Jon Lilletun (KrF) (leiar for komiteen):

       Det framlegget til budsjett for 1997 som Regjeringa la fram, verka ved fyrste augekast som eit godt budsjett. Om ein berre såg på veksten i budsjettet, såg ein at skulebudsjettet kom godt ut og var ein av vinnarane i Regjeringa sitt opplegg. Men når ein fekk studert tala nærare, då vart ikkje budsjettframlegget så godt.

       I røynda er nemleg Regjeringa sitt opplegg eit sparebudsjett. All auke i budsjettet går til å dekkje meirkostnadene ved skulestart for 6-åringane og grunnskulereforma frå komande skuleår. Ja, om ein ser på heile budsjettet frå Regjeringa, er det ikkje tvil om at det er skulestarten for 6-åringane som er budsjettvinnaren. Også helsesatsinga og miljøsatsinga ber preg av at 6-åringane skal inn i skulen.

       Det ein også ser, er at veksten i skulebudsjettet ikkje er stor nok, og at andre sektorar innan utdanninga vert skadelidande. Det var dette Kristeleg Folkeparti åtvara mot då vi stemde mot skulestart for 6-åringar. No er det likevel viktig å gje grunnskulereforma eit godt innhald og gjere ho til ei vellykka reform samstundes som andre område innan utdanning ikkje vert skadelidande. Kostnadene ved grunnskulereforma må difor kome i tillegg til dei andre oppgåvene i skulen, og ikkje i staden for dei.

       Andre sektorar har vorte skadelidande i Regjeringa sitt framlegg. Her kan eg berre peike på innstramminga Regjeringa gjer innan vaksenopplæring og fjernundervisning. Denne innstramminga står i sterk kontrast til statsminister Jagland sine stadige framlegg og utgreiingsforslag i forhold til etterutdanningsreforma.

       Men også innan Reform 94 har ein stramma inn. Kva andre grunnar enn grunnskulereforma skulle rettferdiggjere kutt innan teknisk utstyr og etterutdanning av lærarar i vidaregåande skule? Desse kutta er for meg uforståelege når vi veit at vi i haust måtte opprette fleire nye klassar innan VK II fordi ein ikkje klarte å få nok lærlingplassar. Desse nye VK II-klassane set nye krav til skulane, både til lærarane og til utstyret. Det har vore gledeleg å sjå at fleirtalet i komiteen, og vonleg i denne sal, vil auke løyvingane til fjernundervisning og til etterutdanning i samband med Reform 94, for Reform 94 må ikkje gløymast no på grunn av grunnskulereforma. Vi er midt inne i denne viktige reforma, og difor er det framleis naudsynt å halde oppe merksemda for reforma og løyve nok pengar.

       Komiteen si handsaming er gledeleg på fleire vis. Innstillinga er gledeleg når fleirtalet, inklusiv Høgre, no seier at dei ynskjer å få etterrekna kommunane sine faktiske kostnader i samband med investeringar i lokale og utstyr for 6-åringane. Diverre fylgjer ikkje Høgre Senterpartiet, SV og Kristeleg Folkeparti i å gjere same framlegget når det gjeld drift andsynes reforma. Eg håpar at det i neste runde òg vil verte fleirtal for det, slik at Stortinget i etterkant kan sjå om løyvingane ein gjorde, har vore tilstrekkelege i høve til dei kostnadene som kommunane har vorte påført og dei løfta som Stortinget har gjeve kommunane.

       Det er òg gledeleg at fleirtalet vil prioritere etterutdanning av lærarar. Fleirtalet nesten doblar løyvingane til etterutdanning i grunnskulen og held oppe nivået i vidaregåande skule. I åra framover vil det vere trong for auka løyvingar til dette, og det vil Kristeleg Folkeparti fylgje opp. Eg meiner ein her òg kunne gjort det same som då ein innførte tidlegare reformer, nemleg òg å gje lærarane fri til læreplanarbeid, t.d. den siste dagen eller dei to siste dagane før skuleårets slutt. Motstanden i komiteen mot dette, unntatt frå Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, opplever eg meir som formalisme enn som usemje om sjølve tiltaket. Det ber eg òg statsråden merke seg. Innstillinga frå komiteen syner at Stortinget vil stå ved sine lovnader. Fleirtalet har lova at stipenddelen i studielåna skulle kome opp på 30 % i denne valperioden. Med framlegget frå fleirtalet i dag vil dette målet vere nådd neste studieår. Dermed har fleirtalet tilført studentane 1,5 milliardar kr i auka stipend i denne perioden. Men eg meiner dette ikkje er nok. Om vi skal unngå at den unge generasjonen skal starte arbeidskarrieren sin som gjeldsslavar, må stipenddelen aukast òg i komande stortingsperiode.

       Ein ting er ikkje så gledeleg kva gjeld stipend. Kunstfagstipendet vert ikkje så dramatisk kutta som Regjeringa fyrst gjorde framlegg om, men eg meiner at Stortinget skulle ha teke seg tid til å utgreie dette nærare i samband med kunstnarmeldinga før ein går til endeleg vedtak om å gjere om kunstfagstipendet så dramatisk som ein no kjem til å gjere. Ein kan òg vise til reaksjonane dette har ført til i heile Kultur-Noreg, og Stortinget har framleis moglegheit for å snu.

       Fleirtalet held òg vidare fram med å prioritere nye studieplassar innan hovudfag og innan helsefaglege utdanningar. Dette er ei velkjend prioritering. Eg meiner det er viktig å gje dette signalet no og ikkje gjere universitet og høgskular usikre på kva rammer dei får for komande studieår.

       Vidare står fleirtalet på sitt når det gjeld å overføre ansvaret for vidareutdanning av sjukepleiarar til høgskulane, samstundes som ein held ved lag synet på at vekttal/år-prinsippet må gjelde òg for sjukepleiarutdanninga. Eg reknar med at statsråden no vil fylgje opp vedtak og fleirtalet sine merknader om dette, og at byråkratane ikkje får trenere desse tiltaka.

       Vidare er eg glad for at fleirtalet står på framlegget om fritak for arbeidsgjevaravgift for lærlingar. Andre talarar frå Kristeleg Folkeparti kjem attende til denne sida og til forsking.

       Høgskulane har i fleire år hatt tronge budsjett, og budsjettet i år er dramatisk. Dei dokumenterer gjennom Høgskulerådet at dei har ein nedgang på ca 150 mill. kr over dei siste åra. Det er sørgjeleg at ikkje eit fleirtal stør framlegget frå Senterpartiet, SV og Kristeleg Folkeparti om 100 mill. kr ekstra til høgskulane. Men det er samstundes gledeleg at Høgre er med dei same partia på eit forslag som ber Regjeringa gå gjennom høgskulane sin økonomi. Då kan det vere von om at ein i neste runde òg kan gjere forbetringar også her.

       Eit anna område ved Regjeringa sitt framlegg som har vore særs skuffande, er den manglande viljen til å fylgje opp den nye kyrkjelova med tilstrekkelege ressursar. Det er gledeleg at Senterpartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og SV gjer ein del forbetringar på kyrkjebudsjettet, med ei ramme på ca 10 mill. kr. Men det er berre Senterpartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti som krev at Regjeringa skal kome attende med kompensasjon for kostnadene som reforma har ført med seg. Der har heller ikkje SV fylgt opp det dei var med på då vi handsama kyrkjelova. Eg må seie meg skuffa over at Regjeringa ikkje gjer det same når Stortingets fleirtal har vedteke noko som Kristeleg Folkeparti er villig til i forhold til 6-åringsreforma, nemleg å bøye seg for fleirtalet og arbeide for at det skal verte tilført nok midlar.

       Alle signala vi får inn, syner at kommunane har fått eit nytt lovpålegg som dei ikkje har pengar i forhold til. Difor meiner Kristeleg Folkeparti det er naudsynt med øyremerkte tilskot til kyrkjeleg verksemd i kommunane. Kyrkja må få dei stillingane som er naudsynte for å kunne fylgje opp lova. Men kanskje er denne prioriteringa frå Regjeringa og Arbeidarpartiet si side ganske symptomatisk for kyrkjepolitikken dei no held på å utvikle. Dei vil gjerne ha styring med Kyrkja og Kyrkja si verksemd. Kyrkja kan kanskje vere ein viktig og mogleg alliansepartnar for sosialdemokratiet no når ideologiane er borte. Men Kyrkja må få respekt som trudomssamfunn, difor finst det grenser for kva Kyrkja kan tillate av statleg styring. Eg og Kristeleg Folkeparti ynskjer framleis ei folkekyrkje som samarbeider med staten. Men når eg ser Arbeidarpartiet si manglande evne til prinsipiell tenking og respekt for det indre liv i trudomssamfunna, skjønar eg godt dei reaksjonane vi har fått frå Kyrkjemøtet. Arbeidarpartiet vil gjerne påverke Kyrkja, ja også styre henne gjennom utnemningar. Men vil dei tole ei kyrkje som er kritisk t.d. til Regjeringa og staten sin politikk for flyktningar og asylsøkjarar, til staten si satsing på auka forbruk og materialisme som ikkje vil ta miljøet på alvor, ei kyrkje som er kritisk til staten si abortlovgjeving og gradering av menneskeverdet, og som er usamd i partnarskapslovgjevinga? Kva gjer Regjeringa når Kyrkja vil halde på søndag som ein kollektiv kviledag med høgmesse, utan konkurranse frå ei varemesse? Eg skjønar godt uroa og vonbrotet i Kyrkja. Eg stør at Kyrkja no utgreier kyrkjeskatt, og eg stør framlegget frå Kyrkjemøtet om at Kongen berre skal velje mellom dei tre bispekandidatane som har fått flest stemmer. Eg meiner samstundes at Kyrkja må få fridom til å tilsette prostar. Den prosessen landsmøtet i Arbeidarpartiet no har sett i gang, er ein prosess kor eg i dag ikkje vil spå kva som vert resultatet. Det eg veit, er at Kyrkja må verte respektert som trudomssamfunn og ikkje som staten si kyrkje, for i Den norske kyrkja skal Vårherre vere herre.

       For det andre: I Finnmark og delar av Troms er arbeidsgjevaravgifta null utan at det har ført til relativt sett fleire lærlingplassar. Korleis kan det då ha seg at Kristeleg Folkeparti trur det er fritak for arbeidsgjevaravgifta som skal løysa problemet med for få lærlingplassar, og kva vil ein gjera i Finnmark og Troms, der dette verkemidlet alt er nytta?

       For det tredje: Kristeleg Folkeparti er somme tider uroleg for kommuneøkonomien, samstundes er dei - så vidt eg har forstått - for lokalt sjølvstyre. Likevel tek Kristeleg Folkeparti 100 mill. kr ut av kommuneøkonomiramma og løyver direkte til Kyrkja, som representanten gjorde greie for. Slik både undergrev ein det lokale sjølvstyret og reduserer kommuneøkonomien. Korleis kan Kristeleg Folkeparti forsvara dette, og kor kjem talet 100 mill. kr frå ?

       Til slutt: Kor går den øvre grensa - om det finst noko slikt i Kristeleg Folkeparti - når det gjeld løyvingar til utdanningsformål utover Regjeringa sitt forslag? Når Regjeringa sitt budsjett er eit sparebudsjett for utdanning, etter det representanten seier, er det då tilstrekkeleg å plussa på 500-600 mill. kr, slik Kristeleg Folkeparti foreslår?

Jon Lilletun (KrF) : Fyrst til tidsskriftet Schola. Det vart sagt den gongen tidsskriftet vart starta, at det skulle gå i balanse, det skulle ikkje koste skattebetalarane pengar. Det har ikkje skjedd, difor er vi med på dette kuttet. Men eg kan gjerne gje ein så stor konsesjon at dette er no ei detaljstyring kanskje på grensa av det vi burde ha i Stortinget.

       Det andre er lærlingane. Det mest representative utvalet av små og mellomstore bedrifter som har vore samla, Småtinget som NHO arrangerte, hadde som toppsak arbeidsgjevaravgift for lærlingar. Når så mange små og mellomstore bedrifter seier dette vil vere eit av dei viktigaste verkemidla, og vi ser vi manglar faktisk over 6.000 lærlingplassar - trass i at det vart eit ganske bra totaltall, manglar vi likevel 6.000, og det er alvorleg - forstår ikkje eg at Arbeidarpartiet tør la vere å prøve. Det at Finnmark og Troms ikkje har kome positivt ut, kan ha mange andre årsaker. Her trur eg faktisk meir på det næringslivet sjølv har ytra, og er villig til å prøve det.

       Det tredje spørsmålet gjeld kyrkjelova og øyremerking. Ja, grunnen til dette er at det frå Regjeringa si side ikkje er lagt inn midlar til å fylgje opp dei vedtaka som Stortinget har gjort. Kyrkjemøtet har bedt om å få ei slik løyving. Kalkylane tyder på at det kostar over 250 mill. kr å fylgje opp, og vi har sagt at 100 av dei legg vi inn i år.

       Kor går så den øvre grensa? OECD har sagt at Noreg skal vere forsiktig med å setje alle midlane vi har i overskot no, inn i forbruk, men at det vil vere ei god investering å satse på utdanning og utdanningsmessig infrastruktur. Eg meiner derfor det er godt ansvar bak Kristeleg Folkeparti sitt framlegg her i dag.

Sigurd Manneråk (Sp) : Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har stått sammen om svært mye i skolepolitikken gjennom en rekke år. Ja, partiene er kanskje de som i dette hus er mest enig nettopp på dette området. Vi har også begge stått bak Reform 94 og støttet Regjeringen i gjennomføringen av den. Men vi har også vært veldig klare i at når det gjelder denne reformen, må Regjeringen vise vilje til å komme med korreksjoner slik at reformen blir den kvalitetsreformen som vi ønsker den skal være.

       I år har vi opplevd at en rekke elever ikke får den lærlingplassen de var forespeilet. Senterpartiet ser på dette som en alvorlig svikt ved Reform 94. I all hast har mange fylkeskommuner måttet skaffe elever som ikke har fått lærlingplass, plass i skolen. I Senterpartiet frykter vi at dette tilbudet ikke har den nødvendige kvalitet for at det skal være likeverdig med opplæring i bedrift. Vi fremmer da sammen med Høyre og Fremskrittspartiet et krav om at Regjeringen må komme med forslag til strakstiltak for å gjøre dette tilbudet så godt som overhodet mulig. Men i dette spørsmålet får vi altså - jeg vil si litt skuffende - ikke støtte fra Kristelig Folkeparti. Jeg vil derfor benytte denne anledningen til å be representanten Lilletun tenke gjennom dette på nytt. Han har i dag mulighet til å stemme for det og eventuelt hjelpe til slik at vi får et flertall. Etter de signaler jeg har fått fra mange fylkeskommuner, er det her et stort behov.

Jon Lilletun (KrF) : Det er heilt rett som representanten Manneråk seier, at vi òg gjennom denne innstillinga stort sett fylgjer kvarandre - som vi plar.

       Når ein les premissane som er lagde for det nemnde forslaget, er dei heilt forskjellige for Høgre/Framstegspartiet og Senterpartiet. Kristeleg Folkeparti, SV og Senterpartiet står saman om premissar for ein gjennomgang av Reform 94 for å oppnå desse tinga. Men ein går ikkje inn på dette forslaget slik som det er formulert, då det lett kan tolkast som ein type nedvurdering og kritikk av det som er etablert i vidaregåande skule. Eg er uroleg for dei 6.000 plassane som manglar. Men eg er samtidig uroleg for å stigmatisere dei som no er i vidaregåande skule. Etter ei samla vurdering og i full forvissing om at vi får denne gjennomgangen av Reform 94 ut frå dei premissane som òg dei andre partia har lagt, vil ikkje eg vere med på dette forslaget. Det liknar for mykje på forslag som tidlegare har vore fremja, som først og fremst har hatt som oppgåve å kritisere Reform 94, ikkje som oppgåve å forbetre Reform 94.

Jan Tore Sanner (H) : For mer enn et år siden slo Naturfagutredningen alarm om naturfagene i skolen. Det ble bl.a dokumentert at norske elever ligger på et vesentlig lavere nivå enn svenske elever. Det ble dokumentert at naturfagene er blitt nedprioritert når det gjelder antall undervisningstimer. Det ble dokumentert at lærebøkene preges av grove feil. Det ble også dokumentert at det har vært en dramatisk nedgang i antall elever som velger matematikk og fysikk.

       Siden den gang har Naturfagutredningen ifølge sjefsutrederen, Sjøberg, støvet ned i departementet. Fra Høyres synspunkt var det svært gledelig da Jon Lilletun gjennom media varslet at han nå ville ta initiativ for å bedre rekrutteringen til naturfagene og videre til de tekniske fagene/ingeniørfagene. Det er derfor skuffende at Lilletun under denne behandlingen kun har bidratt til en uklar og tafatt merknad uten konkrete forslag om hva man bør gjøre. Høyre har konkret fremmet forslag om å innføre tilleggspoeng til elever som velger naturfagene i videregående skole. Dette er også i tråd med de signaler Lilletun selv sendte ut før selve budsjettbehandlingen.

       Hva er det som får Lilletun til å tro at departementet, med så uklare signaler fra flertallet, vil gjøre det som er nødvendig for å få flere elever til å velge naturfag? Det er jo kjent at departementet har jobbet med tilleggspoengproblematikken i hvert fall i to år uten at det er kommet noe konkret ut av det. Derfor mener vi fra Høyres side at det er nødvendig at Stortinget skjærer igjennom, og at vi nå beslutter at elever som velger matematikk, fysikk/naturfag i videregående skole, også skal få tilleggspoeng.

Jon Lilletun (KrF) : No må eg nok kome med ei lita nyansering: Eg har aldri sagt at eg kom til å fremje forslag om dette, men at eg vurderte å gjere det. Og det er det heilt rett at eg og Kristeleg Folkeparti gjorde. Men det vi då ynskte, var å få ei forenkling av systemet. I dag har vi eit fordjupingspoengsystem som stort sett har verka slik at elevane har valt vekk realfaga. Det synest Kristeleg Folkeparti er ei dårleg løysing. Vidare har vi eit fordjupingspoengsystem som gjev rett til fordjuping i allmennfag, men ikkje i idrettsfag og i musikk, dans og drama.

       Forslaga frå Høgre har ikkje berre med seg realfaga, men dei har òg med seg at elevar i idrettsfag skal få høve til fordjupingspoeng. Ein lagar eit system som er innvikla frå før, endå meir innvikla. Kristeleg Folkeparti ynskjer ei forenkling som går ut på at ein tar vekk fordjupingspoenga i allmennfaga, at ein ikkje opprettar dei i idrettsfag og musikk, dans og drama, men berre i realfaga. Då målrettar vi dette på ein heilt annan måte. Det er premissen for at vi er med på den merknaden. Slik som forslaget frå Høgre ligg føre, vil det berre føre til ei ytterlegare forvirring av fordjupingspoengsystemet slik det er i dag.

       Utover det må eg nok òg seie at eg kanskje synest representanten her gjer departementet ein del urett. Faktisk har denne naturfagutgreiinga ført til monalege tiltak, og det er ein god del arbeid som er sett i gang, som er dokumentert, og som eg synest er bra er sett i gang. No ventar eg òg at ein kjem raskt tilbake med forslag til løysingar i forhold til merknaden frå fleirtalet. Eg har gitt uttrykk for kva som er Kristeleg Folkeparti sitt syn her, nemleg at vi må få ei forenkling, noko som vil styrkje realfaga på ein heilt annan måte enn dette å gje noko til alle, dette Ole Brumm-forslaget, som Høgre her representerer.

       Ny kunnskap og intellektuelle redskaper har om og om igjen endret våre levekår. Utdanning har vært og er et viktig virkemiddel for utjamning og en aktiv innsatsfaktor i samfunnsutviklingen.

       Vår konkurranseevne vil mer enn noensinne være avhengig av at vi besitter den nødvendige kunnskap. Vi må ha en næringspolitikk som bidrar til økt verdiskaping for å realisere overordnede mål for velferd og sysselsetting. Kompetanseoppbyggingen skal sikre oss lønnsomme og konkurransedyktige bedrifter og en effektiv og bærekraftig bruk av samfunnsressursene.

       Derfor støtter komiteen Regjeringen i at hovedutfordringen for den næringsrettede forsknings- og utviklingsinnsatsen er å stimulere til at flere norske bedrifter driver systematisk forskning, slik at antallet kunnskapsintensive virksomheter øker og den totale forskningen øker og forbedres. Her har både universiteter, statlige høyskoler, Norges forskningsråd og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond et ansvar. Det er viktig at vi har de nødvendige redskapene og virkemidlene for å sikre at også eksisterende små og mellomstore bedrifter kan møte den nye teknologiske utviklingen i tillegg til å stimulere til nyskaping.

       Vi har i innstillingen lagt vekt på at vi må ha fiskeriforskning som utvikler teknologi og biologisk grunnlag for en framtidsrettet fiskeri- og havbruksnæring, og som gir oss den kunnskap vi trenger om marine ressurser for å kunne videreutvikle næringen. Landbruksforskningen skal øke kompetansen innen jordbruk, skogbruk og næringsmiddelindustri og sikre en bærekraftig ressursforvaltning, bl.a gjennom økt kunnskap om skogen som økosystem. Men la meg legge til at forskning ikke bare er næringsrettet forskning og virksomhet. Vi må i forskningspolitikken greie balansen mellom undringen, prøvingen og vitebegjærligheten i grunnforskningen på den ene siden og arbeidet for å beherske en ukjent verden på den andre siden. For å kunne bruke forskningen i menneskehetens tjeneste må vi nettopp ha både den nysgjerrige grunnforskningen og den næringsrettede produktutviklingen.

       I den forbindelse vil jeg gjerne understreke at vi i den nye ungdomsskolen, som kommer høsten 1997, har forsøkt å legge vekt på entreprenørskap, tverrfaglighet og prosjektarbeid - altså utvikle det skapende mennesket - og å lære de unge til å være søkende, bruke hjelpemidler, fungere i et samspill mellom skole, samfunn og arbeidsliv, ta i bruk mer uformell evaluering for å gjøre vurderingen til en støttestruktur og ikke bare en kontrollfunksjon og å styrke distriktsaktiv skole for å stimulere evnen nettopp til kreativitet og entreprenørskap.

       Vi har vel et norsk uttrykk for en entreprenør i Askeladden - han som legger i vei uten annet enn fantasi, kløkt og vett, og som oppdager og skaper muligheter, og kommer tilbake med prinsessen og halve kongeriket. Istedenfor å søke løsninger på problemet søker entreprenøren ofte vel så mye å oppdage et nytt problem, for igjen å oppdage nye muligheter og situasjoner.

       Det påhviler for øvrig Norges forskningsråd et stort ansvar som strategisk forskningsorgan: å ta vare på grunnforskningen, sikre rekrutteringen og bidra til kvalitetsheving ved universiteter og høyskoler.

       Når det ellers gjelder forskning, er jeg glad for at det nå er funnet en løsning på forvaltningstilknytningen til Norsk Utenrikspolitisk Institutt som sikrer instituttets oppgaver og roller og ivaretar NFRs rolle som strategisk bevilgningsorgan. NUPI har jo en todelt oppgave, nemlig forskning og informasjon. La meg framheve at informasjonsvirksomheten fortsatt bør være ett av instituttets formål. Det kan vel også være riktig å evaluere NUPI etter fire år, slik Stortinget har vedtatt for andre forskningsinstitutter som er endret eller omorganisert.

       Som jeg har skissert, har kirke-, utdannings- og forskningskomiteen et stort ansvar for å sikre opplæring og kompetanse inn i det nye kunnskapssamfunnet. Det er et ansvar vi skal være oss bevisst, men også stolte av. Jeg kan dessverre ikke gi toppkarakterer til en del av de merknadene som deler av opposisjonen går sammen om i dagens innstilling. Egentlig er det bare fantasien som setter bom for hva slags flertallskonstellasjoner som kan lages, bare man sikrer at det er flertall mot regjeringspartiet. Dette dreier seg ofte om detaljer med få praktiske konsekvenser.

       Hvis man gjør seg liten og prinsippløs, kan det vel hende at det også er et utslag av en maktesløs opposisjon som aldri har vært fjernere fra regjeringskontorene og som derfor tar igjen i form av stortingsregjereri i småsaker, som når Senterpartiet følger Høyre og Fremskrittspartiet i å prøve å slå beina under Reform 94, den reformen som er selve grunnsteinen i et helhetlig reformarbeid for å sikre enhetsskolen og gi alle 16-åringer lovfestet rett til 3-årig videregående opplæring eller en tidsmessig fagutdanning. Men det blir nesten parodisk når det borgerlige flertallet - ved romertallsvedtak - går inn for at departementet skal legge ned informasjonstidsskriftet Schola. Seriøse partier i denne salen kan umulig mene at det er Stortingets jobb å vedta hva slags informasjonsmateriell departementet skal utarbeide. Mer alvorlig er det selvfølgelig at det samme flertallet skjærer ned bevilgningene til departementets drift med 8 millioner - jeg gjentar: 8 mill. kr. Det kan hende at dette er de samme borgerlige partienes måte å obstruere arbeidet med å gjennomføre og implementere Reform 97 og evaluere Reform 94 på. Men jeg har lyst til å spørre de samme partiene: Hvordan vil kommuner, fylkeskommuner og skolefolk reagere på at enkelte avdelinger i departementet er halvert, når det ber om service eller svar?

       Blant de oppgaver som Stortinget har pålagt departementet, er den å utforme en ny etter- og videreutdanningsreform for voksne. Dette er tidkrevende og må gjøres ordentlig. Her skal bl.a ulike utdanningsinstitusjoners og organisasjoners rolle gjennomgås, det skal tas stilling til modulundervisning, kompetanse og finansiering. Det er et arbeid som er helt avgjørende for om vi lykkes i å opprettholde et solidarisk samfunn og øke verdiskapingen.

       Retten til arbeid er i økende grad knyttet til retten til utdanning, retten til å inneha de kvalifikasjoner arbeidsgiveren etterspør og kunnskapsutviklingen krever. Den teknologiske utviklingen er i ferd med å innhente fagarbeideren over 40 år og de ansatte på lager, i varehandelen og på reisekontorene, og skogsarbeideren må betjene en datastyrt skogsmaskin. I København må hjemmehjelperne taste seg inn på skjermen hver morgen for å finne ut hvilke klienter de skal ha. I NIC-landene i Sørøst-Asia er det ikke lenger slik at underbetalt og ufaglært arbeidskraft sikrer skipsbyggingsanbudene. Tvert imot, og derfor satser også bedriftene på skolering av sine ansatte for å sette dem i stand til å mestre teknologien. Kunnskap er nemlig blitt økonomi.

       La meg også få understreke behovet for økonomiske rammer som sikrer voksenopplæringsorganisasjonene vilkår som setter dem i stand til å drive både med yrkesopplæring, etterutdanning, folkeopplysning, fjernundervisning og tillitsvalgt opplæring. Jeg er glad for at en enstemmig komite sikrer § 20-ordningen i fagopplæringen, og at ordningen blir behandlet i bredden, fortrinnsvis i forbindelse med etterutdanningsreformen.

       Kunnskap vil spille en stadig større rolle i folks hverdag. Det betinger tilgjengelighet til kompetansesentra, til offentlig kunnskap og til offentlig informasjon. Bibliotekene vil fungere som viktige formidlere av teknologi, av litteratur og av fagkunnskap.

       Folkebiblioteket kan også bli et viktig senter for fritidsaktiviteter og ha en oppdragerrolle i å lære barn å håndtere bøker og oppslagsverk - ikke minst i det nye flerkulturelle samfunnet.

       I Norgesnettet for høyere utdanning er det viktig at vi sikrer fagbibliotekene som pulserende kunnskapssentre ved universiteter og høyskoler. Når det nå arbeides med å etablere et eventuelt sentralt bibliotekorgan, er komiteen opptatt av å sikre fagbibliotekene som en integrert del av universiteter og høyskoler.

       La meg for øvrig uttrykke lettelse over at Oslo kommune og staten nå er blitt enige om reguleringsplan for Blindern-området, slik at det nye universitetsbiblioteket kan bygges. I hele denne stortingsperioden har det vært bevilget penger til byggestart hver eneste høst, penger som ikke er brukt fordi Universitetet og kommunen ikke har kunnet enes om regulering.

       Kanskje aktualiserer denne saken behovet for å se nærmere på forholdet mellom høyere utdanningsinstitusjoner og deres vertskommuner. En enstemmig komite mener det er nødvendig med en del avklaringer i ansvarsforholdet mellom utdanningsinstitusjon, samskipnad og kommune. Folkeregistrering av studenter, ansvaret for velferdstiltak, rettigheter til sosialhjelp, helsetjeneste og tilrettelegging for bygg, boliger og barnehager er blant de områdene det er viktig å få en avklaring av. Komiteen ber derfor departementet vurdere å nedsette et offentlig utvalg for å utrede disse forholdene. Dette er i samsvar med et forslag fra Oslo Arbeiderparti som ble vedtatt av Arbeiderpartiets landsmøte.

       Samorganiseringen av kunsthøyskolene i Oslo er kommet godt i gang. For å styrke den nye administrasjonen foreslår komiteflertallet å bevilge penger til dette formålet. Komiteen viser til behandlingen av revidert nasjonalbudsjett, og mener at i påvente av lovbehandlingen kan de kunstfaglige høyskolene - de som da integreres i den nye høyskolen - benytte egne navn som underavdelinger. Jeg tror for øvrig det er viktig med en smidighet i selve omorganiseringsprosessen når vi først har fått til at vi skal ha denne nye kunsthøyskolen, som jeg syns er viktig, og jeg mener også det er nødvendig med fortgang i prosjekteringen og nyetableringen av denne kunsthøyskolen ved Seilduken i Oslo indre øst.

       Komiteens flertall ber også om å få sikret en videreføring av kunstskolen i Kabelvåg. Fra Arbeiderpartiets side er vi innforstått med at en plan for statlig overtakelse av tidsmessige grunner er vanskelig før jul. Det må være helt greit om det ordnes før sommeren, slik at vi kan få en sikring av skolen fra skolestart høsten 1997. Det er forresten spennende med en del av disse kunstutdanningene som virker som om de har en postgymnasial funksjon. For å komme inn på høyskolenivå må man ha en mellombels utdanning, og jeg tror kunstskolen i Kabelvåg fyller en slik funksjon for studenter som senere ønsker seg inn på kunstfaglige høyskoler.

       Komiteen er ellers opptatt av økonomisk fordeling til og mellom høyskolene, utdanning av helsepersonell og naturfagenes plass i skolen, som vi nylig hørte her i replikkvekslingen, samt tilstrømmingen til hovedfag og eventuell konvertering av studieplasser fra tradisjonelle universitetsfag til profesjonsutdanninger innen helse- og omsorgsfag ved de statlige høyskolene.

       Komiteens flertall går også inn for å opprette et professorat med vekt på kvinneperspektivet i teologien ved Det teologiske fakultet i Oslo - et ønske som har vært veldig sterkt fra Norske Kvinnelige Teologers Forening.

       Arbeiderpartiet må i denne prosessen tenke helhet, fordi det er mest solidarisk. Ressurssterke interessegrupper kan ellers få gjennomslag på bekostning av svake grupper, som ofte er mer lavmælte. Dessuten: Hvis vi heter opp økonomien igjen, med pris- og renteøkning som resultat, er det nettopp de svakeste som taper. Det er de unge barnefamiliene som taper på renteøkning og prisøkning - og det er et viktig anliggende for oss.

       Jeg vil så ta opp de forslag Arbeiderpartiet har fremmet i innstillingen alene og sammen med andre partier.

       For øvrig er det en feil i tallet under kap. 2410 i et av våre mindretallsforslag. Det skal jeg komme nærmere tilbake til.

       Rita H Roaldsen (Sp) : Jeg må si at representanten Nybakk er ganske hårsår i forhold til Reform 94 når hun sier at følgende forslag er å undergrave Reform 94:

       « Stortinget ber Regjeringen i salderingsproposisjonen vurdere behovet for strakstiltak for å sikre et kvalitetsmessig tilfredsstillende opplæringstilbud til de elevene som ikke har tegnet lærlingkontrakt og istedenfor får opplæringen i skole. »

       Dette er ikke et forslag som skal undergrave reformen, det er et forslag som skal kvalitetssikre reformen og gjøre den bedre.

       Så over til min egentlige replikk til representanten Nybakk: Arbeiderpartiet og Senterpartiet stod sammen om innholdet i Reform 97. Opplæringen av 6-åringer skulle baseres på førskolepedagogikk, med hovedvekt på lek. Det forutsetter imidlertid undervisningspersonell med førskolepedagogisk kompetanse. Utdanningskapasiteten for førskolelærere er økt, men det er dessverre ikke tilstrekkelig. Som svar på spørsmål fra Senterpartiet sier statsråden at antall studieplasser for førskolelærere vil bli redusert med 700 for 1997. Vi vet at for å gjennomføre reformen, med målet om full barnehagedekning, som også er Regjeringens mål, vil mangelen på førskolelærere i år 2000 bli bortimot 20.000, hvis vi ikke setter i verk tiltak. Men til tross for det ser det ikke ut som om Arbeiderpartiet ønsker å få lagt fram en handlingsplan for å få tilstrekkelig med førskolelærere. Da vi i vår behandlet adgangsregulering for universiteter, var Arbeiderpartiet med på en merknad der vi bad om at vi måtte bli orientert om handlingsplanen i budsjettet for 1997. Det skjedde ikke. Det naturlige ville da være å få dette fremlagt som egen sak, og det har Senterpartiet vært med på å fremme forslag om i innstillingen, og Arbeiderpartiet har fortsatt mulighet for å støtte vårt forslag.

Marit Nybakk (A) : Jeg tror ikke det er noen som er i tvil om at det er et økende behov for økt utdanningskapasitet for faggrupper innen helse- og omsorgssektoren, og det gjelder ikke minst førskolelærerutdanning. Vi har ved flere korsveier gitt uttrykk for at så lenge førskolelærerne skal inn i den nye småskolen - faktisk på alle fire trinnene - vil det i årene som kommer, også være behov for økt opptakskapasitet når det gjelder førskolelærerutdanningen.

       Vi er med på en flertallsmerknad hvor det står:

       « Flertallet vil sterkt understreke betydningen av fortsatt å prioritere økt opptak og vil be departementet komme med en gjennomgang av kapasiteten og forslag til tiltak i forbindelse med proposisjonen om dimensjonering og adgangsregulering våren 1997. »

       Vi tror altså at det riktige stedet å gi Stortinget denne tilbakemeldingen, er i den proposisjonen som også skal ta stilling til forholdet mellom studier ved de enkelte institusjonene.

