Innst.S.nr.150 (1997-1998)
Innstilling fra energi- og miljøvernkomiteen om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling, dugnad for framtida.

KOMITEENS MERKNADER

En bærekraftig utvikling

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Olav Akselsen, Aud Blattmann, Gunn Karin Gjul, Bent Hegna, Torny Pedersen og lederen Jens Stoltenberg, fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg og Øyvind Vaksdal, fra Kristelig Folkeparti, Bror Yngve Rahm og Lars Rise, fra Høyre, Jan Johnsen og Jan Tore Sanner, fra Senterpartiet, John Dale, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H Langeland og fra Venstre, Gunnar Kvassheim, mener det må arbeides for en langsiktig og forsvarlig forvaltning av miljøet og naturressursene både lokalt, nasjonalt og internasjonalt, og innenfor alle samfunnsområder. Produksjon, transport og forbruk av varer og tjenester må tilpasses økologiske rammer, mennesket må ikke sette seg ut over de grensene naturen setter. Komiteen viser til at en ikke ensidig kan se på naturen som noe som står til fri disposisjon for menneskene, naturen har en egenverdi ut over dette. I det nære og livsviktige samspillet mellom menneske og natur, bør vi utvise aktsomhet. Vi har et felles forvalteransvar.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener vi skal høste av det naturen gir på en måte som gjør at vi etterlater oss et livsmiljø i minst like bra stand som vi overtok det.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at vi skal ha som målsetning å etterlate oss et livsmiljø i tilnærmet lik stand som vi overtok det.

       Komiteen er opptatt av det enkelte menneskets rolle i miljøarbeidet. En politikk som involverer mennesker flest i miljøvern vil føre til øket naturvern. Dette kan i sin tur fremme en positiv livsstil som reduserer overforbruk og forsøpling av naturen.

       Komiteen mener det må legges til rette for at enkeltpersoner, familier, bedrifter og andre, i større grad kan ta ansvar for egne handlinger. En forutsetning for dette er kunnskap. God og allsidig informasjon om miljøspørsmål er avgjørende for at den enkelte skal kunne fatte de riktige beslutninger og velge de miljøriktige handlingene. Ansvarliggjøring av enkeltpersoner, familier og næringsliv er avgjørende for at miljøpolitikken skal bli vellykket. Det offentlige har en sentral rolle i miljøvernarbeidet, men denne er ikke tilstrekkelig dersom ikke hele samfunnet tar aktivt del i kampen for et bedre miljø.

       Komiteen viser til at jordens befolkning har et felles « økologisk rom » på deling i form av globale fellesressurser som atmosfæren, verdenshavene og det biologiske mangfoldet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, er kjent med at ut fra en slik økologisk rom-tankegang har ulike forskere, bl.a. ved Whuppertalinstituttet og Prosus kommet fram til det de kaller økologiske kvoter - hver enkelt verdensborgers « andel » av det økologiske rom. Slike kvoter, korrigert for spesielle naturgitte forhold, burde ideelt sett danne utgangspunktet for norsk miljøpolitikk, og utgangspunktet for en rimelig global byrdefordeling burde ideelt sett være like utslippskvoter pr. innbygger, med justering for ulike klimatiske og andre naturgitte forhold. I dagens situasjon vil dette på mange områder ikke være en realistisk tilnærming, men like fullt kunne brukes som en pekepinn på hvilke målsetninger som ville være nødvendige om alle verdens innbyggere skulle ha samme forbruksmønster og forbruksnivå.

       Komiteen viser til at en viktig forutsetning for å stimulere til privat og folkelig engasjement i miljøkampen, er at det lønner seg å opptre miljøvennlig. Bruk av miljøavgifter for å inkorporere miljøskade i prisene på varer og handlinger er derfor viktig. I tillegg bør det utvikles ordninger som stimulerer og støtter opp om miljøvennlige alternativer, f.eks. skatte- og avgiftslettelser.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at en viktig forutsetning for å stimulere til privat engasjement i miljøkampen er at det lønner seg å opptre miljøvennlig. Bruk av miljøavgifter for å inkorporere miljøskader i prisene på varer og handlinger bør bare vurderes dersom det foreligger internasjonale avtaler for å unngå konkurransevridning. Bruk av ensidige nasjonale miljøavgifter vil ikke ha noen virkning på det globale miljøet totalt sett.

       Disse medlemmer mener at miljøvernlovgivningen må bygge på sentrale prinsipper som likhet for loven og vern av folks liv, helse og eiendom mot krenkelser. Det er derfor folkevalgte myndigheters oppgave å fastsette hvilke forurensningsnivå som er akseptabelt.

       Disse medlemmer mener at tiltak som skal begrense forurensning skal ivareta to krav: For det første skal de være effektive, og for det andre skal de ivareta prinsippet om likhet for loven.

       Disse medlemmer mener det spesielt er to hovedinnvendinger mot Regjeringens pådriverstrategi innenfor klimapolitikken. Det første gjelder virkningen av å bruke avgifter som virkemiddel overfor aktiviteter som slipper ut mye CO₂, og som er mobile over landegrensene. Disse medlemmer er av den oppfatning at betydelige avgifter på slik aktivitet vil kunne medføre store lekkasjeproblemer ved at bedriftene flytter ut av landet. Dette er noe som er av stor betydning når det gjelder luft og sjøtransport, men betyr også mye for konkurranseutsatt (prosess) industri og i økende grad for kraftproduksjonen.

       Det andre disse medlemmer vil påpeke er at i nøkkelland som Japan, Australia og spesielt USA, er det ingen aksept for CO₂-avgifter i tråd med norske visjoner. Å skulle være pådriver for en slik utvikling som Regjeringen legger opp til, vil etter disse medlemmers syn være unyttig spill av tid og ressurser.

       Disse medlemmer mener at et norsk sololøp på avgiftsområdet med store kostnader for Norge og nedlegging av industri, trolig vil ha motsatt virkning av det som tilsiktes med pådriverargumentet. Skal Norge bety noe i internasjonal klimadebatt, må vi ikke melde oss ut ved helt særegne og uaktuelle standpunkter og avgifter.

       Komiteens medlemmer fra Høyre ser miljøvern i et generasjonsperspektiv. Naturen er menneskehetens viktigste ressurs og eksistensgrunnlag. Dagens generasjoner har overtatt naturmiljøet og jordkloden av tidligere slektsledd. Det er de nålevende generasjoners ansvar å overlevere jordkloden til de ennå ufødte i minst like god forfatning som den var da vi selv overtok den. Forvaltningen av naturen er en forpliktelse som gjelder over generasjonene. Det betyr at miljøvern må bli en selvfølgelig del av enkeltmenneskets hverdag. Disse medlemmer mener dette best oppnås hvis enkeltmennesket møter rammebetingelser som premierer miljøvennlig atferd. Det må gjøres fordelaktig for den enkelte å velge miljøvennlige løsninger. I dag er det et problem at vi som konsumenter ikke i tilstrekkelig grad blir belønnet for å opptre miljøvennlig.

       Disse medlemmer viser til at den informerte person, husholdning eller bedrift som gjør riktige valg må stå sentralt i miljøpolitikken. Disse medlemmer legger derfor stor vekt på at folks kunnskap om naturen, naturens behov, og miljøkonsekvensene av de valg vi foretar øker. Bedret tilgang til naturopplevelser og flere turer i kystområder, skog og mark kan bidra til å øke folks naturforståelse og miljøengasjement. Det må arbeides for et økokyndig samfunn, der folk er klar over de miljøkonsekvenser de påfører naturen gjennom sin adferd.

       Disse medlemmer mener derfor at miljøvern må vokse nedenfra og opp, ikke reguleres ovenfra og ned. Det forutsetter at bedrifter, husholdninger, organisasjoner og offentlige institusjoner har de riktige incentivene og tilstrekkelige kunnskaper. Disse medlemmer peker på at miljøvern ikke er noen dugnad. En dugnad er et krafttak her og nå, og ferdig med det. Miljøvern er derimot et spørsmål om å legge nye holdninger og verdier til grunn for vår adferd fra dag til dag.

       Disse medlemmer viser til den store frivillige innsats som gjøres for å fremme lokale miljøtiltak og sunne interesser blant barn, unge og voksne. Høyre mener dette er prisverdig arbeid enten det gjelder oppfølging av Lokal Agenda 21, eller innsats for å fremme natur og friluftsliv blant folk flest.

       Disse medlemmer mener virkemiddelbruken i miljøpolitikken må være fleksibel og vurderes kontinuerlig. Kostnadseffektiviteten og resultatene ved det enkelte virkemiddel må vurderes kritisk. Disse medlemmer viser til at den myndighetsstyrte miljøpolitikken har gitt gode resultater i Vest-Europa de siste årene. En rekke av de store utslippene er regulert bort. Mange av de miljøproblemer som gjenstår, er integrert i komplekse produksjons- og forbruksmønstre på tvers av sektorer og land. Disse medlemmer mener det nå er viktig å utprøve nye og alternative virkemidler. Disse medlemmer mener konsesjoner, påbud og forbud, panteordninger, avtaler, miljøavgifter og omsettelige kvoter er tiltak som vil være egnet i ulike sammenhenger. Der det er et stort antall forurensere med små utslipp, vil normalt bruk av avgifter, panteordninger eller standardkrav gi gode resultater. Avtaler, konsesjoner og omsettelige kvoter er godt egnet der et fåtall store utslippskilder dominerer.

       Disse medlemmer mener at vi nå opplever et miljøpolitisk tidsskille. Store deler av norsk og internasjonalt næringsliv innser at dem som skal lykkes i fremtiden må ta hensyn til miljøet. Miljøbevisste forbrukere og økt bruk av positive virkemidler kan skape en situasjon der miljøvern blir god forretning. Miljøpolitikken må derfor dra nytte av at forbrukere og næringsliv er motivert til å bedre miljøet. Markedets dynamikk kan da utløse teknologisk utvikling og stimulere tilpasning til nye miljøkrav. Dette krever en politikk som stimulerer næringslivet til forskning, bruk av ny teknologi og miljøvennlig opptreden.

       Disse medlemmer mener samtidig det er et helt avgjørende vilkår at enhver miljøavgift skal ha en rent miljøpolitisk begrunnelse. Forurenserne skal betale for forurensningen, men ikke mer. Slik skapes motivasjon til å redusere forurensning. Begrepet miljøavgifter brukt galt kan tjene som et skalkeskjul for økte skatteinntekter til staten. Dette diskrediterer miljøavgifter som effektiv miljøpolitikk. Innføring av miljøavgifter skal benyttes til å senke andre skatter som har større samfunnsøkonomiske kostnader forbundet til seg.

