Sak nr. 2
Kommunal- og arbeidsministerens regional- og distriktspolitiske redegjørelse i Stortingets møte 8. oktober 1996

TALERE:

       Eirin Faldet (A) : Når vi i dag debatterer regional- og distriktspolitikken, er det tilstanden i de norske lokalsamfunn vi diskuterer, uansett om dette lokalsamfunnet befinner seg på Finnmarksvidda, i Hedmarks dype skoger eller på Grünerløkka. Noen lokalsamfunn klarer seg bra, mens andre er avhengig av politisk drahjelp for å få til en ønsket utvikling.

       Det overordnede målet for denne politikken er å bidra til levedyktige regioner i alle deler av landet. For å klare dette målet bør regionene ha en balansert befolkningssammensetning og et godt sysselsettings- og velferdstilbud.

       Dette er et ambisiøst mål. Kanskje er det for ambisiøst? Problemet med denne målsettingen er tosidig. For det første kan vi ikke vedta hvor folk skal bo. Vi opererer ikke med tvangsflytting her til lands. Det andre problemet er at vi ikke kan knipse med fingrene og vedta bedriftsetableringer etter behov.

       Dette er reelle begrensninger som vi lever med, og til dels sliter med hver dag. Innenfor disse begrensningene bør vi likevel bruke de politiske virkemidlene som står til rådighet for å legge forholdene mest mulig til rette for en gunstig nærings- og befolkningsutvikling. Derfor bør målsettingen for regionalpolitikken stå fast. Den bør være innbakt i en helhetlig politikk og være en ledetråd i alt det vi foretar oss.

       I løpet av 1990-årene har vi hatt en god og stabil befolkningsutvikling i alle fylker. Dette er en gledelig utvikling. Våre kritikere vil kanskje likevel hevde at dette ikke er noe å skryte av. De vil minne oss om at det i 1995 var nedgang i folketallet i 218 av landets 435 kommuner.

       Vi underkjenner selvsagt ikke dette faktum, snarere tvert imot. Mye av den forbedrede befolkningsutviklingen i de typiske distriktsfylkene skyldes nettopp veksten i regionale sentra. Slike sentra har de tilbud som folk etterspør, og er derfor reelle alternativer for folk og næringsliv som ellers ville ha etablert seg i sentrale østlandsområder.

       Selv om denne gledelige utviklingen skulle fortsette, vil vi etter hvert stå overfor et større problem. Alderssammensetningen i mange distrikter preges av et barne- og ungdomsunderskudd. Befolkningsstrukturen er nå mange plasser så skjev at folketallet vil gå ned selv om all utflytting opphører. Det er ikke lenger slik at fødselstallene er høyere i distriktene enn i sentrale strøk. Hedmark og Oppland er eksempler på fylker der det har vært fødselsunderskudd gjennom hele 1990-tallet.

       Jeg leste i en avis at dette kom til å bli en debatt der Arbeiderpartiet og Senterpartiet kom til å krangle om virkemiddelbruken og virkeligheten. Jeg for min del håper vi kan holde oss til det første. Det er nemlig slik at for å opprettholde bosettingsmønsteret i noen distrikter er det ikke nok å snu flyttestrømmen. For å opprettholde folketallet vil vi i framtiden være avhengig av massiv tilflytting. Dette er et faktum som har vært klart i lengre tid nå, og vi ville være dårlige ledere og dårlige politikere dersom vi ikke snart begynte å forholde oss til denne virkeligheten.

       Meg bekjent kommer noen representanter fra Senterpartiet nå med et privat lovforslag med den målsetting å opprettholde folketallet i alle landets kommuner. Jeg synes dette er en prisverdig målsetting, men jeg er nesten redd for å forestille meg den lov som vil skaffe til veie en massiv innflytterstrøm til distriktskommunene. I stedet for å tviholde på en illusjon om at befolkningsutviklingen kan snus med politiske vedtak må vi diskutere hvilke reelle problemer folketallsnedgangen i noen områder fører til.

       Vil dette føre til avfolkning i disse områdene? Jeg tror ikke det. Utviklingen i teknologi og kommunikasjon har ført til at den enkelte i dag er mye mindre avhengig av arbeidsplass eller servicetilbud i umiddelbar nærhet. Utviklingen av senterstrukturen og kommunesentrene har ført til at en stadig økende andel av befolkningen nå bor i eller i pendleravstand til et senter. Pendling er jo heller ikke noe nytt i norsk historie. Selv kommer jeg fra et distrikt der det er vanlig med ukes- og 14-dagerspendling fordi mange jobber med tømmerhogging og skogsdrift.

       I dag er det bare 8 % av befolkningen som bor mer enn 30 minutters reise fra kommunesenteret. For lokalsamfunn i pendleravstand fra et senter vil ikke nedgang i folketallet nødvendigvis måtte føre til avfolkning. Utviklingen i senteret vil være avgjørende for muligheten på slike steder.

       En befolkningsnedgang kan likevel få uheldige konsekvenser dersom befolkningsgrunnlaget for tjenester i offentlig og privat regi blir for dårlig. Det er da nødvendig å se på nye måter å organisere tjenestetilbudet på. Gjennom innføringen av et eget regionaltilskudd i kommuneøkonomien vil vi sikre at også kommuner med få innbyggere har økonomi til å tilby sine innbyggere grunnleggende velferdstjenester.

       Arbeiderpartiet vil bruke et direkte offentlig engasjement for å styrke næringsutviklingen i distriktene. Det betyr at SND og andre statlige virkemiddelapparat bør ta et samfunnsansvar gjennom å være en fødselshjelper i forhold til kapital og arbeidsplasser i distriktene. Det betyr ikke at SND ukritisk skal satse på prosjekter som i utgangspunktet ikke har livets rett, og som derfor gang på gang må stables på beina av det offentlige. Mange er kritiske til at SND ikke kan gå inn i de virkelig risikofylte nyetableringene. Det er ikke SNDs rolle. For å fylle det tomrommet som ser ut til å eksistere på dette området, er Regjeringen nå i ferd med å vurdere ordninger som sikrer en bedre langsiktig risikofinansiering av nye utviklingsprosjekter.

       Dette er et viktig tiltak, men det er også viktig å satse på kompetansehevende tiltak i eksisterende bedrifter. Derfor er jeg glad for at Regjeringen har prioritert nettopp dette innenfor rammene til neste år. Her er det også viktig å trekke inn en fortsatt satsing på et desentralisert utdanningstilbud. Gjennom distriktshøyskoler og andre former for desentralisert utdanning slipper ungdommen å forlate distriktene for å få seg en utdanning. Dette gjør at de opprettholder kontakten med nærmiljøet, lettere vender tilbake og dermed kan bidra til en kompetanseheving på hjemstedet.

       Det skal bo folk i hele landet, også i framtiden. Det er viktig ikke minst for å bevare mangfoldet og kulturlandskapet. Utkantene representerer ikke bare problemer og tunge tak. Her ligger det også utviklingsmuligheter innenfor en rekke næringer, både innenfor turisme, akvakultur og et kvalitetslandbruk som bl.a gir oss kjøttmoreller, som London tørster etter. Mange av disse næringene kan bare etableres i distriktene, og det gir oss gode muligheter også i framtiden.

       Det som også gir oss gode muligheter, er en teknologisk utvikling som er i ferd med å gjøre geografi irrelevant. Med det mener jeg at man kan sitte dypt inne i Hedmarks skoger og drive reklamebyrå, man kan sitte på Rjukan og dirigere en flåte med langtransporttrailere nedover Europa, og man kan, via Internett, sitte hjemme i sin egen stue og ha kontakt med fagmiljø over hele verden. Her ligger det uante muligheter, men for å kunne ta disse i bruk tror jeg at vi må kaste av oss noe av det svartsynet som preger vårt forhold til distriktene.

       For å få til en god utvikling er vi ikke bare avhengig av en godt fungerende distriktspolitikk. Her må det til et konstruktivt samspill mellom lokalt og regionalt initiativ og fornuftig bruk av statlige virkemidler og rammebetingelser. Vi er avhengig av distrikter som vil noe, og som ser mulighetene der disse er å finne. Vi er også avhengig av at distriktene markedsfører seg selv og det de har å by på, ikke minst gjelder dette gode og trygge oppvekstvilkår for kommende generasjoner.

       Men hva er det som skal til for at folk skal kunne bo der de ønsker å bo? Er ikke det tilrettelegging? Det å ikke skulle vedta hvor folk skal bo, betyr faktisk en aktiv distriktspolitikk; det betyr det motsatte av den sentraliseringspolitikken og den sentraliseringa som vi ser i dag. Det å ikke skulle vedta hvor folk skal bo, betyr faktisk en mye mer aktiv distriktspolitikk enn det som er tilfellet.

       Vi kan ikke knipse for å få til industrietableringer, sier Eirin Faldet i sitt innlegg. Da er det interessant å se hva som skjer i forhold til Arbeiderpartiet, industrietableringer, hjørnesteinsbedrifter osv. for tida. Det som er situasjonen, er jo at Arbeiderpartiet lar være å gjøre noe som helst. Vi kan ta et eksempel fra Eirin Faldets eget hjemfylke, Hedmark - Rena Karton. Hva er det som skjer? Jo, når lokale folkevalgte fra Åmot kommune reiser til departementet, som Arbeiderpartiet styrer, er svaret nei - de vil ikke lee på en finger. Det er Arbeiderpartiets politikk, det er Arbeiderpartiets satsing på distriktene: ikke å gjøre noe som helst. Sånn sett faller Faldets poengtering av SNDs rolle rett inn i det - SND skal ikke ta risiko. Hva er det som er igjen av distriktspolitikken hvis vi ikke har virkemidler som f.eks å kunne ta risiko? Ingen skal knipse og ingen skal gjøre noe som helst, det er det vi ser i dag. Og for å ta det som representanten Faldet avsluttet med, at det skal bo folk i hele landet også i framtida: Det som er saken, er at hvis vi lar dette fortsette nå, hvis ingen leer på en finger, og SND ikke skal gjøre noe som helst, vil vi få 1 % sentralisering hvert eneste år. Da vil det ikke bo folk i hele landet om noen år! Det forundrer meg at ikke representanten Faldet ser den sammenhengen.

Eirin Faldet (A) : Jo da, representanten Faldet ser det! Jeg regner med at Terje Riis-Johansen har vært rundt om i Distrikts-Norge og sett hvor fint det ser ut der. Nå er ikke Terje Riis-Johansen så gammel, men han har kanskje sett at det har sett verre ut før. Så noe er gjort, og vi tar ansvar.

       Representanten Riis-Johansen kom inn på dette med SND - jeg regner med at representanten Riis-Johansen nå ønsket at Eirin Faldet skulle stå på denne talerstolen og være slukøret i forhold til Rena Karton. Det gjør representanten Faldet ikke. Jeg er ikke slukøret. Jeg kan kort fortelle representanten Riis-Johansen at i forbindelse med konkursen i driftsselskapet Rena Karton mottok SND en søknad om SNDs deltakelse i finansieringen av et opplegg for framtidig drift. SND kunne ikke imøtekomme søknaden fordi det ikke var tilstrekkelig avklaring av eksempelvis framtidig eierforhold. Men det er faktisk sånn at ved konkurstiden var investeringsprogrammet på 120 mill. kr i ny teknologi - og den var noe ute av kurs. Det er realiteten. SND har faktisk gått inn i Rena med 125 mill. kr allerede. Og det er ikke å sitte med hendene i fanget, det tror jeg representanten Riis-Johansen er ganske enig med representanten Faldet i. SND har sagt at de vil behandle en ny søknad dersom den kommer, og bedriften har signalisert at den har lyst til å komme med en ny søknad. Den skal da vitterlig bli behandlet på vanlig måte. Men det er visse ting som må være i orden, og det er det som er det fundamentale.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg må medgi at jeg er litt eldre enn forrige replikant, så jeg håper derfor på et svar.

       Jeg har to spørsmål. Det ene er prinsipielt, særlig, og det går på følgende: Hvor går grensene for Arbeiderpartiets toleranse når det gjelder det kommunale selvstyre? Hvilket prinsipielt forsvar har man for et kommunalt selvstyre som også fører til beslutninger Arbeiderpartiet ikke liker? I det senere har vi sett at det nå åpenbart er et politisk flertall for å begynne å overprøve - altså begrense - kommunenes adgang til selv å bestemme skjenke-, utsalgs- og åpningstider. Jeg har registrert at det også er en rørende enighet mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet om å begrense kommunenes adgang til å bestemme om de vil eie andeler i kraftverk, og eventuelt hvor mye. Mitt spørsmål er: Har Arbeiderpartiet nye planer for å begrense det kommunale selvstyre? Jeg har bl.a registrert at representanten Nybakk hadde et utspill da man i Oslo hadde tanker om å gi elevene og foreldrene rett til selv å velge skole. Det gikk for langt, sa man, og her måtte man begynne å begrense kommunenes rettigheter. Mitt spørsmål er da direkte: Kan representanten Faldet peke på andre områder hvor man vil begrense det kommunale selvstyre?

       Til slutt bare følgende, som også har litt betydning for regionalpolitikken: Jeg har sett at kommunalkomiteens leder i forfjor sommer, var det vel, hadde en del tanker om fylkessammenslutninger, at Norge bedre kunne styres med fem fylker enn alle disse borti 20. Mitt spørsmål er: Er det også Arbeiderpartiets bidrag til en mer strukturrasjonalisert distriktspolitikk?

Eirin Faldet (A) : Til dette med alder: Det er dessverre ikke sånn at det er aldersgrense for å komme på denne talerstolen.

       Spørsmålet fra Per-Kristian Foss dreide seg om hvor grensene går for Arbeiderpartiet når det gjelder kommunalt selvstyre. Vi har sagt at det er den som har skoen på, som kjenner best hvor den trykker. Men det er faktisk sånn at vi liker å drive politikk, og da må vi av og til ha noen overordnede målsettinger. Og det har Arbeiderpartiet. Jeg innrømmer også at en del av de politiske vedtakene vi fatter, går veldig mye på økonomi, og det er jo sånn at vi har en begrenset pott å ta av. Det er med økonomi som det er med været, det er aldri normalt - enten så vokser det for mye, eller så vokser det for lite. Vi kan ikke være med og putte penger inn til alle gode formål, som enkelte i denne sal synes at vi kan gjøre. Politikernes svar må være at vi må prioritere sterkere. Og det mener vi at ikke staten alene kan gjøre, det må delegeres ned på det politiske lokalnivået. Det tror jeg det er stor enighet om.

       Når det gjelder skjenkerettigheter og den type spørsmål, tror jeg at det er noen overordnede politiske mål vi må holde oss til, og så må det være på lokalnivå, der de kjenner forholdene best, at den endelige avgjørelsen fattes.

       Jeg skulle ønske at vi kunne la folk i distriktene få en følelse av at det er all right å bo der. Men med den svartmalingen som vi opplever fra enkelte partier her i Stortinget, må jo folk få følelsen av at det er best å flytte fortest mulig, for her er det fælt.

       Ordføreren i Asker vil at noen skal bremse sentraliseringspresset som truer grøntområder, bomiljø og kvaliteten på de kommunale tjenester, kvaliteter som avgjør om folk og næringsliv skal trives i Asker. Det er mange steder med plagsomt sterk vekst i dag. I bydelen Gamle Oslo økte folketallet med 46 % på ti år. Da blir det mange tapere!

       Sentralisering fjerner Gros nabokjerringer. Sentralisering forsterker problemet med at barn mangler voksenkontakt. Barnefamilier tvinges til å flytte fra besteforeldre, slekt og venner. Sentralisering øker behovet for offentlig betalte omsorgstiltak, mens ubetalt nabohjelp blir borte. Sentralisering øker astma og allergiplager hos barn fordi trafikken øker. Sentralisering fører med seg en « barnebølge » som sprenger skoler og gir dårligere læringsmiljø og trivsel. Samtidig legges gode skoler i distriktene ned. Sentralisering av folk, makt og kapital skaper mange tapere over alt, blant vanlige folk. I går økte antallet sterkt da Aker Brygge fikk overta en stor bit av Nord-Norges rikdommer og bosettingsgrunnlag.

       Kanskje er det de stedene som tar imot de fleste flyttelassene, som betaler mest for den flyttestrømmen som nå virkelig går så det suser. Det er forunderlig at statsråden i sin redegjørelse i det hele tatt ikke berørte denne siden av utviklingen. Han var kanskje redd for at noen ville oppdage at medaljen han har tildelt seg selv som verdensmester i distriktspolitikk har to baksider: feilslått både i utkantene og i sentrale strøk. Det er slett ikke bare Senterpartiet som er opptatt av hvem som betaler sentraliseringens pris. Arbeiderpartiordføreren i Nordkapp er også mer opptatt av de tapte arbeidsplassene i Televerket enn av de reduserte takstene til Telenor.

       Statsrådens beskrivelse av at folketallet nå går ned i « noen distriktskommuner » og at dette særlig har skjedd i det siste halvåret, må korrigeres fra Stortingets talerstol. Ifølge statistikk fra Statistisk sentralbyrå hadde 218 kommuner nedgang i folketallet i 1995 - mot 189 året før. I 1994 hadde ingen fylker nedgang i folketallet. I 1995 hadde fem fylker nedgang: Finnmark, Nordland, Nord-Trøndelag, Oppland og også fylket til representanten Faldet, Hedmark. Der er det arbeidsplasser som er mangelvare. Folk har blitt lei av å pendle. Jeg håper statsråden bedrer presisjonsnivået til den nye meldingen om distrikts- og regionalpolitikken skal skrives.

       Flyttestrømmen er dramatisk sterk og sterkt økende. Senterpartiet mener denne utviklingen må og kan snus. Hva mener så statsråden om dette? Hva er det han sier? Og vil statsråden gjøre noe? Det er nødvendig å studere redegjørelsen, avisintervjuer og statsbudsjett for å finne svar. Nøytrale kommentatorer sier at statsråden har slått fast at fraflytting og sentralisering er kommet for å bli. Senterpartiets oppfatning er at statsråden og Regjeringen er godt fornøyd fordi utviklingen går akkurat som de hadde planlagt. Hvorfor skulle Regjeringen ellers møte den økte sentraliseringen med kutt i de bevilgningene som kan bremse flyttestrømmen, og ved ved enhver anledning forordne mer styrkemedisin til den rå markedsmakten?

       Landbruksministerens medisin merkes i Rissa. Ifølge ligningskontoret er kommunens skatt fra landbruket redusert med 700.000 kr årlig de siste tre årene. I 1993 fant man 87 næringsoppgaver med underskudd, i 1995.190 av 592. Da er det ikke rart det blir lite fres over rekruttering, søknader til landbruksutdanning og søknader om lån til nye driftsbygninger. Fiskeriministeren påstår vi har for mange sjarkfiskere og for mange små fiskemottak, og at kysten vil tjene på at SNDs og RGIs visjoner blir prøvd ut. Samferdselsministeren mener at massenedleggelser av postkontor, jernbanestasjoner og arbeidsplasser i Telenor er god distriktspolitikk. Næringsministeren synes det er ok at SND støtter Røkke, men ikke Rena. Han ser ingen forskjell på hjørnesteinsbedrifter og andre bedrifter. Kommunalministeren har kjempet hardt for å tvinge Frei inn i Kristiansund, mot Stortingets vedtak og mot den lokale folkeviljen. Det mener han skal gi oppblomstring så det monner i det området.

       Denne massive forekomsten av negative signaler for distriktenes framtid må ta skylden for at mange føler seg tvunget til å flytte til mer sentrale strøk. Grunntryggheten som trengs for å etablere seg i distriktene, er sterkt svekket. De sterke reduksjonene i de til nå trygge og interessante arbeidsplassene i Posten, Televerket, NSB og Forsvaret er med og reduserer tilbakeflyttingen til bygdene. Arbeid og arbeidsplasser er og blir den viktigste basis for valg av bosted. Dessverre har det blitt trangere kår for dem som vil skape nye arbeidsplasser i utkantene.

       SND har til nå vært lite villige til å røpe sysselsettingseffekten av sin innsats. Men i siste budsjettproposisjon står det: 2 300 av 65.000 nye arbeidsplasser som ble skapt i 1995, kom som resultat av SND-støtten « distriktsutviklingstiltak ». Omtrent 500.000 kr pr. ny arbeidsplass er meget kostbart sammenlignet med hva forgjengeren Distriktenes Utbyggingsfond klarte, som i årene 1986-91 fikk til 70.000 arbeidsplasser til 100.000 kr pr. stk. Hvor mange arbeidsplasser SND-kundene har rasjonalisert bort, vet vi ikke noe om. Langt den beste effekten har bevilgninger til kommunale næringsfond hatt. Regnet ut fra statens bidrag, koster hver nye arbeidsplass 25.000 kr. Støtte herfra gis til de aller minste etableringsforsøkene. Jeg synes det er mange grunner til å beundre og belønne dem som fra kommunenes side har bidratt til slike resultater. Derfor har jeg som mange andre reagert på at Regjeringen hele tiden reduserer denne budsjettposten, som må være den mest lønnsomme på statsbudsjettet. Jeg synes det er rart at statsråden har penger til en « etablererkampanje » - som han kaller det - som presenteres med det formål å få slutt på at kommunene betrakter en etablerer som en potensiell skurk. Det ble sagt da den kampanjen ble presentert. At statsråden antyder at slike holdninger er utbredt, er en grov fornærmelse.

       En politikk for å stoppe flyttestrømmen må bygge på klare mål for bosettingen, positive holdninger hos alle offentlige myndigheter og sterke virkemidler for at folk selv kan skape arbeid og bo der de ønsker. Senterpartiet vil ha en ny politikk som tar utgangspunkt i at det som er bygd opp, har verdi og skal verdsettes i de samfunnsregnskapene som skal lages når støttemidler deles ut, og når politikk skal legges om. I slike samfunnsregnskap skal verdien av nye arbeidsplasser og det samfunnet sparer på en stabil utvikling, settes inn.

       Senterpartiet vil ha slutt på offentlig bit-for-bit-politikk, slik vi nå ser det i Posten og Telenor. Senterpartiet vil at de som ønsker å investere i sin egen arbeidsplass, egen bolig og egen utdanning, skal få solid støtte. Senterpartiet vil at den offentlige kapitalen skal være mer risikovillig enn den private - og langt mer risikovillig enn den er nå - og at skattereglene utformes slik at kapitalen helst beholdes i egen bedrift.

       Senterpartiet vil gi mer hjelp til å utvikle produkter, og vi vil selvsagt at produkter som er utviklet i Norge, skal produseres i Norge, slik som den nyutviklede el-bilen City-Bee. Senterpartiet vil bevisstgjøre folk på at kjøp av norske varer gir nordmenn arbeid.

       Senterpartiet vil at gründere som tilbyr nye arbeidsplasser, skal få ja oftere enn i dag. Jeg tenker på Jens Bye som i samarbeide med ni Fosen-kommuner la til rette for et nytt skrogverft - Vikingverftet - med 350 arbeidsplasser, og som la 80 mill. kr av egne penger på bordet. Det er en skam at svaret ble nei og begrunnet med samfunnsøkonomiske hensyn. Med et ja for tre år siden ville hele Fosen-regionen vært i en bedre situasjon i dag, og Gunnar Berge kunne vært mer troverdig i sin hyllest til regional næringsutvikling.

       Senterpartiet vil redusere rå markedsmakt til fordel for politiske prioriteringer og hensynet til stabil bosetting. Vi synes utviklingen i sildemelindustrien trenger politisk styring. De 14 fabrikkene vi hadde inntil i sommer, kan bli redusert til åtte på kort tid hvis bare eierne skal få bestemme. Da kan det bli igjen bare én fabrikk nord for Ålesund. Jeg er skuffet over at Regjeringen ikke ønsker å påvirke denne utviklingen, som bl.a har ført til at vi i min kommune mistet en hjørnesteinsbedrift i vår, samtidig som mange mindre kystfiskebåter i Midt-Norge fikk sine inntektsmuligheter redusert. Jeg håper det er flertall på Stortinget for å få utredet hvordan lokalsamfunn som er tuftet på en hjørnesteinsbedrift, kan sikres en trygg framtid.

       Senterpartiet mener distriktenes framtid må bli et hovedspørsmål i den politiske debatten i tiden framover. Vi mener en slik debatt kan skape allianser mellom folk på Karlsøy og i Oslo indre øst mot dem i Arbeiderpartiets ledelse som sammen med ledelsen i Høyre og lederen i Fremskrittspartiet har snudd seg bort når sentraliseringsproblemene har blitt for synlige, mens deres egne lokale folkevalgte har bedt om hjelp. En slik allianse mot utarming av lokalsamfunn i by og bygd kan få konsekvenser både for Stortingets sammensetning og den politikk som føres.

       La meg til slutt få minne om viktige lyspunkter i en nokså dyster sentraliseringstid. Stortingsvedtaket mot tvangssammenslåing av kommuner har vekket et håp om at sentraliseringsplaner kan stanses når både by og land er utfordret samtidig. EU-avstemningen berget samfunnet vårt fra store påkjenninger, der den årlige kontingenten på 15-20 milliarder kr kanskje er den minste. Men hvor ble det av omtanken for norske utkanter, som var så viktig for Gunnar Berge for to år tilbake?

       Senterpartiets beskrivelse av det norske samfunnet er direkte feil i det meste slik representanten Morten Lund presenterte det her. Hvis man tar seg en tur rundt i Norge og ser på utviklingen, vil man nettopp finne at de virkemidlene Regjeringen har tatt i bruk, har gitt resultater. Man anklager SND for ikke å ville bidra til sysselsetting i distriktene. Regjeringen har jo fremmet forslag i dette hus om at vi skal ha isolerte virkemiddelområder i dette landet hvor man øremerker SNDs innsats - og så står man på denne talerstol og later som om dette ikke er realiteter!

       Representanten Lund brukte også fiskerinæringen som innfallsvinkel og tok sildemelindustrien som eksempel. Det er da vel ingen industri i dette landet som har fått mer bistand fra storsamfunnet enn nettopp sildemelindustrien. Begrepet « møllpose » burde være kjent for de fleste. Man fikk bidrag fra staten til å holde på bedriftene i påvente av en ressursutvikling som gjorde det mulig å ta dem i bruk på nytt og i samarbeid med næringen å komme fram til en endring av strukturen.

