rent partisystem », som samlet informasjon, innenfor Norges Fiskarlag. Det andre beredskapssystemet var ifølge Jensen mellom « kystfolket og E-tjenesten. » |
Intervjuobjektet uttaler videre at Trond Johansen var mottaker av slik informasjon, og presiserer at kontakten med E-tjenesten var helt legal. Det blir videre hevdet at « det var grupper som brukte sin kunnskaper til å skaffe seg organisasjonsmessige, politiske og økonomiske fordeler », eksemplifisert med konsesjoner, kvoter, organisasjonsverv og posisjoner i politikken.
Flertallet viser i denne forbindelse til at det i kjølvannet av foran nevnte artikkel fremkom opplysninger i Adresseavisen den 31. januar 1997 om at det i perioden 1949 til i alle fall frem til 1965 « eksisterte et sted mellom 15 og 20 irregulære bevæpnede grupperinger i Trondheim », og som var finansiert av næringslivet. Dette er opplysninger som bekreftes av tidligere redaktør i Adresseavisen, Per Juul, som også bekrefter at gruppene drev kartlegging av kommunister, i form av rapporter som « ble bare levert til våre kontakter i forsvarssystemet. » Det heter uttrykkelig at denne delen av Stay behind nettet hadde ingenting med Arbeiderpartiet å gjøre, tvert om heter det at gruppene ble etablert som følge av en mistillit til Arbeiderpartiets forsvars- og sikkerhetspolitikk
Flertallet viser til at dette er
spørsmål og grupperinger som ikke har vært nærmere gransket av kommisjonen,
noe som flertallet antar kan ha sammenheng med at slike grupper synes å være
etablert utenfor selve tjenestene. Flertallet mener likevel dette er
forhold som det kunne vært av betydning å vurdere nærmere - om det i
samarbeid med etterretningstjenesten ble drevet politisk motivert
kartlegging, evt også i et irregulært samarbeid mellom tjenesten og
politiske miljøer.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet finner det sjokkerende at det i dag kan hevdes at « den kartlegging av kommunister som ble drevet i denne perioden (slutten av 1940- og i første del av 1950-tallet), til dels i fellesskap med krefter i arbeiderbevegelsen, gikk lenger enn det sikkerhetsmessige hensyn skulle tilsi ». Et bedre bevis for granskingskommisjonens og flertallets etterpåklokskap, samt mangelfulle evne til å basere seg på datidens trusselvurderinger skal man lete lenge etter.
Dette medlem finner en så detaljert undersøkelse og forsøk på å « finne noe kritikkverdig » basert på rykter og spekulasjoner som lite tillitvekkende av en parlamentarisk granskingskommisjon.
Komiteen viser til at det særlig i de senere år har blitt satt frem påstander om at personer innenfor etterretningstjenesten har misbrukt sin stilling. Komiteen viser til at dette har vært påstander bl.a. om at tjenesten har vært misbrukt for politiske formål gjennom samarbeid med kretser i arbeiderbevegelsen om overvåking og registrering av kommunister. Dette er spørsmål komiteen har behandlet under kap. 7 i innstillingen. Komiteen viser til at granskingskommisjonen her har avdekket forhold som kommisjonen dels har reist tvil om har vært rettmessige, og som den dels har funnet rettsstridige. Komiteen viser videre til at det har vært hevdet at tidligere etterretningssjef Evang og tidligere seksjonssjef, deretter nestsjef, Trond Johansen har misbrukt sine stillinger til å overvåke politiske motstandere av Arbeiderpartiet eller personer/grupper innenfor partiet, og ved å drive utilbørlig påvirkning med grunnlag i tjenestlige opplysninger. I boken « Vi som styrer Norge » blir det bl.a. hevdet at e-tjenesten har vært brukt til å overvåke bl.a. stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer. Dette er påstander som har vært direkte knyttet opp mot Evang og Johansen. Komiteen viser dessuten til at påstander av lignende karakter har blitt satt frem for komiteen.