       Disse medlemmer mener at de enorme miljøproblemene i Nordvest-Russland er en av de største utfordringene for Norges utenriks- og miljøpolitikk. Det mest presserende problemet er håndteringen av atomavfall. Disse medlemmer viser til at Bellona har avdekket hvordan uforsvarlig lagring av atomavfall i Nordvest-Russland har skapt overhengende fare for radioaktive utslipp. Bellona har derfor foreslått et midlertidig lagringsanlegg for atomavfall. Disse medlemmer finner dette forslaget interessant, og mener det bør vurderes nærmere med tanke på realisering. Disse medlemmer viser til at det er stor usikkerhet knyttet til den fremtidige kraftbalansen på Kola, og mener derfor Norge bør bidra til å dekke det behov for teknologi og alternativ kompetanse som kan oppstå. Gasskraft, energiøkonomisering og alternative energikilder fremstår i dag som aktuelle alternativer. Disse medlemmer registrerer at den norske investeringspakken til Nikel-verket ennå ikke er realisert. Disse medlemmer mener det er grunn til å anvende disse midlene på en annen måte. I stedet for satsning på omfattende tiltak, bør det heller ytes støtte til flere prosjekter med mindre omfang. Et miljøfond for tiltak i Nordvest-Russland kan være et virkemiddel i denne sammenhengen. Disse medlemmer forventer at Regjeringen viser et sterkere engasjement i disse spørsmålene. Arbeidet med opprydning og forsvarlig lagring av atomavfall må prioriteres sterkt.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstrepartis mål er et samfunn der hensynet til miljøet er overordnet, der en ikke utfordrer naturens tålegrenser, men i stedet setter grenser for vekst, industrialisering og annen menneskeskapt naturødeleggelse. Miljøbevisstheten har hatt en positiv vekst de siste tyve år, men allikevel er ikke miljøødeleggelsene stanset. Rovdriften på naturens ressurser gjennom industri, transport, industrialisert landbruk og overfiske fortsetter. Den menneskeskapte forurensning som bidrar til globale miljøproblemer øker dramatisk.

       Dette medlem mener tiltak for å dempe rovdriften på naturen og ødeleggelse av miljøet en lever i er nødvendig, men for å få et globalt samfunn som lever i økologisk balanse må det grunnleggende endringer til i dagens økonomiske system. En samfunnsutvikling som stadig overlater flere beslutninger til markedskreftene vil forsterke miljøproblemene. Politisk styring av økonomien er derfor nøkkelen til å skape et samfunn i økologisk balanse. En politisk styring av økonomien i en mer miljøriktig retning krever økt demokratisk innflytelse på de politiske beslutninger, økt kunnskap om de grunnleggende miljøutfordringene og reell vilje til å gjennomgå egne levemønstre. Det kan ikke være tvil om at det er den rike delen av verden som må bære de tyngste byrdene ved omleggingen av samfunnet i pakt med naturens tålegrenser. Miljøpolitikk og internasjonal solidaritet er derfor to sider av samme sak når det gjelder de overnasjonale miljøproblemer.

       Dette medlem mener at nasjonen Norge har de beste forutsetninger for å skape et samfunn i reell økologisk balanse. For det første har ikke Norge bundet seg til en type internasjonalt samarbeid som binder den nasjonale handlefrihet slik som f.eks våre naboland Sverige og Finland gjorde ved inntreden i Den Europeiske Union. For det andre er Norge svært rikt på naturressurser som, dersom de forvaltes riktig, kan gi en økonomisk trygghet som andre land bare kan drømme om. For det tredje er de tradisjonelle miljøutfordringene som ethvert industrialisert land står overfor overkommelig å mestre dersom den politiske vilje er til stede. Og til sist er det en miljøbevissthet i befolkningen som de politiske myndigheter kan bygge videre på i den omleggingen av samfunnet som er nødvendig. Dette medlem mener derfor at den langsiktige miljøvisjon for et land som Norge bør være å skape et samfunn i økologisk balanse, og med det som basis framstå som et foregangsland i internasjonale sammenhenger.

Hovedlinjer i det nasjonale miljøvernarbeidet

       Komiteen viser til forslaget om å tydeliggjøre sektorenes miljøansvar ved at det skal utarbeides sektorvise miljøhandlingsplaner. Komiteen slutter seg til dette.

       Komiteen slutter seg videre til forslaget om en årlig rapportering om utviklingen på miljøområdet, en « Rikets miljøprofil og rikets miljøtilstand », og at denne skal legges frem i forbindelse med statsbudsjettet. Dette vil gi en bredere og bedre beskrivelse av den miljøpolitiske utviklingen enn Grønn Bok, som i hovedsak er en beskrivelse av den satsing som skjer over statsbudsjettet.

       Komiteen støtter også at det skal utarbeides indikatorer som grunnlag for årlig rapportering om miljøpåvirkning, miljøtilstand og miljøverntiltak for den enkelte miljøvernutfordring.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Regjeringen ønsker å videreutvikle en miljøtilpasset statlig innkjøpspolitikk. Det samme gjelder prosjektet « Grønn stat » der de omtalte miljøtiltak prøves ut. Statens samlede årlige innkjøp utgjør ca 70 mrd. kroner. Flertallet viser til at dette gir staten en betydelig markedsmakt. Ved å stille strenge miljøkrav til statlige innkjøp kan man legge et betydelig miljøpress på leverandørene. Flertallet mener at arbeidet med å videreutvikle en miljøvennlig statlig innkjøpspolitikk bør prioriteres.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Forsvaret, både på fast basis og ved øvelser legger beslag på store områder. Ofte dreier dette seg om følsomme naturområder hvor det øves med tungt og til dels forurensende materiell. Dette medlem vil gi honnør til de miljøforbedringer Forsvaret har gjort de siste år. En vil allikevel påpeke at også Forsvaret kan og bør forsterke sin innsats ytterligere. Spesielt viktig er det å begrense antall øvelser i følsomme områder til et minimum.

       Dette medlem viser til at Stortinget i løpet av høsten 1998 vil få til behandling spørsmålet om å etablere et større skyte- og øvingsfelt i Hedmark. Området hvor Forsvaret ønsker å etablere Regionfelt Østlandet er et av de siste større, sammenhengende skog/fjellområder i Sør-Norge som er lite utnyttet kommersielt. Dette medlem mener utbyggingen av et slikt stort skytefelt er svært uheldig sett fra et miljøperspektiv. Det vil ramme allmennhetens tilgang til området, men ikke minst vil dyre- og fuglelivet rammes og naturområdets kvalitet ødelegges.

       Dessuten vil støyplagen for folk i nærheten av skytefeltet være uholdbar. Dette medlem minner om at området er svært rikt på kulturminner. Anslagsvis ligger det mellom 3.500 og 8.500 fornminner - steinalderboplasser, fangstanlegg, hustufter, graver, smier, dyrkningsspor o.l. (fra før 1537) i hvert av alternativene. Mange av disse vil ødelegges for alltid dersom det bygges skytefelt. Dette medlem vil derfor allerede nå advare sterkt mot etableringen av et nytt skytefelt. Da bør det heller arbeides med å få til et samarbeid med svenskene i f.eks. Alvdalen, slik enkelte svenske partier har foreslått.

       Dette medlem viser til at det er nødvendig å ha en landbrukspolitikk som i så stor grad som mulig dekker egenbehovet for jordbruksprodukter. Dessuten er landbruket grunnlaget for bosetting og ressursutnytting i store deler av landet. Tilgangen på dyrket jord, skog, utmark og arbeidskraft er avgjørende for om vi i framtida skal kunne beholde et livskraftig landbruk og levende bygder. Odels- og konsesjonslovene må bevares, og bo- og drivepliktbestemmelsene skjerpes.

       Dette medlem ønsker en miljøriktig landbruksproduksjon, som tar utgangspunkt i menneskelig arbeidsinnsats og naturressurser, og ikke kapitalinnsats og stordrift. Dette medlem ønsker at det i sterkere grad stimuleres til økologisk landbruk. En generell økologisering av landbruket er svært viktig for å sikre en bærekraftig produksjon for framtida.

Norges internasjonale miljøvernarbeid

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til den brede enighet det er om at miljøproblemene er overnasjonale. Et internasjonalt forpliktende samarbeid kan bidra til å stanse miljøødeleggelsene og bringe det globale samfunn inn i en mer miljøriktig retning. Flertallet mener det er gledelig at miljøsituasjonen er blitt høyere prioritert på den internasjonale, politiske agenda de siste år. Men det er fortsatt langt igjen til miljøpolitikken blir reelt sektorovergripende og viktige prinsipper som føre var-prinsippet gjennomsyrer det internasjonale samkvem. Flertallet viser til vektleggingen av globalt samarbeid for å løse internasjonale miljøproblemer, og at FN skal bidra til felles problemforståelse og bindende internasjonale avtaler. Flertallet er enig i at det er viktig å behandle miljø- og utviklingsspørsmål i sammenheng slik det skjedde i Brundtland-kommisjonen og på Rio-konferansen i 1992.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til vektlegging av globalt samarbeid for å løse internasjonale miljøproblemer, men at felles problemforståelse og bindende internasjonale avtaler betinger objektivitet og enighet innen forskning og fagmiljø.

       Komiteen understreker at det må være et mål at det kan skje en bedre samordning av den miljøinnsats som utføres av FN og FNs særorganisasjoner, fond og programmer. Når både UNEP, HABITAT, CSD og UNDP i stor grad arbeider med de samme spørsmål vedrørende miljø og utvikling burde dette skje i et nærmere samarbeid.

       Komiteen understreker nødvendigheten av at Norge i FN-sammenheng stiller strengere krav til samordning av funksjoner for å få en bedre koordinering av den samlede miljøinnsats.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er enig i Regjeringens miljøpolitikk knyttet til OECD og WTO, slik den er beskrevet i meldingen.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens mål om å arbeide for at miljøhensyn må integreres fullt ut i de internasjonale utviklingsbankenes utlån. Flertallet støtter Regjeringens ønske om å rendyrke miljøvernsamarbeidet innenfor OECD knyttet til landenes økonomiske utvikling og nivå. Flertallet slutter seg til Regjeringens mål om at rammebetingelser for handel og miljø innenfor WTO skal bidra til en bærekraftig utvikling.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at miljøhensyn må integreres i de internasjonale utviklingsbankenes utlån.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil arbeide for at Multilateral avtale om investeringer (MAI) ikke må legge begrensninger på norsk virkemiddelbruk i miljøpolitikken mer enn det vi allerede har bundet oss til i andre avtaler. Flertallet mener at det må fastsettes et minimumsnivå for alle partenes nasjonale miljøregelverk.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til Voksenåserklæringen, som ligger til grunn for sentrumsregjeringens arbeid, der det slås fast at det knytter seg stor faglig og folkelig skepsis til nedbyggingen av grensekontroll i forhold til matvarer og import av levende dyr. En slik skepsis er blitt fremmet av veterinærer, forskere og andre fagmiljøer i en rekke land.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringene i OECD-landene i mer enn to år har deltatt i forhandlinger som skal lede fram til en investeringsavtale for den globale økonomien. Nærmere 600 miljø-, solidaritets-, kvinne- og fagforeninger rundt om i verden har kritisert forslagene så langt for å ha negative sosiale, miljømessige og demokratiske konsekvenser. Myndighetene både i Sverige og i Canada har utredet MAI fra et miljørettslig perspektiv. Det er uttrykt bekymring for at OECDs multilaterale investeringsavtale, MAI, havner i konflikt med visse internasjonalt anerkjente prinsipper for global- og miljørett og miljøpolitikk.

