Terje Sandkjær (Sp) (ordfører for saken):

       Drammenspakken er komplisert. Nå er det ikke anledning til replikk i denne debatten, så derfor kan jeg dessverre ikke få spurt Arbeiderpartiets talsmann om hva Arbeiderpartiet mener med sin merknad i innstillingen. Ved bare å lese denne merknaden sitter jeg nemlig igjen med en beklemmende følelse av at man blander sammen lukket løsning Bragernes med Bragernes-alternativet som traséalternativ for Rv 11. I så fall er det jo ganske sensasjonelt! Jeg antar herved at Arbeiderpartiets talsmann i sitt innlegg vil benytte anledningen til å imøtegå denne min antydning om overfladiskhet og dermed befri partiet sitt for ethvert snev av mistanke om at man er på gale veger!

       For dette er en viktig sak! Prinsipielt sett dreier nemlig saken seg om noe så sentralt som om folkevalgte organ i tråd med lovverket har fått seg forelagt realistiske og aktuelle alternativer når de skal treffe trasévalg i en stor og viktig vegsak.

       Først vil jeg peke på den selvfølgelighet at det er Samferdselsdepartementet med underliggende etater som er ansvarlige for at bestemmelsene i plan- og bygningsloven følges opp med hensyn til aktuelle og nødvendige utredninger. Involverte kommuner er i denne sammenhengen reguleringsmyndighet.

       Diskusjonen omkring trasévalg ved veiutbyggingen i Drammen har pågått over lang tid. På 1970-tallet ble det f.eks gjort undersøkelser om traséføringer både i Strømsøåsen og Bragernesåsen, og Drammen bystyre fattet i 1980 vedtak om Strømsøåsen som traséføring for Rv 11.

       Selve prinsippvedtaket om traséføring for Rv 11 ble fattet i Drammen bystyre 31. januar 1991. At foreliggende Dok.nr.8:98 da reises som sak, skyldes kort og godt at det ved denne avgjørelsen etter forslagsstillernes oppfatning ikke forelå relevant grunnlagsmateriale for valg mellom alternativer. Jeg støtter forslagsstillerne i deres anliggende, idet det nokså ensidig bare var alternativet i Strømsøåsen som var relevant utredet for at en kunne treffe beslutningen i 1991. Dette tror jeg neppe noen er uenig i - i og for seg. Poenget blir så hva man eventuelt gjør med det, og jeg konstaterer da at komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti ønsker å forbigå det hele mest mulig i stillhet. Jeg synes saken er altfor viktig til det, idet den rører ved viktige sider ved grunnlaget for å treffe relevante avgjørelser i vårt demokratiske system.

       Drammen bystyre fastholder i sitt vedtak i januar 1991 et tidligere vedtak av oktober 1980, med traséføring for Rv 11 i Strømsøåsen. Dette alternativet er tilfredsstillende utredet. Når det gjelder alternativet med tunnel i Bragernesåsen, henvises det til utredningene fra 1970 - tallet, som med respekt å melde er lite aktuelle på dette tidspunkt.

       Det springende punktet er at utredningskravet er nøye beskrevet i plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvensutredninger. I saken om Vegpakke Drammen ble det da også sendt ut melding etter plan- og bygningsloven i november 1991. Veidirektoratet skriver imidlertid i brev til Miljøverndepartementet av 3. juli 1992 bl.a at konsekvensanalyse høyst sannsynlig vil stille kommunene « i et underlig lys »!

       Miljøverndepartementet meddeler så i brev av 15.3.1993 at de fraviker kravet om konsekvensutredninger på grunn av de spesielle omstendighetene i saken.

       Samferdselsdepartementet orienterer i brev av 17.11.1993 om den videre behandling av saken, som munner ut i at konsekvensutredningene skal erstattes med en samlerapport.

       Det er oppsiktsvekkende at departementene i en sak der man tilsidesetter regelverket bl.a grunngitt med behovet for rask framdrift, bruker 1 1/2 år på å bestemme seg for å tilsidesette dette regelverket. I hele denne perioden står prosjektet selvfølgelig stille. Poenget er imidlertid at regelverket tilsidesettes, en avgjørelse som etter min mening er lite holdbar. Det er jo nettopp i slike saker, med omfattende miljøproblematikk og klare alternative traseer å velge mellom, at konsekvensutredninger virkelig er aktuelle.

       Fylkesmannen i Oslo og Akershus får saken til behandling som ankesak i 1995. Fylkesmannen konstaterer i brev av 6.10.1995 at plan- og bygningsloven av 1985 gjelder for prosjektet, idet vedtak i saken før 1991 « må ansees å være uttrykk for den til enhver tid gjeldende oppfatning i kommunen i spørsmålet ».

