Sak nr. 7
Interpellasjon fra representanten Ranveig Frøiland til nærings- og energiministeren:
« Det totale energiforbruket i Norge er stabilt, medan elektrisitetsforbruket er sterkt aukande. Det er i stor grad det private forbruket som aukar, i tillegg til den auken som er komen grunna den sterke veksten i servicetilbod og offentleg sektor. Industrien sitt elektrisitetsforbruk er stabilt sjølv om produksjonen har auka. Dette tyder på at her har det vore gjort ein god jobb når det gjeld energiøkonomisering.
Kva tiltak kan setjast i verk for å redusera elektrisitetsforbruket, og er det mogleg for eksempel å gjera dette gjennom eit to-pris system på elektrisk kraft? »

       Ranveig Frøiland (A) : Det samla forbruket av elektrisitet i Noreg har auka med 7,5 % sidan 1991, medan kraftutbygginga nærast har stoppa heilt opp. Som følgje av kraftig vekst i forbruket av elektrisitet og fall i kraftutbygginga har vi kome i den situasjon at vi forbrukar meir elektrisitet enn vi produserer. I eit middels år produserer vi ca 112 TWh, medan vi forbrukar 116 TWh.

       Som den førre energiministeren sa i si energipolitiske utgreiing i oktober i år, inneheld kraftmagasina i dag langt mindre vatn enn normalt. For landet under eitt manglar vi energi tilsvarande 20 TWh, eller om lag det samla årsforbruket i Oslo og Akershus. Dei siste dagane med regnvêr har gjort det noko betre.

       Kraftmangelen er òg ei ulempe for miljøet. Ein fyrer no opp ledige ovnar i kol- og oljekraftverk i Finland, Danmark og Sverige for å dekkja kraftunderskotet i Noreg og Sverige. Då debatten om mangel på kraft stod på som verst i media, kunne vi lesa om danskane som no måtte ta i bruk eit gammalt oljefyrt kraftverk på Jylland for å produsera straum til Noreg i vinter. Kraftverket spyr ut 10.000 tonn svovel i året. Vårt eige elforbruk får vi igjen som sur nedbør, døde fiskevatn og CO₂-utslepp som gjev oss drivhuseffekten.

       Ein annan konsekvens av kraftmangel er auka elprisar. Råprisen på kraft har så langt i år vore dobbelt så høg som i fjor. Fleire e-verk har difor sett opp prisen til sine kundar. I gjennomsnitt har prisen auka med 6 øre pr. kWh frå i fjor til i dag, medan prisane varierer mellom energiverk og etter kvar den einskilde forbrukar bur. At einskilde kraftverk tilbyr ein kraftpris til sine kundar i heimkommunen og ein langt høgare pris til kundar i andre kommunar, er ei lite effektiv utnytting av landet sine samla kraftressursar. Svært låge elektrisitetsprisar i ein kommune gjer at forbrukarane der ikkje iverkset nødvendige og rimelege enøktiltak, medan høge elprisar i nabokommunen gjer at hushaldningane der tek i bruk dyrare enøktiltak. Meir like prisar i heile landet ville gje meir enøk for pengane.

       Prisdiskrimineringa har skapt sterke reaksjonar blant forbrukarane og i forbrukarorganisasjonane. Ei undersøking offentleggjord i Aftenposten litt tidlegare i år viser at nærare 70 % av forbrukarane ønskjer like prisar over heile landet.

       Prisdiskriminering av forbrukarane syner at det er for lite konkurranse i marknaden. Dette er eitt av fleire argument for at vi må vurdera energilova. Eit anna argument er at energilova, som Senterpartiets Eivind Reiten stod bak, nok har resultert i ein lågare utbyggingstakt enn kva som ville ha vore tilfellet om ein ikkje hadde hatt den nye energilova. Økonomisk sett har lova gjeve ei meir korrekt vurdering av lønnsemda for nye prosjekt og eit riktigare utbyggingsnivå. Som ein illustrasjon vil eg nemna at kraftforbruket i alminneleg forsyning i perioden 1990 - 94 auka med 10 TWh, medan kapasiteten i same perioden auka med 2 - 3 TWh. Dette skjedde utan nokon dramatisk prisauke. Ein kan dermed seia at omlegginga av kraftforsyninga har ført til ei betre og meir miljøvennleg utnytting av ressursane.

       Med aukande elprisar bankar kraftutbyggjarane på døra til Norges vassdrags- og energiverk. Hittil i år har ti kraftselskap søkt om konsesjon, og femten har varsla at søknaden er på veg. Og det er bra. Men vasskrafta er ein knapp ressurs, og på lang sikt kan vi ikkje byggja oss ut av kraftmangelen. I dag er alternativa enøk, alternative energikjelder og auka import.

       Veksten i forbruket av elektrisitet skjer først og fremst i hushaldningane og i dei private og offentlege tenesteytingane. Kvar og ein av oss har difor ansvar for å redusera elforbruket, og styresmaktene må bruka ulike verkemiddel for å motivera til sparing, som t.d. enøkkampanjar eller å tilpassa marknaden slik at elektrisiteten vert nytta betre. Med både staten og e-verka sin innsats nærmar no den offentlege enøksatsinga seg 350 mill. kr neste år.

       Likevel er det nok slik at det først og fremst er prisane på elektrisitet som motiverer til å spara energi. At det alminnelege forbruket i september i år var 7 % lågare enn i september i fjor, medan prisane i år er høgare, kan tyda på det. Tilsvarande ser vi ei langt større interesse for alternative energikjelder i land som t.d. Danmark, der elprisane er det dobbelte av det dei er i Noreg.

       For å dempa elforbruket må forbrukarane verta meir medvitne sitt eige elforbruk. Eit forsøk i Stockholm med kjøp av straum over disk i nærbutikkane og straummålar i heimen har gjeve langt betre resultat enn tradisjonelle enøktiltak. Forsøket til Stockholm Energi syner at det er først når forbrukarane merkar kva straumen kostar i kroner og øre, at tiltaka gjev resultat.

       Noko av veksten i etterspurnaden etter elektrisitet kan dempast ved ikkje å møta veksten i forbruket med ein tilsvarande vekst i produksjonskapasiteten, slik at prisane på elektrisitet stig. Det spørst likevel om dette kan gjerast utan at ein for sterk auke i elprisane gjev oss uønskte økonomiske og velferdsmessige konsekvensar.

       Ved hjelp av ny kommunikasjonsteknologi og meir moderne utstyr for måling av elforbruket burde det vera mogleg å innføra eit toprissystem der normalforbruk og overforbruk har ulik pris. Til dømes kan ein tenkja seg at kraftlaga forhandlar med kundane sine om kor mykje kraft dei vil abonnera på, og kva pris kraftlaget skal ha for dette forbruket. Forbruk utover det som er avtalt, vert så belasta med ein høgare pris. Ved hjelp av målaren får forbrukaren kontinuerleg all nødvendig informasjon om elforbruket sitt.

       Ein kan òg tenkja seg at forbrukarane betaler ein pris for krafta om dagen og ein lågare pris om natta. Dette ville kunna redusera belastninga på nettet. Ein slik avtale kjenner eg til er inngått mellom mitt kraftlag, Sotra Kraftlag, og ei stor bedrift, Norwegian Talc. Som følgje av avtalen har Norwegian Talc endra sitt produksjonsmønster og redusert sine kostnader med store beløp. Målet med slike avtalar må òg vera redusert forbruk av kraft. Det bør vera mogleg å utvikla og bruka mekanismane i marknaden slik at forbrukarane, store og små, får eit incitament til å ha lågare forbruk og få betre styring med energien dei brukar.

       Eit toprissystem der normalforbruk og overforbruk har ulik pris, kan føra til reduksjonar i det totale energiforbruket, til ei utjamning av forbruket over døgnet og til mindre behov for effekt. Eit toprissystem vil kunna gje ein overgang frå elektrisitet til andre energiberarar. Eg ser òg at eit slikt system kan innebera vanskar som t.d. å fastsetja eit normalforbruk, men dette må forbrukarane kunna forhandla med kraftlaga sine om. Eg synest ikkje det er naturleg at politikarane fastset normalforbruket.

       Eit supplement til bruk av prismekanismar er bruk av standardar som stiller krav til produkta sin energieffektivitet. Dette vil i særleg grad kunna få følgjer for hushaldningar, offentleg sektor og produksjon av tenester, der vi nettopp finn veksten i elektrisitetsforbruk.

       Utfordringa vert om det er mogleg å bruka prissystemet til å motivera til energisparing, og om dette kan gjerast utan at det rammar skeivt sosialt og utan at det aukar utsleppa av CO₂. Mitt spørsmål til energiministeren er: Kva tiltak kan setjast i verk for å redusera elektrisitetsforbruket, og er det mogleg t.d. å gjera dette gjennom eit toprissystem på elektrisk kraft? Og er det andre måtar enn dei eg har peikt på, som kan brukast, slik at vi får det totale forbruket av el ned i Noreg?

Statsråd Grete Faremo : Spørsmålet om hvordan elforbruket kan reduseres, er mer aktuelt enn noensinne. Selv om det har regnet mye de siste ukene, manglet vi ved siste måling om lag 20 TWh i magasinene i forhold til normal magasinfylling for årstiden. Dette tilsvarer nesten en femtedel av det totale elforbruket i Norge i et helt år.

       De siste dagers nedbør, snøsmelting og flom på Vestlandet vil nok forbedre magasinsituasjonen noe, men nå begynner nedbøren å komme som snø i fjellet. Tilsigene til kraftmagasinene vil avta. Det er derfor fortsatt nødvendig med høy import og begrensninger i forbruket for å unngå en vanskelig situasjon i Sør-Norge til våren.

       Den lave magasinfyllingen skyldes i første rekke lite snø i fjellet sist vinter. Tilsiget til magasinene i mai og juni, som i stor grad kommer fra snøsmeltingen, var det laveste på 65 år.

       Importen av kraft har vært og er fortsatt høy. Allerede i juli passerte vi den tidligere årsrekorden for nettoimport, 2 TWh i 1986. Så langt i år har vi netto importert over 6 TWh.

       Det er Regjeringens mål at norsk elforbruk skal dekkes av fornybar energi. Min forgjenger, statsråd Jens Stoltenberg, tok initiativ til å sette i gang en omfattende energiutredning for å se på forskjellige sider ved kraftbalansen fram mot år 2020. Denne utredningen skal danne basis for utvikling av et bærekraftig energisystem.

       Departementet vil nedsette et fagutvalg som skal styre energiutredningen og legge fram vurderinger av kraftbalansen og kraftpriser fram mot år 2020.

       Tiltak både på tilgangssiden og forbrukssiden for å sikre et bærekraftig energisystem, vil bli utredet. Utredningen må gå grundig gjennom alle muligheter for produksjon, muligheter for å begrense forbruket og vurdere nøye den rollen som kraftutvekslingen med utlandet kan spille i kraftforsyningen.

       På grunnlag av utredningsarbeidet og fagutvalgets rapport er det naturlig å legge fram en melding for Stortinget.

       Vi har nå levd med energiloven både i tørre og våte år. I forbindelse med meldingen ser jeg det som naturlig at departementet også vurderer styrker og svakheter med dagens organisering av kraftforsyningen.

       Det bør understrekes at uavhengig av en slik evaluering vurderer Regjeringen energiloven og kraftsystemet løpende.

       Statens langsiktige kontrakter med kraftintensiv industri og treforedlingsindustrien ivaretar industriens behov for langsiktige og forutsigbare rammer. Dette er en sak for seg som jeg kommer bredt tilbake til i et innlegg senere i kveld.

       Etter flere år med vekst i elforbruket i alminnelig forsyning har vi sett en stagnasjon og deretter nedgang de siste tre månedene sammenlignet med fjorårets. Det er ønskelig med fortsatt nedgang. Vårt elforbruk kan reduseres på flere måter. Sentralt står

       I lys av ordlyden i interpellasjonen er det naturlig å fokusere på elforbruket i alminnelig forsyning og å rette størst oppmerksomhet mot prisenes rolle. La meg likevel først si litt om satsingen på enøk og bioenergi.

       Den store oppmerksomheten rundt elforbruket og de stigende prisene er et godt utgangspunkt for å bevisstgjøre forbrukerne på deres elforbruk. Fremdeles er det et stort uutnyttet enøkpotensial.