       Og så helt til slutt: Når man nå sammenlikner Røkke/ RGI/Akers initiativ i Melbu med innsatsen når det gjelder Rena Karton, må det sies at staten har tatt initiativ til at det skal være levedyktige arbeidsplasser på begge steder. Er representanten Morten Lund uenig i det?

Morten Lund (Sp) : Det er bare å konstatere dette en gang til: Arbeiderpartiet vet ikke hvor de står hen, og de vet slett ikke hvor de vil hen. Vår beskrivelse er nøyaktig den samme som den som gis av fylkesordføreren i Nord-Trøndelag, Bjarne Håkon Hanssen. Han sier det samme som vi: Dette går ikke. Nå må det komme andre signaler fra Regjeringen når det gjelder landbrukspolitikken, når det gjelder distriktspolitikken. Her må det sterkere virkemidler til. Hvis ikke, avfolkes ytre Namdalen. Det sa han før redegjørelsen ble gitt. Han hadde forventninger til det Gunnar Berge skulle komme med. Ordføreren i Nordkapp sier: Vi kan ikke drive valgkamp hvis vi skal få slike signaler fra Arbeiderpartiet sentralt. Da kan vi gi oss. Og hva sier fylkesordføreren i Sogn og Fjordane om kommuneøkonomien, om distriktspolitikken? Akkurat det samme som vi. Dette når ikke fram til Regjeringen. Det når ikke fram til Arbeiderpartiet. Og det vi i valgkampen framover må få fram til velgerne, er at det ikke er til noen gagn at de roper dette ut. Det er de som sitter i Arbeiderpartiets ledelse som bestemmer dette sammen med lederen i Fremskrittspartiet og ledelsen i Høyre. Slik er det.

       Så til det at sildemelindustrien har fått så forferdelig mye bistand. Jeg tror det skal vise seg når det lir, hvis det går som ledelsen og eierne vil - og eierne er de samme som eier de store båtene sørover langs kysten - så kommer vi til å miste svært mange av de 500-600 arbeidsplassene vi har på de fabrikkene, og det er viktige arbeidsplasser. Vi kommer til å miste mye av virksomheten og inntektsgrunnlaget for de små båtene. Jeg tror det skal vise seg at den « møllposen » har vært billig, den. Jeg tror at de ressursene vi kan bruke til fabrikkproduksjon - sildemelindustrien - kommer tilbake. Da skulle vi hatt de fabrikkene der. Vi skulle hatt dem akkurat der de ligger i dag, og der de har ligget som hjørnesteinsbedrifter. Det er viktig for de samfunnene det gjelder.

Per-Kristian Foss (H) : En ting er at Senterpartiets svartmaling av forholdene i distriktene ikke treffer, slik folk i distriktene faktisk også opplever det. Men verre i denne beskrivelsen fra Morten Lund er det han sier om situasjonen i pressområdene, som han betegner det som, i Oslo. Han sa at sentrale bydeler i Oslo hadde en befolkningsøkning på 46 % og lot som dette var et uttrykk for mislykket distriktspolitikk. Da må jeg få minne ham om at tall fra Statistisk sentralbyrå til fulle dokumenterer at det som sterkest påvirker befolkningsutviklingen i Oslo både på 1980-tallet og på 1990-tallet, faktisk er innvandrere. I et hefte som utgis av Statistisk sentralbyrå, som kalles Samfunnsspeilet, slår en forsker fra det samme byrået fast at på 1980-tallet skyldtes en tredjedel av befolkningsveksten i Norge netto innvandring. De fem første årene på 1990-tallet var dette tallet økt til 41 %, altså årsak: befolkningsutvikling.

       Dette slår sterkest ut i Oslo. Av en samlet innvandrerbefolkning bor en tredjedel i Oslo. Dersom vi skulle hatt samme fordeling av resten av befolkningen som vi har av innvandrerbefolkningen, ville Oslo bestått av 1,5 millioner mennesker og ikke i underkant av en halv million, som i dag. Derfor ber jeg Morten Lund om å gå tilbake på talerstolen og tenke litt nytt når det gjelder bruk av statistikk i denne sammenheng, særlig når det gjelder å bruke den som et ledd i en distriktspolitisk analyse.

       Til slutt bare følgende spørsmål: Når begynte markedet å fungere for sildemelfabrikkene? Meg bekjent kjenner ikke det Morten Lund kalte « rå markedsmakt », noe slikt som en offentlig finansiert « møllpose », så det må være et meget spesielt marked Morten Lund snakker om. Jeg vil da gjerne få ham til å beskrive når dette markedet inntrådte for bransjen sildemel og sildeoljeindustrien.

Morten Lund (Sp) : Jeg fastholder at de pressproblemene vi har i vekstsentra, er minst like problematiske for det norske samfunnet som de fraflyttingsproblemene vi har i utkantene. Vi har de dårligste levekårene i Norge i visse områder i de største byene, men vi har dem også i bygdebyene, der regionale sentra skal bygges opp for å stoppe fraflyttingen. Der er utstabiliteten kanskje enda større enn ellers i landet, og da handler det om de sosiale nettverkene. Det er fort gjort å bryte dem ned, men det er ikke så fort gjort å bygge dem opp igjen. Og det er mange ungdoms- og rusproblemer som har hatt sin årsak i den sterke flyttestrømmen.

       Oslo skal være et utstillingsvindu for Høyres politikk - selv om det er Arbeiderpartiet som fører den. Og jeg tror det er mangel på vilje til å styre utviklingen som gjør at vi har fått den oppsamlingen vi har fått i visse bydeler av ting som skaper problemer.

       Så vil representanten Foss belære meg litt om sildemelindustrien og hvordan den har hatt det - om den har vært konkurranseutsatt, om den var utsatt for markedet. Selv sier denne næringen at den har vært subsidiefri. Den har vært på eksportmarkedet, hvor den har konkurrert godt, og den har vært en viktig eksportnæring. Det tror jeg er rett. Den « møllposeordningen » som ble iverksatt, var ikke i første rekke av hensyn til disse fabrikkene. Det var av hensyn til fiskeflåten og det å opprettholde en beredskap spredt ut over landet, slik at den samme fiskeflåten skulle kunne utnytte ressursene når de kom tilbake igjen. Det er den linjen som nå er forlatt når en ikke har noen « møllposeordning » lenger. Og jeg tror vi kommer til å få oppleve at det blir et tap for Kyst-Norge.

Ola T Lånke (KrF) : Representanten Morten Lund gav på vegne av Senterpartiet en bred og interessant innføring i Senterpartiets distriktspolitikk. En ting vil jeg berømme Senterpartiet for, og det er deres sterke engasjement for distriktene. Det engasjementet savner jeg i enkelte av de andre partiene, hvis talere har hatt ordet før meg. Jeg har også lyttet til Morten Lunds analyse og kan si at jeg er enig i mange sider av den analysen han har gitt av problemene i Distrikts-Norge. Han har også pekt på en rekke veldig viktige virkemidler som skal til for å snu utviklingen.

       På ett punkt har jeg derimot litt problemer med å slutte meg til Senterpartiets litt firkantede linje. Jeg har i den forbindelse lyst til å sitere fra en kommentarartikkel i Adresseavisen dagen etter at statsråd Berge holdt sin orientering, hvor følgende står i innledningen:

« Senterpartiet mobiliserer for å klare det selv ikke « verdens beste distriktspolitikk » klarer; å skape forhold som gjør at Per Bufast kan bo på Bufast, nær sagt til evig tid. Planøkonomiske tiltak skal stanse flyttestrømmen og sørge for at folk bor der de bor. »

Og så står det under en tegning av Jan O.:

« Lahnstein: - Du skal være på Bufast all din dag og stemme SP. »

       Vi har jo ikke stavnsbånd her i landet. Jeg syns nok dette balanserer farlig nær grensen til det. Jeg vil benytte anledningen til å spørre Senterpartiets talsmann her - jeg kunne selvfølgelig rettet spørsmålet til partilederen: Har ikke Senterpartiet tro på at alle de mange gode forslag - som jeg deler og er enig i - skal kunne virke, slik at vi kan oppnå frivillighet i forhold til hvor folk skal bo i landet?

Morten Lund (Sp) : Nå er det ennå ikke bestemt om den tegningen fra Adresseavisen skal bli forsidetegningen på vårt stortingsprogram for neste periode, men det er bra å få understreket at det var en vitsetegning fra Adresseavisen. Ellers var Senterpartiet godt fornøyd med pressedekningen etter statsrådens redegjørelse. Vi synes journalistene var med og avdekket det som var budskapet i redegjørelsen: Regjeringen er fornøyd med det som skjer, og den sier at sentraliseringen og fraflyttingen kommer til å fortsette. Det synes jeg var det som kom fram. Det står også sitert i lederartikkelen i Adresseavisen. For første gang i en lederartikkel i Adresseavisen om dette spørsmålet sa de at her har vi problemer som vi må gjøre noe med. Det går ikke sånn som det er nå. Det gjelder faktisk store deler av det området som dekkes av den avisen, men det gjelder i enda større grad i andre områder.

       Vi sier slett ikke at folk skal bo til evig tid der de bor, men vi mener alvor med bosettingsmålene våre. Det må finnes konkrete bosettingsmål som kan etterprøves, der en finner ut om politikken virker. En må være så modig at en har konkrete mål i stedet for å ha noen ord som står der, og som en prøver å viske ut betydningen av - slik Arbeiderpartiet gjør. Vi vil at vi skal ha mål. Vi vil at virkemidlene skal finnes, og vi vil at virkemidlene skal forsterkes hvis de ikke virker. For det er ikke frivillighet som gjør at folk flytter i dag. Det er tvang. De er nødt til å flytte fordi arbeidsplassene ikke er der. De er nødt til å flytte fordi de er utrygge hvis de skal bygge seg en bolig og satse på en karriere for resten av livet - de er for utrygge til å fortsette der hvor de egentlig føler de har røttene sine. Det var det som ville ha vært bra for det norske samfunn, og det som hadde lønt seg - hvis en bare hadde tenkt litt stort på det for Norge som nasjon.

       Arbeiderpartiet nekter stadig å innse at mange småbedrifter i distriktene har behov for mer fleksible løsninger angående muligheten for tilsetting av midlertidig arbeidskraft, bruk av overtid og innleiing av kompetanse. Det er et høyst utilstrekkelig tiltak at Regjeringen, i alle fall i teorien, vil gi anledning til midlertidige tilsettinger innen idrett, forskning og kunst, og det er rystende at Regjeringen legger seg paddeflat for LO og organisasjonene og tviholder på den urimelige skjerpelsen av arbeidsmiljøloven som Arbeiderpartiet, godt hausset opp av Senterpartiet, fikk vedtatt i fjor. Forbudet mot midlertidige ansettelser stenger arbeidssøkende med noe dårlig kompetanse - spesielt disse - ute fra deltakelse i arbeidslivet. At det nettopp er Arbeiderpartiet som står bak en slik usosial lovendring, er imidlertid ikke oppsiktsvekkende. Den tiltagende usosiale profilen i Arbeiderpartiets politikk er innrømmet langt inn i partiets egne rekker.

       Et differensiert og robust næringsliv i distriktene er helt avgjørende for bosettingsmønster og fremtidige muligheter for å kunne opprettholde det mangfold i produksjon og tjenester som er nødvendig dersom en bygd eller et regionalt samfunn skal være liv laga. Og nettopp derfor er Høyre så opptatt av de små bedrifters rammevilkår. Vi gjør som Arbeiderpartiet ynder å si, men som partiet aldri følger opp: Høyre ønsker å legge forholdene til rette for konkurransedyktige småbedrifter gjennom en utviklingsfremmende og generelt forbedret økonomisk politikk. Der Arbeiderpartiet vil inndra penger og styre dem tilbake gjennom et komplisert, dyrt og for småbedriftene ugjennomtrengelig byråkrati, vil Høyre la den enkelte bedrift beholde mer av sine inntekter. Dette vil vi gjøre fordi vi har virkelig tillit til at bedriftene vet bedre enn politikerne og byråkratene hvor og hvordan pengene bør brukes til bedriftenes eget beste.

       Det ville være interessant å få statsråd Berges resonnement for hvorfor Arbeiderpartiet ikke kan følge Høyre her. Hvilke erfaringer er det Berge og Arbeiderpartiet har som styrker dem slik i troen på politisk utvelgelse av bedriftstype, lokaliseringssted og produksjon? Hvor sterkt står de distriktene som i årevis har mottatt de største offentlige overføringene, i forhold til dem som har måttet klare seg selv? Og er det slik at overføringsdistriktene har utviklet et næringsliv som etter hvert står trygt på egne ben? Jeg ser frem til statsrådens svar.

       Høyre har innsett hvilken viktig rolle god infrastruktur spiller for distriktenes potensial for å utløse bedriftsetableringer og for utvikling. Det er derfor Høyre har presset på for å få en utvikling og organisering innen tele- og veisektoren som i størst mulig grad kan tjene etablerte bedrifter og utløse fremtidsrettede nyetableringer. Vi har de siste år foreslått ca 2 milliarder kr mer til veiinvesteringer, men dette har Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemt ned. Sammen med Høyres skatte- og avgiftspolitikk, Høyres politikk for overavskrivning ved innsats i forskning og utvikling og Høyres politikk for forenkling og reduksjoner i bedriftenes rolle som innkrevingssentral for ulike offentlige ordninger ville Høyres forslag til innsats i infrastruktur gitt distriktene verdifull drahjelp. Det er sørgelig å måtte fastslå at Arbeiderpartiet ikke har kjent sin besøkelsestid. På noen områder er Arbeiderpartiet kommet halvhjertet og dinglende etter, på andre er svikten total. Arbeiderpartiets eklatante brudd på egne valgløfter om økt satsing på veiinvesteringer er bare ett av flere grelle eksempler på at det er langt mellom retorikk og faktisk politikk i Arbeiderpartiet.

       I sin redegjørelse kom statsråd Berge inn på den styrke det er for distriktene at flere nordmenn enn noensinne får utdannelse fra videregående og høyere skoler og universiteter. Takket være et flertall i Stortinget der Høyre har vært meget aktiv, har dette blitt virkelighet. Det er jo slett ikke Arbeiderpartiet som har gått foran. Forbedringene skjer på tross av Arbeiderpartiets politikk, men som på så mange områder, skryter Regjeringen uhemmet av de positive resultater andre partiers innsats har gitt.

       Så sier statsråd Berge at økningen i utdannelse kommer distriktene til gode. Dette er etter min mening en overforenkling. Mange av dem med den høyeste og mest etterspurte utdannelsen vil uten tvil søke til de større byene. Senterpartiet bidrar med sin motstand mot sterke regionsentre til å øke utflyttingen nettopp til byene. Vi i Høyre ser det annerledes. Sterke regionsentre og et mest mulig differensiert næringsliv ellers i distriktene, fra fiske og landbruk til avanserte teknologibedrifter, er fasiten for å beholde flere høyt utdannede og yrkeskompetente ungdommer i distriktene. Det tar Høyre konsekvensen av. Vår politikk er innrettet med det mål at hele landet faktisk blir tatt i bruk.

       Thorbjørn Jagland sysler nå med tanken om en ny og større maktutredning. En utredning er hans alternativ til å gjøre noe med problemet. Jaglands politiske mål er alt klart: Maktutredningen skal benyttes til å gi politikere mer makt til mer styring, mer innblanding og mindre marked. Dette lover ikke godt. Arbeiderpartiet har alt spunnet sitt garn om så mye og har tiltatt seg så mye makt at det bør settes klare grenser for statlig og politisk makt. Begrensningens kunst har aldri vært utøvd av Arbeiderpartiet, og Jaglands politiske linje synes å innvarsle at vår midlertidige oljerikdom skal bane veien for sterkere statlige inngrep i næringslivet - mer stat, mindre privat.

       Spørsmålet er om vi står foran en nysosialistisk periode. Og kan i så fall Arbeiderpartiet nå frem ved hjelp av Senterpartiet, som også mener at politikerstyre er synonymt med mest mulig demokrati? Dette vil på ingen måte være til glede verken for landet eller for distriktene. Høyre er mer enn noensinne en nødvendig vaktbikkje og selve garantien for et fritt og uavhengig næringsliv, for maktspredning og mangfold, for markedsstyring fremfor politikerstyring, for en generell økonomisk politikk som gir bedriftene rammebetingelser de kan leve og utvikle seg med. Høyre velger å stå på bedriftenes side, på forbrukernes, på familienes og enkeltmenneskers side der Arbeiderpartiet og Senterpartiet velger særinteresser innhyllet i en retorisk tåke av honnørord. Vi står overfor et politisk veivalg der alliansen mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet er klar. Så er spørsmålet om velgerne oppdager dette før det er ugjenkallelig for sent og den enkeltes frihet til valg og mangfold og den private sfære og det private næringsliv blir enda sterkere begrenset enn i dag.

       Så er vi igjen vitne til det som jeg nå opplever for fjerde året på rad, at en blir skutt på fra alle sider. Jeg vil si at det det egentlig viser, er opposisjonens utilstrekkelighet, og at de ikke har noe alternativ til den politikken som Arbeiderpartiet til enhver tid fører.

       Så vil jeg gå over til litt av det som Liltved var inne på i sitt innlegg, at bl.a mer fleksibilitet i forhold til de ansatte ville løse distriktspolitikken. Større fleksibilitet og mindre styring skal altså være med på å redusere fraflyttingen i distriktene. Jeg må bare innrømme at jeg og vi i Arbeiderpartiet ikke tror at det er løsningen på Distrikts-Norges problemer. Dersom en ser på skatteinntekten i forhold til årets budsjetter i kommunene, ser en jo hvor veksten ville komme dersom det ikke var noen politiske virkemidler for å få dem til å komme andre steder.

       Så var representanten Foss oppe her tidligere i dag og snakket om regionalpolitikk, en regionalpolitikk der Høyre faktisk etter det jeg har erfart, går inn for å legge ned fylkeskommunen. Jeg spør derfor representanten Liltved om Høyres politikk er ikke å ha en distriktspolitikk i det hele tatt, men at de sterkestes rett skal gjelde?

       Og det var da Jan Petersen, Høyres leder, var på besøk i Telemark og diskuterte bl.a distrikts- og regionalpolitikk. På det samme møtet ble det sagt fra en representant for Østfold Høyre: « Jeg savner en ordentlig og grei landbrukspolitikk i Høyre » - pluss mye, mye mer, bl.a at det er for stor avstand mellom folk ute i distriktene og representantene på Stortinget i Oslo. Det må jeg si er et aldri så lite bevis på at det kanskje er andre enn Senterpartiet som ikke helt oppfatter hva som pr. i dag rører seg ute på grasrota, og at et av problemene i norsk politisk liv pr. i dag er at Høyre og Arbeiderpartiet på Stortinget, som jeg nevnte innledningsvis, fatter en rekke vedtak som folk ute i distriktene føler er en trussel mot deres egen framtid, og som faktisk fører til en forverret situasjon for de samme menneskene.

Tore A Liltved (H) : Ja, hadde det vært så vel at vi hadde fått gjennomslag for den vidunderlige liste som Terje Riis-Johansen leste opp, hadde det vært bra. Da hadde vi sluppet å ha alle disse restriksjonene, og da hadde vi fått et næringsliv og en bruk av ressurser som hadde gagnet hele landet. Og når det gjelder det med at en ikke har en landbrukspolitikk, er vel spørsmålet hvem som har en landbrukspolitikk. Hvis en skulle opprettholdt de mengder subsidier og de ordninger som Senterpartiet har villet ha, tror jeg neppe vårt landbruk hadde blitt konkurransedyktig, eller vært det i dag. Og det er greit nok å stritte imot og være en slags bakstreversk tropp når det gjelder å modernisere og utvikle landbruket godt, men langt inne i landbruket selv er de klar over at dette har vært nødvendig og er nødvendig for ikke bare å styrke landbruket, men også konkurransemessig gi det gode forhold. Og hvem er det som har styrket og også hausset opp Arbeiderpartiet når det gjelder innskrenkninger, som f.eks det vi har sett med midlertidige stillinger, med å nekte å bruke litt mer overtid når de ansatte er enig i det, når det gjelder å få lov til å leie inn kompetent arbeidskraft til distriktene når de mangler det? - Det er Terje Riis-Johansen og Senterpartiet. Jeg tror ikke det gagner distriktene, og det sier også næringslivet selv. Men som sagt, Terje Riis-Johansen, han vet jo best.

       Så sier han at en skal høre mye før - osv. Ja, ja, vi har hørt Terje Riis-Johansen ganske mange ganger her oppe.

       Det er ein etter måten defensiv og lite målretta distriktspolitikk statsråd Berge presenterte for Stortinget 8. oktober. Kan det henge saman med statsrådens eiga plassering av Kommunal- og arbeidsdepartementets budsjettverkemiddel som « den lille regionalpolitikken », samtidig som den samla innsatsen på andre politikkområde blir gjeven stor plass, med Regjeringas generelle økonomiske politikk som avgjerande premiss?

       Det verkar på meg som om statsråd Berge har resignert - diverre - for under problematiseringa av « målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret », som det har vore stor politisk semje om, seier Berge:

« Som alle vet: Regjeringen eller Stortinget kan ikke vedta økt folketall i utkantkommunene. I stedet for å tviholde på en illusjon om at befolkningsutviklingen kan snus med politiske vedtak » - osv.

       Du verda! Sjølvsagt kan me ikkje vedta folketalet i kvar einskild kommune, men me kan streke opp politiske mål for å nå ei ynskt utvikling og utvikle verkemiddel for å nå dei. Det var det politikarane m.a. på 1970-talet gjorde, og me fekk eit land med gode levekår, godt tenestetilbod og rimeleg velstand i alle delar av landet, som statsråden sjølv peikar på.

       Gjennom distriktspolitikken med DU, distriktsskattelova og inntektssystemet for kommunane var Kommunal- og arbeidsdepartementet mektig, med stor tyngd både i regjering og i praktisk distriktspolitikk.

       Eg kan aldri tenkje meg at tidlegare statsrådar i Kommunal- og arbeidsdepartementet vil akseptere merkelappen illusjonist.

       I SV er me opptekne av mål og verkemiddel tilpassa røynda i dag, med fødselsunderskot, skeiv alderssamansetning, ungdom som flytter ut, og teknologiske og næringspolitiske utfordringar i våre distrikt. Og det er slett ikkje gamaldags å ville leggje premissar og utvikle mål og verkemiddel for å stoppe sentraliseringstendensar, gje næringsliv i bygd og by like konkurransevilkår, utlikne konkurranseforskjellar knytte til klima, avstand og topografi, bruke den politiske makt me trass i alt har. Var me ikkje samde om det?

       Men styringsvilje er avgjerande for å oppnå resultat. Statsråd Berge viste til at Regjeringas samla økonomiske politikk og den store regionalpolitikken legg dei viktigaste premissane for regional- og distriktspolitikken. - Ja vel! Den er kjenneteikna av ei sterkare og sterkare tru på marknaden åleine og marknadsøkonomiske løysingar. Me ser faktisk at leiande økonomar på 1980- og 1990-talet delvis har lukkast med å overtyde opinion og politikarar om at økonomien er overordna samfunnet. Det er den sjølvsagt ikkje. Eller som den konservative politikaren toryen lord Gilmour i England sa det:

       « Økonomi er en abstraksjon. Alt som bedrer folkets helse og øker det sosiale samhold, bidrar til et lands økonomi. »

       I dette perspektivet kan me også sjå distriktspolitikken. Det som gjev distrikta framgang, er også bra for landet. Lord Gilmour svara for øvrig på spørsmål frå « The Times » om kven som burde bli statsminister dersom fru Thatcher skulle bli overkøyrd av bussen. Han sa: Bussjåføren! Dette kan gi assosiasjonar til politikken i England m.a.

       SV gjer framlegg om å stadfeste at hovudtrekka i busetjingsmønsteret skal vidareførast, slik det har vore brei politisk semje om i mange år.

       Statsråden har rett i at « den store regionalpolitikken » med offentleg innsats, mål og verkemiddel knytt til politikkområde som landbruk og fiskeri, det kommunale inntektssystem, utdanningspolitikk og samferdsel, er avgjerande for utviklinga og moglegheitene i distrikta. Difor er det alvorleg når Regjeringa i praksis legg mest vekt på marknadstilpassing, snever kost-nytteeffekt, effektivitet og rasjonalisering. Fylgjene av Rattsø-utvalet, med nytt inntektssystem, kamp om eigarposisjon og skattlegging av kraftverk, kan i så måte bli store og dramatiske for inntektsgrunnlag og moglegheiter i distrikta i åra som kjem. Innafor landbruket blir meieria og slakteria sentraliserte, samtidig som Regjeringa gjennom eit « robust landbruk » også her legg til rette for sterkare marknadstilpassing. Konsekvensen er at småbrukaren og kombinasjonsbrukaren er på veg ut, og rekrutteringa går ned på grunn av at få tør å satse på distriktslandbruket. Her ser me også dualismen i Senterpartiets politikk, som eigentleg har eit stort ansvar for forfallet me ser i samvirkeideologien.

       Statlege forvaltningsbedrifter som Telenor, Postbanken, Postverket og NSB er omstilte og under omstilling. Reine forretningsprinsipp avløyser her samfunnsøkonomisk tenking og vektlegging av infrastruktur, med bortfall av tusenvis av arbeidsplassar som resultat, vesentleg i Distrikts-Noreg. Dette er ein styrt politikk, med Framstegspartiet og Høgre som fortropp og Arbeidarpartiet dessverre som offisiell eksekutør.

       Leif Lund (A) : Det er litt vanskelig å spørre representanten Rønningen, for hele hans innlegg var en gjennomgang av Arbeiderpartiets politikk i 1970-årene og fram til i dag. Vi er selvfølgelig glad for at noen legger merke til at Arbeiderpartiet har en politikk, men jeg har lyst til å spørre Rønningen om hva som er SVs regionalpolitikk. Jeg registrerer at Børre Rønningen er opptatt av slipsene til representanten Tore Liltved og representanten Foss, og så er han opptatt av en bussjåfør som skal styre i England hvis Thatcher dør - nå er hun jo gått av.