       Disse medlemmer mener det må klargjøres i avtalen at land ikke kan benytte seg av avvik fra nasjonal miljølovgivning for å tiltrekke seg en bestemt investor. Disse medlemmer forutsetter at råderetten over våre naturressurser ikke må berøres av MAI-avtalen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at internasjonale avtaler i stadig større grad legger til rette for fri flyt av varer, kapital og investeringer. Dette reiser spørsmål som berører den demokratiske, økologiske og sosiale dimensjon. Avtaler av typen EU, EØS, WTO og OECDs multilaterale investeringsavtale (MAI) bidrar til å svekke nasjonalstatenes styringsmuligheter, uten at det etableres realistiske, alternative styringsformer i det internasjonale samfunn. Allerede nå utgjør denne utviklingen en trussel mot målsettingen om å etablere en bærekraftig utvikling. Disse medlemmer mener derfor det er viktig å arbeide for å justere internasjonale avtaler, slik at disse i langt høyere grad avspeiler miljø- og sosialpolitiske behov. Viktigere er det likevel å søke å begrense globaliseringstendenser som favoriserer fri flyt av kapital og investeringer på bekostning av f.eks. rettferdig fordeling og miljø. Det tilsier at nasjonalstater og regioner i høyere grad må få muligheter til å føre en politikk som kan bidra til å sikre et nødvendig samspill mellom den demokratiske, økonomiske, sosiale og økologiske dimensjon.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er oppsiktsvekkende at multinasjonale selskaper sidestilles med stater, og det forteller mye om hvilke interesser som står bak avtalen. Nok en gang ser en at hensynet til profitt settes foran hensynet til miljøet ettersom det ved en tvist er miljøinteressene som vil ha bevisbyrden. En aktiv og fremtidsrettet miljøpolitikk ville ha hatt det motsatte utgangspunkt, nemlig at det er investorer som har ansvaret for å bevise at deres investeringer ikke forårsaker miljøskader eller rovdrift på naturressurser.

       Dette medlem viser til at den globale økonomi blir stadig mer sammenvevd, og alle aktører burde i større grad ta miljøproblematikken mer alvorlig. Gjennom Oljefondet vil Norge bli en betydelig finansinvestor i de kommende år. Dette medlem hilser således velkommen de tanker som Regjeringen har fremmet om miljøregler for hvordan fondets midler skal benyttes. Selv om det ikke er noen lett oppgave å påse at penger fra Oljefondet ikke settes inn i miljøskadelige prosjekter, så vil det på sikt være mest lønnsomt, både for Norge og for verden som en helhet, at finansinvesteringer underlegges strenge miljøkrav.

       Dette medlem mener det bør vurderes å investere i spesielle områder, hvor Regjeringen over tid, følger spesielt med på konsekvenser overfor miljøet, for så å videreutvikle dette til andre områder. I tillegg bør spesielle områder, som Kola-halvøya, få særskilte oppfølgingsprogrammer.

       Dette medlem viser til at Verdens Handelsorganisasjon (WTO) i dag regulerer mye av verdens handel. Etter flere tunge forhandlingsrunder gjennom mange år ble det tidligere GATT-samarbeidet omformet til en organisasjon hvis fremste målsetning er å sørge for en mest mulig fri verdenshandel under like konkurransevilkår. Dette medlem mener WTO i dag ikke tar tilstrekkelig hensyn til miljøet og den rovdrift som drives mot verdens naturressurser. Dette medlem ønsker derfor at Norge tar initiativ til en såkalt « grønn forhandlingsrunde » der hensynet til miljøet settes som fremste mål og hvor den frie handel ilegges de begrensninger som er nødvendig av hensyn til det globale miljø.

       Dette medlem mener at dersom det er umulig å få til slike løsninger, må Norge trekke seg ut av organisasjonen.

       Dette medlem viser også til EUs veterinæravtale, som klart viser alvoret i de konflikter som melder seg når f.eks. handelspolitiske tiltak får preferanse framfor hensynet til livsmiljøet. Regjeringen må derfor si nei til en utvidelse av EØS-avtalen på dette området. Blir en utvidelse akseptert, påtar Regjeringen og et eventuelt politisk flertall seg et stort ansvar for redusert matvaretrygghet og økt smittepress.

Biologisk mangfold

       Komiteen viser til at det biologiske mangfoldet er grunnlaget for menneskets eksistens og avgjørende for verdiskapning, velferd og livskvalitet. Tapet av artsmangfold beskrives av mange som det største miljøproblemet vi står overfor, og det er en hundre prosent irreversibel prosess. Komiteen mener derfor det er viktig både å styrke arbeidet for vern av truede arter i Norge, og å øke Norges innsats internasjonalt for å bevare biodiversiteten.

       Komiteen mener målsetningen må være å bevare levedyktige bestander av alle kjente organismer, samt å fortsette arbeidet med å identifisere ennå ukjente arter.

       Komiteen viser til at av Norges totale artsantall på opp mot 60.000 arter, er det fortsatt bare to tredjedeler som ikke er registrert. Kartleggingsarbeidet må derfor intensiveres kraftig dersom vi skal kunne håndtere og sikre mangfoldet for ettertiden. Komiteen vil derfor påpeke det store behovet det er for å utdanne flere taksonomer, som kan bidra til identifikasjon av artene, samt behovet for økt offentlig innsats til formålet. Komiteen mener det må etableres en « Artdatabank » (f.eks etter mønster fra Sverige), slik at vi kan få en samlet kunnskapsbase over alle arter.

       Komiteen viser videre til at Regjeringen vil begrense ytterligere tap av biologisk mangfold ved å rette fokus mot årsakene til tap, ved å sikre at bruk av biomangfold skal være bærekraftig og ved at truet og sårbart biologisk mangfold blir vernet og om mulig restaurert.

       Komiteen vil understreke at målsetningen er å ta vare på det biologiske mangfoldet, og at dette best kan skje gjennom en kombinasjon av vern og bærekraftig bruk. Komiteen vil understreke at en i arbeidet med å ta vare på det biologiske mangfoldet er avhengig av en god dialog og et godt samarbeid mellom myndighetene og de som har sitt utkomme fra primærnæringene. Komiteen vil derfor peke på mulighetene for å ta vare på biologisk mangfold gjennom frivillige avtaler om driftsmåter og begrensninger i driften.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, vil understreke at når bruksretten for en eiendom innskrenkes, må grunneier sikres full erstatning for inntektstapet i tråd med lovverket.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Innst.O.nr.27 (1983-1984) og Innst.O.nr.65 (1996-1997), og partienes respektive merknader i disse.

       Konvensjonen om biologisk mangfold slår fast at hver enkelt part har myndighet til å bestemme hvorvidt det skal gis adgang til landets genetiske ressurser. Komiteen støtter opp om at Regjeringen vil arbeide for at regelverket for patenter og andre eiendomsrettigheter til genressurser og bioteknologiske oppfinnelser støtter opp om intensjonene i biokonvensjonen, slik at bl.a. utviklingslandene sikres en rettmessig andel av det økonomiske utkommet fra deres genetiske ressurser.

       Komiteen understreker at det offentlige ikke kan ta hele ansvaret for kartlegging, verdiklassifisering og vern av biomangfoldet. Komiteen fremhever lokalt engasjement som viktig, og mener organisasjonene som er engasjert i kartlegging og vern av biomangfoldet bør få støtte til dette arbeidet. Ikke minst må arbeidet med å kartlegge uregistrerte arter stimuleres.

       Komiteen støtter opp om at det foretas en systematisk gjennomgang av statsbudsjettets utgiftsside med sikte på å fjerne subsidier som har negativ virkning på det biologiske mangfoldet.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er bekymret for utviklingen i deler av våre verneområder. I DN-rapport 1996-1 blir det dokumentert omfattende forfall av verneverdier i verneområdene. Disse representerer sentrale områder for den langsiktige naturovervåkingen, og vi er avhengig av at disse er intakte. Disse medlemmer mener forvaltningen og skjøtsel i verneområdene må styrkes, basert på kunnskap om den tradisjonelle bruken og det biologiske mangfoldet i området.

Helse- og miljøfarlige kjemikalier

       Komiteen mener at føre var-prinsippet må ligge til grunn for arbeidet med helse- og miljøfarlige kjemikalier.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener dette må innebære at bevisbyrden snus, og at det er den som vil ta i bruk eller slippe ut et kjemikalium som må dokumentere at dette ikke vil føre til helse- eller miljøskade. Utredning av helse- og miljøfarer blir derfor å anse som forurensers ansvar.

       Komiteen viser til Regjeringens strategiske mål for arbeidet med helse- og miljøfarlige kjemikalier:

       Videre viser komiteen til at det på bakgrunn av dette målet presenteres en liste over kjemikalier der en ønsker vesentlig reduksjon i utslippene innen år 2000 og utfasing innen år 2005, og en liste over kjemikalier der utslippene skal reduseres vesentlig senest innen år 2010.

       Komiteen viser til at departementet legger til grunn at formuleringen « reduseres vesentlig » innebærer en reduksjon i størrelsesorden 50 til 90 % for de kjemikalier som omtales. Komiteen mener det vil være hensiktsmessig om det utarbeides mer konkrete målsetninger for de enkelte kjemikalier, basert på kjemikalienes skadelighet, tilgangen på kjente substitutter og konsekvensene av en rask utfasing av bruken av kjemikaliet.

       Komiteen slutter seg til at den såkalte « Obs-listen » over kjemikalier som myndighetene vil fase ut av bruk, tas i bruk. En slik liste kan være en egnet måte for å gi næringslivet et signal om å finne alternativer. Dermed gir en næringslivet noe mer forutsigbarhet, samtidig som en legger til rette for en raskere utfasing av bruken av kjemikaliet.

       Komiteen mener det er viktig at Norge arbeider aktivt for å hindre at utviklingsland blir dumpingplass for helse- og miljøfarlige kjemikalier. Komiteen slutter seg videre til at Regjeringen vurderer bruk av miljøavgifter som virkemiddel for å utfase bruken av miljøgifter i tilfeller der internasjonalt avtaleverk forhindrer bruk av direkte regulering eller forbud.

       Komiteen er enig i at det skal vurderes tiltak som gir den enkelte rett til å kreve informasjon om produkters innhold av helse- og miljøfarlige kjemikalier direkte fra produsent og importør.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener en slik ordning også bør inkludere kjemikalier hvor det foreligger en begrunnet mistanke om farlige egenskaper, men hvor dette ennå ikke er fullstendig vitenskapelig klarlagt.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at Regjeringens strategiske hovedmålsetting innenfor programområdet « Helse og miljøfarlige kjemikaler », skal være et langsiktig og strategisk mål. Kriteriene og de virkemidler som utvikles må fremme en trinnvis risikoreduksjon gjennom produktutvikling, miljøriktig forbrukervalg og sikker håndtering.

       Komiteen viser til at miljøgiften PCB er et kreftfremkallende stoff som reduserer immunforsvaret. PCB er også satt i sammenheng med infertilitet, aborter og dødfødsler, og kan forårsake skader på lever, hud og nervesystem. Komiteen er kjent med at bruk og produksjon av PCB ble forbudt i Norge i 1980. Tall fra Naturvernforbundet viser imidlertid at myndighetene har tatt hånd om bare 20 % av PCB-giftene som fantes i landet da stoffet ble forbudt. Komiteen viser til at Norge gjennom Nordsjøavtalen har bundet seg til:

       Komiteen viser samtidig til at Naturvernforbundet har avdekket 300 sannsynlige punktkilder for PCB-forurensning langs norskekysten. Uten fortgang i opprydningsarbeidet risikerer en at giftstoffene siver ut og gjør ubotelig skade på miljøet.

       Komiteen viser til Regjeringens målsetting om full PCB-opprydning innen 2005 og etterlyser en sterkere prioritering av dette viktige arbeidet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at nye tilsetningsstoffer, økt matimport, nye produksjonsmetoder og mer intensiv landbruksdrift øker behovet for et strengt regelverk, bedre kontroll og økt viten om maten vi spiser og hvordan den er produsert.

       Flertallet mener at to overordnede prinsipper må legges til grunn for emnet mat og helse: « Føre var » og « retten til å vite ».

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at føre var-prinsippet kan formuleres enten slik at stoffer som ikke er dokumentert uten negative helsemessige virkninger, skal være forbudt - alternativt at stoffer der det foreligger den minste mistanke om negative effekter, skal være forbudt. Særlig når det gjelder inntak av matvarer, er det viktig å ha så strenge regler for godkjenning som overhodet mulig. Dette medlem mener at en naturlig konsekvens av føre var-prinsippet er at tilsettingsstoffer som ikke har noen dokumentert effekt på matvarenes kvalitet, eller som kan erstattes av andre og « sikrere » stoffer, ikke skal være godkjent. Føre var-prinsippet må gjelde ikke bare for stoffer som tilsettes maten, men også for prosessen som leder fram til matvaren.

       Dette medlem viser til at et tilsetningsstoff ikke nødvendigvis i seg selv er farlig, selv om det ikke forekommer naturlig i den aktuelle matvaren. En rekke tilsetningsstoffer er nødvendig, f.eks. for å øke matvarenes holdbarhet. Det er imidlertid en forutsetning at bruk av tilsettingsstoffer merkes, slik at forbrukeren har visshet om hva en matvare inneholder. For mennesker som reagerer allergisk mot stoffer, eller som av andre grunner skal unngå inntak av visse stoffer, er slik merking helt nødvendig. Dette medlem viser videre til at det gir forbrukerne mulighet til å velge mellom produkter, og at forbrukerne på denne måten besitter en betydelig makt til å påvirke matproduksjonen slik at den bedre ivaretar miljø og helse.

       Dette medlem mener at det må arbeides mer målrettet med å kartlegge stoffer som kan påvirke hormonbalansen hos mennesker og dyr. Denne kartleggingen må følges opp med forbud eller konkrete planer for utfasing, samt regler om merking. Dette medlem vil peke på nødvendigheten av å få ned klorproduksjonen, såvel nasjonalt som internasjonalt. Dessuten må det tas initiativ til et internasjonalt forbud mot bruk av halogenerte plaststoffer. Nasjonalt bør det arbeides for en utfasing av myk PVC, samt stiv PVC med helse- og miljøfarlige tilsettingsstoffer.

       Dette medlem vil dessuten vise til at det må være et importforbud av matvarer, som ikke kan garanteres produsert uten bruk av sprøytemidler som er svartelistet av FAO. Samtidig må økologisk landbruk nasjonalt prioriteres ved særskilte tilskudd.

Avfall

       Komiteen er av den oppfatning at det skal være nasjonal styring av avfallspolitikken. Slik styring skjer gjennom lov, forskrifter, konsesjon og kontroll fra myndighetenes side.

       Komiteen vil vise til at beregninger foretatt av Statistisk sentralbyrå viser at i 1996 kastet i gjennomsnitt hver nordmann 293 kg med husholdningsavfall. Av dette gikk kun 64 kg til gjenvinning. Resten, 229 kilo avfall, gikk til forbrenning eller søppelfyllinga. I løpet av de siste fire årene har både gjenvinning og søppelmengde økt med ca 40 kg pr. person. Disse tallene forteller at kildesortering alene ikke er nok, men at vi må utforme virkemidler som bidrar til avfallsminimering.

       Komiteen viser til at det er 6 år siden Stortinget forrige gang vedtok strategier for avfall og gjenvinning. Mye er oppnådd på denne tiden. Men komiteen mener det fremdeles er en lang vei å gå, og det er behov for å foreta visse justeringer av avfallspolitikken.

       Komiteen vil peke på at i dag praktiseres kildesortering svært ulikt fra kommune til kommune. Mange av dagens retursystemer fører til økt transportmengde og dermed økt energiforbruk og forurensing. Det må vurderes om råstoff fra kildesortering i større grad skal tas hånd om av en regional gjenvinningsindustri.

       Komiteen mener det på grunnlag av dette at det er behov for en ny gjennomgang av avfallspolitikken.

       Komiteen ber Regjeringen legge fram en ny stortingsmelding om avfallspolitikk, kildesortering og gjenvinning.

       Komiteen foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram en stortingsmelding om avfallspolitikk, kildesortering og gjenvinning. »

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at etablering av selskapet NOAH skjedde for å bygge ut behandlingskapasiteten og håndtering av spesialavfall i Norge. Disse medlemmer er av den oppfatning at det er svært uheldig at Miljøverndepartementet som myndighetsutøver, også representerer statens kommersielle interesser i selskapet som skal stå for avfallsbehandlingen. Styring av avfallspolitikken må skje gjennom myndighetsutøvelse og ikke ut fra avveininger som aksjonær i et konkurranseutsatt kommersielt selskap. Disse medlemmer viser til sine merknader vedrørende NOAH i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1998.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er skeptisk til dagens kildesorteringssystem, da det har vist seg at dette systemet er ulikt organisert, samt at mange kommuner har fulgt opp denne ordningen på en lite tilfredsstillende måte. Disse medlemmer vil videre påpeke at det i mange kommuner har vist seg at man kildesorterer søppelet i husholdningene, samt at det kreves økte avgifter for dette, men at man ved sluttbehandlingen av avfallet ofte blander alt sammen til en stor grøt.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ønsker å presisere at avfall er ressurser på avveie, og at det skal sorteres og gjenvinnes, det er et eventuelt restavfall som kan forbrennes.

       Dette medlem forutsetter at SFT er meget restriktiv med å gi konsesjon til anlegg som er avhengig av store kvanta søppel for å gå rundt økonomisk, og at utslippskravene for slike anlegg skjerpes. Det bør også vurderes å innføre en særavgift ved brenning av avfall.

Klima og energi

       Komiteen viser til at Kyotoforhandlingene ble sluttført i desember 1997, etter at St.meld. nr. 58 (1996-1997) ble lagt fram.

       Komiteen slutter seg til at internasjonale avtaler må være forpliktende og basere seg på en rimelig byrdefordeling.

       Komiteen mener dette også må ligge til grunn i videre forhandlinger.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Kyotoavtalen er et første skritt på veien for å redusere de menneskeskapte klimautslippene. Flertallet vil understreke at det er viktig å fortsette arbeidet for nye internasjonale tiltak mot klimautslipp, og slutter seg til at det arbeides videre med tanke på innføring av en internasjonal avgift på flybensin/flytrafikk og tiltak mot utslipp av klimagasser fra skip.

       Flertallet er tilfreds med at det lyktes å oppnå en forpliktende avtale.

       Flertallet viser til en rekke viktige trekk ved en nasjonal klimapolitikk: den må basere seg på en bred tilnærming, være langsiktig, bygge på prinsippet om kostnadseffektivitet og ansvarliggjøre alle, og spesielt de største, utslipperne. Flertallet slutter seg til at det etableres sektorvise miljøhandlingsplaner.

       Flertallet vil peke på at prinsippet om kostnadseffektivitet må legges til grunn for en klimastrategi på tvers av sektorer i Norge. For å oppnå kostnadseffektivitet er det viktig at alle som slipper ut klimagasser stilles overfor de samme kostnadene knyttet til sine marginale utslipp.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, merker seg at den endelige avtalen innebærer at det ble gjennomslag for flere av de norske kravene, som byrdefordeling, felles gjennomføring, kvotehandel og opptak i skog. Dette flertallet viser til at det endelige regelverket for handel med kvoter og felles gjennomføring først vil bli klart etter nye forhandlingsrunder, med de konsekvenser en slik avklaring vil få for norsk klimapolitikk.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, slutter seg til vurderingen av at felles gjennomføring og kjøp av kvoter må sees på som et tillegg til en offensiv nasjonal klimapolitikk. Flertallet vil for øvrig komme tilbake til spørsmålet i forbindelse med den varslede stortingsmeldingen om oppfølging av Kyotoavtalen.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har registrert at FNs klimapanel mener at de menneskeskapte CO₂-utslippene har betydning for det globale miljø og fører til klimaendringer.

       Disse medlemmer er i likhet med en rekke forskere skeptisk til dette. Disse medlemmer viser også til at det er stor uenighet blant forskere om omfanget og betydningen av disse eventuelle klimaendringene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at felles gjennomføring og handel med utslippskvoter utgjør en nødvendig del av en offensiv nasjonal klimapolitikk. Disse medlemmer viser til at kostnadseffektive gjennomføringsordninger er en forutsetning for mest mulig ambisiøse mål i klimapolitikken. Fri adgang til kvotehandel og felles gjennomføring innebærer at de ressursene som brukes på klimatiltak rekker lenger. De prosjektene som har de laveste marginale kostnadene knyttet til reduksjon i utslippene og dermed størst miljøeffekt kan dermed gjennomføres først. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn advare mot at det legges begrensninger på bruken av kvotehandel og felles gjennomføring. En slik begrensning vil gjøre klimatiltakene dyrere, og dermed undergrave mulighetene for at Kyotoavtalen blir gjennomført og for inngåelsen av fremtidige klimaavtaler. Disse medlemmer peker på at kvotehandel også er interessant i et nasjonalt perspektiv. Et norsk kvotehandelssystem som går forut for, og tar høyde for gevinstene ved et påfølgende internasjonalt kvotehandelsregime kan bidra til å utvikle en nødvendig markedstenkning omkring miljøspørsmål. Disse medlemmer mener at en slik markedstenkning er en forutsetning for en vellykket miljøpolitikk.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er ikke imponert over Regjeringens innsats i Kyoto, hvor Norge forhandlet seg til en avtale som ikke tar klimaproblemene på alvor. Det forventes derfor nå en nasjonal innsats som går langt ut over avtalens forpliktelser. Dessuten regner dette medlem med at kvotehandel, hvor rike land som Norge kan kjøpe seg fri fra forpliktelser, ikke benyttes. Det vi trenger nå er en offensiv nasjonal klimapolitikk. Dette medlem mener Norge må bli et foregangsland og en pådriver for en politikk som tar klimaproblemene på alvor.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil komme tilbake til spørsmålet om CO₂-avgifter i forbindelse med den varslede stortingsproposisjonen om Grønne skatter.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener CO₂-avgifter i størst mulig grad bør være gjennomgående, slik det er anbefalt av Grønn skattekommisjon.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener i denne sammenheng det må foreligge gode grunner dersom noen utslipp skal fritas for avgift eller gis en lavere avgiftssats.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener at eventuell innføring av internasjonale avgifter på disse områdene må føre til at ensidige norske avgifter nedtrappes.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil på det sterkeste ta avstand fra ensidige nasjonale CO₂-avgifter som vil være konkurransehemmende for vårt næringsliv og ikke ha noen betydning i global sammenheng.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen avstå fra å innføre ensidige nasjonale miljøavgifter som kan svekke konkurranseevnen til norsk næringsliv. »

       « Stortinget ber Regjeringen avvikle ensidige nasjonale miljøavgifter som svekker konkurranseevnen til norsk næringsliv. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at dersom bygging av gasskraftverk mot formodning blir iverksatt, må CO₂-avgiften selvsagt gjelde disse kraftverkene. Dette medlem mener at CO₂-avgiften må gjøres konsekvent, dog kan det avtales ordninger i en kort utfasingsperiode. Det bør også vurderes å gi investeringsstøtte til spesielt interessante prosjekter, knyttet til reduksjoner i utslipp og energigjenvinning.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Regjeringen vil dempe veksten i energibruken i Norge, og foreslår et program for fornybar energi og energiøkonomisering. Flertallet viser til at Norge er det land i verden som har høyest elektrisitetsforbruk pr. innbygger. Potensialet for energisparing er stort, og det er et mål å redusere forbruket av elektrisitet. Innsatsen for enøk i husholdninger, i offentlige bygg og i bedriftene må styrkes kraftig.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at behovet for energi i form av kraft har vært og er økende. Vi må nå til og med i såkalte normalår importere kraft i stor grad fra kullfyrte kraftverk i Danmark. Skal vi i fremtiden være selvforsynte med kraft, må vi se på flere alternativer. Energiøkonomisering og satsing på nye fornybare energikilder som vindmøller og bioenergi er alle viktige tiltak, men vil bare i liten grad avhjelpe situasjonen. Vi må se på det potensial som ligger når det gjelder utbygging av flere vannkraftverk hvor også såkalte mikrokraftverk vil være viktige bidrag.

       Disse medlemmer vil også støtte utbygging av gasskraftverk og ser dette som et nødvendig tiltak for i større grad å være selvforsynt. Dette vil også være en god erstatning for den import vi har av kullfyrt kraft fra Danmark. Det vil også være bedre å omgjøre gassen til kraft i Norge istedenfor å eksportere gassen til eksempelvis Nederland for så å importere kraften tilbake. Her får vi store energitap ved transport og vil heller ikke få gevinsten ved å bygge og drive verkene selv, noe som vil ivareta norske interesser og videreutvikle norsk industri. De planlagte kraftvarmeverk og gasskraftverk i Norge vil i tillegg ha en langt høyere utnyttelsesgrad enn de gamle verkene i eksempelvis Nederland.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at den generelle støtteordningen for enøk-tiltak i privat regi ble avviklet for noen år siden.

       Dette medlem er enig i at støtteordningen slik den var utformet kunne bidra til at en støttet tiltak som ville blitt gjennomført uansett. Dersom slike støtteordninger skal virke effektivt og samle støtte i befolkningen, er det viktig at en unngår mange gratispassasjerer. Det er imidlertid uheldig at en nå er uten noen form for statlig støtteordning på dette området. Det betyr at en rekke kostnadseffektive miljøtiltak ikke blir gjennomført.

       Dette medlem vil derfor be om at Regjeringen utformer nye låneordninger og tilskuddsordninger til enøk-tiltak i privat regi, som utformes slik at de stimulerer enøk-tiltak som i dag ikke gjennomføres. Dette behøver ikke nødvendigvis være tiltak som koster det offentlige penger. I mange tilfeller vil det være mulig å utforme støtteordninger som fungerer slik at bygningstekniske forbedringer og andre enøk-tiltak betales over en strømregning som er redusert som et resultat av de samme enøk-tiltakene.

       Dette medlem vil peke på at Statsbygg, og andre offentlige utbygginger, bør kunne pålegges å benytte vannbåren varme til oppvarming. I svar 20. mars 1998 til skriftlig spørsmål nr. 118 fra representanten Karin Andersen om dette, svarer statsråd Løwer:

       Dette medlem mener at byggeforskriftene som sist ble forbedret 1. januar 1997, bør gjennomgås på ny, f.eks. kan koeffisientene som brukes til utregning av energirammen oppgraderes. Dessuten bør plan- og bygningsloven justeres på noen områder for å sikre energieffektivitet, men også at fornybare energikilder velges.

       Videre mener dette medlem at det må unngås at bygg baseres på fossile løsninger, når f.eks. varmepumpeløsninger er realiserbare. Dette medlem viser til at Storebrand ønsket å basere sitt nye bygg i Vika i Oslo på varmepumper, men siden det fantes et oljebasert fjernvarmenett, ble de gjennom § 66 A i plan- og bygningsloven pålagt å bruke dette.

       Dette medlem viser til Dok.nr.8:58 (1997-1998) om forslag fra stortingsrepresentantene Hallgeir H Langeland, Erik Solheim og Karin Andersen om finansiering av enøk-tiltak i private husholdninger over nettleien, og foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen gjennomgå plan- og bygningsloven, byggeforskriftene og aktuelle retningslinjer med sikte på å øke energieffektiviteten og sikre økt bruk av alternative fornybare energibærere. »

       « Stortinget ber Regjeringen utrede mulighetene for å finansiere enøk-tiltak i private husholdninger over nettleien. »

       « Stortinget ber Regjeringen utrede muligheten for å innføre et toprissystem på strøm, hvor overforbruk prises høyere enn normalforbruk. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til målsetningen om at Norge også i framtida i normalår skal dekke det innenlandske kraftbehovet gjennom fornybare energikilder. Dette må bl.a. skje gjennom økt satsing på småkraftverk, kraftig økning i enøk-innsatsen, økt bruk av varmepumpeteknologi og satsing på nye fornybare energikilder som bioenergi, vindkraft og solenergi.

       Komiteens medlemmer fra Høyre har sluttet seg til målsettingen om at Norge også i fremtiden i hovedsak skal dekke det innenlandske kraftbehovet gjennom fornybare energikilder. Dette må imidlertid ikke hindre en fornuftig innenlandsk bruk av norsk gasskraft. Disse medlemmer peker på at fornybare energiressurser i perioder ikke vil være i stand til å dekke det norske kraftbehovet. Norsk gasskraft vil da være et miljøvennlig alternativ til import av eksempelvis dansk kullkraft.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at mye av enøk-arbeidet er knyttet til regionale enøk-sentre, som på ulike måter er knyttet til energiselskaper. Det vises i meldingen til at det er nødvendig å vurdere om enøk-sentrene i større grad bør fristilles fra energiselskapene. Flertallet ser konflikten ved at de som har ansvaret for enøk-arbeidet i så stor grad er knyttet til selskaper som har direkte økonomisk interesse av å selge mest mulig elektrisk kraft, og ber om at en slik vurdering blir gjennomført og at resultatet av vurderingen blir presentert for Stortinget på en egnet måte. Flertallet mener videre det er behov for større grad av nasjonal samordning og styring av enøk-arbeidet, og vil be Regjeringen legge fram for Stortinget et forslag til hvordan dette kan gjennomføres. Flertallet mener det er viktig at nasjonale strategier bygger opp under lokale initiativ.

       Flertallet viser til at de regionale enøk-sentrene i dag finansieres gjennom et tillegg i nett-tariffen på inntil 0,3 øre pr. kWh.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, slutter seg til at denne avgiften blir gjort obligatorisk. Dette flertallet ber videre om at Regjeringen, bl.a. i tilknytning til vurderingen av en ny organisering av enøk-sentrene, vurderer mulighetene og et eventuelt behov for endringer i regelverket for bruk av disse midlene. Dette flertallet mener avgiften i større grad bør kunne benyttes også til direkte støtte til investeringer og implementering av enøk-tiltak og varmepumpeteknologi. Dersom det kan dokumenteres at det foreligger et tilstrekkelig antall gode prosjekter som trenger støtte, mener dette flertallet Regjeringen bør komme tilbake til Stortinget med et forslag om å øke avgiften.

       Dette flertallet viser til at mange norske kommuner er store nok til at en økt satsing på enøk kan skape grunnlag for egne lokale kompetansesentra i kommunen. Dette flertallet mener slike lokale sentra bør kunne være et godt supplement til de regionale enøk-sentrene. Det bør derfor vurderes om slike lokale sentra også skal få tilgang til en andel av avgiften som er betalt inn av strømforbrukerne i kommunen. De lokale sentraene kan bistå kommunen i dens eget enøk-arbeid og i arbeidet med utvikling av varmeplaner for kommunen. Videre mener dette flertallet de kan være til hjelp for innbyggerne og næringslivet i kommunen i arbeidet med å kartlegge mulighetene for enøk-tiltak, og i arbeidet med gjennomføringen av tiltakene.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Dok.nr.8:58 (1997-1998) og foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide andre lokale, regionale eller statlige organiseringsløsninger på enøk-arbeidet, i stedet for de nåværende regionale enøk-sentrene. »

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det grunnleggende er at energiloven med bl.a. markedsmessig kraftomsetning, legges til grunn for drift og utvikling av energisystemet, dvs. la markedet styre mest mulig. Disse medlemmer vil påpeke at meldingen legger for lite vekt på at utviklingen innen energisektoren skal skje innenfor energilovens rammer og intensjoner.

       Disse medlemmer er i utgangspunktet enig i at Norge bør utnytte sine muligheter når det gjelder fornybar energi for å dekke det økende kraftbehovet, men vil legge til at en satsning på ENØK skal skje ut fra et markedsstyrt prinsipp.

       Disse medlemmer finner det imidlertid urealistisk at man skal klare å dekke veksten i kraftbehovet utelukkende med vannkraft og andre fornybare energikilder. For å unngå at Norge som energinasjon blir avhengig av import av kraft til eget forbruk er det etter disse medlemmers syn helt nødvendig å utnytte vårt lands store gassressurser til også å produsere kraft i Norge, også til eget forbruk. En eksport av norsk energi i form av naturgass, for å importere den samme energien i form av elkraft, gir som kjent høyere energipriser i Norge, negative miljøeffekter og energitap, samt redusert mulighet for norsk verdiskapning.

       Disse medlemmer vil videre påpeke at det er viktig at dagens konsesjonsbehandling må forenkles, slik at tiden fra prosjektering til ferdigstilling blir betydelig redusert.

       Disse medlemmer mener at de beslutninger som tas for å møte klimakravene vil ha betydning for el-markeder og det totale energimarkedet. Dermed får de betydning for landets og omverdens energibalanse. Disse medlemmer tar avstand fra at den pilotfasen som Regjeringen beskriver under kap. 7.2.2 skal inkludere prøving og feiling med bransjens rammebetingelser. Disse medlemmer er av den formening at det må gis stabile rammesektorer, slik at næringen ikke blir ledet inn i investeringsmessige blindveier i prøveperioden frem til år 2000, som gjør at man mister tempo i forhold til energibalansen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at enøk-arbeidet til nå i stor grad har bestått av holdningskampanjer. Flertallet støtter Regjeringens signaler om at arbeidet nå i større grad skal rettes mot tiltak som utløser handlinger. Flertallet slutter seg til en økt innsats for enøk-tiltak i statlige bygg og økt støtte til informasjon, opplæring og ikke minst introduksjon av enøk-tiltak.

       En viktig forutsetning for å redusere elektrisitetsforbruket er å redusere bruken av elektrisk kraft til oppvarming. Flertallet viser til at det derfor foreslås økt satsing på vannbårne oppvarmingssystemer. Vannbåren oppvarming øker fleksibiliteten med tanke på valg av energibærer og er en forutsetning for økt bruk av bioenergi og varmepumper. Videre viser flertallet til at bioenergi i kombinasjon med vannbåren varme kan produsere inntil 5 TWh i løpet av 5-10 år. Flertallet anser det som realistisk at ny bioenergi i løpet av 2-3 år kan produsere 2-3 TWh. I tillegg til satsing på vannbårne oppvarmingssystemer peker Regjeringen på økt satsing på opplæring, informasjon, teknologikonkurranser og markedsnær FoU som viktige virkemidler for å øke utnyttelsen av bioenergi. Flertallet vil peke på viktigheten av at rørleggere, entreprenører og arkitekter får tilført den nødvendige kompetanse med tanke på vannbårne oppvarmingssystemer.