       Hver vår og høst avholdes det en enøkkampanje i riksdekkende media. Den appellerer til forbrukerne om å tenke seg om før de bruker elektrisitet. I høst er det i tillegg nødvendig med ekstraordinære informasjonstiltak. Ved helt enkle tiltak vil den enkelte kunne spare store kronebeløp på sine strømregninger, samtidig som det bidrar til å avhjelpe kraftsituasjonen i landet.

       Denne virksomheten finansieres i dag med et påslag på strømtariffen. Påslaget er i dag økt til 0,3 øre pr. kWh fra tidligere 0,2 øre pr. kWh. Dersom alle e-verk følger opp, vil økningen i påslaget bidra til en økning i den lokale aktiviteten tilsvarende 70 mill. kr.

       I 1997 vil Regjeringen øke sin satsing på energiøkonomisering, og særlig introduksjon av bioenergi er prioritert i statsbudsjettet. Bevilgningene er forutsatt økt med 52 mill. kr til i alt 143 mill. kr i budsjettet for 1997. Siden statsbudsjettet for 1994 har bevilgningene til enøk og fornybare energikilder økt fra 36 mill. kr til 143 mill. kr.

       Samlet er altså den offentlige innsatsen på om lag 350 mill. kr, som vi hørte. Dette er et meget bra nivå også sett i forhold til de årene vi hadde tilskuddsordninger.

       Regjeringens gjennomføring av satsingen på bioenergi vil basere seg på anbefalinger fra en interdepartemental arbeidsgruppe med deltakelse fra Nærings- og energidepartementet, Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet. Gruppen skal levere sin innstilling i løpet av desember i år.

       Det er forståelig at mange reagerer på økte elpriser. Fra energiloven ble innført og fram til 1996 økte elprisene mindre enn andre varer i gjennomsnitt. Med årets økning i elprisen har realprisen på elektrisitet økt med om lag 1,5 øre pr. kWh fra 1990 og fram til i dag.

       Men for å sette de norske elprisene i et perspektiv, kan det være nyttig å minne om at forbrukerne betaler langt mer for strømmen i våre naboland. Husholdninger betaler 54,7 øre pr. kWh i gjennomsnitt i Norge. I Sverige er gjennomsnittsprisen til husholdninger nesten 70 øre pr. kWh, mens den i Danmark er over 1 krone og 30 øre, altså over dobbelt så høy som i Norge. I Danmark betaler husholdningene 36 øre pr. kWh bare i elavgift.

       De økte elprisene vil gi viktige signaler om å redusere elforbruket. Elforbruket er en så stor utgiftspost at det vil være mye penger å spare på å redusere forbruket. Høye elpriser vil gjøre flere enøktiltak lønnsomme.

       Forbruksutviklingen i høst er oppløftende. Elforbruket både i september og oktober var betydelig lavere enn for ett år siden. Hvis vi korrigerer for ulike temperaturer, var elforbruket i alminnelig forsyning i oktober om lag 8 % lavere enn i samme måned i fjor. Hittil i år har det totale elforbruket vært 0,6 % lavere enn i fjor. Det reduserte elforbruket de siste månedene viser at høye elpriser og stor oppmerksomhet har stimulert til sparing.

       Så litt om to priser på elektrisk kraft. Før dagens H4-tariff hadde vi et toprissystem i H3-tariffen som også ble kalt blandet tariff. Dette toprissystemet bestod i at prisen pr. kWh økte når strømuttaket pr. tidsenhet oversteg et gitt nivå. Det var altså ikke høyt totalt elforbruk, men høyt effektforbruk, det vil si momentant elforbruk, som kostet ekstra. Myndighetene anbefalte i St.meld.nr.42 (1978-1979) Om energiøkonomisering, overgang til en tariff hvor elforbruket målt i kWh ble tillagt større vekt. På den måten ville tariffen bedre oppmuntre til strømsparing.

       Det finnes allerede i dag systemer for omsetning av elektrisitet som i større grad enn tidligere gjør det lønnsomt å redusere elforbruket, særlig i situasjoner med knapphet på kraft. Nye systemer er under utvikling, som vil oppmuntre til reduksjon i elforbruket ved knapphet på kraft og med høye priser.

       Nye systemer for en mer fornuftig omsetning av elektrisitet vil ventelig også bli introdusert i kraftforsyningen uten spesielle initiativ fra myndighetenes side. En viktig målsetting for myndighetene vil være å overvåke utviklingen og legge til rette for omsetningssystemer som kan bidra til å dempe veksten i elforbruket.

       Regjeringen er positiv til et system for omsetning av elektrisitet hvor prisen i større grad varierer over døgnet og over året. Man kan f.eks tenke seg et toprissystem med ulik pris dag og natt. Slike systemer vil gi en mer effektiv ressursutnytting og et jevnere uttak over døgnet. Dette vil gi mindre tap i nettet, og netteierne vil kunne redusere overføringstariffene. Dessuten kan behovet for forsterking av nettet reduseres.

       Den teknologiske utviklingen med stadig billigere og mer effektivt måleutstyr vil gjøre det enklere for forbrukere å handle fornuftig i et system hvor elprisen varierer. Etter som dagens målere blir skiftet ut, gir som nevnt nye målesystemer muligheter for å tilby tariffer som gir bedre signaler til å spare strøm ved knapphet. På denne måten kan også fleksibiliteten i systemet styrkes. Jeg har lyst til å nevne to konkrete eksempler:

       Energiforsyningens Fellesorganisasjon påpeker at med dagens måleteknologi burde man kunne tilby kundene fastpriskontrakter på et avtalt volum, og avregne mer- eller mindreforbruk i forhold til timeprisen i døgnmarkedet. Da får forbrukerne dempet svingningene i strømregningene, samtidig som de får riktige signaler fra døgnmarkedet i sitt forbruk fra dag til dag. For eksempel vil det være mye å tjene ved å redusere forbruket i perioder med høye priser i døgnmarkedet.

       Aftenposten omtalte forrige torsdag et forsøk i regi av Stockholm Energi, og interpellanten nevnte også dette forsøket. Kort fortalt går forsøket ut på at kundene forhåndskjøper rett til å ta ut et visst strømkvantum. Kunden styrer strømuttaket sitt ved hjelp av en plastnøkkel og et måleapparat. Når kunden bruker vaskemaskinen eller tar seg en varm dusj, vil måleren gi opplysning om hvor mye det koster i strømforbruk. Erfaringene fra Sverige er svært gode, både for kunden og strømleverandøren, og Oslo Energi har planer om å prøve ut et tilsvarende system her hjemme.

       Toprissystemer og andre omsetningssystemer for elektrisitet vil trolig spille en vesentlig rolle for kraftbalansen på lang sikt. Det er derfor naturlig at slike systemer også blir vurdert innenfor den kommende energiutredningen.

       Regjeringen er positiv til en utvikling i retning av at elprisene i større grad varierer over døgnet og året i tråd med hvor presset kraftsituasjonen er. Det vil gi en bedre ressursutnyttelse og stimulere til energiøkonomisering og fleksibilitet.

       Høyere elpriser, omfattende informasjon og stor oppmerksomhet rundt kraftsituasjonen har gitt en reduksjon i elforbruket. Dette tyder på at dagens system fungerer. Vi skal ikke utelukke at vi også etter denne høsten vil se et nytt mønster i elforbruket, hvor sparebevisstheten er mer på linje med den vi ser i land sør for oss.

Odd Roger Enoksen (Sp)
(ordfører for sak nr. 9):

       Å hevde at den energipolitiske redegjørelsen Stortinget har til debatt i dag, er en heller tynn sak, kan vel neppe være noen fornærmelse mot noen. I en situasjon hvor vi for første gang på lang tid har hatt en debatt om vår energiforsyning som har interessert folk flest, hadde altså statsråden en gyllen anledning til å komme med noen visjoner for vår framtidige energipolitikk og skissere strategier for hvordan vi kan nå disse målene. Men i stedet for å gjøre dette velger statsråden en uhyre enkel løsning som ikke går inn på de grunnleggende utfordringene. Den beskrivelsen statsråden gir, er i korthet som følger:

       Selvsagt er det slik at nedbørsmangel er en viktig del av årsaken til den situasjonen vi har hatt i 1996 og vil ha i deler av 1997. Magasinene inneholder lite vann, og det har vært nødvendig med en stor og kontinuerlig import for å unngå at det skal bli nødvendig å sette i verk eventuelle tiltak utpå våren 1997. Dette er imidlertid bare en del av sannheten, samtidig som det er en forsmak på hva som vil komme i årene framover.

       For er det slik at denne knappe energibalansen har kommet overraskende på myndighetene? Nei, overhodet ikke. Statsråden var selv inn på at dette ville komme, i sin redegjørelse for Stortinget i 1995, og gjentar altså dette i år. Jeg vil gjerne presisere at det var tidligere energiminister Jens Stoltenberg som la fram den redegjørelsen.

       Alle prognoser NVE har lagt fram, har vist at vi ville komme i en permanent underskuddssituasjon mot tusenårsskiftet dersom det ikke ble iverksatt tiltak. Krisen er altså forutsett og skyldes ikke større økning i forbruket enn forutsatt.

       Til tross for dette har vi ført - og fortsetter å føre - en politikk som om vi også i framtida skal ha overflod av elektrisk energi, som om vi også i framtida skal fortsette å være eksportør av kraft.

       Senterpartiet har i flere sammenhenger kritisert den politikk - eller rettere sagt mangel på politikk - Regjeringen står for, og har tatt til orde for at det er nødvendig å iverksette ulike tiltak, hvor en revisjon av energiloven er ett element.

       Selvsagt vedkjenner Senterpartiet seg energiloven - det er ingen tvil om at det på slutten av 1980-tallet var nødvendig å iverksette en del endringer innenfor energisektoren. Man var enig om at det måtte gjennomføres tiltak som skulle virke prisutjevnende mellom ulike deler av landet og mellom ulike forbrukergrupper. Man var også enig om at lokal oppdekningsplikt førte til utbygginger som kunne ha vært unngått. Kort sagt, det var i det hele tatt bred enighet om hovedtrekkene i energiloven.

       Imidlertid er det god grunn til både å se på om loven har fungert som forutsatt, og, ikke minst, vurdere den i forhold til alle de vedtak som er gjort etter at den kom. Jeg tenker bl.a på

       Alt dette hører med i det samme bildet.

       Summen av disse vedtakene har langt på vei større betydning enn etableringen av energiloven og er gradvis i ferd med å pulverisere det konkurransefortrinn som den fornybare vannkraften så langt har representert for næringsliv og alminnelig forsyning.

       Litt tilbake til den kraftkrisen vi har opplevd i inneværende år:

       Har så myndighetene vært i stand til å takle denne situasjonen på en troverdig måte?

       Har markedet fungert i en underskuddssituasjon?

       Og har kraftutvekslingsavtalene fungert slik som de er forutsatt å gjøre?

       Dessverre er det nok grunn til å svare nei på alle disse spørsmålene.

       Allerede i januar gikk NVE ut med advarsler om at lite snø i fjellene kunne komme til å medføre kraftmangel, og man gjentok disse advarslene utover hele vinteren. Ingenting skjedde - produksjonen og eksporten gikk for fullt. Vi hadde fått et felles marked med Sverige, og prisene var høye, så her var det om å gjøre å tjene så mye penger som mulig på kortest mulig tid. I en kommentar til Dagens Næringsliv 31. august i år sier informasjonsdirektør Sjur Rosholt i Statkraft:

       « Vi kjørte på for å få best mulig pris. Vi hadde forhåpninger om at det ville bli regn. Vi hadde ingen idé om at det skulle utvikle seg som det gjorde. »

       Bent Hegna (A) : Frekkhet er selvfølgelig helt nødvendig i politikken. Men ett sted får jaggu grensen gå. Når Senterpartiet nå presenterer disse forslagene som sine, er det å gå over alle grenser. Alle disse forslagene, bortsett fra nr. 9 og 10, er jo forslag som Arbeiderpartiet diskuterer og forholder seg til hele tiden. Hvordan i all verden Enoksen kan hevde at dette er Senterpartiets forslag, er helt uforståelig.

       På landsmøtet til AUF den 11. oktober offentliggjorde daværende statsminister Gro at energiminister Stoltenberg hadde tatt initiativet til en energiutredning. Jeg skal sitere hva hun sa:

       « Vårt mål med dette arbeidet er å skape et bærekraftig energisystem mot år 2000. »

       Vår nye statsminister fulgte opp på landsmøte til Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund litt senere. Men de tok jo heller ikke dette på sparket. Disse sakene har vært diskutert av 4.000 - 5.000 mennesker som har deltatt på studieringer i Arbeiderpartiet fram mot landsmøtet. Hvis jeg også skal få lov til å være litt frekk, vil jeg anmode Enoksen om gjøre disse forslagene om til oversendelsesforslag og foreslå å oversende dem til redaksjonskomiteen for landsmøtet i Arbeiderpartiet senere i uken.

