Innst.S.nr.102 (1997-1998)

Innst.S.nr.102 (1997-1998)
Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Trond Helleland og Jan Simonsen om å pålegge Regjeringen å tildele ekstra konsesjoner for lokal-TV-drift.

Vedlegg

Brev fra Kulturdepartementet v/statsråden, til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 3. februar 1998.

Vedr. Dok.nr.8:22 (1997-1998) om å pålegge Regjeringen å tildele ekstra konsesjoner for lokal-TV-drift

Bakgrunn og generelle synspunkter

Det vises til mottatte Dok.nr.8:22 (1997-1998) om forslag om å pålegge regjeringen å tildele ekstra konsesjoner for lokal-TV-drift i Oslo og i andre større områder.

Et liknende forslag ble framlagt i januar 1996 og ble den gang avvist av Stortingets flertall. Vi viser til Dok.nr.8:33 (1995-1996) og Innst.S.nr.195 (1995-1996).

Ved behandlingen av St.meld. nr. 24 (1994-1995), Nærkringkasting, sluttet Stortinget seg til forslaget om at det bare skal gis én konsesjon til bakkesendt allment lokalfjernsyn i hvert konsesjonsområde. Flertallet sluttet seg også til forslaget om at ingen enkelt aktør skal kunne disponere mer enn 1/3 av det samlede nasjonale marked for lokalradio og lokalfjernsyn. Det var også flertall for at aviser skulle ha egen konsesjon til drift av nærkringkasting. Regelverket for nærkringkasting er fastsatt i overensstemmelse med dette.

Bakgrunnen for disse endringene var å skape det nødvendige økonomiske fundament for et levedyktig lokalfjernsyn. Dersom det åpnes for flere frekvenser i hvert konsesjonsområde, vil det grunnlaget som er lagt for å sikre lokalfjernsynskonsesjonærenes økonomi kunne bli svekket. Vi viser i denne forbindelse til de vurderingene og forslag om rammevilkår for lokalfjernsyn som foreligger i St.meld. nr. 24 (1994-1995), Nærkringkasting.

Ved behandlingen av søknadene om konsesjon til lokalfjernsyn la Statens medieforvaltning til grunn en vurdering av hvilken av søkerne i de enkelte områder som samlet sett best fyller vilkårene som er fastsatt i § 5 i forskrift om nærkringkasting. Det ble lagt vekt på søkerens faglige og økonomiske forutsetninger for drift av lokalfjernsyn. Videre ble det lagt vekt på om søkeren hadde lagt frem planer om et allsidig lokalt programtilbud. Reglene om eierandeler og maksimal markedsdekning ble ivaretatt.

Det har vært en positiv utvikling etter at den nye konsesjonsordningen ble etablert, og det synes nå å herske en viss optimisme i bransjen. Situasjonen er imidlertid fortsatt usikker, og få eller ingen av selskapene har til nå oppnådd regningssvarende drift. Det er etter departementets syn meget viktig at de som nå har konsesjon får muligheter til å arbeide videre uten at det blir foretatt endringer i rammevilkårene som kan vanskeliggjøre deres stilling.

En åpning for nye konsesjonærer vil gjøre situasjonen mer utrykk for de etablerte konsesjonærene og være i strid med de rammevilkårene som disse hadde grunn til å forvente ville gjelde i konsesjonsperioden. Dersom det åpnes for nye konsesjoner til bakkesendt lokalfjernsyn, kan man ikke utelukke muligheten for søksmål mot staten.

Det forslaget som foreligger, vil medføre såvidt store endringer i rammevilkårene at det vanskelig kan gjennomføres uten at lokalfjernsynssaken blir behandlet på ny på prinsipielt grunnlag.

Tekniske spørsmål

I forbindelse med behandlingen av Dok.nr.8:33 (1995-1996) ble det gjort utførlig rede for de tekniske problemene ved å gjennomføre forslaget. Vi viser her også til departementets brev av 1. mars 1996, inntatt som trykt vedlegg til Innst.S.nr.195 (1995-1996). Departementet vil også vise til St.meld. nr. 62 (1996-1997) side 6 hvor det heter:

« Kulturdepartementet har bede Samferdselsdepartementet om å starte opp arbeidet med planlegging av frekvensar for digitalt fjernsyn og for riks- og regionnetta for digital radio. Det er svært viktig at frekvensbanda ikkje blir disponert på ein måte i dag som vil kunne vanskeleggjere utbygging av digital kringkasting i framtida. »

I Dok.nr.8:22 (1997-1998), s. 2, 1. spalte, er det sitert fra et brev fra Statens teleforvaltning hvor det heter:

