Oscar D Hillgaar (Uav)
(ordfører for saken):

       Jeg skal ikke bruke så mange ordene på denne saken.

       Kjernekraft er en uaktuell produksjonsform i Norge. Men i en rekke land som er mindre heldig stilt, har en altså valgt kjernekraft som en nødvendig løsning, et alternativ til kullfyrte varmekraftverk.

       Forslagsstilleren synes å tro at norsk deleierskap i utenlandske energiselskap vil styrke kjernekraftverk i fremtiden. Men det er det ingen som helst grunn til å tro. Produsentene blir stadig mer oppmerksom på kjernekraftens problemsider, og det er større grunn til å tro at norsk innflytelse i det europeiske energimarked kan gi langsiktige, gode virkninger. Jo bedre det norske, vannbaserte energisystem blir knyttet til det europeiske, jo bedre for miljøet i hele Nordvest-Europa. Norske interesser er derfor best tjent med at en ikke legger selvpålagte restriksjoner på det som kan bli vår innflytelse og nyttige eierskap. Forslaget er derfor lite overveid og bør avvises.

Kjell Terje Fevåg (A) : For å slå det fast helt til å begynne med: Norsk kjernekraftpolitikk er ikke endret, som man kan få inntrykk av av dokumentet.

       Det er bred politisk enighet om ikke å bygge kjernekraft i Norge. Samtidig er det viktig å peke på at kjernekraften utgjør omtrent 25 % av kraftproduksjonen i Norden.

       Norge har i mange år kjøpt svensk kjernekraft i den forstand at vi i perioder har vært nettoimportør av kraft fra Sverige. I et integrert kraftsystem med import og eksport er det umulig å skille kraft som produseres fra vann, kull, olje, bio eller kjernekraft. Elektronenes veier er uransakelige, så å si.

       Statkraft har etter fremleggelsen av Dok.nr.8:79 økt sin eierandel i Sydkraft til 15,2 %. Aksjekjøpet er en ren forretningsmessig investering, som ligger innenfor de fullmakter som Stortinget har gitt styret i statsforetaket. Det er viktig å peke på at styret og ledelsen i statsforetaket utøver sin funksjon basert på forretningsmessige prinsipper, mens storting og regjering fastlegger politikken.

       Det er viktig at Statkraft deltar i utviklingen av elektrisitetsindustrien i Norden. Aksjekjøpet i Sydkraft bidrar til at Statkraft kan bevare en sentral posisjon i det nordiske og det nordeuropeiske kraftmarkedet.

       Sydkraft har lagt ned en betydelig forskningsinnsats innenfor nye energikilder som biobrensel, og selskapet er ledende innen salg av naturgass. Det er også viktig å minne om at 35 % av Sydkrafts elektrisitetsproduksjon er basert på vannkraft.

       Kraftbalansen i Norden er i ferd med å bli strammere enn for noen få år siden. Selv med en sterk satsing på bioenergi og energiøkonomisering vil det være nødvendig å øke kraftproduksjonen på mer tradisjonelle energibærere.

       Den svenske regjeringen gav i vår uttrykk for at avviklingen av kjernekraften bør innledes senest innen 1998 og deretter fortsette i jevn takt. En avvikling av den svenske kjernekraften vil forsterke behovet for å øke kraftproduksjonen basert på andre energikilder. Dette tilsier at kjernekraft ikke er et framtidig satsingsområde for Sydkraft AB. Det er viktig å slå fast at avviklingen av kjernekraften avgjøres av svenske politiske organer.

       Arbeiderpartiet kan ikke se at Statskraft eller andre norske interesser som har eierandeler i svenske selskaper som produserer kjernekraft, vil ha noen betydning for kjernekraftpolitikken i Sverige. Det vil heller ikke ha noen innflytelse på kraftflyten mellom Sverige og Norge.