Gunnar Fatland (H) : Først av alt vil jeg få gi uttrykk for at vi deler Odd Roger Enoksens utålmodighet når det gjelder å få klarlagt de vilkår som kraftkrevende industri har så sterkt behov for når det gjelder sine fremtidige kraftressurser og tilgang på disse til konkurransedyktige priser.

       I den offentlige debatt i den senere tid har, slik jeg har oppfattet det, Senterpartiet - i hvert fall kan mange uttalelser fra senterpartifolk tyde på det - vært blant dem som har vært svært kritiske til energiloven, og nå sa Odd Roger Enoksen i sitt innlegg at han vedkjenner seg for så vidt fadderskapet til denne loven. Og den kritikken som jeg har registrert, også i sterk grad fra Senterpartiet, har tatt utgangspunkt i de prisøkninger som vi har sett i markedet som en konsekvens av at det har vært mindre tilgang på kraft. Det forundrer meg en del, fordi noe av det mest forutsigbare med hele markedsbruken i kraftsektoren jo har nettopp vært at en vil få varierende priser ettersom balansen mellom tilbud og etterspørsel varierer. Og vi ser da etter min oppfatning en rekke positive elementer av innføring av energilov, men det skal jeg la ligge.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Som jeg brukte litt tid på i mitt innlegg, er det en rekke andre faktorer som er årsak til den prisøkning som vi har hatt den senere tid, enn nettopp knapphet på energi, ikke minst den stadig sterkere integrering med andre markeder. Denne integreringen vil komme til å føre til at vi vil ha en vedvarende stram kraftbalanse innenlands. Vannkraftsystemet gjør at vi i veldig stor grad kan produsere effekt, og det er veldig lite som tilsier at denne kraftbalansen skal endre seg. Det er altså ikke innenlands etterspørsel, innenlands kraftbalanse, som avgjør prisnivået for norsk kraft i dag eller i framtida, men langt på vei prisnivået i et internasjonalt marked.

       Dette er ikke forenlig med det vi står for, og det vi ønsker at norsk kraft skal brukes til, som jeg sa i mitt innlegg. Og et av de virkemidler vi ønsker å få vurdert for å se om vi kan begrense variasjonene i pris noe både opp og ned, som jeg også sa i mitt innlegg, er nettopp maksimums- og minimumspriser, både i forhold til å ivareta miljø med minimumspriser, men også i forhold til å ivareta sosiale hensyn i form av maksimumspriser. Sosiale hensyn, hensyn til konkurranseevnen og - ikke minst - hensynet til stabilitet er årsaken til at vi ønsker å få dette vurdert. Er så det å koble ut energiloven? Nei, det er jeg i aller høyeste grad uenig i. Jeg innser selvsagt at det ligger klare problemer i å definere både en maksimums- og en minimumspris, og at dette ikke er et enkelt forslag å gjennomføre, men innenfor de rammer som foreligger, vil energiloven kunne fungere fullt ut og tilfredsstillende.

Paul Chaffey (SV) : I likhet med Gunnar Fatland er jeg også litt opptatt av foreldreretten til denne energiloven, for det ser ut til å ha oppstått en viss tvil her underveis. Og det hjelper jo ikke særlig at man vedkjenner seg loven, når man så holder et kvarters innlegg mot den og fremmer 11 forslag som i større eller mindre grad vil endre på realitetene.

       Hvis ikke jeg husker helt feil, ble denne loven i sin tid fremmet av daværende statsråd Eivind Reiten. Det var Ole Gabriel Ueland som var leder av energi- og industrikomiteen i Stortinget, og som var pådriveren for å få denne loven vedtatt. Det ble fremmet noen forslag til endringer. De ble fremmet av Arbeiderpartiet og SV, mens Senterpartiet ikke bare var for energiloven, men entusiastiske tilhengere av denne. Så regner det da litt mindre enn vanlig, og det fører ikke bare til at Senterpartiet blir mot loven, men de framstiller energiloven som kroneksempelet på Arbeiderpartiets markedsliberalisme. Senterpartiets partileder reiser land og strand rundt og tordner mot energiloven, som utslaget av en slags markedsliberalistisk ekstremisme som har slått inn. Man kan jo beskylde Jens Stoltenberg for mye i den retning, men han var ikke engang medlem av Stortinget da energiloven ble vedtatt. Det var Senterpartiets partileder, og hun stemte for loven.

       Så mitt spørsmål til Senterpartiets hovedtalsmann her er: Mener Enoksen at Eivind Reiten og Ole Gabriel Ueland er eksemplarer av markedsliberalistiske ekstremister? Hvis ikke, vil man i hvert fall innrømme at de to nevnte personer, og kanskje også Senterpartiets partileder, kunne håndtert behandlingen av loven noe annerledes enn det man gjorde da den ble vedtatt for noen år siden?

Odd Roger Enoksen (Sp) : På samme måte som jeg har sagt at Senterpartiet kunne ha håndtert skattereformen fra 1992 på en noe annen måte enn de gjorde, ser jeg at også energiloven til en viss grad kunne ha vært håndtert på en annen måte. Men samtidig må vi være klar over at den virkelighet vi forholder oss til i dag, er en helt annen enn den vi hadde i 1990, da energiloven kom. Da var vi i en situasjon hvor vi nesten kontinuerlig hadde stor eksport av kraft til særdeles lave priser. Dette fordi det hadde vært kraftige overinvesteringer og utbygging av vannkraftverk som det den gangen ikke var nødvendig å bygge ut, og det var bred enighet om at det var nødvendig å gjøre noe i forhold til den situasjonen vi da hadde.

       Nå er det ikke sånn at noe som er feil, blir riktigere av å bli gjentatt, og også Ole Gabriel Ueland har så sent som i høst sagt at energiloven er moden for revisjon. Det har også Senterpartiet sagt. Derimot er det dessverre blitt sånn i dette huset at de som den gangen hadde en del motforestillinger mot energiloven, er blitt de ivrigste forsvarerne og ser overhodet ikke at energiloven kan inneholde en del feil. Det gjør imidlertid Senterpartiet, og vi er villig til å ta ansvar for å få de nødvendige endringer i energiloven.

       Men så til de forslag som er fremmet i dag. Det eneste forslaget som griper rett inn i energiloven, og som har noe med den å gjøre, er forslaget hvor vi ber om en evaluering av energiloven. Alle de andre forslagene berører andre elementer ved energipolitikken som ikke går direkte på loven, og som heller ikke har direkte tilknytning til den. Det er ikke sånn at en lov er tilstrekkelig for å styre den energipolitikken vi ønsker å ha. Det er en rekke andre elementer som også skal være på plass, og de forslagene vi fremmer, er ment å ivareta de hensynene.

       Fagutvalet som skal setjast ned, må greia ut korleis vi ved hjelp av fornybare energikjelder normalt skal produsera elektrisitet som tilsvarar det norske elforbruket.

       Den offentlege enøksatsinga nærmar seg 350 mill. kr neste år, med både staten og e-verka sin innsats gjennom dei regionale enøksentra. Den viktigaste innsatsen vi kan gjera for å fremja energisparing, er m.a. å la prisane avspegla underskotet på kraft. Difor kan vi ikkje, slik som ein del miljøparti, som dei kallar seg, krevja at prisen på kraft skal regulerast ned. Eg meiner at det ville undergrava dei tiltaka vi har sett i gang for å fremja energisparing. Eg må seia at eg skjønar ingen ting når Enoksen no seier at ein ved å innføra minimumsprisar skal ta omsyn til miljøet, for eg trur faktisk at minimumsprisar vil føra til at folk forbrukar meir, og då tek dei ikkje omsyn til miljøet.

       Energimarknaden i Norden vert i aukande grad ein felles marknad. Sverige og Noreg har etablert ein felles marknad for elektrisitet, og no diskuterer ein korleis Finland kan integrerast i denne marknaden. I dag vert den ulike strukturen i dei nordiske landa sin elektrisitetsproduksjon utnytta ved utveksling av elektrisitet mellom Finland, Sverige, Noreg og Danmark.

       Dei nordiske landa er blant dei rikaste og største energiforbrukarane i verda, og dei har ein høg kompetanse både når det gjeld energi- og miljøteknologi. Norden er difor forplikta til i fellesskap å utvikla eit berekraftig energisystem. Med ei samordning av både lover og regelverk, avgifter og skattar, forsking og utvikling vil ein kunne utnytta denne marknaden til beste også for miljøet. Og det ligg til rette for eit slikt samarbeid. Det nordiske elsamarbeidet har pågått sidan etableringa av Nordel i 1963 og fram til Nordpool i 1996. Eit slikt samarbeid meiner eg har klare føremoner. Det gir auka forsyningstryggleik og ein meir effektiv ressursbruk, og ein har faktisk rekna ut at ein integrert nordisk marknad vil klara seg med 30-40 TWh mindre i kapasitet, og det vil òg gje meir klimapolitikk for pengane.

       Eit utstrekt nordisk energisamarbeid vil krevja ei ytterlegare harmonisering av dei ulike landa sin politikk når det gjeld både miljø, handel, skattar og avgifter. Men sterke nasjonale særtrekk kan utfordra ei slik harmonisering. I Sverige er debatten prega av kjernekraft- og bioenergispørsmålet. I Danmark er temaet desentralisert kraftvarme og vindkraft, i Noreg vasskraft og gass, og i Finland høg forbruksvekst og bruk av torv. Dei regionale forskjellane gjev moglegheiter til å utnytta dei ulike ressursane som landa har, kunnskap og teknologi, slik at det nordiske energisystemet vert mest mogleg effektivt og miljøvenleg.

       Eg meiner at dei nordiske landa bør laga ein felles strategi for overgang til fornybare energikjelder og gjennomføring av måla om å redusera utsleppa av klimagassar. Ein felles nordisk marknad for elektrisitet må utviklast, med reglar for korleis kjøpar- og seljarland i Norden skal føra utslepp knytte til kraftproduksjon på sine klimarekneskap. Felles forskings- og utviklingstiltak kan setjast i verk for å ta i bruk alternative fornybare energiformer og gjera desse kostnadseffektive og meir tilgjengelege. Dersom vi lukkast med ei felles gjennomføring i eige nærområde, kan dei nordiske landa få ei viktig rolle internasjonalt som eksempel og som pådrivar for fornybare energikjelder og miljøavgifter i regi av EU og FN.

       Heilt til slutt vil eg berre seia at Arbeidarpartiet vil faktisk at det offentlege skal eiga kraft og driva kraft-

       produksjon. Det er ingen grunn til å greia det ut nærmare. I dag eig det offentlege over 80 %, og eg trur at kommunepolitikarar og fylkespolitikarar kan handtera dette like godt som Stortinget kan.

       Jeg har også med glede registrert at dette er noe som Arbeiderpartiet antakelig kommer til å programfeste. I forslaget til program ser jeg at det står følgende:

       « Staten bør eie og drive det sentrale nettsystemet for kraftforsyningen. Også lokale og regionale nett og kraftverk bør som nå i hovedsak eies og drives av offentlige virksomheter. »

       Da er mitt spørsmål til Frøiland om det er mulig å tenke seg at Arbeiderpartiet kunne være med på en debatt om hvordan vi skal finne fram til konkrete løsninger for å sikre dette i framtida. Slik det er i dag, kan ikke staten gjøre stort annet enn å gjøre bruk av forkjøpsrett. Finnes det andre muligheter, bør vi avgjort finne dem.

       Bjørg Hope Galtung hadde her teke over presidentplassen.

Ranveig Frøiland (A) : Det er mange som har lese vårt program no framfor landsmøtet, og eg er glad for at Senterpartiet har lese det så grundig som dei har gjort. Eg hadde faktisk tenkt å bruka akkurat den formuleringa som Ragnhild Queseth Haarstad siterte frå vårt program, men det fekk eg ikkje tid til. Vi meiner faktisk det vi seier, at det offentlege skal eiga og driva kraftforsyninga, og det gjer dei i dag.

       Eg trur ikkje at vi kan føra ein debatt her i Stortinget om korleis kvart kommunalt kraftverk skal styra seg. Dersom Senterpartiet meiner det same som Arbeidarpartiet - og det gjer dei i denne saka - må vi gjennom våre partiorgan på både kommuneplan og fylkesplan snakka med våre politikarar om korleis ein skal handtera det.