Komiteen viser til at påstander som avlytting har vært behandlet under kap. 6.2. i innstillingen, og komiteen viser videre til granskingskommisjonens oppsummering (rapporten s. 517):
| « Kommisjonen understreker at påstandene savner ethvert grunnlag for så vidt gjelder perioden etter 1966, da Evang trådte tilbake som sjef for E-staben. » |
Komiteen viser til at granskingskommisjonen deretter drøfter om
| « etterretningstjenesten på annen måte er blitt politisk misbrukt gjennom Evangs og Johansens politiske forankring eller engasjement. I vurderingen av dette spørsmål understreker kommisjonen at den etter sitt mandat bare skal ta stilling til virksomhet som er av interesse for spørsmålet om norske borgere har vært utsatt for ulovlig eller irregulær overvåking eller registrering » (rapporten s. 517). |
Komiteen viser til hva granskingskommisjonen uttaler om Vilhelm Evang (s. 517):
| « Når det gjelder Vilhelm Evang er det - med de reservasjoner som følger av fremstillingen under 16.2 - ingen holdepunkter for at han har misbrukt stillingen som sjef for E-staben til fordel for Arbeiderpartiet eller fraksjoner av partiet eller for andre utenforliggende formål. » |
Komiteen vil her vise til kap. 7 i innstillingen, jf. granskingskommisjonens konklusjoner i rapportens kap 16.2, men tar for øvrig granskingskommisjonens konklusjon til etterretning, da komiteen ikke kan se at det er tilstrekkelige holdepunkter for de påstander som har vært fremmet om at Evang har misbrukt sin stilling til fordel for Arbeiderpartiet.
Når det gjelder Trond Johansens rolle, viser komiteen til at denne er blitt mer inngående vurdert av kommisjonen. Trond Johansens rolle har således blitt vurdert i forhold til hans årelange, sentrale posisjon i E-staben og hans forbindelseslinjer til en rekke forsvarsministre utgått fra Arbeiderpartiet, herunder også hans virksomhet som medlem av Arbeiderpartiets sikkerhetspolitiske utvalg. Når det gjelder påstanden om at Johansen skulle ha misbrukt sitt politiske engasjement i sitt virke for tjenesten, viser komiteen til at granskingskommisjonen uttaler (s. 517):
| « Kommisjonen har innhentet forklaring fra alle gjenlevende sjefer for etterretningstjenesten i det tidsrom Trond Johansen har tjenestegjort i E-staben. Ingen har hevdet at han har misbrukt sitt politiske engasjement innad i tjenesten. Tvert imot fremheves det at Trond Johansens sentrale posisjon skyldes hans lange erfaring og uomstridte innsikt i etterretningsmessige og sikkerhetspolitiske forhold. (...) For øvrig understreker kommisjonen at ingen sentrale politikere, uansett parti, herunder forsvarsministre fra andre partier enn Arbeiderpartiet, har antydet overfor kommisjonen at det har skjedd en irregulær styring av etterretningstjenesten gjennom Trond Johansen eller - for den saks skyld - på annen måte. » |
Komiteen har ikke grunnlag for å trekke andre konklusjoner enn granskingskommisjonen på dette punktet.