       Dermed er det slått fast at ifølge gjeldende regelverk skulle denne saka vært behandlet etter plan- og bygningsloven på vanlig måte. Det har ikke skjedd.

       Det er hele denne tiden betydelig uro omkring saken, bl.a blant folkevalgte i Drammen. Dette fører til et enstemmig formannskapsvedtak av 17.10. 1995, der man vil ha alternativet med fjerntunnel i Bragernesåsen vurdert. Veisjefen i Buskerud varsler imidlertid i brev at en stans i 6 måneder for å gjennomføre denne vurderingen « vil bli oppfattet fra vår side å være en oppsigelse av Vegpakken ».

       Jeg finner en slik kategorisk ytring fra vegsjefens side i en slik sammenheng høyst bemerkelsesverdig. Det kan vanskelig tolkes som annet enn skremsler. Jeg konstaterer da også at bystyrets vedtak ikke ble iverksatt. I stedet engasjerte bystyret konsulentfirmaet SCC Bruer AS til å gjennomgå den valgte løsningen i Strømsøåsen satt opp mot alternativet med tunnel i Bragernesåsen. En konklusjon i denne rapporten er da at « plangrunnlaget for Bragernesalternativet var mangelfullt eller ikke-eksisterende ».

       Drammens ordfører understreket at hvis spørsmålet bare gjaldt gjennomgangstrafikken i Drammen, kunne en lang tunnel i Bragernesåsen umiddelbart virke mest logisk. Men gjennomgangstrafikken utgjør bare 15 % av den totale trafikken. Den øvrige er lokaltrafikk ut og inn av Drammen. Valg av Strømsøåsen har åpna for at Drammen samtidig får løsning på sine interne veiproblemer. De har fått gjennomslag for sentrumslinja, som åpner for byutvikling i sentrumsområdene, noe som er helt nødvendig for Drammen by. Resultatet er blitt Vegpakke Drammen, som inkluderer sykkelveinett og miljøtiltak på eksisterende veinett. Denne pakka løser Drammens egentlige problem, som er lokal og regional trafikk.

       Senterpartiet er opptatt av at det ikke er utarbeidet en konsekvensutredning, og at departementet i denne saka satte dette til side. Departementet understreker at det ikke er spesielt for denne saka at det etter melding ikke stilles krav om konsekvensutredning. Siden plan- og bygningskonsekvensutredningsbestemmelsen trådde i kraft i 1991, har rundt 200 tiltak blitt behandla etter bestemmelsen. For ca 30 % av dem er det stilt krav om konsekvensutredning.

       Som jeg sa innledningsvis, har forskjellige instanser arbeidet med denne saka siden 1973. Komiteen har fått en oversikt over de forskjellige beslutningsorganer som har vært inne i bildet i løpet av denne perioden. Saka er behandla rundt 70 ganger i forskjellige organer, i formannskap, kommunestyrer, Drammen bystyre, en rekke ganger i teknisk hovedutvalg, Statens veivesen, hos Fylkesmannen, i Samferdselsdepartementet og Miljøverndepartementet, for å nevne noen. Arbeiderpartiet kan ikke se at beslutningen er tatt på et sviktende grunnlag, og understreker at Stortinget tidligere har gitt sin tilslutning til Drammenspakka. Anlegget er godt i gang. Om anlegget skal stoppes nå, som foreslått i Dok.nr.8:98, vil dette ha betydelige økonomiske og praktiske konsekvenser.

       Jeg anbefaler komiteens forslag til vedtak, som går ut på å avvise forslaget i Dok.nr.8:98.

Oddvard Nilsen (H) : Vegpakke Drammen har vært en lang og svært omfattende prosess, som også representanten Barland var inne på. Allerede i perioden 1973-79 ble det utredet ulike traséalternativer både i Bragernesåsen og på Strømsøåsen - det er faktisk 25 år siden. I årene 1980-91 fattet Drammen kommune flere ganger vedtak om traséalternativ for Rv 11 med tunnel gjennom Strømsøåsen. I 1991 inngikk Buskerud fylke, Drammen kommune og Statens veivesen en formell avtale om den såkalte Vegpakke Drammen.

       Vegpakke Drammen var oppe til behandling i Stortinget høsten 1993. I den forbindelse ble det fremmet forslag om en ny vurdering av Bragernes-alternativet. Dette forslaget ble ikke vedtatt i Stortinget. Høsten 1995 ble forslaget på nytt tatt opp, men ble heller ikke denne gang vedtatt i Stortinget. Departementet har videre opplyst at Drammen bystyre og Nedre Eiker kommune i februar 1995 vedtok reguleringsplanen for Rv 11 Drammen - Mjøndalen. Dette vedtaket ble påklaget til Fylkesmannen i Oslo og Akershus, men klagen førte ikke fram. Høsten 1995 gikk så Drammen formannskap inn for å utrede fjerntunnel gjennom Bragernesåsen som et alternativ til den valgte løsning for Rv 11. Formannskapet bad også om at anleggsstart for prosjektet ble ut

       satt et halvt år, under den forutsetning at dette var mulig og ikke fikk konsekvenser for økonomien i prosjektet. Så vet vi alle at dette gjennom lokale vedtak i kommunestyret siden er omgjort.