       No har Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap kjøpt Bergen Lysverker. Det var ein stor politisk debatt i Hordaland Arbeidarparti om korleis vi skulle handtera saka for at Bergen Lysverker framleis skulle kunna vera i offentleg eige, for Høgre gjekk i Bergen bystyre inn for å selja det til private. Eg trur vi må diskutera det på alle politiske nivå. Men eg avviser ikkje ein debatt om korleis vi skal få det betre til, få eit betre grep på det. Men eg føler, som sagt, at det er viktig å spela på lag med våre partifolk ute, og at det ikkje er Stortinget som må laga ei « kokebok » om korleis slikt skal vera, for eg har tiltru til det kommunale sjølvstyret.

Gunnar Fatland (H) : Med referanse til en tidligere replikkrunde har jeg ikke noe problem med å skjønne hvorfor Arbeiderpartiet nå er blitt forsvarer av energiloven. Det er ganske logisk, fordi ingen av de motforestillinger de hadde da loven ble vedtatt, har slått til. Så det er en naturlig konsekvens av den konstateringen.

       En del av debatten nå i kjølvannet av mindre nedbør og tørrårssituasjonen har dreid seg om det er energiloven som er skyld i de problemene vi har sett i markedet, eller om det er markedets evne til å fungere som er hovedspørsmålet. Hittil har Arbeiderpartiet vært avvisende til et selskapsmessig skille mellom monopolaktiviteter og konkurranseaktiviteter, til tross for at Stoltenberg hadde en hel A4-side med argumenter for slikt skille i sin redegjørelse i Stortinget i mars i år. Det vil gi en klar rollefordeling. Det vil legge til rette for større nettselskaper, utjevning av transportkostnader på landsbasis, og målet om like kraftpriser for hele landet vil også gjelde med hensyn til transportkostnader. Det vil synliggjøre effektiviseringspotensialer som er ganske store. Og det vil forenkle Monopoltilsynets og Konkurransetilsynets funksjoner. Både NVE og Konkurransetilsynet jobber med forskrifter som på en måte tar utgangspunkt i at et slikt skille faktisk er formalisert, uten at det har skjedd i Stortinget.

       Mitt spørsmål er om ikke dette er et klart signal til Arbeiderpartiet om at det er behov for å formalisere et slikt skille. Når vil Arbeiderpartiet ta konsekvensen av sine egne, Monopoltilsynets og Konkurransetilsynets konklusjoner og signaler og gå inn for å formalisere det som flere og flere aktører peker på som et viktig virkemiddel for å få markedet til å fungere bedre enn i dag?

Ranveig Frøiland (A) : Vi har sagt heilt klart ifrå at vi ikkje har behov for å ta på oss noko fadderskap for energiloven, men loven vart til slutt vedteken med våre røyster. Vi hadde ein del andre forslag. Vi peika på at konsekvensane for industrien, hushalda og energiverka ikkje var nok utgreidde, og vi såg på leveringsplikta. Det var ein del ting som gjorde at vi følte det var for tidleg å laga den energiloven som skulle vera så basert på marknaden som den var. Men den vart vedteken, og den fungerer. Eg har aldri sagt at det er energiloven som har gjort at prisane på kraft er så høge som dei er i dag, for det meiner eg faktisk ikkje. Det er mange gode ting ved energiloven, og det peika eg på i innlegget mitt i interpellasjonen. Men eg ser at det kan vera behov for å gå gjennom loven, om det var sånn vi tenkte den skulle vera, og det kan vera ting vi kan retta på no.

       Når det gjeld det selskapsmessige skiljet, har vi i Arbeidarpartiet vore avvisande til dette, seier representanten Fatland. Eg føler ikkje at vi har vore avvisande til det, men det forslaget som låg på bordet sist vi handsama dette i Stortinget, innebar eit lovpålagt skilje. Vi har sagt at vi ser klare fordelar med at det må vera skilje mellom monopoldelen, produksjonsdelen og salsdelen. Men å lovpåleggja dette synest ikkje vi er rette vegen å gå, og eg trur dei som sit i dei ulike styra, er i stand til å vurdera det, og at dei ser fordelar med å ha dette skiljet. Og vi har sagt at det vil vi både oppmuntra til og seia at dei bør gjera. Det er jo slik at det er fleire og fleire som gjer dette, men å driva med lovarbeid for å få dette til, synest ikkje eg er rette vegen å gå. Og framleis skal vi vita at det er dei same eigarane som sit der, uansett organisasjonsform.

Børre Rønningen (SV) : Me må vel unngå å la vêret styre politikken på dette området. Fleire har vist til at me har hatt nedbør i dag, men eg synest ikkje det kan vere utgangspunktet for ei slik langsiktig tenking. Den langsiktige tenkinga må ta utgangspunkt i at Noreg er eit energikammer i Europa og også har den største elkraftproduksjonen. Det må vere eit overordna politisk mål å sikre forbrukarane fornuftig pris på straumen, og likeså at me brukar dette fortrinnet til verdiskaping, produksjon og sysselsetjing i landbasert sektor.

       Eksport må etter mitt syn knytast til nedbygging av energiproduksjonen i Norden og Europa, som er basert på atomkraft, kull og olje. Dette må etter mitt syn vere bygt på bilaterale avtalar. Det som skjer no, gjer at det er viktig å sjå på ei evaluering av energiloven og dei kraftutvekslingsavtalane me har inngått, og som er på beddinga, for å justere dette i forhold til hovudmålsetjinga.

       Eit anna moment som eg synest er svært viktig, og som Arbeidarpartiet ikkje har kome inn på, er den fordelingspolitiske verknaden av at prisane fyk i veret. Statistisk sentralbyrå har kome med signal om at sterk auke i straumpris kan gje utslag på konsumprisindeks og rentenivå. Dette er alvorlege signal, og då er det viktig for Stortinget å vere medstyrar på denne marknaden, slik at me kan unngå ein slik situasjon. Me skal hugse på at t.d. minstepensjonistane i burettslag i Oslo òg er avhengige av straum til oppvarming - dei har ikkje anna alternativ - så eg saknar det fordelingspolitiske aspektet frå Arbeidarpartiet si side.

       Som Opseth sa i 1990 - og eg trur kanskje han har fått mykje rett:

       « Det er forbrukarane som vil få svi for det eksperimentet som dei borgarlege her i huset no vil gjennomføre. »

       Tok Opseth feil, eller vil Arbeidarpartiet òg vere med og ta omsyn til den fordelingspolitiske verknaden av straumprisen?

Ranveig Frøiland (A) : Vi i Arbeidarpartiet er òg opptekne av fordelingspolitikk, vi er opptekne av miljøet, og vi er opptekne av at vi i Noreg har eit overforbruk, fordi vi brukar mykje meir el enn vi produserer, og må importere. Desse tre tinga må vi gjere noko med. Så seier Børre Rønningen at forbrukarane må få ein fornuftig pris. No veit ikkje eg kva som er ein fornuftig pris, men når vi ser på statistikken over korleis prisen var - den reelle prisen pr. kWh - så var den 51,7 øre i 1991, den 1. januar 1996 var den 48,7 øre, og no, den 1. oktober 1996, var den på 53,4 øre. Dette fortel oss at prisen har gått opp og ned, den, sidan vi innførte energiloven, eller - rettare sagt - ned og opp, for den gjekk ned først og så opp igjen. Så vi har dårleg korttidsminne. Det er slik at prisen i dag ikkje er høgare enn den var i 1992. Dersom vi skal ta omsyn til miljøet, dersom vi ikkje skal importere meir frå kolfyrte verk i Danmark, må vi redusere forbruket vårt. Då trur eg faktisk at prisen er ein mekanisme - det viser nedgangen i forbruket i september månad.

       Når det gjeld kraftutvekslinga med Danmark, veit eg at SV ikkje var samd i den, men eg meiner faktisk det var riktig at vi gjekk inn i slike avtalar, og vi ser ikkje noko behov for å endre på desse avtalene. Når vi òg veit at importen frå Danmark i år har vore rekordhøg, og at denne kabelen har vore utnytta omtrent 80 % i dei siste vekene, og importkapasiteten med nesten 100 %, skjønar vi at vi har hatt bruk for utvekslinga. Eg ville sett oss i dag om vi ikkje hadde hatt denne moglegheita med straum frå Danmark og Sverige. Eg trur vi må « tenkje Norden » på ein heilt annan måte enn SV gjer.

       Vi har likevel ikke ubegrenset tilgang på denne energiressursen. Derfor må vi selvsagt ha et bevisst forhold til hvordan vi bruker denne knappe ressursen. Men fra denne erkjennelse til den senere tids debatt om sparing og prising av kraft som om det var vannkraften som er vår tids store problem, det blir for drøyt dersom man fortsatt vil ha fotfeste i virkeligheten.

       I en del « worst case »-betraktninger kunne vi på et tidspunkt riktignok nærme oss en vanskelig forsyningssituasjon. Men den « kraftkrise » som enkelte medier og politiske aktører har slått om seg med, den krisen har i realiteten aldri eksistert og kan i hvert fall nå definitivt avblåses.

       Vi har vært gjennom en typisk tørrårssituasjon, som uansett kraftregime og markedsorganisering ville fått visse konsekvenser for krafthandelen. En slik tørrårssituasjon gir også en påminnelse om viktigheten av å ha tilstrekkelig energifleksibilitet i et moderne samfunn. Slik fleksibilitet er ekstra viktig i vårt land, som har et så stort innslag av « ustabil » vannkraft, med produksjonsvariasjoner opp mot 40 % mellom et vått år og et tørt år. Vår tørrårssikring vil derfor både måtte løses gjennom økt fleksibilitet i det innenlandske varmemarkedet, med kabelforbindelser til varmekraftbaserte systemer i utlandet, og eventuelt ved hjelp av innenlandsk elproduksjon basert på naturgass.

       Vi kan også konstatere at det er første gang siden den nye markedsordningen ble innført, at aktørene i kraftmarkedet har fått prøvd seg i en tørrårssituasjon. Det samme gjelder monopol- og konkurransetilsyn. Og selv om en stort sett har fokusert, med negativt fortegn, det området av kraftmarkedet som har fungert mest forutsigbart, nemlig at mindre tilgang på kraft har gitt forbigående høyere kraftpriser, er det ennå langt fram til at markedet fungerer slik det bør. Her er vi etter min mening ved sakens kjerne i forhold til den aktuelle debatt om kraftpolitiske spørsmål, nemlig sammenblandingen mellom lovgrunnlaget på den ene side og spørsmålet knyttet til i hvilken grad vi har et velfungerende marked eller ikke, på den annen side.

       En rekke aktører i samfunnsdebatten har av en eller annen grunn utpekt den nye energiloven som et problem i en situasjon hvor det åpenbart er markedets evne til å takle også en tørrårssituasjon som bør være hovedspørsmålet. Tørråret ville jo ha vært der uavhengig av nytt eller gammelt omsetningsregime for elkraft. En del spørsmål er nok berettiget reist, f.eks omkring enkelte produsenters disponeringer og magasinkjøringer i løpet av våren og sommeren, men de svakheter som kraftmarkedet ennå lider under, var og er der helt uavhengig av tørrårssituasjonen.

       Det alvorligste inngrepet i den modningsprosess som kraftmarkedet er inne i, har etter mitt syn vært Regjeringens gjentatte erklæringer om at strømprisene bør kraftig opp på permanent basis. NVE har kjørt et lignende løp, som etter min vurdering er helt på siden av monopoltilsynets rolle, og har berettiget reist spørsmålet om NVEs troverdighet i denne type spørsmål. Det er ingen tvil om at slike utsagn påvirker markedet til gunst for produsentsiden og til ugunst for forbrukersiden. Den svakeste part i kraftmarkedet svekkes ytterligere, og vi får kraftpriser som ikke avspeiler de underliggende prisindikatorer i markedet. Mener man at markedskreftene skal brukes som et verktøy for å optimalisere ressursbruken i kraftsektoren, slik hensikten med den markedsbaserte kraftomsetningen hele tiden har vært, kan ikke markedet samtidig utsettes for denne type forstyrrelser.

       Like klart er det at prisreguleringer, toprissystemer og andre myndighetsinngrep av tilsvarende karakter selvsagt også ville virke ødeleggende på kraftmarkedet. I praksis er slike forslag ikke noe annet enn en fordekt måte å oppheve det frie kraftmarkedet på. Det har Høyre ingen planer om å medvirke til.

