| |
Kapittelet gir en oversikt over dagens straffereaksjoner og fullbyrdingsformer, og det fremmes forslag til endringer. Sentralt står forslagene om progresjonssoning, korttidsfengsling, straffullbyrding utenfor fengsel og endringer i løslatelsessystemet. Deretter blir gjennomføringen av samfunnsstraffer drøftet. Til slutt vurderes gjennomføringen av varetekt.
Det er i utgangspunktet soningstidens lengde som avgjør hvilken type anstalt den domfelte skal starte straffegjennomføringen i. Ubetingede dommer gjennomføres i lukkede anstalter, og/eller åpne anstalter, samt frigangshjem og hybelhus. Med samfunnsstraffer menes samfunnstjeneste, betinget dom med promilleprogram, betinget dom med tilsyn eller tilsyn ved prøveløslatelse.
Straff har mange formål, bl.a. motvirke uakseptable handlinger, tjene til skrekk og advarsel og beskytte folk mot lovbrudd. Det skal være forholdmessighet mellom forbrytelsen og straffen. Hensynet til kortvarig samfunnsbeskyttelse vil måtte veies mot tiltak som på lengre sikt motvirker kriminalitet. Likebehandling må veies mot individuelt tilpassede tiltak, og bistand må balanseres mot kontroll, restriksjoner og tvang.
Mangfoldet blant de innsatte krever en differensiert straffegjennomføring. Hovedutfordringen er å få til en bedre tilrettelegging for en kriminalitetsfri tilværelse. Kjernen i dette er at virkemidlene under soningen må brukes systematisk og målrettet for å påvirke domfeltes adferd.
For å tilrettelegge for bedre innhold i straffegjennomføringen for de straffedømte som er motivert og som vil ta ansvar for sin egen kriminelle situasjon, ønsker departementet å etablere en ordning med progresjonssoning. Progresjonssoning gjennomføres med større systematikk og gir domfelte større valgmuligheter, men stiller også vesentlig større krav. Systemet baserer seg på at den domfelte blant annet må « kvalifisere seg » for å komme videre i progresjonen. Progresjonssoning vil normalt innebære en trinnvis utslusing til åpnere soning.
En slik straffegjennomføringsform vil bare kunne omfatte en del av de innsatte. En stor andel vil derfor også i fremtiden fullbyrde straffen etter dagens ordinære soningssystem, såkalt basissoning. Departementet vil, vesentlig av ressurshensyn, foreløpig gå inn for at de som har en dom på mindre enn 74 dager ikke bør delta i ordningen. Videre vil sikkerhetsvurderinger, herunder sviktfare, kunne være til hinder for deltakelse. Kravet til motivasjon, samtykke og egnethet vil også begrense deltakerantallet. Det vil være et gjennomsnitt på rundt 600 innsatte som kan omfattes av ordningen. Alle innsatte skal imidlertid kunne delta i påvirkningsprogram og andre fagopplegg forutsatt at det ressursmessig er mulig.
Komiteen viser til at samfunnets bruk av straff har mange formål. Hensynet til kortvarig samfunnsbeskyttelse vil måtte veies mot tiltak som på lengre sikt motvirker kriminalitet. Denne avveiningen må foretas av såvel domstolene som kriminalomsorgen.
Komiteen understreker at mangfoldet blant de innsatte krever en differensiert straffegjennomføring, med saklig begrunnet forskjellsbehandling innsatte imellom. Hovedutfordringen er slik komiteen ser det å strukturere og målrette en straffegjennomføring som totalt sett gir bedre tilrettelegging for en kriminalitetsfri tilværelse.
Komiteen er enig i at det, for å tilrettelegge for bedre innhold i straffegjennomføringen for de straffedømte som er motivert og som ønsker å ta ansvar for sin egen kriminelle situasjon, bør etableres en ordning med progresjonssoning. En slik soningsform bør kjennetegnes ved en gradvis utslusing fra lukket til åpnere soning. Komiteen viser til at departementet mener deltakerantallet i progresjonssoningen av flere grunner vil være begrenset, og at det for soning under 74 dager vil være vanskelig å delta i progresjonssoning. Komiteen er enig i at det må stilles krav til den enkeltes motivasjon, samtykke og egnethet for å bli omfattet av progresjonssoningen. Dette må være klare forutsetninger for at den enkelte skal kunne omfattes av slik soning. Videre er komiteen enig i at det må foretas sikkerhetsvurderinger for å avgjøre soningsform for den enkelte. Komiteen vil understreke at brudd på forutsetninger for deltakelse i progresjonssoningen, må reageres på. Reaksjonen i slike tilfeller kan være tilbakeføring til basissoning for kortere eller lengre perioder. Komiteen er enig med departementet i at ordninger med framtidsplaner, kontaktperson og utviklingen av påvirkningsprogrammer er forutsetninger for å etablere progresjonssoning.
Komiteen er enig i at den andel innsatte som for framtiden ikke omfattes av progresjonssoningen, skal fullbyrde straffen etter dagens ordinære soningssystem, basissoningen. Komiteen mener at målet om rehabilitering tilsier at flest mulig individuelt bør prøves for egnethet for progresjonssoningen, og at alle innsatte bør delta i påvirkningsprogram og andre fagopplegg.
Komiteen viser videre til at det er
nær sammenheng mellom hvor hurtig et lovbrudd oppklares og straffes, og den
allmennpreventive og forebyggende effekt straffen har.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at man har som hovedregel at ingen skal sone under strengere forhold enn det som er sikkerhets- og kontrollmessig nødvendig.
Flertallet viser videre til at
fullbyrding av straff skal skje straks dommen er rettskraftig når ikke annet
er særskilt bestemt. Kriminalomsorgen har hittil hatt som resultatmål at
det ikke skal være rettskraftige dommer som er eldre enn 3 mnd. før soning
iverksettes. Regjeringen har i
St.prp. nr. 1 (1998-1999) foreslått at straffereaksjoner skal iverksettes
straks og senest to måneder etter at dommen er rettskraftig. Flertallet er
enig i dette. Godt samarbeid og god kommunikasjon mellom politi og
kriminalomsorg med hensyn til fullbyrdingen kan bidra til at dette målet nås
i enda større grad enn i dag.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet og Høyre mener at et resultatmål om at gjennomføringen av
straffen skal være påbegynt innen to måneder etter at dommen er rettskraftig
er uakseptabelt, og viser til at det finnes eksempler på at en straffedømt
har begått ny og alvorlig kriminalitet i løpet av den tiden vedkommende har
ventet på innkalling til soning. Det er også en alvorlig belastning for
ofrene å risikere å treffe den straffedømte på gaten i dagene etter at
rettskraftig dom er avsagt. Etter disse medlemmers mening skal soning
påbegynnes straks dommen er rettskraftig.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utarbeide
et regelverk som sikrer at soning av straff starter umiddelbart etter at en
dom er rettskraftig. »
Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer
følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme regelendringer som sikrer at soning av idømt straff som hovedregel starter umiddelbart etter at en dom er rettskraftig. »
Deler av det kriminelle miljøet internasjonalt og nasjonalt blir stadig hardere. Enkelte innsatte har tilknytning til organiserte kriminelle grupper. Det kan derfor oppstå situasjoner som krever at det raskt må stilles til rådighet varetekts- og soningsplasser med særlig høyt sikkerhetsnivå. I dag er det et forholdsvis lite antall innsatte dette dreier seg om, og en realistisk strategi er å spre disse i allerede eksisterende anstalter. Nye fengsler bygges slik at det kan etableres høyrisikoavdelinger ved behov. Departementet foreslår at det innenfor hver kriminalomsorgsregion skal være fengselsavdelinger som i løpet av kort tid skal kunne endre regime fra et normalt til et ekstra høyt sikkerhetsnivå.
Regjeringen foreslo våren 1992 å opprette et eget fengsel, den såkalte spesialanstalten for innsatte med store atferdsavvik. I St.prp. nr. 1 (1996-1997) foreslo departementet i stedet å vurdere etablering av særlige avdelinger, såkalte ressursavdelinger, med en annen organisering, færre innsatte, større arealer og større personaltetthet enn i fengselsvesenet for øvrig. Formålet med ressursavdelingene er bedre å ivareta de særlige behovene hos de dårligst fungerende innsatte, f.eks. innsatte med psykiske problemer og forvaringsdømte. Departementet vil komme tilbake til innholdet i forvaringsstraffen i ikrafttredelsesproposisjonen til de nylig vedtatte lovendringene om utilregnelighet og særreaksjoner. I første omgang tas det sikte på å gjennomføre et forprosjekt med henblikk på å etablere en ressursavdeling ved Trondheim kretsfengsel, men departementet mener at man bør etablere flere slike ressursavdelinger.
I 1993 ble muligheten for åpen soning utvidet. Innsatte som ikke har lengre straffetid enn seks måneder skal som hovedregel innsettes i åpen anstalt. Innsatte med fengselsstraff over tre år skal som regel ikke overføres til åpen soning før de har utholdt en betydelig del av straffen. I 1997 var det 69 rømninger (unnvikelser) fra åpen anstalt, mens 16 innsatte rømte fra lukket anstalt. Det er primært korttidssonere som rømmer. Åpne plasser koster i gjennomsnitt ca kr610 pr. døgn, mens den tilsvarende kostnad for en lukket plass er kr1010. Både i Sverige og Danmark er utgangspunktet at de innsatte skal sone i åpen anstalt. Åpen soning er et hensiktsmessig virkemiddel for å forberede overgangen til frihet, og departementet ønsker at domfelte med dommer på inntil to år bør kunne vurderes for direkte innsettelse i åpen anstalt.
Når det gjelder overføring fra lukket til åpen soning, er dagens ordning at alle innsatte med gjenværende soningstid på fire måneder vurderes overført. Departementet vurderer å endre dette. Utgangspunktet bør være at alle som starter soningen i en lukket anstalt skal kunne kvalifisere seg for å sone i en åpen anstalt.