       Flertallet viser til at utbygging av infrastrukturen, utnyttelse av bioenergi i tilknytning til industri og avfallsmottak og satsing på bioenergi i offentlige bygg i meldingen pekes på som vesentlige tiltak. Flertallet vil framheve behovet for satsing på bioenergi og vannbårne energisystemer i offentlige bygg, og anmoder Regjeringen om å vurdere et system hvor alle statlige, fylkeskommunale og kommunale nybygg utstyres med systemer for varme og ventilasjon basert på vannbåren transport av energi. Dette gir en vesentlig miljøgevinst i seg selv, samtidig som det bidrar til å skape et større og mer stabilt marked for bioenergi. Kommunenes planlegging med tanke på tilrettelegging for økt utnyttelse av varmepumper og lokale bioenergi- og spillvarmeressurser er viktig.

       Flertallet slutter seg til Regjeringens målsetning om at nye fornybare energiressurser i framtiden skal utgjøre en vesentlig større del av den samlede energibruken.

       Flertallet vil peke på det norske potensialet for produksjon av vindkraft, og forventer at Regjeringen vil fremme konkrete tiltak for en aktiv og forsterket satsing på vindkraft som en del av den framtidige norske elektrisitetsproduksjonen. Flertallet vil trekke fram både avgiftsfritak og støtte til introduksjon som mulige virkemidler.

       Komiteen viser til at Norge har muligheter for å øke vannkraftproduksjonen gjennom skånsom utbygging av de minst konfliktfylte vassdragene, gjennom opprusting av eksisterende kraftverk og anlegg, og gjennom utbygging av småkraftverk. Komiteen vil framheve satsing på småkraftverk og på opprusting av eksisterende kraftverk og linjenett. Det er viktig at det legges til rette for en enkel søknadsprosess og rask saksbehandlingstid når private ønsker å bygge ut nye småkraftverk.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at småkraftverk også inkluderer naturinngrep. Dette medlem vil derfor presisere at tempoet på saksbehandlingen ikke må gå på bekostning av naturvernet.

       Dette medlem mener at ulike forslag for å øke energieffektiviteten og en satsing på alternativ fornybar energi sammen med andre tiltak, gjør utbygging av Øvre Otta, stor utbygging av Saudafallene og andre større utbyggingsprosjekter, uaktuelle.

       Komiteen vil understreke at uansett omfanget av en satsing på vannbårne oppvarmingssystemer, vil bruken av elektrisk kraft til oppvarming være svært omfattende i overskuelig framtid. Komiteen vil derfor understreke behovet for fortsatt arbeid for å øke energieffektiviteten ved bruk av el-varme til oppvarming.

       Komiteen viser til Dok.nr.8:78 (1997-1998), hvor det vises til at det finnes nesten ubegrensede mengder opplagret solenergi i omgivelsene, fornybar energi i sjøvann, grunnvann, fjell, jord og luft. Denne energien finnes i form av varme, men ved en temperatur som gjør at den ikke kan brukes direkte. Komiteen viser videre til at varmepumper utnytter denne energien, og at varmepumper gjennom tilførsel av elektrisitet kan heve temperaturen på varmen fra omgivelsene, slik at den kan brukes til oppvarmingsformål. Varmepumper kan frigjøre store mengder energi, fordi de genererer mer kraft i form av varme enn de forbruker i form av elektrisitet.

       Komiteen viser også til at bruk av varmepumper er god miljøpolitikk. Dersom varmepumper kunne erstatte olje- og gassfyrte kjeleanlegg, ville det redusere de norske utslippene av CO₂ og SO₂ betydelig.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ønsker å stimulere til økt bruk av varmepumpeteknologi, og at følgende tiltak vurderes:

       Flertallet foreslår:

       «Stortinget ber Regjeringen om å utarbeide en handlingsplan for økt bruk av varmepumper i bygninger og industrianlegg i tråd med forslagene i Dok.nr.8:78 (1997-1998).»

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti viser til at det iflg. Prosessindustriens Landsforbund, PIL, finnes et potensiale for energiøkonomisering på opp mot 1 TWh ved gjenvinning av røkgass fra smelteverk. Disse medlemmer ber Regjeringen om å få fortgang i arbeidet med å utvikle virkemidler som kan utløse dette potensialet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at det innenfor energikrevende industri er et stort potensial for energiøkonomisering, utnyttelse av spillvarme og bruk av trekull som delvis erstatning for dagens kull. Dette medlem mener det må stilles krav til industrien på disse områdene, i det minste ved salg av konsesjonskraft.

       Utslipp på sokkelen står for en betydelig del av de norske klimautslippene. Det meste av disse utslippene er underlagt CO₂-avgift. Komiteen mener Regjeringen må vurdere å utarbeide virkemidler for å oppnå reduksjoner i de utslipp som i dag ikke er underlagt CO₂-avgift.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener de ulike tiltak som blir iverksatt for å redusere energiforbruket, gjøre bruk av alternativ fornybar energi og utnytte energien effektivt, vil gi mulighet til å bruke energien på områder som har store utslipp av CO₂. Disse medlemmer mener Regjeringen, etter en konsekvensutredning, må vurdere en elektrifisering av plattformer på norsk kontinentalsokkel på felt med lang levetid.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til at opptak av CO₂ i skog er ett av virkemidlene i klimapolitikken. En politikk for økt binding i skog må imidlertid ikke bare vurdere mulighetene for å øke skogarealene, men også hvilke muligheter utsatt hogst vil innebære for økt CO₂-binding. Flertallet vil videre understreke viktigheten av at økt binding av CO₂ i skog ikke må gå på bekostning av det biologiske mangfoldet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det er stor usikkerhet knyttet til binding av CO₂ i skog. Klimapanelets leder Bolin advarte mot å ta dette inn i det hele tatt. Dette medlem mener dessuten at potensialet for planting er begrenset, om det ikke skal få konsekvenser for andre viktige områder, som f.eks. nedbygging av landbruk og matproduksjon. Konsekvensene for det biologiske mangfoldet ved en storstilt skogplanting har også store usikkerhetsmomenter.

       Komiteen viser til at mange land nå satser betydelige ressurser på FoU-arbeid innen nye fornybare energikilder. Komiteen mener det bør satses på forskning for alternativ fornybar energi i Norge.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Dok.nr.8:05 (1997-1998) om forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Djupedal, Kristin Halvorsen og Erik Solheim om et forskningsprogram for alternativ fornybar energiteknologi.

       Dette medlem viser til at det i Sverige er besluttet å bruke 9.130 mill. kroner til energiforskning og utvikling de neste 7 år, og de skal bruke 5.400 mill. kroner på å omforme Sverige til en foregangsnasjon for bærekraftig utvikling.

       Dette medlem foreslår at det opprettes et nasjonalt program for å samle aktivitetene i et felles organ. Dette har mange fordeler og synergieffekter. Ingen energikilde kan alene løse de problemene vi i dag står overfor. De ulike energikildene har ulik karakter som gjør at nettopp samspilleffekter er viktige. Kombinasjonen av kunnskap fra ulike fagdisipliner vil også kunne føre til mer effektiv energiutnyttelse og nye produktmuligheter for norsk industri. Samspilleffekten mellom de nye fornybare energikildene og vannkraften bør være et av de viktige områdene for nærmere studier. Samlet representerer de ulike universitets- og forskningsmiljøene, som f.eks. NTNU i Trondheim, tilstrekkelig kompetanse til å starte et nasjonalt forskningsprogram på fornybare energikilder. De eksisterende miljøene i Norge dekker bioenergi, solenergi, vindenergi, bølgeenergi samt tilgrensende områder som energilagring og hydrogenteknologi.

       Dette medlem mener et nasjonalt program bør ha ansvar for forskning og undervisning om energibruk og teknologi i samfunnet, med hovedvekt på bærekraftig energibruk/teknologi i nasjonal og internasjonal sammenheng og i et langsiktig perspektiv. Videre er forskningsmessige problemstillinger innen infrastruktur, tilrettelegging, effekten av ulike støtteordninger og implementering av ny miljøvennlig teknologi viktig i et samfunnsmessig perspektiv.

       Dette medlem viser til at Norge med opprettelsen av et slikt program vil ha en unik mulighet til å markere seg som en internasjonal pådriver innen FoU for utvikling av nye fornybare energikilder, som samtidig vil ha en positiv effekt på sysselsetting i distriktene og for industriutvikling for det neste århundret.

       Dette medlem mener for øvrig at norske forskningsprogrammer innen atomenergi bør nedprioriteres. I stedet bør en øke innsatsen innen forskning og utvikling av fornybare energikilder. Dette medlem viser i den forbindelse til Sosialistisk Venstrepartis forslag i B.innst.S.nr.I (1997-1998) der en foreslo å redusere bevilgningen til Institutt for energiteknikk med 30 mill. kroner.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen opprette et nasjonalt program for forskning og utvikling av alternative fornybare energikilder. »

Kommunenes miljøutfordringer

       Komiteen viser til Regjeringens mål om å oppfordre alle kommuner om å utarbeide sin Lokale Agenda 21 som en integrert del av kommuneplanarbeidet. Komiteen slutter seg til dette målet, men minner om at det nå er nærmere seks år siden slutterklæringen fra UNCED-konferansen i Rio de Janeiro ble vedtatt. Det er viktig at Regjeringen i tillegg til å oppfordre til handling også finner frem til egnede måter for å stimulere kommunene både til planlegging og gjennomføring av Lokal Agenda 21. Kommunene må legge de overordnede nasjonale miljømål til grunn for sin planlegging. Innen disse rammer må imidlertid kommunene gis handlefrihet og ansvar for å finne frem til lokale mål og løsninger som passer best i det enkelte lokalmiljø. Komiteen mener det er viktig at Brundtland-kommisjonens slagord « tenke globalt - handle lokalt » kan virkeliggjøres ved at initiativet til gjennomføring av anbefalingene i Lokal Agenda 21 kan komme fra hele lokalsamfunnet, og ikke først og fremst ved at sentrale myndigheter sender ut nye direktiver og pålegg til kommunene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker at Lokal Agenda 21 må være en kommunal miljøvernplan som gir anvisninger på hvordan lokalsamfunnet kan redusere sine belastninger på miljøet globalt og regionalt, og hvordan det kan bidra til en mer rettferdig fordeling av ressursene i verden. Lokal Agenda 21 må være en prosess hvor hele lokalsamfunnet deltar, både i utformingen av planene og i gjennomføringen. En viktig del av prosessen må være å etablere et samarbeid hvor både næringsliv, fagforeninger, frivillige og humanitære organisasjoner, menigheter og lokale myndigheter deltar.

       Flertallet forutsetter at lokale myndigheter ved planleggingen må legge langsiktige perspektiver til grunn, og at planene ikke bare må inneholde tiltak og løsninger for de nærmeste år. Agenda 21 er ment å være en dagsorden for det 21. århundre, og Lokal Agenda må således anvise en bærekraftig retning for samfunnsutviklingen lokalt som tilgodeser kommende generasjoner med et bedre miljø og en bedre fordeling av ressursene.