       Vi har også sagt i denne innstillingen at vi tror og mener at man ved de statlige høyskolene i større grad enn hittil må være villig til å være med på å omforme studieplasser fra mer tradisjonelle universitetsfag - først og fremst grunnfag - til kapasitetsøkning innen en del av omsorgs- og helsefagene. Og jeg vil gjenta at sett fra Arbeiderpartiets side gjelder dette ikke minst førskolelærerutdanningen. Vi kommer til å ha behov for mange, mange flere førskolelærere i årene som kommer. Dette skal vi være med på å bidra til. Det betyr ikke at vi nødvendigvis må være med på et forslag som vel egentlig innebærer å gå inn på en annen komites område, nemlig familiekomiteens.

       Bjørg Hope Galtung hadde her teke over presidentplassen.

Siri Frost Sterri (H) : Ett område ble overhodet ikke omtalt i Marit Nybakks innlegg - forståelig nok. Derimot er det samme området omtalt i det jeg vil kalle Arbeiderpartiets skryteliste, deres generelle merknader, nemlig studiefinansieringen. Der står det nemlig:

« Stipendandelen er økt fra 14 % i 1993 til 26 % i 1996. »

       I så måte er det en god oppfølger av statsrådens uttalelser til VG den 29. oktober i år:

« Vi har økt stipendandelen fra 14 til 26 prosent siden 1993. »

       Det er ganske dristige formuleringer fra både Regjeringen og Arbeiderpartiet, særlig fordi vi vet at arbeiderpartiregjeringen kun har bidratt med 5 % av denne stipendøkningen. Med andre ord: Skulle vi lagt deres forslag til grunn, ville stipendandelen neste høst vært på 19 %. Arbeiderpartiet i Stortinget har bidratt med 9 %. De har støttet forslag som neste høst ville gitt 23 % stipendandel.

       Marit Nybakk hevdet i sitt innlegg at opposisjonen var « liten og prinsippløs » og demonstrerer maktesløshet med sitt stortingsregjereri. Nåvel, 1,5 milliarder kr i denne studiefinansieringsreformen vil ikke jeg hevde var stortingsregjereri, og heller ikke at det var lite eller prinsippløst. Tvert imot: Vi har stått ved våre løfter.

       Men det er ikke det spørsmålet gjelder. Nå er Arbeiderpartiet ute og gir nye løfter om fullstipendiering mot behovsprøving under aldersskillet. Og spørsmålet mitt til Marit Nybakk blir da: Vil det fortsatt være like stor avstand mellom ord og handling? Er dette tomme løfter, eller har de et tidsperspektiv for dette løftet, slik at vi kan håpe på drahjelp også fra Arbeiderpartiets side når vi ønsker å innfri et slikt løfte?

Marit Nybakk (A) : Arbeiderpartiet har faktisk fra og med 1986 foretatt en rekke forbedringer i studiefinansieringsordningen. I den første perioden, fra 1986 til 1990, prioriterte man en rekke selektive tiltak, f.eks at kvinnelige studenter som føder barn, skal få spesielle svangerskapsordninger, at vi skal ha sykepermisjonsmuligheter for studenter ved at de kan konvertere lån til stipend, osv. Høsten 1993 var stipendandelen på 14 %. Regjeringen la fram forslag om 18. %, og det ble 22 % i Stortinget. Så jeg tror Frost Sterri regner feil, for det er blitt foreslått økninger nesten hvert år etter at vi behandlet stortingsmeldingen om studiefinansiering og studentvelferd våren 1994. Og Arbeiderpartiet har faktisk i Stortinget, enten i innstillingen fra komiteen eller i salderingen, også vært med på den økningen som Stortinget har lagt inn.

       Arbeiderpartiets landsmøte har, som det helt riktig sies her, gått inn for at vi skal ha fullstipendiering i videregående opplæring. Det er i tråd med tidligere merknader, hvor også Arbeiderpartiet har vært med. Vi har også programfestet at vi skal ha 30 % stipendandel. Alt dette må imidlertid ses innenfor den totale økonomiske rammen, og det er mange grupper som står i kø. Det er ikke slik at Arbeiderpartiet kan gjøre som Høyre - skjære ned med en milliard på sysselsettingstiltak for de svakeste gruppene, fjerne hele morsmålsundervisningen, og så bruke lite grann av dette til studiefinansiering.

       Jeg har også lyst til å si at det ligger andre, spennende forslag fra Arbeiderpartiets landsmøte, bl.a en forsøksordning med 12 måneders studiefinansiering.

       Til det konkrete spørsmålet fra Frost Sterri vil jeg si at dette er et program som gjelder fra 1997 til 2001.

Øystein Djupedal (SV) : Marit Nybakk forsøkte å bortforklare det representanten Frost Sterri helt korrekt sa, nemlig at det er opposisjonen her på Stortinget som har gjort at stipendandelen i dag er 30 %. Jeg kan bekrefte alle de regnestykker Frost Sterri la fram. Og det samme vil Marit Nybakk kunne gjøre, hvis hun går tilbake i innstillingen.

       Nybakk tillot seg til og med å gi opposisjonen her på Stortinget karakter. Hun sa at opposisjonen ikke har fått toppkarakter. Nå vet ikke jeg om det er sånn at Marit Nybakk føler seg som en skolemester som har anledning til å gi karakterer til opposisjonen. Men hvis en skal gi Arbeiderpartiet karakter etter den budsjettbehandlingen komiteen har vært gjennom, er det åpenbart at de kommer dårligere ut enn det opposisjonen gjør.

       For det er nok en gang opposisjonen som driver utdanningspolitikk i denne sal - og det må jo være et tankekors. Alle de felt og alle de reformer som Arbeiderpartiet har tatt initiativet til - og mange av dem er positive - følges ikke opp i stortingssalen. Og når Arbeiderpartiet på toppen av alt skjærer ned 4,5 milliarder kr i skattøren til de kommunene som skal gjennomføre de reformene som settes i gang, blir det patetisk.

       Når det gjelder høyere utdanning, studiefinansiering, Reform 94, Reform 97, etterutdanning, ja, en kan nevne felt etter felt, har vi faktisk stått sammen med Høyre. Jeg må jo si at i mange sammenhenger liker jeg ikke den konstellasjonen, jeg hadde gjerne sett at den var en annen. Når Arbeiderpartiet ikke er til å snakke til, når det departementet legger fram, er det som er ansvarlig, punktum, og alt annet er uansvarlig, blir det, som jeg tillot meg å si, patetisk, og når det på toppen av alt blir hevdet fra skolemester Nybakk at vi ikke får toppkarakter, synes jeg det blir nesten komisk.

       Kirke-, utdannings- og forskningskomiteens budsjett ligger i størrelsesorden 600 mill. kr over det som Arbeiderpartiet foreslo. Jeg har lagt merke til at statsminister Jagland sier at det skal bygges hus i landet, og at en av pilarene i det huset er utdanning. De fleste vil være enig i at å investere i utdanning er fornuftig. Men mitt spørsmål til Marit Nybakk er da: Hvis man skal investere i utdanning, hvor er Arbeiderpartiet i alle de viktige utdanningspolitiske spørsmål der opposisjonen plusser på?

Marit Nybakk (A) : Hvis vi nå ser tilbake på den siste femårsperioden, har arbeiderpartiregjeringene fremmet forslag om og utarbeidet nye reformer fra topp til bunn, fra det nye Norgesnettet for høyere utdanning til 6-åringer i skolen. Dette er vesentlige strukturelle endringer som var helt nødvendige, både på grunn av det nye kunnskapssamfunnet og også fordi vi har fått helt nye familiekonstellasjoner som betinger at vi får en ny skole som er basert både på omsorg og læring. Det er altså Arbeiderpartiet som har tatt initiativ til og gjennomført samtlige av disse reformene. Jeg kan faktisk ikke erindre at opposisjonen i Stortinget - med mulig unntak av Høyre - har gått imot eller fremmet klare alternative forslag til disse utdanningspolitiske reformene. Det er Arbeiderpartiet som har drevet fram utdanningspolitikken, og det opposisjonen kommer diltende med, er å plusse på noen millioner ekstra her og der. Men det har egentlig ingen praktisk betydning for de store strukturelle endringene på utdanningssektoren, som historien antakelig vil kreditere oss med var blant de viktigste politiske skritt som ble tatt på slutten av dette århundret, for ikke å si årtusenet.

       Når det gjelder selve grunnskolereformen, er det jo også slik, som representanten Djupedal vet, at det ikke har vært noen reform i norsk politisk historie som har vært så grundig gjennomfinansiert, hvor man har gjort et så skikkelig arbeid både i Regjeringen og i Stortinget, og hvor Arbeiderpartiet har vært med på dette hele veien. Faktisk øremerkes det mer til denne reformen enn man har gjort ved noen tidligere anledning.

       Denne stortingsperioden har nærmest vært en endeløs reformperiode i våre utdanningssystemer. Store strukturelle endringer er vedtatt og delvis gjennomført i både videregående og høyere utdanning. Grunnskolereformen skal settes i verk fra 1. august 1997.

       Våren 1995 fikk Den norske kirke en ny lov som skal gi Kirken bl.a en sterkere organisering på lokalt plan.

       De aller fleste reformer har skjedd med støtte fra Senterpartiet når det gjelder hovedstrukturer. Vi har vært medspillere for hovedtrekkene i Reform 94, det samme gjelder for grunnskolereformen. Dette har sin basis i at både Senterpartiet og Arbeiderpartiet legger stor vekt på enhetsskoletanken som en bærende idé i organisering av våre skolesystemer. Det er et hovedmål for Senterpartiet å sikre alle elever i vårt land lik rett til utdanning uavhengig av evnemessige, økonomiske, sosiale og geografiske forhold.

       Enhetsskoletanken er på mange måter selve bærebjelken hele vårt samfunn hviler på. Brytes denne strukturen i filler, svekkes likhets- og likeverdsidealet på en rekke andre områder i vårt samfunn. En viktig forutsetning for enhetsskolens videre eksistens er imidlertid at man innen dens rammer ivaretar den enkelte elevs behov.

       Men strukturendringer gir ikke automatisk enhetsskolen bedre kvalitet. Planene må følges opp med tilstrekkelige midler til skoleledelse, etter- og videreutdanning, utstyr og gode fysiske rammer. Og på dette området skiller Senterpartiet og Arbeiderpartiet lag. På disse områdene satser Arbeiderpartiet langt fra nok til at vi får den kvalitet som vår ungdom fortjener på sin utdanning. Men Senterpartiet kan ikke sitte stille og se på den kvalitetsforringelse som i dag skjer i våre grunnskoler. Samtidig med at det i vårt land er et større privat forbruk enn noen gang, forslummes i mange kommuner våre skoler, og elever tilbys utstyr og læremidler som i alle fall ikke hører framtiden til. Vi opplever at grendeskoler legges ned i økt tempo, og antall elever pr. lærer er på vei oppover. Vi ser også forskjellene skolene imellom øke, og disse er i dag så store at selve enhetsskolens idé om lik rett til utdanning trues. Den sikreste vei til å ødelegge vår offentlige enhetsskole og fremme privatskoletanker i vårt land går gjennom en svak kommuneøkonomi. Og i dag lyder kravet om flere privatskoler med økt styrke. Det kan Regjeringen delvis takke seg selv for, for dette er et direkte resultat av sultefôring av Kommune-Norge.

       Vi støtter heller ikke Regjeringens råkjør med å presse gjennom grunnskolereformen i alle kommuner høsten 1997. Hele tiden har Senterpartiet sagt at denne reformen skal være en kvalitetsreform. Men det hjelper lite med en estetisk flott læreplan når store deler av 6-åringene må tilbringe skoledagen i brakker og skolelokaler med svært begrensede lekemuligheter, og lærerne tilbys et minimum av etter- og videreutdanning. Daglig får jeg henvendelser fra foreldre som har stor angst for 6-åringenes skolevei - de må gå i områder som ikke er beregnet for skoleelever.

       Når Senterpartiet støttet Reform 94, var det med den klare forutsetning at det skulle være mulig å korrigere underveis. I vår vedtok flertallet i Stortinget å frita lærlinger for arbeidsgiveravgift for å stimulere bedrifter til økt satsing på lærlinger. Vi vet alle at målet om 17.000 lærlingplasser langt fra ble nådd. I en slik situasjon oppleves det som en ren provokasjon fra Regjeringens side at vedtaket om fritak for arbeidsgiveravgift ikke ble satt ut i livet av Regjeringen. Å sette til side Stortingets vedtak i denne saken er ikke noe mindre enn et svik mot alle de elever som i dag går uten å få den lærlingplass de var blitt forespeilet. Dersom Regjeringen fortsatt ønsker Senterpartiet som en støttespiller i forhold til Reform 94, må viljen til korrigeringer bli langt større enn det denne saken viser.

       Senterpartiet er sterkt opptatt av at kvalitet skal prege våre skoler og utdanningssystemer. Det skal være samsvar mellom våre mål og det praktiske liv. Vi ønsker derfor at Stortinget skal ha anledning til å følge utviklingen i våre skoler på en tettere måte enn i dag. Jeg er glad for at vårt forslag om at statsråden skal gi en årlig utdanningspolitisk redegjørelse, fikk støtte fra en samlet komite. I denne redegjørelsen skal måloppnåelse og kvalitetssikring i hele vår utdanningssektor, fra grunnskole til høgre utdanning, stå i fokus.

       I sin regjeringserklæring har vår nye statsminister Jagland gitt sin tilslutning til det budsjettforslag som foreligger. Stø kurs-politikken skal fortsette, sier Jagland, og snakker varmt om dialog og samråding og om behov for etter- og videreutdanning. Vi hører om rettferdig fordeling, og at alle grupper skal trekkes med. Det er ikke vanskelig å gi sin tilslutning til det aller meste av dette. Men hvordan kommer så dette til uttrykk i den praktiske politikk?

       La oss først se litt på etter- og videreutdanning. Regjeringen ynder å kalle Reform 97 for århundrets skolereform. I det året som denne reformen skal settes ut i livet, kutter Regjeringen 10 mill. kr til etter- og videreutdanning i grunnskolen. Fjernundervisningen og studieforbundene, som bidrar sterkt til likeverdige utdanningsmuligheter i hele vårt land, må tåle kutt på titalls millioner. Hva mener egentlig Regjeringen når den hevder at etter- og videreutdanning skal være et satsingsområde?

       La oss se litt på spørsmål knyttet til dialog og samråding. Den forrige regjeringen hadde kommet fram til en forståelse med Kirken om at den skulle behandles som et trossamfunn og ha full frihet i indre anliggender. Noe av det første som skjer etter skifte av statsminister, er at Arbeiderpartiet på sitt landsmøte vedtar at Den norske kirke ikke lenger i likhet med andre trossamfunn skal være unntatt fra likestillingsloven.

       Jeg vil si meg enig med biskop Ola Steinholt som i Vårt Land 12. november sier følgende:

« Hvis Arbeiderpartiet ønsker et skille mellom stat og kirke, så må de bare kjøre et løp med overstyring og maktbruk overfor Den norske kirke ».

       Jeg er enig i at likestillingsspørsmål er viktig, og jeg ønsker sterkt at også Kirken skal praktisere likestilling, men disse spørsmål må Kirken få lov til å slite med selv. Det mener jeg også Regjeringen burde la den få lov til. Derimot kan jeg ikke godta den slette lovetterlevelse som stadig avdekkes i flere departementer i forhold til arbeidsmiljøloven, og ikke minst i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i forhold til offentlighetsloven. Disse indre forhold bør Regjeringen snarest rydde opp i, men overfor Kirken er dialog og ikke maktbruk den eneste farbare vei om man ønsker å beholde statskirken. For Kirken kan ikke og skal ikke finne seg i å bli styrt på politiske premisser.

       Men overfor Kirken burde Regjeringen kjenne langt større ansvar for å sette den i stand til å gjennomføre det lokale selvstyret som den nye kirkeloven forutsetter. Det har Regjeringen helt glemt i budsjettsammenheng. At hele kirken opplever budsjettforslaget som en skuffelse, er meget godt forståelig.

       Så noen ord om rettferdig fordeling. Regjeringen sier at den vil utjevne forskjeller og økonomiske kløfter mellom generasjoner. Hvordan kommer så dette til uttrykk i årets budsjett? Jo, Regjeringen foreslår skattelette til dem som tjener mest, men gir ingenting til studenter, selv om partiet for lengst har vedtatt en målsetting om 30 % stipend. For Senterpartiet er det en hovedmålsetting å gi de unge en utdanning uten at de skal knuges under tyngden av stor gjeld og høye renter.

       Hva blir så konklusjonen? På mange måter synes det å være blitt større avstand mellom liv og lære i Arbeiderpartiet i denne stortingsperioden. Partiet er blitt vanskeligere å forholde seg til. Dette kommer også til uttrykk i hvordan Stortingets vilje blir fulgt opp med hensyn til hvordan Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet tar signaler gitt gjennom merknader og vedtak. Flertallsmerknader blir sjelden fulgt opp, og også flertallsvedtak blir stadig oftere neglisjert.

       I en kommentar i VG skriver politisk redaktør Olav Versto følgende:

« Thorbjørn Jaglands styreform er en vanskelig balansegang mellom det å lytte og det å lede.

       Partivennene vil kalle Jaglands metode demokrati i praksis. Det kan være like nærliggende å kalle den raffinert hersketeknikk. »

       Bare framtiden vil vise hva som blir den endelige konklusjonen av Arbeiderpartiets invitasjon til dialog. Foreløpig har ikke lytteevnen vært mest framtredende i Regjeringens opptreden. Men det er jo lov å håpe.

       Dermed vil jeg ta opp de forslag vi har stilt på Senterpartiets vegne, eller der vi er forslagsstillere sammen med andre parti.

       Ottar Kaldhol (A) : Eg skal gje til kjenne med det same at for ein som representerer regjeringspartiet, var det sjølvsagt mykje å gripe fatt i i det innlegget som Manneråk heldt - eg tenkjer då i positiv lei. Men eg må også innrømme at eg ikkje blei så veldig inspirert av det.

       Det er ei kjensgjerning at staten i nært samarbeid med kommunane - eg hadde nært sagt i detalj - har rekna ut kor stor del staten skal yte i finansieringa av den reformrelaterte delen av grunnskulen. Det som undrar meg litt, er at når det er eit faktum, kvifor er då Senterpartiet i lag med opposisjonen i Stortinget i denne innstillinga så opptatt av å understreke nærmast at kommunane sjølvsagt har eit ansvar for vidareutvikling og vidareutbygging av grunnskulen? Samtidig er ein altså opptatt av å understreke at departementet har eit overordna ansvar på dette området, der kommunane har ansvaret. Vi som representerer regjeringspartiet, blir iallfall litt forvirra i forhold til kva det er opposisjonen eigentleg meiner med det som dei seier i denne innstillinga. Dersom eg var ordførar no - som eg ikkje er, men kanskje skulle ønskje at eg var - ville eg faktisk ha tatt meg ein tur til Stortinget og spurt om kva opposisjonen faktisk meiner med det som dei seier i denne innstillinga, der ein prøver å så tvil om kven som har ansvaret for den vidare utbygginga av grunnskulen.

       No veit vi at det ofte er slik at når dei største steinane blir fjerna, så blir sjølv - eg hadde nær sagt - dei største av dei små relativt store. Mitt inntrykk er at det faktisk ikkje er mykje igjen i denne grunnskulereforma å drive partipolitikk på, og då prøver ein å så tvil om kven som har ansvaret for den vidare utbygginga av reforma. Kan Senterpartiet avklare på vegner av opposisjonen kva dei eigentleg meiner med det dei seier i innstillinga når det gjeld forholdet mellom storting og lokalsamfunn på dette området?

       Hvor har Senterpartiet det fra at denne opplæringsboken er svaret på behovet for kvalitetssikring i videregående skole? Frykter ikke Senterpartiet den byråkratisering av skolen som opplæringsboken innebærer? Synes Senterpartiet det er riktig at lærerne fremfor å bruke tid til undervisning og til den enkelte elev skal bruke tid på å notere og krysse av i denne boken? Mener Senterpartiet at det er riktig å presse igjennom dette prosjektet i 1997, mot lærernes vilje og før prøveprosjektene er evaluert?

       Det er satt i gang en del prøveprosjekt når det gjelder opplæringsboken, også innenfor allmennfag. Hadde det ikke vært riktig at man først evaluerte disse før man påtvinger alle skoler og alle lærere å gjennomføre dette prosjektet?

Sigurd Manneråk (Sp) : Først til kommentaren om at Senterpartiet synes å ha løsrevet seg litt fra å være støttespiller i forhold til Reform 97. Da må jeg nok skuffe hr. Sanner litt. Reform 97 var en nødvendig reform, og den har veldig mange kvaliteter. Men den har også en del mangler som avsløres underveis, og de manglene har Senterpartiet hele tiden vært opptatt av at vi må korrigere. Har vi ansvaret for en ting, så har vi også et stort ansvar for å sørge for at kvaliteten her blir sikret. Og når det gjelder det med kvalitetssikring, synes det å være større sammenfallende interesse mellom det Høyre står for og det vi står for, men det gjelder ikke den øvrige delen av Reform 97.

       Når det så gjelder opplæringsboken, kan det sikkert sies veldig mye om den. Jeg er heller ikke 100 % sikker på at dette vil være det grepet som gjør at vi får en evaluering i skolen framover, slik at vi vil komme et skritt videre og bli bedre når det gjelder å la eleven få muligheter til å få en opplæring i forhold til skolens mål. Men det er nødvendig med en utvikling på dette område, og en utvikling kommer aldri i gang hvis vi hele tiden bare står på stedet hvil. Derfor er dette som nå kommer, et supplement. Men Senterpartiet har også sagt, i likhet med de andre partiene som vi danner flertall med, at dette også skal være gjenstand for evaluering. Ettertiden får vise om dette vil være noe som kan overleve i norsk skole som et alternativ til den karaktergivning vi har i dag. Derfor er vi absolutt med på å ville forsøke dette.

Øystein Djupedal (SV) : I mangt og mye i dagens innstilling er Senterpartiet og SV enige, og det setter jeg pris på. Vi er med på å utgjøre et flertall i svært mange viktige utdanningspolitiske spørsmål. Jeg ble litt overrasket i stad over hr. Manneråks lange forsvar for at likestillingsloven ikke skal gjelde Den norske kirke, for jeg la jo merke til at Marit Arnstad - senest på TV forrige dagen - sa at gruppa nok var delt i det spørsmålet. Jeg har også vondt for å se hvorfor Manneråk mener at likestillingsloven når det gjelder Kirken, går på trosspørsmål. Den har jo ikke noe med trosspørsmål å gjøre, den har med helt andre forhold å gjøre. Men la nå det ligge. Det var ikke det som var mitt anliggende.

       Senterpartiet er opptatt av Kommune-Norge og at Kommune-Norge skal være økonomisk i stand til å møte de mange utfordringer som vi pålegger dem. I de nye læreplanene for den tiårige grunnskolen forutsettes det også kjennskap til bruk av informasjonsteknologisk verktøy, altså det som kalles PC. Vi vet gjennom mange ulike undersøkelser at det naturlig nok er en veldig forsømt del av norsk grunnskole - jeg sier « naturlig nok » fordi kommunene har mer en nok å streve med og altså ikke har råd til å investere i det som de fleste vil synes er selvfølgelig. Det ble bl.a nylig offentliggjort en undersøkelse som var gjengitt i Dagbladet i går, som viser at vi i Norge ligger på desidert jumboplass når det gjelder PC i skolen. SV har i innstillingen tatt et første skritt for et krafttak for skolen også på det feltet, slik at det skal være mulig for elevene å få kjennskap til informasjonsteknologi, og slik at vi kan unngå de geografiske, sosiale og kjønnsmessige skillene som vi vet fins når det gjelder å beherske informasjonsteknologi. Det er av de ting som jeg vil tro Senterpartiet er bekymret over og opptatt av.

       Da er min utfordring til Senterpartiet: Vil Senterpartiet i framtida i statsbudsjettsammenheng være med og delbevilge penger til informasjonsteknologisk utstyr i skolen, fordi vi ser at kommunene sjøl ikke vil være i stand til å ta det løftet hvis vi ikke gir drahjelp fra Stortingets side?

Sigurd Manneråk (Sp) : Først til likestilling i Kirken. La meg bare si at jeg i mitt innlegg har gitt uttrykk for det som er Senterpartiets holdning og programformulering for inneværende periode.

       Så til informasjonsteknologien i utdanningen. Dette er et av de områdene hvor vi mener det vil være en enorm utfordring i tiden framover å skaffe likeverdige forhold. Kanskje kan selve enhetsskolen igjen bli truet hvis vi ikke greier å få til en bedre likhet på dette feltet, ikke bare for elevene, men også skolene imellom, kommunene imellom. Jeg ser på satsingen som viktig ut fra veldig mange forhold. Den kan på flere felt representere fare, men den representerer ikke minst muligheter, og de mulighetene må vi sørge for at alle barn i Norge får del i. For å skaffe den likheten tror jeg nå jeg kan si at dette vil være et av de områdene som vi vil være med på å løfte fram i de neste statsbudsjettene. I forbindelse med utdanningsloven som vi skal behandle om ikke så lenge, vil det kanskje også bli spørsmål om å komme med standardkrav på dette området. Det er utenkelig at alle kommuner kan makte dette uten en sterk statlig medvirkning. Jeg mener at på dette feltet bør svaret være noe i retning av den fullfinansieringen som ble lagt til grunn for Reform 97.

       Høyskolereformen og reform i videregående opplæring er igangsatt. Neste høst kommer reformer i grunnskolen, så kommer en lærerutdanningsreform, og mot århundreskiftet en etter- og videreutdanningsreform for voksne.

       Regjeringens vilje til å starte reformprosessen er stor, men viljen til samtidig å kvalitetssikre reformene mangler. Dette er Høyres sterkeste og alvorligste anklage mot Arbeiderpartiet. Manglende kvalitetssikring kjennetegner også budsjettforslaget for neste år og er hovedårsaken til Høyres betydelige endringsforslag, nå som gjennom hele denne stortingsperioden.

       Høyre anklager Regjeringen for å svikte sitt ansvar for tilstrekkelig grunnbudsjettering innen utdanning. Årsaken er åpenbar: Arbeiderpartiet ønsker offentlig innsats på de fleste områder. Samtidig erkjennes nødvendigheten av å begrense den offentlige veksten av hensyn til stabiliteten i norsk økonomi. Da blir resultatet som i det foreliggende budsjettforslag: Midlene smøres tynt utover det hele, blir utilstrekkelige på viktige og prioriterte områder hvor det offentlige har et klart overordnet ansvar, og hvor det er åpenbare behov for sterkere offentlig innsats for å løse økende problemer. Dette gjelder særlig innen helse, kriminalitetsbekjempelse og utdanning. Høyre stiller seg derfor bak et krav om å få en årlig utdanningspolitisk redegjørelse i Stortinget, hvor nettopp kvalitet i utdanning på alle nivåer vil måtte stå sentralt.

       Høyskolereformen i 1994, med omorganisering av de regionale høyskolene til 26 statlige høyskolesentra, hadde én overordnet hensikt: Å gi sterkere faglige enheter. Samtidig ligger det rasjonaliseringsgevinster i en slik omorganisering. Men for å kunne ta ut slike gevinster er det oftest nødvendig å vise noe tålmodighet. Det er grunn til å anta at en økonomisk pukkeleffekt også gjør seg gjeldende ved denne reformen. Høyre krever derfor en gjennomgang av høyskolenes økonomiske situasjon ved fremleggelse av revidert nasjonalbudsjett til våren.

       Høyre har nå fått et flertall med i vår bekymring over gjennomføringen av Reform 94. Reformen kom allerede fra starten av skjevt ut. Til nå er tre årskull av norsk ungdom underveis i en høyst uferdig reform. Reformen preges av betydelige mangler og svakheter, uten at Regjeringen viser vilje til å foreta justeringer. Senest i Adresseavisen av 19. oktober i år uttaler statsråd Sandal at vi må ha is i magen, « og ikke la synsere og pressgrupper bestemme kursen fremover. » Sandals totale avvisning av nødvendige justeringer som bl.a. Høyre har påpekt, kommer i et underlig lys når selv statsministeren nå innrømmer at endringer er nødvendig. I Jaglands første samråd uttalte elevrådet ved Melhus videregående skole ifølge Nationen av 14. november bl.a.: « Vi har vært prøvekaniner. Nå må du rette opp det som er feil. » - « Som politiker innser jeg at ikke alt har gått etter planen », svarte Jagland.

       Det største og mest akutte problemet nå er mangelen på lærlingplasser. 6.000 elever fikk ikke lærlingplass i høst, og har fått tilbud om 10 måneders opplæring i skole som erstatning. Skolene takler dette som best de kan, og følger lojalt opp den garanti Stortinget har gitt. Men Høyres bekymring gjelder elevene: Å avspise elever som ønsket to års opplæring i bedrift frem til fagbrev, med ti måneders opplæring til fagbrev i skole, er en ren nødløsning. Flertallet i komiteen hevder at det er stigmatisering når Høyre sier at disse fagbrevene ikke blir fullverdige. Nå må vi slutte å lure oss selv, elevene lar seg ikke lure og heller ikke bedriftene, som senere skal sysselsette ungdom med slikt avkortet fagbrev. Vi må tvert imot ta utgangspunkt i denne realiteten og iverksette nødvendige strakstiltak for å hindre at de unge i verste fall risikerer å komme ut med verdiløse fagbrev. Men vi må handle raskt. Regjeringen må komme tilbake i salderingsproposisjonen med forslag til strakstiltak.

       Reform 97 skal iverksettes fra neste høst, men fortsatt gjenstår nødvendige avklaringer for kommunene. For å forhindre panikkartede innkjøp av skolebøker i sommermånedene er det nødvendig at Regjeringen i salderingsproposisjonen fremlegger nytt forslag til finansiering. Klok av skade ønsker Høyre allerede nå å sørge for en kvalitetssikring av denne viktige reformen. En faglig evaluering må løpe parallelt med oppstart.

       Det er oppsiktsvekkende at Regjeringen ikke tok signalet fra opposisjonens påplussing av midler til etterutdanning for lærere i grunnskolen ved behandling av revidert nasjonalbudsjett i juni i år. Regjeringen opptrer som om den skulle være både døv og blind. Den foreslår reduksjon av midler til etterutdanning under Reform 94, ingen økte midler til etterutdanning under Reform 97, og statsråden belærer Stortinget om at økt innsats for bedre skoleledelse, som bl.a. Høyre etterlyste ved behandling av kommuneøkonomiproposisjonen i juni, er et ansvar for partene i arbeidslivet. Økt satsing på nødvendig etterutdanning av lærere og skoleledere er helt avgjørende for å kvalitetssikre reformene, derfor har Høyre gledelig nok fått flertall for forslaget om ytterligere 50 mill. kr til disse formål. En nødvendig endring av grunnutdanningen for lærere som følge av reformene vil først bli iverksatt høsten 1998 etter at Stortinget har behandlet saken. De første kullene kommer tidligst ut i skolen i år 2002. Dette understreker mer enn noe nødvendigheten av betydelig satsing på etterutdanning i årene fremover av de lærere som arbeider i skolen i dag, og som fortsatt arbeider i skolen langt inn i et nytt hundreår.

       Det er for tiden stor uro i skolen, med streiker og fare for nye streiker på alle nivå. Felles for uroen er anklagene mot Regjeringen for manglende kvalitetssikring. Høyre tar dette på alvor og gjør nødvendige endringer i budsjettinnstillingen. Et godt stykke på vei får vi oppslutning fra et flertall i Stortinget. Men følgende spørsmål må i høy grad stilles til Regjeringen ved statsråd Sandal og til Arbeiderpartiets gruppe i Stortinget: Tar de signalene og uroen på alvor? Høyre trodde Arbeiderpartiet mente alvor med sitt løfte til studentene om 30 % stipendandel. I dag vet vi bedre. Store ord og tomme løfter fra Arbeiderpartiet til tross - vi fremmer nå forslag om 30 % stipend fra neste studieår av, slik vi lovet studentene for fire år siden. For et par år siden var parolen blant studentene å få en studentmilliard. Den har de nå fått og vel så det. 1,5 milliarder i økte årlige driftsutgifter er konsekvensen av stipendøkningene fra 14 % i 1993 til 30 % neste høst. Arbeiderpartiet har også sviktet sitt løfte om stipend til folkehøyskoleelevene. Vi sørger for å innfri dette løftet. Kvoteprogrammet for studenter fra u-land og Øst-Europa fungerer ikke etter forutsetningene. Derfor ber vi om en egen sak i løpet av våren om dette. Jeg ber også statsråden merke seg flertallets merknader knyttet til fjernundervisningsstudenter for å sikre at retten til utdanningsstøtte blir reell og ikke bare prinsipiell. Høyres og flertallets forslag til økninger til vitenskapelig utstyr og stipendiat-/post doc.-stillinger er uttrykk for helt nødvendig satsing for å sikre kvalitet i høyere utdanning. Universitetene og høyskolene har lenge fremlagt dokumentasjon som til fulle understreker behovet for sterkere satsing. Regjeringen erkjenner dette langt på vei i proposisjonen, men igjen demonstreres det at det er lang vei for Arbeidspartiet fra ord til handling.

       Stortinget har besluttet nasjonal åpning for tradisjonelt åpne universitetsfag. Denne beslutningen kan imidlertid bli undergravet av Regjeringen fordi det ikke foreslås tilstrekkelig med nye studieplasser på hovedfagsnivå, som for alvor nå representerer en flaskehals innen høyere utdanning. Derfor foreslår vi 25 mill. kr til å opprette flere studieplasser på hovedfagsnivå, og vi foreslår 15 mill. kr mer til oppretting av studieplasser i høyskolene til økt opptak innen sykepleierutdanningen og andre helsefagutdanninger.

       Regjeringen foreslår opprettet et nytt Norgesnettråd. Denne saken er altfor dårlig utredet til at flertallet vil behandle saken nå. Jeg registrerer at statsråden har satt i gang en hastverkspreget sjarmoffensiv overfor universitets- og høyskolerådene som har ført til at disse rådene pr. faks ved budsjettavgivelse i komiteen plutselig har endret syn. Slik ønsker ikke Høyre å behandle viktige saker, og vi forutsetter at Regjeringen i egen sak gir Stortinget et bedre gjennomarbeidet forslag som grunnlag for beslutning.