Det har vært stilt spørsmål ved om de som er dømt for økonomisk kriminalitet eller volds- og sedelighetsdømte bør være utelukket fra å sone i åpen anstalt. Departementet er kommet til at generelle begrensninger basert på lovbruddskategori (som gjaldt før 1993) ikke bør gjeninnføres. Soning i åpen anstalt kan imidlertid bare skje når det er sikkerhetsmessig forsvarlig. Innsatte som ikke møter etter innkalling til soning i åpen anstalt, eller møter beruset, bør innsettes i lukket anstalt.
En spesiell gruppe åpne anstalter er frigangshjemmene. Fengselsvesenet disponerer i dag 44 faste frigangsplasser. Anstaltenes erfaring med frigang er gode og departementet finner følgelig ikke grunn til innstramninger, men går inn for generelt bedre oppfølging av innsatte på frigang.
Friomsorgen har fire hybelhus med til sammen 54 plasser. De fleste som bor der er innsatte som soner etter fengselsloven § 12 (dvs. pga. behandlingsbehov). Beboerne skal være i arbeid eller gå på skole. Departementet mener hybelhusene bør få større betydning ved utviklingen av differensierte strafferettslige reaksjoner.
Fengselslovutvalget foreslo i NOU 1988:37 at man etablerte « straffullbyrdelse utenfor anstalt » som et eget fullbyrdelsesalternativ. Departementet mener at domfelte som har deltatt i progresjonssoning, bør kunne fullbyrde siste delen av straffen utenfor fengsel i en overgangsfase mot prøveløslatelse. Slik soning må bygge på individuelt utformede tilsynsprogram og klare vilkår med høyt kontrollnivå. Som ved frigang må innsatte være i arbeid eller undervisning. Domfelte vil kunne pålegges et totalforbud mot rusmidler, og deltakelse i ulike påvirkningsprogrammer. I tilfeller hvor det er nødvendig med et høyere kontrollnivå, vil man vurdere å bruke tilsyn med elektronisk kontroll. Forslaget krever endring av fengselsloven. Det vurderes også å endre fengselsloven til en kriminalomsorgslov som omfatter både fengselsvesen og friomsorg.
Komiteen merker seg at trekk ved kriminelle miljøer kan føre til situasjoner som krever at det raskt må stilles til rådighet varetekts- og soningsplasser med særlig høyt sikkerhetsnivå. Komiteen støtter departementets forslag om at det innenfor hver kriminalomsorgsregion skal være fengselsavdelinger som i løpet av kort tid skal kunne endre regime fra et normalt til et ekstra høyt sikkerhetsnivå.
Komiteen er tilfreds med at det er skjedd en forbedring av tilbudet for innsatte med store atferdsavvik, både innen fengselsvesenet og psykiatrien, men fortsatt vil det være nødvendig å styrke arbeidet overfor innsatte med f.eks. psykiske problemer. Komiteen viser til B.innst.S.nr.4 (1996-1997), der en enstemmig komité uttaler at:
| « Komiteen støtter departementets ønske om en styrket differensiering av fengselsvesenets soningstilbud og vurdering når det gjelder etablering av særlige avdelinger med en annen organisering og større personaltetthet, såkalte ressursavdelinger i enkelte anstalter, for å ivareta de særskilte behov hos de dårligst fungerende innsatte. » |
Komiteen er positiv til etablering av ressursavdelinger, og støtter en gjennomføring av forprosjekt med henblikk på å etablere en ressursavdeling ved Trondheim kretsfengsel. Erfaringer fra dette forprosjektet må så langt det er relevant brukes for å etablere slike ressursavdelinger også ved landsfengslene Ila og Bergen, og eventuelt også ved andre anstalter.
Når det gjelder særreaksjonssystemet og de forvaringsdømte, merker komiteen seg at departementet i en egen sak til Stortinget vil komme tilbake til innholdet i og konsekvensene for kriminalomsorgen når det gjelder forvaringsstraffen. Komiteen viser i denne sammenheng til Innst.O.nr.34 (1996-1997) om lov om endringer i straffeloven m.v. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner).
Komiteen viser til at bruk av isolasjon benyttes ved varetektskjennelse med ilagte restriksjoner, ved enerom som refselsesform og ved tvangstiltak som sikkerhetscelle/sikkerhetsseng. Komiteen henviser til sine merknader under pkt. 4.9 og pkt. 4.10 vedrørende varetekt.
Departementet opplyser i brev til komiteen, jf. vedlegg 2, at enerom som refselsesform er registrert i 1.091 tilfeller i 1996 hvor gjennomsnittstiden var 9 dager for alle. Tiltaket ble anvendt overfor 10 % av alle innsatte dette året. Komiteen ser nødvendigheten av isolasjon som refselsesform, men samtidig vil komiteen påpeke at bruk av enerom innebærer en påkjenning for den enkelte og kan medføre helsemessige belastninger med langvarig psykiske skader som resultat.
Komiteen ber departementet ha spesiell oppmerksomhet rundt disse forhold, og vurdere bruken og omfanget av enerom som refselsesform også i forhold til anvendelse av alternative refselsesformer som utelukkelse fra aktivitetstilbud, perimisjonsnekt etc.
Komiteen forutsetter at det gis offentlig tilgjengelige årlige oversikter over bruken av isolasjon.
Komiteen støtter departementet i at domfelte som ledd i en progresjonsrettet soning bør gå mot en stadig mer normalisert tilværelse. Domfelte som er funnet egnet til å delta i slik progresjonssoning, og som gjennom soningstiden har etterlevd forutsetningene, bør kunne fullbyrde siste del av straffen utenfor fengsel eller institusjon i en overgangsfase mot løslatelse. Slik soning må bygge på individuelt utformet tilsynsprogram og klare vilkår. Den enkelte må få oppfølging fra kriminalomsorgen, og kontrollnivået må være høyt. Brudd på vilkår må føre til raske sanksjoner.
Komiteen fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag for Stortinget om fullbyrding utenfor anstalt, herunder forslag til
lovfesting av når slik fullbyrding kan på-begynnes. »
Komiteen ser at en del av de forslag om tiltak som fremsettes i meldingen, krever en gjennomgang av lovverket. Komiteen viser til at departementet vurderer å endre fengselsloven til en kriminalomsorgslov som omfatter både fengselsvesen og friomsorg.
Komiteen er enig i en slik endring, og
fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å endre fengselsloven til en kriminalomsorgslov som omfatter både
fengselsvesen og friomsorg. »
Komiteen viser til departementets
drøftelse av bruk av åpne anstalter som eget soningsalternativ og som ledd i
en systematisk progresjon for domfelte.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at man bør ha som utgangspunkt at alle som starter soningen i en lukket anstalt, skal kunne kvalifisere seg for å sone i åpen anstalt. Flertallet vil understreke at det må foretas individuelle vurderinger i forhold til den enkelte straffedømtes motivasjon og egnethet samt hensynet til sikkerhet når åpen soning vurderes, enten det gjelder ved direkte innsettelse, eller ved overføring fra lukket til åpen soning. Flertallet vil videre understreke at vurderingen må innebære begrensninger slik at kriminelle gjengangere ikke får anledning til å misbruke ordningen til fortsatt kriminell virksomhet. Det må etter flertallets mening være en lav toleranse for brudd på forutsetningene for åpen soning.
Flertallet viser til at svikttallene
med hensyn til frigang er lave. Frigang synes som et godt virkemiddel for å
bedre domfeltes tilpasningsevne og styrke disiplinen og utholdenheten.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at bruken av frigang bør økes, og ses i sammenheng med progresjonssoningen og utviklingen av differensierte strafferettslige reaksjoner. Samtidig må oppfølgingen av frigjengere generelt sett bli tettere, noe som også vil øke sikkerheten. Dette flertallet ber departementet vurdere behovet for en økning i antall plasser ved frigangshjem og hybelhus.
Dette flertallet vil som departementet framheve at sviktstatistikken for åpen soning viser svært lave tall, at det er få disiplinærbrudd ved bruk av åpne soningsalternativer og at åpne plasser er billigere enn lukkede plasser. Åpen soning er et hensiktsmessig virkemiddel for å forberede til overgangen til frihet. Det bør overveies om tidspunktet for når innsatte skal vurderes for overføring til åpen anstalt kan fremskyndes i forhold til dagens ordning der vurderingen skjer ved fire måneders gjenstående soningstid. Dette flertallet støtter departementet i at generelle begrensninger basert på lovbruddskategori ikke bør gjeninnføres, samt i at domfelte med dommer på inntil to år bør kunne vurderes for direkte innsettelse i åpen anstalt.
Dette flertallet viser for øvrig til
oversikt over svikt ved fremstillinger og permisjoner, og over rømninger og
unnvikelser. Dette flertallet har særlig merket seg at antallet rømninger
fra lukket anstalt er lavt. Videre har dette flertallet merket seg at
innsatte som gjennom en utslusing er overført for å sone slutten av en
lengre dom står bare for liten andel av rømningene. Dette tyder på at
fengselsvesenet foretar gode sikkerhets- og egnethetsvurderinger, og dette
flertallet vil understreke hovedmålet om at rømninger, svikt og brudd under
fullbyrdingen minimaliseres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at antall rømninger er på et for høyt nivå, og viser til en artikkel i Aftenposten hvor det fremgår at norske fanger i 1995 var på rømmen i til sammen 2.150 dager. 23 av de rømte fangene i 1995 satt inne for alvorlige voldsforbrytelser. 6 av fangene som rømte i 1995 ble registrert for nye kriminelle handlinger.