       Derimot har Høyre for lengst identifisert en rekke begrensninger i kraftmarkedet og fremmet flere forslag med sikte på å få til et bedre fungerende marked:

       Alle forslagene er viktige for å få til et bedre fungerende marked, men spørsmålet om selskapsmessig skille mellom monopol- og konkurranseaktivitetene ville likevel isolert sett hatt størst betydning for å klargjøre rollefordelingen i kraftmarkedet, samtidig som monopol- og konkurransetilsynets posisjoner indirekte ville bli kraftig forenklet og dermed styrket.

       Det er lite tilfredsstillende når NVE må drive fortolkning av politiske signaler som underlag for sine forskrifter. For eksempel i fusjons- og salgssituasjoner opererer NVE nå med godkjennelsesretningslinjer som i praksis krever det skillet mellom monopol- og konkurranseaktiviteter som Høyre er blitt nedstemt på i Stortinget. Vi ergrer oss selvsagt ikke over det. Men hensynet til aktørene og hensynet til at det nå er viktig å få fart på strukturtilpasninger i bransjen, tilsier at man enten bør formalisere kravet til selskapsmessig skille nå, eller at man inntil tiden er moden for en slik uunngåelig formalisering, legger stor vekt på at strukturprosessen kommer videre og tar hensyn til det når de spesifikke betingelser for fusjoner og selskapsstrukturer blir utformet. For Høyres del er vi overbevist om at mange problemer ville bli enklere å håndtere dersom selskapsmessig skille ble formalisert og hengt opp som en plakat for strukturprosessen alt nå, men med formell iverksettelse på et senere tidspunkt, slik at selskapsmessig oppsplitting av fra før små enheter kunne unngås. Vi fremmer derfor også forslag i tråd med dette syn.

       Det er også viktig i dagens debatt å minne om de mange oppfølgings- og harmoniseringsoppgaver som et flertall i denne sal skisserte i innstillingen til St.meld.nr.11 (1995-1996), om organiseringen av krafthandelen med Sverige. Etter hvert som svarene og løsningene foreligger på mange av de spørsmålene som ble reist i den forbindelse, vil også markedets evne til å fungere kunne bedres.

       Vår konklusjon blir altså et klart nei til spørsmålet om et administrert toprissystem på elektrisk kraft, nei til maksimalpriser eller andre prisreguleringer, nei til spørsmålet om evaluering av energiloven, men et klart ja til en videreutvikling og forbedring av kraftmarkedet. Her må forbrukerinteressene gis høyere prioritet i den videre prosessen.

       De siste minuttene av min taletid vil jeg vie elkraftens pionerer og dagens storkunder, nemlig den kraftkrevende industri. Dagens kraftintensive industri er fortsatt en viktig pilar i Norges fastlandsindustrielle struktur. Den er blitt teknologisk avansert, har gjennomgått store omstillinger knyttet til miljøforbedringer og økt energieffektivitet og er fortsatt lokalisert i Distrikts-Norge med stor lokal sysselsettingsbetydning. På dette området har vi lange industritradisjoner, høy kompetanse og miljøvennlig energi som gir oss en naturlig og langsiktig rolle innenfor rammen av en økende internasjonal arbeidsdeling. Ingen annen industrisektor er så sterkt innvevd i politikkområder som:

       Det er den energipolitiske vinkling som først og fremst er relevant i forhold til dagens debatt.

       Ved behandlingen av St.prp.nr.104 (1990-1991) i 1991, fikk deler av industrien ordnet sitt kraftbehov frem til år 2010. Kalenderen viser snart 1997 og flere kontrakter utløper før år 2010. Og selv for den delen av industrien som har kontrakter frem til år 2010, begynner det nå å haste med å avklare hvilke rammebetingelser som skal gjelde inn i den tidshorisont som denne type kapitalintensiv industri må forholde seg til.

       I tillegg nærmer tidspunktet for hjemfall seg for flere av industriens egne kraftverk og skaper ytterligere avklaringsbehov. Høyre har lenge argumentert for en ordning med utsatt hjemfall så lenge kraften går til konsesjonsformålet, nemlig til industriproduksjon. Flertallet i denne sal har hittil dessverre lukket ørene for slike tanker og sverger tydeligvis fortsatt til den totalt ulogiske praksis som nå utøves til skade for industrien.

       Industrien har videre selv identifisert interessante markedsmuligheter i utenlandske kraftmarkeder. Men her skaper norske konsesjonsbestemmelser og manglende adgang til kabelforbindelsene foreløpig problemer. Det er i den forbindelse all grunn til å sette spørsmålstegn ved sider av bl.a. ELSAM-avtalen som i praksis gir en annen kraftflyt enn det Stortinget ble forespeilt da avtalen ble reforhandlet. Etter hvert som flere og flere detaljer i avtalen blir kjent, kan det konstateres at selv om intensjonene fra norske forhandlere måtte ha vært de aller beste, har den fremforhandlede avtaletekst ikke fullt ut dekket intensjonene. Avtalen kunne og burde vært bedre. Og dersom Statkraft, Statnett og departementet legger den forutsetning til grunn at flere av oss nå i så måte kjenner viktige detaljer i avtalen, bør man bruke ressursene på å forsøke om mulig å luke ut de svake sidene ved avtalen fremfor å forsvare avtalen i sin helhet.

       Jeg tror videre at et samlet storting gjerne vil ha forsikringer om at avtalene knyttet til de nye utvekslingsavtalene er uten tilsvarende svakheter. Hovedkonseptet og forretningsideene bak utvekslingsavtalene er i utgangspunktet svært godt både for kraftbransjen, forbrukerinteressene og nasjonen som helhet. Derfor er det viktig at avtalene ikke kommer i miskreditt på grunn av avvik mellom premisser og praktisk bruk.

       I denne stortingsperioden har vi ved flere anledninger drøftet energi- og industripolitiske problemstillinger knyttet til de behovene kraftkrevende industri lenge har flagget. Høyre har vært mest aktiv når det gjelder konkrete forslag til løsninger. Men med unntak av Venstre har alle partier signalisert en positiv vilje til å finne langsiktige og gode løsninger. Likevel er det ingenting hittil som tyder på at Regjeringen har til hensikt å ta noe operativt initiativ i sakens anledning. Derfor fremmer Høyre forslag om at Regjeringen setter ned et utvalg med bred sammensetting og med industrien tungt representert for snarest å utrede alternative modeller for langsiktig å sikre konkurransedyktige kraftleveranser i fremtiden. Utvalgets arbeid forutsettes lagt til grunn for en politisk gjennomgang og avklaring i Stortinget.

       Utvalgsarbeidet bør bl.a berøre følgende spørsmål:

       Det er fire hovedgrunner til at vi mener at et slikt forslag bør fremmes og vedtas:

       For det første: Industrien har behov for å avklare sine rammebetingelser nå. Flere investeringsprosjekter er avhengig av en slik avklaring.

       For det andre: Regjeringen viser hittil ingen vilje til å gå aktivt inn i problemstillingen og trenger derfor en arbeidsordre fra Stortinget.

       For det tredje: Det er viktig at industrien tar del i og medansvar for den eller de modeller som bør velges i en energiverden i rask forandring.

       For det fjerde: Robuste løsninger er avhengig en viss evne og vilje til konsensusløsninger på et så viktig politikkområde som vi her snakker om.

       En ny plattform for politisk debatt om disse problemstillingene kan rive ned noen av de historiske partipolitiske barrierer som gjennom årene kan ha bygd seg opp, og vil dermed kunne bidra til å vitalisere og fornye både debatten og tenkningen rundt disse problemstillingene. Nå er det min oppfatning at vi har pratet lenge nok, nå er det tid for handling.

       Til slutt vil jeg få lov til å ta opp de forslag som er fremmet av meg på vegne av Høyre - forslag som er omdelt i salen.

       Gunnar Breimo (A) : Jeg er svært glad for at Høyre nå er opptatt av forholdet til vår kraftkrevende industri. Da den nye energiloven ble behandlet i Stortinget, var imidlertid flertallet - inklusiv Høyre - ikke så veldig opptatt av det. Holdningen den gangen syntes å være at det nok ble en råd bare markedet fikk virke. Riktignok pekte flertallet på en del muligheter for industrien, men det var langt fra noen hovedsak. Og dagens ordning var slett ikke noen selvsagt løsning.

       Nå har energiloven og markedskreftene virket i flere år, og i dag fremmer Høyre forslag om å sette ned et bredt sammensatt utvalg som skal utrede alternative modeller. Mitt spørsmål til Fatland er: Hva har ikke fungert i markedet så langt, og hvilke offentlige inngrep anser Fatland som nødvendig? Et av punktene som skal utredes er industriens adgang til kabelforbindelsene til utlandet. Men vil ikke flere kjøpere innebære sterkere konkurranse om kraften og dermed stigende priser på importen? I knapphetstider som nå vil jo selger kunne spille enkeltbedrifter ut mot hverandre, med det resultat at beste bud får tilslaget. Ser ikke representanten Fatland noen betenkeligheter ved en slik situasjon? Og tror Fatland at vår industri kan overleve med merkbart høyere kraftpriser enn i dag?

       Etter mitt syn er det bare et sterkt Statkraft med enerett på import som kan sikre industriens behov for langsiktighet. Eller ser Fatland andre aktører i markedet som vil være villig til å inngå kontrakter på f.eks. 20 år til lave priser?

Gunnar Fatland (H) : Det er positivt galt når representanten Breimo hevder at Høyre ikke var opptatt av kraftkrevende industris rammebetingelser da energiloven ble behandlet. Det var to forhold vi var svært opptatt av, nemlig å få avklart systemet for hvordan en skulle løse oppgavene i forhold til langsiktige avtaler, og å få avklart hvordan utenlandshandelen skulle organiseres. Vi var kritiske til at det tok så lang tid før regjeringen kom opp med forslag på disse to områdene, og da er det arbeiderpartiregjeringen det er snakk om.

       Når det så gjelder St.prp.nr.104, som er blitt et begrep, der en fornyet store deler av de etablerte kraftkontraktene, må jeg også minne om hvem det var som drog lasset i Stortinget og fikk bedre prisvilkår og bedre rammevilkår for industrien enn det regjeringen hadde foreslått i proposisjonen. Det var Høyre som kjørte det løpet, og fikk til slutt, under sterkt press fra store deler av Stortinget, også Arbeiderpartiet til å være med på et kompromiss. Men det satt langt inne. Trusler om å trekke proposisjonen tilbake og andre ting var det Arbeiderpartiet først og fremst bidrog med.

       Ellers vil jeg også vise til de forslag Høyre har fremmet her. Vi tror det aller viktigste for kraftkrevende industri under skiftende regimer og under skiftende internasjonale avtaler som kan påvirke mulighetene til den type kraftavtaler som vi i dag har, vil være at industrien øker sin egenproduksjon og sitt eierskap innenfor kraftsektoren. Da er det meningsløst, som i dag, å bruke hjemfallsretten - stikk i strid med det historiske formål - mot norsk industri, som jeg har påpekt. Da er det også viktig å få sett igjennom hvilke alternativer som fins i andre markeder enn det norske.

Håkon Giil (Sp) : Når det gjeld satsinga på enøktiltak, har det gått i bylgjedalar. Det voks fram til ein topp i 1992, til 516 mill. kr, og sidan har det gått nedover til ein botn i 1995 på 55 mill. kr. No går det oppover, og framlegget i statsbudsjettet for 1997 er på 143 mill. kr.

       Høgre har vel ikkje vore den store pådrivaren for enøktiltak. I fjor var dei i lag med Arbeidarpartiet om ein merknad der dei strekte seg så langt at dei omtalte positivt investeringar i såkalla lønsame enøktiltak. Men elles skreiv dei seg stort sett ut av alle positive merknader når det gjeld enøk.

       Eg merka meg at enøk heller ikkje fekk noka stor merksemd i innlegget i dag. No kan ein forsvare det med at det var ei prioritering av tida, og det er også ei prioritering som er verd å merkje seg.

       Eg har merka meg at Prosessindustriens Landsforening har fylgjande formulering når det gjeld støtte til gjennomførte enøkprosjekt innanfor den industrien:

       « Det har i ettertid vært hevdet at de fleste prosjekter ville blitt gjennomført også uten denne ordningen fordi de viste tilfredsstillende lønnsomhet. Denne oppfatning bygger på en forestilling om at alle bedriftsøkonomisk lønnsomme prosjekter blir realisert uten drahjelp. Slik er det ikke. »

       Mitt spørsmål vert: Trur Høgre v/Fatland at det er slik?