       Stortinget behandlet i vår forslag til ny kirkelov som innebærer økt kirkelig selvstyre. Regjeringen løper imidlertid fra sitt ansvar for en grunnbudsjettering basert på de nye oppgaver Kirken har fått. Dette er uakseptabelt og er bakgrunnen for at vi ber Regjeringen ved fremleggelse av kommuneøkonomiproposisjonen for 1998 foreslå de nødvendige bevilgninger som kirkelovvedtakene forutsetter.

       Høyre inngår i et flertall som ønsker opprettet et praktisk-kirkelig kompetansesenter i Tromsø, og mener dette kan bidra til å bedre rekrutteringen til kirkelige stillinger i Nord-Norge.

       Jeg er imidlertid svært skuffet over at kirkestatsråden ikke gir tilbakemelding i proposisjonen om hvilke initiativ han vil ta for å etterkomme Stortingets ønske om å la Nidaros fremstå som kirkelig sentrum, som Kirkens hovedstad. Jeg forutsetter at dette ikke blir neglisjert fra Regjeringens side og imøteser, dog med en viss utålmodighet, statsrådens initiativ. Desto gledeligere er det å konstatere at Kirkerådet for sin del tar dette på alvor og vil gjøre Trondheim til fast møtested for kirkemøtet. Og flertallet slutter fullt opp om det treårige forsøket med pilegrimsprest knyttet til Nidaros. Vi fastslår at stillingen må bli permanent etter 1997 og foreslår opprettet en stilling som pilegrimsprest ved Hamar bispedømme i den andre enden av pilegrimsleden.

       Høyre er også med på økte bevilgninger til flere kateketstillinger, soknediakoner, prester og til Sjømannsmisjonen. Vi foreslår statlig bevilgning til vedlikehold og restaurering av Stavanger domkirke og imøteser en tilstandsrapport fra Regjeringen for våre middelalderanlegg som utgangspunkt for statlig satsing.

       Men tillat meg et lite tankekors igjen knyttet til det manglende samsvar mellom Arbeiderpartiets ord og handling. Kirken er gitt økt økonomisk og juridisk selvstyre gjennom Stortingets behandling av kirkeloven og har som trossamfunn selvstyre i lærespørsmål. Allikevel opptrer Arbeiderpartiet fortsatt med stor styringsiver overfor Den norske kirke. Arbeiderpartiets landsmøte vedtok på benkeforslag å trosse Harlem Brundtland-regjeringen - likestillingsloven skal gjelde for presteansettelser. Kirkestatsråden anklager Kirken for demokratisk underskudd ved at bare 3 % av Kirkens medlemmer deltar ved menighetsrådsvalg. Men Arbeiderpartiet i Stortinget sier nei til å være med og bevilge 2 mill. kr til informasjonstiltak for å øke oppslutningen om menighetsrådsvalg i 1997. Og styringsiveren tar virkelig overhånd når Arbeiderpartiet for det første ber departementet opprette to professorater med det de kaller hovedvekt på kvinneperspektivet i teologisk forskning og undervisning ved Universitetet i Oslo og Menighetsfakultetet - dette er ønsker som i hvert fall ikke jeg har mottatt fra institusjonene selv - og for det andre ønsker å øremerke en ny kontorstilling ved biskop Köhns kontor i Hamar bispedømme innenfor Kirkens eget rammebudsjett. Er det slik Arbeiderpartiet vil gi innhold til statsminister Jaglands ord, da han i VG-intervju den 27. oktober uttalte:

« Jeg ser det som Regjeringens oppgave å bære frem nye strømninger, nye retninger i Kirken. »

       I så fall gjør Kirken klokt i å starte et utredningsarbeid for å skille kirke og stat.

       Jeg hadde også tenkt å si noe om Regjeringens satsing på næringsrettet forskning, men siden det i første rekke er en annen statsråds ansvar, og hun ikke er til stede nå, velger jeg å la det ligge, og vil heller, siden hun kommer til å være til stede i morgen når Næringsdepartementets budsjett blir behandlet, benytte anledningen til å ta ordet da, slik at hun også kan merke seg de innvendinger vi måtte ha, knyttet til Regjeringens forskningspolitikk på det området. Jeg regner med at statsråd Sandal har mer enn nok med å merke seg alt som fremkommer rettet mot hans departement i denne debatten.

       Med dette tar jeg opp forslagene nr. 15 -19 og nr. 21 -23 i innstillingen.

       Marit Nybakk (A) : Først en korrigering: Vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte om å la likestillingsloven også gjelde for Kirken, var ikke et benkeforslag, men en enstemmig innstilling fra redaksjonskomiteen.

       Siri Frost Sterri er opptatt av kvalitet på utdanningen. Jeg har lyst til å konfrontere henne med det som skjer i Oslo, hvor Høyre er blitt enig med Fremskrittspartiet både om stykkprisfinansiering av videregående skoler og fritt skolevalg. Tror Siri Frost Sterri at en del av de skolene som blir valgt bort av de flinkeste elevene i et slikt tilfelle ved stykkprisfinansiering, kommer til å være blant dem som har høyest kvalitet? Det var det ene.

       Så er representanten Frost Sterri opptatt av lærlingsituasjonen og av de elevene som må gå på skole istedenfor å ha lærlingplass. Mener virkelig Høyre at man løser så omfattende strukturelle problemer som dem vi står overfor når det gjelder å skaffe lærlingplasser, ved å fjerne arbeidsgiveravgiften - er ikke det å stikke hodet i sanden? Og hvordan skal man gjøre det i Finnmark, som ikke har arbeidsgiveravgift? Jeg tror vi må se på dimensjoneringen av de enkelte linjene litt mer langsiktig for bl.a å hindre mismatch, for å sikre små fag, sørge for fagarbeidere til en forventet og ønsket næringsutvikling. Når vi ser lavere søkning enn det som vi hadde forventet på enkelte fagområder, vil vi høre om ikke det, snarere enn det å senke arbeidsgiveravgiften, er tiltak som vil bedre lærlingsituasjonen i Reform 94 framover.

Siri Frost Sterri (H) : Først til denne oppklaringen knyttet til likestillingsvedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte. Jeg må innrømme at jeg har tillagt det unnskyldende virkning, idet jeg trodde dette var et benkeforslag, men desto verre, må jeg si, med de opplysninger som nå fremkommer.

       Når det gjelder skolens kvalitet og Høyres ønsker om å innføre en stykkprisfinansiering og fritt skolevalg - heldigvis kan vi ha mulighet til å få gjennomført og utprøvet dette i Oslo - tror jeg det er helt riktig at årsaken til bortvalg av skoler bl.a kan være dårlig kvalitet. Men det som er viktig, er at man får rede på hva som er gode skoler, og årsaken til at elever eventuelt velger seg bort fra andre skoler. Da vil jo politikerne få en mulighet til å gjøre noe med det. Poenget er ikke at vi kan akseptere å ha dårlige skoler, men vi må få vite hvordan situasjonen i skolene er, og så kan vi politikere gjøre noe med det.

       Et annet poeng som er knyttet til fritt skolevalg, er at vi ønsker at skolene skal få dyrke sin styrke i å lage spesielle profiler på en del av valgfagene knyttet til skolen, som gjør at de kan bli attraktive for ulike grupper av elever. Dette har vi stor tro på, og vi tror at slike systemomlegginger i seg selv vil bidra til å fremme kvalitet gjennom konkurranse.

       Men så til det jeg syns er mest problematisk ved Arbeiderpartiets holdning til Reform 94. De sier i innstillingen at de tror ikke at det å fjerne arbeidsgiveravgiften vil løse problemene. Vi forholder oss til at en rekke bedrifter sier at da vil de kunne stille opp med en rekke nye lærlingplasser. Vi tror ikke dette alene er nok til å løse problemene, til det er det altfor mange problemer.

Rita H Roaldsen (Sp) : Senterpartiet har sett på en frivillig skolefritidsordning som et viktig tiltak for å hindre at små barn blir gående uten tilsyn etter skoletid, og for å hindre at vi får flere nøkkelbarn. Høyre har ikke vist vilje til å støtte statlig finansiering av skolefritidsordningen. Men det er et lyspunkt i sikte, for nå ser det ut som Høyre er på glid i denne saken. De skal i alle fall gi 6-åringene et tilbud om skolefritidsordning. Men det blir noe galt i argumentasjonen til Høyre når de hevder at 6-åringene må få en skolefritidsordning fordi de hadde flere timer i barnehagen. Det samme vil jo gjelde for 7-åringene, som også vil komme rett fra barnehagen. Og en kan vel ikke forvente at 7-åringene er så veldig mye mer modne enn 6-åringene når det gjelder å klare seg selv til foreldrene eventuelt kommer hjem fra arbeid. Ser fremdeles ikke Høyre at dette er en ordning som er viktig for barna og foreldrene, og at staten må medvirke til finansieringen for at kommunene skal få økonomi til å sette den i verk?

       Så til slutt: Høyre har tidligere vært med på å etterlyse en handlingsplan for å få utdannet flere førskolelærere og få nok førskolelærere til å være i yrket. Nå vil Arbeiderpartiet og Høyre ha dette som en del av reguleringen av adgangen til høyere utdanning, men opptaket til førskolelærere får vi uansett på adgangsreguleringen. Problemet er at førskolelærerne forsvinner ut av yrket i løpet av kort tid. Derfor må man se dette i en større sammenheng, både utdanningskapasitet og hva som kan få førskolelærere til å bli lenger i yrket.

Siri Frost Sterri (H) : For å ta det siste først, fordi det er det enkleste å rydde av veien: Her er det nok litt misforståelser. Gjennom stemmeforklaringer når vi er ferdig med debatten i dag, vil jeg på vegne av Høyre gi uttrykk for at vi kommer til å støtte forslaget om handlingsplan. Når vi ikke har vært med på å fremme dette forslaget gjennom innstillingen, er det rett og slett fordi denne handlingsplanen ikke er noe som vår komite har bedt om og etterlyst fra vår statsråd, for å si det sånn. Dette er noe barne- og familiekomiteen har etterlyst overfor barne- og familieministeren, og det er hun som skal fremlegge den for den komiteen. Da syns vi det er en dårlig idé at vi griper denne saken i vår komiteinnstilling og kan skape forvirring om hvor denne saken egentlig skal behandles. Vi får som sagt behandlet spørsmålet om dimensjonering av utdanningsplasser for førskolelærere gjennom den dimensjoneringsmeldingen vi får til våren. Vi kommer selvfølgelig til å støtte dette romertallsforslaget. Men for ordens skyld: Dette er ikke en sak for vår komite.

       Så til frivillige skolefritidsordninger. Høyre er ikke imot frivillige skolefritidsordninger, og jeg legger vekt på at dette skal være frivillige ordninger som skal være et tilbud til foreldrene og for den del gjerne også igangsatt av foreldrene selv. Det vi mener er galt, er at staten skal gå inn og betale for dette skolefritidstilbudet, som tross alt er et tilbud. Vi har derfor valgt å øremerke et statlig tilskudd til 6-åringene, fordi det åpenbart vil være overgangsproblemer, ikke minst når nå reformen kommer i gang for 6-åringene. For øvrig er vårt alternativ til å ha barna i skolen på skolefritidsordninger så stor del av dagen at de får en lengre skoledag. Det vil også fremgå av våre forslag til økt timetall.

Jon Lilletun (KrF) : Først vil eg seie at det var gledeleg at representanten Frost Sterri no opplyste at ho vil stemme for det forslaget - det er då eit fleirtal som kjem til å stemme for den handlingsplanen. Eg vil òg seie det har vore eit utmerkt samarbeid i komiteen med m.a. Høgre for å betre budsjettframlegget frå Regjeringa.

       I forhold til Reform 94 skal vi hugse på at dei som har VK II i skulen, i det minste har fått eit tilbod - tidlegare fanst det ikkje rettar i det heile for den gruppa - og da er vitsen å få dette best mogleg. Der har Høgre eit forslag om strakstiltak. Kristeleg Folkeparti har eit forslag saman med SV som endå meir er eit strakstiltak, nemleg 20 mill. kr til utstyr, for det er klart at når så mange skal inn på VK II, er det å skjere ned utstyrspotten, slik som Regjeringa har gjort, ganske hårreisande. Der har Høgre ikkje funne å kunne vere med. Det seier eg meg lei for, og eg skulle gjerne vite grunnen til det.

       Når det så gjeld utrekninga av investeringskostnadene, er Høgre med på å krevje etterutrekning. Det er bra.

       Vidare er det òg veldig godt dokumentert at mange kommunar no kjem gale ut når det gjeld drift. Og når Stortinget har lovt at ein skal ha full dekning på drift, kvifor er då ikkje Høgre med på å krevje ei skikkeleg evaluering gjennom Hervik-utvalet òg på driftssida, slik at ein kan få på bordet korleis kommunane kjem ut og eventuelt etterutrekne i forhold til det?

       Det samme gjeld for høgskulane. Der er Høgre med på eit forslag som krev ein gjennomgang, og det er bra. Men det er dokumentert veldig skikkeleg frå Høgskulerådet at dei manglar ganske mykje midlar, og Senterpartiet, SV og Kristeleg Folkeparti har da gjort framlegg om 100 mill. kr no, slik at dette ikkje skal komme midt i skuleåret, og for at dei kan planleggje langsiktig. Kvifor er ikkje Høgre med på det forslaget?

Siri Frost Sterri (H) : Jeg takker først for attesten. Jeg kan også kvittere med at det har vært særdeles hyggelig for Høyre å kunne samarbeide med ulike opposisjonskonstellasjoner om de forslag vi ønsket å få gjennomslag for for forbedringer på utdanningsbudsjettet. Det har vi satt stor pris på.

       Så til de andre spørsmålene. Jeg er litt skuffet over at ikke Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV kan være med på å få en vurdering av strakstiltak fra Regjeringens side. Det vil altså da fremlegges i begynnelsen av desember. Fra Høyres side er vi bekymret fordi disse elevene i verste fall kan risikere å komme ut med fagbrev som ikke er verdt det papiret de er skrevet på. Da kan det være at det må et knippe av tiltak til for å gjøre noe med det. Det er godt mulig at det forslaget som de

       tre partiene har om 20 mill. kr til mer utstyr, også kan være nødvendig, men vi har altså pr. dato ikke oversikt over hva som nå må til. Vi må ta et ansvar - vi må ikke lure oss selv ved å late som om det som nå er igangsatt, ikke er et problem. Vi må se hva vi kan gjøre for å gjøre det tilbudet best mulig, slik at elevene ikke kan føle at de har tapt ett år av skolegangen sin.

       Når det gjelder spørsmålet om å være med på et krav om å få etterberegnet utgifter knyttet til drift, er jeg litt overrasket over at de tre partiene Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti allerede nå begynner å stille krav om å få etterberegnet kostnader vedrørende drift av Reform 97. Den settes altså i gang neste høst, og ennå har vi ikke fått alle tall på bordet fra Regjeringens side knyttet til skolebøker, knyttet til skyss, knyttet til lønnskompensasjon. Vi må da i all anstendighetens navn ta oss tid til å få disse regnestykkene fra Regjeringen først, før vi kan begynne å stille krav om etterberegning.

       En av de store utgiftspostene i forbindelse med reformen, er utskiftingen av lærebøker. Med omleggingen følger nye læreplaner og dermed nye lærebøker for alle trinn i grunnskolen. Departementet har beregnet at dette vil koste ca 1,2 milliard kr til basisbøker. Det er derfor intet mindre enn oppsiktsvekkende at Regjeringen i så liten grad følger opp denne beregningen med forslag til bevilgning.

       Departementet sier at det bare er 178 mill. kr som skal tilflyte kommunene, resten skal nærmest kommunene ha på bok, for å si det sånn, noe som selvfølgelig ikke er tilfellet. SV mener det er en selvfølge at staten skal fullfinansiere de nye lærebøkene for den nye grunnskolen. Dette er også nødvendig fordi læremateriellet gjennom mange år har forfalt. Det betyr at vi i årets budsjett vil bevilge 348 mill. kr ekstra, slik at den første tredjedelen av den totale bevilgning på 1,2 milliard kr skulle være på plass.

       Komiteens flertall ber departementet komme tilbake med et nytt forslag til finansiering av lærebøker i forbindelse med salderingen av statsbudsjettet for neste år, og jeg ber statsråden merke seg at det må være vesentlig mer troverdig enn de regnestykkene departementet har kommet med så langt.

       Et annet område det har vært mye oppmerksomhet rundt i budsjettet, er etterutdanning i forbindelse med grunnskolereformen. Dette er et av de viktigste satsingsområdene, for med både nye læreplaner og ny pedagogikk er det helt avgjørende at lærerne kan oppdatere seg faglig. Det er lærerne til syvende og sist som skal gjennomføre reformen, og nå et halvt år før undervisningen skal starte for den nye aldersgruppen både innenfor nye fag og nye læreplaner, er det nødvendig å ta et krafttak for etterutdanning.

       Jeg er glad for at bevilgningen til etterutdanning har økt med 40 mill. kr gjennom komiteens flertall. Men SV kan love at disse midlene skal følges opp i framtidige budsjett med mer midler fordi etterutdanning vil være en av de viktigste komponentene for å få en vellykket skolereform. Jeg tillater meg å si at det er et paradoks at vi skal bruke nesten 7 milliarder kr til drift og investeringer i skolen, mens det som er innholdet i skolen, nemlig læringen, skal vi overlate til den enkelte lærer.

       Kravene til skolen øker, og kravene fra befolkningen om at vi skal ha en god skole øker, og det er et paradoks - synes jeg - at mens staten sylter ned penger på bok og det private forbruket øker, så gis altså ikke kommunene anledning til å gi et godt nok utdanningstilbud.

       SV tar i budsjettet gjennom mange ulike forslag til orde for et krafttak for grunnskolen fordi det vil være nødvendig. Det gjelder både inneklima, det gjelder IT, det gjelder læremidler og det gjelder etterutdanning. Jeg håper at vi i framtidige budsjetter vil se at også flere partier vil være med på det krafttaket og det løftet for grunnskolen som er nødvendig. Den tiårige grunnskolen legger på en måte til rette for at staten i større grad nå i en periode bidrar til at kommunene kan løse de oppgavene vi har pålagt dem. Det er gjennom ulike undersøkelser påvist urovekkende stor forskjell i det tilbudet vi gir, og jeg håper at vi skal kunne utligne det gjennom framtidige budsjetter.

       Når det gjelder videregående opplæring, vil jeg peke på særlig to forhold som er viktig. Det første er lærlingsituasjonen, som mange tidligere her har pekt på. Det er en fallitt for reformen at så mange som 6.000 elever ikke har fått ordinær lærekontrakt i bedriftene eller det offentlige. Det er en helt uholdbar situasjon, og vi må gjøre det vi kan fra storting og også fra Regjeringens side for å forhindre at det samme skjer neste år. Det er derfor en samlet komite har bedt Regjeringen legge fram en egen sak om lærlingene i løpet av våren. Det vil være et viktig tiltak for å få søkelyset satt på hvordan vi skal opptre.

       Situasjonen kan utmerket godt være den at neste sommer er det ikke 5.000-6.000 ungdommer, men 8.000-10.000 ungdommer som ikke får lærlingkontrakt fordi veldig mange arbeidsgivere nå har strukket seg langt for å ta inn lærlinger - kanskje flere enn de i utgangspunktet hadde tenkt. Det betyr at jeg håper vi skal klare å ta et krafttak for lærlingene gjennom den meldingen departementet vil komme med. Noen tiltak er riktignok allerede foreslått, og det er gledelig at arbeidsgiveravgiften for lærlinger nå settes ned, som gjør at det kanskje vil bli mer attraktivt for enkelte å ta inn lærlinger. Det som er situasjonen hvis ikke lærlingspørsmålet løses, er at hele reformen vil framstå som en fiasko. Det er i yrkesfagene de største endringene har skjedd, og derfor er det viktigst at yrkesfagene nå kommer på plass. Også her gjelder spørsmålet om etterutdanning. Etterutdanning og bevilgningene til teknisk utstyr på skolene er sentralt. Vi har fått flertall for en etterbevilgning på 10 mill. kr til etterutdanning. Det er positivt, men de andre tiltakene er det dessverre bare Kristelig Folkeparti og SV som støtter.

       Jeg vil også trekke fram et annet alvorlig problem med Reform 94, nemlig de voksne elevene som ikke omfattes av reformen. I fjor ble det gledelig nok bevilget 20 mill. kr for å opprette ekstraklasser for denne aldersgruppen. Det er ingen grunn til å tro at situasjonen blir bedre i år. Vi har ønsket å videreføre bevilgningene - dessverre fikk vi ikke flertall i fjor. Jeg tror det er riktig å si at den voksne elevgruppen, de som er for gamle til å ha en rettighet, er de store taperene så langt i reformen. Jeg har håp om at stortingsflertallet i framtiden vil se at det bør være et satsingsområde, særlig fordi dette i så stor grad rammer voksne jenter som av ulike grunner har vært hjemme en periode og ikke fått videregående utdanning. Det fins en kjønnsbarriere i det spørsmålet som jeg håper det skal være mulig å få gjort noe med. Vi fra SV vil i hvert fall komme tilbake til dette ved en senere anledning.

       Innenfor høyere utdanning er det noen lyspunkter i dagens innstilling. Som vanlig er det Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Sosialistisk Venstreparti som skal ta æren for de påplusninger som ligger her for å løse de problemer som høyere utdanning står overfor. Vi har fra SVs side ønsket å gå lenger i å satse på den høyere utdanningen fordi det er et viktig satsingsfelt for Norge, men vi har kommet et stykke på vei, og det er vi tilfreds med. Vi vil også komme tilbake til ulike tiltak for høyere utdanning i framtidige budsjetter.

       En av de store utfordringene for universitetene har vært å følge opp den nasjonale åpningen som skjedde i 1995. Økningen i antallet studenter på lavere grad har forsterket presset på hovedfag. Kravene for å komme videre til hovedfag har etter hvert blitt veldig høye. Det er derfor svært positivt at flertallet i komiteen går inn for å bevilge 25 mill. kr ekstra til nye hovedfagsplasser. Det er også gledelig at flertallet har økt bevilgningene til vitenskapelig utstyr på universitetene og til rekrutteringsstillinger. Samlet har dette gitt en betydelig styrking av bevilgningene til universitetene, noe som har vært helt nødvendig. Også innenfor høgskolesektoren har det vært mulig å gjøre litt. Vi har fått 300 nye studieplasser innenfor helsefag og sykepleie, som er nødvendig. Men her bør vi nok i framtiden se større bevilgninger, ikke minst til den ordinære driften av høgskolene, som lider etter sammenslåingen for noen år tilbake og fremdeles ikke er så oppegående som vi ønsker at norsk høyskole skal være. Jeg tror også det vil være riktig å si at vi i framtiden må satse ekstraordinært på studieplasser innenfor høgskolesektoren, fordi det er her vi vil se at det framtidige arbeidskraftpotensialet ligger - det gjelder innenfor førskole, innenfor ulike helsefag og ikke minst innenfor allmennfag. Det er også spørsmål som jeg håper Stortinget i større grad vil ta alvorlig i framtidige budsjetter. Dessverre ble SV, Senterpartiet og Kristelig Folkepartis forslag om 100 mill. kr ekstra til ekstraordinær driftsstøtte nedstemt. Jeg har håp om at vi, slik vi klarte for ett og et halvt år siden, i revidert nasjonalbudsjett skal klare å gi denne driftsstøtten, slik at høgskolene kan gi en kvalitetsmessig forsvarlig undervisning.

       Et annet område som har vært høyt prioritert for SV i lang tid, og som også er fulgt opp i budsjettet, er spørsmålet om etter- og videreutdanning. Jeg skal ikke bruke mye tid på det, men jeg konstaterer at flertallet igjen har plusset på departementets forslag, og at Arbeiderpartiet her også er i mindretall. Det skal jo bli en stor sak for Stortinget senere - sannsynligvis neste periode - men det er allerede nå viktig at de strukturene vi har innenfor voksenopplæring ligger fast, og at man ikke setter i gang tiltak som gjør at voksenopplæringen og ikke minst fjernundervisningen lider nå.

       Det er også svært gledelig det Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, SV og Høyre har gjort, og som vi har all mulig grunn til å være stolte av, nemlig å forbedre studiefinansieringen. Når innstillingen til utdanningsbudsjett i kveld blir vedtatt, har altså Stortinget endelig nådd det mål vi hadde ved starten av perioden, nemlig at stipendandelen skulle opp på 30 %. Det betyr at vi i løpet av hele perioden har plusset på 16 % på stipendet, som utgjør anslagsvis 1,5 milliarder kr. Det er et kjempeløft for norsk høyere utdanning, som gjør at vi kan være stolte når vi møter våre velgere i neste valgkamp.

       Det er også svært positivt at flertallet understreker - men dog ikke går videre på - det som går på behovsprøving for stipend i den videregående skole. Skal vi sikre lik rett til utdanning også i den videregående skole, er det nødvendig at elever i den nesten obligatoriske videregående skolen etter Reform 94 som i dag får stipend, ikke kommer ut med lån. Jeg har god tro på at vi skal klare det. Så langt er det bare SV som har vært med når det gjelder penger, men jeg håper det flertallet som stod fast, også står fast i framtida, så vi kan sikre at alle får en reell rett til videregående opplæring og kommer ut av videregående skole uten gjeld.

       Når det er snakk om utdanningsstipend og studiefinansiering, er det ett punkt som er spesielt nedslående, og det går på forholdet til kunstfagstipend. Kunstfagstipendet barberes fryktelig i forslaget til statsbudsjett, og

       jeg klarer ikke å se at det fins ett eneste kunstfaglig eller for den saks skyld økonomisk argument for at dette skal skje. Tvert imot viser det seg at de kandidatene vi har innenfor kunstfagene, har bruk for et ekstra stipend, for de kommer ut med en betydelig lavere gjennomsnittsinntekt enn samfunnet for øvrig.

       Jeg må også si at i et sivilisert land må vi tillate oss å ha råd til en kunstfagutdanning som står kvalitetsmessig høyt. Hvis vi ikke vil legge til rette gjennom den type tiltak som kunstfagstipendet er, får vi en utarmet kunst, og det vil jeg ikke tro er i Stortingets interesse.

       Vi lover å komme tilbake til spørsmålet i forbindelse med salderingen. Jeg håper da at Høyre, og for den saks skyld også Arbeiderpartiet, kan vurdere spørsmålet på nytt, for det fins altså ingen gode argumenter for hvorfor man for denne gruppen, en marginal gruppe i det norske samfunn - en liten, ubetydelig gruppe - skal skjære med 20 mill. kr, som jo er realiteten. Vi vil komme tilbake til det spørsmålet i salderingen, og jeg utfordrer med åpen hånd Arbeiderpartiet og Høyre til å bli med og berge stipendet for denne lille yrkesgruppen.

       Alt i alt er SV rimelig fornøyd med det arbeidet vi har gjort i komiteen, og de flertall som vi har vært med på. Det betyr at vi etter mitt syn har fått mer tak på både Reform 97 og Reform 94, med også de påplussingene som ligger på høyere utdanning. Det er engang sånn at det å investere i utdanning er noe av det mest framtidsrettede og kloke en nasjon kan gjøre.

       Jeg stiller meg helt uforstående til det som er sagt tidligere fra talerstolen fra representantene fra Arbeiderpartiet, nemlig at det her satses på utdanning. Det satses på utdanning, ja, men det satses på langt nær nok. Når det norske samfunn skal gå inn i det neste århundre, betyr det at alle de reformer som vi har startet, alle de reformer som vi har lagt grunnen for, også må følges opp økonomisk. Det betyr at det må satses mye mer på grunnskolen. Det er helt nødvendig å satse mer på grunnskolen. Hvis en drar rundt i norske kommuner, vil en se at mange norske grunnskoler ikke er sånn som vi ønsker at våre barn skal gå i. Nå skal ikke jeg si at alle grunnskoler er dårlige - langt ifra, det er de ikke. Men vi må altså ta et krafttak for grunnskolen. Det er der vi legger grunnlaget for de framtidig voksne menneskene vi ønsker skal ta del i samfunnet.

       Det samme gjelder Reform 94. Her må vi ta et tak - kanskje ikke et så stort tak, men her må vi justere kursen.

       Og når det gjelder høyere utdanning, vil det være helt avgjørende at vi også legger til rette for en bedre stipendordning enn det vi har i dag, og bedre hovedfagsmuligheter, flere studieplasser m.v.

       Det er vårt håp at Stortinget også vil se at investering i utdanning er fornuftig, og at man ikke hver gang man sier at man ønsker å investere i utdanning, blir møtt med at vi nasjonaløkonomisk ikke har råd til det. Det er etter mitt og SVs skjønn mer fornuftig å investere i utdanning enn å plassere pengene i Chase Manhattan Bank på Manhattan. Det vil jeg tro også er et synspunkt som har støtte utenfor denne salen.

       Avslutningsvis vil jeg ta opp de forslag som SV er med på, og allerede nå annonsere at enkelte av de forslag som i dag vil bli stemt ned, ønsker SV å reise på nytt i forbindelse med salderingen. Det kan jo være at enkelte tar til fornuft innen da.

       Trond Mathisen (A) : SV liker å fremstå som et parti til å stole på, og jeg forutsetter også at de vedtak SV tidligere har vært med og gjort i dette hus, er med i regnskapet i forhold til om vi har penger på bok eller ikke. I den henseende har jeg liten tro på at det pr. i dag er penger på boka.

       Selv fantasien må gi tapt i forhold til alle de konstellasjoner som kan oppstå når målet er å være imot Arbeiderpartiet. SVs direkte omfavnelse av Kristelig Folkeparti og Kirken i dette budsjettet må kunne karakteriseres som en konstellasjon som overgår fantasien.

       SV er også med i familie-, kultur- og administrasjonskomiteens enstemmige budsjettinnstilling når det gjelder vårt kongehus.

       Er det høstmørket som har senket seg over SVs stortingsgruppe? Eller er vi vitne til en aldri så liten revolusjon hos de republikanske humanetikere?

Øystein Djupedal (SV) : Jeg takker representanten Mathisen for en svært hyggelig replikk.

       At høstmørket har senket seg over SV, er nok riktig. Men det har nok senket seg over nasjonen i sin alminnelighet, vi er jo også et stykke ut i november.

       De påplussingene som vi er med på innenfor kapitlene om Den norske kirke, er vi med på fordi vi nå engang har en statskirkeordning. Når vi har en statskirkeordning, betyr det at vi som bevilgende myndighet har ansvar for at de ansatte har arbeidsforhold som vi kan være bekjent av.

       Vi skammer oss heller ikke over å si at når vi er med på påplussinger innenfor kapitlene om Den norske kirke, får vi enkelte ting igjen. Man inngår en slags overenskomst om hvordan dette bør være. Det har vi gjort i år, det gjorde vi også i fjor, og det er vi stolte av.

       Den norske kirke, så lenge den er en statskirke, er det staten som har et overordnet ansvar for. Sånn er det naturlig at det er. Det betyr at vi som i utgangspunktet ikke syns at statskirkeordningen er en spesielt fornuftig konstruksjon, tar det ansvaret som jeg må si departementet i enkelte henseende nok ikke tar.

       Representanten Mathisen trakk også fram det norske kongehus, og jeg er litt usikker på hva det norske kongehus har i dagens debatt å gjøre. Men det er nå engang det å si at så lenge vi har det norske kongehus, ønsker SV - vi er et republikansk parti, javel - at det skal være representativt i likhet med Den norske kirke.

Rita H Roaldsen (Sp) : Senterpartiet og SV har stått sammen om mange utdanningspolitiske spørsmål, og vi er også enige om at kvaliteten på Reform 97 i stor grad vil være avhengig av de økonomiske rammene som vi gir kommunene som skal iverksette reformen, og kompetansen til lærerne. Nye fagplaner, nye bøker og nye arbeidsmetoder krever økt kompetanse og etterutdanning av lærerne, og det har lærerne også markert gjennom en landsomfattende streik.

       Senterpartiet og SV er også med i flertallet som øker bevilgningene til etterutdanning med 50 mill. kr, men det er ifølge lærerorganisasjonene bare en dråpe i havet. Det egentlige behovet skal være nærmere 500 mill. kr. De trenger mer tid til etterutdanning, og tid er penger. Senterpartiet har derfor foreslått med støtte fra Kristelig Folkeparti at elever får fri tre undervisningsdager hvert av reformens innføringsår, sånn at lærerne kan få bruke de dagene til kompetanseheving. Lærerne vil da få frigjort tid til å skolere seg uten de store økonomiske uttellingene. Men det vil ikke SV være med på. Ser ikke SV at det kan være en måte å løse etterutdanningsproblematikken på når det ikke er flertall for å bevilge mer penger?

       Så en ting til slutt: Det er ganske overraskende at SV, som også er veldig bekymret for lærlingsituasjonen, ikke vil være med på å støtte et forslag fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet om å få en kvalitetssikring av opplæringen som blir gitt i skolene. Det er viktig at vi her ikke får to svært ulike utdanninger.

Øystein Djupedal (SV) : La meg ta det siste spørsmålet først. Vi er opptatt av kvalitet i Reform 94, men vi er ikke opptatt av å stigmatisere de elevene som dessverre ikke fikk seg lærlingkontrakt. Jeg må tillate meg å si at jeg er veldig overrasket over at Senterpartiet er med på Høyres merknad. Jeg tror ikke Senterpartiet har skjønt den merknaden.

       Mitt utgangspunkt er at vi dessverre ikke fikk nok kontrakter i dag i ordinære bedrifter, og det skal vi prøve å bidra til. Men det er nå engang sånn at de som nå går på VK II i skolen, tross alt har et tilbud som er bedre enn med den gamle ordningen, for da hadde de ikke noe tilbud i det hele tatt. Vi skal være svært forsiktig med å si fra denne talerstolen at de ikke har den kvalitet som kreves. Det vil vi først vite til sommeren når de første kontraktprøvene skal avlegges.