Disse medlemmer mener at det er nødvendig å innføre nye ordninger som reduserer fangenes ønsker om å rømme. I dag betraktes rømninger som disiplinærbrudd og ikke som lovbrudd. Konsekvensene av å rømme fra åpen soning er tilbakeføring til lukket avdeling. Fanger som rømmer fra lukkede avdelinger får permisjonskarantene, vanligvis ca 1/2 år, og risikerer deretter å få en streng vurdering av permisjonssøknadene fordi det foretas en risikoanalyse. Fanger som rømmer kort tid før løslatelse, vanligvis opp til 1/2 år før løslatelser, får tillegg i soningstiden, vanligvis på 7-8 dager. Disse medlemmer er av den oppfatning at disse reaksjonene er alt for liberale, og at det bør åpnes adgang for helt andre reaksjonsformer. Rømning fra fengsel bør vurderes som lovbrudd og ikke som disiplinærbrudd. Dersom fangene vet at det vil få alvorlige konsekvenser hvis de rømmer vil det medvirke til å redusere motivasjonen for rømninger. Disse medlemmer vil derfor be Regjeringen fremme nødvendige lovforslag slik at det gis lovhjemmel for betydelige tilleggsstraffer for fanger som rømmer fra norske fengsler. Tilleggsstraffen kan utmåles i form av at hele eller deler av den allerede sonede straffen må sones på nytt, eller ved en tilleggssoning utmålt i prosent av den opprinnelig idømte straffen. Tilleggsstraffen som konsekvens av rømning kan enten idømmes i sammenheng med straffeutmålingen for de kriminelle handlingene, eller i form av en egen rettssak. Begrepet « rømning » kan defineres i forskrifter til loven som eksempelvis å ta seg ut av fengselet ulovlig og/eller ikke komme tilbake til institusjonen etter en fastlagt tid etter at fangene skulle ha vært tilbake etter permisjon i henhold til permisjonsreglementet.
Disse medlemmer vil påpeke at også økt bemanning, skjerpede sikkerhetsrutiner, og strengere vurdering av permisjonsadganger kan bidra til å redusere risikoen for rømninger.
Disse medlemmerer uenige i at domfelte med dommer på inntil to år bør kunne vurderes for direkte innsettelse i åpen anstalt. Etter disse medlemmers vurdering bør åpen soning bare brukes i forbindelse med svært korte dommer, og som utslusing, men da bare for en kort periode i avslutningen av den sonede dommen. Frigangsordning hvor fangene plasseres i egne frigangshjem eller hybelhus bør ikke benyttes som en del av dommen, men som et tilbud til oppfølging etter endt soning.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme
nødvendige lovforslag slik at det blir gitt lovhjemmel for å idømme
betydelige tilleggsstraffer for fanger som rømmer fra fengsel enten ved å ta
seg ut av fengselsinstitusjon eller ved å unnlate å vende tilbake til
fastlagt tid etter permisjon. »
Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at innsatte som gjennom utslusing er overført for å sone slutten av en lengre dom i åpen anstalt står bare for en liten andel rømninger. Dette tyder på at fengselsvesenet foretar gode sikkerhets- og egnethetsvurderinger. Etter disse medlemmers oppfatning er dette ikke et argument for en utvidelse av ordningen, men for å videreføre dagens praksis.
Etter dagens praksis løslates tilnærmet alle innsatte på 2/3 tid med mindre de soner dom på under 74 dager eller venter en snarlig dom for nye forhold. Tidligste løslatelse kan finne sted etter avsonet 1/2 tid. Dette krever spesielle og meget tungtveiende grunner. Utlendinger som ikke er skandinaver og som skal utvises fra landet, kan løslates midt mellom 1/2 og 2/3 tid, det vil si ved 7/12 tid. Fengselsloven § 45 åpner også for at innsatte kan løslates kort tid før han ellers skulle løslates når særlige grunner tilsier det.
Prøveløslatelse innvilges alltid med vilkår om at den domfelte ikke begår ny kriminalitet i en prøvetid. Prøvetiden er normalt mellom seks måneder og tre år og kan aldri overstige fem år. Domfelte kan pålegges ett eller flere særvilkår ved prøveløslatelsen, f.eks. tilsyn av friomsorgen. Den normale tilsynstiden er seks måneder. I praksis har den innsattes syn på tilsynet, med enkelte få unntak, i mange år vært avgjørende for spørsmålet om ileggelse av tilsyn. Det er imidlertid nå fra departementets side presisert at domfeltes egen mening skal tillegges mindre vekt og at det sentrale element i vurderingen skal være faren for nye lovbrudd. Domfelte som er dømt for alvorlige forhold og som løslates med lang resttid, bør som hovedregel ilegges tilsyn ved prøveløslatelsen. Friomsorgen har i varierende grad meldt brudd på tilsynet ved prøveløslatelse og det reageres sjelden på tilsynsunndragelse. Departementet mener at innsatsen på dette området skal forsterkes.
Fengselslovutvalget foreslo i NOU 1988:37 at prøveløslatelsesinstituttet skulle oppheves mot tilsvarende reduksjon i straffutmålingen ved domsavsigelsen. Departementet mener imidlertid at hovedregelen fortsatt bør være prøveløslatelse ved 2/3 tid, og at prøvesituasjonen må være reell. Prøveløslatelse bør ikke finne sted hvis domfelte er anmeldt for nye straffbare forhold som ikke er pådømt eller hvis man antar at en prøveløslatelse kan innebære en for stor sikkerhetsrisiko.
Friomsorgsutvalget foreslo i NOU 1993:32 at tilsyn ved prøveløslatelse på 2/3 tid burde avvikles. Utvalget begrunnet dette med at vilkåret om tilsyn nærmest fremstår som et tilbud til den innsatte. Departementet mener at alle innsatte som prøveløslates på 2/3 tid bør ha tilsyn i inntil 3 måneder. Dette innebærer en viktig og omfattende endring i forhold til dagens praksis. Gjeninnsettelse kan etter dagens ordning bare besluttes av domstolen. Tidligere lå kompetansen hos Fengselsstyret. Departementet vil vurdere om avgjørelsesmyndigheten til å gjeninnsette ved brudd på særvilkårene bør flyttes tilbake til fengselsdirektøren for å få en raskere behandling. Behandlingen av brudd på grunnvilkåret om ikke å begå ny kriminalitet må fortsatt ligge hos domstolen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at det må foretas en individuell vurdering av om prøveløslatelse skal innvilges, hvor domfelte kan pålegges ett eller flere særvilkår. Det må sikres veiledende retningslinjer for innholdet av den lokale vurdering ved prøveløslatelse for å tilgodese forutsigbarhet og ensartet grunnlag for eventuell nektelse. Erfaringer har vist at den første tiden etter løslatelsen er den mest kritiske. For å motvirke ny kriminalitet er det et særskilt behov for oppfølging og kontroll i denne perioden. Flertallet viser til Innst.S.nr.192 (1991-1992), der en enstemmig komité uttaler at
| « Komiteen mener det i årene fremover er riktig å satse på å bygge ut ordningen med tilsynsprogrammer. KIF burde ha gode forutsetninger for å lykkes med denne oppgaven. Tilsynsprogrammene bør omfatte alle løslatelser fra lukket anstalt, ikke bare de som løslates på prøve selv om det vil være hovedtyngden av de domfelte. » |
Flertallet viser til at Stortinget
gjentatte ganger har gitt uttrykk for at brudd på tilsynsordningen må få
konsekvenser for domfelte. I tilsynsperioden må det være en lav toleranse
for brudd. Trusselen om gjeninnsettelse til soning av resttiden må være
reell. Flertallet er enig i at departementet bør vurdere å overføre
kompetansen til å beslutte gjeninnsettelse ved brudd på særvilkårene fra
domstolen til kriminalomsorgen. Flertallet mener dette er nødvendig for å
effektivisere reaksjoner på brudd på særvilkår, slik at reaksjonene kan
tjene sin hensikt.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i at hovedregelen fortsatt bør være prøveløslatelse ved 2/3 tid, der løslatelsesperioden skal være en integrert del av fullbyrdingen av fengselsstraffen.
Dette flertallet er enig med
departementet i at alle innsatte som prøveløslates på 2/3 tid skal ha tilsyn
i inntil tre måneder. Dette flertallet mener imidlertid at individuelle
hensyn kan tilsi større fleksibilitet enn det departementet legger opp til,
og ber departementet vurdere muligheten for at det i særlige tilfeller
ilegges tilsyn lenger enn tre måneder. Tilsynstiden skal primært brukes til
å etablere den nødvendige kontakt med andre myndigheter som skolevesen,
arbeidsmarkedsetat og sosialkontor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at ordningen med prøveløslatelser bør oppheves, uten at det må føre til at det idømmes mildere straffereaksjoner. Ordningen med prøveløslatelse etter 2/3-soning virker kun til å « kaste blår i øynene » på opinionen, som vil få et inntrykk av at det i Norge idømmes strengere straffer enn det reelt sett gjør. Disse medlemmer er enig i at det bør være en tilsynsperiode etter at en person er løslatt fra fengselet, administrert av friomsorgen, men denne perioden må starte etter endt soning, og kan gjerne være på en lengre periode enn 3 måneder.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen sørge for å
fjerne adgangen til å slippe fanger løs på prøve før dommen er fullført i
sin helhet. »
« Stortinget ber Regjeringen innføre en
ordning med en fast tilsynsperiode på minst 3 måneder for fanger som har
sonet mer enn 1 måneds fengselsstraff. »
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at hovedregelen bør være at man skal sone tiden fullt ut. Prøveløslatelse etter 2/3 tid bør brukes som påskjønnelse i spesielle tilfeller. Det er meningsløst å opprettholde et system som ikke er i samsvar med normal språklig terminologi. Komiteen har tidligere gitt uttrykk for at idømte straffer er for lave, og bør økes spesielt for volds- og sedelighetsforbrytelser samt gjengangere. Det blir derfor en motstrid dersom man opprettholder en slik generell straffereduksjon. Disse medlemmer støtter en utvidelse av tilsynet etter løslatelse fra fengsel, administrert av friomsorgen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige regelendringer for å sikre at hovedregelen blir at straff skal sones fullt ut, og at prøveløslatelse etter 2/3 tid bare brukes som påskjønnelse i spesielle tilfeller. »
Fengselsloven § 12 bestemmer at innsatte kan overføres til hybelhus, kursted, behandlingsinstitusjon med videre hvis det finnes hensiktsmessig på grunn av innsattes helbred, sinnstilstand, arbeidsevne, tilpasningsevne eller andre særlige grunner.