Gunnar Fatland (H) : Det er ganske typisk når man diskuterer miljøspørsmål, energieffektivisering, energiøkonomisering, alternative energiformer osv., at innsatsen fra flere av partiene måles i bevilgninger over statsbudsjettet, som om det er noe presist mål for hva som blir gjort. Det er jo foretatt enorme investeringer bl.a i industrien - en energieffektivisering på 10 % de siste ti årene - og det er nedlagt enorme beløp som ikke fremkommer i et eneste offentlig budsjett.

       Gjennom tilskuddsordninger og ved hjelp av offentlige midler å stimulere i gang enøktiltak og - sett i relasjon til de energipriser og det som gjelder for alternative energiformer og alternative energibærere - på en kunstig måte investere i prosjekter som ikke er lønnsomme, har en rekke betenkelige sider. Det ble også presisert i den evalueringen som arbeiderpartiregjeringen foretok av de ordninger som da gjaldt, og som førte til en avvikling av de fleste ordninger i første omgang. Siden har man kommet tilbake med noen mindre bevilgninger.

       Mitt svar er at det aller beste hadde vært om alle aktører som ser potensialet i energiøkonomisering, hadde hatt det utgangspunkt at denne type investeringer skal vi gjennomføre etter vanlige bedriftsøkonomiske prinsipper uten å sitte og vente på ekstratilskudd fra staten. Det fører også til en slags forsløving. Blant annet så vi det i kommunesektoren da tilskuddet som var innført, ble tatt bort igjen. Da la man bort enøkarbeidet, for da fikk man ikke tilskudd, selv om prosjektene i mange tilfeller var lønnsomme.

       Svaret mitt på spørsmålet må være: Ikke entydig markedet, men markedet må være den viktigste drivkraften.

Hilde Frafjord Johnson (KrF) : La meg først si meg enig med representanten Fatland i mye av hans virkelighetsbeskrivelse når det gjelder situasjonen vedrørende kraftutvekslingsavtalene og for kraftkrevende industri. Det skal jeg komme tilbake til i mitt innlegg.

       Eksperters vurderinger er at vi nå kan stå overfor en underskuddssituasjon annet hvert år i tiden framover på det norske kraftmarkedet. Samtidig er muligheten for utbygging av vannkraft liten. Prosjektene er få, små og dyre. Det må altså gjøres noe med forbruket. Derfor vil jeg følge opp noe av det representanten Giil spurte Fatland om.

       Tidligere var det bare noen få som sa det, at vi må gjøre noe med forbruket. Nå sier de fleste det, inkludert tidligere og nåværende energiminister, og derfor overrasket det meg at representanten Fatland viet dette spørsmålet så liten oppmerksomhet. Regjeringens og Høyres svar har vært å la prisene gjøre jobben, sammen med informasjon og opplæring i regi av enøksentrene, bl.a.

       Men prisene går opp og ned og vil aldri utgjøre et stabilt, permanent incitament til energiøkonomisering eller opprustning og utvidelse av kraftverk og linjenett. Informasjon er heller ikke tilstrekkelig, iallfall ikke hvis de såkalte « sjampo-kampanjene » brukes, som både representanten Fatland og jeg har kritisert. Det må altså andre tiltak til. Da er mitt spørsmål: Hvilke stimuleringstiltak vil representanten Fatland foreslå for å begrense energiforbruket, slik at vi kan motvirke den stramme kraftbalansen vi nå vil stå overfor i tiden framover? Med manglende import over utenlandskablene, som også Fatland var inne på i sitt innlegg, kan heller ikke det redde oss. Da er min henvisning ikke bare til de tidligere tilskuddsordningene, men en utfordring til Fatland om å tenke nye tiltak for å få ned energiforbruket. Vi vet også at evalueringen av de tidligere tilskuddsordningene viste at mange av dem faktisk fungerte godt og ikke hadde gratispassasjerproblemer. Men i likhet med Regjeringen har Fatland kastet barnet ut med badevannet. Da vil jeg gjerne utfordre ham: Hva gjør han med den stramme kraftbalansen og med energiforbruket i tiden framover?

Gunnar Fatland (H) : I forbindelse med behandlingen av klimameldingen brukte vi veldig mye tid på bl.a disse spørsmålene, alternativ energi spesielt og energiøkonomisering også. Der ble det diskutert ulike tiltak for særlig å stimulere til introduksjon av alternativ energi, varmepumper, solenergi, vindkraft og bioenergi. Som også representanten Frafjord Johnson husker, var det et av de forslag som Høyre fremmet, om å innføre en tilskuddsordning for å stimulere markedene i gang på disse områdene for å gjøre dem kommersielle raskest mulig, som fikk flertall her i salen ved voteringen.

       Så her er en rekke kombinasjoner av tiltak som må gjennomføres. Jeg nevnte i mitt innlegg særlig behovet for økt energifleksibilitet knyttet til varmemarkedet her i landet. Det vil i praksis bety økt bruk av bioenergi. Det vil kunne bety andre fornybare energiformer, men inntil videre vil det også bety olje- eller parafinfyring dersom kraftsituasjonen blir kritisk.

       Det å gi svar på alle disse utfordringene gjennom tilskudd som et verktøy, har jo både ekspertene og vi her i salen vært uenige om. Jeg er overbevist om at prismekanismen er ganske viktig, og med de nye utvekslingsavtalene med utlandet vil det ikke være slik som Frafjord Johnson påpeker, nemlig at prisene vil gå kraftig opp og ned. Det vil bli en stabilisering av prisene på et nivå som samtidig utløser nye investeringer enten i energiøkonomisering, alternativ energi eller effektivisering innenfor eksisterende kraftsektor. Så mitt svar på dette er i hvert fall ikke ensidig vektlegging av tilskuddsordninger.

       De som kommer med sånne utspill, og også de som videreformidler dem, tar feil, enten fordi de ikke vet bedre eller fordi de på en eller annen måte er tjent med at vi ikke lenger gjør en innsats for å bedre balansen i kraftmarkedet.

       Det er ikke været som er hovedårsaken til den egentlige kraftkrisen. Derfor blir den heller ikke løst fordi det regner, den blir i beste fall utsatt en stund. Hovedårsaken til at vi opplever en kraftkrise, er at forbruket av elektrisk kraft øker med omtrent 3 % i året, mens produksjonen øker med omtrent 1 % i året. Framskriver vi denne utviklingen noen år, finner vi ut ganske fort at mens det før var normalt med krafteksport fra Norge i ca ni av ti år, vil det normale i framtida bli import.

       Kraftimport betyr også at vi importerer prisene fra de landene vi importerer kraft fra. Og i og med at våre naboland neppe vil akseptere altfor store forskjeller i skatte- og avgiftspolitikken på energiområdet fordi det vil gi Norge et stort konkurransefortrinn, må vi etter hvert også regne med at de langt høyere kraftprisene til forbrukere man har på kontinentet, også vil slå igjennom her i Norge.

       Dersom man vil gjøre noe med det og arbeide for at Norge igjen skal bli et land med et kraftoverskudd i normalår, der vi i noen grad også bestemmer prisene selv, nytter det derfor ikke å vente på mer regnvær eller å rope på mer konkurranse. Kraftmarkedet er slik sett et nullsumspill der det ikke blir mer kraft tilgjengelig fordi vi innfører mer kapitalisme. Selv om Norsk Hydro og industrien har slått seg sammen med Forbrukerrådet, blir ikke strømmen billigere av den grunn så lenge man ikke løser hovedproblemet, som er at vi bruker mer enn det vi har.

       Det at du som innbygger i Oslo kan betale noen i Stavanger for å ta ut den samme strømmen som du tok ut før fra stikkontakten hjemme, løser ikke noe problem.

       Det er tre måter vi kan gå fram på hvis vi skal løse kraftkrisen, og som vil gjøre noe med de strukturelle problemene vi har i kraftmarkedet. Det ene er å øke produksjonen av energi i Norge. Det andre er å redusere forbruket av elektrisitet i Norge, og det tredje er å bruke de ressursene vi har, mer effektivt enn vi gjør i dag.

       I stedet for å bruke dette innlegget på å komme med masse kritikk av den politikken som har vært ført de siste årene, skal jeg konsentrere meg om å gi noen anbefalinger om hvordan vi kan gjøre noe på de tre områdene, i tiltro til at den nye regjeringen mener det alvorlig når den sier at den ønsker en bred dialog om de største utfordringene vi står overfor, og når den nye statsministeren i tillegg gang på gang erklærer at vi må bygge det norske samfunnet på en politikk som er økologisk bærekraftig.

       Det er sagt en del i det siste som tyder på at man vil tenke igjennom noen ting på nytt, og kanskje også legge kursen om noe i miljøpolitikken. I så fall er energipolitikken et område man etter min mening bør ta fatt på umiddelbart - og derfor noen utfordringer fra min side til den nye regjeringen:

       For det første bør vi øke produksjonen av energi i Norge på den måten at vi øker produksjonen av fornybar energi. Det er ingen grunn til at Sverige skal produsere syv ganger mer bioenergi enn det vi gjør, eller at Danmark skal være ledende i verden når det gjelder vindmøller, mens Norge er et utviklingsland. Det blåser omtrent like mye i Norge som det gjør i Danmark, og vi har også et større areal å plassere vindmøller på. Vi har nok noe mindre skog enn det svenskene har, men vi har i aller høyeste grad en skogsnæring som gjerne vil satse på energiproduksjon.

       Skal vi få til en virkelig satsing på fornybar energi som betyr noe, holder det ikke, tror jeg, at vi venter på at markedet skal løse det for oss. Da blir vi akterutseilt av andre land og av de internasjonale klimautfordringene. Vi trenger et sterkt offentlig engasjement, gjerne et partnerskap mellom staten og privat næringsliv. På samme måte som vannkraften i sin tid ble bygd ut med en sterk offentlig styring, og oljevirksomheten på 1970- og 1980-tallet ble bygd ut med både stort offentlig eierskap og sterk statlig styring, bør man satse på fornybar energi i framtida der man også satser både på offentlig eierskap og offentlig styring.

       Jeg ser i debatten at enkelte igjen begynner å drømme om nye store vannkraftutbygginger, prosjekter som den nye energiloven sørget for å stanse etter at den ble vedtatt etter 1991. Jeg vil advare mot at vi bygger ut de få gjenværende urørte vassdragene. Men mer energi må vi gjerne bygge ut i form av fornybar og ikke-forurensende sol-, vind- og bioenergi.

       I tillegg bør vi redusere forbruket av energi i Norge. Det virker som om de reklamekampanjene som er satt i gang fra mange e-verk og fra staten, har hatt en viss virkning allerede. Det samme har nok all medieoppmerksomheten om prisøkninger hatt. Men skal vi komme litt lenger enn at mange senker innetemperaturen med et par grader og skrur av lysene litt oftere, tror jeg folk i langt større grad enn i dag må få tilbud om konkrete og rimelige investeringer de kan gjøre som sparer strøm.

       Jeg begriper ikke hvorfor det er slik at de selgerne som selger teknologien som skal spare strøm, skal være så utrolig mye dårligere selgere enn de selgerne som f.eks selger folk mobiltelefoner i dette landet. De som selger folk mobiltelefoner eller internett-modemer i dag, har nemlig skjønt at skal man selge en vare til 1.000 eller 2.000 kr, er det bedre å selge den for 1 kr, og så ta seg bedre betalt over driften, bedre betalt enn det som dekker driftskostnadene alene. Nå tror jeg ikke det er mange i Norge som tror at en mobiltelefon faktisk koster 1 kr. Det er sikkert noen, men jeg håper ikke det er altfor mange. Vi skjønner at vi betaler for den over telefonregningen. Men hvorfor er det da ingen som kommer til meg fra et energiselskap og sier: « Vi vil gjerne selge deg sparepærer til hele huset til en verdi av 2.000 kr, eller isolering av ytterveggene i huset til noen tusen kroner. Det skal du få for én krone, og så kan du betale det over strømregningen i løpet av fem år »? Siden strømregningen blir mindre enn før, fordi man sparer strøm, er ikke det noe dårlig regnestykke for den enkelte forbruker.

       Det er uforståelig når vi lever i et av verdens mest avanserte kapitalistiske samfunn, med noen av verdens best utdannede kapitalister, at man ikke ser de mulighetene som er der for å lage finansieringsordninger, pakketilbud, som vil gjøre det lettere for folk å investere i lønnsomme enøktiltak. Når private ikke skjønner det, burde i hvert fall staten og det offentlige skjønne at man bør tilby folk slike løsninger, fordi samfunnet som helhet også er tjent med at strømforbruket blir lavere enn det er i dag.