       Vår konklusjon er at de fremsatte forslagene ikke vil ha noen betydning for spørsmålet om avvikling av svensk kjernekraft eller få virkning for fornybare energikilders konkurranseforhold overfor mindre miljøvennlige energikilder eller for de konsesjonssøkte gasskraftverkene i forhold til kull og kjernekraft i andre land. Det forslagene derimot kan, er å begrense norske interessers mulighet til å gjøre lønnsomme kjøp av eierposisjoner i utenlandske energiselskaper, og forslagene kan gjøre det vanskelig for norske kraftselskaper å etablere en kompetanse på nye energikilder.

       Derfor anbefaler Arbeiderpartiet komiteens innstilling, at dokumentet avvises.

Ragnhild Queseth Haarstad (Sp) : Jeg vil bare kort begrunne Senterpartiets standpunkt.

       Vi mener at det er meget uheldig at Statkraft SF har kjøpt aksjer i det svenske kraftselskapet Sydkraft og dermed blitt medeier i atomkraftverk. I Norge har vi som kjent valgt ikke å bygge atomkraftverk, bl.a på grunn av risikoen som alltid vil være forbundet med slik kraftproduksjon, og ikke minst på grunn av de store problemene som lagring av høyradioaktivt avfall medfører, lagring som ikke bare vi, men kommende generasjoner vil måtte ta ansvaret for. Her står vi overfor en tidshorisont som er nesten umulig å fatte. Det dreier seg om tusener av år.

       I flertallets argumentasjon for Statkrafts oppkjøp i Sydkraft og medeierskap i atomkraftverk pekes det på at Norge gjennom kraftutveksling med Sverige også har kjøpt svensk atomkraft. Det er en underlig argumentasjon, for her blandes kortene. Det er klare prinsipielle forskjeller på å eie og produsere atomkraft og eventuelt å få atomkraft til Norge gjennom den kraften vi kjøper fra Sverige, fordi elektronene ikke kan vise hvor de kommer fra.

       Saksordføreren nevnte noe om at det ville være viktig at Norge via Statkrafts eierskap i atomkraftverk i Sverige skulle kunne påvirke utviklingen av kjernekraft i Europa. Jeg synes nok at det røper en noe naiv forestilling til den europeiske atomlobbyen. Det er ingenting som tyder på at de har noen planer om nedtrapping av aktiviteten.

       Senterpartiet mener altså at det er særlig uheldig at det er et norsk statlig selskap som har gått inn på eiersiden i svensk atomkraftproduksjon, fordi statlige selskap bør det fortsatt være mulig å ha politisk styring med. Senterpartiet fremmer derfor forslag i tråd med dette, og jeg tar opp forslag nr. 1 på vegne av Senterpartiet og SV og forslag nr. 2 på vegne av Senterpartiet.

       Høyre er opptatt av at fornybar energi som vannkraft, bioenergi, sol- og vindkraft skal gis bedre betingelser enn forurensende og helsefarlige energibærere. Nettopp derfor foreslo Høyre i debatten om klimameldingen en tilskuddsordning for å fremme fornybar energi.

       35 % av Sydkrafts elektrisitetsproduksjon er basert på vannkraft, og det foreligger planer om nedleggelse av de svenske kjernekraftverkene. Dette er selvsagt med i bildet. Videre er det interessant at man i Sverige har utviklet en høy andel av fornybar energi, og at Sydkraft arbeider for å forsere denne utviklingen. Høyre ser det som interessant at Statkraft kan bli delaktig i denne utviklingen, fordi det kan være en pådriver for like sterk utvikling av fornybar energi i vårt eget land. Vi ligger jo langt etter Sverige. Høyre vil imidlertid understreke at når vi går mot dette Dok.nr.8-forslaget, betyr det ikke at Høyre på noen måte går god for eller anbefaler et slikt aksjekjøp. Høyre har ingen mulighet for å vurdere hvorvidt det finansielt og strategisk sett er en fornuftig investering. Aksjekjøpet er imidlertid en forretningsmessig investering som ligger innenfor de fullmakter Stortinget har gitt styret i statsforetaket.