Departementet foreslår å endre bestemmelsen slik at opphold i behandlingsinstitusjon eller lignende kan finne sted uten den begrensning at oppholdet skal gjelde for den resterende soningstid. Det vurderes også å foreslå at opphold på hybelhus for siste del av fullbyrdelsen kan finne sted der dette finnes hensiktsmessig og sikkerhetsgrunner ikke taler imot.
Komiteen mener det må legges til rette for større grad av fleksibilitet, og støtter departementets forslag til endring av fengselsloven § 12, slik at opphold i behandlingsinstitusjon e.l. kan finne sted uten den begrensning som ligger i dagens formulering om at dette må gjelde for resten av soningstiden. Komiteen mener videre at fengselsloven må endres slik at opphold på hybelhus for siste del av fullbyrdelsen kan finne sted der sikkerhetsvurderinger gjør det ubetenkelig og domfelte anses egnet.
I B.innst.S.nr.4 (1997-1998) påpeker komiteen at bruk av § 12 i fengselsloven er et viktig virkemiddel i forsøket på å forhindre tilbakefall til ny kriminalitet. Forutsatt motivasjon og faglig gode behandlingsopplegg vil komiteen understreke at § 12 -soning ikke må hindres av nedprioritering i anstaltene eller ved ulik praksis i finansiering fra fylkeskommunene.
Det er tre kvinnefengsler i Norge: Totalt er det avsatt 142 faste plasser til kvinnesoning. Kvinner har ikke fullt ut fått et likeverdig soningstilbud som menn. Dersom kvinnene skal få bedre muligheter til differensiert soning, er det behov for flere utslusingsplasser. Departementet går derfor inn for å øke antallet slike plasser.
I de senere årene har flere mindre, lukkede anstalter åpnet for å ta imot kvinner uten at det har vært opprettet egne kvinneavdelinger. Dette har fungert bra og bør kunne videreføres og utvides, også for de åpne anstaltene. Dagens regelverk gir rom for å ta hensyn til kvinners særlige behov, og det foreslås ingen ytterligere særregler for kvinnelige domssonere.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har som utgangspunkt at alle domfelte skal ha samme muligheter og rammer under straffegjennomføringen. Regionene må ha tilnærmet likeverdige soningstilbud. Dette innebærer at det må være både åpne og lukkede plasser for kvinner i samtlige regioner. Flertallet vil understreke at kvinnelige innsatte må få samme mulighet som menn når det gjelder tilbud om differensiert soning, og støtter departementet i å øke antallet utslusingsplasser. Flertallet stiller seg positiv til en videreføring og utvidelse av anstalter der kvinner og menn soner sammen, der dette tilrettelegges på kvinners premisser. Flertallet vil samtidig understreke at den enkelte kvinnelige domfelte må kunne reservere seg mot å sone sammen med menn.
Utgangspunktet for relasjonen mellom barn og foreldre i fengsel må være barnas behov for og rett til god foreldrekontakt. De skjønnsmessige reglene i fengselslov og -reglement gir utstrakt mulighet til å ta hensyn til barns situasjon når en eller begge foreldrene er fengslet.
Det har vært reist spørsmål om muligheten for et eget soningsalternativ for foreldre og små barn. Det er imidlertid få innsatte som vil ha behov for en spesiell enhet for foreldre/barn-soning, og erfaringer fra utlandet viser også at et slikt tilbud ofte ikke ivaretar barnas behov og interesser på en tilfredsstillende måte. Departementet vil derfor ikke anbefale et slikt soningsalternativ. Behovet kan dekkes ved soning i mødrehjem eller lignende i medhold av fengselsloven § 12, eller ved aktiv bruk av progresjonsordningen. Departementet vil heller ikke anbefale at det etableres andre særordninger for innsatte med barn.
Komiteen er enig i at det ikke etableres et eget soningsalternativ for foreldre og barn, men at man med utgangspunkt i barnas behov for og rettigheter til god foreldrekontakt legger til rette for soning i medhold av fengselsloven § 12 eller ved aktiv bruk av progresjonssoning. Ved praktiseringen av de alminnelige regler om fullbyrdingen må kontakten mellom innsatte og deres barn vektlegges, både når det gjelder besøk, telefontid, permisjoner og soningsavbrudd.
Antall utenlandske fanger i norske fengsler viser en jevn økning. Med utenlandske innsatte menes her domfelte uten norsk statsborgerskap, og uten eller liten tilknytning til Norge. Disse skal ordinært utvises ved løslatelse. Utlendingene utgjør i dag ca 14 % av den totale fangebefolkning.
De fleste utenlandske statsborgere er innsatt i fengsler i østlandsområdet. Ullersmo landsfengsel står i en særstilling ved at ca 70 % av de narkotikafengslede på Ullersmo er utlendinger. Av de 347 utenlandske statsborgere som sonet i norske fengsler i januar 1998 var 67 % dømt for narkotikaforbrytelser.
Lov om overføring av domfelte åpner for at norske rettsavgjørelser kan fullbyrdes i utlandet og utenlandske rettsavgjørelser fullbyrdes i Norge. Vilkår for overføring av domfelte er blant annet at den domfelte selv samtykker i overføringen og at de straffbare handlingene også er straffbare i fullbyrdingslandet.
Sviktfarevurderinger fører ofte til at utlendinger ikke kan gis permisjon, frigang eller fremstillinger, og manglende tilknytning til Norge medfører at mange utlendinger sjelden får besøk. Språkproblemer fører til en mer isolert og belastende soningssituasjon, og det gis noe undervisning i norsk og engelsk til langtidsdømte utlendinger.
Spørsmålet om å opprette et eget fengsel eller en egen fengselsavdeling for utenlandske innsatte som skal utvises etter soning, har vært reist ved flere anledninger. Et eget fengsel med restriktivt soningsregime vil imidlertid med stor grad av sannsynlighet kunne medføre et høyt konfliktnivå, kreve betydelige ressurser og høy bemanning. Dagens reglement og praksis gir fengselsmyndighetene vid adgang til å føre effektiv kontroll med de innsatte, og disse virkemidlene antas å være tilstrekkelige. En begrensning av virkemidlene, for eksempel ved at overføring til annet fengsel ikke kunne finne sted, vil kunne medføre økte problemer. Departementet viser videre til at etablering av en egen anstalt for utenlandske statsborgere vil kunne stride mot FNs rasediskrimineringskonvensjon artikkel 2. En aktiv styring av et anstaltmiljø som er preget av mange utlendinger forutsetter imidlertid en noe annen kompetanse enn styring av et tradisjonelt norsk anstaltmiljø.
Departementet mener at en egen anstalt for utenlandske innsatte som skal utvises ikke er hensiktsmessig. Negativ kontakt mellom nordmenn og utlendinger kan begrenses ved en fleksibel bruk av dagens virkemidler, og ved at de tilsatte øker sin innsats i fangemiljøet. Departementet vil legge forholdene til rette for familiebesøk fra hjemlandet. Man tar sikte på å bygge opp kompetanse på kulturforståelse og språk. Det er en prioritert oppgave å rekruttere kvalifiserte tjenestemenn med annen kulturell bakgrunn.
Komiteen viser til at antall
utenlandske fanger i norske fengsler viser en jevn økning fra år til år.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener det er en utfordring for
kriminalomsorgen å legge forholdene til rette for at fullbyrdingen ikke blir
mer inngripende enn det som er nødvendig for å gjennomføre straffen og
hindre unndragelse. Flertallet er enig i at en egen anstalt for utenlandske
innsatte som skal utvises ikke er hensiktsmessig. I likhet med nordmenn må
det også foretas individuelle vurderinger av utlendinger når det gjelder
soningstilbud. Effektiv kontroll av innsatte og negativ kontakt mellom
nordmenn og utlendinger kan best skje ved en fleksibel bruk av dagens
virkemidler, og ved at de tilsatte øker sin innsats i fangemiljøet.
Forholdene må legges til rette for familiebesøk fra hjemlandet. Blant annet
ser flertallet behovet for å gjøre dagens besøksordning mer fleksibel, slik
at innsatte kan motta besøk av noe lengre varighet over færre dager.
Kompetansen på kulturforståelse og språk bør bygges opp. Etter flertallets
mening bør rekruttering av kvalifiserte tjenestemenn med annen kulturell
bakgrunn prioriteres, også ved opptak til Kriminalomsorgens
utdanningssenter.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om etablering av egne fengselsavdelinger/fengsel for utenlandske
statsborgere som skal utvises etter endt soning. »
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet viser til at antall utenlandske statsborgere i norske
fengsler har økt fra 164 til 322 i løpet av de siste ti årene. I første
halvår av 1998 var 15 % av fangene i norske fengsler utlendinger. Ved
Ullersmo landsfengsel var 38 % av de innsatte utenlandske statsborgere i
1995. Antallet var doblet siden 1987. Det har ført til store problemer,
blant annet i form av etniske konflikter der ulike fangegrupper går til
angrep på hverandre. Da justiskomiteen i 1995 besøkte Ullersmo landsfengsel
tok fengselsdirektøren til orde for å skille norske fanger fra de
utenlandske fangene enten gjennom egne avdelinger eller ved å bygge et nytt
fengsel beregnet på de utenlandske fangene. Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet flere ganger har lagt frem forslag om bygging av et slikt
fengsel beregnet på de utenlandske fangene som skal utvises etter endt
soning, og mener fortsatt at det bør bygges et slikt fengsel. De innsatte i
et slikt spesialfengsel bør holdes i denne lukkede anstalten inntil den
dagen de skal sendes ut av landet. De har intet behov for en utslusing til
det norske samfunnet gjennom overføring til åpen anstalt. En slik løsning
vil fjerne den muligheten det i dag er til å knytte kontakter mellom
kriminelle fra narkotikaeksporterende land og fanger fra mottakerlandet
Norge, noe som lett fører til planlegging av nye innførsler av narkotika der
de utenlandske fangene som skal utvises står for leveransene og de norske
fangene for mottakingen og videresalget.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at utlendinger i norske fengsler i likhet med nordmenn skal ha en individuell vurdering av soningstilbudet. Herunder vil det trengs kompetanse i kulturforståelse og språk. Disse medlemmer viser til at det er et behov for å kunne isolere enkelte typer kriminelle, f.eks. personer med bakgrunn fra internasjonal kriminalitet som skal utvises etter endt soning, fra andre fanger. Disse medlemmer viser til at Høyre tidligere har foreslått at det opprettes egne fengsler eller avdelinger for disse. Disse medlemmer registrerer derfor med tilfredshet at det skal opprettes egne avdelinger i hver region for å sikre mulighet for en separering av fangegrupper, men disse medlemmer er fortsatt av den oppfatning at det kan være behov for at det kan være spesielle avdelinger for de som skal utvises.
Forholdene for psykisk syke innsatte har vært et tilbakevendende problem for fengselsvesenet. Problemene har delvis vært et resultat av lang ventetid på innleggelse i psykiatrisk sykehus og tidlig utskriving tilbake til anstalten, og delvis et resultat av at selve soningsmiljøet har en ekstra tyngende virkning. Justisdepartementet går inn for å opprettholde dagens ordning med at Sosial- og helsedepartementet har det overordnede ansvar for fengselshelsetjenesten.
Det er ikke tillatt å tvangsmedisinere innsatte i fengslene. Departementet vil på et senere tidspunkt vurdere å komme tilbake til spørsmålet om adgangen til tvangsmedisinering i fengsel.
Opprettelse og utbygging av de regionale og fylkeskommunale sikkerhetsavdelingene har ført til at det er blitt noe lettere å få innlagt pasienter fra fengselsvesenet. Til tross for denne utbyggingen må innsatte som er aktivt psykotiske i perioder oppholde seg i fengsel utover en rimelig ventetid på noen dager. Fengselsvesenet har verken lokaler eller personalressurser til å håndtere denne type problemer på en tilfredsstillende måte.
Enkelte av problemene vil kunne finne sin løsning når det nye særreaksjonssystemet iverksettes. Da vil fengselsvesenet ikke lenger ha ansvar for de som var utilregnelige i gjerningsøyeblikket. Forslaget om ressursavdelinger kan også være et virkemiddel i denne sammenhengen.
Dagens fengselsreglement gir hjemmel for å reagere på uønsket atferd med isolasjon, såkalt eneromsbehandling. Dette vil kunne ha uheldig innvirkning på personer med psykiske lidelser, og bruken av slike tiltak vil bli vurdert nærmere.
Etter Stortingets vedtakelse av nye utilregnelighetsregler er det bare de sterkt utviklingshemmede som er unntatt fra plassering i fengselsanstalt. Fengselsvesenet må derfor være forberedt på at flere psykisk utviklingshemmede kan bli plassert i fengsel. Selv om disse i dag utgjør et lite antall innsatte representerer de store utfordringer. Uklarheter i betalingsansvaret mellom etater og forvaltningsnivåer representerer et betydelig problem, og Justisdepartementet vil ta initiativ til en bedre regulering av ansvarsforholdene.
Komiteen erkjenner at forholdene for psykisk syke innsatte har vært et tilbakevendende problem for fengselsvesenet. Tilbudet til innsatte som er aktivt psykotiske er heller ikke i dag tilfredsstillende, selv om opprettelse og utbygging av de regionale og fylkeskommunale sikkerhetsavdelingene har ført til at det er blitt noe lettere å få innlagt pasienter fra fengselsvesenet. Enkelte av problemene kan finne sin løsning når det nye særreaksjonssystemet iverksettes, og forslaget om ressursavdelinger kan også avhjelpe behovene.
Komiteen er enig i at Sosial- og
helsedepartementet fortsatt bør ha det overordnede ansvar for
fengselshelsetjenesten. Komiteen merker seg at departementet på et senere
tidspunkt vil vurdere å komme tilbake til spørsmål om adgangen til
tvangsmedisinering i fengsel. Komiteen mener at departementet bør ha en
spesiell oppmerksomhet i forhold til bruk av enerom for innsatte med
psykiske lidelser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatning at personer som er psykotiske ikke bør sitte i en vanlig fengselscelle. Det gjelder enten det er en straffedømt fange som blir psykotisk under fengselsoppholdet, eller det er en person som var psykotisk i gjerningsøyeblikket og derfor ikke er ansett å være strafferettslig tilregnelig. Samtidig mener disse medlemmer at slike personer, som ansees for å være farlige for sine omgivelser, ikke kan gå fritt på gaten. Disse medlemmer viser i denne forbindelsen til at Stortinget i 1997 vedtok en ny lov om behandlingen av personer som begår alvorlige voldshandlinger, deriblant drap, men som ikke kan dømmes til fengselsstraff fordi de var utilregnelige i gjerningsøyeblikket. Ifølge denne loven, som ennå ikke er trådt i kraft, skal disse personene kunne dømmes til psykiatrisk behandling innen det psykiatriske helsevern i fylkeskommunene. Det heter i loven at den som blir overført til tvungent psykiatrisk helsevern skal ha døgnopphold i en institusjon de første tre ukene. Deretter skal den faglig ansvarlige bestemme hvordan den videre oppfølgingen skal foregå. Disse medlemmer mener at denne ordningen ikke er god nok. Risikoen vil være tilstede for at pasienter sendes ut av institusjonene for tidlig, fordi institusjonene er hardt presset til å ta imot nye pasienter og derfor vil føle behov for å frigjøre institusjonsplasser.
For å redusere presset på fylkeskommunene, og for å sikre samfunnet et bedre vern mot farlige voldsutøvere, mener derfor disse medlemmer at det bør bygges en statlig behandlingsinstitusjon som er rømningsfri og derfor må være av fengselsliknende karakter, der personer, som fordi de er strafferettslig utilregnelige er dømt til psykiatrisk behandling, kan plasseres og holdes inntil de er helt friske. Dersom de etter friskmeldingen fortsatt ansees som livsfarlige for samfunnet kan de sendes til forvaring i et fengsel. En slik statlig behandlingsinstitusjon bør også brukes til behandling av de fangene som blir psykotiske mens de soner i fengsel. Etter behandlingen kan disse fangene returneres til sine fengsler for å sone resten av sine dommer. Disse medlemmer viser til at et system som dette er godt utbygd i Nederland, med flere institusjoner for fanger som er psykotiske eller har alvorlige karakteravvik.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Det bygges en statlig
behandlingsinstitusjon av fengselsliknende karakter for behandling av
personer som på grunn av strafferettslig utilregnelighet i stedet for
fengselsstraff blir dømt til psykiatrisk behandling, og for fanger som blir
psykotiske mens de soner i fengsel. »
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det er et problem at enkelte personer med spesielle psykiske problemer faller utenfor kriteriene for psykiatrisk behandling, f.eks. kan en person være kjent strafferettslig utilregnelig samtidig som det ikke finnes et psykiatrisk behandlingstilbud. Disse medlemmer vil understreke at det er spesielt viktig at disse personene får et egnet tilbud. Det er ikke akseptabelt at mennesker med problemer blir « kasteballer » mellom helse- og justisvesen. Dessuten er det flere av personene som utgjør en risiko for nærmiljø og familie som nødvendiggjør tiltak. Disse medlemmer vil derfor be justisministeren ta et initiativ overfor helseministeren for å kartlegge denne problemstillingen og finne egnede tilbud til denne gruppen.
Departementet mener at det er behov for å øke anvendelsen av dagens samfunnsstraffer og å utprøve nye reaksjoner. Nye samfunnsstraffer antas å kunne erstatte kortere ubetingede fengselsstraffer, og anvendes i grenseområdet mellom betinget og ubetinget fengselsstraff. Departementet vil vurdere å utrede spørsmålet om korttidsfengsling ved alvorlige brudd.
Målgruppen for samfunnstjenesten er først og fremst vinningskriminelle med flere straffereaksjoner bak seg. Som hovedregel skal samfunnstjenesten være et alternativ til ubetinget fengsel og idømmes for handlinger som ellers ville medført fengsel i inntil ett år. Det kan idømmes inntil 360 timer samfunnstjeneste. Det legges til grunn at 20-30 timer samfunnstjeneste tilsvarer 1 måneds fengsel.
Det har fra flere hold vært hevdet at samfunnstjenesten etter dagens ordning, i for liten grad oppleves som tyngende for domfelte. Departementet har vurdert hvordan en eventuell forsterkning av det straffende element kan gjennomføres.
Samfunnstjeneste kan i dag kombineres med bot og i særlige tilfeller inntil 30 dagers ubetinget fengsel. Departementet vil ikke foreslå noen endringer i adgangen til å idømme fengsel i kombinasjon med samfunnstjeneste, idet dagens ordning synes å fungere hensiktsmessig.
Departementet har videre vurdert om man bør øke antallet timer som utmåles pr. uke. Dette kan imidlertid bli praktisk vanskelig for personer i fullt arbeid. Muligheten for bare å intensivere tjenesten for de arbeidsledige, anbefales ikke ut fra likebehandlingshensyn. Det foreslås imidlertid at retten, ved idømmelse av en samfunnstjenestedom, kan bestemme at domfelte i tillegg pålegges å gjennomføre et tilsynsprogram. Muligheten for å føre kontroll med de samfunnstjenestedømte i gjennomføringsperioden vil bli forsterket.
Friomsorgen skal finne avtjeningsplasser hvor domfelte kan utføre samfunnsnyttig arbeid som ikke ville blitt gjort av lønnet arbeidskraft. Dette ser ut til å fungere godt i praksis. Enkelte steder har man forsøkt å la domfelte gå inn i arbeidsgrupper sammen med andre domfelte under kontinuerlig kontroll av en arbeidsleder. Erfaringene med dette er så langt gode, og departementet antar at en utvidelse av antallet grupper kan bidra til å redusere antallet som bryter vilkårene for tjenesten.
Andelen domfelte som bryter vilkårene for samfunnstjenesten har sunket fra over 30 % i prøveperioden til 23 % i 1997. Departementet vil vurdere de muligheter som finnes for å få andelen som bryter vilkårene ytterligere ned. Bruk av tilsynsprogrammer og økt satsing på sosial oppfølging i gjennomføringstiden er de viktigste elementene i så måte.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til Innst.S.nr.192 (1991-1992), der en enstemmig komité uttaler at
| « Komiteen vil understreke at samfunnstjeneste må bygges ut til å bli et reelt og benyttet alternativ i soning av straff pådømt etter en begått kriminell handling. » |
Flertallet er tilfreds med at samfunnsstraffen nå er en del av den helhetlige straffegjennomføringen. Som fengselsstraffen skal samfunnsstraffen bekjempe kriminalitet. Flertallet viser videre til at samfunnsstraffene i dag omfatter tilsyn med betinget dømte, herunder promilleprogram, og samfunnstjeneste.
Flertallet mener at selve innholdet i samfunnsstraffen og reaksjoner på brudd på vilkårene må tydeliggjøres og forsterkes. Under slike forutsetninger støtter flertallet departementet i at det er behov for å øke anvendelsen av dagens samfunnsstraffer og å utprøve nye reaksjoner der det er sikkerhetsmessig forsvarlig, og straffereaksjonen ikke støter mot den alminnelige rettsoppfatningen. Økt bruk av samfunnsstraffer gir domstolene og kriminalomsorgen bred adgang til differensiering og individuell tilpasning. En forutsetning for gjennomføring av samfunnsstraffer må være at friomsorgen kontrollerer at den domfelte gjennomfører straffen i tråd med vilkårene og at det reageres dersom vilkår ikke blir fulgt. Vilkår som settes må være tydelige, slik at det ikke kan oppstå tvil om det foreligger brudd.
Flertallet er av den oppfatning at det bør legges større vekt på individuelle soningsprogram, og finner det viktig å satse på tilsynsprogrammer og sosial oppfølging i gjennomføringstiden for å få andelen som bryter vilkår ytterligere ned. Brudd på vilkår må reageres på.
Flertallet viser til at retten kan pålegge domfelte å utføre et bestemt antall timer ulønnet, samfunnsnyttig arbeid i fritiden over en bestemt periode - samfunnstjeneste.
Flertallet er enig i at dagens ordning
der fengsel i særlige tilfeller kan idømmes i kombinasjon med
samfunnstjeneste, synes å fungere hensiktsmessig, og går derfor ikke inn for
endringer her. Flertallet er videre enig i at det straffende element i
samfunnsstraffen må forsterkes og klargjøres. Flertallet støtter
departementet i at retten skal kunne pålegge domfelte å gjennomføre et
tilsynsprogram, der muligheten for å føre kontroll med de
samfunnstjenestedømte i gjennomføringsperioden blir forsterket.
Tilsynsprogrammet tillegges den nåværende timerammen, og friomsorgen
fastsetter det nærmere innhold i det tilsynsprogram den enkelte skal
gjennomføre. En slik endring vil innebære en forsterkning av
straffeelementet ved samfunnstjenesten ved at frihetsbegrensningen blir mer
omfattende, samtidig med at det kan gi den enkelte domfelte tettere
oppfølging fra friomsorgen. Flertallet viser til de gode erfaringene man
har med arbeidsgrupper, og støtter en utvidelse av antallet grupper.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er av den oppfatningen at samfunnstjeneste kan ha en positiv effekt dersom en forbryter får anledning til å gjøre opp for seg i form av samfunnsnyttig arbeid, og mener derfor at en slik ordning kan benyttes som tilleggsstraff i forbindelse med betingede dommer, som for øvrig bare bør gis unntaksvis for de minst alvorlige kriminelle handlingene, eksempelvis mildere former for hærverk. Forutsetningen må da være at den straffedømte må arbeide full tid, og ikke bare noen få timer daglig.
Disse medlemmer konstaterer imidlertid at samfunnstjenesteordningen i dag kun kan benyttes som erstatning for ubetinget fengsel, og da på en slik måte at et fengselsdøgn byttes ut med en times daglig arbeid. I praksis innebærer derfor ordningen med samfunnstjeneste en betydelig redusering av straffebyrden. Samfunnstjeneste benyttes dessuten ofte selv for kriminelle med langt kriminelt rulleblad for alvorlige forbrytelser som grovt tyveri, og i enkelte tilfeller også for personer som har utøvet vold. Selv om samfunnstjenestordningen er billigere å gjennomføre enn soning i lukket anstalt, mener derfor disse medlemmer at denne ordningen bør opphøre i sin nåværende form, og eventuelt erstattes med en ordning som kun gjelder som erstatning for betingede dommer og under ingen omstendighet for kriminelle gjengangere eller for personer som er dømt for voldsutøvelse, sedelighetskriminalitet eller narkotikakriminalitet. Disse medlemmer er enig i at det for de personene som idømmes samfunnstjeneste bør pålegges et tilsynsprogram. Disse medlemmer vil for øvrig påpeke at det økonomiske regnestykket for samfunnstjenesten slik den gjennomføres i dag blir helt annerledes når man regner inn kostnadene ved den fremtidige kriminaliteten som den domfelte kan komme til å begå fordi samfunnet ikke tilstrekkelig tidlig i hans forbryterkarriere ga signaler om at kriminelle handlinger får negative konsekvenser.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen endre
retningslinjene for bruk av samfunnstjeneste slik at samfunnstjeneste bare
kan brukes som alternativ til betingede dommer, og aldri for kriminelle
gjengangere, eller for personer som er dømt for voldsbruk,
sedelighetskriminalitet eller narkotikakriminalitet. »
Komiteens medlemmer fra Høyre støtter at det skal være et vidt spekter av straffealternativer, og mener det er riktig å opprettholde samfunnsstraffer som alternativ. Disse medlemmer er enig med komiteens flertall i at det straffende element i samfunnsstraffen og reaksjoner på brudd på vilkårene må tydeliggjøres og forsterkes, og støtter i likhet med flertallet forslaget om at en domfelt som er idømt samfunnstjeneste også skal kunne pålegges tilsynsprogram som tillegges den nåværende timerammen.
Disse medlemmer vil imidlertid understreke at en økning i bruk av samfunnsstraffer ikke må innebære at man får et generelt lavere straffeutmålingsnivå enn i dag. Samfunnstjeneste bør hovedsakelig reserveres for førstegangskriminelle eller for lovbrudd som i dag normalt fører til en betinget dom, og ikke brukes som en gjentatt reaksjon.
Disse medlemmer viser til Ot.prp. nr. 72 (1989-1990) der det fremgår at samfunnstjeneste ikke bør anvendes for alvorlige narkotikasaker, ulike typer voldsforbrytelser og sedelighetskriminalitet. Det heter i proposisjonen bl.a.:
| « Hensynet til den alminnelige lovlydighet tilsier (...) at sedelighetskriminalitet ikke bør avgjøres ved samfunnstjeneste. I tråd med rettspraksis under prøveperioden med samfunnstjeneste bør saker som omfatter flere voldshandlinger, gjentagelsestilfelle, uprovosert eller grov vold (gruppevold, rasistisk motivert vold, familievold, vold mot eldre, barnemishandling) behandles strengt og straffes med ubetinget fengselsstraff. (...) Alvorlig narkotikakriminalitet bør også i sin alminnelighet falle utenfor anvendelsesområdet for samfunnstjenesten. » |
Disse medlemmer vil derfor at bruk av samfunnstjeneste skal avgrenses mot denne typen kriminelle.
Disse medlemmer mener at det er misforhold når det gjelder de fengselsdøgn som erstattes med arbeidstimer. Ordningen kan oppfattes som en reduksjon av straffenivået slik den er i dag. Disse medlemmer viser til tidligere forslag fra Høyre om at det totale timeantallet utvides, og at fengselsdøgnene skal erstattes av flere timer enn dagens ordning.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen endre retningslinjene for bruk av samfunnstjeneste slik at samfunnstjeneste i hovedsak brukes som alternativ for førstegangsdømte eller ved betingede dommer, og aldri for personer dømt for volds- eller sedelighetskriminalitet. »
For å gi domstolene flere reaksjoner å velge mellom og samtidig redusere behovet for fengselsplasser, mener departementet at det bør overveies å innføre nye straffereaksjoner.
Departementet antar at det er behov for å vurdere en skjerping av reglene om betinget dom med tilsyn. Tilsynsprogram vil i hovedsak anvendes i skjæringspunktet mellom betinget og ubetinget fengsel. Departementet mener det vil være riktig å lovfeste tilsynsprogram som et særvilkår til betinget dom. Friomsorgsutvalget foreslo å gi friomsorgen kompetanse til å oppheve ett eller flere særvilkår. Departementet slutter seg ikke til dette.
Tilsyn med elektronisk kontroll innebærer at straff fullbyrdes utenfor anstalt med hjelp av et elektronisk overvåkingssystem. Elektronisk kontroll benyttes bl.a. i England, USA og i Sverige. Den elektroniske kontrollen i Sverige har i stor grad blitt kombinert med ulike alkohol-, rus- eller kriminalitetsrelaterte påvirkningsprogrammer. Resultatene fra prøveordningen viser at over 90 % av de domfelte har fullført uten brudd. I England og Wales administreres et prøveprosjekt med elektronisk kontroll av private selskaper. Dersom ordningen skulle innføres i Norge, vil man som i Sverige, ha bestemmelser om at domfelte bare skal kunne forlate sin bolig til fastsatte tider og for bestemte formål. Alvorlige eller gjentatte brudd vil kunne medføre at domfelte må fullbyrde resten av straffen i fengsel. Soningsformen forutsetter at straffedømte har et sted å bo. Det vil være opp til kriminalomsorgen å bistå domfelte med å skaffe et egnet soningssted. Denne soningsformen skal bygge på et samtykke fra domfelte. Alternativet er soning i fengsel. Kriminalomsorgen bør vurdere tiltaltes egnethet for denne fullbyrdingsformen, planlegge innholdet, administrere gjennomføringen og følge opp kontrollen.
Departementet vil vurdere en forsøksordning med tilsyn med elektronisk kontroll.
Komiteen merker seg at departementet antar at det er behov for å vurdere en skjerping av reglene om betinget dom med tilsyn. Komiteen støtter departementet i at tilsynsprogram bør lovfestes som et særvilkår ved betinget dom.
Komiteen viser til at det ved
gjennomføring av straff skal tas hensyn til samfunnets sikkerhet, samtidig
med at skadevirkningene for den enkelte straffedømte skal begrenses mest
mulig.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser videre til at forsøk med elektronisk kontroll som er igangsatt i flere land, bl.a. Sverige, kan synes å ivareta disse prinsipper på en god måte. Den svenske friomsorgen legger stor vekt på innholdet i fullbyrdingen, der den elektroniske kontrollen i stor grad kombineres med påvirkningsprogrammer. I tillegg til den kontrollen som følger av deltakelse i programvirksomheten utfører friomsorgen hjemmebesøk, holder kontakt med arbeidsplassen og foretar kontroll mot rusmisbruk. Slik oppfølging og kontroll ivaretar kravet til sikkerhet og innebærer en følbar begrensning av friheten, samtidig med at domfelte kan fortsette sin utdanning eller yrkesaktivitet og ivareta sine økonomiske og sosiale forpliktelser. Flertallet er enig i at det bør vurderes å åpne for en slik prøveordning. Samtidig ser flertallet at ordningen kan få en sosial slagside, da soningsformen forutsetter at straffedømte har et sted å bo. Kriminalomsorgen kan imidlertid ha som oppgave å bistå domfelte med å skaffe et egnet soningssted. Soningsformen må bygge på et samtykke fra domfelte og medlemmer av dennes husstand. Videre bør kriminalomsorgen få ansvar for å vurdere tiltaltes egnethet for denne fullbyrdingsformen, planlegge innholdet, administrere gjennomføringen og følge opp kontrollen.
På denne bakgrunn fremmer et annet
flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet og Høyre, følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag for Stortinget om en forsøksordning med tilsyn med elektronisk
kontroll. »
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vurderer hjemmesoning som erstatning for opphold i et fengsel som en reduksjon av straffebyrden, og dermed en liberalisering som ikke kan aksepteres. En husarrest, som hjemmesoning i praksis vil være, vil imidlertid være en skjerpelse av straffebyrden dersom den kommer til erstatning for betingede dommer, og bør kunne utprøves på et slikt grunnlag, og under forutsetning av at betingede dommer bare idømmes for den aller mildeste formen for kriminalitet, i motsetning til i dag hvor betingede straffer er den vanligste reaksjonsformen for grovt tyveri og innbrudd. Dersom en domfelt ikke aksepterer tilbud om hjemmesoning, bør konsekvensen bli soning i fengselsinstitusjon.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen starte en
forsøksordning med husarrest/hjemmesoning, kontrollert med elektroniske
apparater, som alternativ til betingede straffer. »
Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker økt straffeutmåling for alvorlige forbrytelser som vold, sedelighet og drap samt for kriminelle gjengangere innenfor vinning. Disse medlemmer ser hjemmesoning som en mild straffereaksjon, som ikke bør brukes som reaksjon for lovbrudd som nevnt.
Disse medlemmer ser flere betenkeligheter ved å gjøre en families bolig om til fengsel, og peker på de store ulikhetene i straffereaksjon som følger av ulik boligstandard.
Disse medlemmer vil likevel ikke motsette seg at det gjennomføres en begrenset prøveordning for hjemmesoning ved mindre alvorlige lovbrudd og førstegangsforbrytelser. Prøveordningen må evalueres i Stortinget før soningsformen kan innføres som permanent ordning.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen starte en forsøksordning med hjemmesoning under elektronisk kontroll hovedsakelig begrenset til førstegangsdømte som ikke er dømt for volds- eller sedelighetskriminalitet. »
Brudd på forutsetningene under gjennomføringen av et tilsyn eller en dom på samfunnstjeneste kan etter dagens system møtes med muntlig eller skriftlig advarsel. Dersom bruddet er alvorlig eller gjentatt, kan straffen helt eller delvis omgjøres til en ubetinget fengselsstraff. Ved samfunnstjeneste skal friomsorgen melde fra til påtalemyndigheten om ny kriminalitet, og som hovedregel suspendere domfelte fra den videre gjennomføringen.
Ved betingede dommer og påtaleunnlatelser åpner straffeloven § 54 nr. 1 for bruk av « mellomreaksjoner når domfeltes forhold gir grunn til det ». Disse består av at man opphever, endrer eller setter nye vilkår eller at man forlenger prøvetiden.
Det er grunn til å tro at friomsorgen i en del tilfeller unnlater å melde brudd til påtalemyndigheten. Dette kan skyldes at påtalemyndigheten sjelden bringer saken inn for retten med påstand om omgjøring. En av årsakene til at dagens system ikke fungerer etter forutsetningene, er trolig at reaksjonsalternativene som ligger mellom advarsel og omgjøring til ubetinget fengselsstraff er for dårlig utbygget. Departementet vil komme tilbake til forslag om flere reaksjonsalternativer, f.eks. irettesettelse, innskjerping av vilkår, og iverksettelse av hvilende vilkår i forbindelse med lovfestingen av tilsynsprogram.
Dagens adgang til å oppheve eller forlenge tilsynet, jf. straffeloven § 54 nr. 1, bør avvikles. Fastsettelse av tilsyn bør i fremtiden ha en strafferettslig begrunnelse, og tilsynstidens lengde bør sees i forhold til det lovbruddet som er begått. Departementet vil komme tilbake med en nærmere utredning av spørsmålet.
Bruken av det sterkeste virkemiddelet - omgjøring til soning av ubetinget fengselsstraff - bør begrenses til de alvorligste bruddtilfellene. Departementet vil vurdere å innføre et nytt institutt: Korttidsfengsling. En slik reaksjon medfører opphold i fengsel i inntil en uke, med adgang til forlengelse. Et tilsvarende forslag ble fremmet i Innst.O.nr.85 (1980-1981), men fikk ikke flertall i Stortinget. Departementet ser i dag fordeler ved forslaget og peker bl.a. på at man oppnår å markere alvoret ved brudd på bestemmelsene, samtidig som uheldige virkninger av lengre tids soning kan unngås.
Erfaring fra de senere årene viser at domstolsbehandling av bruddsakene tar uhensiktsmessig lang tid. Et alternativ kan være å legge kompetansen til å beslutte iverksetting av de minst inngripende reaksjonene til kriminalomsorgen. Kompetansen til å beslutte korttidsfengsling bør også vurderes lagt til kriminalomsorgen.
Tidligere lå adgangen til å beslutte gjeninnsettelse ved brudd på tilsyn ved prøveløslatelse hos Fengselsstyret. Ved lovendring i 1981 ble kompetansen overført til domstolen. Departementet antar at avgjørelsesmyndigheten på dette området bør vurderes flyttet tilbake til kriminalomsorgen. Beslutning om innsettelse i fengsel ved brudd på gjennomføring av samfunnsstraff bør også vurderes overført til kriminalomsorgen, med klageadgang til forhørsretten.
Komiteen viser til tidligere drøftelse
vedrørende samfunnsstraffer, der komiteen er enig i at selve innholdet i
samfunnsstraffer og reaksjoner på brudd på vilkår må tydeliggjøres og
forsterkes.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at brudd på vilkår må reageres på, men ser at reaksjonsalternativene som ligger mellom advarsel og omgjøring til ubetinget fengselsstraff er for dårlig utbygget. Flertallet merker seg at departementet vil komme tilbake til forslag om flere reaksjonsalternativer, samt med en nærmere utredning av spørsmål knyttet til fastsettelse av tilsyn. Flertallet er enig i at fastsettelse av tilsyn bør ha en strafferettslig begrunnelse, og at tilsynstidens lengde bør ses i forhold til det lovbruddet som er begått.
Flertallet merker seg videre at departementet vil vurdere å øke bruken av samfunnsstraffer og fullbyrding utenfor fengsel, og viser til merknadene under pkt. 4.7. Flertallet viser videre til Innst.S.nr.192 (1991-1992), der en enstemmig komité uttaler at
| « Komiteen legger stor vekt på at brudd på samfunnstjenesten aktivt følges opp av KIF, eventuelt ved at saken bringes inn for retten med sikte på soning i anstalt. » |
Flertallet ser at en utvidelse i forhold til dagens bruk av samfunnstjeneste skaper behov for et spekter av sanksjoner. Flertallet mener det er behov for reaksjoner på vilkårsbrudd som er i en mellomstilling mellom soning av ubetinget fengselsstraff og advarsel, og er enig i forslag om flere restriktive virkemidler f.eks. innskjerping av vilkår.
