| |
Kriminalomsorgens primære oppgave er å sørge for at straffereaksjonen blir gjennomført innenfor de gjeldende rettslige rammene, uten at domfelte begår nye straffbare handlinger eller unndrar seg fullbyrdingen ved å rømme fra fengselet eller utebli fra tilsynet. Arbeid, skolegang, fritidsaktiviteter og ulike tiltak og programmer er kriminalomsorgens tradisjonelle virkemidler i tillegg til de som følger av selve straffens gjennomføring.
Departementet vil fortsatt bygge på, utvide og utvikle de tradisjonelle virkemidlene. Det vil imidlertid bli lagt særlig vekt på å bygge ut programvirksomheten (påvirkningsprogrammene). Kriminalomsorgens mål er i løpet av en femårsperiode å kunne gi et relevant programtilbud til alle innsatte og samfunnsstraffedømte.
Fullbyrding av straff skal foregå i en for samfunnet betryggende form. Innholdet i soningen må tilpasses dette hovedhensynet. En av kriminalomsorgens hovedutfordringer er å finne fram til tiltak og metoder som kan bidra til å motvirke framtidig kriminalitet, og dermed øke tryggheten i samfunnet. Komiteen mener at straffefullbyrdingen i rehabiliteringsøyemed må ta utgangspunkt i individuelle behov og forutsetninger som støtter opp om domfeltes ansvar for og vilje til å bryte med kriminaliteten. Komiteen viser til kriminalomsorgens virkemidler for å forebygge nye straffbare handlinger. Komiteen er enig i at det må legges særlig vekt på en utbygging av påvirkningsprogrammene, og vil understreke kriminalomsorgens mål om at alle innsatte og samfunnsstraffedømte skal kunne få et relevant programtilbud.
For domfelte med straffer som gir adgang til prøveløslatelse på 2/3 tid, eller som fullbyrder en samfunnsstraff, skal det like etter at soningen er påbegynt utarbeides en framtidsplan. Den skal særlig legge vekt på domfeltes motivasjon og egnethet til å delta i ett eller flere programmer. Deltakelse i programmer forutsetter at domfelte erkjenner ansvar for sin kriminalitet, og er motivert for endring.
Mens fullbyrdingen i lukket anstalt pågår, skal kriminalomsorgen koordinere de ulike tjenestene i et nært samarbeid med de tjenesteytende instansene. Ved prøveløslatelse eller fullbyrding utenfor lukket fengsel bør hovedregelen imidlertid være at ansvaret ligger hos de respektive faginstansene.
En støtte- og motiveringsfunksjon overfor innsatte som er i ferd med å realisere en fremtidsplan, vil bli lagt til kontaktpersonen. Kontaktpersonen vil vanligvis være en tjenestemann som har et særlig ansvar for å følge opp den enkelte innsatte under soningens gang.
Komiteen fremhever viktigheten av å utarbeide individuelle soningsplaner med tiltak som kan hjelpe de innsatte til å føre lovlydige liv. Det må fokuseres særlig på de domfeltes eget ansvar for sitt kriminelle handlingsmønster og vilje til eget ansvar for å endre sin kriminelle adferd. For å forebygge stadige tilbakefall til kriminalitet mener komiteen at domfelte med straffer som gir adgang til prøveløslatelse på 2/3 tid eller som fullbyrder en samfunnsstraff skal ha rett og plikt til soningsplanlegging, der kvalifisert personale i samarbeid med domfelte utvikler forpliktende soningsplaner for den enkelte. En slik framtidsplan skal bygge opp de innsattes evne til å mestre egen livssituasjon. Det må bygges opp et nært samarbeid med de tjenesteytende instanser, som helsevesen, skoleverk, sosialetat og arbeidsmarkedsetat. Dette samarbeidet må kunne videreføres ved fullbyrding utenfor anstalt og ved prøveløslatelse, og slik bidra til en nødvendig styrking av innsattes ettervern.