       Prinsipielt mener Høyre derfor at det ikke er riktig å hindre Statkraft i å foreta forretningsmessige og strategiske investeringer med det formål å oppnå en sentral posisjon i det nordiske marked.

Paul Chaffey (SV) : Denne saken handler jo ikke om hva som er forretningsmessig lurt eller ikke. Det kan godt hende at Statkraft ut fra forretningsmessige hensyn synes de bør være eiere i utenlandsk kraftproduksjon. Det kan til og med hende at det er en riktig vurdering. Det er det litt vanskelig for oss her i Stortinget å vurdere. Men det er ikke det det handler om.

       Det dette handler om, er miljøpolitisk troverdighet og først og fremst staten Norges miljøpolitiske troverdighet. Er man mot kjernekraft som energibærer, kan man ikke med noen troverdighet samtidig gå inn som en stor eier av den samme kjernekraften. I Sverige står man i øyeblikket foran en omfattende diskusjon om avvikling av kjernekraft. Det er forskjellige meninger om det. Man har hatt en folkeavstemning som slo fast noe i hvert fall. Så blir det spennende å se om det blir fulgt opp av det politiske flertallet. Men i det spørsmålet bør det ikke være noen tvil om hva Norge mener. Norge bør være en pådriver for en avvikling av kjernekraft ikke bare i Sverige, men også i andre land.

       Derfor er det heller ikke et spørsmål om elektronenes uransakelige veier, som Arbeiderpartiets talsmann snakket om her. Det er et spørsmål om eierskap, og ikke om elektroner. Det er stor forskjell på å gå inn som eier av et produkt man ønsker å selge i et marked, og å blande elektroner i et kraftsystem. Nå vil jeg også stille spørsmålstegn ved om dette med elektronenes uransakelige veier er så riktig som det blir framstilt her i Norge. I Sverige har vi sett at man i markedet faktisk prøver å miljømerke strøm og selger vannkraft som et miljøprodukt i dette markedet, som et miljømessig bedre produkt enn kullkraft eller kjernekraft. Nå var jeg i den forrige debatten vi hadde, inne på fantasiløsheten i den norske kraftbransjen når det gjelder å selge produkter, men jeg ser fram til at man også i Norge blir litt mer avansert når det gjelder å miljømerke produkter, også elektrisk strøm.

       Vi har også vært gjennom en diskusjon i Norge om utbygging av to gasskraftverk i regi av Naturkraft, som altså er eid av Statkraft. Et av argumentene for gasskraftverkutbygging var at man ønsker å erstatte kjernekraft med gasskraft. Da finnes det jo ikke et fnugg av troverdighet når man samtidig kjøper seg inn som den tredje største eieren i Sydkraft etter Preussen Elektra og Malmö kommune og slik sett blir eier av den kraftproduksjonen man ønsker å legge ned.

       At Statkraft har gått seg noe vill når det gjelder miljøpolitisk troverdighet, er vel kanskje ikke så farlig, men Statkrafts eiere, den norske stat, bør ikke gjøre det samme. Staten har et ansvar for at Norge fører konsekvent politikk i forhold til et så viktig spørsmål som avvikling av kjernekraft.

       Så skiller SV lag med Senterpartiet i denne innstillingen i ett spørsmål. Det gjelder i forhold til om det er statens selskaper eller alle norske selskaper som skal avskjæres fra muligheten til å kjøpe seg inn i kjernekraftverk i andre land. Det er nok en ganske viktig prinsipiell forskjell. SVs holdning er at vi ikke ønsker en konkurransevridning mot staten. Skal Norge ha en konsekvent politikk, bør den politikken gjelde alle. Den bør gjelde kommuner, og den bør også gjelde private selskaper, slik at ikke staten avskjærer seg fra en mulighet til å delta i en konkurranse som andre norske aktører kan delta i.

       Til slutt vil jeg ta opp det forslaget SV står alene om i innstillingen, det er forslag nr. 3.