       En grunn til at man har problemer med å tilby slike løsninger, kan jo være at man i kraftbransjen pr. definisjon selger elektrisk kraft og samtidig er satt til å ha ansvaret for å få folk til å spare. Det sier seg selv at det kan være dårlig butikk å ta vekk markedet for sitt eget produkt. Derfor kan det være grunn til å tenke gjennom hvordan vi skal organisere enøkarbeidet framover og gjøre det på en måte der det ikke i så stor grad som i dag, er bukken som er satt til å passe havresekken.

       Jeg så forresten NVE-direktør Erling Diesen på TV-skjermen for noen dager siden i en diskusjon om konsesjonen for to nye gasskraftverk, der han hevdet at dette med dårlig energieffektivitet i gasskraftverk ikke var noe problem, fordi man kunne bare installere varmepumpeteknologi i det norske systemet, så ville man få en energiutnyttelse på langt over 100 %, sa han. Det er riktig det, men det er jo trist at de eneste gangene direktøren for NVE kjemper for bruk av varmepumper i kraftsystemet, er når vi skal bygge gasskraftverk og øke CO₂-utslippene tilsvarende utslippene fra halve den norske personbilparken. Hvorfor er det ikke slik at de myndighetene som er satt til å håndtere dette og forvalte de ressursene vi har - samfunnets samlede ressurser - krever en storsatsing på varmepumpeteknologi som vil føre til en energiutnyttelse på over 100 % hele tiden, og ikke bare når vi skal bygge gasskraftverk?

       Jeg ser at tiden er ute. Da får jeg til slutt ta opp forslag nr. 6, fra SV og Kristelig Folkeparti, som er trykt i innstillingen til en av de sakene vi behandler.

Aud Gaundal (A) : Når jeg hører på Paul Chaffey, hører jeg en miljøpolitiker fra SV. Derimot er jeg veldig usikker på hvem Børre Rønningen representerer. Jeg vil gjerne stille noen spørsmål for å få en liten avklaring.

       Det første er: Hvorfor er ikke SV med på merknaden der vi mener at alle bør bidra til å redusere elforbruket? Hvorfor snakker SV og flertallet bare om at myndighetene skal ha ansvar for å få ned forbruket? Det er det private forbruket som øker, og det er det private forbruket som nå har gått ned.

       Det er liksom ikke for ingenting at det har vært helt umulig å få kjøpt sparepærer. Jeg vil gjerne ha tiltro til at også de private kan ta et tak. Folk har blitt mer bevisste på at unødvendig strømforbruk koster. Og det å forandre vårt atferdsmønster kan etter min mening umulig være galt. Hvorfor er ikke SV med på merknaden der vi understreker den sterke sammenhengen mellom prisen på kraft og forbruket? Mener SV at det bare er i teorien at det bør være høye priser på kraft, sånn at forbruket går ned? Ser ikke SV at de nye energikildene har en større mulighet til å komme på markedet hvis det kan konkurreres på pris? Mener virkelig SV at det er god miljøpolitikk å innføre minimumspriser og maksimumspriser?

       Noen ganger synes jeg SV blottlegger et ønske om ja takk til alt i hop, men nei takk til ansvar. Jeg synes det er litt for lettvint bare å fremme et Dok.nr.8-forslag og så gi ansvaret over til Arbeiderpartiet og Regjeringa.

Paul Chaffey (SV) : Den replikken var helt åpenbart skrevet lenge før jeg holdt innlegget mitt, for jeg sa ikke noe negativt om Regjeringen. Jeg valgte heller å komme med noen utfordringer og anbefalinger om hva man burde legge vekt på i det arbeidet man nå tydeligvis har tenkt å gå inn i både i forhold til å evaluere det som har skjedd, og å komme med noen anbefalinger om hvordan vi kan legge om i mer bærekraftig retning.

       Men for å svare på spørsmålene om hvorfor vi ikke kan være med på den og den merknaden til Arbeiderpartiet: Så vidt jeg husker av innstillingen, har Arbeiderpartiet sin egen merknad sammen med markedsliberalisten Oscar D Hillgaar, som altså er en mindretallsmerknad fra de to gruppene. Hvorfor man i Arbeiderpartiet har valgt å alliere seg med nettopp markedsliberalisten Hillgaar, vet ikke jeg. Det kan sikkert Arbeiderpartiet svare på. Men det er åpenbart flere ting i den merknaden jeg tror hele Stortinget kunne vært med på, men man har altså valgt i Arbeiderpartiet å innrette seg slik.

       Noen uenighet om dette mellom Børre Rønningen og meg har ikke jeg oppdaget. Men det som er helt opplagt, er at skal man lage en energipolitikk for framtida, er man nødt til å ta hensyn både til de miljøpolitiske utfordringene og de fordelingspolitiske utfordringene. Det sier seg selv at man ikke kan velge å se helt bort fra et av de viktige spørsmålene. Det tror jeg egentlig Arbeiderpartiet også er enig i.

       Når det så gjelder prisreguleringer og hva man gjør der, har vi ikke foreslått å gå tilbake til det gamle systemet med at Stortinget vedtar statskraftprisene. Men det som vi ser som et stort problem, er de store prissvingningene. For hvis det er høye priser, og man tror at værmeldingene i dag eller i morgen vil gjøre at prisene plutselig går ned, så sier det seg selv at folk ikke investerer mange tusen kroner i enøktiltak. Da er det mange som heller går over til olje, og det er ikke spesielt god miljøpolitikk.

Odd Roger Enoksen (Sp) : La meg først få lov å si at sammenligningen mellom mobiltelefoner og elektrisk kraft, som Paul Chaffey var inne på, er god. Og noen elverk burde begjærlig gripe den sjansen. Ikke bare ville man hatt mulighet til å inngå separatavtaler på kraft til en noe høyere pris og ta investeringene inn på den måten, men man ville samtidig binde kundene til seg for en periode på samme måte som telefonselskapene gjør, og på den måten forsikre seg mot en kundeflukt i perioder. Det er et godt forslag!

       Det jeg derimot lurer på, som jeg har lyst til å spørre representanten Chaffey om, er følgende: I sitt innlegg sa Chaffey at kraftimport betyr at vi også importerer prisene fra de land vi importerer kraft fra. Representanten Chaffey sa også i sitt innlegg at det er tre måter å gå fram på for å motvirke knapphet på energi. Han nevnte ikke den fjerde måten, som er import av kraft. Sett i lys av det forslaget som SV fremmer sammen med Kristelig Folkeparti, som går på å bygge ut og oppgradere nettet i Norden for å fjerne flaskehalser, for å stabilisere prisene og for å utnytte de samlede energiressursene bedre - som det står i forslaget - må jeg si at den mangelen på konsekvens i det SV gjør, forbauser meg litt. Når det argumenteres med at kraftimport også betyr at vi importerer prisene, så må jo den stabiliseringen av prisene som SV nevner i forslag nr. 6, bety høyere priser.

       Vi ser f.eks at Sverige inngår avtale om eksport til Polen, og at Sverige på den måten bidrar til å svekke den totale kraftbalansen. Jeg kunne tenke meg, i og med at representanten Chaffey så glatt gikk forbi denne betydelige inkonsekvensen i sin politikk, å få en nærmere begrunnelse for hva som er årsaken til at SV ønsker en oppgradering av nettet når man på den andre siden er mot kraftutveksling, er mot børs osv.

Paul Chaffey (SV) : Odd Roger Enoksen snakket om betydelige inkonsekvenser i politikken. Når Senterpartiet snakker om det, bør man jo lytte, for det tror jeg er noe man har ganske god greie på.

       Men for å svare på spørsmålene: Jeg ønsker meg en større offentlig styring med import og eksport, bl.a fordi jeg f.eks ikke syntes det var noen god situasjon når vi i vinter, hvor det var helt tydelig at man gikk mot en kraftkrise, opplevde en ganske stor eksport av elektrisk kraft. Men samtidig må jeg innrømme at jeg ikke synes det er noe enkelt spørsmål, for det er åpenbart at i summen av det norske vannkraftbaserte systemet og det varmebaserte systemet i andre land er det betydelige enøkgevinster og fordeler man kan få ved å samordne systemene. Det er ikke spesielt god miljøpolitikk å lukke seg inne og si at hvis vi har et overskudd av kraft i Norge et år, skal vi bare slippe vannet forbi, ikke selge til andre, eller å si at vi må dimensjonere vårt system for den verst tenkelige tørrårssituasjonen slik at vi aldri skal importere kraft fra andre land. Så det er opplagt at det er fordeler i forhold til å kombinere systemene.

       Det jeg synes er problematisk i forhold til det norsk-svenske markedet, og som vi i stor grad står sammen med Senterpartiet om å kritisere, er at man har slått inn på en linje der man etablerer et felles marked. Det eneste området i Norden man faktisk har greid å få til et felles marked, er jo på kraftområdet. Man har forsøkt i tidligere tider på andre ting, men det har man ikke greid. Men her har man greid det. Men man har ingen felles politikk, og det betyr at skatte- og avgiftssystemene er helt forskjellige. En kan oppleve at svensk kjernekraft er med på å utkonkurrere norsk vannkraft. Det synes jeg ikke er noe særlig gunstig, og der tror jeg Senterpartiet og SV er ganske enige.

Ranveig Frøiland (A) : Paul Chaffey sa i ein replikkrunde at det var slik at ein måtte ta omsyn til både fordelingspolitikk og miljøpolitikk, og det er eg sjølvsagt heilt einig i.

       Men når vi høyrer Børre Rønningen snakka, er han veldig oppteken av dette med minimumsprisar, og det har òg Paul Chaffey i dette Dok.nr.8-forslaget sagt at ein må arbeida meir med. Kan eg få ei stadfesting frå Paul Chaffey på at dette kan vera veldig konfliktfylt i forhold til miljøet? For dersom minimumsprisane vert så låge at forbruket vil auka igjen, veit vi vel klart at det er miljøet som vert skadelidande.

       Så er spørsmålet mitt til Paul Chaffey: Korleis ser han for seg at vi skal handtera dette med kraftkrevjande industri i høve til minimumsprisar dersom minimumsprisane vert veldig låge? Eg vil gjerne høyra kva dei bør vera, for når de har skrive det Dok.nr.8-forslaget, har de vel tenkt gjennom dette. Korleis skal ein handtera den kraftkrevjande industrien i høve til det? Skal dei då gå bort frå sine langsiktige avtalar og vera med i dette spelet, eller er det berre for privat forbruk ein skal ha minimums- og maksimumsprisar?

       Med den situasjonen vi nå har opplevd, der kraftprisene har skutt i været uten forvarsel, er det svært forståelig at gamle fru Olsen og Ola og Kari med stram økonomi og to små reagerer kraftig. Det er behov for større stabilitet og forutsigbarhet i kraftprisene. Men da må vi finne riktig medisin. Kristelig Folkeparti vil ikke delta i hylekoret mot energiloven og ropene på politisk regulerte lave energipriser. I en situasjon med knapphet på energi er det gal medisin. Det vil bare gjøre vondt verre. Vi kan få en ytterligere økning i energiforbruket og forverring av knapphetssituasjonen, noe som igjen vil presse prisene opp. Derfor er vi heller ikke med på forslag om innføring av maksimums- og minimumspriser.

       Andre roper på nye kraftutbygginger - av vannkraft eller gasskraft. Men det vil bare være en midlertidig løsning på et langt mer dyptgripende problem, nemlig økningen i strømforbruket. For dersom det øker i samme tempo framover som de siste tre årene, sier NVE at vi må bygge ut kraft tilsvarende fire Alta-utbygginger i året! Det er vi fra Kristelig Folkepartis side ikke interessert i. Den tid er omme da en kunne bygge seg ut av problemene. Det bør også gjelde gasskraftverk. Man kunne mistenke eks-energiminister Stoltenberg for å ønske dem som perler på en snor oppover vestlandskysten, når han i sin redegjørelse betraktet gasskraft som en helt alminnelig del av norsk energiforsyning. Det er nytt, men ingen stor overraskelse. Forutsetningen for mange i regjeringspartiets aksept av gasskraftverkene var nettopp at gasskraften ved eksport skulle redde verden, eller i alle fall andre lands CO₂-problemer. Direkte eksport av den samme gassen vil imidlertid gi langt større utslippsreduksjoner. Nå er det grunn til å merke seg at argumentasjonen har snudd - etter at vedtakene var fattet. Nå skal gasskraften altså redde Norge - i alle fall i tørre år. Noen bør nok føle seg litt lurt.