Framtidsplanen må også omhandle oppfølgingstiltak for å forebygge tilbakefall etter soning, der den domfelte får en eller flere støttespillere rundt seg. Komiteen vil særlig framheve kontaktpersonens sentrale rolle, og de positive erfaringer man har med denne ordningen. Komiteen er enig i kriminalomsorgens mål om at iallfall alle innsatte med framtidsplan skal ha en eller flere kontaktpersoner å forholde seg til under soningsforløpet, og ser at en slik satsning krever økt tilførsel av kompetanse og ressurser. Komiteen vil fremheve betydningen av å sikre et sosialt nettverk for de innsatte. Komiteen vil i denne sammenheng understreke at foreldre og pårørende må være viktige samarbeidspartnere for ansatte i kriminalomsorgen i straffegjennomføringen og at kriminalomsorgen må legge til rette for et slikt samspill. Komiteen vil framheve det samspill som er mellom kriminalomsorgen og frivillige organisasjoner, under og etter soning. Komiteen mener det er viktig å stimulere til fortsatt samarbeid, bl.a. gjennom økonomisk støtte.
Komiteen viser til at meldingen bare i begrenset grad har noen konkretisering av progresjonssoningens innhold. Komiteen vil peke på at det kan være problemer med å videreføre kurs, programmer og tilbud fra en institusjon til den neste ved utslusing. Hovedmålet for den enkelte innsatte må være å få sluttført gode utdannings- og utviklingsprogrammer. Komiteen forutsetter at departementet er bevisst på dette problemet og kontrollerer at alle regionene har mulighet til å følge opp intensjonene med progresjonssoningen.
Komiteen vil understreke at det er viktig at progresjonssystemet fungerer på en måte som tillater fanger å få et stabilt miljø rundt seg uten å måtte gjennomgå store forandringer ved flytting med jevne mellomrom. Alle utslusinger bør baseres på frivillighet, og med sikkerhet om at det er mulig å videreføre ønskede behandlingstilbud f.eks. rusavvenning.
De straffe- og sikringsdømte er en uensartet gruppe. Den største gruppen domfelte har imidlertid en overvekt av negative livserfaringer, høyere grad av somatisk og psykisk sykelighet enn gjennomsnittet, større rusmiddelmisbruk og færre tilknytningspunkter til ikke-kriminelle miljøer.
Normalt er mindre enn 0,5 % av de innsatte under 18 år. Lese- og skrivevansker synes mer utbredt blant domfelte enn i normalbefolkningen. En tredjedel av de innsatte er uten arbeid ved innsettelsen. Nesten åtte av ti fengslede og tre fjerdedeler av friomsorgsklientellet har tidligere vært straffet. Blant de særtrekk som hyppig forekommer hos lovbrytere finner man hyperaktivitet, impulsivitet og konsentrasjonsvansker. Kriminell aktivitet henger blant annet sammen med tilpasningsvansker i skole og arbeidsliv, et høyt forbruk av rusmidler og involvering i et bredt spekter av normbrudd og risikoutøvelse. De tungt kriminelt belastede peker seg ut, ofte allerede fra barnsben av.
Velutdannede og personlig egnede tjenestemenn som kan møte de domfelte med trygghet og klare grenser, er av helt sentral betydning. Frivillige medarbeidere er likeledes viktige modeller.
Å sammenlikne undersøkelser om tilbakefall er vanskelig av mange grunner: Undersøkelsene opererer med forskjellig målegrunnlag og ulike tilbakefallsdefinisjoner, og det skilles ofte ikke mellom alvorlige og mindre alvorlige lovbrudd.
I meldingen gjengis hovedtrekk fra noen undersøkelser om tilbakefall.
Fullbyrding av straff skal foregå i en for samfunnet betryggende form. Innholdet i soningen må tilpasses dette hovedhensynet.
Målsettingen om at kriminalomsorgen gjennom sine individuelle tiltak skal redusere tilbakefallet til ny kriminalitet, må bygge på en realistisk tilnærming. Det er i seg selv betydningsfullt om man hos de domfelte kan sette i gang en utviklingsprosess som øker selvinnsikten og -kontrollen. Departementet går inn for fortsatt forskning og systematisering av erfaringer i den hensikt å finne en tryggere kunnskapsbasis for den framtidige utbyggingen av kriminalitetsforebyggende programmer og tiltak.
Generelle tiltak er arbeid, fritidstiltak og religiøs virksomhet. Dessuten skal ulike påvirkningsprogrammer opprettholdes og utvikles.
Komiteen viser til at de straffe- og sikringsdømte er en uensartet gruppe med hensyn til oppvekst, sosial bakgrunn og tilhørighet, helse og sosialt nettverk. Komiteen vil framheve den betydelige utfordring som ligger i å finne fram til virkemidler som kan påvirke de domfelte slik at risikoen for ny kriminalitet motvirkes og evnen til å mestre livets utfordringer på en sosialt akseptert måte stimuleres.