Komiteen viser videre til at granskingskommisjonen har drøftet hvorvidt Johansen har misbrukt tjenestlige opplysninger - gitt opplysninger i strid med sin taushetsplikt, eller om hans spesielle innsikt fra tjenesten ellers er blitt misbrukt som ledd i hans partipolitiske engasjement, herunder om informasjon er blitt siktet med henblikk på å styre avgjørelser i f.eks. ansettelsessaker. Komiteen kan her vise til hva granskingskommisjonen uttaler (rapporten s. 518):
| « ... vil kommisjonen understreke at det ikke er holdepunkter for og heller ingen som har påstått at Trond Johansen har hatt eller forsøkt å ha innflytelse i ansettelsessaker i Forsvaret, enn si på en utilbørlig måte skulle ha forsøkt å styre ansettelser f.eks gjennom uriktige eller skjeve fremstillinger av faktiske forhold. » |
Komiteen vil på dette punktet vise til at tidligere medlem av granskingskommisjonen, generalmajor Torkel Hovland, i brev til komiteen av 1. september 1996 har uttalt at påstander knyttet til Johansens innflytelse i ansettelsessaker er spørsmål som burde vært fulgt opp ytterligere, sett i forhold til hans nære forbindelser til og rådgivningsvirksomhet overfor ulike forsvarsministre, kombinert med at det gikk et rykte innad i tjenesten om at Johansen hadde innflytelse i personellkabaler i Forsvaret. Dette mener han må ses også på bakgrunn av Johansens forhold til overvåkingstjenesten, bl.a. ved at han fikk utskrifter fra politiets telefonkontroll av utenlandske kontorer, samt også i forhold til at det rykte som gikk i tjenesten i seg selv har gitt ham øket innflytelse. Komiteen finner for sin del ikke grunnlag for å fravike granskingskommisjonens konklusjoner - som for øvrig støttes av kommisjonsmedlemmet Hovland - når den uttaler at den ikke har funnet grunnlag for å anta at Trond Johansen har påvirket utnevnelser i Forsvaret eller har hatt ønske om å spille en slik rolle (rapporten s. 462), men komiteen vil for sin del fremheve at det var utslag av et aktsomt skjønn når nåværende forsvarsminister fant det riktig ikke å opprettholde en ordning som Johansen tidligere hadde hatt med faste, ukentlige møter med den sittende forsvarsminister, eventuelt statssekretæren i departementet.
Komiteen vil dessuten påpeke at det kan være uheldig at en og samme person i mer enn 30 år innehar samme posisjon i en etat som etterretningstjenesten.
Komiteen viser til at granskingskommisjonen videre - på generelt grunnlag - drøfter hvorvidt det er eller bør være begrensninger med hensyn til politisk virksomhet for tilsatte i etterretningstjenesten. Komiteen viser til at granskingskommisjonen presiserer at dette er spørsmål som ligger utenfor kommisjonens mandat. Komiteen viser her til at granskingskommisjonen likevel gjør rede for den utredning som ble gjort av tidligere departementsråd ved statsministerens kontor, Dag Berggrav, « Betenkning om de juridiske og etiske sider ved politisk engasjement og virke for ansatte i etterretningstjenesten » av 15. februar 1993. Granskingskommisjonen for sin del viser her til det såkalte Nygaard Haug-utvalget, jf. granskingskommisjonens uttalelse s. 519:
| « I lys av Berggravs betenkning har Nygaard Haug-utvalget vurdert Trond Johansens forhold, jf. side 93-96. Utvalget peker på at Johansens politiske engasjement og kontakter har eller kan ha hatt uheldige konsekvenser, som nærmere beskrives. Det fremheves imidlertid at kontaktene gjennom alle år var vel kjent for Johansens foresatte, uten at disse oppfattet det som et problem eller lot Johansen forstå at det ikke var akseptert. Utvalgets konklusjon er at om Johansen « kan kritiseres for å brakt seg selv opp i en slik situasjon med en slik nærhet til og hyppig kontakt med sentrale personer i Arbeiderpartiet (må) det i så fall ... være i svært liten grad ». Kommisjonen kan i det alt vesentlige tiltre utvalgets vurderinger. » |
Komiteen vil for ordens skyld presisere at det ikke er lagt frem dokumentasjon for at Trond Johansen gjennom sin kontakt med ulike forsvarsministre fra Arbeiderpartiet har misbrukt sin stilling. Komiteen er enig i at en forsvarsminister må stå fritt med hensyn til hvem av sine underordnede han vil konsultere. Komiteen vil i denne sammenheng likevel vise til at tidligere etterretningssjef Bull Hansen på prinsipielt grunnlag tok spørsmålet om Johansens politiske engasjement og kontakter opp med daværende forsvarssjef Hamre, hvilket åpenbart måtte være fordi han ikke anså dette for uproblematisk. Komiteen vil - på generelt grunnlag - fremheve at selv om en slik kontakt måtte være kjent for en embets- eller tjenestemanns foresatte, er det ikke nødvendigvis uproblematisk for disse å sette klare grenser for en slik kontakt, all den tid de foresatte samtidig er innforstått med at kontakten nettopp er med statsråden. Komiteen vil på generelt grunnlag fremheve betydningen av at informasjon og vurderinger går tjenestevei, dette såvel i etterretningstjenesten som i andre offentlige etater. Dette så meget mer for denne tjenesten, som både er omgitt av stor grad av hemmelighold, og derav nødvendigvis mindre mulighet for kontroll, og fordi et system som e-tjenesten er avhengig av klare kommando- og rapporteringslinjer.