« Det er selvsagt ikke noe i veien for at det teoretisk kan frigjøres flere frekvenser for TV-sendinger i større byer. »

Departementet skal for ordens skyld gjøre oppmerksom på at Statens teleforvaltning i samme avsnitt uttaler følgende:

« Det er imidlertid viktig å innse at dette ikke kan gjøres uten at det går utover fjernsynsdekningen i distriktene, uten at det må foretas endringer i dagens infrastruktur, eller uten at det vil gå utover kvaliteten på signalene. »

I forbindelse med det foreliggende forslag har Kulturdepartementet gjennom Samferdselsdepartementet innhentet uttalelse fra Post- og teletilsynet om spørsmålet om muligheter for ytterligere frekvenser til lokalfjernsyn. Post- og teletilsynet påpeker i brev av 23. januar 1998 til Samferdselsdepartementet at forslaget i praksis vil innebære at det opprettes en ny fjernsynskanal med delvis landsdekning og sier ellers blant annet i sin uttalelse:

« Generelt

Frekvenser er en begrenset ressurs og det har tradisjonelt vært stor interesse for å ta i bruk frekvenser for kringkastingsformål i Norge. I dag er det så å si fullt i det frekvensspektret som benyttes for radio- og TV-sendinger. Analoge sendinger er ikke særlig frekvenseffektive sammenlignet med digital teknikk, og det er ikke mulig å opprette flere analoge kanaler enn det vi har i dag. Digital teknologi gir større muligheter for bedre utnyttelse av de begrensede frekvensressursene. I det frekvensbåndet som en analog radio- eller TV-kanal opptar i dag, er det plass til langt flere digitale kanaler.

Lokal-TV i Oslo

Det vises til at det brukes kun en lokal TV-frekvens. Det korrekte er at lokal-TV konsesjonæren i Oslo benytter to frekvenser. To konsesjonærer vil dermed trenge fire frekvenser for å oppnå tilfredsstillende dekning i konsesjonsområdet. I tillegg er det mange frekvenser i bruk i naboområdene som delvis dekker Oslo, for eksempel kan lokal-TV i Asker og Bærum tas inn i store deler av byen.

« Opprettelse » av nye frekvenser til lokal-TV

Som kjent er det planlagt fire landsdekkende høyeffektsnett for TV i Norge. Tre av disse er planlagt i UHF-båndet (kanal 22 til 60), mens det fjerde er planlagt i VHF-båndet. Det sistnevnte båndet er i sin helhet disponert av NRK1. Det ene nettet i UHF brukes av TV2, det andre brukes av NRK2 og det tredje benyttes til lokal-TV. I tillegg kommer videresending av nabolands fjernsyn, sendinger i satellittskyggeområder, tilleggsomformere for NRK1 i UHF-båndet og NRKs distriktsendinger.

Etter at NRK2 ble innført og etter at den omfattende utbyggingen av lokal-TV ble foretatt er dermed de planlagte frekvensene for TV i Norge disponert av eksisterende bruker.

Dersom det skal « opprettes nye » frekvenser i en rekke byer i Norge, vil dette føre til omfattende konsekvenser for eksisterende brukere av frekvensene.

Kringkastingsstrukturen i Norge

Kringkasting i Norge kan ikke uten videre sammenlignes med andre land. Blant annet teller topografiske forhold i vår disfavør, og våre krav til signalkvalitet og dekning er strengere enn i mange andre land, ved at vi for eksempel ønsker samme forhold i distriktene som i byene. Det varierte terrenget i Norge gir vanskelig forhold for mottak av analoge radio- og TV-sendinger. Digitale sendinger vil gi en bedre kvalitet, bl.a. slipper man problemet med reflekser som gir skyggebilder på skjermen og støy på lyden.

Det har vært et viktig politisk krav at først og fremst NRK1, men også TV2 skal dekke så store deler av Norges befolkning som mulig. For å gjennomføre dette har det vært nødvendig å sette i drift veldig mange sendere. Slike sendere har i mange tilfeller meget lang rekkevidde, langt utover det området man egentlig skal dekke, og dette gjør det nødvendig med store geografiske avstander før frekvensen kan brukes om igjen. I tillegg har norske kringkastere tradisjonelt stilt høye krav til kvaliteten på signalet, noe som ikke alltid er tilfelle i andre land.

For å oppnå over 99 % landsdekning med NRK1 har det vært nødvendig å ta i bruk ca 2.600 senere. Dette er tall som ligger høyt over det man finner i de fleste andre land det er naturlig å sammenligne seg med.