       Flertallet legger til grunn at et slikt langsiktig perspektiv med tiden vil gi en miljøpolitikk som bærer mindre preg av reparasjoner og behandling av symptomer. Lokal Agenda 21 griper inn i alle sektorer i kommunen, det er derfor viktig at alle deler av den kommunale forvaltning integrerer forslagene til tiltak i all sin planlegging. Plan- og bygningslovens bestemmelser om kommuneplanlegging må brukes aktivt i arbeidet med å bidra til en bærekraftig utvikling, ved å sikre god sammenheng mellom langsiktige mål, handlingsprogram, budsjetter og arealplanlegging.

       Flertallet viser til planene om å videreutvikle et system for resultatoppfølging i forhold til kommunene, som del av det nasjonale resultatoppfølgingssystemet. Flertallet er enig i at et nasjonalt resultatoppfølgingssystem hvor også kommunene inngår vil være nødvendig for å kunne sikre en mest mulig kostnadseffektiv oppfølging av målene.

       Flertallet er enig i at det må etableres et nasjonalt kompetansesenter for bærekraftig utvikling, og at viktige forsknings- og kompetansemiljøer på området gis i oppdrag å sørge for aktiv og samordnet informasjon til nytte for arbeidet med Lokal Agenda 21 i kommuner og fylker. Det er viktig at det nasjonale miljøbiblioteket får spille en aktiv rolle i dette arbeidet.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener Kommunenes Sentralforbund vil være sentral i Lokal Agenda-21 arbeidet, og kunne bidra til at det blir stor aktivitet i kommunene. Samtidig bør fylkesmannsembetene trekkes med.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at for å sikre en kvalifisert koordinering og resultatoppfølging av arbeidet, må det utarbeides en tilskuddsordning som gir kommunene støtte til ansettelse av Lokal Agenda 21-koordinator. Her bør Regjeringen følge opp den organisering som Sverige og Danmark har og legger opp til. Disse landene er jo langt foran Norge på dette området.

       Komiteen slutter seg til at det ansvar kommunal sektor har for å sikre en miljøvennlig drift av egen virksomhet må omfatte både ressurs- og energibruk, innkjøp, transport- og byggevirksomhet. Komiteen viser blant annet til statens regnskapsregler om avskrivning, som innebærer at det lønner seg å investere i miljøvennlig teknologi i offentlige bygg.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at det må være et mål at offentlig sektor går foran med et godt eksempel når det gjelder å velge miljøvennlige løsninger i institusjoner og administrasjonsbygg.

Kulturminnevernet i kommunene

       Komiteen viser til Regjeringens mål om å sikre kulturminner og kulturmiljøer, og at den vil trappe opp innsatsen for å sikre en framtidsrettet og effektiv forvaltning av kulturminner og kulturmiljøer. Beskrivelsene av problemene innen kulturminnevernet viser at dagens kulturminnepolitikk ikke er tilstrekkelig for å sikre vår felles kulturarv for kommende generasjoner. Det er derfor behov for å vurdere nærmere dagens politikk og virkemidler.

       Komiteen viser til at i dag er alle kulturminner fra før år 1537 og samiske kulturminner som er eldre enn 100 år, automatisk fredet i medhold av kulturminneloven.

       Komiteen vil videre vise til at i løpet av ti år forsvinner 10 % av alle disse automatisk fredete kulturminnene. I et lengre tidsperspektiv er dette svært dramatisk. Komiteen er enig i at det må åpnes for at automatisk fredete kulturminner kan tinglyses som ledd i bevaringen av disse.

       Komiteen støtter forslaget om å supplere fredningsgrensen på fra før år 1537 med en differensiert fredningsgrense. Det bør vurderes om en slik fredningsgrense skal være ulik fra landsdel til landsdel avhengig av klimatiske forhold.

       Komiteen vil vise til at mange norske kulturminner er sikret for framtidige generasjoner, takket være innsats fra enkeltpersoner og ildsjeler. Det er etter komiteens syn viktig å ta vare på og stimulere det engasjementet mange frivillige legger for dagen. Erfaring har også vist at statlig støtte til stiftelser og andre organisasjoner som driver kulturminnevern har frigjort lokale midler i tillegg. Man har m.a.o. fått mere igjen for bevilgningene.

       Norge er en gammel industrinasjon. Mye av historien knyttet til industrivirksomhet er i ferd med å gå i glemmeboka. Det er etter komiteens syn riktig å ta vare på denne viktige delen av historien vår.

       Stortinget har gjennom behandling av nasjonal verneplan for museum, jf. St.meld. nr. 39 (1986-1987) og Innst.S.nr.135 (1987-1988) om bygnings- og fornminnevernet (jf. også vedlegg til St.meld. nr. 39 (1986-1987), NOU 1982:36 Om kulturminnevernet), gitt sin tilslutning til å ta vare på i alt 8 industrimuseer og tekniske kulturminner. Komiteen ønsker å legge til rette for videre drift av disse, samt å ta vare på den kunnskapen som er bygd opp rundt driften av disse institusjonene.

       Komiteen vil vise til at utnytting av kysten og havet har vært avgjørende for utviklingen av det moderne Norge. En for liten del av kulturen knyttet til kysten og levemåten til de som hentet utkommet sitt på sjøen er sikret. På grunn av de klimatiske forholdene ved kysten går nedbrytingen av kulturminner her raskere enn andre steder i landet. Det haster derfor å få tatt vare på det som er, før det blir for seint.

       Som gammel sjøfartsnasjon har Norge en rik historie å ta vare på. Det er etter komiteens syn viktig å ta vare på et representativt utvalg av de fartøyene og båttypene som har vært vanlige langs den lange kysten vår. Også på dette området er det viktig å stimulere det arbeidet som blir gjort av private og gjennom ideelle stiftelser.

       Komiteen understreker at det offentlige ikke kan ta hele ansvaret for vern av vår kulturarv. Det er derfor nødvendig å finne en god balanse mellom offentlig forvaltning og privat initiativ. De eksempler som finnes hvor kulturarv er i daglig bruk og dermed utgjør en ressurs i næringssammenheng viser at en aktiv bruk sikrer et godt vern. Gjennom en bærekraftig bruk blir det generert inntekter som igjen kan brukes i vern og vedlikehold av kulturarven.

       Komiteen viser til at de fleste kulturminner er i privat eie. Dette har ført til en naturlig arbeidsdeling der antikvariske myndigheter har stått for fredningsarbeidet, mens restaurering og vedlikehold har blitt utført av private eiere.

       Komiteen vil samtidig peke på at rammebetingelsene ikke legger til rette for at private interesser kan ta et tilstrekkelig ansvar for kulturminnevern.

       Komiteen mener Regjeringen bør gjennomgå de skatter og avgifter som pålegges eiere av kulturminner. Formålet med en slik gjennomgang må være å hindre at avgiftssystemet motvirker privat verneinnsats.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, viser til at eiere av kulturminner som utfører restaurering og vedlikehold på fredede bygninger eksempelvis må betale investeringsavgift til staten.

       Flertallet viser til at eiere og brukere av verneverdige bygninger må betale fordelsskatt av å bo i disse bygningene. Gamle bygninger er svært ofte store og upraktiske. Siden skattesystemet til dels er basert på areal blir beskatningen av gamle hus ofte høyere enn av nye. Gamle hus har dessuten høyere driftskostnader enn nye. Flertallet viser på denne bakgrunn til at det i dag er økonomisk ugunstig å restaurere, vedlikeholde og bo i gamle hus.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til viktigheten av å opprettholde kunnskaper og håndverkstradisjoner innen restaurering og vedlikehold av kulturminner, og beklager at håndbåren kunnskapsformidling ikke passer inn i de trange rammene som Reform 94 setter.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen om å legge fram en stortingsmelding om kulturminnepolitikken som bl.a. tar stilling til hvordan kulturminnevernet kan utvikles i et nært samarbeid mellom offentlige myndigheter og private interesser. »

       Komiteen viser til fremhevelsen i meldingen av kulturminnenes betydning for utviklingen innen reiselivsnæringen. Den viser også hvordan kulturarv skaper arbeidsplasser.

       Komiteen viser til at kulturminnepolitikken aldri har vært offentlig utredet i sin helhet. Problemene med å ta vare på kulturarven understreker behovet for en grundig vurdering av mål og strategier. Utviklingen av kulturminnepolitikken bør skje i et nært samarbeid mellom offentlige myndigheter og private interesser.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det bør nedsettes et offentlig utvalg med et klart mandat som hensyntar dette.

       Flertallet understreker at etableringen av et offentlig utvalg ikke på noen måte må bremse viktig registreringsarbeid eller annet igangværende arbeid for å sikre vår nasjonale kulturarv.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil ikke motsette seg at det nedsettes et utvalg, men mener en slik beslutning i utgangspunktet tillegger Regjeringen.

       Komiteen vil understreke viktigheten av kommunenes arbeid med arealplanene. Disse er av stor betydning for innbyggernes muligheter for å utøve aktivt friluftsliv, de har stor innflytelse på problemer knyttet til støy og luftkvalitet, og de er viktige med tanke på forvaltning av vannressursene i kommunene.

Friluftsliv

       Komiteen viser til målsetningen for friluftslivet som Regjeringen legger til grunn, om at alle skal ha muligheter til å drive friluftsliv som helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig aktivitet både i nærmiljøet og i naturen for øvrig. Komiteen slutter seg til dette målet. Videre pekes det i meldingen på fem resultatmål: Å sikre områder av verdi for friluftslivet mot nedbygging, inngrep og støy, å sikre at det i byer og tettsteder er en sammenhengende grøntstruktur som binder sammen indre by med naturområder i utkanten, å sikre trafikksikker adkomst til naturpregede arealer innen rimelig avstand fra skoler og barnehager, at utnyttbare vilt- og fiskeressurser skal være tilgjengelige for allmennheten og at tradisjonell turkultur i tråd med allemannsretten skal holdes i hevd. Komiteen slutter seg til disse målene. Komiteen viser til at kvaliteten og tilgjengeligheten av friluftsområder er avgjørende for folks ønske om og mulighet til å utøve friluftsliv.

       Komiteen mener tilgang til naturpregede arealer fra barnehager og skoler er viktig for at disse institusjonene skal kunne bidra til å skape gode holdninger og formidle kunnskap om naturen og friluftsliv på en god måte. Disse oppgavene, samt å sikre allemannsretten er en viktig oppgave for kommunene. Kommunenes disposisjoner i tilknytning til arealplanene er viktige med tanke på innbyggernes muligheter for aktivt friluftsliv.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på at friluftsliv er et viktig fundament for livskvalitet, en grunnleggende del av vår kultur og dessuten et viktig helseforebyggende tiltak. Muligheten for å drive friluftsliv har de senere år blitt svekket ved at attraktive naturområder er blitt redusert i størrelse og kvalitet. Dessuten blir gjenværende områder stadig mer utilgjengelige. 3 av 4 nordmenn bor i dag i byer og tettsteder hvor nedbygging av arealer og ulike barrierer gjør det vanskelig å drive friluftsliv. Behovet for en fortsatt nasjonal friluftspolitikk er derfor blitt forsterket de senere år.

       Flertallet mener det er behov for å styrke arbeidet med å sikre arealer for friluftsformål, og at det er nødvendig med en opptrapping av bevilgningene til dette formål de kommende år.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at hjemmelsgrunnlaget for å sikre varig vern av naturkvaliteter av hensyn til friluftslivet på privat grunn er mangelfullt, og foreslår å be Regjeringa legge fram for Stortinget et forslag til ny lovhjemmel i friluftlivsloven.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Friluftslivets Fellesorganisasjon i en høringsuttalelse fra 16. mars 1998 påpeker så store svakheter ved St.meld. nr. 58 (1996-1997) når det gjelder friluftsliv, at en anbefaler at det blir utarbeidet en egen stortingsmelding om dette. Dette medlem mener at flere grunner kan tale for det. Ikke minst er det viktig i denne sammenheng å minne om den betydning en aktiv arealpolitikk spiller. Mange steder i Norge er kystsonene under press. Videre er større sammenhengende naturområder en stadig begrenset ressurs i vår del av verden. Videre er allmennhetens tilgang til slike områder under press. Dette medlem mener Regjeringen bør være spesielt oppmerksom på disse forhold i sitt oppfølgingsarbeid i forbindelse med komiteens innstilling.

Luftkvalitet og støy

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på at samferdselssektoren er en viktig kilde til støy og lokal luftforurensning. Flertallet vil understreke kommunenes ansvar for å legge til rette for redusert transportbehov. Det er ikke minst viktig at kommunenes arealplanlegging reduserer avhengigheten av biltransport. Et godt utbygd gang- og sykkelvegnett er avgjørende for å redusere bruken av bil på korte turer. Flertallet viser til at arealplanleggingen også har store konsekvenser for mulighetene til å bygge ut et godt kollektivtilbud. Færre bilbaserte kjøpesentra, konsentrasjon av arbeidsintensive aktiviteter til steder med et godt kollektivtilbud og økt konsentrasjon av viktige servicetilbud i tilknytning til kollektivknutepunkter er viktig for å legge til rette for å erstatte bilbruk med kollektive transportmidler.

       Flertallet viser til at forurensningslovens krav til luftkvalitet er langt under det SFT anbefaler. I dag lever 600.000 til 700.000 mennesker i områder med luftforurensningen som tidvis overskrider SFTs anbefalte verdier for luftkvalitet. I tillegg utsettes nesten 1/4 av befolkningen for støyplager i nærmiljøet. Flertallet peker på at det i dag er uklart hvem som har ansvaret for luftmålinger, prognoser, varsling og iverksettelse av akuttiltak ved alvorlig luftforurensning. Flertallet mener derfor det er behov for en avklaring av ansvarsforholdet mellom statlige og kommunale myndigheter på dette området. Det er samtidig behov for en gjennomgang av hvilke grenseverdier for konsentrasjon av giftstoffer og partikler, bl.a. svevestøv, i luften, som skal utløse hhv. varslings- og akuttiltak, og av hjemmelsgrunnlaget for iverksettelse av slike tiltak. På denne bakgrunn vil flertallet be om at samferdselsministeren vurderer en egen miljøbestemmelse i vegtrafikkloven som vil gjøre det mulig å sette i verk tiltak mot akutt luftforurensning i byene.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at samferdsel skaper ulike miljøproblemer, blant annet utslipp av CO₂, som bidrar til drivhuseffekten, og utslipp av NOx, som gir luftveislidelser og bidrar til forsuring og skader på materialer. Person- og varetransporten står for om lag 35 % av de norske CO₂-utslippene. 60 % av NO_x-utslippene kommer fra transportsektoren. Over 700.000 mennesker i Norge er utsatt for helseskadelig luftforurensning. SFT anslår at 70-90 % av den helsefarlige lufta i Norge skyldes vegtrafikken i byer og tettsteder. Dette medlem mener at så vel restriksjonen på bilbruk, som en virkelig satsing på kollektive alternativer, spesielt i byer og tettbygde strøk, er en forutsetning for å dempe de store helseproblemene, samt for å gjøre noe for miljøet totalt sett. Dette medlem mener det primært må satses på banebaserte løsninger, og at Regjeringen må bidra med konkrete midler til en satsing på utbygging av nye og eksisterende bybaner/sporveier i de store byene. Dessuten må det satses mer på alternativer til bensin- og dieseldrevne transportmidler. Det bør vurderes å gi spesielle vilkår, evt. ved avgiftslettelse, for gassdrevne busser, elbiler, såkalte hybridløsninger m.v.

       Komiteen vil peke på at sur nedbør fortsatt er et av våre alvorligste miljøproblem. Riktignok er utslippene av svoveldioksyd (SO₂₎ gått betydelig ned, men utslippene av nitrogenoksider (NOx) har imidlertid økt. I Norge står biltrafikk og skipsfart for størstedelen av utslippene. Europa er den største eksportør av utslipp til Norge. Dette, sammen med egne utslipp, gjør at vi bruker store ressurser på å redusere surhetsgraden. Komiteen mener at Regjeringen aktivt må komme med tiltak som kan redusere egne utslipp.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener i denne sammenheng det samtidig må øves et sterkere press på statene i Europa, for å få ned deres utslipp. Det bør også vurderes om det skal stilles krav om økonomisk kompensasjon for de utgifter vi har til kalkingsprosjekter.

       Dette medlem viser til den økning som er på radioaktivitet i norsk farvann. Dette stammer med stor sikkerhet fra Sellafield. Norge bør i tillegg til å presse britiske myndigheter, forberede en sak i internasjonale domstoler mot denne britiske miljøkriminaliteten. Dette medlem mener i tillegg at norske myndigheter må trekke seg ut av, eller avslutte, aktivitet som fører til økt produksjon av radioaktivitet. Statkraft må derfor, som medeier, aktivt bidra til at Barsebäck atomkraft blir lagt ned. Skjer ikke dette må selskapet selge sine eierandeler i Sydkraft, som eier selskapet. Dette medlem mener dessuten, ut fra samme resonnement, at Haldenreaktoren må stenges og avvikles.

       Komiteen viser til at kommunene har en viktig rolle i arbeidet for å sikre god forvaltning av vannforekomstene, og at det i hovedsak er lokale utslipp som truer vannkvaliteten. Komiteen slutter seg til at kommunene oppfordres til å fastsette miljømål med tilhørende tiltaksplaner for sine vannforekomster. Det er gjennom en lokal tilnærming til de ulike problemene en kan finne de beste løsningene. Komiteen slutter seg til at vassdrag som er vernet mot kraftutbygging også sikres mot andre inngrep som kan redusere naturverdiene.

Næringslivets og forbrukernes medvirkning i arbeidet for en bærekraftig utvikling

       Komiteen viser til at næringsliv og forbrukere oppfordres til engasjement og aktiv medvirkning for å løse miljøutfordringene i arbeidet for å sikre en bærekraftig utvikling. I meldingen presenteres en rekke sektorers utfordringer og til en viss grad tiltak for å redusere miljøproblemene. Komiteen har merket seg beskrivelsen av miljøutfordringene de ulike bransjene står overfor.

       Komiteen viser til at landbruket er en viktig forvalter av natur og kultur. Komiteen vil i denne sammenheng spesielt peke på landbrukets rolle som forvalter av kulturminner og landbrukets viktige rolle for å ivareta det biologiske mangfoldet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil også peke på behovet for økt satsing på økologisk landbruk og fortsatt arbeid for å gjøre den konvensjonelle driften mer miljøvennlig.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil fremheve eiendomsretten som det beste grunnlag for god ressursforvaltning og langsiktig tenkning i landbruket. Privat eiendomsrett synliggjør kostnadene ved miljøskadelig virksomhet, og stimulerer til bærekraftig bruk og høsting av naturressurser. I prinsippet er fraværet av klart definerte eiendomsrettigheter bakgrunnen for alle miljøproblemer. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at en styrking av eiendomsretten i landbruket vil være god miljøpolitikk.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til det faktum at en økning i et produkts levetid, muliggjør en reduksjon i energibruk, i forurensning og i materialbruk. Som en generell miljøstrategi er etter alt å dømme økt levetid viktigst, selv om det i dette ikke er noen motsetning i at produktet må være resirkulerbart. Dette medlem er opptatt av det store energiforbruk som går med i produksjon av diverse varer. Bare for å produsere de møbler og husholdningsapparatene vi forbruker hvert år, kreves det en energimengde tilsvarende en produksjon fra minst to Alta-kraftverk. Ved krav til økt levetid spares altså store mengder energi, men i tillegg kommer de besparelser vi vil få i materialforbruket. Næringsliv og industri må derfor underlegges lovverk og økonomiske virkemidler som gir dem ansvar for de produserte varenes livssyklus. Kostnadene til dette må plasseres på produsentleddet, slik at det derved gis incentiver til å redusere avfallsmengden og eventuelle miljøskadelige komponenter, samt å forbedre holdbarheten til komponenter og produkt. Dette skjer på en del områder i dag, men kan med fordel utvides.

       På bakgrunn av dette fremmer dette medlem følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen gjennom økonomiske incentiver, legge til rette for at holdbarheten på komponenter i produkter skal økes, og fremme forslag om å innføre fra vugge til grav prinsippet for produsent, med krav om at « utbrukte varer » skal tas i retur. »

       Komiteen viser til at industrien har gjennomført viktige miljøforbedrende tiltak. En av hovedutfordringene nå er å innføre en kretsløptankegang, der produsenten av en vare også tar medansvar for varen etter bruk. Komiteen mener at på mange områder er ikke lenger miljøproblemene knyttet til utslipp, men til avfallsproblemet som oppstår når produktene kastes. Gjennom kretsløptankegang bevisstgjøres produsenten på ressursbruken knyttet til råvareproduksjon, til transport, til selve produksjonen og til produktet som avfall. Komiteen viser til at dette vil bidra til utvikling av en mer miljø- og ressurseffektiv industri, og at en av hovedutfordringene i bygg- og anleggssektoren er å øke resirkuleringen av byggematerialene.

       Komiteen mener innsatsen mot støy og for bedre luftkvalitet må styrkes. Astma og allergiplager rammer i dag en rekke barn blant annet på grunn av forurensning fra vegtrafikken. En styrket innsats for bedre luftkvalitet vil styrke livskvaliteten for en rekke mennesker, og vil i tillegg føre til innsparinger på helse- og trygdebudsjettene i framtida.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at samferdselssektoren er nært knyttet til en rekke miljøproblemer. Støy, lokale luftkvalitetsproblemer, klimautslipp og direkte inngrep i naturen, med de konsekvenser det har for det biologiske mangfoldet, er de viktigste.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, vil vise til at det i meldingen pekes på varehandelens rolle bl.a. knyttet til reklamens innvirkning på vårt forbruksnivå og forbruksmønster, som er en sterkt medvirkende årsak til flere miljøproblemer. Dette flertallet er glad for at det nå er mulig å reservere seg mot reklame i posten uten at en samtidig mister offentlig informasjon.

       Komiteen viser til at husholdningene har stor markedsmakt, og at de gjennom sine valg kan stimulere til mer miljøvennlig produksjon. En forutsetning for miljøbevisste handlinger er kunnskap om produktene. Komiteen mener derfor det viktig å satse mer på informasjon og videreutvikling av miljømerkeordninger. Ikke minst er det viktig at forbrukerne har tilgang til informasjon om ulike produkters forventede levetid.