Komiteen vil i denne sammenheng også
fremheve betydningen av at tjenestens ledelse - samt også mottaker av slike
vurderinger - til enhver tid skal være sikker på at det er tjenestens
offisielle vurderinger som blir formidlet til den politiske ledelse.
Komiteen mener at stor grad av varsomhet også er påkrevet av hensyn til at
kontakt utenom tjenestevei kan medføre fare for at det etableres uformelle
maktstrukturer.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil derfor fremheve at den utredning som Dag Berggrav har gjort på vegne av Forsvarsdepartementet reiser viktige problemstillinger. Flertallet kan her særlig vise til hva Berggrav uttaler i sin utredning på s. 19:
| « For vurdering av om det bør gis nærmere regler om politisk engasjement og virke for de ansatte i E-tjenesten, legges til grunn at det i seg selv er uheldig at det fra tid til annen oppstår mistanke om at politisk engasjement for ansatte i de hemmelige tjenester kan føre til forskjellsbehandling av personer som er medlemmer av forskjellige partier. Dette gjelder særlig fordi de hemmelige tjenester er en lukket tjeneste, unntatt fra detaljert kontroll. (...) Disse tjenestenes hemmelige karakter og den maktposisjon dette gir, og den mistanke og misbruk av som dette kan foranledige, tilsier at de ansatte utviser stor varsomhet og søker å unngå engasjementer som kan svekke tilliten til deres habilitet. Man må imidlertid ikke gi så restriktive regler for de ansatte i denne tjeneste, at man i for sterk grad vanskeliggjør deres virksomhet og ikke uten helt spesielle grunner fratar dem de demokratiske rettigheter som andre embets- og tjenestemenn har. |
| ... |
| Når det gjelder andre rent partipolitiske engasjementer, bør imidlertid sjefene for de hemmelige tjenester unngå å drive partipolitisk virksomhet og ikke påta seg tillitsverv eller sitte i partienes sentrale styrer, råd og utvalg. |
| ... |
| ... kan det være naturlig å pålegge sjefene, nestsjefene og avdelingssjefene/seksjonssjefene i den sentrale ledelse av de hemmelige tjenester å avstå fra partipolitisk engasjement og virksomhet så lenge de innehar disse stillinger. » |
Flertallet viser til at Berggrav konkluderer med at det bør instruksfestes at de foran nevnte kategorier embets- og tjenestemenn ikke kan la seg representere i partipolitiske verv som foran angitt. Flertallet viser videre til hva Berggrav uttaler om rapporteringen fra tjenesten (betenkningen s. 23):
| « Det skulle således ikke være tvil om at sjefen for E-tjenesten rapporterer til Forsvarssjefen, og det må være en plikt for underordnede seksjonssjefer å rapportere til sjefen for E-tjenesten. Hvis det kan være tvil om denne plikt, bør den fastsettes i instruks form. Det bør av instruksen også klart fremgå hvilke fullmakter nestsjefen og seksjonssjefen har og at de ikke har fullmakt til å informere forsvarsministeren eller andre regjeringsmedlemmer direkte. Det må gjøres klart at all informasjon skal gå tjenestevei til sjefen for E-staben til Forsvarssjefen, forsvarsministeren og regjeringen, hvis det ikke er gitt særskilt fullmakt til å gå frem på en annen måte. Det samme må gjelde for E-staben og POT, men slik at overvåkingssjefen rapporterer til justisministeren, som orienterer regjeringen ». |
Flertallet slutter seg til Berggravs vurderinger. Flertallet viser til at regjeringen i Ot.prp.nr.50 (1996-1997) fremmer forslag til lov om etterretningstjenesten. Flertallet viser til at dette lovforslaget er til behandling i en annen komité. Flertallet slutter seg til den forutsetning som synes å ligge til grunn for regjeringens vurdering, at dette er så viktige spørsmål at et eventuelt forbud mot partipolitiske engasjement for tilsatte i e-tjenesten bør nedfelles i en lov fremfor en forskrift. Flertallet registrerer at regjeringen konkluderer med at noen slik lovbestemmelse ikke bør gis. Flertallet mener likevel at de vurderinger som ligger til grunn for Berggravs konklusjoner er så vidt viktige, at disse hensyn kan ivaretas gjennom alminnelige ulovfestede forsiktighetsprinsipper, hvor den enkelt tjenestemann og tjenesten internt vektlegger hensyn til habilitet og tillit. Flertallet mener videre at en lovfesting av dette eventuelt kan vurderes i sammenheng med den vurdering av overvåkingstjenestens organisering som nå blir foretatt av et regjeringsutnevnt utvalg, da det bør gjelde samme regler på dette området for de tre hemmelige tjenestene - noe også Berggrav poengterer.
Når det gjelder spørsmålet om en
instruksfesting av rapporteringsrutiner som forslått av Berggrav, vil
flertallet gi sin prinsipielle tilslutning til dette, og legger til grunn at
departementet vil følge opp dette spørsmålet.
Komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til at Regjeringen i
Ot.prp.nr.50
(1996-1997) fremmer forslag til lov om etterretningstjenesten, og at denne
ligger til behandling i annen komité. Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at det ikke er grunnlag for kontroll- og konstitusjonskomiteen å ta
stilling til spørsmål som er omtalt i
St.prp. nr. 50 (1996-1997), men at dette må ligge hos den komité som har
ansvaret for saken. Disse medlemmer finner heller ikke grunnlag med
bakgrunn i Lund-kommisjonens rapport for å trekke slutninger hverken når det
gjelder rapporteringsrutiner mellom forsvarssjefen og underordnede, eller
mellom Forsvarssjefen, forsvarsministeren og Regjeringen o.l., da dette
verken er konsekvensutredet eller etter disse medlemmers mening har noe
relevans i forhold til Dok.nr.15 (1995-1996), Lund-kommisjonens rapport.
Dette er etter disse medlemmers mening både direkte innblanding i en annen
komités saksområde, samtidig som man uten å innhente
fagdepartementets/forsvarssjefens vurderinger legger opp til
rapporteringsrutiner og instrukser som de involverte instanser ikke har hatt
anledning til å uttale seg om på forhånd, og som kontroll- og
konstitusjonskomiteen ikke har grunnlag for å se konsekvensen av. Disse
medlemmer vil også understreke at når det gjelder rapporteringsrutiner
mellom POT og justisministeren og Regjeringen, så må dette sees i sammenheng
med bl.a. Danielsen-utvalgets konklusjoner som fremlegges Stortinget på et
senere tidspunkt.
Komiteen viser til at det både før og etter at granskingskommisjonen ble nedsatt, har vært fremsatt til dels svært alvorlige påstander om misbruk av etterretningstjenesten, at tjenesten har vært involvert i ulovlig avlytting, samt også i andre ulovlige aktiviteter. Komiteen viser til at disse påstandene har gått i retning av at det skulle finnes en slags fjerde hemmelig tjeneste, med forgreninger både til personell innenfor såvel etterretnings- som overvåkingstjenesten. Komiteen viser til at dette er påstander som granskingskommisjonen har forsøkt å finne ut av. Komiteen viser til granskingskommisjonens konklusjoner - som i korthet går ut på at det ikke er funnet belegg for disse påstandene. Ut fra de opplysninger som fremgår av rapporten, har ikke komiteen grunnlag for å trekke andre konklusjoner.
Også overfor komiteen er det fremmet påstander av denne karakter, dette særlig i form av brev fra major Johan M Setsaas og redaktør Hans Henrik Ramm, jf. bl.a. brev til komiteen av 24. og 26. januar og 13. mai 1997, hvor de også stiller seg til disposisjon for komiteen i form av en høring. Komiteen viser til at Ramm og Setsaas hevder å sitte inne med opplysninger om bl.a. ulovlig avlytting, romavlytting, irregulær overvåking, provokatørvirksomhet m.m. Komiteen har for sin del tatt disse påstandene alvorlig, og ba i første omgang om at det ble lagt frem skriftlig dokumentasjon, slik at komiteen kunne vurdere hvorvidt det var grunnlag for å gå videre med saken. Komiteen har ikke mottatt slik dokumentasjon, og komiteen fant det på denne bakgrunn ikke mulig å gå videre med saken. Komiteen vil understreke at dette også har sammenheng med at komiteen ikke har forutsetninger for på eget grunnlag å foranstalte undersøkelser av slike vidtgående påstander. Komiteen finner på denne bakgrunn grunn til å beklage at det ikke ble etablert en ordning mellom Ramm og Setsaas og granskingskommisjonen som kunne resultere i at Ramm og Setsaas avga forklaring for granskingskommisjonen, slik at kommisjonen kunne ettergå disse alvorlige påstandene.
Komiteen viser videre til åpen høring med Ronald Bye den 24. februar 1997, samt at tidligere statssekretær Oddmund Hammerstad ble invitert til en åpen høring med komiteen, dette bl.a. på bakgrunn av offentlige uttalelser om at komiteen var blitt ført bak lyset under tidligere høringer i saken. Komiteen viser til at Hammerstad under høringen den 13. januar 1997 hevdet at irregulære forhold med tilknytning til etterretningstjenesten har foregått helt til vår tid. Hammerstad viste særlig til at det i tilknytning til etterretningstjenestens såkalte ytre apparat har foregått ulovlige/irregulære operasjoner i form av overvåking m.m. Hammerstad hevdet også at etterretningstjenestens virksomhet - særlig hva gjelder innsamling og analyse av etterretningsdata - ikke har vært under tilstrekkelig nasjonal kontroll. Komiteen finner at dette siste er viktige forhold, men likevel forhold som ikke har vært omfattet av granskingskommisjonens mandat. Komiteen kan også vise til komiteens åpne høring med Ketil Lund den 25. februar 1997, hvor Lund uttalte (referatet s. 33):
| « For oss (kommisjonen) har det ikke vært en oppgave å undersøke om Forsvarets etterretningstjeneste i alle henseender har vært under en eller annen form for mangelfull nasjonal styring. Vårt mandat har vært å finne ut om Forsvarets etterretningstjeneste har vært involvert i ulovlig eller irregulær overvåking av norske borgere. Og vi har da undersøkt i hvilken utstrekning det kan ha vært slik at Forsvarets etterretningstjeneste har hatt en mangelfull kontroll som har nedfelt seg i slike forhold. Vi har altså ikke funnet holdepunkter for det. » |
Komiteen har for sin del ikke grunnlag for å anfekte granskingskommisjonens vurderinger på dette punktet, og tar til etterretning at noen av de nevnte problemstillinger ligger utenfor granskingskommisjonens mandat.
Når det gjelder spørsmålet om det i regi av E-tjenestens ytre apparat, herunder i tilknytning til Stay behind styrkene, har skjedd ulovlig overvåking, viser komiteen til at det under kommisjonens gransking ikke er fremkommet opplysninger som gir grunnlag for slike konklusjoner. Komiteen viser imidlertid til at det i tilknytning til granskingen har fremkommet opplysninger om at personer med tilknytning til tjenesten har vært involvert i irregulære forhold, som en ikke finner grunnlag for å hevde at tjenesten som sådan står bak. Komiteen viser dessuten til at Ketil Lund under komiteens høring den 25. februar 1997 presiserte at det er tjenestene som sådanne som har vært gjenstand for gransking, slik at kommisjonen ikke har grunnlag for å utelukke at andre benytter seg av overvåkingsmetoder (referatet s. 37). Komiteen kan med det foreliggende materiale ikke se at det er fremskaffet pålitelig dokumentasjon for at ulovlig overvåking i « ytterkant » av de hemmelige tjenester har funnet, eller fortsatt finner sted.