       Denne gjennomgangen, som er ganske enkel, og som kunne ha vært langt mer inngående, viser med all tydelighet at det hele veien har vært ulike politiske meninger om Vegpakke Drammen. Det er naturlig når en sak er av en så omfattende karakter som den vi nå skal behandle. Men Høyre kan, idet vi viser til behandlingen og vedtaket i kommune, fylke og storting hva angår Vegpakke Drammen, ikke finne noen grunn til på nytt å vurdere dette prosjektet. Vi mener at prosessen i og for seg har vært ryddig nok, selv om det selvsagt har vært ulike meninger underveis, men slik vil det alltid være. Høyre støtter derfor flertallsinnstillingen, hvor en avviser å forandre Vegpakke Drammen slik at traséalternativet blir flyttet fra Strømsøåsen til Bragernesåsen.

Inge Myrvoll (SV) : Det begynner å bli seint. Av og til er litt for seint altfor seint, og vi erkjenner alle sammen at det nå er for seint å stoppe Vegpakke Drammen, som et godt stykke på veg er i ferd med å bli realisert, og er kommet en god del lenger enn for et halvt år sia, da Dok.nr.8-forslaget ble lagt fram.

       Det som da er viktig, er for det første bare å konstatere at Vegpakke Drammen dessverre er blitt « Vegkryss Drammen » og ikke er et godt alternativ. Erfaringene viser vel at det kan skje, bl.a fordi man stopper prosessen og mangler et skikkelig utredet alternativ når man skal ta valget, og når man så prøver å få alternativet på bordet, kan man bli utsatt for et meget sterkt press. Det skjedde etter at formannskapet i Drammen den 17. oktober 1995 fattet et vedtak, der man bad om en vurdering av alternativ, en fjerntrafikktunnel gjennom Bragernesåsen. Det brevet fra Statens vegvesen som kom da, var på en måte et slags ultimatum. Det var å anse som en oppsigelse av vegpakka, og dermed bøyde formannskapet av.

       Det som nå kanskje er viktig, er å se på erfaringene. Derfor har vi bedt om at man prøver å evaluere det som har skjedd i denne prosessen, for å unngå at vi får flere liknende tilfeller hvor man ikke har alternativer å velge i, og hvor man blir utsatt for et utilbørlig press når man ønsker å få alternativer på bordet. Jeg synes man har behandlet denne saken på en slett måte. Jeg håper at den styrkede kompetansen man skal få på miljøsida, kan bidra til at vi ikke får slike tilfeller igjen. Men jeg tror ikke det ville ha vært dumt å evaluere det.

       Jeg er i dette tilfellet stort sett enig i det representanten Sandkjær sa. Derfor skal jeg avslutte mitt innlegg halvveis i taletida.

Modulf Aukan (KrF) : Ei lang saksbehandling ligg bak denne saka. Det er forsøk på å få til ei totalløysing, slik at både gjennomgangstrafikken og lokaltrafikken kan fungera best mogleg. Frå Kristeleg Folkeparti si side ser vi ingen grunn til no å gripa inn i Veipakke Drammen. Eg vil kort og godt visa til vår merknad i innstillinga, som lyder slik:

       « Komiteens medlem frå Kristeleg Folkeparti tar til etterretning at denne saka er avklara og vil difor avvise forslaga. »

       Det er nettopp i slike store vegsaker med store miljøkonsekvenser og klare alternativ at det er behov for å bruke plan- og bygningsloven og dermed kreve konsekvensutredning. Og da er det desto mer forunderlig at det ikke er gjort. Det tok også departementet halvannet år å bestemme seg for at konsekvensutredning ikke var nødvendig.

       Jeg er av dem som tolker Fylkesmannen i Oslo og Akershus slik at han mener at plan- og bygningsloven burde ha vært brukt, men han sier imidlertid at han ikke kan overprøve departementet.

       Det som kanskje forundrer meg aller mest i denne perioden av saken, er at partiet Høyre ikke har lært noe av saksbehandlingen i denne saken, slik at de ikke kan være med på et forslag om nærmere vurdering av planprosessen. Det er vel ikke for ingenting at « Veglista » ble tredje største parti i Drammen ved siste valg.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet, og debatten i sak nr. 4 er avslutta.

       Edvard Grimstad gjeninntok her presidentplassen.