Komiteen viser til departementets gjennomgang av generelle tiltak og av påvirkningsprogrammer. Komiteen mener dette utgjør en god bredde i tiltakene, der rehabiliteringsmålsettingen tydeliggjøres og der mangfoldet i fangebefolkningen nås.
Komiteen finner det avgjørende at de enkelte tiltak og påvirkningsprogram er differensierte og har et individuelt tilpasset innhold. Komiteen viser her til at bare 30 % av de innsatte er i fast arbeid ved innsettelse. 17 % av de innsatte har ikke fullført grunnskolen. 12 % har fullført videregående skole, og innsatte har en overopphopning av problemer i forhold til lese-, skrive- og matematikkvansker. Dette innebærer slik komiteen ser det at det må stimuleres til og satses på utdanning og arbeidstrening for innsatte. Tiltakene må legge vekt på å gi yrkesrettet kompetanse.
Komiteen mener at de individuelle soningsplanene krever en god samordning mellom de tjenesteytende instanser, som må videreføres i ettervernet for de innsatte.
Komiteen er enig med departementet i at det skal tas i bruk ressurser til den type tiltak som man gjennom teori, forskning og erfaring antar har størst effekt og som ikke forverrer domfeltes sosiale og personlige situasjon. Tiltak som igangsettes må evalueres for å sikre en best mulig kvalitet, og det må legges til rette for mer systematisk oppfølging på alle nivåer.
Komiteen viser til at en stor del av de straffedømte har et etablert rusproblem før innsettelse. Dette utgjør et spesielt problem både for den enkelte og for kriminalomsorgens oppgaveløsning. Arbeidet mot rusmisbruk under soning må både rette seg mot kontrollvirkemidlene og tilbudet for de innsatte under soning.
På bakgrunn av at Stortinget først har fått oversendt departementets delplan for kontrollvirkemidlene i narkotikaarbeidet i forbindelse med St.prp. nr. 1 (1998-1999), vil komiteen kommentere denne i forbindelse med budsjettbehandlingen.
Komiteen anser at fullbyrdingens innhold som beskrevet i stortingsmeldingen med f.eks. soningsprogram, progresjonssoning, kontraktssoning og påvirkningsprogram (Stifinnern) er viktig for å kunne gjøre noe i forhold til motivasjon og den enkeltes rusproblem. Det må sikres et godt samarbeid mellom helsetjenesten og kriminalomsorgen mht. behandlingsopplegg.
Komiteen viser til debatten om metadonbehandling under soning og at departementet skal utarbeide forskrifter om dette. Komiteen viser til at partienes synspunkter når det gjelder metadonbehandling vil bli knyttet til budsjettbehandlingen.
I rehabilitetsøyemed legger komiteen for øvrig vekt på oppfølgingstiltak for å forebygge tilbakefall etter soning. Komiteen mener det må legges til rette for et godt ettervern og samarbeid med bl.a. helsesektor og sosialetaten i selve soningstiden.
Det er departementets oppfatning at tiltak rettet mot å forebygge nye lovstridige handlinger skal bygges ut både i omfang og kvalitet. I dette arbeidet har fengselsbetjentene en sentral plass. En vellykket straffegjennomføring vil derfor i stor grad være avhengig av de ansattes kompetanse, og utvikling av programmer krever en annen og delvis ny kompetanse hos de ansatte.
Bistandsapparatet vil i større grad bli trukket med i arbeidet med tilbakeføring av de straffedømte til samfunnet, og frivillige medarbeidere vil bli benyttet i større utstrekning. Dette krever at både fengselsvesenets og friomsorgens medarbeidere gis opplæring i tverretatlig og tverrfaglig samarbeid.
Komiteen viser til de ansattes betydning for rehabiliteringen av de straffedømte. I utbyggingen av forebyggende tiltak mener komiteen man skal ta utgangspunkt i den kompetansen og de ressurser tjenestemenn besitter. Samtidig ser komiteen at endrede og nye oppgaver i tilknytning til straffegjennomføringen krever en annen og delvis ny kompetanse hos de ansatte.
Videre merker komiteen seg at også friomsorgen vil stå overfor utfordringer som må møtes med ny kunnskap. Kompetanseutvikling, etter- og videreutdanning og ressurser til dette må slik komiteen ser det være et prioritert område på alle nivåer innen kriminalomsorgen. Komiteen merker seg at frivillige medarbeidere vil bli benyttet i større utstrekning i arbeidet med tilbakeføring av de straffedømte til samfunnet.