       Arbeiderpartiets Ranveig Frøiland ønsker ikke å bygge flere gasskraftverk, og det er gledelig, men langt fra tilstrekkelig. Som kjent er Regjeringen ikke Frøiland - eller omvendt. Nå håper jeg at hun og regjeringspartiet tar problemene knyttet til forbruksøkningen mer på alvor. Det mest solidariske vi kan gjøre i dag, er å få frigitt mer kraft ved å redusere forbruket og sikre tilfredsstillende kraftutveksling, slik at prisene blir mer stabile. Derfor er det også tvingende nødvendig å legge bredsiden til i en nasjonal dugnad for energiøkonomisering. Men den mangler. For det holder ikke å satse bare på informasjon og opplæring på enøksentra og på markedet. Jeg håper den nye energiministeren ser med nye og friske øyne på enøktilskudd som virkemiddel i energipolitikken, og på en rekke forslag om strengere regelverk og andre tiltak som Kristelig Folkeparti kommer til å fremme. Ordningene på tilskuddssiden fungerte svært bra på mange områder, slik også evalueringer i bl.a. Oslo Energi viser. Ved behandlingen av statsbudsjettet vil regjeringspartiet få en ny anledning til å vise at de virkelig vil satse på energiøkonomisering. Kristelig Folkeparti vil fremme forslag om langt større satsing.

       Også et forslag som følger opp dagens interpellants spørsmål, kunne Arbeiderpartiet sikret flertall for. Det går ut på å vurdere endringer i tariffsystemet som priser overforbruk høyere, og som kan bidra til energisparing. Desto mer forstemmende er det å oppleve at en ikke engang vil stille seg bak dette. Nei, det trengs en ny linje.

       Det var også manglende langsiktighet i energipolitikken som førte til at Kristelig Folkeparti i vår og igjen nå i begynnelsen av september utfordret Regjeringen til å lage en ny energistrategi for Norge, et Energi 2020. Vi bad om en energistrategi med tre hovedelementer:

       Dette foreligger det også et eget forslag om i dag.

       Andre land har foretatt liknende energipolitiske grep for å få til en omlegging i retning lavere og grønnere energiforbruk.

       Fra Kristelig Folkepartis side var vi derfor svært fornøyd med at Gro Harlem Brundtland i sin tale til AUF-landsmøtet varslet en omfattende energiutredning for kraftbalansen fram mot år 2020. Hun understreket at Regjeringens mål var at norsk elforbruk skal dekkes av fornybar energi. Målsettingen var å skape et bærekraftig energisystem mot år 2020. Norge skulle bli det første landet i verden som skaper et energisystem som miljømessig har den standard som det neste århundre krever - bygd på økologiske prinsipper og en fornuftig bruk av våre naturressurser.

       Så kom daværende energiminister Jens Stoltenberg med sin redegjørelse. Da var den omfattende energiutredningen redusert til et fagutvalg som skulle se på kraftbalansen i Norge. Borte var de fleste målsettinger om satsing på nye fornybare energikilder og bærekraftige energisystemer. Borte var alle vyer om en ny energistrategi for det neste århundre. Jeg er heller ikke helt ut tilfreds med den nye energiministerens signaler i hennes første innlegg. Så får vi høre hva hun har å si i sitt neste.

       Dette er bakgrunnen for at vi fra Kristelig Folkepartis side har fremmet forslagene om et energiråd med ansvar for et Energi 2020. Energispørsmålene foran det neste årtusenskiftet er for viktige til bli overlatt til et rent fagutvalg. Statsminister Thorbjørn Jagland er særlig opptatt av å bruke råd. Med dette har Arbeiderpartiet sjansen til å få etablert sitt første, med bred representasjon og med oppgaven å lage en ny energistrategi for et mer bærekraftig og fleksibelt energisystem. Målsettingen om at norsk strømforbruk skal baseres på fornybar energi, må ligge i bunnen. Det vil gi energispørsmålene den plass de virkelig fortjener foran det nye årtusen. I den sammenheng imøteser vi også en stortingsmelding - som jeg forstår energiministeren har varslet.

       Etablering av et energiråd må imidlertid ikke føre til at arbeidet med etablering av et nytt industrikraftregime blir forsinket. Dette arbeidet må kjøres som en særskilt prosess. Kristelig Folkeparti har gjentatte ganger, sammen med stortingsflertallet, bedt Regjeringen om å få fortgang i arbeidet med fornyelse av de langsiktige kontraktene og etablering av ordninger som sikrer kraft til konkurransedyktige priser til kraftkrevende industri. I dag gjentar vi utfordringen med enda større styrke, noe som går fram av forslagene som er fremlagt også fra Kristelig Folkepartis side. Samtidig må vedtaket i Stortinget om å stille sterkere krav til enøk som forutsetning for innvilgelse av slike kraftkontrakter følges opp.

       Det svenske Vattenfall har nå inngått en omfattende avtale med det polske Polish Grid Company. Kabelen skal primært brukes til eksport de første årene, mens det angivelig etter år 2010 skal skje ordinær kraftutveksling. De omfattende eksportforpliktelsene i avtalen de første årene vil få konsekvenser for det norske kraftmarkedet. En kan med andre ord ikke late som om en har to isolerte nasjonale kraftmarkeder, når virkeligheten er den motsatte. Et integrert svensk-norsk kraftmarked må få følger også for håndteringen av denne. Derfor vil konsultasjonsordninger mellom norske og svenske myndigheter i forbindelse med konsesjoner for kraftkabler til utlandet være viktig - begge veier. Dersom slike ikke eksisterer, vil jeg be statsråd Grete Faremo om å ta de nødvendige initiativ. Det vil sikre en mer helhetlig håndtering av det svensk-norske kraftmarkedet.

       Kraftutvekslingsavtaler har mange fordeler. Det er en effektiv måte å utnytte kapasiteten i to ulike energisystemer på. Det gir oss en nødvendig tørrårssikring. Vi unngår avhengighet av nye kraftutbygginger, og vi er sikret større stabilitet i kraftprisene. Men det forutsetter at avtalene fungerer etter forutsetningene. Det kan vi stille et spørsmålstegn ved nå etter erfaringene med ELSAM-kabelen. I nesten hele høst har prisforholdene vært slik at kabelen burde vært utnyttet fullt ut, men utnyttelsen har stort sett ikke vært mer enn 50 % i denne perioden, til tross for en ekstrem tørrårssituasjon. I stedet har en stor del av eksporten gått til Sverige. Det er med andre ord klare tegn på at avtalen ikke fungerer etter forutsetningene. Det er tydeligvis andre forhold enn forskjellen mellom børspris og marginalkost som betyr mer for kraftflyten. Marginalkost er ikke definert i avtalen. Det later ikke til at det foreligger noen form for forkjørsrett for eksport til Norge når forholdet mellom børspris og marginalkost tilsier dette. Det kan også se ut til å foreligge elementer i avtalen som motvirker eksport til Norge når prisforholdene ellers skulle tilsi det, f.eks spørsmålet om fortjenestefordeling.

       Dette blir ikke bedre når vi vet at de andre inngåtte kraftutvekslingsavtalene er bygd over samme lest. I Dagens Næringsliv i dag har Statkraft redegjort for situasjonen, og det som står der, er ikke særlig betryggende. Noe mer upresist skal man lete lenge etter. En innfører også nye parametre:

       Dette holder ikke. Det er også bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti nå fremmer forslag om en gjennomgang av kraftutvekslingsavtalene med utlandet. Det er det et åpenbart behov for. Nye initiativ må nå vurderes. Hvis ikke er jeg redd konsekvensene på sikt kan bli store for fedrelandet.

       Med dette vil jeg på vegne av Kristelig Folkeparti ta opp forslagene nr. 1 - 4.

       Syver Berge hadde her teke over presidentplassen.

       Kjell Terje Fevåg (A) : Jeg vil gi Kristelig Folkeparti muligheten til å utdype sine forslag, spesielt forslag nr. 1 og nr. 2, som går på dette med energiråd. Jeg har inntrykk av at det rådet nå skal overta politikerrollen, istedenfor at fagfolk skal komme og gi politikerne i departement og storting råd. Vi flytter da den politikken som skal utformes i Stortinget, over til et energiråd, i og med at energirådet skal utforme både mål og strategier for den energipolitikken vi skal drive.

       Jeg vil også stille et spørsmål og komme med en kommentar til forslag nr. 3, som gjelder gjennomgang av erfaringene med ELSAM-avtalen, eller Danmarksavtalen, og foreta en vurdering av den. På slutten av det forslaget sies det at de andre kraftutvekslingsavtalene også bør vurderes

       Jeg kan opplyse at importen fra Danmark har vært rekordhøy i år, og at vi får import når prisforholdene tilsier det. Siste uke var kapasiteten gjennomsnittlig utnyttet 80 %, og i flere av ukens timer var importkapasiteten utnyttet nær 100 %

       NVE kontrollerer da at konsesjonsvilkårene følges, og de har ikke funnet noe brudd. Vi kan ikke trekke tilbake eller omgjøre en konsesjon som er gitt på 25-års avtaler, og som 18 norske kraftselskap står bak, uten at det er påvist brudd på konsesjonsvilkårene. Jeg vil spørre: Hvilke vurderinger er det Kristelig Folkeparti er ute etter, og hva skal formålet være med de vurderingene?

Hilde Frafjord Johnson (KrF) : Jeg syntes det var veldig interessant å høre representanten Kjell Terje Fevågs argumenter mot etablering av et energiråd. Han brukte da akkurat de samme argumenter som deler av opposisjonen har brukt mot den rådsstruktur som statsminister Thorbjørn Jagland har tenkt å etablere, og jeg synes faktisk at de argumentene har noe for seg.

       Men når Kristelig Folkeparti nå ønsker å gi statsminister Thorbjørn Jagland en sjanse til å skape et bredt, representativt energiråd, tar vi ham faktisk på ordet, i tillit til at han vil sikre at dette ikke vil føre til at man overfører politikermakt til fagmiljøer. Tvert imot ønsker vi at når energirådet er ferdig med sitt arbeid, skal man fremme en NOU, som igjen skal gå gjennom systemet i en høring til departementet, hvorpå Stortinget vil motta en stortingsmelding på ordinær måte. Det vil sikre at vi har full politisk kontroll med det som skjer. Jeg vil be representanten Kjell Terje Fevåg ta opp sine innvendinger med sin egen statsminister. Jeg tror faktisk det er der de hører hjemme i forhold til de vurderingene han nå gjør, når det gjelder etablering av nye råd på andre områder.

       Så til importsituasjonen. Jeg er meget overrasket over at man i så stor grad går i selvforsvar når det gjelder ELSAM-kabelen. Med unntak av de tall Kjell Terje Fevåg nå refererte til, har importsituasjonen vært meget betenkelig. Vi sitter selv med en grafisk oversikt og utvekslingsstatistikk som viser at selv om prisforholdene skulle tilsi det - altså forholdet mellom børspris og marginalkost - så har det altså i lange perioder ikke skjedd import etter forutsetningene. Det som er enda mer betenkelig, er at man kan lese i Dagens Næringsliv Statkrafts forsøk på forsvar av det som har skjedd. Dette er overhodet ikke tilfredsstillende. Man kan ikke redegjøre tilfredsstillende for hvorfor importen ikke har skjedd slik den burde gjøre. Tvert imot opererer man med generelle vendinger, som at høy pris skal avgjøre - altså ikke de presise formuleringer som Stortinget tidligere har forholdt seg til. Og dette oppfatter jeg som meget betenkelig.

Ranveig Frøiland (A) : Representanten Frafjord Johnson seier at vi må ikkje skulda på Vårherre når det gjeld kraftsituasjonen. Var det noko som var meg framant, så var det å skulda på han. For dette trur eg vi skal ta ansvaret for, vi som bur her på jorda. Det er vi som brukar for mykje i forhold til det vi produserer i Noreg.

       Så var det svaret til Kjell Terje Fevåg som eg reagerte litt på. For eg meiner det er flott det som statsministeren vår har sagt om å bruka råd, og at det skal vera ein dialog med folket. Men i forslag nr. 2, frå representanten Frafjord Johnson, skal ikkje dette rådet vera slik som ho no svara, at etter at rådet har jobba, så skal det vera ein NOU, og så skal departementet leggja saka fram for Stortinget. For det står då heilt konkret kva dei skal gjera: