| |
Jeg viser til næringskomiteens brev av
25. november 1997.
Sakens bakgrunn
Som følge av tilføyelse i lov av 10. juli 1936 nr. 6 til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror (ny § 5 a), ble alle melkeproduksjon uten eller ut over tildelt kvote f.o.m. 1. januar 1997 ilagt en overproduksjonsavgift. Samtidig ble melkeprodusenter uten kvote, men som leverte melk i 1996 tildelt kvote basert på landbrukseiendommens ressursgrunnlag (jf. forskrift av 20. desember 1996 nr. 1316 § 36). For Per Idar Vingebakken innebar dette en kvote på omlag 360.000 liter.
I brev av 13. juni 1997 fra advokat Trygve Staff søkte melkeprodusent Per Idar Vingebakken Omsetningsrådet om å få i stand en overgangsordning i forhold til innkreving av overproduksjonsavgift på melk. På bruket til Vingebakken var det allerede produsert mer enn den fastsatte kvote. Uten en slik overgangsordning ville han derfor bli ilagt overproduksjonsavgift på all produsert melk ut over nevnte kvantum.
I søknaden ble det vist til at en overgangsordning var nødvendig for å unngå personlig konkurs for Vingebakken. Det ble også vist til tidligere anførsler fremsatt overfor Styringsgruppen for kvoteordningen og Klagenemnda. Basert på et fremlagt likviditetsbudsjett ble det anslått at en overgangsordning burde innebære en nedtrapping av produksjonen over syv år.
I sitt svar på søknaden fremholdt Omsetningsrådet (brev av 24. juni 1997) at rådet forholdt seg til dispensasjonsadgangen i forskrift om innkreving av omsetningsavgift og overproduksjonsavgift § 9. En overgangsordning som ville strekke seg over flere år måtte etter Omsetningsrådets syn være utelukket. Det ble i stedet fattet vedtak om en nedtrappingsplan, dvs. at Vingebakken i løpet av 1997 gradvis skulle trappe ned produksjonen fra produksjonsnivået i juni til det nivået som den fastsatte kvoten innebar.
Den skisserte nedtrappingsplanen ble deretter akseptert av Vingebakken (brev av 1. juli 1997 fra advokat Jarl Fronth) fordi man mente at en umiddelbar innkreving av overproduksjonsavgift ville medføre øyeblikkelig produksjonsstans. På grunn av et kortsiktig likviditetsproblem ble det imidlertid foreslått av overgangsordningen ikke skulle starte før august - noe som senere ble avvist av Omsetningsrådet (brev av 4. juli 1997).
Omsetningsrådets vedtak om nedtrapping ble deretter påklaget til Landbruksdepartementet (brev av 11. juli 1997.). I klagen ble det anført at de fastlagte rammebetingelser ville innebære en dramatisk akkumulering av likviditetsunderskudd, noe som igjen ville innebære at Vingebakkens produksjon ikke vil bli regningssvarende. Man ba derfor om en overgangsordning som kunne sikre Vingebakkens fremtid som melkeprodusent.
Omsetningsrådet oversendte så klagen til departementet for endelig avgjørelse. I oversendelsesbrevet ble det fremholdt at vedtaket om en overgangsordning var fattet ut fra en samlet vurdering, og på skjønnsmessig grunnlag for å gi Vingebakken noe tid til å arbeide med mer langsiktige løsninger overfor sine långivere og andre kontakter. Rådet kunne etter dette ikke se at det var fremlagt nye opplysninger som kunne føre til en endring av det opprinnelige vedtaket.
Før klagen ble avgjort av departementet, fikk Vingebakken anledning til å utdype sine synspunkter muntlig. I et møte i departementet ble det vist til tidligere fremlagte likviditetsbudsjetter. Etter Vingebakkens oppfatning viste disse at Omsetningsrådets vedtak i henhold til aksje- og konkurslov ikke ville kunne forsvare drift ut over inneværende år. Overgangsordningen kunne heller ikke gi rom for å utnytte f.eks. dyrepotensialet på bruket. Gårdsdrift krever langsiktig planlegging. En overgang fra melk til f.eks. kjøttproduksjon ville dermed kreve bedre tid til å områ seg enn det Omsetningsrådets vedtak innebar.
Landbruksdepartementet avslo klagen (brev av 18. september 1997). I avslaget ble det innledningsvis vist til at klagen skulle behandles etter dispensasjonsbestemmelsen i forskrift av 20. desember 1997 nr. 1343 om innkreving av omsetningsavgift og overproduksjonsavgift § 9. Etter denne paragrafen kunne dispensasjon bare gis i « særlige tilfeller ». Det stilles således svært strenge krav før denne bestemmelsen i det hele tatt kan komme til anvendelse. På den bakgrunn uttalte departementet at en overgangsordning på f.eks. 7 år, slik Vingebakken hadde skissert, ville gå langt ut over formålet med en slik dispensasjonshjemmel, og ville i realiteten nærmest innebære en omgjøring av de vedtak som tidligere var fattet vedrørende fastsettelse av melkekvote for Vingebakken.
Departementet fant heller ikke at de likviditetsbudsjetter/driftsplaner som ble fremlagt brakte inn nye vesentlige momenter i forhold til det som var kjent på den tiden da Omsetningsrådet fattet sitt vedtak. Selv om klagers vanskelige økonomiske situasjon kunne være et relevant hensyn i vurderingen av om en overgangsordning i det hele tatt kunne gis, måtte det ligge utenfor formålet med dispensasjonsbestemmelsen å avhjelpe alle økonomiske forpliktelser som Vingebakken måtte ha overfor sine kreditorer - eller sørge for regningssvarende drift av bruket.
Etter helhetsvurdering fant
Landbruksdepartementet ikke grunnlag for å fravike den nedtrappingsplanen
som Omsetningsrådet hadde fastsatt. Overgangsordningen ble således ansett
for å være rimelig i forhold til hvor langt man kunne strekke
dispensasjonsadgangen i forskrift om innkreving av omsetningsavgift og
overproduksjonsavgift.
Landbruksdepartementets vurderinger
Landbruksdepartementet har i forbindelse med Dok.nr.8:25 (1987-1998) på nytt gjennomgått spørsmålet om en overgangsordning for Per Idar Vingebakken. Saksfremstillingen ovenfor, og departementets vurdering nedenfor er således spesifikt knyttet til dette. Hva gjelder saken for øvrig, dvs. spørsmålet om melkekvote til Vingebakken, viser jeg til saksfremstillingen i Landbruksdepartementets brev til næringskomiteen av 05.05.97 (vedlagt). Uttalelsen er avgitt i forbindelse med Stortingets behandling av Dok.nr.8:61 (1996-1997), Melkekvote for Per Idar Vingebakken.
Jeg har ikke funnet grunnlag for å fravike de vurderinger som tidligere er gjort i denne saken, og kan i vesentlig grad slutte meg til departementets begrunnelse som er gjengitt ovenfor.
I forslaget fra stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm fremgår det at han ønsker at Stortinget skal be Regjeringen om at Per Idar Vingebakken skal innvilges « en reell overgangsordning som hensyntar hans investeringer og økonomi ... ». Jeg er noe usikker på hva som ligger i dette forslaget. Landbruksdepartementet mener at den overgangsordning som gjelder for Vingebakken er reell, og at den i stor grad tar hensyn til hans økonomiske interesser. Dette er blitt gjort ved å gi han rimelig muligheter til en gradvis nedtrapping av produksjonen til det nivået som egentlig skulle vært gjeldende f.o.m. 1. januar 1997, dvs. ett år tidligere enn det som følger av nedtrappingsplanen.
Siden kvoteordningen ble innført på begynnelsen av 1980-tallet har det vært en grunnleggende forutsetning at den skal gjelde alle melkeprodusenter. Viktigheten av dette ble understreket ved at Stortinget ga lovhjemmel for å kunne ilegge overproduksjonsavgift på levert melk ut over produsentens melkekvote.
Vingebakkens kvote på nesten 360.000 liter er i dag en av de største i landet, og ca fem ganger større enn gjennomsnittlig kvote i Norge. Jeg finner det beklagelig at en såvidt stor kvote ikke kan drives på en regningssvarende måte, men fastholder at det verken kan være Stortingets eller Regjeringens ansvar å sørge for lønnsom drift hos selvstendig næringsdrivende. Ikke minst gjelder dette innenfor melkesektoren som for tiden er preget av overproduksjon, og der landets øvrige 25.000 melkeprodusenter i de senere år har måttet finne seg i betydelige innskrenkninger.
Per Idar Vingebakken har fått
innvilget en overgangsordning som må sies å være innenfor det som er rimelig
å gi med hjemmel i dispensasjonsbestemmelsen i forskrift om innkreving av
omsetningsavgift overproduksjonsavgift. Ytterligere unntak fra regelverket
vil etter min oppfatning lett innebære en uthuling av de lovvedtak og andre
vedtak vedrørende kvotesystemet som tidligere er fattet. Hensynet til
likebehandling i forhold til andre melkeprodusenter som har sluttet lojalt
opp om kvoteordningen kan i denne sammenheng heller ikke være helt uten
betydning.
Konklusjon
Landbruksdepartementet kan ut fra ovennevnte ikke se at vil være riktig å gi Per Idar Vingebakken en overgangsordning ut over den nedtrappingsplan som allerede er fastsatt i Omsetningsrådets vedtak av 24. juni 1997.