I forslaget vises det til andre land som har et høyere antall sendere i sine hovedsteder. Det er viktig å være klar over at mange andre land har valgt å prioritere bruk av TV-kanaler i byer på bekostning av områdene rundt byene hvor det er dårlige eller ingen dekning av TV-signaler. Det er derfor en vesentlig forskjell mellom Norge og andre land som har valgt å prioritere frekvensressursene i byer/tettsteder på bekostning av distriktene. Det kan også nevnes at et par av de landene som nevnes i forslaget har store tekniske problemer og veldig dårlig kvalitet på TV-signalene.

Post- og teletilsynet er av den oppfatning at dersom det skal frigjøres flere frekvenser for TV-sendinger i større byer/tettsteder må det gå på bekostning av fjernsynsdekningen i distriktene ved at det trekkes tilbake konsesjoner/frekvenser i omkringliggende strøk.

Lokalradio-frekvenser

Det vises til at det har vært mulig å finne flere frekvenser til lokalradio. Når det gjelder lokalradio har man til en viss grad muligheten for å velge mellom mange frekvenser og dårlige tekniske forhold, og noe færre frekvenser og bedre tekniske forhold. I den siste konsesjonsrunden for lokalradio valgte Post- og teletilsynet, i samarbeid med Norsk lokalradioforbund og Statens medieforvaltning, å redusere antall frekvenser noe for at eksisterende konsesjonærer skulle oppnå tilfredsstillende teknisk kvalitet på sendingene. Færre frekvenser gjorde det bl.a. mulig å bruke høyere sendereffekter slik at lokalradioene ble bedre i stand til å konkurrere med riksdekkende kanaler.

Framtiden

Det vises til at negative holdninger til nye frekvenser skyldes konservative og lite nytenkende holdninger i Post- og teletilsynet. Vi gjør oppmerksom på at flere land i Europa nå har vedtatt å innføre en bakkebasert utbygging av digital-TV. Denne utbyggingen vil føre til at man får et langt høyere antall kanaler og at signalene blir mer robuste mot støy. Digital teknologi åpner for et større antall aktører på programsiden og gjør det mulig med et langt større antall tjenester (både kringkasting og telekommunikasjon) enn det vi har i dag.

Post- og teletilsynet har i lengre tid arbeidet med å legge forholdene til rette for bakkebasert digital-TV i Norge dersom Stortinget skulle vedta dette på et senere tidspunkt. Innføringen av NRK2 og den nye modellen for lokal-TV medførte at en eventuell utbygging av digitale fjernsynssendinger blir langt mer kostbar enn om man kunne innføre disse sendingene direkte i ubrukte frekvensbånd. En sentralisering av frekvensressursene til tettbygde områder vil også vanskeliggjøre innføringen av digital-TV.

I tillegg ser vi innføringen av flere TV-sendere som en trussel mot eksisterende telekommunikasjonsinfrastruktur i frekvensbåndet 790-862 Mhz (TV-kanal 61-70). I dette frekvensbåndet har kraftselskapene, Telenor og operatører av Køfri-systemer investert flere hundre millioner kroner i infrastruktur. En liberal konsesjonstildeling vil medføre et økt press for at disse brukerne skal frigjøre sine frekvenser. »

I brev av 27. januar 1998 slutter Samferdselsdepartementet seg til uttalelsene fra Post- og teletilsynet.

Konklusjon

Etter departementets oppfatning er det foreliggende forslag i strid med de rammevilkårene som Stortinget gikk inn for ved sin behandling av St.meld. nr. 24 (1994-1995), Nærkringkasting, og vil ikke kunne gjennomføres uten at lokalfjernsynssaken behandles på ny på prinsipielt grunnlag. De foreslåtte endringene vil medføre en forverring av situasjonen for de som nå har konsesjon til lokalfjernsynsvirksomhet. vi viser også til Post- og teletilsynets uttaler om at dersom det skal frigjøres flere frekvenser for fjernsynssendinger i større byer/tettsteder, må dette gå på bekostning av fjernsynsdekningen i distriktene ved at det trekkes tilbake konsesjoner/frekvenser i omkringliggende strøk. Dersom forslaget vedtas, vil dette også føre til at utbyggingen av et eventuelt digitalt bakkenett for fjernsyn blir vanskeliggjort.

På bakgrunn av ovenstående vil departementet anbefale at forslaget i Dok.nr.8:22 (1997-1998) avvises.

Sist oppdatert 8. nov 2005 av Stortingets administrasjon