Flertallet støtter også departementet i vurderingen omkring korttidsfengsling. Flertallet vil i tillegg understreke at domstolene må tydeliggjøre at korttidsfengsel kan være en reaksjon på vilkårsbrudd, og at eventuell klage på vedtak om korttidsfengsel må behandles av forhørsretten.
Flertallet fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag for Stortinget vedrørende korttidsfengsling som reaksjon ved brudd
på vilkår knyttet til samfunnsstraffer. »
Et annet flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig med departementet i at
omgjøring til soning av ubetinget fengselsstraff bør begrenses til de
alvorligste bruddtilfellene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at ethvert brudd på vilkårene for samfunnsstraffer bør føre til soning i lukket fengselsanstalt.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen innføre
retningslinjer som sørger for at ethvert brudd på vilkårene for
samfunnsstraff automatisk medfører soning i lukket anstalt. »
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at omgjøring til soning krever et kvalifisert brudd eller gjentatte brudd på vilkårene. Disse medlemmer peker også på at alle brudd bør ha en reaksjon fra tilsynsapparatet.
I 1997 satt det i gjennomsnitt ca 606 innsatte i varetekt i norske fengsler. Dette utgjør nesten en fjerdedel av det totale antallet innsatte. Gjennomsnittlig sittetid var 60 dager. En samlet oversikt over utviklingen i bruk av varetekt er vist i meldingens kap. 6 om kapasitet. Varetektsinnsatte behandles som regel på samme måte som domsinnsatte når det gjelder det interne liv i anstalten. De kan imidlertid ikke gis frigang, permisjoner eller lignende, eller oppholde seg utenfor fengselets lukkede område uten særskilt tilsyn.
Den tidligere administrative regel om at opphold inntil 5 døgn i politiarrest kunne aksepteres, er opphevet. Varetektsfengslede skal nå overføres til fengselsplass innen 24 timer etter at fengslingskjennelse er avsagt. Dette kan innebære at fengselsdirektørene må trappe ned noe på andelen domsinnsatte i lukkede fengsler, men vil på kort sikt neppe føre til oppbygging av nye domsrestanser.
Det har vært drøftet om det vil være hensiktsmessig å opprette egne varetektsfengsler i nærheten av politikamrene. Dette ville imidlertid være en lite ressurseffektiv ordning. Faglig sett kan det også reises innvendinger mot rene varetektsanstalter.
For de fleste vil varetektsfengsling være en betydelig belastning, og politi og kriminalomsorg må derfor ha kapasitet og rutiner som kan møte behovet for bistand for å begrense skadevirkningene av fengslingen. Man er i ferd med å vurdere om det er behov for en helseundersøkelse ved alle innsettelser.
Europarådets torturovervåkningskomité har bl.a. anbefalt at det lages sentrale retningslinjer for hvordan fengslene skal håndtere de belastningene den enkelte varetektsinnsatte får. Dette er fulgt opp ved retningslinjer som skal styre økt bruk av ressurser over mot varetektsinnsatte. De som ønsker det bør få tilgang til kriminalomsorgens faglige opplegg.
Straks etter innsettelse i varetekt skal det gjennomføres en samtale som tar sikte på å fange opp de akutte problemer som måtte ha oppstått som følge av fengslingen. Gjennom ulike introduksjonstiltak kartlegges mulighet til å starte fremtidsplanleggingen. Justisdepartementet vil følge utviklingen nøye og vurdere om ytterligere tiltak er nødvendig når man får mer erfaringsmateriale.
Komiteen understreker at temaet i denne forbindelse er de oppgaver som berører kriminalomsorgen, slik at spørsmål vedrørende bruken av restriksjoner ikke berøres i denne omgang. Komiteen viser til at varetekt ikke er en strafferettslig reaksjon, men et straffeprosessuelt tvangsmiddel.
Komiteen ser den administrative utfordring som ligger i at kriminalomsorgen må balansere politiets behov for varetekt opp mot målsettingen om at kriminalomsorgen skal ha en høy kapasitetsutnyttelse, og at det ikke skal bygge seg opp en ny soningskø. Komiteen er tilfreds med at reglene for opphold i politiarrest er endret i samsvar med de normer som er anbefalt av Europarådets torturovervåkningskomité og Sivilombudsmannen.
Komiteen viser til at varetekt er et inngripende virkemiddel overfor personer som ikke har fått skyldspørsmålet avgjort av domstolen. Det må være en sentral utfordring for politi og kriminalomsorg å ha kapasitet og rutiner som kan møte behovet for bistand til håndtering av praktiske tiltak for å begrense skadevirkningene av fengslingen, noe som også stiller krav til bemanningskapasiteten. Komiteen viser til at Europarådets torturovervåkningskomité etter sitt besøk i 1993 anbefalte at man har lege eller sykepleier tilstede når varetektsinnsatte ankommer anstalten. Komiteen merker seg at norske myndigheter som en oppfølging av torturovervåkningskomiteens anbefaling er i ferd med å vurdere om det er behov for en helseundersøkelse ved innsettelse.
Komiteen er tilfreds med at anbefalingen torturovervåkningskomiteen kom med etter besøket i 1997 er fulgt opp ved retningslinjer gitt i rundskriv, og vil understreke Fengselsstyrets ansvar for tilsyn og kontroll med at disse retningslinjer blir fulgt i praksis. Komiteen mener at varetektsinnsatte bør behandles på samme måte som domsinnsatte når det gjelder det interne liv i anstalten, med de begrensninger som må gjelde når innsatte er undergitt brev- og besøksrestriksjoner. For varetektsinnsatte med restriksjoner er det viktig å holde fast ved at gjennomføringen av varetektsoppholdet ikke må gjøres mer restriktivt enn nødvendig, og belastningen for den enkelte innsatte må begrenses så langt som mulig. Kriminalomsorgen må legge til rette for at også varetektsinnsatte kan få tilgang til kriminalomsorgens opplegg. Komiteen ser det som positivt at det skal gjennomføres en samtale med den varetektsfengslede straks etter innsettelse for å fange opp akutte problemer og ivareta den innsattes informasjonsbehov. Komiteen ser det videre som positivt at mulighetene for å starte med framtidsplanleggingen allerede i varetektsperioden kartlegges gjennom introduksjonstiltak.
Stortingsrepresentantene Jan Johnsen,
Annelise Høegh og Ivar Kristiansen har i
Dok.nr.8:92
(1997-1998) fremsatt følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen gjennomgå
bruken av varetektsfengsling i Norge, og utrede årsakene til de mange lange
varetektsoppholdene samt hvordan ventetiden kan kortes ned. »
I begrunnelsen for forslaget vises det bl.a. til at bruken av varetektsfengsling er økende i Norge. Til enhver tid sitter nærmere 600 personer i varetekt. Ingen andre nordiske land bruker så mye og lang varetektsfengsling som Norge. Årsakene til denne situasjonen er trolig kapasitetsproblemer innen politietaten, fengselsvesenet og domstolene, samt at forsvarsadvokater ikke har tid til å stille til fastsatt tid.
En viktig årsak til lange varetektsperioder er innføringen av to-instansreformen. Målet må være å korte ned ventetiden mellom 1. og 2. instans. Det frie forsvarervalget er en annen medvirkende årsak til ventetiden. Dette fordi enkelte populære advokater har så mange oppdrag at ventetiden blir lang. Domstolene har adgang til å avskjære bruk av advokater som ikke kan stille, men bruken av denne muligheten varierer.
Komiteen viser til at Dok.nr.8:92 (1997-1998) tar utgangspunkt i statistiske opplysninger fra 1996. Justisdepartementet opplyser at antall nyinnsettelser i varetekt økte med 9 % fra 1996 til 1997, dvs. en økning på ca 300. Samtidig gikk den gjennomsnittlige sittetiden i varetekt ned fra 64,4 dager i 1996 til 60 dager i 1997.
En viktig årsak til de lange varetektsfengslingene er innføringen av to-instansordningen. Når man tar i betraktning at en del varetektsfengslede nå sitter lenger i varetekt som følge av denne ordningen, viser den gjennomsnittlige reduksjon av varetektstiden fra 1996 til 1997 at utviklingen for øvrig er positiv.
Komiteen peker på at to-instansordningen også har medført en merkbar økning av både påtalemyndighetenes og domstolenes arbeidsbyrde. Komiteen viser til brev fra justisministeren til komiteen, datert 28.mai 1998, jf. vedlegg 1, der det fremgår at Justisdepartementet er i gang med et arbeid som vil innebære en delvis evaluering av denne siden av to-instansordningen, og at det er nedsatt en arbeidsgruppe med representanter fra bl.a. den høyere påtalemyndighet. Gruppen skal kartlegge arbeidssituasjonen og ressursbruken i statsadvokatembetene med særlig tanke på to-instansreformen og senere eventuelt vurdere å iverksette tiltak. Arbeidsgruppen tar sikte på å avslutte prosjektet innen utløpet av dette året, og komiteen forutsetter at Stortinget blir orientert på en egnet måte.
Komiteen er også kjent med at det pågår ulike arbeider i Justisdepartementet som omfatter problemene knyttet til varetektsfengsling.
Komiteen finner det på denne bakgrunn hensiktsmessig å vurdere resultatet av dette arbeidet før en tar konkret stilling til forslaget fremsatt i Dok.nr.8:92 (1997-1998).
Komiteen fremmer følgende forslag:
« Dok.nr.8:92 (1997-1998) avvises. »