       Men vi har konkludert annerledes. Den svenske regjeringen sa i vår at avviklingen av kjernekraften bør innledes senest innen 1998. Deretter skal den fortsette i jevn takt, for på den måten å følge opp flertallet i den svenske folkeavstemningen om atomkraftens framtid i Sverige. Det har foregått konkrete forhandlinger i den svenske Riksdagen mellom regjeringspartiet Sosialde-

       mokratene og støttepartiet Centern om avviklingsprogrammet. Senterpartiet i Sverige er som kjent en meget iherdig atomkraftmotstander. Dette innebærer at avviklingsprosessen nå er kommet inn i en ny og langt mer operativ fase.

       Fra Kristelig Folkepartis side ser vi ingen grunn til å så tvil om den svenske regjeringens vilje og heller ikke det svenske senterpartiets vilje til å gjennomføre avviklingsprosessen. Dette innebærer selvsagt at behovet for kraftproduksjon med basis i andre energikilder øker dramatisk. Dette tilsier at kjernekraften ikke vil være et framtidig satsingsområde for Sydkraft på sikt.

       Det er dette Kristelig Folkeparti har lagt til grunn når vi har vurdert SVs forslag om å hindre norsk eierskap i kjernekraftverk i andre land.

       I lys av de omfattende miljømessige problemer som er forbundet med bruk av kjernekraft som energikilde, ser vi den prosessen vi nå ser i Sverige, som svært positiv. Ingen skal underslå at det vil stille det norsk-svenske kraftmarkedet overfor helt andre og helt nye utfordringer. Dette er imidlertid en annen debatt som vi ganske sikkert må komme tilbake til.

       Dersom slike avviklingsplaner ikke hadde eksistert, eller ikke blitt ansett som realistisk, ville Statkraft SFs rolle i det svenske Sydkraft etter vår vurdering vært svært betenkelig. I denne sammenheng kunne det også blitt aktuelt å benytte instruksjonsmyndigheten overfor Statkraft SF. Vi vil imidlertid påpeke at en realisering av avviklingsplanene på svensk side nå synes mer aktuell enn noensinne.

       I lys av utviklingen i Sverige den siste tiden og utviklingen av det felles norsk-svenske energimarkedet mener Kristelig Folkeparti at det derfor kan aksepteres at Statkraft foretar langsiktige investeringer som innebærer at selskapet er posisjonert når avviklingen av kjernekraften i Sverige blir iverksatt.

       Sydkraft baserer seg i sin kraftproduksjon også på energikilder som vannkraft og annen fornybar energi. Selskapet har allerede nedlagt en betydelig forskningsinnsats i utviklingen av biobrensel. Fra Kristelig Folkepartis side forutsetter vi at Statkraft gjennom sine eierinteresser i Sydkraft arbeider for at denne utviklingen forseres, gjennom en avvikling av satsingen på kjernekraft og en større omlegging av Sydkraft til et energiselskap basert på fornybare energikilder og i større grad også naturgass.

       Dersom utviklingen på svensk side likevel ikke skulle føre til en avvikling av kjernekraften, og at fornybare energikilder utgjør en marginal del av Sydkrafts kraftportefølje, mener Kristelig Folkeparti at Statkraft SF bør selge sine eierinteresser. Det er i så tilfelle spørsmål vi får komme tilbake til.

       Når det gjelder spørsmål om å nekte private norske selskaper å foreta investeringer som innebærer eierskap i utenlandske kjernekraftverk, ser Kristelig Folkeparti dette som uaktuelt. Denne type forbud innebærer i realiteten innføring av ekstraterritoriell lovgivning. Ekstraterritoriell lovgivning er imidlertid et tiltak som man etter vår oppfatning bør være svært forsiktig med å ta i bruk, og bør forbeholdes helt spesielle situasjoner og politiske hensyn. Det er etter vår vurdering ikke tilfellet i denne saken.