| |
En del av granskningskommisjonens mandat var at kommisjonen særlig skulle
| « ha for øyet disse tjenesters eventuelle samarbeid med partier, organisasjoner eller institusjoner. » |
Denne passus i mandatet hadde sammenheng med at det gjennom en årrekke har vært fremsatt påstander om politisk misbruk av de hemmelige tjenester. Særlig dreide det seg om påstander om et spesielt forhold mellom tjenestene og Arbeiderpartiet/Landsorganisasjonen.
Komiteen viser til at granskingskommisjonen i kap. 15 i sin rapport har redegjort for de foreliggende problemstillinger og noen av de funn som kommisjonen har gjort. Av granskingsrapporten fremgår at problemstillingene har vært mer eller mindre aktuelle helt siden 2. verdenskrig sluttet og gjennom hele granskingsperioden på 50 år. Komiteen registrerer at til tross for at sammenblanding mellom hemmelige tjenester og ren partipolitisk virksomhet er svært ømtålige spørsmål, og at de følgelig ikke lett reflekteres i de ulike arkiver som har vært gjenstand for gransking, har kommisjonen funnet en rekke tilfeller av irregulær og ulovlig virksomhet på dette området. Komiteen registrerer også at noen av ulovlighetene har fått foregå over lang tid.
Komiteen finner det i denne sammenheng ikke hensiktsmessig å gå nærmere inn på alle de funn som granskingskommisjonen har gjort når det gjelder kategorien partipolitisk misbruk av eller i tjenestene, og henviser til granskingsrapporten og denne innstillingen for øvrig når det gjelder mer detaljerte opplysninger og vurderinger om disse forhold.
Komiteen viser til at kommisjonen når det gjelder samarbeidet mellom overvåkingspolitiet og kretser i arbeiderbevegelsen vurderer det som utvilsomt at (s. 582):
| « Overvåkningstjenestens deltakelse i det omfattende samarbeidet om utveksling av opplysninger, i atskillig utstrekning innhentet ved ulovlig romavlyttingsvirksomhet, som pågikk i årevis, er et grovt tilfelle av ulovlig offentlig virksomhet, samlet sett kanskje det mest graverende som er avdekket her til lands. » |
Når det gjelder utgangspunktet for granskingskommisjonens vurderinger, viser komiteen til at kommisjonens utgangspunkt er følgende (s. 573):
| « Det er ikke ulovlig eller irregulært at tjenesten tar kontakt med ulike grupper og organisasjoner i samfunnet for å få hjelp til å skaffe seg opplysninger og foreta undersøkelser innenfor rammen av sin instruks. Derimot er det ulovlig eller irregulært hvis kontaktene brukes for å innhente opplysninger som er irrelevante for løsningen av tjenestens oppgave eller opplysningene skaffes til veie gjennom ulovlige eller irregulære metoder, eller ved at tjenesten gir fra seg opplysninger i strid med sin taushetsplikt. |
| Tilsvarende gjelder i prinsippet også Forsvarets etterretnings- og sikkerhetstjeneste ... » |
Kommisjonen slår også fast at (s. 573/574):
| « Så lenge det er tale om en lovlig politisk eller faglig virksomhet, kan denne etter alminnelige demokratiske rettsprinsipper ikke bekjempes ved bruk av politi, jf. eksempelvis justisminister Kai Knudsens uttalelser i Stortinget 10. desember 1952: |
| « Til det herr Strømdahl sa om adgangen til å arbeide for revolusjonære omveltninger, må jeg understreke at det ikke er tillatt etter vår rett å nytte ulovlige midler. Men man bekjemper ikke folks meninger og politiske oppfatninger ved hjelp av politi hos oss. Overvåkingspolitiet skal selv følge med hvor det er grunn til mistanke. » » |
Kommisjonen fremhever også følgende (s. 574):
| « En Regjering som utgår fra et politisk parti vil bruke den offentlige forvaltning til å gjennomføre sin politikk. Dette er nettopp demokratiets forutsetning, og det skjer i åpenhet. Men den offentlige forvaltning er partipolitisk nøytral. Den kan ikke brukes av Regjeringen eller av Regjeringspartiet til å bekjempe andre partier eller til å fremme partiets særinteresser til skade for andre partier. |
| Det kan tenkes situasjoner der det er vanskelig å trekke grenser mellom det legitime og det illegitime i Regjeringens bruk av forvaltningen til å fremme sine interesser. Men grensen vil normalt være overskredet når hemmelige tjenester tas i bruk for å skaffe til veie opplysninger om forhold til andre partier. |
| Disse prinsippene har altså betydning når det nærmere innholdet i taushetsplikten skal fastlegges. Men de har videre rekkevidde enn dette, også i rettslige sammenhenger. Kommisjonen antar at prinsippene angir grenser for hvilke hensyn det er legitimt å ta og hvilke virkninger som vil kunne aksepteres ved utøvelsen av offentlig virksomhet overhodet. |
| At prinsippene gjelder som begrensninger ved utøvelse av offentlig myndighet, i kraft av læren om myndighetsmisbruk, er på det rene. |
| ... |
| Prinsippene legger også begrensninger på Regjeringens og annen overordnet forvaltningsmyndighets handlefrihet. |
| ... |
| Mye
kan tale for at det sentrale innhold i prinsippene har trinnhøyde på linje med
grunnloven og derfor gjelder som begrensning for lovgiverens kompetanse. »
|
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, slutter seg for sin del til de prinsipper og det utgangspunkt granskingskommisjonen har lagt til grunn når det gjelder vurdering av irregulær og ulovlig virksomhet mellom de hemmelige tjenester og parti/Regjering/fagbevegelse.
Flertallet viser til at granskingskommisjonen har avdekket et omfattende samarbeid mellom overvåkingspolitiet og kretser i arbeiderbevegelsen, et samarbeid som bl.a. har bestått i ulovlig utveksling av opplysninger og ulovlig avlytting rettet mot andre politiske partier.
Flertallet deler kommisjonens oppfatning om at det som er avdekket er meget alvorlig, og anser det for sin del uakseptabelt at slike arbeidsmetoder tas i bruk i et demokratisk samfunn. Flertallet registrerer at kommisjonen er mer upresis når det gjelder ansvaret for at dette i det hele tatt kunne foregå, og at det foregikk over så lang tid som i overkant av 15 år.
Når det gjelder avlyttingsvirksomheten, viser komiteen imidlertid til granskingskommisjonen som på (s. 583) uttaler:
| « I denne sammenheng er det ikke uten interesse at den mektige LO-formannen, Konrad Nordahl, var en hovedmann bak avlyttingsopplegget i Folkets Hus. Det er i det hele tatt vanskelig å se bort fra at overordnet politisk myndighet i hvert fall forstod og derved hadde et ansvar for at avlyttingen skjedde i samarbeid med kretser i arbeiderbevegelsen. » |
Flertallet anser det for sin del klart
at enten overordnet myndighet visste eller ikke visste om den ulovlige og
udemokratiske virksomhet som foregikk, må disse myndigheter bære
hovedansvaret for dette. Bortsett fra at det generelle utgangspunkt i det
norske statsrettslige og parlamentariske system tilsier dette, må det etter
flertallets oppfatning tillegges vekt at det var under ett og samme parti
under en sammenhengende periode på 20 år at de hemmelige tjenester fikk sin
form, ble bemannet, fikk sine mer eller mindre mangelfulle instrukser m.v.
Og det var i denne perioden at sammenblandingen av stat og
parti/fagbevegelse først fikk utfolde seg med aktører som hadde innsyn på
begge sider.
Komiteens medlem fra
Fremskrittspartiet er uenig i de prinsipper og det utgangspunkt kommisjonen
har lagt til grunn når det gjelder vurderingen av irregulær og ulovlig
virksomhet. Det samarbeid som også var mellom overvåkingstjenesten og
Arbeiderpartiet/fagbevegelsen de første år etter okkupasjonen når det gjaldt
kampen mot kommunistene som det ikke var urimelig å se på som Sovjetunionens
forlengede arm i Norge, har dette medlem full forståelse. Denne kampen
fortsatte med den kalde krig med Sovjetunionens innmarsj i Ungarn i 1956 og
Tsjekkoslovakia i 1968 og gjorde at denne krigens unntakstilstand fortsatte
i lang tid. Det er for lettvint å hevde i ettertid at dette samarbeid
skulle ha vært avsluttet langt tidligere og at visse tiltak i kampen mot
kommunistene som fortropp for Sovjetunionen ikke tilfredsstilte de ideelle
krav som det er naturlig å stille i dag.
Komiteen viser til at kommisjonen, i forbindelse med avsnitt 9.6.2.2 i rapporten om romavlytting, drøftet nettopp spørsmålet om hvilken grad tjenestenes romavlyttingsvirksomhet var kjent av Regjeringens medlemmer, og at kommisjonen fant det godtgjort (s. 582):
| « ... at virksomheten frem til midten av 1950-årene i hovedtrekkene måtte antas å være kjent for statsministeren og tidvis for andre medlemmer av Regjeringens sikkerhetsutvalg - justisministrene inntil 1955 og trolig også forsvarsministre og utenriksministeren. » |
Men at hovedansvaret plasseres hos
overordnet myndighet, fritar etter komiteens oppfatning verken tjenestemenn
i de hemmelige tjenester eller aktørene i parti og fagbevegelse for sitt
selvstendige ansvar. Komiteen vil fremheve at spesielt offentlige
tjenestemenn har ansvar for å drive sin virksomhet innenfor lov- og
regelverk selv om de måtte føle stilltiende samtykke fra overordnet politisk
myndighet til å gå utenfor de rammer som lov- og regelverk setter.
Komiteens medlem fra
Fremskrittspartiet vil tilføye at det må ansees som en sterkt unnskyldende
faktor ved eventuelle brudd på lov- og regelverket dersom overordnet
politisk myndighet oppførte seg slik at tjenestemenn følte et stilltiende
samtykke. Det samme må sies om Regjeringen hvor de fleste
opposisjonspartier ga sitt stilltiende samtykke til Regjeringens aksept av
tjenestens virksomhet.
Komiteen viser til at granskingskommisjonen om overvåkningssjefens rolle slår fast at (s. 582):
| « Det er ingen tvil om at Bryhn i hele sin tid som overvåkningssjef frem til 30. juni 1967 var fullt informert om samarbeidets karakter, om utveksling av opplysninger og om romavlyttingsvirksomhet i Folkets Hus og andre steder. Når det gjelder etterfølgeren Gunnar Haarstad som tiltrådte som sjef 1. juli 1967, har kommisjonen under tvil antatt at han ikke var orientert om virksomheten i 9. etasje. Derimot er det vanskelig å se bort fra at han var informert om mer konkrete avlyttingsprosjekter som avlyttingen av Arne Kokkvolds kontor, (jf. 9.6.2.4.b). » |
Når det gjelder brudd på taushetsplikten, viser komiteen til at granskingskommisjonen bl.a. nevner følgende (s. 583):
| « Det er således klart at den omfattende utvekslingen av opplysninger som fant sted mellom Overvåkingssentralen ved Erik Næss, Arne Hjelm Nilsen og Ronald Bye, gikk langt utenfor rammene for tjenestens taushetsplikt. » |
Videre heter det i granskingskommisjonens rapport (s. 584):
| « Heller ikke demokratiske prinsipper har Bryhn sett som noen avgjørende hindring. Dette illustreres av at Bryhn grep aktivt inn i den interne striden i Arbeiderpartiet, som kulminerte i 1960 med eksklusjon av blant annet Knut Løfsnes, jf. fremstillingen under 15.7 ... » |
| « Overvåkningstjenestens inngripen i den interne partistriden er, ved siden av det eklatante brudd på taushetsplikten, et klart eksempel på ulovlig offentlig virksomhet. Senere var Bryhn inne på at han ville bruke tjenesten for å ramme Løfsnes og påvirke den politiske prosessen i SF ... » |
Om det lokale samarbeidet mellom overvåkingstjenesten og kretser innen Arbeiderbevegelsen hevder kommisjonen (s. 584):
| « Generelt har informasjonsstrømmen i første rekke gått til overvåkingspolitiet, men den har også gått den andre veien; til parti og fagbevegelse, som blant annet kunne ha behov for kunnskap om nye personer som dukket opp, om forhold som først og fremst politimessig arbeid kunne skaffe til veie m.v. » |
| ... |
| « I
Nord-Norge ser det ut til å ha vært atskillig kontakt mellom overvåkingstjenesten
og først og fremst LOs distriktssekretærer. » (Ang. kartlegging av kommunister
og venstreradikale). |
Komiteen viser også til at kommisjonen dokumenterer et utstrakt samarbeid mellom overvåkingstjenesten, bedrifter (ikke bare forsvarsbedrifter) og LO/Arbeiderpartiet. Personopplysninger ble (slik Mellbye-utvalget også påpekte) helt til slutten av 1960-årene gitt bedrifter og offentlige etater som ledd i ansettelseskontroll, uten sammenheng med sikkerhetsklarering. Kommisjonen finner at opplysningene i Mellbye-utvalget antagelig gir et misvisende bilde av omfang og rekkevidde (s. 585):
| « Det innstillingen ikke omtaler - antagelig fordi utvalget ikke visste det - og som Storting og Regjering derfor ikke ble gjort kjent med, er at ansettelseskontrollen frem til siste halvdel av 1960-årene stedvis kunne bli drevet ved et samarbeid hvor ikke bare bedriften og overvåkingspolitiet deltok, men også personer i fagbevegelsen eller Arbeiderpartiet. » |
I forbindelse med overvåkingstjenestens meddelelse av personopplysninger til bedrifter og offentlige etater, - et samarbeide som i noen grad fortsatte utover på 1970-tallet til tross for Mellbye-utvalgets (1967) påpekning av manglende hjemmel for virksomheten, påviser kommisjonen bl.a. med referanse til forholdene ved A/S Syd-Varanger og A/S Borregaard fabrikker at (s. 585):
| « Det viser at overvåkningstjenesten rettsstridig har engasjert seg i den faglige kamp på arbeidsplassen. » |
Komiteen viser til at Lund-kommisjonen drøfter spørsmålet om årsakene til at et slikt ulovlig samrøre kunne utvikle seg, og forklarer det med krigserfaringene og det man oppfattet som en alvorlig sikkerhetstrussel fra slutten av 1940-årene og noen år fremover (s. 588):
| « Dette kan bidra til å forklare at metodene ble tatt i bruk en kortere periode i begynnelsen av 1950-årene. Når virksomheten ikke ble begrenset til dette tidsrom, men fikk vesentlig større omfang og pågikk helt til slutten av 1960-årene, kan forklaringen ikke søkes i trykket av den trusselsituasjon myndighetene så for seg. Etter kommisjonens oppfatning må forklaringen søkes i mer generelle holdninger hos overordnete politiske myndigheter og først og fremst i samarbeidet med ledende kretser innenfor arbeiderbevegelsen. |
| ... |
| Det er heller ingen tvil om at overvåkningstjenesten mente å ha den mektige partisekretæren i Arbeiderpartiet som støttespiller i samarbeidet med arbeiderbevegelsens folk om utveksling av opplysninger. |
| Kommisjonen er ikke i tvil om at når overvåkningstjenestens romavlyttingsvirksomhet og utvekslingen av opplysninger sentralt og lokalt fikk et slikt omfang og en slik varighet, har dette sin forklaring nettopp i disse forhold. Overvåkningstjenestens virksomhet må derfor vurderes i lys av det ansvar som tilligger ledende personer i arbeiderbevegelsen. » |
Selv om noen av de forhold som er trukket frem av Lund-kommisjonen ligger noe tilbake i tid, vil komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, sterkt understreke alvoret i at en offentlig tjeneste brukes i en politisk og faglig kamp, og like alvorlig er det når tjenestemenn selv misbruker sin stilling i samme øyemed.
Når det gjelder partipolitisk sammenblanding mellom virksomheten i Forsvarets sikkerhets- og etterretningstjeneste og arbeiderbevegelsen, konstaterer komiteen at granskingskommisjonen omtaler færre tilfeller enn hva gjelder overvåkingstjenesten. Dette kan etter komiteens oppfatning ha sammenheng med flere forhold: Det er naturlig at overvåkingstjenesten får størst oppmerksomhet i granskingskommisjonens rapport fordi den har som oppgave å kartlegge virksomheten til norske borgere som ble oppfattet som en sikkerhetsrisiko. Kommisjonens mandat omfatter nettopp de hemmelige tjenesters virksomhet overfor norske borgere og i denne sammenheng står overvåkingstjenesten mer sentralt enn de øvrige deler av de hemmelige tjenester. Komiteen viser til at kommisjonen slår fast (s. 587) at
| « for Sikkerhetsstaben faller vesentlige arbeidsområder utenfor rammene for granskningen. » |
Granskingskommisjonen konstaterer når det gjelder Forsvarets etterretningstjeneste at siktemålet har vært (s. 587):
| « Å undersøke om etterretningstjenestens virksomhet overhodet har vært rettet mot kartlegging av norske borgere, noe som i alle fall etter midten av 1950-årene har ligget utenfor stabens oppgaver. » |
Komiteen antar at detaljeringsgraden og omfanget av arkivene for henholdsvis overvåkingstjenesten på den ene siden og sikkerhets- og etterretningstjenesten på den andre siden, er til dels vesensforskjellige, og at dette alene kan være bestemmende for hva som kan påvises eller ikke påvises, eller med andre ord vil det ha betydning for hvilke konklusjoner granskingskommisjonen med sitt rettslige utgangspunkt ser seg i stand til å trekke.
Komiteen viser i denne sammenheng videre til at det har funnet sted mer eller mindre tilfeldig sanering av arkiver som kan ha bidratt til å forringe kommisjonens muligheter til å trenge inn i de reelle hendelsesforløp og begivenheter.
Den 4. og 5. september 1996 var det i pressen oppslag om makulering av arkiver i Forsvaret. På komiteens forespørsel har forsvarsministeren i brev av 5. desember 1996 opplyst bl.a. følgende:
| « Det er nå innhentet forklaringer fra de avdelingene hvor det har foregått uhjemlede kassasjoner. Ut fra forklaringene, den kjennskap man har til de navngitte avdelingene, samt deres funksjoner og organisasjonsmessige plassering i Hæren og Heimevernet, må det kunne ansees som usannsynlig at det tapte arkivmateriale kan ha relevans for behandlingen av Lund-kommisjonens rapport. Årsaken til kassasjonene synes å være at de berørte sjefer har hatt manglende kjennskap til gjeldende regelverk, og derfor har truffet feilaktige beslutninger. |
| I ettertid er det av åpenbare grunner vanskelig å fastslå hvilke opplysninger det makulerte materiale inneholdt. Absolutt sikkerhet i dette spørsmål vil man bare kunne få ved å rekonstruere arkivene. » |
Komiteen oppfatter forsvarsministerens svar som direkte relatert til den makulering av arkiver i Forsvaret som var omtalt i pressen 4. og 5. september 1996. Om annen makulering av arkiver i Forsvaret har skjedd, når og i hvilket omfang det eventuelt har funnet sted, og hvilke konsekvenser det i tilfelle har hatt for granskingskommisjonens arbeide og funn, har komiteen ikke muligheter for å vurdere. Men komiteen viser til at det også tidligere har forekommet oppslag i pressen om uhjemlet makulering av arkiver i Forsvaret.
Komiteen viser til at kommisjonen hevder (s. 587) at:
| « Kommisjonens undersøkelser er ikke tilstrekkelige som grunnlag for en bedømmelse av tjenestenes totale virksomhet i granskningsperioden. » |
Komiteen antar at selv om dette siste utsagnet gjelder alle tre tjenestene, har det større relevans for Sikkerhets- og etterretningstjenesten enn for Overvåkingstjenesten. Kommisjonens eget utsagn (s. 586) om at
| « Granskingen av Politiets overvåkingstjeneste utgjør den helt dominerende delen av kommisjonens rapport » |
bidrar til å befeste dette inntrykket.
Komiteen registrerer at de forhold som her er nevnt, er noe av bakgrunnen for de konklusjoner granskingskommisjonen trekker når det gjelder partipolitisk sammenblanding mellom sikkerhets- og etterretningstjenesten på den ene siden, og arbeiderbevegelsen på den andre siden.
Komiteen konstaterer at kommisjonen har påvist at personer med tilknytning til Arbeiderpartiet og andre deler av Arbeiderbevegelsen i perioden 1948 til 1951 arbeidet med registrering at kommunister og var helt eller delvis lønnet av E-staben som oppdragsgiver. Personopplysningene ble samlet i et register som høsten 1951 inneholdt ca 10.000 navn.
Kommisjonen anser at det ikke i seg
selv var instruksstridig at E-staben på dette tidspunkt opprettet et slikt
arkiv, men derimot stilles det spørsmål ved om fremgangsmåten var
rettsmessig ved at E-staben engasjerte og betalte personale i
Arbeiderpartiet og i Arbeidernes Opplysningsforbund.
Flertallet, alle unntatt medlemmet fra
Fremskrittspartiet, kan for sin del ikke se at det kan finnes forsvar for en
slik fremgangsmåte i et demokratisk samfunn uansett hvor spent den
internasjonale situasjon da var - bl.a. kommunistisk maktovertakelse i
Tsjekkoslovakia i februar 1948 - og til tross for at den daværende
borgerlige opposisjon var enig med Arbeiderpartiregjeringen i at « kampen mot
kommunistene var en fellesoppgave for de demokratiske krefter i
samfunnet ». (s. 577).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, antar at den borgerlige opposisjonen ikke var kjent med disse arbeidsmetodene, og heller ikke at (s. 577):
| « Ordningen førte med andre ord til en viss praktisk, økonomisk og skjult favorisering av Regjeringspartiet, til direkte skade for kommunistene. I sine virkninger medførte ordningen en sammenblanding av statens og partiets interesser, en sammenblanding som må ha vært åpenbar for alle involverte. » |
Flertallet slutter seg for øvrig til granskingskommisjonens vurdering når den hevder at (s. 579):
| « Ut fra kommisjonens rettslige utgangspunkt har en offentlig tjeneste ikke noe med å bidra til at et politisk parti på denne måten får opplysninger til bruk i den politiske kamp mot et annet parti. » |
Flertallet er av den oppfatning at dette utgangspunkt ikke bare er et rettslig, men også må være et demokratisk grunnprinsipp.
Flertallet har merket seg kommisjonens vurdering av sammenhengen mellom avlyttingsvirksomheten og samspillet mellom E-staben og arbeiderbevegelsen frem til midten av 1950-tallet (s. 579):
| « Ved siden av systematisk kartlegging ved bruk av informanter, omfattet samarbeidet også romavlytting. Romavlyttingsvirksomheten i offentlig regi var klart ulovlig. » |
| ... |
| « E-staben benyttet i atskillig utstrekning romavlytting i tiden frem til 1953. » |
| ... |
| « Slik kommisjonen bedømmer forholdet, var denne ulovlige virksomheten et ikke uvesentlig ledd i samarbeidet mellom E-staben og kretser i arbeiderbevegelsen. |
| Så lenge den varte, ser avlyttingsvirksomheten ut til å ha vært en integrert del av samarbeidet om innhenting og utveksling av opplysninger. Når utvekslingen av politisk informasjon vurderes i sammenheng med denne klart ulovlige metoden for innhenting av informasjon, får E-stabens deltakelse i dette samarbeidet, vurdert som helhet, karakter av å være ulovlig virksomhet til bekjempelse av et lovlig politisk parti og lovlig fagforeningsvirksomhet. » |
Etter flertallets oppfatning er det
uttrykk for en uakseptabel holdning at offentlige myndigheter tar i bruk
ulovlige metoder for å kartlegge, påvirke eller undergrave politiske
meninger. Enn mer forkastelig blir det om disse ulovlige handlinger utføres
til fordel for et politisk parti, - altså en politisk konkurrent til dem som
blir utsatt for ulovlighetene.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener det var et klart forsvar og grunn til forståelse for denne fremgangsmåte i en så spent internasjonal situasjon med invasjon av Tsjekkoslovakia i 1948 og full kald krig med en form for unntakssituasjon hvor nettopp de sanne demokrater måtte benytte utradisjonelle og i en fredssituasjon uakseptable virkemidler. Dette medlem slutter seg til den daværende borgerlige opposisjon om at « kampen mot kommunistene var en fellesoppgave for de demokratiske krefter i samfunnet ».
Dette medlem mener den kalde krigs
reelle unntakstilstand rettferdiggjør disse aktiviteter i dette tidsrom frem
til midten av 1950-tallet.
Komiteen har etter at granskingskommisjonen avla sin rapport, og ikke minst under og etter de åpne høringer som ble gjennomført i tilknytning til rapporten, mottatt en rekke henvendelser enten direkte eller gjennom mediene, hvor påstander er fremsatt om at granskingskommisjonen ikke har kommet til bunns i den virksomhet som sikkerhets- og etterretningstjenesten står ansvarlig for. Påstandene har dels rettet seg mot sentrale personers virksomhet og dels har de rettet seg mot det forhold at det skal finnes en uformell fjerde tjeneste eller et uformelt ytre apparat utenfor demokratisk styring og kontroll. I noen grad er det hevdet at denne virksomheten har et bestemt partipolitisk tilsnitt.
Komiteen har for sin del ikke hatt
arbeidsmessige muligheter for å forfølge slike påstander i særlig grad, og
kan således hverken bekrefte eller avkrefte sannhetsgehalten i dem.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, antar i likhet med granskingskommisjonen at ny innsikt senere kan bidra til å klarlegge forhold som i dag synes uavklart, og viser til hva granskingskommisjonen selv sier om dette i sine avsluttende merknader (s. 591):
| « Og
det har nok hendt at de forklaringer den (altså kommisjonen) har mottatt ikke
alltid har inneholdt den fulle og hele sannhet. Mangt et bilde som er ufullstendig
tegnet fra kommisjonens hånd, vil dessuten kunne utfylles av ny innsikt. Granskningens
gjenstand - de hemmelige tjenester og deres forbindelser - kan gi beskjeftigelse
for mange mennesker i mange år. Kommisjonen regner med at dens spor vi bli fulgt
av andre - mange har allerede vært i gang i lengre tid. » |
Komiteens medlem fra
Fremskrittspartiet vil gi uttrykk for den oppfatning at granskingen,
undersøkelsene og vurderingene av påstandene som kommisjonen har behandlet,
er avsluttet med Stortingets behandling av denne innstilling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til kap. 15 og 16 i Lund-kommisjonens rapport, hvor forholdet mellom de hemmelige tjenester og de politiske partier blir drøftet.
Disse medlemmer vil vise til at kommisjonen ikke hadde som mandat, og heller ikke har tatt mål av seg til å beskrive en fullstendig historisk gjengivelse av Etterkrigs-Norge, men å avdekke irregulære forhold. Disse medlemmer mener det ikke kan være tvil om at Regjeringens og Arbeiderpartiets vurdering på slutten av 1940-tallet og fram til midten av 50-tallet, av kommunismen og kommunistenes hensikter var riktige, og at det var nødvendig for demokratiske krefter å reagere. Vurderingen av de metodene som ble brukt i denne perioden må vurderes i dette lys. Disse medlemmer er likevel enige med kommisjonen i at ulovlige metoder som romavlytting ikke kan aksepteres, selv i en slik situasjon.
Disse medlemmer viser til at kommisjonen har avdekket kritikkverdige forhold, også i forholdet mellom tjenestene og personer og deler av arbeiderbevegelsen fram til slutten av 1960-årene.
Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til kommisjonens rapport side 536, hvor det står:
| « Som det er gjort rede for, ser kommisjonen det spesielle samarbeid mellom ledere i arbeiderbevegelsen og hemmelige tjenestene de første årene etter krigen i sammenheng med forholdet mellom det statsbærende parti og staten i denne tiden, og dessuten med den betydning fagbevegelsen hadde som landets største organisasjon og som arena i kampen mot kommunistene. De andre politiske partiene hadde ikke det samme forholdet til statsapparatet, og de hadde dessuten ikke tilsvarende sterke organisasjoner. » |
Kommisjonen har først og fremst funnet eksempler på slike irregulære forhold i tilknytning til personer og deler av arbeiderbevegelsen. Kommisjonen sier likevel på side 536:
| « Aktiviteten på borgerlig side for å kartlegge og kjempe imot kommunistene i Etterkrigs-Norge gikk for det mest gjennom andre strukturer enn de partipolitiske apparatene. Lien/Platou-gruppen (Femmannsgruppen) hadde fra 1947-48 næringslivet som basis og bedriftslederne som nettverk. Se nærmere under 13.4.1.2. Ambisjonen var blant annet å kartlegge og følge med i kommunistenes aktivitet, særlig på arbeidsplassene gjennom et privat etterretningsapparat, altså i formålet ikke ulikt det som foregikk i Arbeiderparti- og LO-kretser. Men de aktive i dette arbeidet hadde for det meste en konservativ innstilling. » |
Videre skriver kommisjonen på side 537:
| « Sporene etter slikt samarbeid mellom partipolitiske organisasjonsledd og hemmelige tjenester utenfor arbeiderbevegelsen er derfor sporadiske, men de finnes. » |
Disse medlemmer viser til at kommisjonen også har funnet kritikkverdige forhold etter slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, først og fremst i Overvåkingstjenesten, uten at de dermed påviser en tilsvarende uheldig kontakt med de politiske partiene.
Kommisjonen stadfester tvert i mot at det ikke er eller har vært noen irregulære forbindelser mellom folk i Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenester etter begynnelsen av 70-tallet. Kommisjonen sier på side 570:
| « Så langt kommisjonen har kunnet avklare, ser det ut til at de spesielle samarbeidsformer som her er omtalt mellom overvåkingspolitiet og ledende folk i parti og fagbevegelse ebber ut tidlig på 1970-tallet osv. ... Kontakt med overvåkingspolitiet fra senere år har, så langt kommisjonen kan se, vært av mer konvensjonell art som planlegging av sikkerhetsopplegg for utenlandske landsmøtegjester ol. » |
Disse medlemmer viser til at de kanskje mest alvorlige påstandene som er reist, dreier seg om Forsvarets etterretningsstab. Disse medlemmer vil her vise til kommisjonens rapport på side 590, hvor det står:
| « Den alvorligste påstanden som er rettet mot tjenestene går ut på at Forsvarets etterretningsstab i tiår etter tiår, helt fram til i dag, systematisk har avlyttet Regjeringsmedlemmer og andre politikere (...). |
| (...) At påstanden om avlytting har vunnet fotfeste blant en rekke kritisk innstilte, fornuftige mennesker og har maktet å forgifte det politiske og parlamentariske miljø, kan bare forstås på den bakgrunn av at innsikten i tjenestene er begrenset. » |
Disse medlemmer vil også vise til hva kommisjonen skriver på side 579:
| « Fra midten av 50-tallet har ikke kommisjonen opplysninger om nevneverdig samarbeid mellom E-staben og kretser i arbeiderbevegelsen. » |
Disse medlemmer vil også vise til de påstander som dels er fremmet i mediene og dels gjennom de høringer komiteen har gjennomført, hvor det heter at det skal finnes en fjerde tjeneste eller et uformelt ytre apparat utenfor demokratisk kontroll.
Disse medlemmer mener disse påstandene er avkreftet, og vil her vise til kommisjonens rapport på side 464:
| « Kommisjonen har også undersøkt om en mulig « fjerde tjeneste » kan være en form for samarbeid mellom Stay behind og overvåkingspolitiet, eventuelt i samarbeid med ulike private grupper. Noe holdepunkt for dette foreligger ikke, jf. fremstillingen under 13.4.5. » |