       Jeg hadde tenkt å spørre representanten Rønningen om det han sa i slutten av innlegget sitt, at spørsmålet i forbindelse med forslag nr. 4 vil en annen representant komme tilbake til. Han sier samtidig i innlegget sitt at vi ikke driver noe distriktspolitikk. Og når fagforeningene ønsker at vi skal gi konsesjon til Norway Seafood for å skape arbeidsplasser i Distrikts-Norge, går SV imot. Mitt spørsmål til representanten Børre Rønningen er om han er villig til å være med og skape nye arbeidsplasser i distriktene når fagforeningene ønsker det, eller er det slik at SV ikke er interessert i hva fagforeningene sier?

Børre Rønningen (SV) : SV har tidvis lagt fram ein god del framlegg her i Stortinget som eg har registrert at næringslivet i distrikta og departementa for så vidt har lukta på. Eg kan vise til framlegg som er knytte til regionale utviklingsselskap som tenderer mot og er lik Nord-Trøndelagmodellen, og har også registrert at statsråden har sagt at han ved eit seinare høve vil kome tilbake med innsatsmidlar knytte til etablering og gründerane spesielt. Det er eit eksempel på at SV har ein politikk når det gjeld regional- og distriktspolitikken. I tillegg til det vil eg få vise til dei framlegga som ligg føre her. Det er særleg i forhold til ei uro knytt f.eks til SND, der me registrerer - det har eg rapportar på i dag - at rente- og avdragsvilkåra er så strenge eller så høge at det er liten etterspørsel etter dei i SND. Etterspørselen er størst etter dei utviklingsretta tilskotta. Det er der overoppfylt, og SND har problem med andre halvåret av 1996. Dette har me jobba og jobbar me med, og derfor har me også lagt inn framlegg her i dag som er heilt konkrete på dette punktet. I tillegg, når det gjeld framlegg nr. 4, byggjer det på deltakarlovgivinga. Me ønskjer aktive fiskarar, at fiskarane sjølve skal eige sine driftsmiddel, og i lys av det har me fremma dette framlegget. Reidar Johansen vil i eit seinare innlegg kome inn med ei nærmare grunngjeving.

       Odd Eriksen hadde her overtatt presidentplassen.

Morten Lund (Sp) : Det er noen ganger vi lurer på hvor uenige SV og Arbeiderpartiet egentlig er. Når nå SV fremmer et forslag som dreier seg om bosettingsmål, og som på en måte bekrefter og velsigner det som Arbeiderpartiet går inn for, er det på nytt grunn til å stille det spørsmålet. Senterpartiet har et bosettingsmål som er knyttet til folketallet i den enkelte kommunen. Vi mener det er nødvendig å ha et bosettingsmål som kan etterkontrolleres, så en konkret kan se om dette går i rett retning eller om en skal sette inn mer virkemidler. Da er det ikke snakk om bare totalt sett mer virkemidler, men hvor virkemidlene skal settes inn lokalt for at det skal gå bra. Hvis det er bare i Hedmark det går dårlig, bør det settes inn ekstra virkemidler der og i de kommunene der det er størst problemer. Vi syns det er et hovedtema i denne diskusjonen og i den neste diskusjonen vi skal ha til våren om mål for det vi holder på med.

       I Telemark er det, så vidt jeg kan se, slik at folketallet minker i 12 av 18 kommuner. Jeg forstår på Børre Rønningen at han ikke er helt fornøyd med det. Men hvordan skal en da, ut fra de målsettingene vi i dag, og som jeg mener vi fortsatt skal beholde, greie å korrigere kursen? På hvilken måte vil han konkret gjøre det i dag?

       Jeg vil også vise til at i den redegjørelsen vi nå har fått, har ikke Regjeringen egentlig gått inn på en konkret beskrivelse av situasjonen sånn som den er. Det er ikke engang gått inn på folketallsutviklingen. Jeg syns han burde ha ventet litt med å si noe mer om målsettingen. Ellers tyder det på, sånn som formuleringen i forslaget er, at SV er fornøyd bare det ikke går fortere med sentraliseringen enn i dag.

Børre Rønningen (SV) : Eg synest det er ein fordel å vere realist. Det er jo kjent at målet om å bevare hovudtrekka i busetjingsmønsteret har vore debattert i mange år - frå 1970-talet og framover. Det SV har lagt inn her som premiss, er nettopp å understreke målet ved at ein ønskjer å unngå ei ny og aukande sentralisering. Me ønskjer ein meir aktiv distriktspolitikk for å kunne ta vare på hovudtrekka i busetjingsmønsteret.

       No er det slik at hjartet slår på venstre side - det er jo all right å ha dialogar på den sida òg i den politiske skalaen - og eg vonar at me kan få ei utvikling der nettopp det eg har understreka om å få ein meir aktiv distriktspolitikk og leggje til rette for at me får dempa og avvikla sentraliseringa i område som representanten Morten Lund var inne på, m.a. i delar av Telemark og Hedmark. Det er SV si målsetjing. Eg trudde ærleg talt at dette var ting som òg Senterpartiet 100 % stod bak, så eg må seie eg var litt forundra over denne replikken.

Bjørn Hernæs (H) : Jeg registrerer at også representanten Rønningen har hengt seg på den bølgen å interessere seg for Høyres klær, og jeg bekrefter gjerne at vi er glad for denne oppmerksomheten rundt klærne våre. Det viser jo, som vi alltid har visst, at vi har hatt en god kolleksjon, så dere er hjertelig velkommen til å forsyne dere så mye dere vil. Selv om det nå er avgrenset til et så lite plagg som et slips, er det jo interessant når man ser representanten Rønningen, å konstatere at han i hvert fall er oppmerksom på at et slikt plagg finnes.

       Ellers hadde Rønningen på mange måter en sympatisk og korrekt analyse av Høyre i et tidligere innlegg. I sitt hovedinnlegg nå spurte han om det er slik at folkestyret og demokratiet er i fare ved at markedet slipper til, og om vi ikke heller burde ha mer politisk styring. Nei, så absolutt ikke. Det er fra Høyres synspunkt den statlige makten, den politiske styringen som er for stor, og det personlige ansvaret som er for lite. Vi ser gang på gang at det er en blanding av disse to tingene, og der hadde jo Rønningen rett i sin analyse av Høyre.

       Hvis vi som et konkret eksempel tar Rena Karton, var det etter at det offentlige hadde kastet inn kortene på Rena at de private markedene, de private investorene gikk inn og reddet Rena Karton. Men så skal vi også si at dette skjedde i et samspill med en aktiv kommunal administrasjon på Rena. Vi kan ha den generøsitet å si at ordføreren på Rena gjorde en god jobb, men hun var helt avhengig av at de private aktørene var villig til å delta. Det leder meg da fram til følgende spørsmål, for tiden går jo fortere enn jeg har klart å følge med på: Er Børre Rønningen enig i at vi er nødt til å ha en konsentrasjon om enkelte kjerneoppgaver i kommunene, og at det må være et samspill med private interesser?

Børre Rønningen (SV) : Når vi fyrst snakkar om klede og slips, registrerer eg at det i alle fall ikkje er slipstvang her, og bra er det. Då måtte eg hatt raudt slips. Eg deler uroa til Høgre knytt til at mange politiske prioriteringar blir flytta over til lukka administrasjonar og styremøte, særleg då i offentlege forvaltingsverksemder. Det har m.a. Høgre vore med på å leggje til rette for. Men eg har ikkje opplevd at Høgre har teke sjølvkritikk på det punktet, at dei kanskje har gått for langt.

       Det som er viktig i politisk samanheng og i blandingsøkonomien, er at det er ein balanse mellom politisk styring og marknaden. Eg meiner no at me er i ferd med å bikke over, me får for mykje marknad og for lite politisk styring. Dette er ikkje noko som berre venstreorienterte eller SV-arar meiner. Eg var tidlegare inne på lord Gilmore. Han har klårt problematisert dette og peika ut retninga av at me kanskje i Vesten i dag er for opptekne av økonomien og for lite opptekne av samfunnet, for lite opptekne av korleis den einskilde har det, korleis det sosiale tryggleiksnettet er bygd opp. Det er med andre ord slik at det er overskuddsoptimalisering, profitt, som meir og meir styrer innanfor det som tradisjonelt tidlegare var offentlege område. Så før Høgre tar sjølvkritikk på det punktet, at dei har vore med og gått for langt, føler eg det vanskeleg å svare på den siste utfordringa til representanten Hernæs, men eg skal tenkje gjennom det og ved eit seinare høve kome tilbake til det.

       Nå skal jeg yte statsråden den rettferdighet han har krav på. Han sier også at det er en stor « utfordring å motvirke at slike samfunn mister selve livskraften. » Det er ingen uenig i. Men problemet er at Regjeringen avstår fra å ta de virkemidler i bruk som er nødvendig for å hindre en slik utvikling.

       Statsråden nevner selv kommunenes rolle når det gjelder den regionale utviklingen. Kommunale initiativ for å skape arbeidsplasser og legge grunnlag for en stabil bosetting har tidligere hatt enorm betydning. Etter hvert har også interkommunalt samarbeid vist seg å være et positivt og egnet virkemiddel. Men Regjeringens politikk overfor kommunene bidrar dessverre i sterk grad til å frata dem stimulansen når det gjelder å legge til rette for lokal verdiskaping. Uten å foregripe budsjettbehandlingen for mye - statsråd Berge har for øvrig selv invitert til det, derfor kan jeg ikke la være - vil jeg peke på de negative konsekvenser en gjentakende nedsettelse av maksimalsatsen for den kommunale skattøren medfører. Det er ikke rart at mange ordførere spør om hva som er vitsen med å legge til rette for næringsutvikling når deres kommune ikke får beholde noe av gevinsten. Dessuten får de jo inntekter gjennom overføringer fra staten.

       Et annet eksempel på en defensiv holdning fra Regjeringens side er at Regjeringen reduserer operasjonsrammen og låne- og garantirammen i budsjettet for 1997. I dag er det som kjent ikke mangel på finansielle ressurser i kongeriket, men begrunnelsen fra Regjeringens side er at dagens høykonjunktur tilsier at bedriftene selv i større grad bør kunne finansiere enkelte av de aktivitetene tilskuddene skal dekke. Dette vitner om liten bakkekontakt. De fleste bedriftene jeg kjenner til, har få eller ingen avsetninger som gjør dem i stand til å makte oppgaver på egen hånd. Fra mitt eget distrikt vet jeg at bedrifter av SND er bedt om å utsette prosjekter til neste år fordi midlene for 1996 allerede er oppbrukt. I stedet for å komme i gang, og så å si ri på høykonjunkturbølgen, tvinges man til en vente- og se-holdning. Min påstand er at en senking av rammene nå er for optimistisk og i verste fall blåøyd.

       Kristelig Folkeparti legger i dag fram en del forslag som vi tror kan bidra til å stimulere næringsutvikling i distriktene. Mine partikollegaer Kjell Magne Bondevik og Dag Jostein Fjærvoll vil i senere innlegg utdype andre sider av Kristelig Folkepartis strategi for distriktene. For Kristelig Folkeparti er målet med distriktspolitikken å ta hele Norge i bruk, ut fra den kjensgjerning at mye av naturgrunnlaget og ressursene som det skal skapes produksjon av, befinner seg i distriktene. Derfor er heller ikke byene tjent med at lokalmiljøene i distriktene svekkes. I dag er vi vitne til en skjev befolkningsutvikling i svært mange kommuner. De unge reiser inn til de store utdanningssentrene for å kvalifisere seg. Få reiser tilbake til hjembygda. Den tappes dermed for mange av de beste ressursene, uten at det kommer nye til. Dette må det gjøres noe med. Kristelig Folkeparti mener at vi må være på vakt mot sentraliseringstendensene i utdanningspolitikken. Det er viktig å satse offensivt på å opprettholde adgangen til høyere utdanning i distriktene, f.eks innenfor ingeniørutdanningen. Men mest av alt handler det om å gi ungdommen mot til å satse på hjemstedet. Det berører mange områder. Det handler bl.a om å skape utviklingsperspektiver for de eksisterende næringer, ikke minst primærnæringene, og å gi tro på muligheten for nyskaping. En meningsfylt fritid hører også med.

       Lederen for arbeidskontoret for Hitra og Frøya, Kristin Reppe Storø, sier i et intervju med lokalavisen der ute noe jeg tror for mange av de unge er avgjørende for om de vil vende tilbake:

       « Ønsket om å komme tilbake avhenger dessuten av hvordan de har opplevd oppveksten. Har ungdommene hatt en fin oppvekst er det lettere for at de kommer tilbake. Vi må derfor passe på at ungdommene har det bra på Frøya fra de er små. »

       Dette handler ikke minst om at også kommunene må gis slike rammebetingelser at dette kan lykkes.

       Jeg vil til slutt ta opp de forslag som Kristelig Folkeparti har fremmet, og som er omdelt i salen.

       Leif Lund (A) : Representanten Lånke tok i innlegget sitt opp kommuneøkonomien. Lånke, i likhet med meg, er ny her på Stortinget. Da vi kom inn på Stortinget i 1993, overførte Stortinget til kommunesektoren 153 milliarder kr. I dette budsjettet, for 1996, overfører vi til kommunesektoren 174,6 milliarder kr. På disse knapt fire årene har kommuneøkonomien altså fått tilført 20 milliarder kr mer, og så sier Kristelig Folkepartis representant Lånke at vi ikke satser på kommunesektoren! Han peker på at det tilbakeværende problemet er skattøren. Jeg vil gjerne spørre representanten Lånke om det er slik å forstå, slik i hvert fall ryktet går, at en reduksjon av skattøren som utgjør ca 4,5 milliarder kr, skal legges på toppen av rammene for kommuneøkonomien, eller skal vi, hvis vi ikke gjør det, trekke inn på rammeoverføringene til Kommune-Norge? Jeg vil gjerne vite det.

Ola T Lånke (KrF) : Representanten Leif Lund inviterer vel i høyeste grad nå til en debatt omkring statsbudsjettet og overføringene til kommuneøkonomien. Han refererer til tall for overføringer som ikke jeg kan bekrefte eller gå god for. Det er klart at det er et spørsmål som også handler om hvordan man skal fordele disse overføringene.

       Arbeiderpartiet har de senere årene gjentatte ganger satt ned den kommunale og fylkeskommunale skattøren og bidratt til at mer og mer av ressursene trekkes bort fra kommunene. Jeg har møtt mange ordførere som har sagt: Det er ikke noen vits i for oss å satse på næringsutvikling, for staten tar det likevel, og så kan vi slappe av, for vi får jo disse pengene fra staten, og da er det ikke noe problem. Men det som skjer, er en passivisering av Kommune-Norge, og det er det Kristelig Folkeparti er opptatt av. Derfor er det et prinsipp.

       Spørsmålet fra Leif Lund går på om vi skal legge dette på toppen. Det handler om budsjettbehandling. Vi i Kristelig Folkeparti legger fram vårt alternative budsjett neste mandag, og da vil vi gi svar på det spørsmålet. Jeg kan dessverre ikke røpe det nå. Det jeg ser, er at behovet er til stede. Det skyldes ikke minst alle de reformene og de nye oppgavene som er pålagt Kommune-Norge, og som gjør at kommunepolitikerne rundt omkring i kongeriket vrir seg i vånde for hvor de skal ta pengene fra. Spørsmålet er hva som tjener landet best sett under ett, og det er et av de spørsmålene som blir veldig viktig for oss når vi nå skal diskutere hvilke rammer kommunene skal ha for kommende år.

Morten Lund (Sp) : Jeg vil først benytte anledningen til å sette fram forslagene fra Senterpartiet som jeg glemte å ta opp i sted.

       Så var det til Kristelig Folkepartis innlegg. Jeg vil gi representanten Lånke anledning til å si litt nærmere om Kristelig Folkepartis bosettingsmål. Han sa i replikken til meg at han synes det ble litt for stivt og fasttømret hvis en skulle ha et konkret bosettingsmål. Så sier han at Arbeiderpartiet er for defensiv når det gjelder mål for distriktspolitikken og bosettingen. Da har vel Kristelig Folkeparti et mål midt i mellom som det hadde gått an å få høre litt om?

       Senterpartiets mål er konkret, og vi understreker ikke minst verdien av stabilitet i samfunnet. Og det er det ikke i dag. I Sør-Trøndelag er det 15 av 25 kommuner som går ned i folketall, og Trondheim vokser mer enn resten av Sør-Trøndelag til sammen. I Bjugn og i Rennebu går det nedover. Minus 63 siste året i Rennebu, med 2 800 innbyggere - det går fort det! En måte å markere at dette ikke går lenger, er jo å stramme inn bosettingsmålet, og da er spørsmålet til Kristelig Folkeparti: Vil dere, som SV nå sier, være godt fornøyd og understreke det målet som Regjeringen har?

       Når det gjelder landsmålestokken - det er ti kommuner som nå stikker av med 60 % av folketilveksten. Dette er ikke de ti største kommunene, men de har 30 % av folketallet i Norge, og så stikker de av med 60 % av folketilveksten siste året. Det er også et bilde på hvordan dette går.

       Jeg var for så vidt ikke så overrasket over at spørsmålet kom nå etter det som har vært sagt her. Det jeg kan si, er at det må alltid være et samsvar mellom de mål vi setter og de virkemidler som velges. Det må være slik at virkemidlene leder fram til målet. Og det gis ikke ut fra Senterpartiets politikk at virkemidlene nødvendigvis fører til målet - det er problemet. Det er ikke etterprøvbart.

       Det jeg kunne tenke meg å skissere som et foreløpig mål, til vi får jobbet videre med dette, er at det må være et mål å snu strømmen i de kommuner der folketallet går ned, for at det igjen kan begynne å vokse. Det handler ikke minst om at vi får ungdommen tilbake. Det er en strukturell skjevhet i befolkningsgrunnlaget i veldig mange kommuner som fører til at det fødes færre barn etter hvert i distriktene i forhold til i mer tettbebygde strøk. Det er mange virkemidler som jeg nødvendigvis ikke kan gjøre så mye fra eller til med, men akkurat det tror jeg det er veldig viktig å forsøke å peke på, at vi skal snu strømmen slik at den går den riktige veien.

Eva R Finstad (H) : Utmarksnæring er etter hvert viktig for distriktspolitikken. Det gjelder både fiske, jakt, villmarksliv og turgåing i skog og fjell. Høyre er opptatt av at den enkeltes eiendomsrett skal beskyttes, og mener det er viktig at de som bor i distriktene, skal kunne ha inntekt av å legge forholdene til rette for slik utnyttelse.

       Kristelig Folkeparti og Høyre - og Senterpartiet også - har stort sett vært enige om at privat eiendomsrett er viktig for distriktene og for inntektsmulighetene der. Men da vi behandlet friluftsloven gikk dessverre både Kristelig Folkeparti og Senterpartiet sammen med Arbeiderpartiet og SV inn for å svekke denne eiendomsretten.

       Når kommunen fatter vedtak om inngrep i privat eiendomsrett, som kan være å legge en sti e.l. på privat eiendom, vil det nå være slik at dersom grunneieren forlanger skjønn for å få vurdert vederlag for inngrepet, står grunneieren i fare for å bli ilagt skjønnskostnadene. Kristelig Folkeparti var dessverre med på å vedta dette, at skjønnet skal kunne bestemme hvem som skal betale skjønnsutgiftene. Det gjør det selvsagt problematisk for eieren å kreve skjønn og svekker dermed grunneierretten i stor grad. Det er ikke sikkert eieren ser seg råd til å be om dette skjønnet, og det gjør det selvfølgelig vanskeligere for grunneierne i distriktene å utnytte sine muligheter.

       Høyre gikk inn for at den som krever inngrepet, skal betale skjønnsutgiftene, og jeg har da ett spørsmål til Kristelig Folkeparti: Mener Kristelig Folkeparti at det å svekke eiendomsretten ved å gjøre det vanskelig å be om et skjønn når det blir gjort inngrep i utmarkseiendom, er med på å gi folk mulighet til å bo i alle deler av landet vårt? Mener Kristelig Folkeparti at dette var et riktig vedtak?

Ola T Lånke (KrF) : Representanten Finstad berører et meget vanskelig, prinsipielt spørsmål som jeg også selv er engasjert i. Jeg har for så vidt stor forståelse for representanten Finstads engasjement på dette området, og jeg tror det er viktig å understreke at den private eiendomsrett på en del områder kan stå i fare i dag.

       Det er riktig som representanten Finstad sier, at vi var med på dette i forbindelse med friluftsloven. Men da vil jeg bare si at dette alltid er et spørsmål om en avveining mellom flere hensyn, der hensynet til allemannsretten og til andres ferdsel og opphold også må veie tungt.

       Når det gjelder hvem som skal betale skjønnet, er jeg heller ikke sikker på om den saken er så helt klar, for det kan være urimelige forhold som tilsier at det nettopp må bli en slik løsning at det er grunneier som må betale skjønnet, f.eks hvis det er sånn at eiendomsretten er praktisert på en måte som skader alminnelige folks rett til ferdsel og opphold i friluftsområdene.

       Jeg vil igjen si at dette handler om et vanskelig skjønn. Men eiendomsretten skal jeg være med og bidra til at vi kan opprettholde og slå vakt om i norsk lovgivning også i framtida.

       I svært lang tid har nettopp målet om bosetting i hele landet i hovedsak omfattet satsing på arbeidsplasser, utbygging av velferdstilbud og gode samferdselstilbud over hele landet. Og egentlig er det vel i dag sånn at folk flest i Utkant-Norge aldri har hatt det bedre, målt etter sånne objektive kriterier som det, som ofte blir lagt til grunn for distriktspolitikken.

       Så har vi hørt i debatten så langt at et viktig poeng har vært at alle som reiser rundt, ser at det står bra til - det er velstelte og fine bygder, og fasaden er svært så bra. Men samtidig er det noe som skjuler seg bak denne fasaden som gir grunn til bekymring. Det eksisterer en slags eksistensiell krise rundt omkring i mange distrikter og bygdelag. Mange er det som føler en gnagende uro over at så mange av de unge i bygda flytter ut og ikke ser ut som om de har tenkt seg tilbake på noe tidspunkt. De starter et livsløp som alle ser ikke fører tilbake til distriktene. Særlig er det unge kvinner som forsvinner. Mange plasser i norske utkantstrøk er det sånn at det stilner litt mer år for år. Bak den fine fasaden opplever folk for hver vinter som går, at det blir stillere i nabolaget.

       Tunge trender bestemmer bosettingen, på tross av mål og midler i distriktspolitikken. Så skal vi komme på offensiven, må vi kanskje stille noen grunnleggende spørsmål om det som så langt kan ha vært en liten myte i distriktspolitikken. Vi har vel egentlig trodd at dersom folk kunne sikres en jobb i industrien - og aller helst i industrien, men i det minste en jobb - og veien til bygda var trukket med gul stripe, ville den norske kvinne og mann helst bosette seg i distriktene. Vi har kanskje trodd at nordmenn egentlig vil bo i distriktene, og at opphold i mer bynære strøk nærmest har vært av nød og vanvare i påvente av at det ble mulig å vende tilbake til bygda. Dette er det jeg vil kalle en slags myte som preger veldig mye av den distriktspolitiske tenkningen. Opphold i byene er noe man på en måte er blitt « tvunget til ».

       Og det er mulig at det har vært litt sånn også - langt på vei har det kanskje vært sånn for veldig mange - at Norge i etterkant av den første sentraliseringsbølgen var preget av en litt nostalgisk lengten tilbake til det opprinnelige, til farsgarden og til det trygge og gode lokalsamfunnet.

       Men det spørs om vi ikke i dag må innse at vi står midt oppe i mye av et tidsskifte i forhold til disse holdningene. På mange måter har nok deler av Norge, ikke minst blant den yngre del av befolkningen, gått gjennom noe av det som kan kalles en betydelig urbaniseringsprosess. De fleste er ikke lenger fornøyd bare med arbeid og slit for livsopphold. For svært mange representerer byer og bygdesentra så uendelig mye mer av det de krever for å kunne bevege seg nærmere sin opplevelse av « det gode liv ».

       Hvis det er sånn at Distrikts-Norge står oppe i noe av en eksistensiell krise, om man kan kalle det det, hva slags betydning må dette få for det vi videre kan kalle distriktspolitikk?

       På særlig to områder må vi tenke nytt, eller tore å tenke lenger enn det vi har gjort gjennom de siste tiårenes oppdemningspolitikk:

       For det første må vi både for byer og bygdesentra i Norge legge bak oss noe av den holdningen som jeg mistenker for å ha spilt en viss rolle i distriktspolitikken: Skulle vi få folk til å bo på bygdene, måtte vi sørge for at det ikke ble altfor attraktivt å bo i byer eller bylignende strøk. For det vi faktisk også delvis har gjort på denne måten, har vært å kaste vrak på en del av de mest sentrale kvalitetene ved byliv og det som oppstår når folk frivillig velger å leve litt tettere på hverandre. Først og fremst handler dette om noe så vidt udefinerbart som kultur.

       Jeg er overbevist om at skal norske bygder og bygdebyer kunne spille en rolle i å opprettholde en spredt bosetting i dette landet, knytter graden av suksess seg sterkt til i hvilken grad de klarer å utvikle seg til kulturelle knutepunkter og arenaer for skapende og utøvende aktivitet. Det er langt på vei gjennom å utvikle et allsidig tilbud som kan gi folk større muligheter til å søke sitt eget gode liv, vi kan klare å opprettholde en spredt bosetting i hele landet.

       Og på samme vis må det være for næringsvirksomheten. Det er først og fremst allsidighet som preger livet i Distrikts-Norge, på mange måter forskjellig fra det mer spesialiserte liv i byene. Derfor er offentlige tiltak for å stimulere til næringsvirksomhet gjennom småbedrifter lokalt en viktig del av en slik strategi. Men også dette må bygge på en helt annen respekt for den innsatsen som utvises lokalt, og den enkelte som vil skape noe. Derfor er det kanskje i større grad de rammevilkår vi gir bedriftene, og de signalene vi sender om hvordan vi ser på dem som starter egen virksomhet, som bør stå i fokus. Tiltakskampanjer fra det offentlige kan være vel og bra, men når skattebestemmelser, regler og skjemakrav på mange måter signaliserer en dyp mistillit til dem som skal satse penger og arbeidsinnsats, får vi en form for dobbeltkommunikasjon som ikke inngir tillit til det offentlige apparatet.

       Kommunene må spille en stor rolle i å utvikle levekraftige lokalmiljøer. Mange kommuner opplever nå at de etter år med innstramninger og nye oppgaver har nærmet seg en smertegrense. Den norske velferdsstaten er langt på vei summen av velferdskommuner. Klarer ikke kommunen å gi sine innbyggere et tilbud som i noen grad innfrir helt legitime forventninger i befolkningen, forsvinner enda mer av grunnlaget for bosettingen.

Rolf Terje Klungland (A) : Den beste distriktspolitikken som finnes, er å sørge for at de enkelte distriktene og kommunene er i stand til å gi sine innbyggere et godt og likeverdig tjenestetilbud. Samtidig må det være økonomiske styringsvirkemidler for å få til en ønsket utvikling i distriktene. Arbeiderpartiet har i hele etterkrigstiden vært garantist for at distriktene har kunnet utvikle et velferdssamfunn. Ingenting tyder på at distriktspolitikken vår har vært feilslått, tvert imot.

       I de siste årene har de nordligste fylkene hatt en folkevekst. I alle tidligere år i nyere tid har denne landsdelen vært fraflyttingstruet, også da Senterpartiet satt med kommunalministeren. Arbeiderpartiets politikk har vært å skape et likeverdig tjenestetilbud uansett hvor en bor - dette være seg tjenestetilbud innen helse, eldreomsorg, skole, barnehager eller post og tele. Det som imidlertid er viktig å ta med seg i denne diskusjonen, er at en ikke dermed skal si nei til utvikling innenfor disse sektorene. Dersom en kan bruke midler som spares inn i enkelte av disse sektorene, til utvikling av et enda bedre velferdssamfunn, må jo dette være en fordel for alle. Det som er viktig i en stadig raskere omstilling, er å passe på at dette ikke går så fort at de ansattes rettigheter blir svekket.

       Også når det gjelder dette, er det Arbeiderpartiet som har vist at det er det beste politiske partiet. Vi i Arbeiderpartiet skammer oss ikke over samfunnet som er utviklet i Norge etter krigen, tvert imot. Aldri før har alle som bor i Norge, hatt muligheter til å utvikle seg som de har i dag. Vi er derfor nødt til å innrømme at vi har skapt et samfunn der folk flest har det bedre, der kommunikasjonsmulighetene er bedre, og der teknologien har utviklet seg. Dette innebærer imidlertid at telefaks og datamaskiner overtar og kommer til å overta oppgaver som Posten har stått for. At dette medfører at enkelte postkontor får for få oppgaver, skjønner jeg ikke skal være et negativt politisk poeng. Utvikling er vel noe alle politiske partier her i salen vil ha - eller er det ikke det? Utgangspunket må allikevel være at ingen skal få et dårligere tilbud enn det de har i dag. Enkelte ganger er det nok slik at noen reagerer på Postens omstillingstiltak og føler at dette ikke kan være rett. Ved alle omstillinger er det et problem der omstillingen og forandringene skal foregå. Men i et tett samarbeid med lokaldemokratiet, med lokalbefolkningen og de ansattes organisasjoner tror jeg nok at dette vil bedre seg i framtida. Arbeiderpartiet blir også beskyldt for å sentralisere av enkelte politiske motstandere. Jeg spør da: Hvorfor klager lokalpolitikerne på at vi stadig påfører dem ekstra oppgaver? Eller hvorfor sier de at vi flytter oppgaver fra staten og nedover i systemet i altfor stor hastighet? Selvfølgelig gjør vi dette på grunn av at vi desentraliserer politikken i distriktene. Dette er en god og konkret distriktspolitikk som kan synes helt glemt når en skal få fram sine synspunkter. I enkelte kommuner i Norge er det faktisk offentlig sektor som er den største arbeidsgiveren. Dette har stor betydning for å opprettholde befolkningsgrunnlaget og for å videreutvikle mulighetene for et attraktivt lokalsamfunn.

       Den teknologiske utviklingen gir nye muligheter for befolkning og næringsliv alle plasser i landet. Sysselsettingen påvirkes av at oppgaver fjernes samtidig som nye oppgaver kommer til. Offentlig sektor er i stadig vekst. Dette er en god distriktspolitikk samtidig som vi får videreutvikle Velferds-Norge.

Anne Enger Lahnstein (Sp) : Sentraliseringen i Norge skyter fart. Over halvparten av kommunene går ned i folketall. Vi som reiser rundt og treffer folk, vet at bekymringen for bosettingen går inn i alle partier. Så får vi høre at Arbeiderpartiet er godt fornøyd med sin distriktspolitikk, at målsettingene tones ned. I Senterpartiet vil vi kjempe for å holde landet vårt i hevd og kjempe for å holde en stabil bosetting og gi folk mulighet til å leve og bo og bygge der de har sine røtter og føler at de hører til.

       Distriktene taper. Det blir utarming. Det blir investeringer som ligger øde. Det blir familiebånd som brytes. Det er den ene siden. Men byene taper også i form av press på miljø, på trafikk, på høye boligpriser osv. Vi må skape en allianse mellom distrikter og byer og ikke sette disse opp mot hverandre. Det er det som skjer i dag. Dette er, ifølge Arbeiderpartiets statsminister, en villet utvikling. Det er en utvikling for sentralisering Arbeiderpartiet vil. Man skal ha regionsenter. Man skal ha flere folk inn til de større enhetene.

       Så kan man spørre om grunnen, og jeg må si jeg har hørt mye forskjellig her i dag som har forundret meg. Men grunnen er først og fremst det ideologiske hamskiftet som Arbeiderpartiet har foretatt, som innebærer en overgang til markedslæren, og som innebærer at Arbeiderpartiet sammen med Høyre på område etter område legger om politikken. Det dreier seg om landbrukspolitikken. Det dreier som om næringspolitikken. Det dreier seg om hele infrastrukturen. Posten ble så vidt nevnt her -1 400 postkontor skal vekk. Det er svaret til småbedrifter ute i distriktene og som fortsatt forsøker å drive med verdiskaping. Investeringene til fylkesveiene går ned.

       Vi vet at Norge er et rikt land fordi vi har rike naturressurser. Vi vet at det nå er kamp om naturressursene våre. I Senterpartiet har vi alltid ment at det er langsiktighet i forvaltningen av naturressursene våre som er viktig, og vi vil ha en lokal forankring av denne forvaltningen. Vi må stille spørsmålet nå: Hvem er det som eier naturressursene i Norge, og hvordan kan vi få til et eierskap som sikrer lokal forankring? Jeg må si at vi heller bør snakke om tilbakeføring til distriktene enn overføring til distriktene.

       Det som har skjedd nå, er altså at Arbeiderpartiet velger å gi RGI og Røkke konsesjon til Melbu Fiskeindustri. Det er noe fundamentalt nytt som etter vår mening bryter med deltakerloven og målet om en fiskereid flåte. Det bryter med det viktige prinsipp at man skal satse på kulturen langs kysten, på kystfiskerflåten og satse på at det er nærhet mellom forvaltningen av ressursene og dem som sitter og styrer.

       Nå har man altså gått bort fra fiskerbonden i Arbeiderpartiet og klart tatt et standpunkt for at et internasjonalt storkonsern på børsen som har fisket opp fisken i Chile - det vet vi - skal overta viktige fiskerikvoter. Fiskeressursene våre skal man overføre til dette selskapet! Det er en utvikling stikk i strid med Senterpartiets syn, for vi mener at dette landet er rikt på naturressurser, og vi skal forvalte det langsiktig til beste for hele den norske befolkning. Vi kan godt overføre verdier fra bygdene til byene, men vi skal ha en balanse i utviklingen, sånn at vi sikrer gode levekår, både i bygdene og byene, og at vi ikke nå møter dem som har stått på og slitt og forvaltet ressursene i små enheter i hele landet langs hele kysten og i innlandet, med at nå skal markedet bestemme, nå skal vi ha store enheter, nå skal vi over på børsen. Det skaper avmakt, det skaper avstand. Det er en utvikling som Arbeiderpartiet vil ha, og som de gjennomfører sammen med Høyre. Det er det ideologiske hamskiftet til Arbeiderpartiet som gjør at de nå sier at de er fornøyd - de er fornøyd ! - med en utvikling som viser at befolkningen går ned i halvparten av landets kommuner. Arbeiderpartiet burde nå stått sammen med oss om å si at vi vil opprettholde bosettingen sånn at folk ute kan vite at vi stiller opp. Vi stiller opp med infrastruktur, postkontor, vi vil legge om SND, vi stiller opp for å hjelpe med rammebetingelser dem som er fjernt fra markedet, og som har små enheter.

       Det er en helt ny politikk Arbeiderpartiet legger opp til, og vi ser resultatene av den. Nå smøres omleggingen med oljemilliarder, men når det blir trangere i kassa, skal vi se at markedet ikke kan løse noen av de problemene.

Roger Gudmundseth (A) : I likhet med tidligere distriktspolitiske debatter i denne sal foregår debatten i dag stort sett etter det samme mønsteret. Det er lite konkrete forslag fra opposisjonen - det er en entydig sutring og jamring over alt det gale som Arbeiderpartiet har foretatt seg.

       La meg da få trekke fram noen få eksempler. Et vellykket prosjekt som gikk på privat tjenesteyting i distriktene, gikk over en del år og medvirket gjennom storsamfunnets støtte til distriktene til at de ut fra eget initiativ og ut fra de lokale forholdene på stedet fikk hjelp til å etablere det som man ofte etterlyser: mindre og mellomstore bedrifter. Det var et stort antall kommuner som deltok i det programmet. Vi kan vise til mange gode resultater.

       Enkelte kommuner med hjørnesteinsbedrifter utsettes for problemer med å holde oppe sysselsettingen. Vi går inn med statlige midler til omstillingstiltak. Hva opplever vi generelt? La meg få lov til å trekke fram to eksempler fra mitt eget fylke, Nord-Trøndelag. Jeg mener å ha mine tall i behold når jeg sier at siden jeg kom på Stortinget, har vi brukt et sted mellom 80 og 90 mill. kr på omstillingstiltak i Verran kommune. Det er færre arbeidsplasser i Verran kommune i dag enn det var da vi satte inn virkemidlene. Meråker kommune har fått omkring 25 mill. kr til omstillingstiltak, et vellykket prosjekt med utgangspunkt i de lokale forholdene, hvor initiativet kommer lokalt, og hvor man bruker de rammebetingelsene som storsamfunnet legger til rette, og det er i dag flere arbeidsplasser i Meråker kommune enn det var da Elkem vedtok sin nedleggelse av smelteverksvirksomheten - for øvrig et vedtak som også Elkem har kommet til den fornuft at de nå omgjør.

       Så presteres det av opposisjonen fra denne talerstol å si at Arbeiderpartiet legger landet øde! Arbeiderpartiet er i takt med utviklingen. Arbeiderpartiet tar i bruk de virkemidler som til enhver tid vurderes å være nyttige for nettopp å oppnå bosettingsmålet som ligger fast hos Arbeiderpartiet.

       Vi har hatt lignende debatter tidligere. Jeg har oppfattet at det er et stort flertall i denne forsamling som mener at dersom vi skal lykkes i å stoppe fraflyttingen fra distriktene til de sentrale strøk av landet, som vi opplevde i flere år, må vi også sørge for at det finnes noen bærekraftige regionale sentra, kommunale sentra som støtter distriktene til gjensidig fordel. Arbeiderpartiet har vært med på å utvikle det, og gledelig nok har Senterpartiet i Nord-Trøndelag den samme holdningen hvor de i fylkesplanen for Nord-Trøndelag - som har vært styrt av Senterpartiet i massevis av år, gud skje lov er det nå Arbeiderpartiet som styrer - har pekt ut de regionale sentra. Og utviklingen i Grong kommune som regionsenter for Indre Namdal har medvirket til å bremse fraflyttingen fra den delen av fylket.

       Helt til slutt: Når lederen av Senterpartiet snakket varmt om lokal forvaltning av nasjonale ressurser, finner jeg liten sammenheng når det gjelder hvordan man skal kunne samarbeide med lokaldemokratiet ved tilrettelegging av nasjonale rammer. Det konkrete eksemplet med konsesjonstillatelse til RGI/Aker og Melbu er en innfrielse av befolkningens eget ønske. På vegne av industriarbeiderne på Melbu sier jeg meg glad for at Regjeringen fant å kunne imøtekomme den søknaden som skaffet kapital for å bevare og utvikle arbeidsplassene på stedet.

Jan Petersen (H) : Det er et mål for Høyre at vi skal ta hele landet i bruk. Vi har rike muligheter i dette landet, og med en riktig politikk skal vi kunne utløse de mulighetene som er.

       Et av de hovedspørsmålene som alltid slår en når man er ute i vårt vidstrakte land, er følgende: Hva er norske lokalsamfunn uten et levende småbedriftsliv, uten de enkeltmenneskene som er villige til å skape arbeid og satse? Jeg synes vi mange steder ser en stå-på-kultur som er selve forutsetningen for at vi skal ta alle landets rike muligheter i bruk. Vår oppgave som politikere er å legge til rette slik at disse mulighetene blir tatt i bruk.

       Det er i og for seg greit nok når Regjeringen legger opp en holdningskampanje som skal gi flere småbedrifter. Men når vi i praksis ser hvilken småbedriftspolitikk Regjeringen legger opp til, ser vi hvordan svakhetene melder seg på område etter område. Bare i statsbudsjettet er man nå inne med en ekstra belastning på den tredje sykelønnsuken, man har ikke fulgt opp Stortingets ønske om å frita for arbeidsgiveravgift for lærlinger, og budsjettet er helt utilstrekkelig når det gjelder infrastruktur, som er en av forutsetningene for at småbedriftene skal greie å ta utfordringene og skape det de bør skape.

       Dette er ikke noe nytt ved dette budsjettet. Det føyer seg inn i en småbedriftspolitikk som på område etter område er for dårlig, f.eks når det gjelder viljen til å gjøre noe med delingsmodellen, med arbeidsmiljøloven, viljen til å gå løs på skjemaveldet og byråkratiseringen - tre områder hvor for øvrig Arbeiderpartiet og Senterpartiet går lykkelig hånd i hånd, til skade for norske distrikter og lokalsamfunn.

       Jeg lyttet til en replikk fra Senterpartiets Riis-Johansen her i sted, som tok utgangspunkt i at det på en av Høyres programkonferanser var tatt til orde for en sterkere innsats for distriktene. Ja, det er riktig! Det ligger Høyre-folk på hjerte. Men så trodde Riis-Johansen at de samtidig bad om Senterpartipolitikk, og det gjør de selvsagt ikke. Det våre representanter i landbruket klagde over, var de begrensningene i mulighetene som de nå pålegges. Og det å fjerne begrensninger, det er ikke akkurat Senterpartiland.

       Når jeg lytter til Senterpartiet, synes jeg deres distriktspolitikk preges av følgende: lover, forbud, tilskudd og politikermakt. Og etter å ha hørt partilederen nå, må jeg nesten legge til: misnøye og pessimisme. Det er ikke slik det bør være, og det er ikke slik vi må ha det. Det er interessant å registrere at småbedriftslivet nå etter hvert begynner å bli lei, og så sier de: Nå skaper vi tingene selv! Og slik skal det være. Men da må vi ikke legge hindringer i veien.

       Jeg hadde trodd at fiskeriministeren hadde vært her siden vi har en distriktsdebatt, men jeg er nødt til å få ta opp et viktig område som dreier seg om fornyelsen av fiskeflåten. Det er sjokkerende å se hvilket byråkrati de som ønsker å skape noe nytt, nå møter, og det er en sendrektighet som gir problemer. For et par uker siden var jeg på besøk på Andøya. Jeg besøkte også Andenes Havfiskeselskap. De har investert i en ny båt som ikke følger regelverket - men det skyldes krav til moderne bekvemmeligheter for mannskapet, for det er viktig av hensyn til rekrutteringen, og det skyldes sikkerhet fordi båten måtte isforsterkes for det farvann den skulle gå i. Men så kommer departementet og sier: Nei, denne utskiftningen får man ikke tillatelse til fordi det ikke følger reglene. Men poenget er jo at reglene nå er under omvurdering, og når reglene blir ferdige, da kommer båten til å få tillatelse - men bare ikke nå, for nå er ikke regelen der! Sånn kan vi ikke ha det.

       Vi er nødt til å få vekk den overbyråkratiseringen som vi nå ser, som hindrer skaperkraft. Vi er nødt til å få fart på de nye reglene. Hvordan kan det ha seg at departementet bruker så lang tid på å lage nødvendige regler? Og så må man slutte å legge hindringer i veien for landsdelens egne som vil skape verdier. Hvis det er slik at man ønsker at også Nord-Norges kapitaleiere skal investere, og at det ikke er fra andre deler av landet investeringen skal foregå, så må vi hjelpe til. Da må vi ikke legge hindringer i veien, slik Arbeiderpartiets byråkratiske fiskeripolitikk gjør. Da må man legge litt godvilje til, slik at det blir mulig for dem som virkelig vil satse, også å få skapt noe.

Jorunn Hageler (SV) : Vi hører fra tid til annen i media om busslaster med kvinner som fraktes til Utkant-Norge. De fleste ler og morer seg over fenomenet. I liten grad kommer alvoret bak ungkarsfestivalene fram, der de forsøker å fokusere på et betydelig problem i Distrikts-Norge.

       Kvinnene flytter til mer sentrale strøk for å skaffe seg arbeid, utdanning eller rett og slett for å få tilfredsstilt behovet for å treffe likesinnede og oppleve en annen kultur som ikke i så stor grad som hjemmemiljøet er preget av menns interesser. Unge jenter reiser ut og kommer ikke tilbake. Strømmen av ressurser, ikke bare naturressurser, men menneskelige ressurser, fra distriktene til mer sentrale strøk er etter hvert som ei strid elv.

       Statsråd Berge sa i redegjørelsen den 8. oktober at folk velger selv hvor de vil bo, og at verken regjering eller storting kan vedta økt folketall i utkantkommunene. Det virker både tilforlatelig og sant ved første øyekast. Men, som Berge sa litt lenger uti talen, « det er mange faktorer som er med på å bestemme retningen på utviklingen ». Ja, nettopp! Folk velger aldeles ikke alltid selv hvor de vil bo. Mange vil ikke flytte, men de må. De flytter fordi det ikke er tilfredsstillende tilbud til dem i hjemkommunen, enten det gjelder arbeid, utdanning eller andre utfordringer.

       Berge sa i redegjørelsen at befolkningsutviklinga i mange utkantkommuner er bekymringsfull, med skjev aldersstruktur og færre barnefødsler. Når unge kvinner flytter fra ei bygd og gjennomsnittsalderen der etter hvert er temmelig høy, er det ikke rart at det blir færre barnefødsler. Min påstand er at dette er en villet politikk fra Regjeringas side. Det skal satses ensidig på regionsentre fordi Regjeringa mener det blir for kostbart å holde liv i utkantkommunene, og fordi man ser ut til å tro at det er mulig å stoppe folk i Steinkjer når de kommer fra Lierne, og dermed forhindre at de drar til Trondheim eller Oslo.

       Utviklinga det siste halvåret tyder ikke på at flyttetapet har avtatt i regionene - det har tvert imot økt. Det må en sterk innflytting til hvis ikke folketallet i utkantkommunene skal gå ned. Statsråden trodde ikke noe på at satsinga på regionsentre innebar noen trussel mot utkantkommunene. Jeg er enig hvis det virkelig satses på at det skal bo folk også der. Det motsatte er tilfellet, med nedleggelser av skoler, butikker, postkontor, kollektivtilbud forsvinner, toget stopper ikke lenger osv. Det er de som blir boende, som får problemene, ikke de som flytter. Vi står etter hvert overfor det vi kan kalle en miljøfattigdom i mange småkommuner. Et naturlig spørsmål er: Hva blir et regionsenter uten omland? Det skjønte selv gymnasiastene fra Namsos som var på besøk her i huset da Rattsø-debatten gikk som hetest.

       Det går en sentraliseringsånd over landet styrt av et stortingsflertall som etter beste EU-oppskrift satser på regionsentre og en landbruks- og fiskeripolitikk som gjør at de små må gi tapt. Det som skjer, er en villet politikk. Da blir det for banalt for meg å si at Stortinget ikke kan vedta økt folketall i utkantkommunene. Vedtakene her i huset fører etter hvert til avfolking. Selve bærebjelken i kommunene i Distrikts-Norge er offentlig sektor. Det finnes ikke alternative private løsninger. Selv næringsarbeidet drives mange steder utelukkende i kommunal regi. Når skattegrunnlaget svekkes, og når fødselstallene går ned, sier det seg selv at det blir umulig å opprettholde tjenestetilbudene. Dermed forsvinner også folk med utdanning fra småkommunene. Ambisjonene om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret blir bare fine ord.

       Når andre og kritiske røster til utviklinga tolker målsettinga, karakteriserer Berge det som urealistiske tolkninger av bosettingsmålet. Ja, vi har forstått det. Målet til Regjeringa er at utkantkommunene skal ofres. Det bor jo nesten ikke velgere der likevel, så det er ikke mye å tape på en sånn politikk. Det norske mangfoldet, nemlig at det bor folk i utkantene, som statsråden snakket så varmt om, blir bare tomme ord. Alle som har vært i Nord-Sverige, vet hvordan det ser ut der. Det bor nesten ikke folk der. Er det sånn man vil ha det i Norge også? Da skjønner man ikke hvilken verdi det er for et land som Norge å ta vare på naturressursene i et livskraftig Distrikts-Norge. Det er ikke uten grunn at turistene i Norge fryder seg over annerledeslandet vårt, der det bor og jobber folk der « ingen skulle tru at nokon kunne bu ». Man behøver ikke være synsk for å se at den tida snart er forbi.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : En sentral målsetting for vår distrikts- og regionalpolitikk er å ta hele Norge i bruk. Vi ønsker å utnytte ressursene våre på en bærekraftig måte fra sør til nord, fra øst til vest, fra hav til fjell. Skal vi kunne ta hele Norge i bruk, er det også viktig at folk kan bo i hele landet.

       Flere har i den senere tid satt spørsmålstegn ved det gamle målet i distriktspolitikken om å bevare bosettingsmønsteret. Et kjennetegn ved Norge er nettopp vår spredte bosetting. Derfor er det ikke nok, det som nå mer og mer er blitt moderne, å føre en regionalpolitikk; vi må føre en aktiv distriktspolitikk for å motvirke de sentraliserende kreftene, og slik at folk som ønsker det, fortsatt kan bo i utkantstrøk.

       Det er også viktig å merke seg at mye av det moderne Norge finner vi i distriktene. Der skjer mye av den mest avanserte produksjonen vi har, der gis mange av de beste offentlige tjenestene, og der finner vi rekreasjonsmuligheter som mange misunner dem som bor der. Vi har et land som er svært forskjellig, og hvor også forskjellene til dels øker. Vi trenger derfor en distrikts- og en regionalpolitikk som tar vare på hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, men som også jevner ut forskjeller.

       Vår politikk må ta utgangspunkt i det moderne Norge, og det er et Norge i stadig større omforming. Omformingen gjelder næringsveier, transportmønster, sosiale relasjoner, utdanningstype, kulturtrekk og produksjonsmetoder. Det som kjennetegner vår tid, er at omformingen skjer stadig hurtigere. Det moderne Norge er et land i hurtig omforming. En hovedutfordring i så måte er å kunne påvirke ungdommenes flyttemønster. Mange flytter i dag til utdanningssentre for aldri å flytte derifra. Dermed skjer det en sentralisering. Utfordringen er å få ungdom fra Distrikts-Norge til å komme tilbake dit etter ferdig høyere utdanning. Derfor trenger vi fortsatt adgang til høyere utdanning i distriktene. En arbeidsdeling i Norgesnettet som innebærer sentralisering og spesialisering av f.eks ingeniørutdanningen, er derfor ikke noen spesielt god regionalpolitikk. Men kanskje er hovedutfordringen å sette fokus på de mange spennende utfordringer innen verdiskaping og produksjon mange med høyere utdanning kan få i Utkant-Norge.

       Næringslivet er generelt for lite flinkt til å se på de store ressursene vår ungdomsgenerasjon har i form av kompetanse. Samtidig må høyere utdanning stimulere til entreprenørskap, til det å videreutvikle lokale ressurser og gjenreise statusen for det å skape noe av naturgrunnlaget. Vi skal ikke bare høste av naturen, vi skal også bearbeide den. Derfor må vi øke bearbeidingsgraden og skape nye produkt. Denne prosessen må starte i tidlig skolealder. Vi trenger et nærmere samarbeid mellom skole og arbeidsliv på grunnskolenivå. Gjennom prosjektet « Distriktsaktiv skole » fokuserer en på lokalt næringsliv, på utviklingsmuligheter og elevenes muligheter for å videreutvikles gjennom egen produksjon. Skolen må i sterkere grad fokusere på elevenes kreativitet, øve deres evne til å se muligheter og sette dem i stand til å starte egen virksomhet. Målet for norsk skole må være å få fram mange - skal vi si - Hans Nielsen Hauge-typer.

       Mange bedrifter i Utkant-Norge mangler i dag kvalifisert arbeidskraft. Vi må i sterkere grad fokusere på Utkant-Norges muligheter til å sikre seg godt kvalifisert lokal arbeidskraft, bl.a gjennom lærlingordninger. Utfordringen er å gjøre Reform 94 så fleksibel at næringslivet kan oppmuntre ungdom til å ta en utdanning der de kan få lærlingkontrakt. Det krever et enda nærmere samarbeid mellom skole og næringsliv. Så må infrastrukturen ligge på plass. Det dreier seg om mer enn vei- og bruforbindelse; den kanskje viktigste linje er teletjenestene og utbyggingen av digitale telefonsentraler og moderne linjer som kan sikre bedrifter i Utkant-Norge elektronisk kommunikasjon. Vi trenger også de tradisjonelle næringene som landbruk, fiske og skogbruk i Utkant-Norge. Men vi må innse at det ikke er i primærnæringene de nye jobbene vil komme. De kan komme i økt bearbeiding av råstoff, men hovedsakelig må de komme i annen type virksomhet.

       Utkant-Norge må ha hele spekteret av yrkesgrupper, og vår oppgave er å stimulere til en slik samfunnsutvikling.

Laila Kaland (A) : Statsråden heldt ei god orientering om tilstanden i Noreg. Det er eit sentralt mål for Arbeidarpartiet å sikre gode levekår for alle innbyggjarar same kor ein bur i landet. Det har skjedd ei rivande velstandsutvikling dei siste ti åra, både i distrikta og i byane.

       Eg vil spesielt ta opp tilhøva i Møre og Romsdal og fråflyttingsproblematikken og kvinnene sin situasjon. I Møre og Romsdal har vi store voner til oljen og oljeaktiviteten. Men for å halde oppe busetjinga og sysselsetjinga i fylket og styrkje den offentlige og private økonomien, må vi framleis ha sterke jordbruks- og fiskerinæringar, ein vekstkraftig industri og ein god tenesteproduksjon.

       Om vi skal ha eit godt sjuke- og helsestell, eit godt skuleverk, vegar og andre offentlege tiltak i fylket, må vi også ha eit næringsliv som er i utvikling. I fylket vårt har vi mange små og mellomstore bedrifter som samanlagt utgjer levande og aktive nærmiljø. Vi har også stabile tilhøve i arbeids- og samfunnslivet. På enkelte område manglar vi faktisk arbeidskraft. Vi har godt utbygde bysentra og lokalsamfunn, gode tilbod til utdanning og helse og eit veg- og kommunikasjonsnett som er i rask utvikling. Det er også store nye prosjekt innanfor samferdsel som i dag står for tur.

       Folk på våre kantar er kjende for å vere arbeidsame, og i den tida vi går i møte, blir det god bruk for denne eigenskapen. Det kan kanskje vere grunn til å minne om noko som Erik Brofoss sa ein gong: Vi lever ikkje av andres, men av kvarandres arbeid.

       I si innleiing sa statsråden følgjande:

« Folk velger sjøl hvor de vil bo i dette landet. Som alle vet: Regjeringen eller Stortinget kan ikke vedta økt folketall i utkantkommunene. »

       Eg er samd i denne ytringa. I Møre og Romsdal fylke har fråflyttinga stogga opp, men vi ser framleis at det er frå dei små kommunane vi har fråflytting til dei større sentrale områda i fylket. Dette er ein trend som vi ser i heile landet, og som eg på mange måtar trur kan vere vanskeleg å stogge.

       Senterpartiet har ved fleire høve sagt at det er Arbeidarpartiet og Regjeringa som gjer at vi får ei større sentralisering, og at vi på ein måte tvingar folk til å flytte. Eg trur ikkje det er så enkelt. Det er viktig å erkjenne at vi alle er avhengige av kvarandre. Etter mitt syn treng vi framleis både små senter, bykonsentrasjonar og kommunesenter. Vi må ha byar som byggjer på eit harmonisk og gjensidig samarbeid, men vi må også ha ei grisgrend busetjing for å ta vare på dei verdiane som naturgrunnlaget gir oss.

       For meg er det viktig at dersom vi ønskjer eit samfunn med likskap, tryggleik og stabilitet, eit samfunn der folk viser samhald og omsorg for kvarandre - ein stad der du betyr noko - må vi halde oppe busetjinga også i distrikta.

       Ønskjer vi å halde oppe det kulturelle særtrekket og tradisjonane, må vi byggja heile landet. I ei tid med sterk internasjonalisering er det viktigare enn nokon gong å ta vare på dei lokale særtrekka våre og livsformene og verdigrunnlaga våre.

       Det største problemet for vårt fylke er at vi har hatt ei utflytting av unge jenter. Her blir det ei viktig oppgåve å skape konkrete tiltak for kvinner:

       Dersom ikkje dette blir realisert, er eg redd for at vi får endå meir fråflytting av jenter frå utkantane, og vi sit igjen med mange gamle ungkarar rundt om i bygdene våre.

       Til slutt: Skal vi ha ei god distriktsutvikling med eit godt offentlig tilbod og eit aktivt næringsliv, må vi ha gode vegar og infrastruktur. Derfor må ein ikkje gløyme at samferdselspolitikken har mykje å seie for at vi kan halde oppe busetjinga i distrikta.

William Engseth (A) : Alle er enig om at en god regional- og distriktspolitikk er en forutsetning for at folk i alle deler av landet skal kunne ta del i velferdsutviklingen. Det er også en forutsetning for å kunne utnytte det potensial for verdiskaping og sysselsetting som ligger i distriktene - noe hele landet er avhengig av dersom vi skal makte å opprettholde gode velferdstilbud i årene framover.

       Regional- og distriktspolitikk omfatter jo det aller meste innenfor politikkens område. Tiden tillater meg ikke å komme inn på alle områder, så jeg skal konsentrere meg om et par temaer.

       La meg først si at jeg kan ikke finne noe i det kommunalministeren har sagt, som skulle gi grunn til påstander om at Arbeiderpartiet har fraveket målsettingen om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Jeg fant noe selvmotsigende i det representanten fra SV, Jorunn Hageler, og også i det representanter fra Senterpartiet har sagt om senterproblematikken. Vi i Arbeiderpartiet er blitt beskyldt for å ha foretatt et hamskifte i og med at vi satser på regionsentre. Dette hamskiftet i Arbeiderpartiet må da ha gitt seg utslag for 10 - 11 år siden i Troms fylkesting, der man nettopp tok opp regionsenterproblematikken. Når vi gjorde det, var det av følgende grunner - og når jeg nevner det her, er det fordi akkurat de samme grunnene gjelder i dag: Vi innså fort at skulle vi klare å opprettholde en spredt bosetting i Troms fylke og i fylkene ellers, må det være noen hjørnesteiner som skaper arbeidsplasser for begge kjønn. I dag er det jo ikke slik at gutten gifter seg med jenta som vil gå hjemme og vaske hus og stelle fjøs hele livet. Tvert imot gifter han seg med studiekameraten, som også krever arbeidsplass. Og vi innså og innser fortsatt at det ikke er mulig å skape arbeidsplasser for begge kjønn over alt. Det er heller ikke mulig å skape andre tilbud, som utdanningstilbud, videregående skoler, kulturtilbud av en viss kvalitet, som ungdom også etterspør, på alle grisgrendte steder. Det er derfor regionsenterproblematikken er kommet opp. At en både har arbeidsplasser for begge kjønn, at en har sikkerhetsnett, at en har det servicetilbud som folk etterspør innenfor rimelig avstand fra hjemmet, er betingelser for å kunne opprettholde spredt bosetting. Det er ønsketenkning å tro at hvis man ikke har de tilbudene, skal man klare å trikse det til på en annen måte slik at man kan få folk til å bo spredt.

       Jorunn Hageler var inne på at ungdom med utdanning flyttet ut - så vidt jeg forstod var det på grunn av regionsentrene. Men hvor skulle ungdom med utdanning flytte dersom en ikke hadde noen steder de kunne flytte til i distriktene? For Troms' vedkommende ville de flytte til Tromsø - det gjør de for så vidt i nokså sterk grad. Men regionsentrene har iallfall sikret at det ikke er fullt så stor strømning til disse store sentrene og til de store byene sørover som det var tidligere. Jeg vil hevde at en betingelse for å kunne opprettholde en spredt bosetting er at vi makter å ha noen tunge tilbud i nærheten av der folk bor. Jeg vil også påstå at den erfaringen i hvert fall vi har høstet, tilsier at enhver slagkraftig kommune må ha et levedyktig kommunesenter som kan gi folk de servicetilbud de etterspør ukentlig, så de slipper å reise til nærmeste store by for å få tilgang til disse. I realiteten snakker vi her om en desentralisering av offentlige og private tjenestetilbud som en ellers ikke kunne hatt tilgang til andre steder enn i de store byene.

       Det andre temaet som nærmest er blitt et banneord i distriktspolitikken, er lønnsomhetskravet. Jeg kan ikke med min beste vilje skjønne hvorfor en skal bruke en annen mal for virkemidler for bedrifter i distriktene enn for bedrifter i byene. Har ikke folk i distriktene samme krav på sikkerhet for sine arbeidsplasser som folk i byene? Er det ikke like viktig - eller enda viktigere - for distriktene, som har få tilbud, at man har lønnsomme bedrifter som kan sikre arbeidsplassene?

       Det er viktig aktivt å bruke virkemidler for å skape næringsutvikling. Men det er også viktig og riktig for distriktene at en skaper gode og sikre arbeidsplasser, og at en ikke skaper « klienter ». Jeg har det inntrykk av den argumentasjon som anføres her, og som jeg ser at Senterpartiet bruker titt og ofte i avisene og i media, at de ønsker å gjøre distriktene til klienter, og det er stikk i strid med hvordan jeg ønsker at virkemidlene skal brukes. Og det er heller ikke med på å sikre verken bosetting eller næringsutvikling.

Unn Aarrestad (Sp) : Etter statsråd Berge si utgreiing og etter førre talar sitt innlegg kan det vera viktig å sjå på kor i landet verdiskapinga skjer.

       Etter tal frå Statistisk sentralbyrå er Vest-Agder, Telemark, Østfold og Finnmark blant dei fire største når det gjeld eksport pr. innbyggjar. Sentrale fylke som Oslo og Akershus ligg nedst på tabellen. Dette syner at innbyggjarane i distriktsfylka overfører mange skattekroner til sentrale delar av landet. Samstundes får me stadig høyra at sentrale område av Noreg subsidierer utkantane. Og me kjenner alle hetsen mot dette frå både politikarar, byråkratar, økonomar og media.

       Denne oversikta gir altså eit anna noregskart for verdiskaping enn det enkelte ønskjer å framstilla. Her er det distriktsfylka som hjelper til med å halda valutainntektene på topp, samtidig som Oslo har langt fleire offentleg tilsette enn noko anna fylke. Eg vil ikkje bruka denne oversikta som eit argument for at folk i desse fylka finansierer, subsidierer og held folk i andre delar av landet i live. Poenget er at me må innsjå at det er tale om eit samspel mellom ulike delar av landet som på ulike måtar er med på verdiskapinga. Eg trur me har kome langt den dagen folk skjønar dette, for her går overføringa begge vegar.

       Senterpartiet er oppteke av å ha verkemiddel for å byggja opp og sikra småbedriftene og dermed eit allsidig næringsliv i Fastlands-Noreg. SND kunne ha vore ein reiskap her. I dag ligg SND sitt distriktspolitiske truverde i grus, ikkje minst etter det som skjedde i saka om Rena Karton. Til slutt vart det altså ei gruppe reinspikka kapitalistar som satsa der. Dette set SND i eit underleg lys. Samtidig snakka i dag Hedmark-representanten Faldet om Arbeidarpartiet sine overordna målsetjingar, samtidig som ho forsvara SND når det gjeld Rena Karton. Det er iallfall nå eit klart prestisjenederlag for SND at dei private har satsa på å gi Rena Karton eit nytt liv, medan SND har sete på gjerdet og sagt at nok er nok. Eg vil påstå at Rena Karton er berga trass i og ikkje på grunn av SND.

       Denne saka syner tydeleg at SND treng ei grundig politisk overhaling. Det kan også setja fart i diskusjonen om tilhøvet mellom SND sine ulike oppgåver og avdelingar, ikkje minst når det kjem fram at SND er flinke til å støtta bedrifter der dei sjølve er medeigarar, og dermed vert det bukk og havresekk.

       Skal nå SND vera interessant og ikkje berre vera ein forretningsbank for staten, må vilkår og verkemiddel avvika frå andre bankar både når det gjeld rente, risiko og samfunnsansvar.

       Då er det heller avslørande når Tore Tønne i SND i sitt innlegg på generalforsamlinga i Norske Trålerrederiers Forening ifølgje bladet Fiskaren sa:

« Dersom man i tillegg legger på målsettinger om fartøystørrelse, geografi og bosettingsmønster, da ryker det hele. »

       Dette sa altså direktør Tønne, som er sett til å utøva den politikken Regjeringa står for på dette området. Og så får me eit statsbudsjett der Regjeringa reduserer distriktsutviklingstilskotet i SND, trass i at det er 100 % utnytta dei føregåande åra.

       Til dette seier Gunnar Berge i si utgreiing:

       « Dagens høykonjunktur tilsier at bedriftene selv i større grad bør kunne finansiere enkelte av de aktivitetene tilskuddene til næringsutvikling skal dekke. »

       Samstundes har SND som formål å

« fremme tiltak som vil gi varig og lønnsom sysselsetting i distrikter med særlige sysselsettingsvansker eller svakt utbygd næringsgrunnlag ».

       Korleis i alle dagar har Gunnar Berge tenkt å sameina dette? Kva verkemiddel er det statsråden har tenkt å bruka? Eg reknar med å få svar på det nå i denne debatten.

       Det er viktig å slå fast at SND som statsbank skal vera eit styringsmiddel for å oppnå overordna mål i samfunnsstyringa. Då må vilkår og verkemiddel avvika frå andre bankar. Kan ikkje SND gi dette, kan eg ikkje sjå at me treng ein offentleg bank i konkurranse med vanlege bankar.

       Det kan vel heller ikkje vera meininga at me skal bruka skattebetalarane sine pengar til å gi billige lån og tilskot for å forsterka marknadskreftene, eller at SND skal ha som oppgåve å føreta omstruktureringar innan næringslivet som fører til store, sentraliserte einingar. Det kan private finansinstitusjonar gjera.

Inger Lise Husøy (A) : Etter å ha hørt denne debatten i dag, stiller jeg meg spørsmålet: Er ikke Oslo en region i Norge? Jeg er veldig skuffet over at storbyene fikk en så beskjeden plass i kommunalministerens redegjørelse. Jeg må minne om at Oslo også er et lokalsamfunn, en region i Norge. Det blir mange fine ord og fett flesk og mindre med ressurser til å gjøre noe med de problemene som storbyene har. Tvert imot tappes landets hovedstad for muligheter til økte skatteinntekter og arbeidsplasser. Sist så vi også utflytting av Telenor. Situasjonen er så alvorlig at Byrådet advarer storting og regjering mot å kvele lokalt engasjement og næringsutvikling.

       Årsakene er mange og sammensatte, men det alvorligste er mange års politiske unnlatelsessynder. Debatten i dag viser dessverre at det ikke er noen endring på gang.

       Kommunalministeren sa i sin innledning:

« Reiser vi rundt i landet, også i utkantområdene, er hovedbildet gode boforhold, god privatøkonomi, god offentlig service - i det hele tatt gode levekår. »

       Jeg er enig med kommunalministeren i hans reisebeskrivelse. Folk har det stort sett bra i Norge. Han sa også at vi for å opprettholde dette fortsatt må ha en « målrettet og ambisiøs regional- og distriktspolitikk ». Når vil vi få en ambisiøs storbypolitikk?

       Levekårene i Oslo er vel kjent. Vi har de største levekårsforskjellene og en opphoping av problemene i indre by øst. Hvor er statsrådens reisebeskrivelse fra disse områdene? Stikkordsmessig vil jeg nevne oppvekstmiljø, trafikkbelastning, boforhold, skoletilbud og livsmiljø. Dette har staten et ansvar for. Vi har mange innvandrere og flyktninger som trenger arbeid og utdanning, og som trenger bedre språkopplæring. Skal vi lykkes med integrering i boområdene og forhindre ytterligere gettodannelser, må vi forbedre Husbankens regler for tilskudd til omgjøring fra små til store leiligheter, slik at barnefamilier ikke lenger behøver å flytte ut av bykjernen. Vi har 8.000 boliger i Oslo med understandard. Dette er noen av hovedutfordringene i østlige bydeler. Jeg vil også nevne behovet for tunnel gjennom Gamlebyen.

       Stortinget har 165 representanter. Av disse er 17 fra Oslo. I de aller, aller fleste debattene i denne salen dreier det seg om distriktene, dvs. alle deler av Norge bortsett fra Oslo-regionen, hvor en fjerdedel av befolkningen bor.

       Endringer i konsernbeskatning, oppfølging av Rattsø og kraftbeskatningen vil gi betydelige tap for bykassa i Oslo. Samlet sett kan det føre til over en milliard i årlige tap. Vi opplever det slik at vi blir straffet fordi vi er en storby. Faktisk burde hele landet, også distriktsrepresentantene, være opptatt av at hovedstaden er en livskraftig region.

       Jeg har også lyst til å komme inn på bruken av havnekassa. Det kunne være en viktig inntektskilde for Oslo kommune. Det er unaturlig at havneloven skal regulere dette. Det dreier seg om betydelige realøkonomiske verdier som har vært bygd opp gjennom mange år. Det mest naturlige hadde vært at bykassa kunne ta ut avkastning fra virksomheten og de investeringer som er gjort. Jeg håper at Regjeringen vil legge fram en slik endring i havneloven.

       Byrådet i Oslo har satset storstilt på opprusting av indre by. Vårt problem nå er at Høyre og Fremskrittspartiet i Oslo er i ferd med å forhindre at vi kan ta ut penger til den handlingsplanen som Stortinget har vedtatt for indre øst. Høyres leder i finanskomiteen i Oslo, Bård Folke Fredriksen, har kalt Byrådets kommuneplan på 90 sider for sosialdemokratisk skvalder. Det er nå tydeliggjort at Høyre ikke mener det de tidligere har sagt om Oslo-satsing. Heldigvis jobber Byrådet likevel med denne handlingsplanen som snart vil bli lagt fram. Men dette skjer til tross for motarbeidelse fra Oslo Høyre og manglende vedtak. Det er høyst beklagelig at Høyre og Fremskrittspartiet i Oslo bremser statlig satsing i landets hovedstad.

       Det er bare å fastslå at også Senterpartiets storbyprofil har blitt borte i denne debatten. Det var kun et frieri til Oslos befolkning - et kortvarig blaff eller en døgnflue som de kanskje vil ta opp igjen i valgkampen. Mange fra Senterpartiet har hatt ordet i denne debatten, men en kan likevel konstatere at ingen av dem har snakket om Oslo, og det var heller ikke ventet. Flere representanter har sagt: Ta hele landet i bruk. Denne debatten har gått på å ta hele landet i bruk utenom Oslo, og det er noe jeg synes er trist å konstatere.

Oddvard Nilsen (H) : I kommunal- og arbeidsminister Gunnar Berges redegjørelse i Stortinget den 8. oktober 1996 om regional- og distriktspolitikken var samferdsel viet litt, men bare litt oppmerksomhet.

       Hovedvekten når det gjaldt samferdsel, var lagt på postpolitikk og Telenor, mens få ord ble brukt på betydningen av den fysiske infrastrukturen knyttet til vare- og persontransport. Det overrasker meg, ikke fordi Posten og Telenor ikke er viktige, men fordi infrastruktur knyttet til transport har vist seg å gi bedre fungerende regionale arbeidsmarkeder og samtidig har bedret distriktenes og regionenes konkurransekraft gjennom reduserte transport- og kommunikasjonskostnader.

       Men statsrådens manglende påpekning av hvor viktig bygging av veier og infrastruktur er for distriktspolitikken, har nok sin forklaring. I denne veiplanperioden er det nå bare ord igjen av Arbeiderpartiets løfter om ekstrapakker for så vel jernbane som vei. Partiet makter ikke engang å følge opp normalrammen i Norsk vegplan. De når kun 92 % av denne. Jeg skjønner godt at statsråden listet seg forbi dette tema i sin redegjørelse.

       Men om statsråden gjør det og kommer forbi disse ubehagelighetene, er forsøket på å fremheve Arbeiderpartiets store innsats for å sikre distriktene gode post- og teletjenester nesten til å smile av. Sannheten er at på disse områdene har Arbeiderpartiet ført vedvarende strid i mange år. Arbeiderpartiet har kjempet med nebb og klør mot alle former for konkurranse og liberalisering. Det har selvsagt gitt en kostnadsstruktur for disse tjenester som slett ikke har vært til fordel for forbrukerne eller for distriktene. Det har gitt ekstremt høye monopolpriser på leide datasamband og nå milliarder i uttelling til omstillingstiltak i Posten - fordi Arbeiderpartiet har tatt mer hensyn til andre interessegrupper enn forbrukerne. Dette må vi alle sammen være med på å betale for nå. Det gjelder også distriktene.

       Bak en konservativ distriktspolitikk vil det alltid ligge et ønske om å skape harmoni mellom ulike landsdeler. Nasjonalt fellesskap må bygge på respekt for de verdier og det næringsgrunnlag som finnes i de ulike regionene og mellom byer og spredtbygde strøk - et lite apropos når det gjelder den debatten som vi her har mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet, som på mange måter nettopp ikke tar vare på dette fellesgrunnlaget. Vi er nemlig i samme båt i dette landet, så vel i distrikt som i by. Det innebærer også at det ikke er ønskelig at det oppstår forskjeller som skaper dype sosiale konflikter, behov for brå omveltninger eller for den saks skyld rop om sterk offentlig innblanding. Høyre ønsker at mer makt og innflytelse skal tilbakeføres til lokalsamfunnet. Kommunene skal bli mindre avhengig av statlige overføringer og ha større interesse av og muligheter for å påvirke sine egne inntekter. Kommunene må føle at det lønner seg å stimulere til verdiskaping innen egne grenser. Det er en målsetting uavhengig av geografi.

       Samfunnet er i forandring. Bosetting og næringsmønstre forandrer seg - i dag som før og i tiden som kommer. Det unike i Norge er ikke at vi har et unikt bosettingsmønster, men at vi har næringsgrunnlag over hele landet. Næringsutviklingen vil være helt avgjørende for om vi også i fremtiden skal ha en spredt bosetting i vårt land. Norge har en åpen økonomi. Det vi produserer i Norge, må tåle internasjonal konkurranse - alt annet er en gradvis nedbygging av vår felles nasjonale velferd. Det å klare seg selv gir langt større trygghet enn at man er avhengig av politisk vedtatte overføringer.

       Det er derfor Høyres utgangspunkt at næringsvirksomhet generelt bør være uavhengig av offentlig støtte. Det er derfor viktig at distriktspolitikken utformes slik at den kan utløse nyskaping og verdiskaping på det rike næringsgrunnlaget som vi har i landet. Det er i dette bildet samferdselspolitikken i form av gode kommunikasjoner kan medvirke til å skape det mulighetslandskap hvor driftige enkeltmennesker kan skape og trygge nye og gode arbeidsplasser. Det er bl.a av den grunn at Høyre så sterkt og så vedvarende har ønsket økt satsing på bygging av infrastruktur knyttet bl.a til veisektoren. Det vil vi også gjøre i de årene som kommer. Det er å håpe at vi i neste periode ikke blir stående helt alene om det. Vi tror og mener at økt satsing på samferdsel er med på å skape nettopp det mulighetslandskap som må være der for å realisere etablererlandet Norge. Det er kun gjennom slike tiltak at vi kan opprettholde arbeidsplassene og derigjennom få økonomisk verdiskaping, som til sjuende og sist er den absolutte forutsetning for å kunne opprettholde en spredt bosetting i vårt land.

Statsråd Gunnar Berge : Vi må få ungdommen til å satse på distriktene. Det understreket jeg sterkt i min redegjørelse. Jeg vet jo like godt som andre at det er ikke noe enkelt svar på hvordan vi skal klare å få det til. Det er mange forhold som spiller inn, men noen er viktigere enn andre. Viktigst er interessante og utfordrende arbeidsmuligheter. I tillegg stilles det selvfølgelig krav til service av ulike slag, men uten arbeidsmuligheter er det utilstrekkelig.

       Jeg hadde håpet på at debatten i dag i større grad skulle kunne dreie seg om denne utfordringen, for det er nemlig ikke tilstrekkelig å tviholde på det som finnes, verken i distriktene eller andre steder. Det må skapes noe nytt, og spørsmålet er: Hva er det vi - også det offentlige - kan bidra med i den sammenheng?

       Denne nyskapingen som det er behov for i norsk næringsliv, ikke minst i distriktene, må etter min oppfatning dreie seg om å få fram mer av bedrifter som klarer å få virkelig lønnsomhet, og som har gode fremtidsutsikter på et internasjonalt marked, uten permanent offentlig støtte eller andre spesielle fordeler. Den fremste utfordringen i denne sammenheng er at mulighetene for etablering og ekspansjon i næringslivet endres i stadig høyere tempo. Etter hvert som informasjon, kunnskap og kompetanse blir stadig viktigere for lønnsomheten, svekkes grunnlaget for mye av vårt tradisjonelle næringsliv. Svært mye av nyskapingen og sysselsettingsveksten skjer innen andre deler av næringslivet enn før. Vi har også den særskilte utfordringen at vi er et lite land med få mennesker. Vi befinner oss dessuten relativt fjernt fra de største og mest attraktive markedene, og vi har et velstandssamfunn som innebærer et relativt høyt kostnadsnivå.

       Det store spørsmålet er så: Hvilke muligheter gir dette oss for å hevde oss internasjonalt i stadig større og mer integrerte markeder, som er stadig mer krevende og turbulente, og med stadig nye aktører på banen som kan makte å produsere det aller meste billigere enn oss? Det er selvfølgelig, som jeg sa, ingen enkle svar. Men jeg registrerer at stadig flere innenfor næringslivet orienterer seg mot de mange og stadig nye nisjemarkedene, der det norske kostnadsnivået og derav følgende priser på produktene ikke er avgjørende. Dette synes jeg er en interessant utvikling. Hvis det bare er produksjonskostnadene og prisene som er avgjørende for om vi skal få solgt det vi produserer til utlandet, satser vi kanskje på feil produkter og markeder. Våre beste muligheter ligger kanskje i at etterspørselen etter de spesielle og kundetilpassede kvalitetsproduktene øker. Vi må derfor satse mer på nye produkter for de mange og små markedene - der det ikke er prisen, men f.eks funksjon, design, kundetilpasning, kvalitet eller kunnskapsinnholdet som selger. Norge er et høykostland, men etter hvert også et land med en av verdens mest utdannede befolkninger og med en kreativ kultur, og dette er et fortrinn som vi bør bruke til å skape nye produkter basert på menneskers kunnskap, kreativitet og evne til å få fram originale nyskapinger - produkter som er så unike og gode at noen er villig til å betale en relativt høy pris for dem.

       Dette er noe av den strategi som jeg tror er nødvendig å legge til grunn også for utviklingen av våre distrikter. Hvis vi ikke klarer å få etablert arbeidsplasser der en ung befolkning som har stadig bedre forutsetninger i form av bedre utdanning, får muligheter, tror ikke jeg at vi vil lykkes med distriktspolitikken.

       Jeg for min del er optimist, men jeg ser selvfølgelig også at det kan være grunnlag for bekymring. Mange har i debatten sagt at jeg har vært for lite bekymret. Jeg vet ikke om bekymring i seg sjøl er noe godt bidrag til å oppnå konkrete resultater.

       Det er pekt på at folketallet går tilbake i mange kommuner. Ja, det er det som er en av utfordringene, men dette er jo ikke noe nytt fenomen. Det er ikke slik at folketallet har begynt å gå tilbake i enkeltkommuner på 1990-tallet - eller fra 1992, som er det tidspunktet da jeg ble kommunalminister, for å knytte an til innlegget fra representanten Børre Rønningen. Altså: Folketallet i Norge økte med nesten 1 million fra 1950 til 1990. Men i samme periode var det faktisk 255 kommuner som hadde befolkningsøkning, mens hele 193 kommuner hadde en befolkningsnedgang, samtidig som vi hadde en økning i folketallet i landet på hele 1 million, og da er det korrigert for endringer i kommunegrensene. Så dette er jo ikke noe nytt fenomen.

       Men det vi har lykkes med på 1990-tallet - og bedre enn f.eks på 1980-tallet - er at vi langt på vei har klart å stabilisere bosettingen på fylkesnivå og på landsdelsnivå. Det gjelder ikke minst Nord-Norge. Imidlertid ser vi urovekkende tendenser nå det siste halvåret. Det er klart at det bekymrer Regjeringen, og det bekymrer meg som ansvarlig for regionalpolitikken. Men når det hevdes at de sterke regionsentrene i denne sammenheng skulle representere en fare eller en ulempe for distriktene, skal vi huske på at det nettopp er etableringen av disse sterke regionsentrene som har bidratt til at vi har kunnet stabilisere bosetting på fylkes- og regionnivå.

       « Oluf » - Arthur Arntzen - sa for omtrent 20 år siden, tror jeg det var, at det beste som hadde skjedd Nord-Norge i nyere tid, var Universitetet i Tromsø og Bodø-Glimt! Etter den tid har vi fått en rekke sentre i Nord-Norge som kan tilby høyere utdanning. Alta f.eks har blitt et kraftsentrum i Finnmark fylke. Vi har Harstad, vi har Bodø, vi har Narvik, vi har Mo i Rana, og vi har en rekke andre steder. Jeg er ganske overbevist om at hvis det ikke hadde lykkes å bygge opp demninger som dette, hadde vi fått en fortsatt tilstrømning, særlig av unge mennesker, til Oslo og det sentrale østlandsområdet, med det resultat at de kanskje aldri ville ha flyttet tilbake til Nord-Norge. Sannsynligheten og muligheten for at de blir i landsdelen og benytter sine stadig bedre kvalifikasjoner er ulike mye bedre, tror jeg, hvis de får utdanningstilbudet i den landsdelen hvor de er født og oppvokst. Men det er klart at dette alene ikke er nok, det er også behov for ytterligere virkemidler, og da vil jeg bare vise til at virkemidlene konkret var altså ikke tatt med i min redegjørelse, men de ligger i budsjettet. Fortsatt er det slik at hvis man vil se forslagene i sammenheng, f.eks se operasjonsrammene på Kommunaldepartementets budsjett i sammenheng med bygdeutviklingsmidlene som står på Landbruksdepartementets budsjett, så har det egentlig ikke vært noen nedgang å snakke om i den statlige innsatsen.

       Når det gjelder kommuneopplegget, fikk jeg nesten så ørene flagret kritikk i denne sal i fjor høst da budsjettet ble lagt fram, fordi jeg la opp til nullvekst i kommunene i 1996. Nå viser det seg at det blir en realvekst på 2 % - og så er man like misfornøyd. Det skulle jeg gjerne hatt en forklaring på.

       Statsråden snakker om at vi må ha bedrifter som skal greie seg uten permanent støtte eller fordeler. Representanten Engseth spurte hvorfor i all verden vi skal gi ekstra støtte til bedrifter i distriktene - da gjør vi distriktene til klienter. Jeg trodde en tidligere kommunalminister visste hvorfor vi gav slik støtte. Jeg begynner å lure på om de halvveis forteller oss at den graderte arbeidsgiveravgiften er på vei bort, at de nå har gitt opp å argumentere for den overfor Brussel. Det vil være meget alvorlig, og jeg synes vi må få vite litt om det.

       Så vil jeg tilbake til forrige debatt om dette, for vel ett år siden. Vi gjorde noen vedtak da, og jeg liker at vedtak fra Stortinget blir fulgt opp. Det dreide seg om at Regjeringen skulle utrede konsekvensene for distriktspolitikken i alle større politikkomlegginger. Det ble ikke gjort noen måneder senere da kraftskattomleggingen ble presentert. Heller ikke et år etter vedtaket så vi spor til oppfølging da inntektssystemet for kommunene ble lagt fram. Der var det tall for den enkelte kommune, men det sa ingenting om virkningene for distriktene av det som ble gjort. I redegjørelsen forteller statsråd Berge at han har skjønt vedtaket, men han har bare oppnevnt et interdepartementalt utvalg, og det vil jeg tro kanskje er et uttrykk for at han gir blaffen.

       Så ser vi i avisene at Grønn skattekommisjon, som leverte sin innstilling i mai, etter kommunalministerens mening har levert noe som ikke er bra nok for Stortinget. Da må de gjøre en ekstra utredning om dette, istedenfor - slik jeg ville trodd skulle vært gjort - at de skulle fått et utvidet mandat i mai i fjor.

       Jeg vil spørre konkret når det gjelder framleggingen av den forandringen i eiendomsskatten som nå ser ut til å komme, der kommuner med kraftverk kan få halvert sin inntekt: Vil det legges opp til at det er utredet med bakgrunn i det vedtaket vi gjorde for ett år siden?

Statsråd Gunnar Berge : Først til spørsmålet om differensiert arbeidsgiveravgift. Regjeringen holder fast ved at ordningen ligger fast, men som vi har sagt tidligere, kan det bli behov for i lys av EØS-avtalen å foreta enkelte tilpasninger. Den formuleringen som ble brukt i stortingsproposisjonen om tilslutning til EØS-avtalen, ligger fast. Så det er altså ingen endret holdning fra Regjeringens side i det spørsmålet, og det kan være grunn til å understreke at det er forutsatt å være en varig rammebetingelse som selvfølgelig da gir fordeler til alle typer næringsliv i distriktene. Så det var ikke noe signal fra min side i retning av å oppheve eller svekke denne ordningen.

       Når det gjelder konsekvensutredninger av ulike tiltak for distriktene, omtalte jeg det i min redegjørelse, og saken vil bli fulgt opp. Det at man har oppnevnt et interdepartementalt utvalg betyr ikke at man har lagt saken bort, det betyr faktisk det stikk motsatte. Det betyr at man er i ferd med å følge opp forslaget og vedtaket på en seriøs måte, og dette vil selvfølgelig komme til anvendelse ved de konkrete forslag og reformer som har betydning, som er relevante i denne sammenheng.

       Når det gjelder utredningen fra Eiendomsskattutvalget, det såkalte Zimmer-utvalget, så er det Finansdepartementet som har det som sitt ansvarsområde, men jeg for min del har tidligere gitt uttrykk for at jeg mener at eiendomsskatten fortsatt skal være en kommunal skatt, i den forstand at kommunene selv skal få bestemme om de vil ha eiendomsskatt eller ikke. Det gav også finansministeren på Regjeringens vegne uttrykk for da han mottok sjølve utredningen.

Tore A Liltved (H) : Ofte tar Arbeiderpartiet til orde for hvor viktig det er å øke den private andelen av næringslivet. Det skal visstnok settes i gang bl.a en holdnings- og smilekampanje for å få fart i private etableringer.

       I sin redegjørelse om regional- og distriktspolitikken sa statsråd Berge bl.a.:

« En rekke lokalsamfunn er i for stor grad avhengig av offentlig sektor. »

       Men statsråd, er ikke dette en villet politikk av et sosialistisk parti? Ønsker ikke nettopp Berge, og i særdeleshet Jagland, å styrke det statlige eierskap i norsk næringsliv og utvide den offentlige sektor? Tar jeg feil? Jeg spør: Er det nå slik at Arbeiderpartiet støtter Høyres forslag om å selge staten ned eller ut av banker og bedrifter og la private slippe til? Er det nå slik at Arbeiderpartiet vil støtte Høyres forslag om å gi private bedrifter bedre rammer og å etablere f.eks et såkapitalfond? Er det slik?

Statsråd Gunnar Berge : Når det gjelder det siste spørsmålet, om såkapital, er det også Regjeringens vurdering at det er stort behov for det. Jeg sa i min redegjørelse at vi vil komme med et konkret forslag enten i salderingsproposisjonen senere i høst eller i næringsmeldingen, som legges fram tidlig i 1997.

       Så til den offentlige sektors rolle. Det jeg påpekte i min redegjørelse, var at i mange distrikter er sysselsettingen i altfor stor grad og altfor ensidig basert på sysselsetting tilknyttet kommunene og offentlig sektor, og at det faktisk bidrar til å gjøre mange utkantkommuner og mange lokalsamfunn sårbare. Jeg så det som et problem. Den beste metode for å redusere denne sårbarheten er å stimulere næringslivet og industrien til nyetableringer. Den kampanjen for nyetableringer som er satt i verk, må ses i en slik sammenheng.

       For øvrig når det gjelder statens rolle, er det en annen type problemstilling. Jeg har i og for seg aldri sett at staten har vært noen trussel mot utkantene, tvert imot er veldig mange av de bedriftene hvor staten har en betydelig eierandel av stor betydning for Distrikts-Norge. Men mitt resonnement i redegjørelsen gikk altså på kommunesektorens betydning for sysselsetting. Den er stor, og den er viktig. Men dessverre har det i en del lokalsamfunn blitt slik at man i altfor stor grad og altfor ensidig er blitt avhengig av den sysselsettingen som knytter seg til kommunal aktivitet. Derfor er det en stor utfordring å få til nyetableringer av private, gjerne små og mellomstore bedrifter.

Lars Gunnar Lie (KrF) : Interessante og utfordrande arbeidsplassar er viktigast, sa statsråd Berge i sitt innlegg. Eg vil langt på veg gje han rett i det.

       Kommunalministeren gav i si orientering til Stortinget uttrykk for at næringslivet sjølv må ta større ansvar for å skape verksemd i distrikta, slik at folk vil bu der. Dette vert samstundes brukt som argument for å forsvara nedtrapping av verkemiddel frå det offentlege, t.d. dei kommunale næringsfonda, omstillings- og nyskapingsfonda osv. Dette er verkemiddel som har vist seg å gje gode resultat i svært mange kommunar. Men kommunalministeren vil likevel ikkje gje desse næringsverksemdene som skal skapa arbeidsplassane, gode nok rammevilkår etter mi meining, slik at dei kan oppnå dei resultata vi alle ønskjer - m.a. ved å stramma inn på arbeidsmiljølova, slik det vart gjort i fjor. Derfor har vi frå Kristeleg Folkeparti si side i dag fremja framlegg om å få ein analyse av den distriktspolitiske effekten av denne innstramminga.

       Det er svært ofte at eg i møte med næringslivet i distrikta får klar beskjed om at denne innstramminga legg ein sterk dempar på engasjementet for utvikling og utviding av verksemdene. Seinast i møte med nyetablerarar i eige fylke i går fekk eg slik tilbakemelding. Får ikkje kommunalministeren også slike tilbakemeldingar?

Statsråd Gunnar Berge : Spørsmålet gikk på den tilføyelsen som kom i arbeidsmiljøloven, og som iallfall gir en del presiseringer av under hvilke forhold og hvilke omstendigheter det er adgang til midlertidige ansettelser. For det er ikke slik som enkelte tror, at loven heretter ikke gir adgang til midlertidige ansettelser - det gjør den jo. Men den presiserer nærmere under hvilke omstendigheter det skal være tillatt. Noe av bakgrunnen for kommunalkomiteens behandling og standpunkt i denne saken var at man så en tendens til at mange bedrifter sa opp en god del av sine ansatte, og så tok de de samme menneskene inn igjen på ulike former for kontrakter. Dette var en tendens til utvikling i norsk arbeidsliv som man helst ville unngå. Jeg må si at jeg deler komiteflertallets synspunkter fullt ut i så måte.

       Jeg reiser en god del, også i distriktene, og treffer mange arbeidsgivere og tillitsvalgte på arbeidsplassene. Men jeg må ærlig innrømme at det er forbausende få klager jeg har mottatt over denne bestemmelsen. Derimot har jeg fått mange henvendelser med spørsmål om hvordan bestemmelsen er å forstå, og har bestrebet meg på å svare på alle slike henvendelser. Jeg vet at NHO også har sendt ut til sine medlemmer en rettledning om hvordan denne bestemmelsen er å forstå. I de aller fleste tilfeller ser dette ut til å fungere bra. Det er kanskje en tilfeldighet, men allikevel et faktum at i den perioden vi har hatt denne bestemmelsen i arbeidsmiljøloven, har vi hatt en sterkere vekst i norsk sysselsetting enn vi kanskje noensinne har hatt i vårt lands historie. Så det skulle tyde på at det går tålig bra også!

       Gunnar Berges svar er at Regjeringen ikke kan vedta hvor folk skal bo. Men Regjeringen kan, hvis den ønsker vel å merke, legge rammebetingelsene slik at det er mulig å arbeide og bo ute i distriktene. Det gjelder både innenfor landbruk, fiskeri, kommuneøkonomi og samferdsel. På alle disse områdene fører Regjeringen en politikk som reduserer arbeidsplassene, og som gjør det vanskeligere å opprettholde tjenestetilbudene ute i distriktene.

       Regjeringen har valgt en politisk linje som går ut på at pengestrømmen skal følge flyttestrømmen - mer penger til de folkerike kommunene og mindre til de små kommunene. Dette så vi da Stortinget behandlet det nye inntektssystemet til kommunene på bakgrunn av Rattsø-utvalgets innstilling. Dette medfører en negativ trend for små kommuner. De må redusere tjenestetilbudet til innbyggerne innenfor barnehager, skoler og eldreomsorg, som igjen fører til at de blir mindre attraktive bostedskommuner for ungdommen og folk med fagkompetanse når de skal slå seg ned et sted. Små kommuner utarmes og tappes for menneskelige ressurser.

       Innenfor landbruket har Regjeringen ført en politikk som går ut på å redusere antall bruk. Dette er viktige arbeidsplasser ute i bygdene. I Nordlys siste uke stod det en artikkel om en sauebonde som tjente 23 kr i timen. Han og kona hadde tre og et halvt årsverk på gården. Lønnsomheten som følge av Regjeringens landbrukspolitikk er så dårlig at bare rovdyr kan leve av sau, sier han. Det blir vel dårlig for rovdyrene også etterhvert som bøndene forsvinner!

       I fiskeripolitikken varsler Regjeringen strukturendringer med satsing på større båter og salg av kvoter. I Nord-Norge har nærhet til fiskeressursene vært selve fundamentet og basisen for bosettingen. Dette komparative fortrinnet er nå i ferd med å smuldre bort. Regjeringen har sagt ja til at Røkke og RGI får kjøpe opp Melbu Fiskeindustri, dette til tross for at de tre fylkesutvalgene i Nord-Norge har gått imot. Regjeringen er på total kollisjonskurs med Nord-Norge i fiskeripolitikken. Overtakelsen av Melbu Fiskeindustri betyr at fem norske trålkonsesjoner med dertil hørende fiskeressurser blir eid av et børsnotert utenlandsk konsern med adresse i Nederlandske Antiller pr. dags dato. Hvor de blir registrert i fremtiden er en annen sak, men et nordnorsk selskap blir det iallfall ikke.

       Deltakerloven, som skal sikre en lokaleid flåte, er forlatt. Det er ikke lenger befolkningen, fiskerne og lokalsamfunnet som får høste verdiskapingen av fiskeressursene, men et utenlandsk konsern. Dagens Næringsliv skriver også at nå har Røkke fått en fot inn og er et skritt nærmere for å ta styringen over store deler av fiskeriene i Nord-Norge, som er målet. Norge gir fra seg fiskerettigheter på samme tid som fiskeriministeren i EU ønsker å redusere fisket med 40 % på grunn av overfiske og knapphet på ressurser.

       Det er ikke sikkert at eksterne eiere og ekstern kapital er det som best sikrer norske arbeidsplasser. Det har vi sett ved Frionors flytting av en levedyktig bedrift i Alta, og det ser vi nå i Freia Marabou-saken, hvor de eksterne eierne tapper bedriften for overskuddet, og hvor konsesjonsbetingelsene ikke er verdt papiret de er skrevet på. Forsker Ragnar Nilsen ved Universitetet i Tromsø hevder at nordnorske bedrifter går godt, vel å merke så lenge de har nordnorske eiere. Lokale eiere er interessert i å videreutvikle bedriften som en del av lokalsamfunnet, mens eksterne eiere i større grad er ute etter kortsiktig profitt.

       Senterpartiet ønsker fortsatt å bygge landet i tråd med det våre forfedre gjorde, og ta vare på de verdier og ressurser som finnes i vårt vidstrakte land, til beste for landet som helhet. Senterpartiet mener at vi ikke har råd til å betale sentraliseringens pris med økt press på byene, sosiale problemer, økt rusmiddelbruk og oppløste sosiale nettverk. Vi må bygge et samfunn som setter menneskelige verdier og livskvalitet i høysetet. Derfor må vi ta hele landet i bruk.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Norge er et rikt land. Ikke bare fordi vi har store naturressurser og en god nasjonal økonomi, men også fordi vi har klart å ta vare på det mangfold og de kulturvariasjoner som preger et folk som er spredt over et så stort areal, og som har så ulike livsvilkår. Når jeg reiser rundt i landet, blir jeg ofte slått av disse forskjellene, ikke bare mellom Finnmark og Oslo, men mellom Sogn og Helgeland, mellom Grenland og Østerdalen. Og det slår meg at hva som menes med « det gode liv » er så forskjellig. Folk i Vågå legger noe annet i ordet « livskvalitet » enn folk i Ålesund, i Karasjok eller på Stovner.

       Det må vi også erkjenne i det politiske arbeidet. Vi må ikke handle ut fra en tro om at Norge er likt, eller at alle i Norge har det samme sett av livsverdier. Og langt mindre må vi søke å forme alle i det samme bildet. Dette mangfoldet må vi ta vare på.

       Også mye av vår økonomiske verdiskaping har sin basis i distriktene. Fisken, skogen, mineralene og vannkraften vil også i framtiden spille en helt sentral rolle for hele landets næringsutvikling. Også for vår økonomi vil derfor bosetting og aktivitet i distriktene være avgjørende viktig.

       Skal vi kunne møte de utfordringene vi som nasjon står overfor, er vi avhengig av at hele landet er i bruk. Nasjonal vekst betyr alltid at vi klarer å skape vekst i enkelte næringer og i bestemte deler av landet. En vellykket nærings- og sysselsettingspolitikk må derfor bygge på en forståelse av hvordan de ulike regionene i samspill kan bidra til den samlede økonomiske utviklingen. By og bygd må spille sammen. Hvert sted og hver region må utvikle seg med utgangspunkt i sine fortrinn. Båtsfjord, Vadsø, Tromsø og Oslo har hver sine roller i den nasjonale verdiskapingen. Det er det som i sum gjør Norge til et rikt land med et høyt velferdsnivå og med relativt små forskjeller mellom folk.

       Det betyr også at det blir meningsløst å sette by og land - sentrum og distrikt - opp mot hverandre. Men det betyr også at vi gjennom en aktiv distriktspolitikk skal legge rammebetingelsene til rette slik at distriktene kan utnytte sine spesielle fortrinn, både til å skape velferd for dem som bor i området, og som bidrag til økt nasjonal verdiskaping. Og her er vi ved et kjernepunkt: Arbeiderpartiet ser det som et hovedmål å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og legge til rette for likeverdige levekår over hele landet. Men skal vi få det til, er vi avhengig av at det er godt utbygde velferdstilbud og et bredt spekter av sikre og interessante arbeidsplasser i alle regionene. Mulighetene for å nå våre mål henger altså nøye sammen med vår evne til å utvikle en framtidsrettet og lønnsom privat næringsvirksomhet i alle regioner.

       For Nord-Norges del har Arbeiderpartiet utarbeidet et eget program for økt verdiskaping og sysselsetting kalt « Omstilling under trygghet ». Dette programmet trekker opp en offensiv strategi bygd på to hovedspor: For det første må fundamentet i landsdelens næringsliv bli sterkere og bredere. Hovedinnsatsen fra det offentliges side må derfor rettes inn mot å bedre de generelle forutsetningene for å drive næringsvirksomhet i landsdelen, bl.a gjennom utdannings- og forskningsaktiviteten. For det andre må det legges sterkere vekt på å utnytte de naturgitte vekstmulighetene i landsdelen. Innsatsen bør derfor i særlig grad rettes inn mot tre satsingsområder: fiskerinæringen, reiselivsnæringen og samhandelen østover. På disse områdene har Nord-Norge helt spesielle muligheter. Her må vi utvikle virksomhet som er nasjonalt og internasjonalt ledende.

       Jeg er glad for at Regjeringen så målrettet følger opp det, slik Regjeringen også varslet i den forrige regionalmeldingen. Det er i seg selv en viktig prioritering at styringsgruppen for dette arbeidet ledes av statsministeren selv. Jeg legger stor vekt på at dette næringspolitiske arbeidet må utmeisles i et tett samspill mellom lokale og sentrale myndigheter og ikke minst i samspill mellom næringslivet selv, utdannings- og forskningsmiljøene, ulike offentlige organer og de politiske myndigheter. Det var derfor en viktig prosess som gikk forut for den store næringskonferansen i Tromsø 20. september.

       Det er viktig at denne positive prosessen og det positive samspillet føres videre. En slik prosess kan ikke gjennomføres ved politiske vedtak. Den er helt ut avhengig av et bredt engasjement - en prosess hvor alle gode krefter kommer sammen. For vel nok skal og må det offentlige legge til rette for økt verdiskaping og sysselsetting i landsdelen, men det er bare vi selv, den nordnorske befolkningen, landsdelens næringsliv og de lokale myndigheter, som kan utnytte mulighetene og rammebetingelsene til å skape ny utvikling. Det er derfor avgjørende viktig å erkjenne at det er landsdelen selv som må ha hovedansvaret for å drive fram en slik næringspolitisk offensiv.

       For å forsterke prosessen må vi stadig rette oppmerksomheten mot de mulighetene som finnes. Vi må innrette oss mer systematisk og planmessig for å lete etter mulighetene ved stadig å stille spørsmål om hvordan vi kan gjøre ting bedre. Og ikke minst, vi må styrke satsingsviljen i det eksisterende næringsliv og hos personer som har ideer som kan gi grunnlag for næringsvirksomhet. Vi er helt ut avhengig av at det finnes mennesker som vil søke etter nye løsninger, og som har evne og vilje til å satse. Derfor må vi også stimulere gründere og skape et bedre etablererklima. Men prosessen må ledes. Jeg håper derfor at Regjeringen vil følge opp forslaget i Arbeiderpartiets Nord-Norgeprogram om å opprette et regionalt forum for verdiskaping i landsdelen, der politiske myndigheter, partene i arbeidslivet, næringslivet, forsknings- og utdanningsinstitusjonene møtes.

       Kommunene er svært viktige for gjennomføringen av den offentlige velferdspolitikken. De samlede rammene for kommunesektorens økonomi må innpasses i det samlede økonomiske opplegget. Vi ser nå en betydelig vekst i kommunenes samlede skatteinntekter. Det reiser to problemer. For det første at veksten er ulikt fordelt, og for det andre at skattenes betydning for kommunenes inntekter varierer sterkt. Dersom staten i en slik situasjon fritt slipper fram de økte skatteinntektene, betyr det en svært ulik fordeling kommunene imellom.

       Arbeiderpartiet vil styre den økonomiske politikken for å få en mest mulig rettferdig fordeling - også mellom kommunene. Derfor har Regjeringen foreslått å redusere den kommunale skattøren noe, for derigjennom å gi rom for en større vekst i de statlige overføringene til kommunene. Nettovirkningen av dette er positiv for alle fylker utenom Oslo, Akershus og Rogaland. I mitt eget hjemfylke betyr det for eksempel at Alta kommune får 3 mill. kr mer til disposisjon enn om dette fordelingsgrepet ikke hadde blitt gjennomført.

       Jeg registrerer nå med en viss undring at flere partier i Stortinget signaliserer at de vil gå mot reduksjonen i skattøren. Hvis f.eks. Senterpartiet går mot reduksjon i skattøren, ja så betyr det at Senterpartiet ønsker større ulikhet mellom sentrale strøk og distriktene. For dersom Senterpartiet virkelig vil gjennomføre dette, betyr det at man gir Oslo kommune til sammen 784 mill. kr mer i skatteinntekter - fylkeskommunedelen inkludert - mens alle primærkommunene i Finnmark til sammen får knapt 38 mill. kr.

       Gjør man som Høyre, og betaler økt skattøre med kutt i de statlige overføringene, så betyr det at Oslo får 562 mill. kr mer - fylkeskommunedelen inkludert - i forhold til Regjeringens opplegg, mens primærkommunene i hele Nordland fylke får 78 mill. kr mindre enn det Regjeringen foreslår.

       Arbeiderpartiet vil gå mot forslagene om kutt i statens overføringer til kommunene. Men vi går også mot forslag som betyr betydelige skjevere fordeling mellom kommunene. Dersom vi hadde hatt 4,5 milliarder kr, ville det utvilsomt vært andre og mer målrettede formål som burde prioriteres foran en generell styrking av kommuneøkonomien, i en tid hvor svært mange kommuner utvilsomt har sett stor vekst i sine skatteinntekter.

       Noen eksempler: Senterpartiet bærer et hovedansvar for dagens delingsmodell, som diskriminerer aktive eiere i småbedrifter rundt om i landet. Senterpartiet går mot å fjerne forbudet mot frivillig overtid som arbeidsgivere og arbeidstakere avtaler. Og Senterpartiet bærer det direkte ansvaret for at småbedrifter rammes av forbudet mot midlertidig ansettelse. Senterpartiet må i tillegg ta ansvaret for at småbedrifter rundt om i landet taper i konkurranse med offentlige etater i en ulik konkurranse på grunn av momsreglene. At de i tillegg manet til havneblokader og vardebrenning mot EØS-avtalen, viser at heller ikke fiskerinæringen og fiskeværene langs kysten vil være vinnere med Senterpartiets politikk. Det nye fiskeripolitiske programmet til Senterpartiet legger opp til en gammeldags politikk med en flåtestruktur som verken kan sikre utfordringen i gode arbeidsplasser for fiskerungdommen eller sikre fiskeindustrien kontinuerlig råstoff til industriell bearbeiding.

Eva Lian (Sp) : Det har vært en intens og interessant debatt så langt. Det har vært en debatt med klargjørende og forutsigbare utsagn fra Arbeiderpartiets talskvinner og -menn, med ett unntak. Det gjelder kommunalkomiteens leder, Roger Gudmundseth, som sa at andre partier i dagens debatt har hevdet at Arbeiderpartiet legger landet øde. Ingen fra opposisjonspartiene som har hatt ordet i debatten, har sagt noe slikt. Men det heter jo at det hjertet er fylt av, renner munnen over med. Og det er vel det som er tilstanden for Arbeiderpartiets komiteleder. Han er i sitt hjerte bekymret for den utviklingen han også ser, men i stedet for å ta en debatt og foreslå virkemidler som kan bidra til å snu utviklingen, kommer han med urimelige påstander om hva opposisjonspartiene har sagt. Og finanskomiteens leder kan ikke ha fått med seg at Senterpartiet ikke vil redusere bevilgningene til kommunene med 4,5 milliarder kr, men heller satser på kommunesektoren og ser at kommunesektoren har behov for mer midler for å gjennomføre de oppgavene den er satt til å løse.

       Jeg har også sett at kommunalministeren er alene fra Regjeringen på skansen i dagens debatt. Fiskeriministeren er ikke her, landbruksministeren er ikke her, heller ikke næringsministeren og langt fra samferdselsministeren - han har vi ikke sett snurten av. Det er en interessant observasjon - og kommunalministeren kan være så dyktig han bare vil - men etter min mening er dette et tegn på et defensivt regjeringsparti. Distrikts- og regionalpolitikken er tydeligvis ikke et prioritert område for arbeiderpartiregjeringen.

       De klargjørende og forutsigbare utsagnene i dagens debatt fra dem av Arbeiderpartiets representanter som er her, kan kort oppsummeres slik: Utviklingen i det vakre landet vårt er en villet utvikling, og vi har det jo så bra i dette landet! Staten må ikke gripe inn for å snu det som er uheldig, for det er ingenting som er uheldig! Dere som ikke vet hvor fint det er i Norge, ta dere en tur og se!

       Som medlem i kommunalkomiteen har jeg vært så heldig å se mange deler av Norge. Jeg har sett velstelte hus i by og bygd, jeg har sett vakkert kulturlandskap, flotte fjorder og høye fjell. Men jeg har også sett fraflyttede og tomme hus, og jeg har sett forfall - ikke minst i enkelte områder av våre større byer. Dette er en del av virkeligheten for dem som vil se. Men den virkeligheten virker det som om verken Arbeiderpartiet eller Regjeringen vil se. Statsråd Berge sa i sin redegjørelse:

       « Vi ønsker å opprettholde de gode resultatene som er oppnådd, og å skape livskraftige regioner og lokalsamfunn over hele landet. »

       Det høres jo tilforlatelig ut. Men er det gode resultater når det fører til de opphopningene av levekårsproblemer som vi ser i enkelte deler av våre store byer? Jeg savnet denne vinklingen, som representanten Inger Lise Husøy faktisk var inne på nylig, og dermed et helhetlig bilde av levekårene i hele Norge i forbindelse med statsrådens redegjørelse. Statsråden nevnte ikke og fokuserte overhodet ikke på det som kalles « sentraliseringens pris », og som ble godt beskrevet av representanten Husøy når det gjelder Oslo. Men Inger Lise Husøy kan verken ha fulgt med i dagens debatt eller tidligere debatter når hun beskylder Senterpartiet for å ha glemt Oslo. I denne debatten fokuserte Senterpartiet hovedtalsmann på nettopp dette helt fra starten i sitt innlegg og også i en replikkveksling med representanten Foss. Senterpartiets leder understreket også behovet for en alliansebygging mellom by og land. Men det hørte tydeligvis ikke representanten Husøy. Og hvis hun hørte det, passet det så dårlig i hennes virkelighetsoppfatning at hun fortrengte det umiddelbart.

       Jeg vil understreke Senterpartiets vilje til å bidra når det gjelder Oslo indre øst. Det har vi vist i praktisk politikk gjennom mange forslag i Stortinget og ikke minst gjennom Senterpartiets alternative statsbudsjett. Jeg må også få understreke at for Senterpartiets vedkommende gjelder bedre levekår og byfornyelse også for andre av våre byer. Vi vil bygge allianser mellom by og land. Vi ser at vi er gjensidig avhengig av hverandre. Vi trenger hverandre - vi trenger ikke mistenkeliggjøring.

Einar Olav Skogholt (A) : Det var en offensiv og god redegjørelse statsråd Berge holdt 8. oktober.

       Jeg har store vansker med å følge med i all elendighetsbeskrivelsen av Distrikts-Norge. Utviklingen f.eks de siste 20 årene har vært formidabel. La meg bare få nevne min egen kommune, Nord-Odal, hvor jeg var ordfører for 20 år siden. Når vi skulle ha møter i helserådet, måtte jeg ringe til nabokommunen for å « låne » distriktslegen - en lege skulle være formann i helserådet. Lege hadde ikke min kommune. I dag har vi tre-fire leger. Innenfor eldreomsorgen hadde vi et gammelt aldershjem. Nå har vi nytt sykehjem, trygdeleiligheter, servicesentre, døgnbasert hjemmesykepleie m.m. En lignende utvikling har de fleste kommuner i Norge hatt.

       Utbyggingen av våre kommunikasjoner har hatt enorm betydning. Mest fornøyd og imponert er jeg når det gjelder utviklingen innen telesektoren. Før måtte vi ute i distriktene vente i dager og uker på å bli knyttet til telenettet - i dag tar det bare noen timer. Tjenestene er i tillegg meget rimelige og på topp kvalitetsmessig sett.

       Vegnettet er også viktig for industrien. Selv om samfunnet har bevilget store overføringer til utbygging av vårt vegnett, vil jeg advare mot å trappe ned vegbevilgningene i for sterk grad.

       Vår største utfordring er å sikre bosettingen i alle deler av landet. Jeg tenker da ikke på folketallet i hver eneste grend og kommune, men i den enkelte region. For mitt eget fylke, Hedmark, synes jeg utfordringen er ekstra stor. Vi har hatt nedgang i innbyggertallet de siste årene på grunn av fødselsunderskudd. Jeg er sikker på at kommunalministeren og Regjeringen vil bistå oss med å snu denne utviklingen.

       Vi har hatt meget store utfordringer tidligere også, bl.a da titusener måtte forlate sine arbeidsplasser i skogen.

       For å hindre en masseflukt fra distriktene er jeg overbevist om at regjeringen Gerhardsens satsing på vekstsentre var helt avgjørende og rett. Et slikt senter fikk vi i Kongsvinger. Det gav mange arbeidsplasser og sikret bosettingen. Dette slo i tillegg meget positivt ut for nabokommunene.

       Jeg har fortsatt tro på at en sterk regional satsing er helt nødvendig. Lykkes vi med dette, vil det også bidra til å sikre bosetting i nabokommuner og -grender.

       Det er videre viktig å satse på landbruket. Jordbruket må også i årene framover bli tilgodesett med store overføringer for å sikre arbeidsplasser og bosetting i distriktene.

       Innenfor skogbruket har vi store utfordringer. Vi må bl.a bli flinkere til å videreforedle mer av tømmeret.

       Jeg vil også få nevne behovet for en fortsatt sterk satsing på bygdeutviklingsmidler. Bondelaget sa i 1995 ja til en slik satsing. Det er jeg glad for. Jeg håper at Landbruksdepartementet fortsatt får beholde ansvaret for disponeringen av disse midlene.

       Vi vil ved et senere høve få anledning til å diskutere erfaringene med SND. Noen endringer kan det kanskje være behov for, men jeg deler på ingen måte den ensidige kritikken som rettes mot SND. Jeg har registrert at representanten Unn Aarrestad retter kritikk mot SNDs håndtering av Rena Karton-saken. SND har hatt aksjemajoriteten i Rena Karton og har tapt ca 120 mill. kr de siste tre årene. SND sa i vår nei til ytterligere midler før nye opplysninger om eiersits og ledelse ble framlagt. Denne søknaden gjaldt penger fra egenkapitaldivisjonen. I tillegg har SND gitt grønt lys for å behandle ordinære låne- og tilskuddssøknader.

       Utsagn fra representanten Aarrestad tyder på at hun og Senterpartiet ikke ønsker at bedrifter som har fått midler fra SNDs egenkapitaldivisjon, skal være berettiget til ordinære låne- og tilskuddsmidler, men denne kombinasjonen har man hatt på Rena Karton i mange, mange år.

       Jeg håper det vil bli mulig å bevilge mer risikovillig kapital til små og mellomstore bedrifter, nyetablerere m.fl. For egen del synes jeg at SIVA kan bli en viktig aktør også på dette området. Det er et viktig satsingsområde få talere har berørt under dagens debatt.

       Jeg tror at forskjellige kulturtiltak har en meget stor betydning for bosetting og arbeidsplasser i distriktet. Derfor håper jeg at kulturbudsjettene i årene framover vil vokse sterkt på sentralt og lokalt plan.

Arild Lund (H) : Dagens debatt har på mange måter fulgt et kjent mønster. Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsker seg mer makt på politikernes hender. Politikerne skal gjennom et stadig mer omfattende virkemiddelapparat kunne styre den enkelte, det være seg privatperson eller bedrift, på en måte som disse ikke setter pris på.

       Jeg tror de fleste mener alvor når de ønsker å ta hele Norge i bruk, som det ofte heter. Statsråden bruker i sin redegjørelse mange ord på å forklare det bedrøvelige med folketallsnedgang i distriktene og hva dette vil føre til. Statsråden gir få anvisninger på hva som kan gjøres utover bruk av statlige virkemidler og rammebetingelser. Representanten Faldet pekte på nødvendigheten av politisk drahjelp til enkelte lokalsamfunn. Gir dette reell løsning på fundamentale problemer i enkelte samfunn? Jeg bare spør.

       Mitt råd er: Sats på rammebetingelser og glem virkemidler. Hvis folk skal bli boende i distriktene, er de først og fremst avhengig av å skaffe seg et fornuftig arbeid. Levende lokalsamfunn er avhengig av et nett av levende små og mellomstore bedrifter. Et slikt nett av levende bedrifter vokser ikke frem fra intet. Det vokser frem ved at initiativrike og kreative mennesker tar utfordringen med å få til noe, til å skape noe for seg selv og sine. For Høyre er det viktig å stimulere denne kreativiteten og disse initiativene, ikke gjennom stadig nye og strammere bestemmelser i lovverket, så som forbud mot bruk av overtid og midlertidige ansettelser, men gjennom forenklinger og forutsigbare rammebetingelser. Min erfaring er at den enkelte bedriftsleder i de fleste deler av landet ikke spør etter skjemaer, styring og virkemidler, men bortfall av offentlige krav og begrensninger. Bedriftslederne ønsker seg en hverdag der de kan konsentrere seg om kjerneoppgavene innenfor bedriften, det å utvikle, produsere og selge produkter - enkelt sagt: skape trygge og gode arbeidsplasser som grunnlag for levende lokalsamfunn.

       Gjennom Bedriftskanalen har Høyre en løpende dialog med små og mellomstore bedrifter som viser at dagens politikk med flere lover, mer styring og mindre frihet, ikke er den som etterspørres. Høyre vil derfor fortsette sin kamp mot firkantede bestemmelser om overtid og midlertidige ansettelser og mot Regjeringens forsøk på å velte nye byrder over på næringslivet gjennom betaling av lønn for en tredje sykeuke.

       For en Vestfold-representant er det nesten rørende å oppleve at statsråden nevner et Vestfold-samfunn i forbindelse med følgene av bedriftsnedleggelse. La oss håpe at dette innvarsler en ny politikk. Min erfaring som tidligere lokalpolitiker er at de lokale bedriftenes største bekymringer og problemer ofte er samfunnsskapte. Ved bruk av offentlige konkurransevridende virkemidler og støttetiltak i enkelte deler av landet var man med på å undergrave næringslivet i vår del av landet på en måte som ingen kunne være tjent med. Lapping på enkeltproblemer over offentlige budsjetter skapte nye problemer rundt neste hjørne. Det verste eksempelet fikk vi for noen år tilbake da lokale statsråder midt i den tyngste investeringsperioden for Lillehammer OL, stod frem og ville gjøre nabokommunen Ringsaker til DU-kommune fordi en lokal bedrift fikk problemer. Initiativet ble den gang lagt dødt, men bare det at man kom på tanken, var skremmende for næringslivet i andre deler av Østlandet.

       Høyre advarer mot stadig økende statlig styring og virkemiddelbruk. Høyre ønsker en distriktspolitikk bygd på forutsigbarhet og stabile rammebetingelser som grunnlag for utfoldelse av enkeltmenneskers kreativitet og skapertrang.

       Som tidligere nevnt, ser Høyre et nett av små og mellomstore bedrifter som selve grunnlaget for levende lokalsamfunn. Levende lokalsamfunn kan ikke vedtas av politikere, men skapes av enkeltmennesker som tror på fremtiden.

Eirin Faldet (A) : I unionstiden ble det drevet et målrettet kamp om makt mellom Stortinget og svenskekongen. Jeg syns faktisk det virker litt slik i dag også; selv om det ikke går mot svenskekongen denne gangen, så iallfall mot Regjeringen.

       Atter en gang har opposisjonen én tanke i hodet, og det er å kritisere Arbeiderpartiet. Ikke ett konkret forslag har kommet fram, bare en evig jamring om at alt var bedre før, og at alt blir umulig i framtiden. Den svartmalingen som Senterpartiet driver her i salen, kjenner heldigvis ikke de aller fleste i Bygde-Norge seg igjen i. De fleste trives der de bor, og de har det bra. Selvsagt er ingenting så bra at det ikke kan gjøres bedre. Men da må vi ta virkeligheten innover oss.

       Jeg minner også om at når det gjelder kunnskapshøyning, er alle partier enige om at det trengs i Distrikts-Norge. Etter endt utdanning forblir mange unge i samme miljø hvor de har tatt utdanning. Det er ofte der mulighetene for jobb er best og utfordringene størst. En slik utvikling vil mange beklage, men den lar seg altså ikke stoppe med politiske vedtak. Morgendagens krav til løsninger innfris ikke med gårsdagens svar.

       Distriktene har vært gjennom store næringsmessige omstillinger, ikke minst på grunn av effektivisering i skogdriften. Det kunne vært interessant å vite om Senterpartiet har spurt skogeiere rundt omkring i landet om de vil avstå fra mekaniseringen i skogbruket og gå tilbake til øksa og svansen. Det nytter ikke å si nei nei til alle endringer i næringspolitikken. Som ett virkemiddel tilpasset den virkelighet vi faktisk befinner oss i, vil jeg minne om at EU-landene satser betydelige midler på regionalpolitikken gjennom de såkalte strukturfondene. Regionalt samarbeid på tvers av landegrenser har kommet inn med forsterket tyngde. Det såkalte Interreg-programmet, der Norge deltar for første gang, gjelder satsingen i grenseområdene i EU og i området langs EUs grense mot tredjeland. Det betyr faktisk 64 mill. kr i fem år fremover, og EU går inn med det samme beløp.

       Jeg viser til Arbeiderpartiets gruppeleder i Rendalen, Vivian Strandberg, som i et intervju i Aftenposten sa at hun fryktet svartmaling og hissige følelsesutbrudd, og at det kan gjøre det enda vanskeligere å få unge mennesker til å flytte tilbake til Rendalen. Vi må holde fast ved det positive, sier Strandberg. Det er ikke til å unngå at ungdommen flytter ut i en periode av livet, men utfordringen ligger i å få dem tilbake når de har stiftet familie. Rendalen har gode skoler og barnehager og meget trygge oppvekstvilkår, er hennes utsagn. Tenk om flere i distriktene hadde dette pågangsmotet! Men her i salen er selvsagt det for mye forlangt, det sa for så vidt også representanten Morten Lund da han i sitt innlegg drog ut kontakten til lyset og fortalte at det ikke er løsninger og samarbeid som opptar representanten Morten Lund, men valgkampen.

Terje Riis-Johansen (Sp) : Hvis representanten Faldet tviler på representanten Morten Lunds distriktspolitiske engasjement, kan jeg berolige fru Faldet med at det er oppriktig, bare så det er sagt.

       Representanten Faldet sammenlikner det som skjer her i dag, med unionstida med Sverige, og at det eneste vi gjør, er å kritisere Regjeringa for det den ikke gjør. Det er faktisk feil. Det Senterpartiet gjør, er å kritisere Regjeringa og Høyre. Vi fratar ikke Stortinget ansvar her. Vi sier ikke at det er Regjeringas skyld alt som skjer, men det som er saken, er at det er regjeringspartiet og Høyre som sammen sørget for noe vi i Senterpartiet mener er sterkt beklagelig. Så som sagt: Stortinget har ansvar. Endringa er i Arbeiderpartiet. Høyre står fast på det de alltid har gjort, men det gjør ikke Arbeiderpartiet, og det er det som gjør at situasjonen er ny, og som gjør at vi i Senterpartiet faktisk syns at det er grunn til å si fra om det som nå skjer. Det var vel også det som var utgangspunktet for representanten Engseths innlegg i stad, når han ikke kunne forstå at noen pratet om et hamskifte i Arbeiderpartiet, og han brukte ganske mye tid på det. Jeg kom med en del eksempler i et svar til Tore A Liltved tidligere i dag. Og jeg syns det er veldig vanskelig å forstå hvordan representanter for Arbeiderpartiet ikke klarer å se at det som det blir stemt på og for fra Arbeiderpartiet i Stortinget nå om dagen, er noe helt annet enn det som det ble stemt for og på fra det samme partiet bare for noen få år tilbake. Den lista er lang som et vondt år, og det er klart at den legger premissene for den utviklinga vi ser rundt i bl.a. Distrikts-Norge nå for tida.

       Så ble det også sagt fra representanten Engseth at det er umulig å skaffe arbeidsplasser til begge kjønn alle steder, og at det er noe av grunnen til at en må tenke annerledes i distriktspolitikken nå for tida. Samtidig mener jeg at representanten Faldet i et innlegg like før sa at ny teknologi gjorde at vi hadde helt andre muligheter enn vi tidligere hadde. For en gangs skyld er jeg enig med representanten Faldet og sånn sett uenig med representanten Engseth når han sier at det er verre i dag å klare å skaffe arbeidsplasser til to personer, et ektepar, enn hva det var f.eks for 10 år sia. Faktum er at vi aldri har hatt så store muligheter for å legge til rette for at høyt utdanna mennesker kan flytte tilbake og gjøre seg nytte av sine kunnskaper gjennom nye teknologiske muligheter og hjelpemidler og sånn sett kan arbeide fjernt fra markeder f.eks.

       Det som har gått igjen i dagens debatt fra Arbeiderpartiet, er utvilsomt poenget om at ingen kan tvinges til å bo. Jeg syns det er forunderlig at det argumentet blir kjørt fram igjen og igjen, for det som vitterlig er saken, er at hvis ingen skal tvinges til å bo, må det drives en aktiv distriktspolitikk. Altså: Hvis vi ikke driver en aktiv distriktspolitikk, tvinger vi folk til å flytte - ergo vi tvinger folk til å bo. Den eneste måten å hindre at folk blir tvunget til å bo, er at vi fører en mer aktiv distriktspolitikk enn det vi gjør i dag, og at vi sånn sett stopper den sentraliseringsbølgen vi er inne i nå, at folk sjøl kan velge. Jeg har ikke noe problemer med at noen sier at de har mer lyst til å bo i Oslo enn i Vinje, men jeg ønsker at de som flytter til Oslo eller til Skien, gjør det fordi de har lyst, ikke fordi de må. For det er jo et faktum at fordi om det er fint å bo i Rendalen, så trengs det noe mer enn frisk luft og fin utsikt og elgjakt for at folk skal bli boende. Faktisk trengs det arbeidsplasser, det trengs et sosialt nettverk. Og noe av problemet i dag er at det er i ferd med å forsvinne, fordi veldig mange ikke har mulighet til å skaffe seg inntekt der de har lyst til å bo. Jeg syns Stortinget i dag er veldig overfladisk i innfallsvinkelen og tilnærminga til det problemet.

       For to år siden stod vi midt oppi EU-kampen. Argumentene den gangen var mange, både for og imot, og faktisk var også distrikts- og regionalpolitikken på dagsordenen i den debatten. Ja, jeg oppfattet det slik at

       Arbeiderpartiet brukte distriktspolitikken som et argument for at Norge skulle søke medlemskap. Jeg kikket litt i St.meld.nr.40 (1993-1994) i morges. Det som står der, er alle milliardbeløpene som Norge skulle få som EU-medlem, og som vi, ifølge Regjeringa, trengte. For to år siden sa arbeiderpartiregjeringa at vi gjennom EU-medlemskap fikk midler vi trengte. Representanten Faldet var inne på noe av det samme gjennom omtale av Interreg i stad. Men hva er det som skjer? Jo, etter at EU-saken er lagt på hylla og er borte, så ser vi at de midlene som vi trengte for to år sia, de kommer ikke. Det vi ser i årets budsjett, er en reduksjon i distriktspolitiske virkemidler og til tiltak i distriktene. Nå kan det for min del sjølsagt sies at behovet for distriktspolitiske virkemidler vil være større innenfor EU enn det vil være utafor, men jeg tror ikke det var tilnærminga fra Arbeiderpartiet, og da må jeg spørre: Hvor er det blitt av pengene som det faktisk var et behov for for to år sia? Jeg håper at noen fra Arbeiderpartiet kan gi et svar på det i løpet av dagens debatt, det som måtte være igjen av den.

Dag Jostein Fjærvoll (KrF) : I dag hadde jeg, i likhet med flere, ventet et bredt oppmøte av statsråder. En distrikts- og regionalpolitisk debatt uten fiskeriministeren, uten landbruksministeren, uten samferdselsministeren, uten utdanningsministeren og kanskje også statsministeren på banen - i tillegg til kommunalministeren - er en blodfattig debatt og presentasjon.

       Jeg sier f.eks rett ut at i det øyeblikk bosetting løsrives fra norsk fiskeripolitikk, har vi sparket beina under vesentlige deler av norsk distrikts- og regionalpolitikk. For meg er ikke verdiskaping mest mulig utbytte av kapitalinvesteringene, men at det skapes aktivitet på land som sikrer bosetting og infrastruktur, i tillegg til det som skjer langs kysten. En helhetlig politikk på det distriktspolitiske området bygger på en god kommuneøkonomi, på byer og regionale sentra, men også på et distriktspolitisk virkemiddelapparat som yter virkemidler til de små og mellomstore bedrifter, og her er jeg redd for at vi for øyeblikket er inne på gale veier.

       Her skulle vi for knapt to år siden, som forrige taler var inne på, ha så mange midler til disposisjon at vi kunne være en av de største bidragsyterne til EUs system på den distriktspolitiske siden. Hvor er pengene blitt av? Et sted må de jo finnes. Helseminister Hernes går rundt og klager over at han har fått tildelt for liten kopp i budsjettarbeidet, og at han er stadig livredd for at det skal renne over. Men det må da finnes noen i departementet som kan skaffe denne mannen et større krus. Mens vi for noen år siden hadde oppropet « Skaff mannen en stav », så er oppropet nå: Skaff Hernes et større krus - så får vi kanskje en helsepolitikk vi kan leve med.

       Det kan vel ikke være slik at Berge også har vært så uheldig å få tildelt for lite kopper og krus i forbindelse med sin distriktspolitikk. Hvis det er begrunnelsen, da må vi drøfte i Stortinget om vi ikke bare skal fylle til randen for å dekke behovene, men bytte ut krusene, slik at vi kan fylle på etter behov både på helsepolitisk og på distriktspolitisk side. Da må det bli slik at det på neste Randsvangen-konferanse ikke bare deles ut lusekofter eller busseruller, men også krus av en størrelse som er til å leve med i budsjettarbeidet.

       I fiskeripolitikken, som er en vesentlig del av distriktspolitikken, mener Kristelig Folkeparti at deltakerloven også i framtida skal ha sin faste forankring. Men vi innrømmer like fullt at det må skje en fortløpende teknologisk og også kapitalmessig utvikling. Vi ønsker oss lokale eller regionale eiere, og det er målet, tror jeg, for de fleste av oss her i salen. Skulle det derimot være behov for nye eierstrukturer innen fiskeriene, må konsesjonene på havsiden bindes opp slik at de skal leveres tilbake når de opprinnelige målene for leveransene ikke lenger er operative eller bedriftene legges ned. Det må ikke være tvil om at ressursene vi har langs Norges kyst, skal være med og skape aktivitet på land, verdier på land, og dermed en vekselvirkning mellom sjø- og landvirksomhet. Naturressursene i Norge, også fiskeriene, er offentlig felleseiendom som må forvaltes til det beste både for fiskere, for arbeidstakere, for lokalsamfunn og for landet som helhet. Jeg må da henvise til et par av de forslagene som Lånke på vegne av Kristelig Folkeparti i dag har fremmet. I forslag nr. 6 sier han det slik:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til en forsøksordning i enkelte fylker basert på en egen tilskuddsordning som stimulerer til interkommunalt samarbeid i næringsutviklingen. »

       Jeg tror det er veien å gå hvis vi skal få regionale eiere inn, og hvis vi skal kunne se næringsdrift i en større sammenheng. Det samme gjelder forslag nr. 8:

       « Stortinget ber Regjeringen forlenge det 3-årige program for omstilling og fornyelse av fiskeindustrien med to år. Det legges særlig vekt på industrien i Nord-Norge og behovet for ny teknologi, produktutvikling og markedsføring. »

       Der går veien.

       Og til sist: Eva Finstads påstand tidligere i dag når det gjaldt Ola T Lånkes innlegg om eiendomsrett og utmarksressurser, var feil.

       Statsråd Berge og andre talere var veldig opptatt av å skryte av alle utdanningsinstitusjonene og forskningsinstitusjonene i Nord-Norge. Dem er vi alle stolte av. Men i Nordlys i dag betaler en del av disse forskningsinstitusjonene tilbake med følgende forside: « Ny forsker-rapport slakter SNDs « Røkke-modell ». »

       Å diskutere kommunal- og regionalpolitikk uten å ta tak i det som skjer innafor de ulike næringssektorene, er umulig. Hva skjedde så i går? Ikke bare forskotterte Regjeringa i behandlinga av fusjonen RGI og Aker, men man åpnet også for at børsnoterte selskaper skal få tappe av en fornybar, nasjonal ressurs, en ressurs som et bredt politisk flertall, med unntak av Høyre, gjennom årtier har ønsket å forbeholde kystfolket. Ett av de lovverkene som er skapt, er deltakerloven, som forbeholder eierskapet av fiskefartøy til aktive fiskere. Rett nok har Høyre og Arbeiderpartiet i skiftende konstellasjoner vannet ut innholdet i dette lovverket, men det er noe fundamentalt nytt når departementet også åpner for at et børsnotert selskap med betydelig utenlandsk eierskap skal kunne eie fiskefartøy. Og det er ikke et hvilket som helst selskap. Det er et selskap som har bygd opp sin fiskerirelaterte virksomhet basert kun på ombordproduksjon. Og nettopp det advarte statsråd Berge mot i sin redegjørelse for kort tid sia. Jeg tillater meg å sitere:

« ... filétindustrien på land møter sterk konkurranse fra billigere fiskeslag og fra ombordproduksjon. »

       Ombordproduksjon er det Røkke & co. har bygd opp sin virksomhet på. Man kan gjerne snakke høyt om konsesjonsbetingelsene, og vi skal alle sørge for at de blir strenge nok og gjerne etterfulgt. Men i praktisk politikk har det vist seg i konsesjonsspørsmål at enten får du konsesjon, eller du får ikke konsesjon. Konsesjonspapirene og konsesjonsbetingelsene har i de aller fleste tilfellene aldri kommet til bruk eller fått gyldighet. De har blitt lagt i en skuff. Enkelte representanter har vært inne på situasjonen i Oslo. Eksemplet Freia er kanskje det mest skremmende når det gjelder hva som skjer med konsesjonsbetingelser. Og jeg har ingen tro på at konsesjonsbetingelsene for RGI Aker vil bli etterlevd i noe høyere og sterkere grad.

Bjørn Hernæs (H) : Dette har vært en lang debatt uten at et eneste komma er flyttet på til fordel for norske distrikter, til tross for alt gravalvoret. Senterpartiets krav om aktiv distriktspolitikk er ren retorikk helt uten substans.

       « Trondheim vokser mer enn resten av Sør-Trøndelag til sammen », sa Morten Lund i en replikk til Ola T Lånke. Det hørtes ut som om han var lei seg for dette. Dette krever en avklaring. Er Morten Lund lei seg, beklager han rett og slett den positive utviklingen av Trondheim i retning av et stort, levedyktig og dynamisk regionsenter for Midt-Norge? Ser han ikke den enorme drivkraften Trondheim er for landsdelen, og vil han som trønder virkelig svekke veksten i Trondheim til fordel for resten av Trøndelag, og skal denne svekkelsen av Trondheim i så fall fordeles jevnt ikke bare utover hver bygd, men også hver grend? Hvem skal i så fall bestemme hvem som skal få bo i Trondheim og hvem skal bo i andre kommunesentre, og hvem skal bli pålagt bosetting i den gamle grenda hvor butikken og skolen for lengst er nedlagt? Eller mener Morten Lund at befolkningsveksten i Sør-Trøndelag skal styrkes, og i så fall på bekostning av hvem? Sikter han mot økt innvandring til Sør-Trøndelag f.eks fra Nord-Norge, fra Nord-Trøndelag eller Møre? Er det asylsøkere han tenker på, eller er det økt norsk befolkning? Vil han kanskje ha et offentlig folkestyrt fertilitetskontor? Skal det i så fall være kommunalt, fylkeskommunalt eller statlig, og skal de potensielle private aktørene overhodet ha noen medbestemmelse?

       Senterpartiet bør nå svare på hvilke maktmidler de vil ty til for å tvinge folk til å bo der de - ikke gjennom folkevalgt styring, men gjennom foreldrenes felles og høyst private innsats - en gang ble født. Eller er Senterpartiet villig til å innrømme at det er ren demagogi partiet driver med? I så fall bør partiet vurdere å slutte seg til en utvikling mot regionale sentre, hvor et flertall av yngre mennesker kanskje kan søke et alternativ for å oppnå det gode liv, fremfor å måtte flytte til storbyene.

       Helt til slutt: Hvor blir makten av i Senterpartiets retorikk? De klager på Gunhild Øyangen, men de hadde jo selv landbruksministeren i regjeringen Syse. Nå klager de på Gunnar Berge, men de hadde jo selv kommunalministeren - selveste Johan J Jakobsen. Evnen til makt er forvitret i Senterpartiet, men evnen til sutring og maktvegring har utviklet seg i rikt monn.

Børre Rønningen (SV) : Jagland har tidlegare erklært ideologiane for daude. Men dersom ein ser på utviklingstrekk i Vest-Europa, og gjerne her til lands, vil eg seie meg einig med Per Edgar Kokkvold, som i Arbeiderbladet i mars i år har gitt uttrykk for at han føler at ein ny ideologi er gjenoppstått, og gjerne på ruinane av dei gamle, nemleg vektlegginga av økonomi, eller det han kallar « økonomismen ». Ein ideologi som ikkje aukar den alminnelege velstand, men som fordeler den eksisterande velstand meir ulikt, både nasjonalt og lokalt. « Økonomismen » tar makta over politikken, og røynda blir etter kvart eit darwinistisk mareritt: den sterkes systematiske siger over den svake.

       Eg synest det er synspunkt som det er verdt å ha med seg og ta med også inn i stortingssalen.

       Eg registrerte i dag på nyheitene at tidlegare fiskeriminister Eivind Bolle har reagert kraftig bl.a på omlegginga av Regjeringas fiskeripolitikk. Han seier at det er storkapitalens inntogsmarsj.

       Røkke og RGI er ikkje kven som helst i denne samanhengen. Dersom me ser på kva dei står for nasjonalt, går det på at storkapitalen skal inn i våre kystområde og overta fiskebruk og på den måten fortrenge kystfiskaren. Området blir fattigare, og det blir problem med å halde oppe busetjing og sysselsetjing. Men det er ikkje bare det Røkke er kjend for. Han er kjend for ei form for nyimperialisme, der han med moderne flåte renskar havet for fisk på kysten av Chile der fiskarar er avhengige av den fisken for å eksistere.

       Me ser at Statoil har opna kontor gjennom næringsministeren i Aserbajdsjan utan at nokon reiser bust, utan at nokon reagerer. Næringsminister Jens Stoltenberg er i Indonesia på ei omstridd reise. Det har skapt debatt. Men eg trur det er viktig at me prøver å få til ein ideologisk debatt, ei ideologisk overbygging òg over diskusjonen knytt til distriktspolitikken, og då urorar det meg, som sagt, slik Per Edgard Kokkvold har skrive det at økonomien er i høgsetet, den såkalla økonomismen.

William Engseth (A) : Representanten Terje Riis-Johansen tilla meg en mening som jeg ikke gav uttrykk for i mitt innlegg. Han sa at jeg hadde sagt at det var enklere å skaffe kvinnelige arbeidsplasser før. Det var ikke det jeg sa. Jeg sa at før, når man snakket om bosettingsmønster, var det snakk om én arbeidsplass i hver familie. Da jeg vokste opp, var ikke kvinnene ute i arbeidslivet i det hele tatt. Terje Riis-Johansen og jeg kommer fra forskjellige plasser i landet, men jeg tror ikke det var mye ulikt der han kommer fra. Videre sa jeg at i dag stilles det krav om to arbeidsplasser:

« I dag er det jo ikke slik at gutten gifter seg med jenta som vil gå hjemme og vaske hus og stelle fjøs hele livet. Tvert imot gifter han seg med studiekameraten, som også krever arbeidsplass. »

       Og disse typer arbeidsplasser til velutdannede folk finner man ikke hvor som helst i distriktene. Derfor var det nødvendig å skape noen bastioner ute, hvor folk kunne nå slike arbeidsplasser, og ikke bare arbeidsplasser, men sikkerhetsnett, servicetilbud som både næringsliv og individer krever for å kunne bo i distriktet. Og med den argumentasjonen brukte jeg regionsenteret som en betingelse for å kunne opprettholde spredt bosetting. Det var slik jeg ordla meg.

       Så til en annen representant som i forbindelse med lønnsomhetsbetraktninger trakk fram at jeg skulle ha gitt uttrykk for at jeg ville bort med de distriktspolitiske virkemidlene. Tvert imot, jeg sa at det er uhyre viktig å bruke aktive distriktspolitiske virkemidler for å bygge opp næringsvirksomhet i distriktene, for det er i distriktene mye av verdiskapingen skjer. Jeg sa at vi må ikke gjøre distriktsbedriftene til klienter, å diskutere dem som om de var klienter. Man kan ikke bruke lønnsomhet som et banneord, for folk i distriktene har krav på like sikre arbeidsplasser som det lønnsomme bedrifter gir ellers i landet. Jo mer lønnsom en bedrift er, jo sikrere er den. Skal ikke folk i distriktene ha krav på like sikre arbeidsplasser som folk som bor i byene? Det var slik jeg ordla meg, og det er det jeg mener.

       I diskusjonen omkring fiskeriene som er ført her, er det også nærmest som om man beklager at fiskeriene er blitt lønnsomme. Det skaffer oss 20 milliarder kr i eksportinntekt, og det må da være noe av det gledeligste som har hendt gjennom årene, at fiskeriene fra å være en subsidiert næring har blitt en av våre lønnsomme næringer, nest størst i eksportverdi etter olje og gass. Og det skal vi hilse med glede, og vi skal gjøre mye, mye mer ut av fiskeripolitikken. Det legger også Regjeringen opp til.

Anne Enger Lahnstein (Sp) : Arbeiderpartiet har i denne debatten vært godt fornøyd med seg sjøl. Det er vi vant til. Men jeg hadde forventet at Arbeiderpartiet, når de i går fattet en så viktig og prinsipiell avgjørelse som de gjorde i forbindelse med at RGI og Røkke fikk konsesjon til Melbu Fiskeindustri, hadde tatt opp det, vært litt stolt av det, forsvart sin linje. Men her er det ingen fra Arbeiderpartiets side som overhodet berører det, og jeg lurer på grunnen.

       Jeg har her Aftenposten fra i dag som siterer Norges Fiskarlags formann. Han sier « Verden vil bedras », når det er snakk om konsesjonsbetingelsene som er satt til oppkjøpet. Freia Marabou er en kjent sak i Oslo. Representanten Husøy nevnte ikke i sitt innlegg at når det gjelder konsesjonsbetingelsene som ble stilt til oppkjøpet av Freia Marabou i sin tid, så er de brutt, den ene etter den andre. Det gjelder løftet om arbeidsplasser, det gjelder plassering av hovedkontor, det gjelder økte eksportmuligheter, det gjelder nå sist ønsket om å flytte sukkervareproduksjonen ut av Norge. Hva gjør Regjeringen når konsesjonsbestemmelsene blir brutt? Ingen ting, så langt jeg kan se.

       Jeg har fått meldingen som har gått ut på NTB om hva som er reaksjonen i Nord-Norge på den store RGIs og Røkkes oppkjøp av Melbu Fiskeindustri. Da skjønner jeg hvorfor Arbeiderpartiet ikke bruker anledningen her til å snakke om den store saken. For det er jo opprør, så vidt jeg kan skjønne.

       Tidligere fiskeriminister Eivind Bolle fra Arbeiderpartiet kaller det det « totale linjeskiftet ». Han sier videre:

« Det er ytterst uheldig at fiskerettigheter ikke lenger skal være knyttet til den aktive fisker og ha lokal forankring... Man lytter ikke til kystfolket, men til markedsfanatikerne i SND ».

       Og som om ikke det var nok, så har jeg en kommentar her fra Nordlys: « oppsiktsvekkende og tragisk ». Her står det om fiskeriminister Jan Henry T Olsen:

« Fiskeriministeren opptrer som tamburmajor for internasjonal storkapital - med de nordnorske fiskeressursene som innsats ».

       Dette skriver Nordlys på kommentarplass.

       Et hamskifte. Ja, det er min santen et hamskifte når Arbeiderpartiet velger å la kystkulturen, kystfiskeflåten tape og si at det er internasjonal storkapital som skal ha hånd om de nordnorske fiskeressursene.

Arne Haukvik (Sp) : I utgreiinga frå kommunalministeren er hovudstaden nesten ikkje nemnd. Nå vil somme kanskje innvende at bypolitikk er ei sak - regional- og distriktspoliltikk ei anna. Men sjå nå på eit typisk bydistrikt som Bjørvika her i Oslo. Når vegsystemet er bygt ut og Gardermobanen lagd i tunnel, vil det opne seg ein ny by.

       Oslo indre aust kan samanliknast med eit utkantdistrikt med store regionalpolitiske og nasjonale utfordringar. Stortinget har vedteke at statlege verksemder må grunngje kvifor dei ikkje finn areal aust for Akerselva. Til nå er det berre Den Norske Opera og nokre sentrale kulturinstitusjonar som « frivillig » leikar med tanken om å flytte i ei anna retning enn Aker Brygge.

       Oslos nye kommuneplan fortel om levekåra i Oslos « utkant » og stadfester m.a. at utan jobb vil heile generasjonar kunne bli hengande fast som distriktets nye leigetakarklasse. « Skaff meg en jobb », heiter FAFOs forskarrapport om denne nasjonale utfordringa. Frå det politiske sentrum er det difor heilt naturleg at det blir reagert når kommunalministeren heller ikkje denne gongen varsla ei fjerning av arbeidsgjevaravgifta for lærlingar. Og Senterpartiets forslag om å fordoble det statlege tilskotet til norskundervisning der meir enn 30 % har minoritetsspråkleg bakgrunn, er dytta inn i den kommande innvandrarmeldinga.

       Eg må seie meg samd med dei som hevdar at det nå er på tide å minne Regjeringa om dei vedtak Stortinget har fatta når det gjeld storbymeldinga, tunnel gjennom Gamlebyen og handlingsplan for Oslo aust. Ei ny sentraliseringsbølgje har saman med den statleg inspirerte byfornyingsskandalen ført til at folketalet i bydelen Gamle Oslo har auka med 70 % på ti år. Resultatet er det same som i andre større byar, som t.d. Tromsø, der aukande sentralisering krev nyinvesteringar, medan ferdig utbygd infrastruktur blir liggande brakk i fråflyttingsområde.

       I tillegg kjem alle dei symptoma som kjøpesenterkulturen representerer. Forslaget om søndagsopne butikkar får LO til å kjempe mot utviklinga, fordi det korkje tener publikum eller dei tilsette. Med endringar i lov om arbeidsmiljø som vernar butikkpersonalet mot unødvendig helge- og nattarbeid, kan desse aksjonane bli eit vitnemål om at utviklinga likevel kan styrast. Det er leitt å sjå at staten i staden for å analysere følgjene har gått inn og alliert seg med den bilbaserte kjøpesenterkulturen. Somme stader har ein typisk nok plassert statlege trekkplaster som post og pol.

       Sentralisering handlar om meir enn skadeleg biltrafikk. Skolekrinsar blir arma ut, og eldre må ta til takke med rådyre storkioskar. Eg trur det også må vere tankevekkande for statsråden når politiet oppsøker kjøpesenterkulturen når valdsverk tvingar dei til å spore opp ungar langt under den kriminelle lågalder.

Eva R Finstad (H) : I en replikk til Kristelig Folkeparti tidligere i dag viste jeg til hvor viktig det er å benytte utmarksnæring i distriktspolitikken, og jeg sa meg da svært fornøyd med Kristelig Folkeparti med tanke på at vi for det meste har stått sammen når det gjelder å sikre grunneiers rettigheter. Jeg var imidlertid skuffet over Kristelig Folkeparti når det gjaldt ett forhold, nemlig at de gikk inn for at kommunen ikke automatisk skulle ta skjønnsutgiftene ved inngrep i den private eiendomsretten, men at det skulle avgjøres av skjønnet hvem som skulle bære utgiftene ved skjønnet.

Morten Lund (Sp) : Denne debatten har vist at Regjeringen og Arbeiderpartiet plages når noen forteller dem hvordan det er rundt omkring i landet. Vår virkelighetsoppfatning er kalt for svartmaling, men det har kommet rapporter og artikler i dag som viser at andre bruker større bokstaver - andre, som hører Arbeiderpartiet til, f.eks fiskeriministeren. Det er også sitert uttalelser fra fylkesordførere fra Arbeiderpartiet som bruker større bokstaver enn oss.

       Det kom en rapport fra SND i dag - SND hadde bestilt en forskerrapport for å evaluere SNDs fiskerisatsing. Denne rapporten sier at satsingen antakelig ikke er spesielt lur, for de har ikke funnet stordriftsfordeler innenfor fiskeforedlingsindustrien. Da er det litt av et eksperiment som Regjeringen, som SND, holder på med. Det er et eksperiment med kysten og kystbefolkningen vår. Kanskje skulle vi gjort andre evalueringer også av den politikken som føres, f.eks rundt dette med regionsentra, hvordan de virker? Kanskje en skulle stilt spørsmålet om ikke veksten på Tynset, regionsenteret på Tynset, er en av årsakene til at det har gått så dårlig i Rendalen? Rendalen skulle få vekst og framgang, fordi de ble en storkommune en gang i tiden. De har fått tilbakegang. Om det er fordi de ble en storkommune, eller det er fordi de hadde Tynset i nærheten, som har fått tilført ressursene, vet vi ikke noe om, men det kunne vært interessant å vite. Jeg håper det ikke er for sent for dem som styrer i Rendalen, å be om hjelp til å få stoppet den utviklingen som er i gang.

       Jeg synes det er litt rart at ikke noen har stilt opp her i dag fra Arbeiderpartiet og virkelig fått fram det flotte med regionsentra, hvor bra det er. Men jeg tror at noen kanskje har oppdaget at det ikke er sikkert at folk liker det. Regionsentra, som Arbeiderpartiet og Høyre snakker om, kommunesenteret de hadde tenkt seg etter to nye omganger med kommunesammenslåinger. Folk liker ikke kommunesammenslåinger i Norge.

       Så er det én representant fra Arbeiderpartiet som har sagt at hun er uenig og skuffet over Regjeringen. Det er representanten Husøy, som ønsker mer satsing på og mer beskrivelse av problemene i Oslo. Det er vi aldeles enig med representanten Husøy i. Men så vil ikke representanten Husøy si noe positivt om Senterpartiet, tvert imot angriper hun oss. Men jeg kan love på vårt partis vegne at representanten Husøy skal få mange anledninger utover høsten til å støtte forslag som støtter Oslo, som gjør økonomien bedre i Oslo og som reduserer problemene i Oslo. Jeg synes det er veldig rart at representanten Husøy ikke har benyttet anledningen tidligere til å støtte de forslagene vi har framsatt, for de har vært ganske mange og vi har for lenge siden innsett at det trengs ekstra satsing, spesielt i Oslo indre øst.

Statsråd Gunnar Berge : Det er uttalt også i denne debatten at SNDs virkemidler ikke er gode nok, bl.a risikolåneordningen. Der er renten 9 %. Det er klart at det kan synes høyt, men det er ingen private banker som gir denne type lån til slike vilkår. Det er nemlig lån som gis med en veldig høy grad av risiko. Og SND har adgang til å ta gjennomsnittlige tap på inntil 25 % på slike lån.

       Når det gjelder rammen for inneværende år, er den godt utnyttet for den landsdekkende ordningen. Når det gjelder fylkesordningen, er utnyttelsesgraden mindre. Men det jeg vil opplyse Stortinget om, er at Regjeringen vil sikre at SND i 1997 vil ha økonomisk rom for at utlånsrenten på risikolån kan settes ned med 1 prosentenhet, til 8 % - dette også som svar på spørsmål som er stilt konkret bl.a fra representanten Børre Rønningen.

       Så er flere av mine kollegaer etterlyst i denne debatten. Det jeg sa i redegjørelsen, er jo at Regjeringen gjennom redegjørelsen benytter denne anledningen til å hente inn synspunkter og signaler fra Stortinget til arbeidet med den nye prinsippmeldingen om regionalpolitikken som kommer på nyåret. Og alle fagdepartementene, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Næringsdepartementet osv., og ikke minst Finansdepartementet er selvfølgelig involvert i denne prosessen. Og det er klart at hvert eneste ord som er sagt i denne debatten - det fine med Stortinget er jo at hvert ord som blir sagt, stenograferes - blir brakt tilbake til disse fagdepartementene. Så det som blir sagt i diskusjonen i dag, forblir jo ikke ukjent eller en hemmelighet for mine regjeringskollegaer. Jeg forsikrer om at dette skal bli distribuert, og alt skal bli analysert og vurdert i forbindelse med arbeidet omkring distriktsmeldingen.

       Så har mange etterlyst konkrete tiltak. For å nevne ett eksempel hvor man finner det: Man kan slå opp i Gul bok, altså statsbudsjettet for 1997. På side 209, Vedlegg 4, har man listet opp alle de konkrete tiltak som gjelder for den nordlige landsdelen, de tre nordligste fylkene. Og en vil se at det er et helt batteri av distriktspolitiske virkemidler som går veldig langt både i å legge forholdene til rette for enkeltbedrifter og i form av generell tilrettelegging for næringsvirksomhet i denne landsdelen.

Hilde Frafjord Johnson (KrF) : Jeg registrerer at representanten Finstad forsøker å oppkonstruere en motsetning mellom Høyres og Kristelig Folkepartis linje i forhold til ivaretagelse av grunneiernes interesser.

       Men med respekt å melde, dette er tatt fullstendig ut av sine proporsjoner. Representanten Finstad glemmer at Kristelig Folkeparti og Høyre sammen avviste Regjeringens forslag i friluftsloven fordi grunneiernes interesser nettopp ikke var tilstrekkelig ivaretatt. Kristelig Folkeparti la da fram et forslag som var basert på en enstemmig NOU-innstilling på 1980-tallet nettopp for å ivareta disse interessene. Forskjellene på Høyres og vårt forslag er helt marginale og er ganske enkelt at det er kommunen som skal bære saksomkostningene og ikke grunneierne, men at en grunneier unntaksvis kan idømmes saksomkostninger dersom en avslår et rimelig forlikstilbud eller uten rimelig grunn har forlangt skjønn. Dette innebærer altså for den som kjenner til saksprosessen i denne sammenheng, en mulighet for at saksomkostninger og saksprosedyrer ikke skal komme helt ut av kontroll.

       Dersom representanten Finstads forståelse hadde vært korrekt eller fremstillingen hadde vært korrekt, kan en jo undres hvorfor Senterpartiet støttet fullt opp om akkurat denne løsningen. Og grunneierorganisasjonene har så vidt meg bekjent vært meget tilfredse med den løsningen vi har kommet frem til.

Inger Lise Husøy (A) : Flere av Senterpartiets talere har besøkt mitt innlegg tidligere i debatten, og det må vel være et tegn på at jeg har tråkket på en øm tå.

       Når det gjelder representanten Enger Lahnsteins påstand om at Regjeringen ikke gjør noen ting med Freia Marabou, så tror jeg nok vi har samme ønske om å opprettholde de industriarbeidsplassene i Oslo. Og Regjeringen gjør faktisk også noe. Så vidt jeg vet, er saken tatt ut til prøving, og det betyr at en går igjennom den juridiske siden av den. Men det er selvfølgelig veldig lett for Senterpartiets leder bare å bruke den saken som et slagord, men en regjering må altså gå nøyere gjennom konsesjonsvilkårene, det er mer enn store politiske slagord.

       Når jeg kritiserte Senterpartiets hovedtalsmanns innlegg og pekte på at han ikke hadde snakket om Oslo, var det faktisk fordi jeg hadde hørt innlegget hans. Ja visst nevnte han Oslo, men det han nevnte, var jo skremselspropaganda i forbindelse med sentralisering i et distriktspolitisk perspektiv. Det var ikke et innlegg jeg hadde trodd at noen fra Senterpartiet skulle holdt. Så min kritikk gikk på at dere i denne debatten ikke følger opp det dere tidligere har sagt om Oslo. For det viser nemlig hvor hjertet deres ligger, og det ligger i å kritisere Regjeringen for manglende distriktspolitikk. Og det er det det dreier seg om for dere. -

       Så har jeg bare lyst til å peke på at jeg også skulle ønske at vi brukte mer penger til Oslo. Men det er vel sånn at alle ønsker mer penger til sin hjemkommune.

       Det eg vil utfordre statsråden på i tillegg, er at han òg i den næringsmeldinga som er varsla, og eventuelt på eit passande tidspunkt, t.d. i salderingsproposisjonen, kikkar litt på den underdekkinga det no er i midlar knytte til forsking og utvikling og nyskaping og såkornfinansiering, og at han som statsråd har eit auge for etableringsstipendordninga.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til denne saken, og debatten er avsluttet.