       Så til spørsmålet om etterutdanning. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har et forslag som vil gå på bekostning av undervisningstiden til barna. Det er det som ligger i forslaget. Lærerne skal ta fri, sende barna hjem, og så skal de få etterutdanning. Jeg synes ikke det er noe godt forslag. For å være helt ærlig og oppriktig, så syns jeg ikke det er noe godt forslag, men jeg ser at det kunne ha løst et problem. Men siden det går på bekostning av undervisningstiden til barna, syns jeg også at Senterpartiet og Kristelig Folkepartiet skulle tenkt seg nøyere om før de fremmet det forslaget. Jeg skjønner jo at det er fremmet i den beste hensikt, og derfor har jeg ikke noe problem med å skjønne at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti tror at dette forslaget kan løse problemet med etterutdanning. Men SVs utgangspunkt er at vi fra Stortingets side skal bevilge de nødvendige pengene til etterutdanning for lærerne både når det gjelder Reform 97 og Reform 94, og at det ikke skal gå på bekostning av elevenes undervisningstid.

       Når det gjelder hvordan dette til syvende og sist skal løses, er det klart at mange spørsmål knyttet til etterutdanning dreier seg ikke bare om ressurser. Det dreier seg om tid. Det dreier seg også om andre forhold, men i utgangspunktet syns jeg at det ikke skal gå på bekostning av barnas undervisningstid.

       Avslutningsvis vil jeg si om etterutdanning at det vil måtte bli et løft. Vi bruker, som jeg sa i innlegget mitt, 7 milliarder kr på Reform 97, og så bruker vi så forsvinnende lite på etterutdanning. I det henseende, at vi skal satse på etterutdanning, er jeg enig.

Siri Frost Sterri (H) : Jeg vil starte med den tankerekken Øystein Djupedal akkurat nå prøvde å gjennomføre, men hvor det plutselig svikter totalt. I svar til Rita Roaldsen sier Øystein Djupedal at et tilbud om VK II i skole er bedre enn intet tilbud, men så stopper han der. Så langt er ingen av oss uenig. Men så er det vi sier at det tilbudet er en nødløsning, og hvordan kan vi så sikre at det ikke i verste fall kan bli totalt verdiløst fordi det ikke kvalitetsmessig holder mål. Vi tar utgangspunkt i den situasjonen, og vi må sikre at tilbudet da blir godt nok. Jeg får inderlig håpe at vi ikke får samme situasjonen neste høst, og nettopp av den grunn er det også viktig at vi nå har en beredskap for å sørge for at den nødløsningen kan bli et kvalitativt akseptabelt tilbud. Det var litt av poenget som SV åpenbart ikke har fått med seg, men som jeg er veldig glad for at Senterpartiet er med på. Jeg beklager at jeg i sted kom i skade for ikke å nevne at Senterpartiet er med på det.

       Men det jeg egentlig hadde lyst til å ta opp med Øystein Djupedal, var at jeg merket meg at han ikke likte å få karakterer utlevert av det kan kalte skolemester Nybakk. Hvordan ville hr. Djupedal likt å få en opplæringsbok fra den samme fru Nybakk? Jeg er veldig forbauset over at SV, som i hvert fall pleier å legge avgjørende vekt på hva arbeidstakerne selv mener, i dette tilfellet går med i et flertall og vil overkjøre skolens lærere. Opplæringsboken som ennå ikke er evaluert, skal tas i bruk i alle deler av videregående skole, og igjen: Har elevene blitt spurt om de ønsker dette? Jeg savner en skikkelig forklaring fra SV på hvorfor de nå med et pennestrøk vil være med og innføre boken.

Øystein Djupedal (SV) : Jeg takker representanten Frost Sterri for to gode spørsmål. La oss ta det første først, hvis noe var uklart i mitt forrige svar til representanten Roaldsen. Noe av det aller viktigste innenfor Reform 94 er at vi har kvalitet i yrkesfagene. Hvis vi ikke har kvalitet i yrkesfagene, er dette ingen god reform. Det tror jeg vi kan være enige om.

       Så går vi videre: Hvordan sikrer vi kvalitet i reformen? Etter min mening sikrer vi den beste kvaliteten i reformen ved at folk har lærekontrakt i en bedrift eller en virksomhet, à la den gamle modellen. Så står vi i den situasjonen at næringslivet, departementet og kommunene ikke har vist tilstrekkelig ansvar ved å skaffe nok lærlingplasser. Da er alternativet at de må gå VK II i skolen. Det er ett år da de skal ta praksis, i motsetning til to år i bedrift. Så langt ingen problemer. Umiddelbart vil det da se ut som at de som går på skolen, eller utplasseres i deler av den tiden de skal gå på skolen, får en dårligere opplæring. Jeg har ikke noe problem med å se at det utmerket godt kan skje. Jeg vet ikke om det skjer, fordi det ikke er noen som har avlagt svenneprøve ennå. Det gjør de først til sommeren. Å si nå i november at de ikke har en kvalitetsmessig tilfredsstillende opplæring, er jeg ikke med på. Jeg er rett og slett ikke med på å stigmatisere de 3.000 ungdommene som i dag tar VK II i skolen.

       Jeg er kjempeoverrasket - og det sa jeg også til representanten Roaldsen i stad - over at Roaldsen og Senterpartiet kan være med på det. Hadde vi snakket om neste høst, eller snakket om et par år fram i tid, og det hadde tegnet seg et mønster, hadde vi måttet ta i bruk strakstiltak. For jeg er helt enig i at hvis det ikke er kvalitet i reformen, skal vi være de første til å være med på strakstiltak. Vi bevilger jo også penger til kvalitetssikring av reformen, i motsetning til Høyre, men la nå det ligge.

       Når det gjelder det andre spørsmålet om opplæringsbok i skolen, har SV aldri vært sånn og vil heller aldri bli sånn at vi dikteres av organisasjonene utenfor dette hus. Vi mener at opplæringsbok er et fornuftig tiltak, særlig knyttet til yrkesfag. Så foreslår departementet at den også skal omfatte allmennfag. Ja, vi som utgjør flertallet, har i en merknad påpekt hvor viktig det er med en dialog med organisasjonene. Men hovedintensjonen i en opplæringsbok kan jeg ikke forstå at et menneske kan være uenig i. Det er også for å kvalitetssikre allmennfagene!

       Det har vært en eventyrlig flom - det har også overveldet meg - av post som innebærer krav og veldig triste historier om hva som har skjedd på hver enkelt skole, hvert enkelt sted og hver enkelts behov for et eller annet. Det som slår meg, er at de fleste er misfornøyd. Studentene er misfornøyd i stor grad, lærerne er misfornøyd, de mange institusjonene er misfornøyd. De fleste partiene er også grinete, med unntak av hva som gjelder de små forslagene de har selv, med dem blir alt løst. Men ellers er alle i bunn og grunn misfornøyd. Det er veldig trist at vi nå i dag skal legge premissene for å bruke opp 28 milliarder kr og vel så det av skattebetalernes penger og så er alle misfornøyd. Sjelden har så mange milliarder fløyet og så mange vært misfornøyd.

       Det vi burde ha diskutert, og som i svært liten grad diskuteres, er hva vi får for pengene. Vi burde diskutert hvordan vi kan få mest mulig utdannelse for de mange milliardene vi bruker. Det dreier seg etter min mening ikke om et forslag hist og pist, men rett og slett om hvordan vi kan legge til rette disse systemene og virkemiddelbruken som vi foreslår. Fortsatt går alle rundt og tror at hvis man sender et brev til komiteen og tar opp visse punkter og jobber intenst med god lobbyvirksomhet, vil man til syvende og sist nå frem. Og alle partiene hjelper til og stimulerer den debatten, at alle til syvende og sist vil få sine krav dekket. Man fyrer opp under kravmentaliteten, at det bare dreier seg om å få flere bevilgninger. Alle partiene sier: Stem på oss, så løser vi dette. Det er å basere debatten på illusjoner, på et forventningspress, som aldri vil la seg oppfylle. Det gode vil ikke seire, det vil bare bli flikking, og disse debattene kommer til å bli like år for år for år. Derfor må vi gå på virkemiddelbruken.

       Utdannelse skal være poenget. Det må også være en streng prioritering i målene om å skille mål og midler, og det gjøres i svært liten grad. På utdanningsbudsjettet skal man gå på målet utdannelse. Det høres veldig banalt ut. Men situasjonen er at det i disse budsjettkapitlene vi diskuterer i dag, er tatt en rekke andre hensyn som er til dels ganske hinsides utdannelse. Det er tatt distriktspolitiske hensyn og likestillingshensyn, det ligger masse profesjonskamp under, det ligger bak skjulte motiver om stemmegevinster for partiene og politikerne, noen må ta hensyn til å verne Regjeringen osv. - en masse sideordnede hensyn som kan kamufleres i denne flikkingen og i disse store postene som veksler mellom milliarder og millioner, så det ikke er så godt å få oversikten. Når man opprettholder en halvfull utdannelsesinstitusjon i en fjordarm, med sannsynligvis doble kostnader pr. utdannet kandidat i forhold til det som kunne vært alternativet, er det ikke å prioritere utdannelse, det er å nedprioritere utdannelse. Det er å la distriktspolitiske hensyn og andre mulige gevinster gå foran.

       Vårt forslag, som i liten grad kommer til syne i hvert enkelt års budsjettforslag, er at vi må skille mellom mål og midler, at vi må få en annen virkemiddelbruk. Der har vi en gammel slager, som heter « stykkpris ». Det høres helt forferdelig ut. Men det går i grunnen bare ut på å finne ut hvordan vi kan få utdannet den og den kandidaten innenfor den og den retningen, til hvilken pris, og at man legger det opp slik at det blir forutsigbarhet for institusjonene, at det blir en reell valgfrihet, og at de institusjonene som klarer å nå målet, får en gunstig pengesum. Det er de som vinner i kampen, ikke nødvendigvis de som har de beste kanalene, de som er de flinkeste lobbyistene og kommer inn i komiteen og får akkurat sitt lille punkt opp.

       Nå ser jeg at tiden er ute uten at jeg ble helt ferdig. Jeg tar opp de forslagene som vi er med på. Vi vurderer å støtte et par forslag til, men det skal jeg komme tilbake til.

Ottar Kaldhol (A) : Framstegspartiet har ein merknad i innstillinga når det gjeld vidaregåande skule der ein bruker omgrepet « overgrep ». Dei meiner at vidaregåande skule vart utsett for eit overgrep då Reform 94 vart gjennomført. No er ordet og omgrepet overgrep rimeleg sentralt og eit mykje brukt ord i Framstegspartiets miljø - kanskje var dette ordet til og med eit av dei omgrepa som låg til grunn for partiets grunnlegging. Men for ein del av oss andre er det likevel eit rimeleg sterkt ord.

       Dersom vi ser på det som faktisk var situasjonen i den vidaregåande skule før Reform 94, er det interessant for oss andre i den grad det måtte ha noko å seie, å få vete kva representanten Lønning faktisk legg i eit slikt ord og ei slik framstilling av det som er situasjonen med Reform 94 i dag. Det var stor oppslutning om behovet for å få eit meir strukturert tilbod og ei meir strukturert opplæring, ikkje minst fagopplæring, for atskilleg mange av ungdomane våre. I dag er situasjonen at alle har rett til å velje.

       I denne samanhengen har representanten Lønnum i innlegget sitt også nemnt dette med stykkpris og fleksibilitet. For oss andre verker det som at ungdomen i dag står nokså fritt i val av utdanningsretning. Det finst faktisk organisasjonar i dette landet som meiner at ungdomen har eit for fritt val i forhold til studieretning på vidaregåande skule, og som meiner at det kanskje burde ha vore innskrenka litt. Men det som kanskje burde vore mest interessant for Stortinget, er kva Lønnum legg i omgrepet overgrep i denne samanheng.

       Jorunn Ringstad hadde her teke over presidentplassen.

Arve Lønnum (Frp) : Jeg brukte i mitt innlegg med vilje ikke noe av den knappe tiden til å gå inn i ett eneste enkeltforslag, ikke én eneste historisk beskrivelse av hvor flinke vi var en gang i tiden, ikke én eneste detaljdiskusjon. Det er mitt hovedbudskap i denne debatten, det eneste lille naive håp jeg har, at man skal gå litt mer på det overordnede og ikke henge seg opp i enhver politisk diskusjon som dreier seg om at vi var flinke og alle andre var slemme, og så skal man begynne å bokstavfortolke hverandres litt muntlige formuleringer. Jeg skal tilstå at noen av mine formuleringer er litt muntlige, men det ligger en substans bak - for all del. Hovedbudskapet er først og fremst: Ikke la disse debattene bli en diskusjon om et enkelt ord, et enkelt komma hist og pist. Det er det som er hele problemet.

       Når det gjelder den videregående utdannelse, er problemet der også at det i altfor liten grad stilles spørsmål om kvaliteten. Hva slags utdannelse får vi for pengene - kunne vi fått mye mer utdannelse? Kunne vi ha lagt opp disse systemene annerledes? Hvorfor er man ikke opptatt av det? Man er bare opptatt av kommaene. Problemet er at det ikke er valgfrihet nok når det gjelder muligheten til å velge gode skoler. Men hvis Arbeiderpartiet nå er for et fritt skolevalg, er det glimrende. La oss gjennomføre det som et prinsipp og gå videre på dette med valgfrihet slik at det blir et incitament, at det kommer til syne hvem som gjør det bra. Det vil en se i elevenes valg og prioriteringer og i forhold til hvilke skoler som gjør det bra. Så hvis Arbeiderpartiet er inne på det, er det glimrende. Da går vi på noe overordnet - noe nytt - i stedet for bare å henge seg opp i det som skjedde for ti år siden og hva alle sa da.

Rita H Roaldsen (Sp) : Fremskrittspartiet er ganske på sidelinjen i skolepolitikken. Det er faktisk de som har flest forslag, for de har en rekke forslag om kutt i budsjettet. Men jeg har lyst til å utfordre Fremskrittspartiet og Arve Lønnum litt på prinsipielle ting i forhold til Fremskrittspartiets syn. Det gjelder det at Fremskrittspartiet ofte påberoper seg å være et talerør for forbrukernes sak. Da vi jeg over til landbruksutdanningen.

       Vi har i det siste sett at et viktig forbrukerkrav har vært kvaliteten på mat - at det vi spiser, skal være merket, at vi får vite hvordan maten er produsert, at vi i det hele tatt er sikker på at vi får ren kvalitetsmat. Det er like viktig som kravet om billigere mat. Og ved å opprettholde matproduksjonen i Norge har vi faktisk mulighet til å sikre matkvaliteten, og vi er også rustet i en krisesituasjon. Derfor har jeg lyst til å referere det Fremskrittspartiet sier i innstillingen til budsjettet:

« Fremskrittspartiet kan ikke se at Norge i den tiltagende konkurransesituasjon bør satse på utdannelse til næringer som har dokumentert en sterk avhengighet av å velte kostnader over på forbrukeren gjennom beskyttelsestoll og importrestriksjoner, kombinert med store subsidier. Utdannelse innen landbruksfagene bør følgelig trappes ned vesentlig. »

       Men er ikke Fremskrittspartiet bekymret for brukernes krav om ren og sikker mat? Og er det så sikkert at noen alltid står klare til å selge mat til Norge hvis det skulle oppstå en krisesituasjon, når vi ikke selv har den kompetansen som vi trenger for å produsere maten? For tross alt er det maten vi lever av, selv om det er mer økonomisk lønnsomt å klippe håret til hverandre.

Arve Lønnum (Frp) : Det er helt riktig at Fremskrittspartiet er forbrukernes talsmann. På utdanningskapitlet er vi forbrukernes talsmann i den forstand at vi er elevenes talsmann, talsmann for dem som trenger utdannelse, for at den skal være god nok til å gi dem kompetanse til å møte fremtiden i et samfunn i sterkere konkurranse uansett om Senterpartiet vil det eller ikke.

       Når det gjelder pengesluk: Jeg takker for invitten fra Senterpartiet til at Fremskrittspartiet og Senterpartiet skal bli enige i jordbrukspolitikken. Jeg tror ikke det er umiddelbart forestående. Men jeg skal være enig i at kvaliteten på mat er viktig. Det er det. Hvis man f.eks ser på kapitlet som gjelder Norges veterinærhøgskole, har Fremskrittspartiet ikke noe kuttforslag der. Det er ikke fordi vi mener at alt der skal drives helt som før, men i det ligger også en åpning for en omprioritering, bl.a for å ha et kompetansesenter når det gjelder forskning på veterinærmedisinske spørsmål som har med mat å gjøre, og som tvinger seg frem fordi vi - heldigvis - får en friere konkurranse også når det gjelder matprodukter, selv om Senterpartiet ønsker å skjerme norsk bondestand. Og det er da ikke hensynet til ren mat som ligger bak. At norsk mat er så veldig ren og fin i forhold til all annen mat, er en myte som Senterpartiet og bondeorganisasjonene prøver å spre. Det tror jeg vi kommer til å oppleve mer av. Det er en illusjon og en myte som er veldig kjærkommen å nøre opp under, fordi man ønsker å pøse ut penger til direkte ulønnsomme næringer som tar kvelertak på det øvrige næringsliv i forhold til skatter og avgifter som tvinger seg frem gjennom det subsidienivået Senterpartiet går inn for.

Jan Tore Sanner (H) : Det har kommet mange hjertesukk fra Lønnum uten at jeg kan se at han har kommet med de store bidragene. Men det er nå så.

       Fremskrittspartiet er ganske forutsigbare når man går løs på alle budsjettets sider med øks. Men på ett punkt overrasker Lønnum, og det er spørsmålet om norskopplæring for fremmedspråklige elever. Høyre og Fremskrittspartiet står sammen i spørsmålet om morsmålsopplæring. Vi mener at dette ikke er noen oppgave for staten. Men når Høyre bruker disse pengene på å styrke norskopplæringen for de fremmedspråklige elevene og for fremmedspråklige voksne, fortsetter Lønnum å bruke øksen på norskopplæringen for fremmedspråklige elever.

       Fremskrittspartiet foreslår i dette budsjettet å kutte norskopplæringen for fremmedspråklige elever med 50 mill. kr. Hvor mange ganger har vi ikke hørt at Carl I Hagen har snakket om hvor viktig det er for fremmedspråklige å lære seg norsk for å beherske det norske samfunn? I en ellers ganske tvilsom innvandringspolitikk har dette vært Fremskrittspartiets halmstrå, nemlig at de som kommer til landet, skal lære norsk, slik at de mestrer utdanningen, slik at de mestrer arbeidslivets utfordring. I fjor plusset Fremskrittspartiet på 40 mill. kr. på norskopplæringen, mens man altså i år kutter 50 mill. kr til de fremmedspråklige barna, noe som gjør at enda færre vil få en god norskopplæring.

       Hadde vi vært utenfor dette huset, hadde jeg kalt det for bløff. Jeg vet ikke hva som er det parlamentariske uttrykket. Men hvordan henger Fremskrittspartiets innvandringspolitikk sammen når man ikke engang er forutsigbar på dette punktet, nemlig når det gjelder å tilby dem en god norskopplæring?

       Og dette med morsmålsundervisning er ikke noe unntak i så måte. Vi i Fremskrittspartiet har snakket om at morsmålsundervisning til innvandrere ikke er en offentlig oppgave som skattebetalerne skal finansiere. Etter noen år kom Høyre og mente det samme. Jeg var spent på om Sanner ville være såpass frekk - er det lov å si? - at han tok opp akkurat dette punktet. For etter at Høyre sier at det ikke er en offentlig oppgave å undervise fremmedspråklige barn i morsmål i skolen - en skal ikke bruke skolebudsjettet på det - så kommer Høyre likevel og foreslår en økning på 30 mill. kr til akkurat det formålet, men da til private organisasjoner. Og da er man ikke uenig i at det offentlige skal betale for morsmålsundervisning, da mener man bare at noen andre skal forestå det - da er det en annen virkemiddelbruk, ikke et annet mål. Vår politikk er å prioritere norskopplæringen. Vi går som kjent inn for en mye mer restriktiv innvandringspolitikk enn de fleste andre partiene. Opplæringsbehovet blir da ikke fullt så stort, og det går an å rasjonalisere denne opplæringen også.

       Eg har lyst til å ta utgangspunkt i forslag som RV har reist, og som er avviste av samtlege parti i fagkomiteen. Det er eit forslag der ein ber Regjeringa legge fram ei oversikt over kvar kommune sine investeringsutgifter som har tilknyting til gjennomføringa av Reform 97, og at denne oversikta blir lagd fram for Stortinget og offentlegheita seinast i mai 1997, og eit forslag om at vi skal få ei oversikt over kor stor auke kvar kommune får i driftsutgiftene sine frå neste haust som følgje av Reform 97.

       Poenget for RV er at vi vil at både elevar, lærarar, foreldre og andre interesserte skal få ei nøyaktig oversikt over i kor stor grad stortingsfleirtalet bryt den lovnaden som er gitt om at Stortinget skal dekke alle meirutgifter ved Reform 97.

       Kva foreslår så dei andre partia? Når det gjeld investeringsutgiftene, vil dei at Det tekniske beregningsutvalget skal utføre ei etterutrekning, og konklusjonane av denne skal bli lagde fram våren 1998. RV sitt syn er at det er for seint. Reform 97 skal gjenomførast frå neste år viss fleirtalet får viljen sin. Det er heilt nødvendig at foreldre og andre får dei kunnskapane som er tilgjengelege, allereie til våren. Raud Valallianse si oppfatning er at fleirtalet her er redd for at foreldre, lærarar og elevar skal få vite sanninga om kor grovt det løftebrotet er som Stortinget og Regjeringa gjer seg skyldige i overfor dei som skal gå i den framtidige skolen, og som skal begynne som 6-åringar neste haust. Eg vil minne om den planen som Regjeringa la fram i 1993, der dei i meldinga sa følgjande:

« Det er en forutsetning for reformen at omdisponeringer og effektivisering innenfor barnehagesektoren og skolesektoren skal dekke en vesentlig del av de økte kostnadene i skolen som følge av skolestart for 6-åringer. »

       Det var eit langt sitat, men det viser at den nødstilstanden som mange skular nå går i møte, er politisk planlagd. Fleire og fleire oppdagar det. Den 14. november streika 50.000 av Norsk Lærerlag sine medlemmer i grunnskolen ein halv dag. Vi står framfor ein ny streik i Oslo-skolen. For kort tida sidan opplevde vi at statssekretær Søgnen deltok i TV-programmet Holmgang og viste fram ei flott innbunden bok med fargereproduksjonar av Munch og andre kjende kunstnarar - ei bok til 200 kr. Det galdt da planen for den nye grunnskolen. Søgnen sa at den boka burde bli å finne under mange juletre i år. Det er kanskje eit lurt tips, særleg i lærarfamiliar, ettersom det er mykje som tyder på at lærarane til og med blir nøydde til sjølve å kjøpe inn sine viktigaste arbeidsreiskapar og betale dei med private midlar.

       I Oslo er skolen sprengd, og det som eg har sitert frå Regjeringa si melding frå 1993, blir gjennomført i detalj. For å ta eit rasjonaliseringseksempel: Ved Tonsenhagen skole, som alltid har vore ein eigen skolekrins, er det innskrive 43 førsteklassingar til neste haust - ein klasse på 21 og ein klasse på 22. Det er kome ordre ovanfrå om at dei ikkje får lov til å opprette to klassar, dei skal ha ein full klasse med 28 elevar, og så skal dei andre elevane bli frakta til skolar i andre skolekrinsar, kanskje i ein annan bydel.

       Heilt til slutt vil eg seie nokre ord om kunstfagstipenda. Regjeringa vil kutte grovt der. Statsråd Sandal ligg an til å bli den statsråden som får til ettermæle at han gjekk i bresjen for at kunsten i Noreg heilt og fullt skulle bli pengestyrt.

       Eg tar opp RV sine forslag. Når det gjeld kunstfagstipenda, er ordlyden i RV sitt forslag i tråd med intensjonane i eit mindretalsforslag frå Senterpartiet, SV og Kristeleg Folkeparti. Men eg vil vise til at vi er usikre når det gjeld talutrekningane der, så vi ønskjer at det blir stemt over vårt forslag om å halde ved lag den noverande prosentsatsen for stipenda.

       Øystein Djupedal (SV) : Det som fikk meg til å be om replikk til representanten Folkvords innlegg, er at han er opptatt av at Stortinget skal fullfinansiere Reform 97, som om det skulle stå i motsetning til det vi andre er - og jeg vil tillate meg å si det komiteen er. Som representantene er kjent med, er ikke vi i SV begeistret for at den 10-årige grunnskolen skal starte fra høsten av, og svært mange kommuner vil ha problemer med å iverksette en reform som er god nok. Det har med tiden å gjøre, og det har også sammenheng med økonomi. Vi har etter min mening vært med og skapt flertall i komiteen for at kommunene skal ha trygghet for at om det nå ikke er tilstrekkelig med penger i utgangspunktet - og der deler jeg jo det synspunktet jeg forstod Folkvord hadde - skal vi være med og sørge for at kommunene får dem i etterkant.

       Når representanten Folkvord gjør et nummer av at han ønsker disse beregningene lagt fram våren 1997 og ikke våren 1998, vil jeg si at det ligger ingenting annet i det fra vår side enn at hvis det skal være mulig å få etterrettelige tall, må man ha litt mer tid. Og når en tenker på hvordan f.eks. SV gjennom komitearbeidet i mange år nå har prøvd å legge grunnlaget for en forsvarlig reform i samarbeid ikke minst med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, syns jeg på mange måter det er underlig å høre den kritikken som reises fra Folkvord med bred penn, om at Stortinget driver løftebrudd - det var vel særlig det ordet han brukte. Jeg føler det riktig å si fra denne talerstolen at vel kan Stortingets flertall gjøre seg skyldig i løftebrudd - og jeg har ikke behov for å forsvare Arbeiderpartiet eller andre partier - men jeg vil tross alt si at vi som har utgjort det flertallet som gjør at reformen skal etterberegnes, må kunne be Folkvord om at han at når han i framtiden skal holde innlegg av den karakter, må være litt mer presis.

Erling Folkvord (RV) : Det er bra å bli gjort merksam på manglar i eige presisjonsnivå, og i høve til replikanten Djupedal sitt presisjonsnivå må eg få lov til å minne om at det siste stortingsvedtaket som slår fast at alle 6-åringar skal begynne i skolen august 1997, vart gjort her i Stortinget med støtte av tre parti, Arbeidarpartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti. Det var ikkje fleire som stemte for det ved den endelege voteringa den gongen i mai 1996 var det vel. Det er kanskje sånn at SV ikkje er så begeistra for at Reform 1997 ikkje skal starte til hausten. Det trur eg nok, fordi SV hadde sjølv, før den voteringa som eg nemde, forslag som vart avviste, om å få moglegheit til å utsette i enkelte kommunar. RV støtta dei forslaga frå SV, men då dei vart avviste, stemte vi sjølvsagt mot obligatorisk skolestart for 6-åringar hausten 1997 - SV stemte for.

       Det absolutte løftet om fullfinansiering var det Arbeidarpartiet, Høgre og Senterpartiet som stilte seg bak i ei innstilling frå kommunalkomiteen, så vidt eg hugsar i juni 1995. Eg skjønar Djupedal sine ønske om å formidle ein slags velvilje på vegner av mest heile Stortinget, og eg skjønar at SV vil vere med på å sørgje for at det blir pengar til etterløyvingar. Men det som er verkelegheita, er at staten ikkje dekker alle investeringsutgiftene på langt nær, kanskje dekker den 2/3 eller mindre enn det, og staten dekker ikkje alle driftsmeirutgiftene til neste haust. Og det treng vi å få detaljert kunnskap om tilgjengeleg for folk.

Øystein Djupedal (SV) : La meg kort korrigere det representanten Folkvord sier, for SV har vært med i de flertall som hele tiden har sagt at vi skal ha fullfinansiering av Reform 97. Når vi i fjorårets statsbudsjett til syvende og sist stemte for innføring av den 10-årige grunnskolen fra høsten 1997, var det for å rydde tvil og usikkerhet av veien. Det var et flertall i salen her som ønsket å innføre 10-årig grunnskole, vi på en måte resignerte og sa: Ja, all right, hvis det flertallet står der, skal vi sørge for at det bli best mulig. Det var det som var vår beveggrunn.

       Oslo kommune har i den situasjonen de nå er i, fulgt vårt råd om at de kommunene som ikke ser seg i stand til å gi et forsvarlig tilbud, kan på kommunal basis be om utsettelse. For Oslo vil det være nødvendig, tror jeg. Det skyldes selvfølgelig tid, men det skyldes også ressurser.

       Grunnen til at jeg i utgangspunktet tok replikk, var nemlig det at det løftet som SV har gitt, og som også flertallet har gitt, skal vi sørge for blir realitet. At jeg ikke nærer den aller største beundring for departementets regnekunst, er riktig. Derfor er dette lagt til det tekniske beregningsutvalget, som tidligere har beregnet både Reform 94 og også den reformen vi nå er en del av, Reform 97, og det var jo de som la fram de tall som viste at investeringskostnadene steg dramatisk - som mindretallet her i salen hele tiden hadde sagt. Det betyr at jeg har grunn til å tro at Det tekniske beregningsutvalget er en instans som faktisk er faglig kapabel til å ta den oppgaven, men da må de tallmaterialene ligge til grunn som gjør at de kan ta en slik etterberegning. Det betyr at vi da vil være innstilt på å bevilge pengene til drift og til investering.

       Men at det er mange svakheter ved driftsanslaget som ligger her nå, det er klart. Læremidler har jeg allerede berørt, etterutdanning har jeg berørt, skoleskyssen kan jeg godt berøre, utearealet kan jeg berøre, så det betyr at jeg har ikke tillit til det. Men det løftet vi har gitt, står fast - og det er enhver tvil om det jeg har lyst til å rydde av veien. Det skal ikke finnes noen tvil om - tror jeg, håper jeg, fra stortingsflertallets, i hvert fall fra SVs side - at det skal vi være med på.

Erling Folkvord (RV) : Det var mange fleire enn vi i Raud Valallianse som syntest det var trist at SV resignerte på den måten som Djupedal nå sjølv sa, og når han avsluttar innlegget sitt med å gi forsikringar nærast på vegner av Stortinget sitt fleirtal, da forstår eg ikkje Sosialistisk Venstreparti. Eg forstår heller ikkje når Djupedal seier at SV skal sørgje for at SV sin lovnad skal bli realitet. Det er då slik at SV sine lovnader og primære standpunkt i denne saka ligg nært RV sine standpunkt. Og det er utmerkt. Men det er då slik at sjølv om SV samanlikna med RV er eit stort parti her i salen, så har ikkje SV noka moglegheit til å sørgje for at SV sine lovnader skal bli realitet. For det er, som Djupedal sjølv sa, fleirtal her i salen for at staten berre skal dekke ein del av meirutgiftene som kommunane får som følgje av Reform 97.

       Ein tommelfingerregel: Lit aldri på tekniske utrekningsutval som rekner ut kostnadane ved ulike reformer! Det er ikkje fordi dei tekniske utrekningsutvala reknar feil, men det er fordi at viss dei ikkje får som mandat frå oppdragsgivar at dei skal rekne ut dei faktiske kostnadane som kommunane får, så blir det lagt inn utrekningsvilkår som gjer at konklusjonane til det tekniske utrekningsutvalet ikkje inneber full dekning av kommunane sine meirutgifter.

       Mi oppfordring til Sosialistisk Venstreparti er å bli med og slåss saman med ei veksande gruppe av lærarar og foreldre for å få innfridd krav om full utgiftsdekning frå staten, bli med og støtte dei aksjonane som blir gjennomførte slik at vi slepp skolestart for 6-åringar m.a. her i Oslo frå neste haust.

       Dette nasjonale byggverket har mange aktørar, og kontinuerleg bygging av denne einskapsskulen er også eit av dei beste døma vi har på korleis eit demokratisk forvaltningssystem kan og skal fungere mellom staten og det enkelte lokalsamfunnet.

       Det er ein styrke for lokaldemokratiet at det er kommunane som har ansvaret for investering, bygging og drift av grunnskulen, at det er kommunane som avgjer kva for skular elevane skal gå på, og at det er kommunane som avgjer standard og kvalitet. Det vil også vere med på å sikre ein sterk oppslutnad omkring einskapsskulen i det einskilde samfunnet.

       Utdanningspolitikken har stått sentralt i den politiske debatten det siste tiåret. Det har ikkje berre vore ein prinsipiell debatt, men ein debatt som i høgste grad har vore prega av Arbeidarpartiet sine konkrete tiltak, dvs. utdanningsreformer som har vore djuptgripande og ikkje minst framtidsretta.

       Visst har andre parti vore med på å gjennomføre desse reformene, men Reform 94 og Reform 97 er jo også eit døme på at partia her i denne salen har veksla på å vere imot desse reformene, og dei har også veksla på å vere for desse reformene. Og det må jo då tyde at Arbeidarpartiet faktisk har måtta kjempe i denne salen for å få desse reformene på skjenene, slik som vi faktisk ser i dag.

       Gjennomføringa av desse reformene er ei stor utfordring for alle aktørar både i og utanfor det politiske miljøet. Det har også vore og er ei utfordring for det borgarlege politiske miljøet her på Stortinget.

       Innstillinga til budsjettet for 1997 er også tydeleg prega av dette. Dette kjem klart fram på dei områda i budsjettet der det skulle vere naturleg å halde fast på dagens rolledeling mellom staten og kommunane. Eit av døma på dette, mellom mange andre gode døme, er eit fleirtal si store uro for at departementet først i slutten av november månad dette året vil ha oversikt over kor stor del av 6-åringane som har fått eit skuletilbod frå hausten 1996. Dette fleirtalet viser til at kommunane rett nok har ansvar for utbygging av nye skuleplassar for 6-åringane, men vil likevel streke under at departementet har eit slags overordna ansvar.

       No er det jo kjent i dei fleste samanhengar at når dei store steinane kjem på plass, vert dei største av dei små steinane som ligg att, også svært store for enkelte. Kvifor ynskjer det borgarlege fleirtalet i komiteen å skape tvil om kven som har ansvaret for å bygge ut skuleplassar for 6-åringane? Kan det kome av at når dei store steinane i grunnskulereforma er på plass, dvs. at økonomien og læreplanverket no er på plass, er det ikkje så mykje att å drive partipolitikk på her i Stortinget?

       Staten har i nært samarbeid med kommunane i detalj rekna ut kor stor del staten skal hjelpe til med i finansieringa av den reformrelaterte delen av grunnskulereforma. Når dette no er eit uomtvisteleg faktum, kvifor må då opposisjonen i Stortinget streke under at kommunane sitt ansvar for grunnskulen er underordna departementets overordna ansvar på eit område der kommunane har ansvaret? Tyder dette at sjølv dei minste steinane i dette nasjonale byggverket no har vorte så store for opposisjonspartia at kommunane ikkje lenger treng å føle ansvar for grunnskulen? Det er i alle høve eit faktum at dei borgarlege partia i Stortinget skapar tvil om kven som har ansvaret for grunnskulen i framtida.

       Kva vil desse partia seie når landet sine ordførarar kjem til Stortinget og spør om rolledelinga eller ansvarsforholdet mellom stat og kommune er endra i forhold til utbygging av grunnskulen? Dersom svaret er ja, har vi ein ny og svært uoversiktleg situasjon. Er svaret nei, vil det vere heilt naturleg at ordførarane stiller eit motspørsmål, som eg faktisk trur vil vere: Kvifor driv de på og rullar på dei små steinane? Det er vi, kommunane, som har ansvaret for å få dei siste steinane i dette nasjonale byggverket på plass. Desse byggesteinane er vår eigedom!

       Denne uklare situasjonen som dei borgarlege partia har skapt, er i seg sjølv eit paradoks, men det finst meir av same sorten i denne innstillinga.

       På eit anna område der det er snakk om evaluering av den same grunnskulereforma, vert departementets overordna ansvar igjen streka under. Men Senterpartiet og Høgre meiner at i tillegg til dette skal Stortinget be Regjeringa sette ned eit utval som får ansvaret for planlegging og gjennomføring av evalueringa. Stortinget kjenner så vidt eg veit, berre ein part i ein slik samanheng, og det er Regjeringa.

       Det viser seg at dei små steinane framleis er store for enkelte parti, sjølv om dei på dette område for dei fleste andre kan synast å vere nærast mikroskopiske. Rolledelinga eller ansvarsdelinga mellom storting og regjering, mellom stat og kommunar kan ikkje vere nokon partipolitisk redningsplanke som ein tek tak i når Stortinget sitt arbeid og ansvar for ei reform eller fleire reformer går mot slutten. Arbeidarpartiet har full tillit til at kommunane tek ansvaret for utbygging og utvikling av grunnskulen, og at dei skal ha ansvaret for dette også i framtida.

       Som saksordførar for nokre av forskingskapitla vil eg peike på nokre viktige område. Eit av områda der forskinga har hatt mykje å seie, er i fiskerinæringa. Norsk fiskeri- og havbruksnæring ville ikkje hatt så mykje å seie for busetjing, næringsutvikling i kystområda og ein stadig veksande eksportverdi utan den medverknaden som forskinga har hatt, spesielt når det gjeld utvikling av ei moderne og framtidsretta næring.

       Det er sjølvsagt slik at økonomi, konkurransekraft og utvida internasjonal handel er viktige og vesentlege bidrag, men i arbeidet for å skape ei berekraftig og meir lønsam fiskeri- og havbruksnæring vil forskinga ha stadig aukande verdi. Det er derfor svært positivt at Regjeringa styrkjer forskinga som er knytt til næringsutvikling av nye artar innafor oppdrett. Eitt av forskingsprosjekta som er sette i verk, har fått namnet NUMARIO og skal gå over ein fireårsperiode. For 1997 er det løyvt 10 mill. kr. For heile programperioden er det lagt til grunn ei økonomisk ramme på 60 mill. kr. Målsettinga for dette prosjektet er å gi nødvendig hjelp og sikre nødvendige infrastrukturtiltak for dei oppdrettsartane som ut frå ein forskingsmessig synsstad er klare for kommersiell oppdrett, slik at næringspotensialet kan utnyttast. Kommersiell utnytting av nye artar innan havbruk er eit døme på eit matnyttig - i dobbelt forstand - forskings- og utviklingsresultat.

       For Arbeidarpartiet er det spesielt viktig at den kunnskapen og kompetansen vi oppnår gjennom satsing på forsking og utvikling i eit samspel med aktørane i næringa, gir det overordna resultatet som vi ønskjer mest av alt: større sysselsetting i kystområda og auka økonomisk verdiskaping for heile landet.

       I den samanhengen er det nødvendig at vi frå Stortinget si side understrekar den viktige rolla og det ansvaret som Forskingsrådet og SND har som det offentlege sine utøvande aktørar gjennom eit aktivt og nært samspel med den einskilde aktøren i næringa.

       Mykje av vekstpotensialet i norsk næringsliv finn vi i dei små og mellomstore bedriftene. Desse bedriftene har eit spesielt behov for aktiv medverknad frå SND og Forskingsrådet både med omsyn til kapitaltilgang og FoU-satsing. Eg har i denne samanhengen eit sterkt behov for å peike på, men også å understreke at dette samspelet skal vere tosidig. Det har i den seinare tid vore vist til døme der næringsaktørar som har delteke i FoU-prosjekt som ikkje vart vellukka, for å seie det slik, vart sittande att med eit utviklingsprodukt som ikkje kunne brukast i næringsverksemda. I tillegg vert næringsaktøren i eit slikt felles FoU-prosjekt sittande att med ein utviklingskostnad som ikkje kan dekkast inn, fordi arbeidsreiskapen som den framtidige næringsverksemda skulle byggast på, er ubrukeleg. FoU-prosjekt er prøving og feiling, men slik erfaring som dette kan gi negative resultat for næringslivet sine aktørar.

       Eg er derfor uroleg for kva slike døme får å seie for den framtidige rekrutteringa av næringsaktørar inn i det samspelet mellom FoU-miljøet og næringslivet som er heilt avgjerande for at bruksretta forsking skal kunne finnast att i næringslivet sine resultat, og som ein viktig reiskap for framtidsretta utvikling i næringslivet. Det er derfor heilt nødvendig at dei som har ansvaret for dette området i forskingsmiljøet, vurderer dei tiltaka som er nødvendige for å hindre at slike saker får ein unødvendig avvisingseffekt overfor dei næringsaktørane som FoU-miljøet er heilt avhengig av for å kunne oppnå matnyttige resultat av dei forskingsressursane som vert brukte på dette viktige området.

Rita H Roaldsen (Sp) : Enhetsskolen er det bærende prinsippet i Senterpartiets skolepolitikk. Alle skal ha et likeverdig skoletilbud, uavhengig av sosiale, geografiske, økonomiske og evnemessige forhold. Dette forplikter oss politikere til å gi lovmessige og økonomiske rammer som gjør det mulig å realisere disse prinsippene. Men evnen til å oppnå intensjonene vil uansett om man liker det eller ikke, være avhengig av de økonomiske rammene vi gir kommunene.

       Senterpartiet har derfor i sitt alternative budsjett satset sterkt på kommunenes økonomi. Ved å la kommunene beholde skattøren på dagens nivå vil kommunene få 4,5 milliarder kr ekstra for å oppfylle sine forpliktelser overfor innbyggerne med hensyn til skoler og helsetjenester. Arbeiderpartiets finanspolitikere hevdet i finansdebatten at dette er uansvarlig politikk. Den økonomiske balansen som Regjeringen har definert som ansvarlig, skal holdes.

       Jeg mener det er uansvarlig politikk ikke å satse på skoleverket gjennom å bedre kommuneøkonomien. Kommunene er midt inne i gjennomføringen av Reform 97. Skal elevene få et forsvarlig tilbud, trengs det en styrket kommuneøkonomi. Hvordan skal kommuner som Harstad og Narvik klare å gjennomføre reformen på samme tid som de skal redusere budsjettene med mellom 20 og 30 mill. kr? Det er lite lystelig lesning å se på forslagene til kutt: større klasser, sammenslåtte klasser, nedlegging av skoler, nedskjæring på spesialundervisning, mindre penger til undervisningsmateriell. Dette er uansvarlig politikk! Det er ikke bare ved å sette penger på bok i utlandet at vi kan dele med våre etterkommere. Å bruke av oljeoverskuddet til å investere i barn og unges utdanning er også en investering i kommende generasjoner.

       Så over til budsjettinnstillingen:

       Stortinget har lenge etterlyst en handlingsplan for å få utdannet tilstrekkelig med førskolelærere. Da komiteen behandlet St.prp.nr.67 (1995-1996), om regulering av opptak til studier ved universitetene, bad komiteen om følgende:

« Komiteen forutsetter at « Handlingsplan for økt førskolelærerdekning » blir omtalt nærmere i Regjeringens forslag til statsbudsjett for 1997, slik at en på bakgrunn av handlingsplanen kan få satt igang tiltak for å bedre førskolelærerdekningen. »

       Dette er ikke fulgt opp av Regjeringen. På spørsmål fra Senterpartiet svarer departementet at de vil komme tilbake med en orientering i neste års budsjett. Men det er ikke i tråd med Stortingets vedtak om å få en handlingsplan. Heldigvis varsler Høyre at de vil støtte vårt forslag om å få denne planen lagt frem som egen sak. Men når vi ser på den store mangelen på førskolelærere, som allerede i 1995 var på 22 %, før reformen trådte i kraft, vet vi at med gjennomføringen av grunnskolereformen og full barnehagedekning kan en regne med at det i år 2000 vil være en mangel på 20.000 førskolelærere. Dette møter Regjeringen med å redusere antall plasser i førskolelærerutdanningen med 700 for 1997!

       Den faglige kvaliteten på opplæringen av 6-åringene vil være avhengig av at det blir utdannet tilstrekkelig med førskolelærere i tillegg til satsing på etterutdanning. Manglende satsing på etterutdanning har fått lærerne til å streike. Dette bør tas på alvor, da det er lærerne som er nøkkelen til en vellykket reform.

       Statsråden lovte de streikende lærerne 50 mill. kr ekstra til etterutdanning - som opposisjonen har plusset på i budsjettet. Det betyr vel at han mener det er en nødvendig påplussing, og at de pengene vil overleve salderingen.

       Reform 94 er i en gjennomføringsfase. Senterpartiet har støttet reformen, men vi ser at det er store problemer i forhold til lærlingsituasjonen. Dette vil være bøygen som vil avgjøre om reformen har livets rett eller ikke.

       6.000 elever uten lærlingplass i år er et alvorlig varsku, og til neste år vil antall skoleelever som skal ha lærlingplass bli fordoblet. Regjeringen må derfor sette i verk tiltak for å forbedre lærlingsituasjonen, som vi har bedt om. Opposisjonen har også vedtatt fritak for arbeidsgiveravgift for lærlinger. Selv om Arbeiderpartiet ikke har tro på at det har en positiv effekt, må de i det minste følge opp flertallets vedtak. Å sammenlikne med lærlingsituasjonen i Nord-Troms og Finnmark, som er fritatt for arbeidsgiveravgift, er lite relevant, for man kan jo spørre hva som kom først: høna eller egget? Det fins nemlig en årsak til dette fritaket, og det er nettopp et ensidig og tynt næringsliv. Det vil også være forhold som er med på å forverre lærlingsituasjonen i disse distriktene.

       Den økonomiske situasjonen ved høgskolene har vist en fallende tendens pr. student. Dette er meget bekymringsfullt, da en vet at det kan føre til en svekkelse av kvaliteten på en del profesjonsutdanninger ved redusert praksisopplæring, og det kan gå ut over høgskolenes mulighet til å gi forskningsbasert undervisning. Senterpartiet har derfor foreslått å bevilge 100 mill. kr ekstra til høgskolesektoren, men får dessverre ikke flertall for det. Komiteen har også bedt om å få en gjennomgang av den økonomiske situasjonen til høgskolene ved fremleggelsen av revidert nasjonalbudsjett. Regjeringen pålegger høgskolene å omdisponere ressurser og utdanningskapasitet til prioriterte områder. Men det er ikke helt enkelt, da en ikke kan bruke samme undervisningskompetanse til å utdanne ingeniører og helsepersonell. Behovet for ingeniører er også økende, selv om søkningen er lav. Økt satsing på studieplasser innen høgskolesektoren er svært viktig, da det innenfor flere prioriterte profesjonsutdanninger er en opptakskapasitet på bare 20 %. Et flertall i komiteen går derfor inn for å bevilge 15 mill. kr, dvs. 300 studieplasser, ekstra til fysioterapi- og ergoterapiutdanning. I tillegg har et flertall i komiteen gått inn for å styrke universitetene med 65 mill. kr. Dette skal gå til vitenskapelig utstyr, hovedfagsplasser og stillinger. Jeg vil i den sammenheng trekke frem at en samlet komité ber om at Universitetet i Tromsø må få stillinger til videre oppbygging av farmasistudiet. Dette studiet er fortsatt i en oppbyggingsfase, nye fag skal etableres, og da er det vanskelig å gjøre omprioriteringer.

       Vi behandler også i dag et Dok.nr.8-forslag fra representanten Erling Folkvord om oppretting av et sekretariat for å ivareta opplæring i finsk-kvensk som andrespråk i Nord-Troms og Finnmark. Komiteen ser dette som en viktig oppfølging av Stortingets vedtak om å opprette finsk som andrespråk, og har derfor behandlet det i sammenheng med budsjettet. Komiteen har vedtatt å opprette en konsulentstilling ved Statens utdanningskontor i Troms eller Finnmark for å ivareta denne opplæringen. Det vil være en selvfølge at Statens utdanningskontor må stille øvrige kontorfunksjoner til disposisjon for konsulenten, og at de fungerer som et sekretariat for opplæringen i finsk-kvensk.

Trond Mathisen (A) : For sosialdemokrater er begrepet frigjøring helt sentralt. Vårt mål er frigjøring av mennesket - en frigjøring som ikke bare må omfatte det materielle, men også det som er inni oss. Alle skal ha mulighet til å vokse på det å få ta i bruk evner og ressurser - på å erkjenne, oppleve og formidle.

       Oppgaven for oss er å finne virkemidlene som kan frigjøre - som kan skape frihet. Og da vet vi at det er én faktor som er sentral: Utdanning. Utdanning er det fremste våpen for frigjøring - både til materiell frihet og til menneskelig frihet.

       Utdanning gir arbeid og dermed inntekt, økonomisk og sosial trygghet. Utdanning gir mulighet til vekst og utvikling for den enkelte - til å få brukt og utviklet sine ressurser og evner.

       Det kan forstås på flere måter når jeg innledningsvis snakker om frigjøring av mennesket, for så å gå over på fengselsundervisningen.

       Fengselsundervisning spiller en viktig rolle i rehabiliteringen av innsatte. Dette fremheves bl.a i NOU 1992:19 Opplæring i norske fengsler. Kompetanse og livsmestring. Komiteens flertall ser behovet for å lage undervisningsopplegg som kan tilpasses den enkeltes utdanningsbakgrunn og soningsplan. Med visshet om den store tilbakefallsprosenten er det viktig å få til en god rehabilitering. Det er også viktig at påbegynt utdanning kan fortsette etter avsluttet soning og være en del av ettervernstilbudet. Ved å gi de innsatte mulighet til å gjennomføre kompetansegivende kurs, gir man dem større mulighet til å få livet sitt på rett kjøl.

       Frigjøring gjennom utdanning kan altså få en dobbelt betydning her.

       Frigjøring gjennom utdanning kan også bli en realitet for alle de voksne arbeidstakerne som frykter for jobbene sine på grunn av ny teknologi, for de langtidsledige som mangler fagbrev, og for de mange hjemmeværende som ønsker seg ut i arbeidslivet, men som opplever at den skolegangen de en gang tok, ikke tilfredsstiller dagens krav til kompetanse.

       Det sies at morgendagens klasseskille vil gå mellom dem som har formell kompetanse, og dem som ikke har det. Men dette klasseskillet skal ikke og må ikke bli noen realitet!

       Derfor har Arbeiderpartiet tatt initiativ til store løft i det siste tiåret. Det er i disse årene opprettet 54.000 nye studieplasser i høyere utdanning og etablert et norgesnett for høyere utdanning og forskning. Gjennom Reform 94 er all ungdom mellom 16 og 18 år sikret lovfestet rett til videregående utdanning. Med grunnskolereformen vil 6-åringer fra høsten 1997 være sikret ti års skolegang. Etter debatten så langt i dag skulle man ikke tro at dette var realitetene, for jeg har ikke hørt maken til syting og klaging over hvor ille det er, og jeg lurer på hvordan det står til i andre europeiske land som sliter med en helt annen økonomi enn den vi har i Norge. Dette er ikke noe sparebluss!

       Nå er det de voksnes tur. Det neste store løftet i utdanningssektoren er knyttet til grunnutdanning og til etter- og videreutdanning for voksne. Kompetanseoppbygging er stikkordet. Livslang læring skal ikke bare være et begrep og en visjon, men en virkelighet. For å få til dette ambisiøse prosjektet livslang læring, er det avgjørende med et godt samarbeid mellom det offentlige, de private aktører og ikke minst voksenopplæringsorganisasjonene, særlig for å utarbeide og tilby opplegg som kan heve kompetansen til voksne med liten grunnutdanning.

       Studieforbundene har og vil fortsatt ha en viktig oppgave for å sikre folkeopplysning og kulturformidling. Og vi ser at stadig flere tar kompetansegivende kurs som f.eks yrkesopplæring gjennom studieforbundene.

       Fjernundervisning vil være et viktig redskap for de mange som trenger etter- og videreutdanning, men som ikke har mulighet til å flytte for å ta slik utdanning grunnet omsorgs- eller arbeidsoppgaver. Særlig for disse grupper vil det være viktig å ta i bruk ny teknologi for å bygge ut et enda bedre tilbud om fjernundervisning.

       Arbeiderpartiet konstaterer at Regjeringen i sitt forslag til statsbudsjett for 1997 vil kutte ned på støtten til studieforbundene og Fjernundervisningen.

       Jeg føler meg trygg på at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en salderingsproposisjon som på disse områdene heller enn å svekke, styrker yrkesopplæringen, folkeopplysningen og de andre aktivitetene studieforbundene og Fjernundervisningen på en god måte ivaretar.

       La meg igjen minne om alle de med forskjellige typer lese- og skrivevansker. Før vi som folkevalgte finner hjelpeløsninger for disse, kan denne store gruppen på ca en halv million ikke få ta del i vårt mål om en frigjøring av mennesket.

Jan Tore Sanner (H) : Den største utfordringen Skole-Norge står overfor i 1997, er grunnskolereformen. Det bør være vel kjent at Høyre i lang tid har gått inn for skolestart for 6-åringene, og at mange Høyre-styrte kommuner ligger i front og allerede har et godt og populært tilbud til 6-åringene.

       Det bør også være vel kjent at Høyre ikke er tilfreds med innholdet i grunnskolereformen. Det er særlig tre forhold Høyre har vært opptatt av:

       For det første at elevene skal lære mer, derfor har vi foreslått flere undervisningstimer, særlig for å styrke kjernefagene. Vi ønsker også klarere krav til lærernes undervisningskompetanse.

       For det andre mener vi at skolen skal gis mer ansvar og større frihet. Vi avviser den pedagogiske og metodiske detaljstyring av lærerne som reformen legger opp til. Vi ønsker at skolene skal ha større muligheter til å styrke de fagene som den enkelte skole mener det er viktig å styrke, og vi ønsker at elevene skal ha større mulighet til å velge faglig fordypning i praktiske og teoretiske fag på ungdomstrinnet.

       For det tredje ønsker vi å styrke foreldrenes rettigheter, dels for å øke engasjementet blant foreldre, men også for å stimulere skolene til å ta mer hensyn til elevenes og foreldrenes ønsker.

       Med andre ord: Høyre har klare innvendinger mot innholdet i grunnskolereformen. Det bør være kjent at Høyre på tross av dette har valgt å spille en aktiv rolle for å sikre gjennomføringen av reformen, først og fremst ved at Høyre er garantisten for at kommunene får dekket sine faktiske utgifter knyttet til nødvendige investeringer i forbindelse med reformen. Vi er opptatt av at kommunene skal ha tillit til at staten ikke løper fra dette ansvaret, og derfor er vi glad for at det har vært mulig å samle hele komiteen om forslaget om etterberegning av investeringskostnadene.

       Når det er sagt: Arbeiderpartiet må ikke forvente at Høyres ja til reformstart høsten 1997 innebærer at vi sitter passivt og ser på at sommel i enkelte kommuner og sommel og manglende oversikt i departementet skal resultere i hastverk og dårlige løsninger for barna.

       Ottar Kaldhol stilte tidligere i denne debatten spørsmål om hvorfor flertallet har understreket at departementet har et overordnet ansvar også for utbyggingen av grunnskolene. Svaret er at vi er alvorlig bekymret for gjennomføringen av grunnskolereformen. Jeg forstår at mange foreldre føler usikkerhet.

       Første skoledag er ingen hvilken som helst dag, verken i barnas liv eller i foreldrenes liv. Det bør ikke overraske noen at foreldre som skal sende avgårde sin 6-åring neste høst, blir urolig når de ikke vet hvilken skole barna skal begynne på, og eventuelt i hvilken stand skolen er i.

       Særlig alvorlig er situasjonen i Oslo. Kaoset på skolefronten i Oslo må arbeiderpartibyrådet i Oslo bære ansvaret for. Men at kommunene har ansvaret for utbyggingen av skolene, fritar ikke departementet og statsråden for det overordnede ansvaret.

       Det er oppsiktsvekkende og bekymringsfullt at statsråden mindre enn et år før reformen skal tre i kraft, så sent som den 31. oktober i et svar på spørsmål fra Høyre, måtte medgi at departementet ikke har oversikt over hvor mange 6-åringer som fikk et tilbud høsten 1996.

       Jeg har derfor to spørsmål jeg forventer at statsråden svarer på i løpet av debatten. Det første er: Har statsråden nå skaffet seg oversikt over hvor mange 6-åringer som fikk et tilbud i skolens lokaler høster 1996? Og dernest: Har statsråden sjekket fremdriftsplanene i kommunene slik at han med sikkerhet kan slå fast at alle får et tilfredsstillende tilbud høsten 1997?

       For Høyres del er det viktig at det skapes ro om reformen, men ro forutsetter at foreldrene føler seg trygge på at skoletilbudet har en tilfredsstillende kvalitet når deres barn skal begynne høsten 1997.

       Høsten 1996 var det mange elever som følte seg lurt. Elever som var forespeilet en opplæringsplass i bedrift, måtte ta til takke med et avspist skoleår på skolebenken. Elevene vet at det vil gi dem en dårligere utdannelse. I denne debatten er det blitt hevdet at Høyre stigmatiserer elevene fordi vi sier det som det er.

       Gjennom valgkampen i 1993 frem til sommeren 1996 fikk vi høre fra Arbeiderpartiet i hver eneste debatt om Reform 94 at 17.000 ungdommer skulle få opplæringsplass i bedrift høsten 1996. Det var ikke noe problem, fikk vi høre, når vi fremmet forslag for å gjøre det mer attraktivt for bedriftene å ta inn lærlinger. Og så var det da 6.000 elever som høsten 1996 fikk klar beskjed om at de fikk ikke noen opplæringsplass allikevel.

       Høyre foreslår i dette budsjettet å stanse innføringen av det famøse prosjektet som opplæringsboken er. Vi har nå vært igjennom en voldsom reform i videregående skole, som har vært gjennomført i et forrykende tempo. Da er ikke tiden moden til å presse på en opplæringsbok som vi vet at lærerne innenfor allmennfaglig studieretning ikke ønsker. Vi har ikke fått noen dokumentasjon på at denne opplæringsboken er det som skal til for å fremme kvaliteten i videregående skole - tvert imot. Og det kom en svært oppsiktsvekkende uttalelse fra Sigurd Manneråk i debatten. Han uttalte:

       « Ettertiden får vise om dette vil være noe som kan overleve i norsk skole som et alternativ til den karaktergivning vi har i dag ».

Der glapp det ut!

       For Senterpartiet er ikke dette bare et spørsmål om å sikre kvaliteten, men det er et spørsmål om å finne et alternativ til karaktergivning i videregående skole. Vi har ikke bare opplevd at Senterpartiet i den senere tid har stilt spørsmål ved karakterer på ungdomstrinnet, men vi opplever også at Senterpartiet er ute etter å finne et alternativ til karakterene i videregående skole. Det er meget oppsiktsvekkende. Vi vil da gå fra et system som er det mest objektive vi har for å måle elevenes faglige kunnskaper, til å få et mer subjektivt system for å måle kunnskaper og elevenes personlige egenskaper. Vi ønsker ikke et system som bidrar til å byråkratisere skolen, og som bidrar til at det blir mindre tid til undervisning.

       Komiteens medlemmer, med unntak av Arbeiderpartiet, har denne gang valgt å rette kritikk mot departementets manglende overholdelse av offentlighetslovens intensjoner og regler for journalføring. Når komiteen velger å ta opp denne problemstillingen, skyldes det de gjentatte brudd og de gjentatte løfter om at rutinene skal skjerpes inn.

       Jeg har selv tatt opp denne problemstillingen og dels blitt møtt med at alt er i orden, og dels med et forsøk på å bagatellisere problemet. La meg derfor friske litt på hukommelsen:

       Etter at Aftenposten avslørte slette rutiner i en rekke departementer, lovet statsråd Faremo i desember 1995 tiltak for å sikre åpenhet i forvaltningen.

       I mai 1996 avslørte Norsk Skoleblad treg journalføring i KUF, og særlig oppsiktsvekkende var hemmeligholdelsen av dokumenter knyttet til en utredning om private skoler.

       29. mai forsikret statsråd Sandal, etter et spørsmål fra meg i Stortinget, at KUF overholder reglene om journalføring og offentlighetslovens intensjoner.

       I et brev til meg datert den 28. juni skriver statsråden:

« Departementet følger de regler som gjelder i Arkivloven og Instruks for arkivarbeidet i statsforvaltningen, også med hensyn til tidspunkt for registrering, dvs. at dette skal skje uten opphold. Etter min vurdering gir dette et godt grunnlag for oppfølgingen av offentlighetslovens bestemmelser og intensjoner. »

       I Norsk Skoleblad nr. 32 avdekkes det at dette ikke er riktig. Ifølge en stikkprøve i KUFs postliste den 2. og 3. oktober ble tre av fire dokumenter ført inn i postjournalen mer enn en måned for sent.

       Jeg forventer at statsråden i løpet av denne debatten vil forsikre Stortinget om at man nå har til hensikt å rydde opp og for ettertiden etterleve de instrukser som eksisterer, bl.a for å sikre offentlighetens rett til innsyn.

       Helt til slutt: Trond Mathisen tok ved avslutningen av sitt innlegg opp spørsmålet om fjernundervisning som et viktig redskap i livslang læring-perspektiv. Det er jeg helt enig i. I langtidsprogrammet til Arbeiderpartiet for inneværende periode står det også at man vil at de frittstående fjernundervisningsinstitusjonene som får offentlig støtte, skal spille en mer aktiv rolle i en samlet plan for livslang læring. Er det å gi dem en mer aktiv rolle når arbeiderpartiregjeringen foreslår å kutte dette med 27 %? Det kan kanskje forventes at vi får en nærmere begrunnelse for det i løpet av debatten.

Marit Lefdal (A) : Eit overordna mål for Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet er å realisere den nasjonale utdannings-, forskings- og kyrkjepolitikken i samarbeid med andre statlege og lokale organ i sektoren. For dei næraste åra vil hovudmålet vere å gjennomføre dei store reformene innan utdanningssektoren på ein forsvarleg måte og i tråd med dei føresetnadene og pålegga Stortinget har gjeve for denne gjennomføringa.

       Og nettopp dette at det er Stortinget som har kome med desse pålegga, gjer at eg synest det er viktig at Stortinget følgjer opp med dei nødvendige løyvingar til administrasjon.

       Regjeringa sitt budsjettforslag legg opp til om lag same aktivitetsnivå for 1997 som i 1996. Når då stortingsfleirtalet reduserer programkategorien 07.10 Administrasjon med 8 mill. kr, og i neste augneblink pålegg departementet arbeidsoppgåver utover dagens aktivitetsnivå, er dette uansvarleg. Det er trass i alt menneske som utfører desse arbeidsoppgåvene, og ikkje maskiner som ein berre kan skru opp produksjonstempoet på.

       Også eg er einig i at administrasjonen skal vere effektiv og rasjonell, samtidig som avgjerdsprosessar skal ha kvalitet i alle ledd. Ressursane i administrasjonen skal og må vere tilpassa situasjonen i sektoren.

       Tidsskriftet Schola vart oppretta og utgjeve frå 1993 og skulle erstatte dei tidlegare råda sine tidsskrift, Grunnskulenett og Videregående opplæring, då desse to tidsskrifta berre dekte delar av utdanningssektoren. Ein ønskte eit tidsskrift som dekte heile utdanningssektoren både i trinn og fag, med nasjonalt så vel som internasjonalt stoff. På denne måten kunne ein spreie informasjon og fagstoff, formidle tiltak og idear innan utdanning i Noreg, vekkje nysgjerrigheit og interesse hjå dei som arbeider med eller er interesserte i utdanning.

       Eg kan ikkje sjå at komiteen sitt fleirtal har vurdert innhaldet i tidsskriftet Schola når fleirtalet no går inn for at Schola skal gå inn frå 1. januar 1997, men byggjer avgjerda på at tidsskriftet skulle vere sjølvfinansiert, som eg stiller spørsmål ved etter å ha gått igjennom merknadene til budsjetthandsaminga for 1993-94.

       Som representant frå Sogn og Fjordane er det naturleg for meg å ta opp ei heilt konkret sak, nemleg Sogn Jord- og Hagebruksskule. Dette er ein vidaregåande skule der heile gardsdrifta i dag er økologisk. Oppbygginga av skulen sitt tilbod i dag har vore ein lang prosess. Stortinget har tidlegare peika på skulen sitt særskilte nasjonale ansvar som spydspiss i utviklinga av undervisningstilbod innafor økologisk landbruk. Økologisk landbruk er eit prioritert satsingsfelt for Landbruksdepartementet, men økologisk landbruk er eit relativt nytt område for rettleiingstenesta og forvaltninga. Ei av utfordringane for Landbruksdepartementet er difor kompetansehevande tiltak hos gardbrukarar, rettleiarar og i forvaltninga. I denne samanheng har Sogn Jord- og Hagebruksskule ei viktig rolle.

       For at Landbruksdepartementet si satsing på økologisk landbruk skal få tilstrekkeleg god effekt, må undervisningstilbodet til dei som vil legge om drifta, styrkast. I handlingsplanen for økologisk landbruk er det difor understreka at kompetansen og kunnskapen ved Sogn Jord- og Hagebruksskule blir vidareutvikla. Eg hadde difor forventa at Regjeringa hadde lagt inn midlar utover høgaste sats, all den tid skulen er tillagt oppgåver som nemnt ovanfor, men må konstatere at det er fleirtal i komiteen som sikrar grunnlaget for framtidig drift av skulen.

       Komiteen støtter det som er sagt om kompetansesentra i St.prp.nr.1, og viser til den varsla stortingsmeldinga som skal kome i desember.

       Eg vil likevel kort peike på teiknspråkopplæringa for foreldre med nyoppdaga døve barn, der tilbodet har fått fast, heilskapeleg struktur innafor ei ramme på inntil 40 veker totalt medan barnet er 0-16 år. Kompetansesentra for høyrselshemma skal stå sentralt i gjennomføringa. Det skal alt i haust gjevast eit tilbod om to veker med opplæring. Det vil verte viktig å tilretteleggje for teiknspråkopplæring også for nettverkspersonar rundt dei døve barna.

       Kompetansesentra er viktige institusjonar som vi vil kome grundig tilbake til i samband med handsaminga av den varsla stortingsmeldinga om Helhet og sammenheng i arbeidet med barn, unge og voksne med særskilte opplæringsbehov.

Einar Steensnæs (KrF) : I den tilmålte tiden for mitt innlegg vil jeg begrense meg til to tema. Det gjelder for det første behovet for maritim høgskoleutdanning og dernest noen synspunkter på forskningen.

       Departementet sier i sin innstilling at de statlige høgskolene må prioritere opptaket for utdanningene innen helse- og sosialfag og allmennlærer- og førskolelærerutdanningen. Jeg har ingen problemer med å slutte meg til en slik prioritering. Men jeg finner grunn til å minne om Stortingets behandling av maritim melding og enigheten på tvers av partiene om å sørge for nødvendig kapasitet i utdanningssystemet for at maritim høgskoleutdanning kan holde tritt med en forventet økt etterspørsel etter kompetent norsk arbeidskraft om bord på norske skip.

       Etter at handelsflåtens størrelse gradvis er blitt redusert gjennom de siste fem årene, opplever vi nå for første gang en vekst av betydning i utenriksflåtens størrelse. Samtidig øker også verdien på kontraktsmassen. Jeg tror vi skal være varsom med å knytte denne oppgangen altfor tett til Stortingets vedtak om rederiskatten, men det er klare indikasjoner på at vi vil få en sterk vekst i norsk skipsfart i tiden framover. Det vil være synd om vi mister muligheten for økt sysselsetting av norsk ungdom om bord på norske skip fordi vi ikke klarer å holde tritt med nødvendig utdanningskapasitet innen maritim høgskoleutdanning. Jeg hadde for min del håpet på at komiteen skulle nevne dette forholdet spesielt under sin gjennomgang av behovene i høgskolesektoren, men ser til min skuffelse at denne viktige påpekningen mangler i innstillingen. Jeg benytter derfor anledningen til å gjøre statsråden oppmerksom på forholdet. Her er vi nødt til å være i forkant av utviklingen, og det nytter ikke bare å henvise til omdisponering av studieplasser når alternativet er å redusere prioriterte plasser innen lærer- og førskolelærerutdanning eller utdanning av personale innen helsefagene. Her må det komme nye studieplasser.

       Når det gjelder forskningen, er det all grunn til å merke seg at bevilgningene til forskning og utviklingsarbeid får en reell vekst i dette budsjettforslaget på om lag 3,5 % ifølge beregninger fra NIFU. Det er et meget viktig signal fra forskningsministeren, fordi bevilgningene nå mer eller mindre har stått i ro siden 1993. Det er viktig for tilliten til de mange friske politiske erklæringer om å satse på forskning og ny erkjennelse at dette følges opp i praksis med nødvendige bevilgninger. Det har det vært så som så med.

       Norges forskningsråd er nå endelig etablert og har fått sin struktur, men sliter ennå med nødvendig tillit og oppslutning i forskningsmiljøene. Det ville være naivt å tro at dette ikke også har med penger å gjøre. En mer effektiv ressursutnyttelse, bedre beslutningssystemer, bedre oversikt og koordinering av forskningsprosjekter er viktige forhold som Norges forskningsråd skal ivareta. Men det er ikke alltid like lett for selvstendige, uavhengige forskere - og ærgjerrige forskere også - å tilpasse seg slike forutsetninger. Og det kan nok også være vanskelige grenseoppganger der forskningens frihet og uavhengighet kan bli uforsvarlig presset, fordi krav til samordning og ressursutnyttelse oppleves uakseptabelt sterkt. Derfor er det viktig at Norges forskningsråd kan få rammer som gjør det mulig å gjennomføre en god oppfølging på ulike forskningsområder, i tråd med rådets egen strategiske plan som heter « Forskning for fremtiden ».

       Jeg er særlig glad for at rådet har grunnforskningen som ett av de prioriterte områdene det skal satses på de neste fire årene. Det er svært viktig at vi vedlikeholder selve grunnkapitalen som all verdiskaping og nyutvikling egentlig bygger på, nemlig den uavhengige og ubundne grunnforskningen. Forskningen har en viktig kritisk, ettersøkende funksjon, samtidig som den utvider menneskets forståelse av sammenhenger slik at vi er i stand til å få ny erkjennelse og ny verdiskaping. Her har Kristelig Folkeparti sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti en meget viktig prinsipiell merknad som det er all grunn til å merke seg.

       Flertallet i komiteen understreker at det samtidig må arbeides for å øke samspillet mellom grunnforskningen og den næringsrettede forskningen og produktutviklingen. Her har vi ganske store forventninger til det arbeidet som Norges forskningsråd skal gjøre, for vi er kommet ganske kort i dette landet når det gjelder slike samspill og å utnytte slike muligheter.

       Norges forskningsråd fikk bevilgningene sine redusert både i 1994 og 1995. Men de økte i 1996, og de øker i 1997. Skal vi kanskje ta dette som et tegn på politisk tiltro til at Norges forskningsråd vil mestre oppgavene og innfri forventningene?

Statsråd Reidar Sandal : Vi har bak oss fleire år med vanskar i norsk økonomi. For Arbeidarpartiet har det i denne situasjonen vore nødvendig å føre ein politikk som har stimulert til vekst og aktivitet. Politikken har vore vellykka. Norsk økonomi har nemleg dei par siste åra vore inne i ein klar oppgangskonjunktur. Statsbudsjettet viser igjen overskott. Hovudutfordringa er no å leggje til rette for ei stabil økonomisk utvikling og ytterlegare nedgang i arbeidsløysa. I denne situasjonen er det avgjerande at den økonomiske politikken blir innretta slik at veksten ikkje blir sterkare enn økonomien kan tole. Samtidig må utgiftene i statsbudsjettet tilpassast slik at velferda kan sikrast også i nedgangstider.

       For å unngå ei uheldig utvikling i økonomien har Regjeringa i forslaget til statsbudsjett for 1997 lagt til grunn eit relativt stramt opplegg. Innafor denne ramma har Regjeringa prioritert utdanning høgt, med iverksetjing av grunnskulereforma som det største lyftet.

       Det ligg eit ansvar på både staten og kommunane for ei god gjennomføring av grunnskulereforma. Debatten om reforma har til no vore konsentrert om pengar. Men den gjeld mykje meir enn investeringar i skulebygg. For knapt to veker sidan blei boka « Læreplanverket for den 10-årige grunnskulen » presentert. I denne finn ein innhaldet i den nye grunnskulen. Her ser ein korleis prinsippa for einskapsskulen blir føre vidare inn i neste hundreår. Reforma handlar om skulestart for 6-åringane. Og den inneber eit tiårig heilskapleg løp med nye læreplanar i alle fag på alle trinn. Likskap og tilpassing er berande konstruksjonar i byggverket.

       Kommunane har no eit ansvar for å setje reforma i verk. Det er eit stort ansvar Stortinget har pålagt dei. Eg legg til grunn at dei folkevalde i kommunane kjenner dette ansvaret og syter for at grunnskulereforma blir gjennomført på ein god måte innafor dei rammene staten har fastsett.

       Eg vil poengtere at departementet, slik det er sagt i budsjettproposisjonen, vil følgje opp framdrifta i tilrettelegginga av nye skulelokale for 6-åringane gjennom dei statlege utdanningskontora.

       Reform 94 er inne i sitt siste år i sitt første krinsløp. Den fungerer godt ute i fylka. Reforma har hatt støtte frå eit breitt fleirtal i Stortinget. Av dei utfordringane som står framfor oss, vil eg setje søkjelyset på ei - lærlingplassane.

       I 1996 har talet på nye læreplassar auka med 60-70 %. Av dei 16.000 som søkte om læreplass våren 1996, har 9 500 fått slik plass. I tillegg er det inngått 7.000 lærekontraktar for lærlingar som ikkje har følgt Reform 94-løpet. 3.000 søkjarar har fått eit alternativt tilbod i skule fordi det mangla læreplassar. Alle ungdommar med rett til vidaregåande opplæring har fått sin rett oppfylt anten ved tilbod i skule eller i lærebedrift.

       I dei flesta faga har det vore så godt samsvar mellom søkjarar og tilgjengelege læreplassar at det ikkje har vore behov for alternative klassar i vidaregåande kurs II. Av dei ca 300 alternative klassane som fylkeskommunane har oppretta fordi det har mangla læreplassar, er det ni fag som står for 2/3 av plassane. Av desse er det særleg innafor barne- og ungdomsarbeidarfaget og omsorgsfaget det har vore problem. Differansen mellom søkjarar til desse faga og tildelte læreplassar er i underkant av 1.000. Elektrikarfaget har tilsvarande differanse på 550, og når det gjeld reparatør av lette køyretøy, er det ein forskjell på 640. I andre sektorar har det vore problem med rekruttering av lærlingar. Byggjebransjen, prosessindustrien og fiskeindustrien er eksempel på dette.

       Eg er avgjort ikkje nøgd med at målet om læreplassar for dei som treng det, ikkje er nådd. Departementet har nyleg gjennomført ei evaluering av det arbeidet som er gjort med å skaffe læreplassar i 1996. Som ei oppfølging av evalueringa har blant andre departementet, fylkeskommunane og partane i arbeidslivet forplikta seg til å setje i verk tiltak innafor sine ansvarsområde. Eg vil understreke at å skaffe læreplassar er eit ansvar for heile det norske arbeidslivet, for dei private bedriftene, kommunane og staten. Denne saka vil ha høg prioritet i det vidare arbeidet i departementet fram mot kommande skuleår.

       I tråd med innstillinga frå komiteen vil eg leggje fram ein breiare gjennomgang av saksområdet som eiga sak for Stortinget.

       Regjeringa har satsa sterkt på å auke kapasiteten innafor høgre utdanning. Etter ein vekst på meir enn 60 % i studenttalet frå slutten av 1980-åra ser vi no klare teikn på at kapasiteten totalt sett begynner å komme i balanse når det gjeld etterspurnad etter studieplassar. Det er i tida som kjem, framleis behov for justering av kapasiteten mellom ulike studium. Vidare vekst i studenttalet må særleg brukast til å jamne ut slike forhold. Regjeringa vil komme med ein breiare gjennomgang av dette saksfeltet til Stortinget til våren.

       For departementet blir det ei stadig viktigare oppgåve å vere merksam på kvalitative sider ved utdanningssystemet og på samarbeidet innafor Noregsnettet. Det blir arbeidd med å føre vidare evalueringsarbeidet og utviklinga av kvalitetstenkinga som kan sikre at dette nettet no heng saman, og at det er solid. Det er eit overordna mål både for departementet og for institusjonane å syte for at undervisning, forsking og utviklingsarbeid er i stand til å møte høge kvalitetskrav. Eg reknar det som ein klar føresetnad at det nye rådsorganet som det er gjort framlegg om, skal kunne spele ei viktig rolle i dette arbeidet. Heile tida har det vore min ambisjon at dette arbeidet skulle skje i samråd med dei eksisterande rådsorgana. Stortinget vil få til behandling ei sak om rådsstrukturen så snart det lèt seg gjere.

       Oppbygging av kapasiteten i grunnutdanninga har til ein viss grad komme i staden for auke i etter- og vidareutdanninga. Men behova innafor etter- og vidareutdanning veks no kraftig. Dette kan berre møtast ved at eventuell ledig grunnutdanningskapasitet blir brukt betre, og ved at institusjonane styrkjer kompetansen sin slik at dei blir i stand til å lage og tilpasse etter- og vida-

       reutdanningstilboda til dei krava som blir stilte. I denne samanhengen er det positivt at Stortinget er einig i å opne for forsøk med betalt vidareutdanning utover den regelen med ti vekttal som gjeld i dag. Eg reknar med ein vesentleg aktivitetsvekst på dette området i åra som kjem, og er tilfreds med at universitet og høgskular sikrar høg kvalitet på etter- og vidareutdanningstilboda.

       Lærarutdanning er ei anna stor utfordring. Utgreiinga frå Hille Valla-utvalet er no ute på høyring. Eg tar sikte på å leggje fram ei stortingsmelding om arbeidet med lærarutdanningsreforma til våren. Stortinget vil då få eit grunnlag for å drøfte hovudretningslinjene i reformarbeidet og til å gje synspunkt på rammeplanarbeidet. Målet er ei ny lærarutdanning som stør maksimalt opp om det nye skuleverket, strukturen i det, innhaldet og pedagogikken.

       Deretter vil det neste store lyftet på opplæringsområdet bli reforma for etter- og vidareutdanning. Vi må gi dei vaksne oppdatering og fornying av kunnskap. På den måten kan vi både auke kompetansen i samfunnet og tilfredsstille behovet hos den enkelte til utvikling og vokster. Dette store og spennande saksfeltet blir no utgreidd av eit breitt samansett offentleg utval. Regjeringa vil seinare komme tilbake til Stortinget med ein grundig gjenomgang av saka.

       Til sist vil eg nemne at i innstillinga har fleirtalet i komiteen lagt opp til at departementet skal følgje opp saker allereie i salderingsproposisjonen. Normalt vil det vere behov for utgreiingar og avklaringar med andre instansar, noko som nødvendigvis må ta tid. Departementet arbeider aktivt med dei nemnde sakene. Eg vil likevel peike på at tida som departementet har til disposisjon, er svært knapp.

       Sigurd Manneråk (Sp) : Opposisjonen, anført av Høyre, SV, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har denne gang i fellesskap skaffet flertall på en rekke områder som vil gi vår ungdom bedre muligheter for utdanning.

       I et innlegg tidligere i dag kalte Marit Nybakk disse påplussingene for små detaljer Jeg vil derfor bruke anledningen nå til å gå litt nøyere gjennom hva slags « detaljer » dette dreier seg om.

       Det er 300 mill. kr for å bedre rekrutteringen av lærlinger. Det er 165 mill. kr i økt støtte til studenter i form av bedre stipend. Det er til sammen 50 mill. kr til ledelse og for å bedre etter- og videreutdanning i grunnskoler og videregående skoler. Det er 80 mill. kr til universitet og høyskoler, bl.a for å kunne ta opp flere studenter til hovedfag, få flere legestudenter, flere sykepleiere, bedre utstyr osv.

       Jeg kan tenke meg å stille følgende spørsmål til statsråden: Mener han - i likhet med Marit Nybakk - at dette er små detaljer?

       Og et annet spørsmål: Er statsråden veldig lei seg for at opposisjonen skaffer flertall for saker som han selv ikke har greid å skaffe nok støtte til for å få gjennomslag i Regjeringen?

Statsråd Reidar Sandal : Eg konstaterte at representanten Manneråk i si opplisting av påplussingar i forhold til det forslaget som Regjeringa har lagt fram på KUF sitt område, kom i skade for å leggje inn eit relativt stort beløp på eit område som ikkje har med KUF å gjere, formelt sett. Lat meg likevel understreke at det budsjettforslaget Regjeringa har lagt fram på Kyrkje,- utdannings- og forskingsdepartementet sitt område, er veldig solid. Vi er faktisk det departementet som har den største prosentvise auken i forhold til inneverande års budsjett, på heile 8,5 %. Det er eg faktisk stolt av, og det er noko eg har framført med tyngd i mange samanhenger, og som eg faktisk trur store delar av det norske folk har merka seg som ei viktig satsing på utdanningsområdet.

       Når det gjeld grunnskulen, som Manneråk snakka om i sitt første innlegg i dag, er det faktisk slik at vi på Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet sitt område har ei satsing på meir enn 30 % utover dei budsjettmidlane som er lagde inn på 1996-budsjettet.

       Alt dette viser at Kyrkje- utdannings- og forskingsdepartementet sitt budsjett er eit solid budsjett. Det er eit veldig godt grunnlag på utdanningssektoren, på forskingssektoren og i andre delar av vår verksemd for å kunne føre aktiviteten tungt inn i 1997 og få til den voksteren og den utviklinga som eg meiner er nødvendig. Det ligg det godt til rette for innafor Regjeringa sitt samla budsjett.

Siri Frost Sterri (H) : Jeg tillater meg først en litt uhøytidelig bemerkning, at statsråden nå plutselig ble så veldig tertefin i forhold til hr. Manneråks regnestykker over nødvendige påplussinger fra opposisjonens side.

       Jeg trodde også statsråden var opptatt av helhet i statsbudsjettet. Det er i hvert fall den begrunnelsen hans partikolleger i komiteen bruker når de ikke er med og øker stipendandelen til 30 %. Det er av hensyn til landets samlede og totale økonomi. I hvert fall innebærer de 300 mill. kr i fritak for arbeidsgiveravgift for lærlinger forhåpentligvis et løft for Reform 94, ved at vi velger å ta på ordet de bedriftene som sier at får de dette innfridd, vil de stille opp med flere lærlingplasser.

       Men jeg er mer interessert i å teste statsrådens vilje til å foreta justeringer i reformen, og jeg har tenkt å konsentrere meg om et veldig enkelt og banalt område, nemlig spørsmålet om fordypningspoeng for idrettsfag. Grunnen til at jeg vil gjøre det så enkelt, er rett og slett at statsråden stadig hevder at han går rundt med is i magen, og det må han hjertelig gjerne gjøre, men jeg skjønner at hvis jeg har for mange problemstillinger til ham, vil han kunne velge bort en del og svare relativt uklart.

       Utgangspunktet mitt er VG-oppslaget med statsministeren, som var på Melhus, der han fra elever som gikk på idrettsfag, fikk presentert den urettferdigheten som det i realiteten er at de ikke får de samme fordypningspoeng som dem som går på allmennfag. Jagland svarte at han lovet å se nærmere på dette med at de på idrettsfag ikke fikk tilleggspoeng. Betyr det at også statsråden vil se nærmere på dette? Eller er i realiteten statsministerens samråd en ren PR-gimmick?

Statsråd Reidar Sandal : Eg er ikkje ukjend med at Høgre-representantar i denne sal harselerer med Arbeidarpartiet sin utdanningspolitikk. Det gjorde representanten Frost Sterri eit nytt forsøk på no. Eg skal møte denne harselasen med å vere konkret og sakleg i mitt svar.

       Først tok representanten Frost Sterri opp spørsmålet om fritak for arbeidsgjevaravgift for lærlingar. Ho framstelte det som eit viktig løft for å betre situasjonen for bedriftene. Men faktisk er det slik at partane i arbeidslivet ikkje har reist dette som ei sak der det er viktig å få til ei endring. Eg har tidlegare understreka dette. Eg trur faktisk det vil vere viktigare og riktigare å bruke dei store midlane som eit fritak for arbeidsgjevaravgift for lærlingar representerer, på andre og viktigare tiltak innafor utdanningssektoren.

       Så til spørsmålet om justeringa av Reform 94. Det er òg ein myte som er blitt skapt av ein del Høgre-folk, at Regjeringa og Arbeidarpartiet ikkje er villige til å gjere forandringar. Vi har gjort det. Vi har initiert slike forandringar, og vi har òg lytta til råd frå andre. Men mitt poeng er å streke under at vi ikkje må setje i verk forhasta tiltak. Vi må sjå heilskapen i dette, og vi må ikkje la oss overmanne av tilfeldige innspel som måtte komme utan at dei er velfunderte.

       Når det gjeld spørsmålet om fordjupingspoeng, konstaterer eg at representanten Frost Sterri ikkje har fått fleirtalet i komiteen med seg på si grunngjeving for det, og eg vil faktisk, sidan tida no snart er ute, slutte meg til den grunngjevinga som er gjeven tidlegare i debatten av leiaren i komiteen. Den er dekkjande for mi oppfatning på dette punktet.

Jon Lilletun (KrF) : Først faktisk litt ros til statsråden. Då dette læreplanverket omsider kom, vart det ei fin bok. Innhaldet vil eg vente litt med å kommentere for mykje, men det er eit skikkeleg læreverk som her er laga. Men det var ein ting eg hadde lyst til å peike på og som eg vil seie meg svært glad for, og det er at teiknspråk for første gong er inne som førstespråk i eit læreplanverk. Det er grunn for Norges Døveforbund til å merke seg at dette er glimrande fylgt opp frå statsråden si side i denne samanhengen. Det vert viktig å gå vidare på dette her med forskrifter og lovfesting når opplæringslova kjem.

       Så til to konkrete spørsmål utover dette: Sandal og representantar for regjeringspartiet seier stadig at dei trur at desse pengane som opposisjonen vil bruke i forhold til lærlingar, kunne vore brukt betre på andre måtar. Men no har ikkje fleirtalet og regjeringspartiet foreslått nokon annan måte å bruke desse pengane på, og eg har då dette konkrete, enkle spørsmålet til statsråden: Trur statsråden det vert vanskelegare eller lettare å få fleire lærlingplassar dersom det vedtaket vert gjort? Og har ikkje statsråden registrert at « småtinget », den største samlinga som har vore av små og mellomstore bedrifter, klart har hadde dette som prioritering nr. 1?

       Så det neste punktet: Det er ein ting som eg er uroa over no, og som eg var uroa over når det galdt det førre budsjettet - eg tok det opp med dåverande statsråd òg - og det er samarbeidet med lærarorganisasjonane, med foreldra og med skulen sine organ. I samband med det enorme reformtempoet vi har hatt - det er mange viktige reformer, og mange viktige ting som skal gjerast i norsk skule - har det heile tida vore uro og klager over manglande kommunikasjon. Vil statsråden no syte for å forbetre denne kommunikasjonen og få oppretta ein Oslo-avtale med norske lærarorganisasjonar for å få betre forhold på dette området?

Statsråd Reidar Sandal : Eg konstaterer med glede at representanten Lilletun har merka seg - noko eg forresten ikkje var overraska over - positive nyvinningar i det læreplanverket som nyleg er presentert, og konstateringa hans når det gjeld teiknspråk, som eg trur er utdanningspolitisk veldig viktig.

       Så reiste han to saker som eg gjerne vil kommentere, den første er knytt til lærlingar - igjen. Eg har òg fått referert synspunkt frå ein del representantar på dette « småtinget » som NHO arrangerte - og representanten Lilletun stilte det retoriske spørsmålet om det vil bli vanskelegare eller lettare å få fleire læreplassar dersom arbeidsgjevaravgifta blir teken vekk. Ja, eg har sagt at eg har andre prioriteringar på dette området, og midlar ut frå mine prioriteringar ligg inne i budsjettet. Eg vil elles minne om at vi ikkje har sett nokon gunstige, positive effektar av at arbeidsgjevaravgifta er vekk både i Nord-Troms og i Finnmark. Men det er jo slik at dersom nokon tilbyr ein pengar, er det dei færraste som er så rakryggja at dei seier nei takk. Slik er det vel òg med ein del småbedriftsleiarar i dette landet.

       Så til spørsmålet om kommunikasjon med lærarorganisasjonane. Det er faktisk ikkje behov for nokon Oslo-avtale - eg har jamleg møte med representantar for lærarorganisasjonane. Eg var seinast i førre veke på landsstyremøtet til Lærarforbundet, eg skal over helga ha møte med leiaren i ein annan organisasjon, og eg debatterte seinast for eit par dagar sidan med leiaren i den tredje store lærarorganisasjonen. Vi snak-kar saman, men det vil ikkje seie at vi kan vere samde om alt.

Asmund Kristoffersen (A) : Norsk helsevesen er paradoksenes verden:

-	Kunnskapsveksten er stor, flere pasienter behandles hvert år, men køene øker.

-	Vi har flere helsearbeidere pr. innbygger enn nesten alle andre land i verden, likevel har vi personellmangel.

       Ja, en av flaskehalsene for å fjerne helsekøene er nettopp tilgangen på spesialsykepleiere. Det betyr at vi har for få. Det beste tiltaket vil være å utdanne flere, og dette har Sosial- og helsedepartementet tatt konsekvensen av ved å foreslå en økt bevilgning på 27 mill. kr for derved å øke kapasiteten i de bedriftsinterne utdanningene. Utdanningen av spesialsykepleiere i anestesi, intensiv pleie, operasjonsassistanse, onkologi og pediatri skjer under sykehuseiernes ansvar, dvs. som bedriftsintern utdanning.

       Spesialsykepleierutdanningen i geriatri, psykiatri samt jordmor- og helsesøsterutdanningen er lagt til høgskolene. Jeg ser med ytterste bekymring på at et flertall i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil gjøre den bedriftsinterne utdanningen til høgskolenes ansvar. Jeg mener dessuten at dette spørsmål i høyeste grad er et helsepolitisk ansvarsområde og følgelig skulle hatt sin behandling i sosialkomiteen. Det er en meget sterk begrunnelse for å fortsette med dagens modell.

       Denne spesialistutdanningen er i hovedsak praktisk, dvs. utdanningen skal kvalifisere til avansert praktisk sykepleiearbeid. En akademisert spesialistutdanning er i denne sammenheng neppe det beste. Dagens ordning er fleksibel og er et meget godt avbalansert vekselbruk mellom teori og praksis og med tett kobling til pasienter i den praktiske hverdagen. Selvsagt må en høgskolebasert utdanning veksle mellom teori og praksis, men en sykepleier som nå er under bedriftsintern videreutdanning, sa om lag følgende til meg for et par dager siden: Det er fare for å få en teoretisk preget utdanning, der yrkesutøvelsen framfor alt annet er praktisk.

       Det er svært viktig å ivareta den fleksibilitet som dagens modell betyr faglig, men det er viktig også av andre grunner. Denne profesjonen består i høy grad av kvinner. Nå kan disse kvinnene, ofte med omsorgsoppgaver, ta en til dels lønnet videreutdanning. Skal denne utdanningen overføres til høgskolene, må utdanningen delvis finansieres gjennom studielån. Det er grunn til å spørre om voksne kvinner, som gjerne har tunge økonomiske forpliktelser, i like stor grad kan søke denne utdanningen. Jeg formoder at den teoretiske delen av undervisningen i større grad enn i dag gjør at disse kvinnene vil bli nødt til å reise dit høgskolene måtte ligge. Dette er verken kvinnevennlig eller faglig ønskelig fordi en på denne måten også trekker sykepleierne ut av sykehusene og dessuten risikerer å få en mer generell utdanning der behovet egentlig er sterkere målretting mot sykehusenes og dermed pasientenes behov.

Svein Ludvigsen (H) : Verdensøkonomien og den globale næringsvirksomheten preges av at det er virksomheter basert på kunnskaper som vokser raskest og har størst utviklingspotensial. Det tilsier at Norge også må innrette seg deretter. Da blir kunnskaper og forskning avgjørende for utviklingen.

       Økt satsing på FoU og god og relevant utdanning er for Høyre viktige politikkområder for næringspolitikken og bedriftenes rammevilkår. Fremtidens utdanningstilbud må vektlegge de kvalitative sidene sterkere. Fremtidens FoU må finne det fruktbare balansepunktet mellom grunnforskning og anvendt forskning som forskningsmiljøene og næringslivet kan kvittere ut i form av markedsetterspurte produkter. I innstillingen svarer Høyre på utfordringene.

       Det er viktig at våre høyere læresteder er internasjonalt konkurransedyktige. Den private høgskoleutdanningen innenfor næringsrettet utdanning og forskning, som f.eks den BI driver, representerer verdifulle alternativer og supplementer. Det vil også bli bekreftet når Stortinget nå åpner opp for et desentralisert femårig forsøksprosjekt med høgskolestudietilbud på Finnsnes i Midt-Troms basert på det regionale næringslivets fortrinn og behov.

       På forskningssiden ønsker Høyre økt satsing, og vi øker innsatsen når det gjelder forsknings- og utviklingskontrakter og næringsrettet forskning i regi av Norges forskningsråd. Det er grunn til bekymring over at mens bare 16 % av de offentlige forskningsmidlene i 1996 var rettet mot industri og annen næringsvirksomhet, så var innsatsen på 24 % i 1989. I faste kroner er heller ikke den samlede offentlige forsknings- og utviklingsinnsatsen på dette området økt fra 1987.

       For sivilingeniørutdanningen ved NTNU har satsingen på kvantitet fremfor kvalitet i den grunnleggende teknologiutdanningen gjort at antall studenter pr. lærer har økt fra 11 til 16 de siste 15 årene. Likevel tar lønnsbudsjettet en stadig større del, med det resultat at det blir lite midler igjen til drift og investeringer. Dermed forvitrer det ressursmessige grunnlaget for grunnleggende forskning innenfor dette feltet. Med andre ord, masseutdanningen gir et godt grunnlag for å høste nasjonal toppkompetanse, men det må samtidig gis bedre utviklingsmuligheter for talent og kreativitet. I så måte er det riktig å utvide studietiden fra fire og et halvt til fem år for sivilingeniørstudiet.

       Det trengs ekstra og bevisst satsing både på materielle og menneskelige ressurser. I motsatt fall kan vi bli tapere i den globale konkurransen fordi man forventer en tidobling av antall mennesker med høgere utdanning når landene i Asia når vårt utdanningsnivå, og de er på full fart i så måte.

       Det påstås at vi er inne i et teknologisk paradigmeskifte. Mikroelektronikk og biokjemi er eksempler på fagområder som kommer med stor tyngde. Våre nordiske naboer har alle investert mer enn 200 mill. offentlige kroner de siste årene for å bygge opp moderne utdanning og forskning innenfor området mikroelektronikk. Hos oss er nivået langt lavere, og det bør lede til bekymring.

       Høyre understreker viktigheten av et nært samarbeid mellom forskningsmiljøer, næringsliv og myndigheter. På den måten kan man best møte utfordringen innenfor næringsrettet FoU og i tillegg utløse og styrke næringslivets egen FoU-virksomhet. Næringslivet må også få større innflytelse på Norges forskningsråds prioriteringer. Vi ser f.eks at næringens manglende innflytelse har resultert i en svært lav og uheldig satsing på fiskerinæringens potensial hva enten vi snakker om markedsforskning eller produktutvikling.

       Det må forbedringer til, og miljøet rundt fiskeriforskning og Fiskerihøgskolen må få bidra til å utløse det verdiskapingspotensialet som ligger og venter på å tilfalle kystens befolkning og næringsliv. Det er feil prioritering når mindre enn 10 % av Fiskeridepartementets forskningsbevilgning går til utvikling av landbasert foredlingsnæring, og mindre enn 0,5 promille av årlig eksportverdi bevilges til markedsforskning. Jeg synes derfor det er bra at komiteen har pekt på nødvendigheten av økt satsing på produktutvikling, på industriell FoU og på markedsføring som virkemidler for å endre Norges rolle som råstoff- og halvfabrikataleverandør til videreforedlingsindustrien i andre land. Mer av verdiskapingskjeden skal hjem. Det er anslått at det her kanskje ligger et så stort potensial som 10-15 milliarder kr hvis vi klarer å bringe en større del av verdiskapingskjeden hjem til Norge.

       Vi trenger mennesker som har evnen til å skape noe nytt, som har den tilstrekkelige kunnskap, og som har et rimelig håp om å skaffe kapital. Ungdom, gründere og nyskapere skal møte stimulans og positiv veiledning fra det offentlige. Her har både utdanningsmiljøene og forskningsmiljøene mye å bidra med.

       Ett eksempel til slutt direkte myntet på statsråden: Det er viktig at departementet tar på alvor den ulykksalige situasjonen mange ungdommer er kommet i på grunn av manglende tilbud om lærlingkontrakter. Departementet må nå vise vilje og smidighet når det gjelder de nødvendige justeringer av Reform 94, slik at ikke ungdom under utdanning lider på grunn av prestisjehensyn eller manglende innsikt i departementskontorene.

Tomas Norvoll (A) : Når vi har budsjettdebatt i kuf-komiteen, svinger det fra det ene til det andre. Jeg tenkte jeg skulle plage Stortinget med å si noe om videregående skole.

       Vi ser at resultatene fra Reform 94 nå begynner å tre fram, og vi ser at kritikken ute rundt reformen har forstummet bortimot helt. At Høyre og Svein Ludvigsen fortsatt har noen innsigelser og klager, det får vi bare leve med. Vi ser nemlig at resultatene til elever som går i videregående skole nå etter reformen er bedre enn de var før reformen. Nå skal ikke jeg uten videre ta det til inntekt for at den skolen vi har fått, skaper mye bedre elever enn før, men vi kan i alle fall uten tvil avlive myten om at skolen kvalitativt ikke holder mål, og at elevene som går der, blir dårligere. Det som er viktig, er at man gjennom reformen for det første har fått innfridd ungdomsgarantien - all ungdom har rett til videregående utdanning - og for det andre har fått en satsing på yrkesfag, at elever skal få en fagutdanning framfor at man bare utdanner framtidige akademikere. Det er bra, og det er de viktigste utfallene av reformen.

       Vi må innrømme at vi ikke nådde målet om antall lærlingplasser. Men det blir for lettvint når man bare enkelt og greit legger ansvaret for det på departementet, slik som Høyre ønsker å gjøre, og si at departementet har skylden for det. Etterpåklokskap er en uhyre eksakt vitenskap, men det blir for dumt når man skal la bare én part ta hele skylden for at vi ikke greide å nå et mål som vi satte oss i fellesskap. Det var inngått nok intensjonsavtaler for å klare målsettingen i Reform 94. Når de ikke ble innfridd, må det være flere parter enn departementet som har skylden her. Og det er mulig at de som nå skyter på departementet, burde ta en telefon til sine folk i fylkene og høre hva de har gjort for å få til dette.

       Vi har bedt om å få situasjonen rundt lærlinger tilbake til Stortinget for å se på det. Da håper jeg at alle partiene kan gå ganske fordomsfritt inn i dette, og at man sammen kan se på hva man skal gjøre for å oppnå bedre resultater i årene som kommer, uten å bli for opptatt av å fordele skyld og ansvar her.

       Så er jeg veldig bekymret for en del av de forslagene og merknadene som er rundt VK II i skolen. Da Reform 94 ble vedtatt, ble det garantert at dersom man ikke får lærlingplass, skal fylkeskommunen tilby et alternativ i skole som skal gi en fullgod kompetanse. Da er det skremmende at det er Stortinget som nå sår tvil om dette tilbudet er bra nok. Det er skremmende at man i en innstilling insinuerer at de ungdommene som nå går på VK II-kurs i skole og får fagutdanning og fagbrev der, får en dårligere utdanning enn dem som tar den i bedrift. Jeg er redd for den virkeligheten de ungdommene vil møte når de kommer ut på arbeidsmarkedet. Kritikken mot VK II i skole rammer jo ikke Arbeiderpartiet, den rammer ikke Regjeringen, men den rammer dem som tar det tilbudet. Vår holdning er at det tilbudet fullt ut er på linje med lærlingplass, det skal gi den samme utdanningen og de samme kvalifikasjonene for jobb senere. Vi vil ikke være med på noe stormløp. Jeg beklager dypt at det nå ikke bare er høyresiden - Høyre og Fremskrittspartiet - som står for den linjen. At Senterpartiet har svelget det agnet, det skremmer meg veldig.

       Så litt generelt om budsjettet. Budsjettet i år er merkelige greier. I alle komiteene finner opposisjonen sammen i forslag for å blåse opp de offentlige budsjettene. Jeg er overbevist om at høyskolene greier å bruke mer penger på en fornuftig måte, og selvsagt vil en bedret stipendandel gjøre hverdagen lettere for studenter. Men det er ikke poenget. Hvis man summerer opp påplussingen i komite etter komite som en samlet opposisjon står for, bærer det galt av sted. Jeg vil hevde at det vi er vitne til i budsjettbehandlingen nå, det er ikke politikk, det er en auksjon. Det er lett å drive auksjon så lenge det ikke er sine egne penger man bruker, men faktisk pengene til framtidige generasjoner.

       Til slutt: Vi behandler også nå Innst.S.nr.8 om lik forsikringsordning for elever. Som saksordfører skal jeg bare si at jeg tror vi er kommet fram til en veldig bra løsning, hvor komiteen står samlet om å be departementet utrede dette og komme tilbake til det i forbindelse med opplæringsloven, slik at man har muligheten til å se dette i sammenheng med andre tiltak i utdanningen.

Jorunn Ringstad (Sp) : Det kan ikkje sterkt nok strekast under den verdien det har for eit barn å få eit godt grunnlag som ho eller han kan byggje vidare på i livet. Familie, barnehage og skule er dei som påverkar barna sterkast i dei åra som er avgjerande for å forme barn og unge og gje dei verdiar for resten av livet. Difor er det òg viktig og nødvendig å stille høge og strenge krav til skulen og lærarane. Skulen og lærarane må kunne løyse dei oppgåvene og møte dei utfordringane som samfunnet stiller. Men då er det òg viktig at det blir stilt ressursar til rådvelde, slik at skulen har ein reell sjanse til å oppfylle krava samfunnet set. Nye krav, nye reformer, krev meir og ny kunnskap blant dei som skal arbeide i skulen. Tid og ressursar til etterutdanning, slik at lærarane kan skaffe seg nødvendige kunnskapar, er avgjerande for kvaliteten i skulen.

       Det har alltid vore ein verdi at skulen har vore ein del av det lokalsamfunnet der borna har vakse opp. Skulen som ein del av nærmiljøet har òg gjort det lettare og naturleg å skape kontakt og samarbeid mellom heim og skule. Dette gir betre grunnlag for å gje den oppveksande generasjonen likeverdig oppdraging til og i eit demokratisk samfunn. Skulen som ein del av lokalsamfunnet har òg det beste utgangspunktet for å gje barn og unge kunnskap som støttar opp under dei normene og den lærdomen dei får i heimen.

       Stundom maktar ikkje heim og familie å gje barn og unge den ballasten samfunnet vårt ventar at dei skal få med seg heimanfrå. Då blir det så mykje viktigare at skulen naturleg kan supplere og sterkare støtte opp under oppgåver som heim og familie til vanleg har. Skulen som ein naturleg del av lokalsamfunnet, vil gjere dette lettare.

       Landet vårt er svært ulikt frå landsdel til landsdel og frå lokalsamfunn til lokalsamfunn. Skulen vil òg ut frå dette vere ulik i storleik, i nærleik til elevane og familiane deira og i den rolla skulen har i lokalsamfunnet. I Noreg er busetnadsstrukturen slik at vi har hatt og har mange små lokalsamfunn. Skulen i eit slikt lokalsamfunn har ofte nært samarbeid med andre som har med barn og unge å gjere. Dette gir trygge og gode oppvekstvilkår for barn og unge.

       Men nettopp skulane i desse lokalmiljøa, grendeskulane, som ofte er fådelte, har vore under sterkt press dei seinare åra. Det er ikkje fordi dei ikkje er gode skular lenger eller fordi dei ikkje fyller den rolla dei har hatt i desse samfunna. Nei, ofte gjer kommuneøkonomien desse skulane til salderingspost for at eit trongt kommunebudsjett skal gå i hop. Argumentet for å leggje ned mange skular i dag er kort og godt at det er nødvendig for kommunane å spare pengar. Skulen sin verdi i eit lokalsamfunn blir berre målt i utgifter, i kroner og øre. I reknestykket blir det ikkje teke med dei andre verdiane skulen har: skulen si rolle i arbeidet for barn og unge, skulen som ein sentral kunnskapsinstitusjon, skulen som kulturformidlar. Når vi ser på den utviklinga vi har i enkelte barne- og ungdomsgrupper med eit hardare og tøffare miljø, og at kriminalitet blant barn og unge viser stigande tendens, burde vi ta vare på og byggje opp under alt som kan vere med på å leggje vekt på dei positive tinga. Etter mitt syn er det ei dårleg og negativ utvikling i samfunnet dersom vi ikkje legg større alvor i å oppretthalde dei livskraftige grendeskulane. All statistikk viser nemleg at nedleggingstakten er høg når det gjeld barneskular og at det er mindre grendeskular det går ut over. Skal dette halde fram, blir vi eit fattigare samfunn. Vi burde etter mi meining ha råd til å ta betre vare på den ressursen grendeskulane er i skulesystemet vårt.

Kjell Engebretsen (A) : Det er mye vi i denne salen er uenige om, og det ville jo i og for seg vært puslete ellers. Men det er også mye vi er enige om, og blant de tingene er viktigheten av utdanning og forskning, så vel den grunnleggende forskningen som den mer anvendte forskningen. Hele undervisningssektoren og forskningssektoren er prioritert ganske kraftig de senere årene. Det er lagt en modell for utdanning som er svært god og som har stor støtte i denne salen totalt sett. Vi snakker da om Reform 97, vi snakker om Reform 94, vi snakker om Norgesnettets utbygging, vi snakker om økningen i studieplasser, og vi snakker nå om det som skal skje med etter- og videreutdanning for voksne mennesker - en totalitet i denne utdannelsespakken, om vi kan kalle det det, i Norge som nok er veldig god. Så blir det slik når vi nærmer oss budsjetter, at enkelte partier og vanligvis de som sitter i opposisjon, naturligvis, vil plusse sterkt på. Sånn er det nå en gang, og denne gangen ligger det på 700 - 800 mill. kr i denne sektoren.

       Det kreves ikke særlig avansert politisk håndverk for å plusse på - det er ikke en gang særlig radikalt å plusse på. Selve håndverket ligger i det at man må begynne å prioritere - det er det som viser den politiske handlekraft. Denne gangen er det så langt jeg kan forstå, 8 mill. kr av de 700 - 800 mill. kr man er enige om inndekning for. Det vitner altså ikke om særlig store muligheter for et politisk regjeringsalternativ i nær framtid.

       Samfunnsutviklingen er en dugnad og det er et spleiselag. Det krever kreativitet, det krever litt stå-på-humør, det krever at vi gjør en del spenstige tak når vi forsøker å forandre, når vi forsøker å utvikle samfunnet. Slik er det også i skolesektoren i vårt samfunn. Vi har i skolen en mengde lærere, pedagoger, som er enormt dyktige, enormt kreative, og som har laget en masse spennende ting opp gjennom tidene. De er naturligvis villig til å ta tak i dette som nå foreligger, for å gjøre det så godt som mulig. Når vi holder litt igjen - hvorfor ikke gi mer til alle gode områder, kan man jo si, det fins mengder av svært gode satsingsområder i samfunnet - er det på grunn av dette noe kjedelige og ikke fullt så spenstige, naturligvis, at man er redd for at økonomien løper løpsk. Det er gode grunner til å advare mot dette nå. Vi ser de samme faresignalene som vi så i 1980-årene, de ligger helt klart oppe i dagen, og denne salen er kjent med dem. Det er økte låneopptak, som er ganske markante, det er økt forbruk, det er bygningspriser som går rett til værs og det er voldsom økning i boligprisene. Dette er helt klare signaler på at opphetingen i norsk økonomi nærmer seg en grense som vi helst ikke bør trå over hvis vi ikke vil ha samme situasjon om igjen. Det har liten hensikt å spytte inn mer penger på ulike sektorer hvis prisen for det er at renten stiger, at prisene stiger så man ikke har noe igjen for den økningen man faktisk har fått. Her gjelder det å ha en ganske god teft for hva som er i ferd med å skje, tror jeg. Den helhetlige politiske tenkningen er ikke like spennende som den fragmentariske tenkningen, hvor man kan gå frem og støtte og satse på en del områder. Men for oss i denne salen er en helhetlig politisk tenkning både på kort og på lang sikt avgjørende nødvendig.

Erna Solberg (H) : Jeg er glad for at vi nå etter hvert kan begynne å se at de lange køene til høyere utdanning avtar, og at det ikke lenger er en lang rekke med ungdommer som må stå og vente på å få ta en høyskole- eller universitetsutdanning.

       Stortingsflertallets påplusninger gjennom de senere årene på universitets- og høyskolebudsjettene har gjort det mulig å møte en vanskelig situasjon i arbeidsmarkedet med kompetanseheving blant ungdom. Og til hr. Engebretsen: Det har stortingsflertallet sørget for å prioritere ved å bruke penger fra arbeidsmarkedstiltak, for å gi ungdom en mulighet til kompetanseoppbyggende utdanning istedenfor å gå på gjentatte tiltak. Selv om arbeidsmarkedet er blitt bedre og køene inn til høyere utdanningsinstitusjoner er kortere, er fremdeles problemene til stede ved at køene innenfor institusjonene er store.

       For ti år siden begynte jeg på mitt hovedfagsstudium. Den gangen stod det i studiehåndboken at det ikke var anbefalt at personer med karakterer under 2,7 fra mellomfag gikk videre på hovedfag. Det var en faglig basert anbefaling. Valget om man ville gå på hovedfag eller ikke, var den enkelte students.

       I dag er situasjonen at på flere hovedfag må man ha ventesemestre til tross for at man har laudable karakterer. Dette er ikke bare et problem for den enkelte student som må ha ventesemestre, og som får økte studielånsopptak og får forsinket hele sin utdanning, men det er også et stort problem for det norske samfunn. Det er samfunnsøkonomisk ulønnsomt at norsk ungdom tvinges til å bruke for lang tid i utdanningsinstitusjonene. Allerede i dag har vi store problemer med gjennomstrømningen i utdanningsinstitusjonene, og en av de høyeste gjennomsnittsaldrene på doktorander i OECD-området.

       Det må være en målsetting å få gjennomstrømningstiden ned. Derfor er det viktig å følge opp den tidligere satsingen på økt studentopptak ved å styrke antallet hovedfagsplasser nå. Det er derfor bra at flertallet følger Høyres forslag om å øke antallet studieplasser på hovedfagsnivå. Men det er ikke nok bare å øke antallet hovedfagsplasser. Lærerkreftene i institusjonene må også økes for å gi hovedfagsstudenter den oppfølging og veiledning som trengs gjennom et helt hovedfagsstudium. Derfor er forslaget om å opprette post doc.-stillinger meget viktig. Post doc.-stillingene gjør det mulig for universitetene å beholde nyuteksaminerte doktorander i stillinger hvor de kan kvalifisere seg videre til å bli professorkompetente.

       Dette er viktig både for forsknings- og undervisningsmiljøet på universitetene, men det også viktig fordi vi nå endelig ser en gledelig utvikling i kjønnsbalansen mellom doktorgradstudenter. Universitetet i Bergen rapporterte for et par dager siden at en tredjedel av dem som avla doktorgrad i år, var kvinner. Når vi vet at antallet kvinner blant de vitenskapelig ansatte ved universitetene har vært en av ti i lengre tid, er dette en gledelig utvikling. Dette er et av de områdene hvor likestillingen i Norge har tatt lang tid og fortsatt vil ta lang tid, men det er også det området hvor vi kanskje ved å sørge for at flere kvinner kan fortsette å arbeide ved universitetene før de er blitt fullstendig professorkompetente, gjennom post doc.-stillinger, kan bidra til at når kullene av de vitenskapelig ansatte fra 1960-tallet blir pensjonister, så står det kvinner klare til å overta jobbene.

       I budsjettet er det viktig å se sammenhengene. Det er viktig å se sammenhengene mellom et utdanningsbudsjett og et helsebudsjett. Vi har i dag store problemer med mangel på tilgjengelig faglig utdannet arbeidskraft i helsesektoren. Det er nødvendig for vårt helsevesen at vi har kortsiktige og langsiktige tiltak for å øke antallet leger og sykepleiere - kortsiktige tiltak som å rekruttere fra andre land, langsiktige tiltak ved å øke vår egen utdanningskapasitet, men også å stimulere norske studenter til å studere i utlandet. Det hjelper ikke på den akutte krisen i norsk helsevesen, men det betyr at vi om 6-8 år i alle fall kan ha en bedre mulighet til å møte problemene. Opptaket til legestudiet i Norge er blitt økt de senere årene med 75. Blant annet har Universitetet i Bergen gjennom sin modell for desentralisert undervisning i klinikkdelen av medisinerstudiet, gjort det mulig. Opptak av 75 nye studenter vil gi et antall medisinstudenter som er i samsvar med de fremtidige behovene, men likevel fins det en akutt manko som vi bør gjøre noe med i disse nærmeste årene for å øke antallet medisinstudenter for å nå opp til de 700 stillingene som vi allerede i dag er i underskudd med. Derfor har Høyre syntes det var naturlig at vi også bør kjøpe utdanningsplasser i utlandet.

       For å sikre at vi får nok medisinstudenter, er det også nødvendig å gjøre noe på byggsituasjonen. (Presidenten klubber.) Jeg er glad for - til tross for at det på enkelte virker utradisjonelt - at flertallet i komiteen har gitt klare signaler om at BBB-bygget ved Universitetet i Bergen vil bli prioritert, og håper Regjeringen kommer til å følge opp. (Presidenten klubber igjen.) Uten det er jeg redd for at det blir få medisinstudenter i Bergen.

       I Arbeidarpartiet meiner me det er grenser for kor mykje ressursar ein kan nytta, sjølv til gode føremål som helse og utdanning. Det må vegast opp mot andre viktige føremål, og ein må ta omsyn til verknaden auka innsats har på totaløkonomien. Det heile heng i hop. Det tykkjest faktisk dei fleste å vera samde om.

       Kvar for seg har partia inndekking for påplussingar. Men dei har sjeldan fleirtal for slik inndekking. Det fører til at det einskilde partiet slepp å ta støyten for føreslåtte innstrammingar. Ingen kjenner seg truga av forslag om karensdagar, redusert innsats for arbeidsledige eller rasering av morsmålsopplæringa. Dei veit at dette ikkje får fleirtal. Det er forresten ikkje slik som førre talar kunne gje inntrykk av, at dei fleste i arbeidsløysekøen kan velja høgare utdanning som eit alternativ. Den reelle salderinga vert overlatt til Regjeringa. Opposisjonen tek på den måten makta i einskildsaker, men evnar ikkje å ta ansvar for heilskapen.

       Eg trur at folk skjønar at me må nytta oljeformuen med varsemd, og at me ikkje kan auka driftsutgiftene ut frå ei usikker og mellombels toppinntekt. Eg trur òg at folk skjønar at me då må seia nei til nokre i og for seg gode føremål - for ikkje å driva dei årlege utgiftene uforsvarleg opp, og for å ha litt på bok til generasjonar som i minkande grad kan lita på oljeinntektene.

       Det er påfallande at det einaste eit fleirtal er samd om av innstramming på dette budsjettet, er å redusera løyvingane til departementet, samstundes som dei stadig pålegg departementet ytterlegare utgreiingsarbeid og påpeikar feil eller manglande oppfylging. Dette heng ikkje på greip.

       Eit anna påfallande fleirtal, inkludert SV, ber departementet om å vurdera fristilling av Nasjonalt læremiddelsenter. Dette kan vanskeleg sjåast på som noko anna enn privatisering av eit offentleg organ. Det er å vona at SV kjem på betre tankar.

       Det er òg underleg at eit fleirtal avviser forslaget om eit norgesnettråd, eit organ som skal gje departementet råd i sektorovergripande spørsmål, og som skal kunna ha ansvar for avgrensa forvaltingsoppgåver. Det er sjølvsagt ein føresetnad at dette rådet samspelar med dei etablerte frivillige råda for universitet- og høgskulesektoren. Alle utan Arbeidarpartiet vedtek i dag at dette må til handsaming i Stortinget. Grensene mellom lovgjevande og utøvande styresmakter flyttar seg stadig.

       Utdanning er det sterkaste våpenet arbeidarklassen har hatt og nokon gong vil få, sa Martin Tranmæl på Arbeidarpartiet sitt landsmøte i 1933. Det gjeld framleis. Utdanning for alle er viktig for utjamning mellom ulike grupper og mellom kvinner og menn, og det gjev god gevinst for samfunnet at kvar einskild nyttar dei menneskelege ressursar dei har. Difor har Arbeidarpartiet dei siste åra teke initiativ til ein total gjennomgang og fornying av utdanningssektoren og til auka innsats på alle nivå.

       Det som står igjen, er dei vaksne som treng grunn-, etter- og vidareutdanning. Her skjer alt mykje positivt, men Arbeidarpartiet satsar på eit løft for vaksne mot slutten av dette århundret. Det handlar om rettferd på etterskot, og det handlar om å tilpassa seg ei tid i stadig raskare endring. Det er gledeleg at eit omfattande utgreiingsarbeid er på gang på dette området. At dei borgarlege partia ikkje er nøgde med samansetjinga av utvalet, ser eg berre på som nok eit døme på det stortingsregjereriet som brer om seg.

       Det er oppretta 54.000 nye studieplassar i høgare utdanning sidan 1990. Studiefinansieringa har vorte vesentleg betre, og sakte, men sikkert vert det satsa på nye bygg og på velferdstiltak som studentbustader og studentbarnehagar. Aldri har så mange teke doktorgrad, og talet på vitskaplege publikasjonar aukar heile tida - for å nemna noko.

       Likevel framstiller sjølv opplyste og orienterte politikarar i denne salen, også i dag, det nærmast som krise og som dramatisk. Det er sterkt når me kvar dag får verkelege kriser og verkeleg dramatikk inn i stovene våre. Eg vert både fortvila og provosert av den forteikninga av stoda som ansvarlege personar i ulike roller er med på.

       Sjølvsagt er ikkje alt topp. Sjølvsagt er det ein del å arbeida vidare for og med. Det er teke eit krafttak på institusjonane for å ta imot og gje eit tilbod til fleire studentar dei siste åra. Det har vorte løyvt ekstra pengar til dette. Men stort sett er det slik at utgifta pr. student vert noko redusert med fleire studentar.

       Det er nok likevel slik at økonomien i høgskulesektoren er noko stram, og at me, slik statsminister Thorbjørn Jagland svarte ein dagbladlesar den 26. oktober, må satsa meir på kvalitet og freista å gjera noko med økonomien. Arbeidarpartiet er elles glad for at departementet er i gang med ei omlegging av finansieringa som i større grad tek omsyn til at ulike utdanningar har ulik kostnad.

       Det vil vera naudsynt med endå fleire studieplassar innan helsefag og lærarutdanning framover. Då vil det vera aktuelt

       Fleire problemstillingar kunne vore trekte fram når det gjeld helsefag. Eg skal nøya meg med å støtta representanten Kristoffersen i synet på bedriftsintern vidareutdanning for sjukepleiarar.

       Så litt om nokre einskildsaker:

       Elles går det seint med likestilling mellom kjønna ved våre universitet og høgskular, særleg på høgare nivå. Spesielt går utfordringar til NTNU og Norges Handelshøyskole, som ligg svært så dårleg an.

       Til slutt ein lokal visitt til Stavanger Domkyrkje - eit flott kulturbygg av nasjonal verdi som det etter mitt syn er god grunn til å få inn på statsbudsjettet kva gjeld vedlikehald og rehabilitering. Men det er svært til iver - kanskje det skuldast at det er val til hausten? Nå løyver Stortinget 4 mill. kr. Stavanger har førebels søkt om 1,5 mill. kr til brannvarslingsanlegg og elles gjort greie for stoda ut frå ein tilstandsrapport. Utbetringsbehova er ikkje kostnadsrekna, og søknad om statleg medverknad er ikkje sendt, men altså delvis innvilga.

Håkon Giil (Sp) : Lat meg fyrst få seie meg glad for at eit stort fleirtal i komiteen, alle utan Arbeidarpartiet, syter for å få på plass att toppfinansieringa som departementet føreslår fjerna, og som er heilt avgjerande for at Sogn Jord- og Hagebruksskule kan fungere etter føresetnadene. Det same fleirtalet har også sagt klårt frå om at denne toppfinansieringa ikkje skal motsvarast av eit kutt i rammetilskotet, og føreset at dette løyvingsnivået skal leggjast til grunn for den framtidige drifta.

       Så melder spørsmålet seg: Er dette nok til at departementet no vil følgje opp Stortinget sin klårt uttrykte vilje? Eg minner om at Stortinget også tidlegare har gjort klåre vedtak når det gjeld Sogn Jord- og Hagebruksskule si framtid. Og kvar gong til no har departementet hatt eit nytt og overraskande framlegg som direkte eller indirekte ville eller kunne ha medført slutten for dette i landssamanheng heilt eineståande tilbodet dersom det hadde fått fleirtal.

       På eit av dei mange møta som fylkeskommunen har hatt med departementet om saka, vart etter det eg har fått opplyst, følgjande uttalt av ein av sakshandsamarane i departementet: Et stortingsvedtak fra eller til, hva betyr vel det? Vi får så mye rart fra den kanten. Vi må etter beste evne prøve å sortere så det blir en viss samanheng og konsekvens i det.

       Lat meg få presisere at den siterte utsegna tilhøyrer tida før noverande statsråd. Og eg hadde ikkje funne grunn til å nemne det dersom ikkje dei stadig nye utspela frå departementet si side har gjeve grunn til å tru at ei slik holdning til stortingsvedtak kan ha nedfelt seg i delar av det departementale systemet. Men med den kjennskapen som eg har til statsråden og synet hans på tilhøvet mellom departement og storting, så tillèt eg meg å tru at statsråd Sandal for sin eigen del ville ta avstand frå ei slik utsegn. Di større er forundringa over at statsråd Sandal som politisk ansvarleg har teke belastninga med å utfordre Stortinget på nytt, og sjansen på eit politisk nederlag, og han har fått det han har bede om.

       Det er mi von at med det vedtaket som Stortinget i dag vonleg gjer, er det sett ein endeleg sluttstrek for uvissa som departementet gong på gong har skapt kring det økologiske undervisningstilbodet som vert gjeve ved Sogn Jord- og Hagebruksskule.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Fiskeri- og havbruksnæringen er en av landets viktigste næringer med en eksportverdi på over 20 milliarder kr i 1995, og med avgjørende betydning for arbeidsplasser og bosetting i de fiskeriavhengige delene av landet. Forskning og oppbygging av kunnskap og kompetanse er sentrale virkemidler for å videreutvikle næringen og for å møte de fremtidige utfordringene.

       Jeg er glad for at komiteen slutter seg til de prioriteringer Fiskeridepartementet har lagt opp til i budsjettforslaget for 1997 når det gjelder fiskeri- og havbruksforskningen.

       Det er viktig å holde en høy innsats innen det vi kaller forvaltningsrettet fiskeri- og havbruksforskning, altså den forskningen som er rettet mot å vedlikeholde og øke kunnskapen om miljøtilstanden i havet og de levende marine ressursene. Innrettingen av innsatsen, vitenskapelige metoder og teknologi må imidlertid løpende vurderes slik at kravene til relevans og kvalitet kan tilfredsstilles best mulig innenfor de budsjettmessige rammene som er til disposisjon.

       Komiteen peker på betydningen av økt satsing på produktutvikling, industriell forsknings- og utviklingsinnsats og markedsføring. Næringsrettet forskning og utvikling er da også et satsingsområde i Fiskeridepartementets budsjettforslag for 1997, og det må vektlegges ytterligere i årene som kommer.

       Havbruksnæringen er inne i en rivende utvikling, med en seksdobling av produksjonen på ti år. Næringen er i stor grad forskningsbasert, og den forskningsmessige oppfølgingen av havbruksmeldingen vil stå sentralt i satsingen på næringsrettet forskning og utvikling fremover. Det er viktig å videreutvikle de grunnleggende kunnskapene på dette feltet, samtidig som de markedsmessige utfordringene laksenæringen møter, aktualiserer behovet for nytenkning. Det er i budsjettforslaget for 1997 derfor både avsatt midler til en styrking av den mer grunnleggende havbruksforskningen og til utvikling av næringsvirksomhet basert på nye arter - kveite, skjell og steinbit - i det såkalte NUMARIO-programmet. Det er et mål at denne satsingen også skal kunne bli en mal for hvordan kunnskap vunnet gjennom forskning kan føres over i næringsvirksomhet.

       Utstyrsindustrien har et stort potensial for videre vekst, og det er, som signalisert i havbruksmeldingen, utarbeidet et strategidokument om utvikling av utstyrsindustrien. Fiskeridepartementet vil i samarbeid med aktuelle aktører vurdere den videre oppfølgingen av dette. Forskning på havbruksteknologi er i dag et av de prioriterte fagfeltene innen havbruksforskningsprogrammene.

       Det er også store forskningsmessige utfordringer innen den tradisjonelle fiskeforedlingsindustrien og når det gjelder opparbeiding av kunnskap om og kompetanse på markeder for norsk fisk. Omtrent 95 % av vår fisk og våre fiskeprodukter eksporteres, og produktene må selges i et stadig mer krevende eksportmarked. Det må derfor satses på produktutvikling og markedsføring, og produktutviklingen må være markedsbasert. Det nye markedsforskningsprogrammet i Norges forskningsråd skal bidra til kompetanseoppbygging på dette feltet. Også andre programmer i Forskningsrådet har aktivitet på feltet. I tillegg vil Fiskeridepartementet i 1997 avsette egne midler til en styrking av arbeidet med eksport- og markedsinformasjon, analyser av markedene og innsats rettet mot næringsmiddelindustri og marked.

       Jeg har merket meg at komiteen peker på betydningen av at teknologiutvikling skjer i samarbeid med brukerne og at næringsutøverne er godt representert i de ulike programstyrer o.l. Det er jeg helt ut enig i. Det må være en god og løpende dialog mellom forsknings- og utviklingssystemet og næringslivet. Det er også svært viktig å trekke brukerne aktivt med i prioriteringene når det gjelder bruken av midler til forskning og utvikling.

       Komiteen ber Fiskeridepartementet foreta en gjennomgang av virksomheten knyttet til forskningsfartøyene og komme tilbake til Stortinget med en samlet plan for driften i forbindelse med fremleggelsen av budsjettet for 1998. Jeg har merket med det og vil komme tilbake til dette spørsmålet.

       Mitt spørsmål til statsråden blir: Vil statsråden no satse på ei utvikling der ein legg eit betre grunnlag for dei regionale forskingsinstitutta, slik at dei kan møte det behovet vi har for ein auka FoU-innsats i fisketilverkingsindustrien?

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Jeg deler representantens syn på at det er viktig å styrke forskningsformidlingen og ha en direkte kontakt mellom aktørene i næringen og forskningsmiljøene. Vi har fra Fiskeridepartementets side derfor understreket betydningen av at det må være et tett samspill mellom Norges forskningsråd og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, som er en institusjon som har tett samspill med aktørene i næringen. Vi har også sett det som viktig å styrke fiskeriforskningen, slik at de kan utvikle sin industrielle kompetanse.

       Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt man skal styrke de generelle grunnbevilgningene til de regionale forskningsmiljøene, vil jeg i denne sammenheng henvise til kirke-, utdannings- og forskningsministeren som rette vedkommende. Jeg vil ikke prinsipielt avvise betydningen av det arbeidet som gjøres ved forskningsmiljøene regionalt og i de ulike distrikt, og at de også kan ha en funksjon i forhold til Fiskeriforskning, men jeg tror det er riktig å si at med de ressursene som er til disposisjon, tror jeg det er viktig å styrke de fiskeriforskningsmiljøene som er etablert, styrke kontakten mellom dem og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, og med det bidra til å styrke kontakten også ut mot aktørene.

       Når det gjelder den generelle styrkingen av de regionale forskningsmiljøene, går jeg ut fra at kirke-, utdannings- og forskningsministeren eventuelt vil kommentere det spørsmålet.

Svein Ludvigsen (H) : Statsråden sa mye fornuftig om forskning i fiskerinæringen, og jeg vil derfor spørre litt om forskningsfartøyet « Jan Mayen ». Fartøyet er som kjent innleid på et såkalt timecharter på ti år og inngår som sådant ikke i forskningsflåten som er eid av direktoratet.

       Fiskeriforskning og Universitetet i Tromsø bruker ca 86.000 kr i døgnet til leie, og departementet har gjennom KUF forpliktet universitetet til å leie det i minst 75 døgn. I budsjettproposisjonen under kap. 1021 får man det inntrykk at Fiskeridepartementet har dekket opp kostnadene ved de leieforpliktelsene som departementet har påtatt seg. Virkeligheten og problemet er at Havforskningsinstituttet og Fiskeriforskning i tillegg må dekke 30.000 kr pr. døgn eller omkring 2,2 mill. kr. på årsbasis. Spesielt blir Fiskeriforskning skadelidende, som samlet i 1997 får 13,5 mill. kr og skal betale 1,5 mill. kr i fartøyleie, eller sagt på en annen måte: Havforskningsinstituttet betaler 0,4 % av sine samlede bevilgninger i fartøyleie, mens Fiskeriforskning må dekke 11,1 % av tilskuddet de får til fartøyleie. Jeg skulle tro at fiskeriministeren er enig med meg i at det nærmest er rått parti. Her trengs en vurdering av bruken av fartøyet og finansiering, og av andre forhold, som f.eks kjøp framfor leie. Løsningen må i hvert fall etter mitt skjønn ligge i at man finner fram til ordninger som gjør at Fiskeriforsknings forskningsaktivitet ikke blir begrenset som en konsekvens av de store utgiftene bundet til leie av fartøyet som man da ikke har råd til å bruke senere.

       Jeg vil derfor spørre fiskeriministeren om han vil se spesielt på dette problemet og eventuelt komme tilbake i salderingen eller i revidert nasjonalbudsjett til våren med langsiktige løsninger. Det kan selvfølgelig også være aktuelt å ta det når komiteens merknad skal svares på. Men jeg synes det haster litt mer enn som så, for slik det er nå, er altså fartøyleien til « Jan Mayen » for Fiskeriforsknings del et gnagsår og en hemsko for økt satsing på produktutvikling, industri og marked, som også fiskeriministeren understreket var viktig å satse på.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Når det gjelder driften av forskningsfartøyene, må vi se det i sammenheng med den samlede ressursinnsatsen som vi har innenfor sektoren. Vi må også se bruk av forskningsdøgn i forhold til den samlede nytte av de ulike bevilgningsformålene innenfor dette området. Dette går også fram av et svar som jeg har oversendt kirke-, utdannings- og forskningskomiteen tidligere.

       Når det gjelder spørsmålet om Fiskeriforskning og deres finansieringsandel i forhold til forskningsskipet « Jan Mayen », har spørsmålet som representanten her tar opp, også blitt tatt opp med meg under et besøk som jeg hadde ved Fiskeriforskning for kort tid tilbake, og jeg vil gå gjennom disse synspunktene uten her å kunne gi uttrykk for hvilken konklusjon som det bør være grunnlag for å trekke.

Wenche Cumming (SV) : I forbindelse med det som fiskeriministeren nå nevnte, vil jeg be ham ta med et punkt til. Det er nemlig slik at for noen år siden startet et forskningstokt som gjaldt kartlegging av lokale bestander i fjorder langs kysten. Det har holdt på siden 1991, og det siste toktet var nå i høst. Men på grunn av manglende bevilgninger, er det nå fare for at dette stopper opp.

       Det som også har stoppet opp, er arbeidet som startet med prosjektet om lokal forvaltning av disse lokale ressursene. Det var veldig stor entusiasme - særlig i Nord-Norge så vidt jeg vet - for å gå med i et prosjekt som gikk ut på å utprøve nye modeller for lokal forvaltning av disse ressursene. Blant annet var Lyngen i Troms tatt ut som et område, og det var veldig stor entusiasme og forventning hos lokalbefolkningen til dette prosjektet. Det var mange som var involvert, og mange som gjerne ville videre med det. Imidlertid har det stoppet opp, og det har stått stille i veldig lang tid nå. Nå er ressursene kommet tilbake, og vi trenger at det satses på kysten. Regjeringen har også sagt at det skal være deres satsingsområde. Derfor vil jeg be statsråden se på om vi ikke nå kan få fortgang igjen i det prosjektet som går på lokalforvaltning av disse stammene. Jeg har tro på at når vi nå har fått en ny fiskeriminister, kan det være muligheter for det. Han er jo bl.a kjent for å ha god fart når det gjelder å få fortgang i saker.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen : Jeg har merket meg det som representanten her tok opp, og skal selvfølgelig ta disse synspunktene med meg i det videre arbeid. Jeg har for øvrig også registrert at det i ulike sammenhenger er gjort interessant forskning ved Fiskeriforskning når det gjelder spørsmålet om lokale bestander.

       På generelt grunnlag og uten i det hele tatt å komme inn på det spesielle prosjektet som representanten her spør om, vil jeg si at jeg har merket meg at komiteen med relativt klar tyngde har understreket betydningen av å styrke innsatsen innenfor havbruk, innenfor markedsarbeid og innenfor produktutvikling. Det vil selvfølgelig også innebære at om man skal gi disse områdene noe større prioritet innenfor de samlede budsjettrammene, vil det innenfor de samme budsjettrammene være noe mindre til disposisjon til andre formål. Og da vil jeg be om forståelse for at statsråden har tenkt å ta komiteens tilrådninger seriøst og følge dem opp, men det betyr også at det nødvendigvis ikke vil være like mye til disposisjon på andre områder som man da velger ikke å prioritere med ytterligere satsinger. Men når det er sagt, skal jeg ta med meg de synspunkter og de ønsker som representanten her har framført.

       Teknologiutviklingen bør skje i samarbeid med brukerne, som ofte er små og mellomstore bedrifter med begrensede økonomiske ressurser. Dette må få konsekvenser for finansieringsstrukturen og krever en høy andel offentlige midler. En større andel av næringsutøverne bør også delta i de ulike programråd og styrer, og jeg merket meg at fiskeriministeren var enig i dette.

       Arbeiderpartiet er opptatt av det samfunnsøkonomiske perspektivet i en langsiktig strategisk forskning. I framtiden må vi regne med i mindre grad å kunne konkurrere på det internasjonale markedet når det gjelder tradisjonell industriproduksjon, men vi kan konkurrere når det gjelder kunnskapsbasert industri. Vi må satse høyt, og innsatsen må stå i forhold til ambisjonene våre. Skal vi være konkurransedyktige overfor utlandet, må vi satse mer på kompetanse, utdanning og forskning og ikke minst på informasjonsteknologi.

       Jeg har lyst til å si noe om satsingen på PC-er i Skole-Norge. Det er her en underdekning, og samtidig har vi en ganske ambisiøs målsetting om at forvaltningen skal være i front når det gjelder IT. En god idé hadde da vært hyppig å skifte ut PC-ene i statsforvaltningen og gi dem til skolene.

       Jeg skal også få komme inn på havbruksnæring og fiskeri, for få om noen andre deler av norsk næringsliv har et så stort utviklingspotensial som nettopp fiskerinæringen. For å øke dette potensialet må det satses betydelige midler på forskning og utvikling. Ikke minst gjelder dette midler til framdriften fra forskning til kommersiell drift, og vi må tenke og satse på lang sikt.

       Næringskomiteen sa enstemmig i forbindelse med havbruksmeldingen at forsknings- og utviklingsinnsatsen bør økes betydelig. Det ble bl.a vist til det enorme vekstpotensial havbruksnæringen har. Næringen er i posisjon til å bli en betydelig leverandør av sjømat og andre havbruksprodukter i framtiden. En slik utvikling vil også ha stor betydning for leverandører og avledet virksomhet. Teknologi- og utstyrssiden representerer også en kompetanse som er egnet for verdensmarkedet. Derfor bør havbruksteknologi være et prioritert innsatsområde. Men aller først tror jeg det er viktig at vi får vridd mer forskning inn på markedsforskning, som også fiskeriministeren var inne på. Og det haster, for vi er i veldig sterk konkurranse internasjonalt, og vi har fram til i dag satset altfor lite på markedsforskning i forhold til fiskeri.

       Skal vi sørge for at vi har lønnsomme bedrifter med trygge og flere arbeidsplasser, og samtidig styrke fastlandsøkonomien, er altså FoU en forutsetning. Dagens innsats gir morgendagens muligheter.

       Tidvis har det vært harde diskusjoner om denne reformen. Men mange kommuner har hatt 6-åringer i skolen i flere år allerede, og dette har jeg aldri hørt annet enn positiv omtale av.

       Forskjellen nå blir naturligvis en gjennomgripende pedagogisk tilpassing gjennom hele den nye 10-årige grunnskolen. Med all den oppmerksomhet som er viet 6-åringenes behov, er jeg ikke redd for dette alderstrinnets inntreden i skolen. Jeg vil si det så sterkt at jeg tror aldri 7-åringenes inntreden i dagens skole noensinne har vært gjenstand for en tilnærmelsesvis så grundig behovsvurdering. Derfor tror jeg den såkalte 6-årsreformen også vil være til fordel for 7- åringene i den nye skolehverdagen. Jeg vil ellers gjerne høre om det er slik at Steinerskolen får dispensasjon for å utvikle førsteklassene sine i barnehagen.

       Et av mine positive argumenter for reformen var styrking av grendeskolene ved at ett årskull til skulle være med og sikre skolene mot nedlegging. Derfor er det hardt å være vitne til en sterk sentraliseringsdebatt i kjølvannet av de utbygginger som barneskolen nå trenger. Nedleggelse eller opprettholdelse av skolekretser vil være like styrende for distriktspolitikken som SND-midler eller landbrukssubsidier.

       Det paradoksale er at det ikke er 6-åringene som utløser de store kostnadene, men et etterslep av tidligere bygge- og vedlikeholdsbehov. Rent driftsøkonomisk er det sikkert korrekt at det er billigst å drive en fullt oppfylt fulldelt skole, men hvis barneskolene skal ligge noenlunde der barna bor, må nødvendigvis størrelsen på skolene variere i et land som vårt. Derfor er så mange skoler i landet vårt fådelt. Med henvisning til at ca 63.000 elever går i ca 1 400 udelte og fådelte skoler, synes jeg nok at denne skoletypen er viet lite oppmerksomhet i debatten om den praktiske gjennomføring av reformen. Det er stor forskjell på å ha 6-åringene alene i egne klasser i fulldelt skole og det å ha 6-åringene sammen med to - tre andre årskull, eller i udelt skole, alle sju årskull sammen. Kanskje må det vurderes å senke klassedelingstallene for udelt, todelt og tredelt skole, eller å la noen delingstimer gå direkte til 6-åringer i den fådelte skolen.

Sonja Sjøli (H) : Jeg vil få knytte noen korte kommentarer til to saker av betydning for mitt eget fylke, Akershus. Det er gledelig at komiteflertallet går inn for å øke bevilgningene både til BI og til Høyskolestiftelsen på Kjeller utover Regjeringens forslag.

       Høyskolestiftelsen på Kjeller er i innstillingen tilgodesett med en øremerket økning på 400.000 kr til utvikling av nye alternative studietilbud, med særlig sikte på å følge opp departementets intensjoner når det gjelder tiltak for å styrke rekrutteringen til teknologiske studier. I denne sammenheng synes jeg det er naturlig å peke på komiteflertallets henvisning til Høyskolestiftelsens planer om å utvikle nye studietilbud innenfor teknologiske fag, utformet spesielt med tanke på at disse tilbudene skal være attraktive for kvinner. Det er og blir en viktig oppgave å søke å forebygge at teknologi fortsatt skal være et fagområde med overveldende mannsdominans. Jeg er overbevist om at også utviklingen av de teknologiske fag vil tjene på at flere kvinner engasjerer seg aktivt - det er i alle fall en lærdom vi har kunnet høste på så å si alle andre områder - og jeg håper derfor at Høyskolestiftelsen virkelig legger arbeid i å realisere sine gode intensjoner på dette området.

       Som Akershus-representant er det naturlig for meg å oppfatte forslaget om en økt bevilgning også som en tillitserklæring til høyskolemiljøet på Kjeller. På en måte kan dagens budsjettforslag oppfattes som en anerkjennelse av den måten Høyskolestiftelsen har fulgt opp komiteens oppfordring fra forrige budsjettinnstilling om å ta sikte på en videre utvikling av høyskolestudiene på Kjeller på. Det er imponerende at Høyskolestiftelsen i løpet av det siste året har satt i gang studier bl.a i miljø- og energiteknikk og miljørettet helsevern, samtidig som man har utviklet et tverrfaglig videreutdannelsesstudium i lokalsamfunnsutvikling.

       Høyskolestiftelsen har også ambisjoner om å få anledning til å være med på å øke kapasiteten i førskolelærerutdannelsen, i samarbeid med Høgskolen i Akershus og Høgskolen i Oslo. Når vi vet at det er stor mangel på utdannede førskolelærere, bør alle initiativ for økt utdannelseskapasitet mottas med takk. Jeg er derfor glad for at komiteflertallet ber departementet om å vurdere Høyskolestiftelsens initiativ nærmere og eventuelt bidra til at planene kan gjennomføres.

       BI Stiftelsen har etter hvert utviklet seg til å bli en særdeles tung aktør innen høyere utdannelse, og det er derfor på høy tid at man får en skikkelig drøftelse av bl.a. BIs rolle i det samlede utdannelsessystemet. Men selv om vi fortsatt må vente på en prinsipiell drøftelse av BI Stiftelsens rolle i framtida, er jeg glad for at komiteflertallet allerede i den foreliggende innstilling tar et skritt i retning av å likestille BI med vitenskapelige høyskoler. Jeg tenker naturligvis på forslaget om å bevilge 2,5 mill. kr som et bidrag til BIs grunnforskningsaktiviteter

       Det er derfor en prinsipielt sett viktig bevilgning komiteflertallet nå tar initiativ til, og det er bare å beklage at Arbeiderpartiet heller ikke på dette området vil være med. Jeg kan bare håpe at de blir med ved neste korsvei.

Are Næss (KrF) : Jeg er svært glad for at komiteflertallet vil be Regjeringen snarest fullføre arbeidet med godkjenning av areal- og kostnadsrammer for nytt bygg ved Universitetet i Bergen for biologiske basalfag og fremme forslag om byggestartsbevilgning ved framleggelsen av revidert nasjonalbudsjett for 1997. Jeg er også glad for at Arbeiderpartiet er enig i intensjonen i dette forslaget, slik at komiteen egentlig er samlet i sak. Dette vedtaket vil sikre framdriften i en byggesak som er helt avgjørende for den videre legeutdannelse på Vestlandet.

       Vedtaket er nødvendig fordi det eksisterende bygget - PKI-bygget - er sterkt underdimensjonert og i meget dårlig forfatning. Dette bygget er det største arbeidsmiljøproblemet ved Universitetet i Bergen, bygningen har konstruksjonsmessige skader og trenger asbestsanering og generell opprustning og modernisering. Arbeidstilsynet har bare gitt midlertidig brukstillatelse med henvisning til nybygget som er under planlegging.

       Det nye bygget for biologiske basalfag - BBB-bygget - er derfor helt nødvendig. Hvis ikke dette bygget kommer, vil en i verste fall kunne risikere at den midlertidige brukstillatelsen for PKI-bygget blir trukket tilbake, noe som i sin ytterste konsekvens kunne føre til et tap av 150 leger pr. år.

       For 30 år siden var PKI-bygget en nyvinning. Der samlet man undervisningen i anatomi, fysiologi, kjemi og biokjemi for realfag-, lege- og tannlegestudenter. Dette førte til en berikelse av fagmiljøet - og samtidig til økonomiske innsparinger.

       Det nye BBB-bygget vil i tillegg ha fordelen av å være lokalisert til sykehusmiljøet på Haukeland, med de fordelene det gir både for forskning og undervisning. Bygget skal gi den grunnleggende prekliniske undervisning til medisinerkull som Stortinget har vedtatt å øke til 150. Grunnlaget for disse økte studieplassene var at sentralsykehusene i Rogaland og Sogn og Fjordane skulle trekkes inn i den kliniske del av undervisningen. Dette er også en spennende nyetablering, som vil gi grunnlaget for en distriktsrettet framtidig medisinerutdannelse. Vanlige sykdommer er fortsatt de vanligste, og studentene vil ha god nytte av å se andre sykehusmiljø enn universitetsklinikken.

       Med den nære sammenheng det er mellom utdannelsessted og valg av framtidig arbeidsplass, er det viktig å styrke den distriktspolitiske profilen ved legeutdanningen.

       Prognosene tyder på økende legemangel fram mot år 2030. Kjøp av studieplasser i utlandet er ingen moralsk eller faglig forsvarlig måte å løse legemangelen på. Kristelig Folkeparti ønsker å utrede muligheten for flere studieplasser ved de medisinske fakulteter i Norge. En slik økning i antall leger må komme distriktene til gode, og det er derfor viktig å kunne bygge på den modell som Universitetet i Bergen legger opp til i samarbeid med sentralsykehusene i Rogaland og Sogn og Fjordane. Dette er legeutdannelse med distriktspolitisk profil, og den har framtiden for seg.

Thorhild Widvey (H) : På tampen av denne debatten vil jeg knytte noen kommentarer til Stavanger domkirke. Domkirken i Stavanger er et nasjonalt klenodium som rager opp på linje med Nidarosdomen i europeisk omdømme og målestokk. Den stiller i egen klasse, langt over de andre steinkirkene fra vår rike middelalder.

       Som komiteen påpeker, er det en kjent sak at mange av våre middelalderbygg og kirker er utsatt for forvitring, forurensingsskader og manglende vedlikehold. Tilstanden for Stavanger domkirke er akutt, noe som tilstandsrapporten utarbeidet av Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider bekrefter. Noe må gjøres - nå! Det er derfor grunn til å glede seg over at flertallet, bestående av Senterpartiet, Høyre, SV og Kristelig Folkeparti, i dag foreslår å bevilge 4 mill. kr for 1997 for umiddelbart å sette i gang med nødvendige utbedringsarbeider. Positivt er det også at det samme flertallet legger opp til at dette må følges opp i kommende budsjetter.

       Stavanger kommune har i en årrekke selv sett vedlikeholdet av domkirken som et særlig ansvar og satt av betydelige beløp, sett fra en kommunes side, til slike typer tiltak. Kommunen erkjenner derimot at den ikke har mulighet til å ta det fulle økonomiske ansvaret for vedlikehold og rehabiliteringskostnader for domkirken. Som den nasjonale kulturarv kirken er, mener jeg det må være et felles ansvar for kommunen, regionen og staten å sikre kirken for ettertiden.

       Dagens bevilgning og merknadene fra flertallet vedrørende Stavanger domkirke understreker at dette er et felles ansvar.

       Jeg merket meg Arbeiderpartiets Oddbjørg Ausdal Starrfelts kommentar i Stavanger Aftenblad den 12. november 1996 til at dette flertallet nå bevilger penger:

       « - En viktig milepæl for Domkirken, konstaterer Rogalands medlem av kirkekomiteen, Arbeiderpartiets Oddbjørg Starrfelt. »

       Ja, takket være dette flertallets forslag om penger og nødvendig oppfølging i årene som kommer, er dagens bevilgning en viktig milepæl for Stavanger domkirke. Dessverre for den samme domkirken holder det lite å fortsette med fagre ord, som det har vært veldig mange av i denne salen og også utenfor. Nå trengs det penger! Flertallet har skjønt det som den nylig utarbeidede tilstandsrapporten meget sterkt understreker. Da får det heller være at Arbeiderpartiets Oddbjørg Ausdal Starrfelt føler seg indignert over flertallets beslutning om å bevilge penger når det trengs, selv om ikke Arbeiderpartiet eller Regjeringen har foreslått det.

Rita H Roaldsen (Sp) : Så er det altså kommet til det tidspunktet i debatten at det er om å gjøre å sende mange gode hilsninger hjem, og jeg skal også melde meg på.

       Først vil jeg trekke frem noen viktige tiltak på budsjettet som opposisjonen har fått gjennomslag for. Og det viser at opposisjonen ikke er så ynkelig som representanten Nybakk vil ha det til, men at den har gjort en viktig jobb for å få forbedringer i utdanningen innenfor en rekke ulike områder. Da er det spesielt gledelig at det er blitt et flertall av Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og SV for å bevilge 2 mill. kr til studiesenteret på Finnsnes. Dette studiesenteret skal drive med etter- og videreutdanning, som er den nye utdanningsreformen som vår nye statsminister har varslet. Det skal også gjøres i nært samarbeid med næringslivet i området, og det skal satses spesielt på et samarbeid med den fiskerirelaterte industrien for å utvikle kompetanse og nye fangstredskaper. De skal i tillegg drive med desentraliserte undervisningstilbud. Det er derfor viktig at Regjeringen følger opp med bevilgninger for en prøveperiode på fem år, hvis de mener noe med den nye reformen om etter- og videreutdanning.

       I tillegg har et flertall av Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og SV vedtatt å bygge opp et praktisk-virkelig kompetansesenter i Tromsø. Dette bør bygges ut til et embetsstudium i teologi i samarbeid med Universitetet i Tromsø. Rekrutteringen av prester i Nord-Norge er spesielt dårlig. Det er derfor viktig å få en utdanning lagt til landsdelen, slik at vi får prester som har kjennskap til den nordnorske kulturen. Kanskje blir de da værende en stund i landsdelen.

       Opposisjonen har også sikret flertall for en handlingsplan for å få utdannet flere førskolelærere. I tillegg vil jeg bare nevne 30 % stipendandel, kunstfagstipendet, 65 mill. kr til universitetene og 15 mill. kr til høgskolene. Så uten en sterk opposisjon hadde mange gode tiltak innenfor utdanningen blitt borte.

       Av andre forbedringer i budsjettet som Arbeiderpartiet også har støttet, vil jeg nevne den toårige utdanningen i folkemusikk og folkekunst ved Institutt for folkekultur i Rauland under Høgskolen i Telemark, hvor en samlet komite, minus Fremskrittspartiet, ber om at det blir vurdert å tildele institusjonen hovedfag, og at den blir tildelt knutepunktfunksjon i Norgesnettet.

       Til slutt vil jeg minne om at vi har bedt om etablering av bibiliotekarutdanning i Nord-Norge, og her har både Nesna og Tromsø søkt. Det er viktig at vi får fortgang i arbeidet, slik at utdanningen kommer raskt i gang.

       Så helt til slutt vil jeg nevne at komiteen også har bedt om at vi kommer tilbake i salderingen med midler til kunstskole i Kabelvåg.

       Og det tror jeg var de hilsningene jeg hadde å sende hjem.

Ottar Kaldhol (A) : Sjølv om debatten og innlegga har hatt eit spekter frå kyrkje til fisk, har vi jo erfaring for at slike samanblandingar har gitt uana gode resultat før, så kanskje kan vi også få eit slikt resultat her i dag.

       Eg hadde lyst til å snakke litt om forvaltinga av fiskeressursane osv. Vi veit at vårt uttak av fiskeressursar i dag ligg på eit høgt, men forsvarleg nivå på dei fleste fiskebestandane. Ein vedvarande vekst i den økonomiske verdiskapinga i fiskerinæringa vil derfor vere avhengig av vår evne og vilje til auka satsing på m.a. produktutvikling og marknadsforsking. Det er derfor gledeleg at Regjeringa har oppretta eit eige program for marknadsforsking som grunnlag for både produktutvikling og auka økonomisk verdiskaping i den næringa som kan ha eit evigvarande vekstpotensial dersom vi utnyttar råstoffet godt.

       Eitt av dei områda som etter mi meining krev mykje nytenking i nesten alle delar av næringa og også i det politiske miljøet, er å få til ei større verdiskaping når det gjeld det som i dag heiter biprodukt, men som for berre få år sidan vart kalla fiskeavfall. Det har nokre år no vore drive god og nyttig FoU-verksemd på dette området, og vi ser i dag faktisk positive resultat både med omsyn til nye produkt, omsetnad og marknad. Men det ligg mykje interessant og utfordrande FoU-arbeid og ventar før denne store og viktige ressursen er utnytta, både med omsyn til at det i dag er ein svært liten del av dette gode råstoffet som vert utnytta, men òg med omsyn til at dagens lov- og regelverk må tilpassast dei krav og utfordringar som t.d. fiskefartøya står overfor når dei skal behandle også denne delen av fisken om bord i båten. Dette veit vi må skje på ein måte som både sikrar kvaliteten på leveranse i land og ikkje minst at det skal vere mogleg å tene pengar på å utnytte også dette gode råstoffet, både for fiskaren og for verksemda i land.

       Utanom ein forventa økonomisk vekst i havbruksnæringa ligg nok det største potensialet for økonomisk vekst i andre delar av fiskerinæringa for dette gode fiskeråstoffet. Det er faktisk snakk om titusenvis av tonn kvart år som ikkje vert utnytta, og det er snakk om ei mogleg økonomisk verdiskaping for hundrevis av millionar kroner kvart år. Det er i denne samanhengen i høgste grad snakk om ei berekraftig og lønsam ressursutnytting og næringsutvikling som vil gi auka sysselsetting og auka økonomisk verdiskaping for heile landet.

       Eg har forståing for at mykje av den politiske debatten her i dag er konsentrert omkring fordeling av den store økonomiske verdiskapinga som skjer både på sjø og land i dette landet, men eg ber om forståing for at nokre av oss framleis har sterk interesse for å utnytte bl.a naturressursane på ein god økologisk og økonomisk måte for landet.

Ingvald Godal (H) : Eg vil gjerne få lov til å seia nokre få ord om Institutt for folkekultur i Rauland. Utgangspunktet for aktiviteten der oppe var store visjonar om eit bygdeuniversitet. Det vart lagt til denne fjellbygda fordi folkekulturtradisjonane er særs levande der oppe i Myllargutens heimbygd, ikkje minst når det gjeld nettopp folkemusikk, men òg all slags formande kunst og handverk. Etter drygt 20 års drift i mot- og medgang har aktiviteten no gått seg til og funne si form. Folkekulturen har fått ein stad for systematisk opplæring og vidareutvikling. Mange av elevane som har gått der oppe, er no kulturberarar av rang rundt om i norske bygdelag.

       Eg vil difor gjerne nytte dette høvet til å rose fleirtalet i komiteen for at dei i innstillinga så klart gjev uttrykk for at dei verdset aktiviteten der oppe, og for at dei no ber om at det blir vurdert å tildele institusjonen hovudfag, og at den får knutepunktfunksjon i Noregsnettet. Dette er ein viktig milestolpe, ikkje berre for Akademiet i Rauland, men for folkekulturen i det heile. Det er mange som forventar at statsråden og departementet no fylgjer opp denne klare oppmodinga raskt og effektivt.

Øystein Djupedal (SV) : De fleste vil mene at det å investere i utdanning er en meget fremtidsrettet og fornuftig anvendelse av nasjonalproduktet. Jeg legger merke til at medlemmer av Det norske Arbeiderparti, som tidligere også har hevdet et slikt synspunkt, i dagens debatt gjør seg til talsmenn for helheten og mener at hvis man driver sektorpolitikk på et budsjettområde, tar man seg av fragmentene. Jeg tenker da på representanten Engebretsen i særdeleshet, som med den pondus man får når man kommer i finanskomiteen, her snakker om helhet, og det er nærmest underforstått at fagkomiteene som kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, som nå har plusset på litt penger, snakker om fragmenter. Det kunne vært interessant å høre Kjell Engebretsens begrunnelse for hvorfor det er uansvarlig å bruke 600 mill. kr på å investere i utdanning, tiltak som de fleste i denne sal egentlig vil være enig i og mene er fornuftig, fremtidsrettet investering.

       Jeg har bare litt tungt for å ta begrunnelsen om at ansvarligheten går akkurat på 41 milliarder kr i Chase Manhattan Bank eller andre utenlandske investeringer, og hvorfor det skal være mer samfunnsøkonomisk og framtidsrettet enn å investere i f.eks stipendandel, bygningsmasse, lærebøker eller etterutdanning. Jeg har tungt for å ta den store begrunnelsen. Men siden jeg bare sitter i en sektorkomite og ikke forvalter helheten, kunne det være interessant å høre hva hr. Engebretsen hadde å si om det.

       Jeg kunne også tenke meg å utfordre statsråden på to små forhold: Det ene går på sekretariatet for verneverdige fag, som Stortinget tidligere har bedt om blir opprettet. Sekretariatet for verneverdige fag, som statsråden vel er kjent med, var tenkt å ha ansvaret for å formidle lærlinger i de små fag, som trenger en lærling år om annet. Jeg legger merke til at det på statsbudsjettet ennå ikke er opprettet et sekretariat, på tross av at de fleste vel vil mene at det har en svært viktig funksjon, også innenfor reformen, når det gjelder å formidle de få lærlingene i de få fagene vi her snakker om. Jeg kunne tenke meg at statsråden i et treminutters innlegg senere kunne si litt om fremdriften i etableringen av det sekretariatet.

       Det andre spørsmålet jeg også kunne tenke meg å høre statsråd Sandals syn på, er spørsmålet om læremidler i grunnskolen. Det er jo en sak som nå har gått fram og tilbake mellom departement og storting flere ganger. Kommunalkomiteen har uttalt seg om det og stiller spørsmålstegn ved regneferdighetene i departementet. Det gjør også kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. Vi har nå bedt om at statsråden kommer tilbake i salderingen med en ny beregning som i større grad tar hensyn til de kostnadene kommunene har ved innføring av nye læremidler i alle fag, i alle klassetrinn gjennom de tre neste år. Det regnestykket som så langt ligger der, bare 52 mill. kr på årets budsjett av en totalkostnad på langt over 400 mill. kr, sier flertallet i komiteen at de ikke har tillit til. Jeg kan godt tenke meg å høre om statsråd Sandal kunne antyde litt om hva han har tenkt å komme med ved salderingen når det gjelder det spørsmålet.

Eirin Faldet (A) : De aller fleste av oss ønsker at Kirken skal være til for alle mennesker. Den norske kirke skal være en folkekirke med rom for oss alle - fattig og rik, kvinner og menn, barn, unge og gamle samt gamle og nye landsmenn. Folkekirken skal gi lys og varme - et smil og en trøst. Slik ønsker jeg at min kirke og min barnetro skal være: Mye varme og en utstrakt hånd til oss syndige og alminnelige mennesker. Jeg ønsker meg prester og biskoper i Den norske kirke som formidler et budskap som gir håp, trøst og tilgivelse, ikke bare dommedagsprofetier og fordømmelser som skremmer folk bort fra Kirken.

       Jeg ønsker en åpen kirke med plass for både kvinner og menn ut fra den erkjennelse at det faktisk er to kjønn i samfunnet. For å nå flere er det et stort behov for flere kvinner i Den norske kirke, og det behovet er større nå enn noensinne. Kvinner må få samme plass innenfor Kirken som ellers i samfunnet.

       I Hedmark har vi vært så heldige å få en kvinnelig biskop. Vi er glad for det. Vi som har Rosemarie Köhn, er glad for det. Jeg skulle ønske at flere kunne få oppleve en kvinnelig biskop. Hun gjør en kjempejobb, og jeg er derfor glad og takknemlig for at komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet i en merknad peker på det merarbeid biskop Köhn påføres som landets første kvinnelige biskop. Jeg kan understreke behovet for en økning av antall ansatte ved Hamar bispekontor. Biskop Köhn er et Kirkens overhode som gir den utstrakte hånd mange søker. Hun samler mange tvilere om Kirkens seremonier og får henvendelser fra organisasjoner og enkeltmennesker. De som har sitt arbeid på Hamar bispekontor, gjør en flott jobb. Men jeg tror alle her skjønner at som landets første kvinnelige biskop får Rosemarie Köhn flere oppgaver enn andre av hennes mannlige kollegaer.

       Jeg ber Stortinget støtte en øremerket stilling til Hamar bispekontor.

       For øvrig er jeg sikker på at vi ikke hadde hatt noen kvinnelig biskop uten en viss statlig styring, og det må statlig styring til for at likestillingen skal bli bedre - også i Kirken.

Siri Frost Sterri (H) : Jeg merket meg at statsråden sendte ut en prøveballong i sitt innlegg, og det gjaldt selvfølgelig problemer knyttet til salderingsproposisjonen og knappe tidsfrister. Jeg vil på vegne av Høyre kommentere dette slik:

       Jeg har gjort en opptelling, og det dreier seg om fem saksområder hvor vi fra et flertall forventer tilbakemelding i salderingsproposisjonen.

       Når det gjelder kunstskolen i Kabelvåg, kan jeg med en gang si at det Marit Nybakk tok til orde for, er uakseptabelt for Høyre. Vi inngikk faktisk en avtale i komiteen, hvor flertallet egentlig var innstilt på å bruke penger, men gjennom en avtale med Arbeiderpartiet ble vi enige om å sparke ballen over til Regjeringen, som så ville komme tilbake i salderingsproposisjonen. Problemet for skolen her er jo at den skal komme i gang fra høsten av, og da må den vite ved nyttårstider at den får midler til å starte. Så enten man får ferdigforhandlet avtale eller ikke, må Stortinget få en tilbakemelding i salderingsproposisjonen som gir sikkerhet nok til at skolen kan komme i gang fra neste høst av.

       Når det gjelder finansiering av lærebøker, er vi selvfølgelig klar over at dette kan være en vrien sak. Men det er for sent å få beskjed først i juni ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Hvis det viser seg helt umulig, vil vi fra Høyres side kunne akseptere om det

       kom en egen sak til Stortinget tidlig på nyåret om akkurat dette. Det ville være tilfredsstillende. Men, som sagt, kommunene må få avklaring.

       Når det gjelder tilskudd til private skoler, kan ikke jeg skjønne annet enn at det er en ren etterberegning av kompensasjonen som skal til, og det forventer vi er på plass i salderingsproposisjonen.

       Det samme gjelder videreutdanning av sykepleiere. Det er en ren flytting av penger fra en budsjettpost under Sosialdepartementet til Utdanningsdepartementet, og trenger neppe noe særlig tid.

       Når det så gjelder oppkjøp av studieplasser for legestudium, har det vært viktig - i hvert fall for Høyre - at vi ikke etablerer en ordning som gjør at det blir ulike vilkår for dem som er såkalte gebyrstudenter i utlandet, og de som kan studere på oppkjøpte studieplasser. Forutsatt at det kommer en tilbakemelding hvor man legger dette til grunn, og selvfølgelig at et beløp blir lagt inn i salderingsproposisjonen, er det akseptabelt nok.

       Utover det ber jeg bare statsråden merke seg Høyres premisser når det gjelder kunstfagstipendordningen. Vi har gjort oss ekstra flid med både begrunnelse og premisser knyttet til muligheten for ekstra støtte til materialer, og siden dette vil bli besluttet i dag gjennom subsidiære voteringer, er det ekstra viktig at statsråden merker seg våre premisser.

Wenche Cumming (SV) : Jeg skal ikke benytte anledningen til å sende en hilsen hjem, men jeg har en hilsen med hjemmefra.

       I denne uken er det slik at jeg befinner meg i en annen virkelighet enn jeg gjør til vanlig. I virkeligheten her på Stortinget har vi mange penger - mange milliarder - og vi har mange planer. I hjemkommunen har vi like mange planer, men vi har ikke de samme pengene å klare det med. Tvert imot - vi har så altfor, altfor lite!

       I forrige uke var jeg hjemme i klasserommet på skolen der jeg tjener til livets opphold, og jeg var på formannskapsmøte der jeg jobber politisk. Jeg var ute i den virkeligheten og i den hverdagen som flertallet i denne salen har lagt rammen for. Der var det slik at allerede for tre uker siden måtte vi innføre innkjøpsstopp i kommunen i alle etatene fordi vi så at vi ville komme ut med underskudd. I tillegg sliter vi vettet av oss i disse dagene med å prøve å få endene til å møtes, både gammelordføreren fra Arbeiderpartiet og nyordføreren fra Høyre. Vi mangler 12-13 mill. kr, og det er veldig mye på vårt budsjett. Det er så mye at vi har store problemer med å kunne klare det. Og for å klare det skal jeg nevne noen av de tingene som ligger i kortene nå, og jeg skal se spesielt på den siden vi behandler i dag. Vi må kutte i barnehagetilbudet - og vi er langt fra målet for år 2000 - vi må kutte i voksenopplæringen, i fritt skolemateriell, i enøk - som ville gi bedre inneklima - vi må kutte i timer til hjelpeundervisning, og vi må vurdere sterkt om vi skal sentralisere skolesystemet vårt mer. Og enda er ikke skolebudsjettet det som er kommet verst ut, vi har prøvd å skjerme det!

       Midt oppe i denne situasjonen fikk vi den nye fine fagplanen fra Sandal - stive permer, glanset papir og nydelige bilder, en vakker bok var det. Den fortalte oss hva vi skulle gjøre som lærere og som kommune fra høsten av, hva den nye tiårige skolen skulle inneholde. Lærerne og kommunene vil, de vil så gjerne og de vil mer enn gjerne, men vi klarer ikke å få det gjort hvis vi ikke klarer å få flere midler, hvis vi ikke klarer å få etterutdanning av lærere, og hvis vi ikke klarer å få bedret kommuneøkonomien.

       Der stod vi - flertallet på lærerværelset - de fleste hadde passert de femti. Vi var ikke klar til å hive oss uti uten den etterutdanningen som vi trenger. Den samme dagen aksjonerte lærerne i tre timer mot Regjeringens budsjettforslag og for at vi skulle klare å få mer penger til etterutdanning. Og vi trenger det! Jeg vil sterkt oppfordre flertallet og Regjeringen om at de kravene som nå ligger inne, blir tatt på alvor, ellers blir det med permene og boka.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Fyrst ein kommentar til representanten Widvey om domkyrkja i Stavanger. Eg er i og for seg for at domkyrkja skal få pengar, derfor er det gledeleg, som eg sa i Stavanger Aftenblad. I grunnen er eit fleirtal - alle minus Framstegspartiet - med på ei problemskildring av denne saka. Det eg undrar meg over, er arbeidsmåten. Eg trur meir på eit skikkeleg grunnarbeid med kostnadsrekning ut frå tilstandsrapporten, deretter søknad om innsats over år frå kommune, stat og eventuelt fylkeskommune, og så løyving. Faktorane sin orden har litt å seia.

       Det er ikkje slik at det er avgjerande med løyving no når det gjeld å ta vare på domkyrkja slik den er. I førre århundre var det brukt ein del jern for å halda ein del utsmykking på plass. Når det rustar, kjem det sprekkdanningar og mykje av utsmykkinga fell frå kvarandre. Det er teke modell av alt dette slik at ein kan lage desse nye i 1997, men òg i 1999. Kostnadene vil ikkje vera avgjerande ulike om ein gjer det om eitt eller to år.

       Eg lurar òg på om fleirtalet her er kjent med det som står i St.prp.nr.1 for Miljøverndepartementet, som er eit svar på noko ein samla komite sa i revidert nasjonalbudsjett, at ein bad om ein gjennomgang av vedlikehald av kyrkjebygg av nasjonal verdi. Det seier Miljøverndepartementet at dei skal koma med i salderinga. Men no har altså fleirtalet konkludert, så det er noko med framgangsmåten eg reagerer på. Nok om det.

       Norgesnettråd er etter det komiteleiaren seier, ikkje avvist av fleirtalet, som eg kom i skade for å seia, men det dei har gjort, er at dei har avvist å ta stilling til forslaget no. Dei vil ha det som ei eiga sak til Stortinget. Det sa eg òg noko om i mitt fyrste innlegg, så eg skal ikkje gjenta det, men me kan håpa at me får støtte for eit slikt råd. Departementet treng det rådet og treng både den kompetansen og den arbeidskrafta det vil kunna ha, så me håpar på støtte i neste sving.

       Når det gjeld Schola, var komiteleiaren nokså klar på at det kanskje var på kanten av det ein skulle blanda seg opp i frå Stortinget si side, å bestemma korleis departementet skal driva informasjonsverksemd. Det er då mogleg å gjera dette - som er eit forslag til vedtak - om til eit oversendingsforslag. Så eg vil oppmoda komiteleiaren og andre i fleirtalet om å gjera dette om til eit oversendingsforslag. Det gjev departementet noko meir fridom til sjølv å vurdera korleis ein skal løysa dei oppgåvene ein er pålagd.

Jan Tore Sanner (H) : I mitt hovedinnlegg reiste jeg tre konkrete spørsmål som jeg bad statsråden svare på i løpet av debatten. Jeg har ikke registrert at statsråden har svart, ei heller at han har tegnet seg. Jeg forventer at statsråden gjør det i løpet av den tiden som er igjen.

       For det første tok jeg opp spørsmålet knyttet til grunnskolereformen. Det er mindre enn et år til 6-åringene skal begynne på skolen, og statsråden har meddelt i brev til komiteen av 31. oktober at han ikke hadde oversikt over hvor mange 6-åringer som fra høsten 1996 hadde plass i skolens lokaler. Er det slik at statsråden også nå når vi nærmer oss slutten av november, mangler oversikt, eller er denne innhentet, og i tilfelle hvor mange 6-åringer var det som fikk plass i skolens lokaler høsten 1996?

       Dernest vil jeg også spørre statsråden om han har sjekket fremdriftsplanene i kommunene slik at det nå er mulig å berolige alle de tusener av foreldre som skal sende avgårde sin 6-åring eller 5 1/2-åring høsten 1997, i forhold til at det er et tilfredsstillende tilbud som vil være klart når de skal ha sin første skoledag.

       Til slutt tok jeg også opp den kritikk som et flertall i komiteen har rettet mot departementets manglende overholdelse av offentlighetslovens intensjoner, regler og instruks for arkivering. Det er slik at denne saken er tatt opp ved gjentatte anledninger. Enten er den forsøkt bagatellisert, eller statsråden har hevdet at man følger de regler som gjelder. Men det er dokumentert at så ikke er tilfellet, senest i Norsk Skoleblad for oktober, hvor det vises at tre av fire dokumenter ble ført inn i journalen mer enn en måned etter at de skulle ha blitt journalført.

       Til slutt: Jeg har ikke unngått å registrere at Fremskrittspartiets Arve Lønnum ikke svarte på mitt spørsmål om det kraftige kutt man har gjort i norskopplæring for fremmedspråklige grunnskoleelever. Dette synes jeg er et eksempel på at Fremskrittspartiets fikenblad av anstendighet i innvandringspolitikken nå er forsvunnet. Det har jo alltid vært slik at Fremskrittspartiet har stresset integrering, integrering og integrering, og brukt norskopplæring som selve løsningen på hvordan denne integreringen skulle skje. Men så opplever vi at Fremskrittspartiet ikke bare stemmer mot Høyres forslag, men at Fremskrittspartiet faktisk også skjærer bort 50 mill. kr i norskopplæring for grunnskoleelever.

Jon Lilletun (KrF) : Fyrst vil eg kort kommentere dei fleirtalsinnstillingane der det er vist til salderinga. Eg vil her vise til representanten Frost Sterri sin gjennomgang. Kristeleg Folkeparti stør konklusjonane som representanten Frost Sterri hadde i det høvet.

       Så eit par ord om Norgesnettrådet. Det er rett som representanten Ausdal Starrfelt sa, det er ikkje avvist av fleirtalet. Kristeleg Folkeparti ser behov for eit norgesnettråd, men vi ser òg behov for ein grundigare gjennomgang av både mandat, samansetjing og verkeområde. For at m.a. dei private skulane òg skal få høve til å kome på banen med godkjenning av tilbod osv., treng vi eit slikt råd. Derfor er Kristeleg Folkeparti prinsipielt positiv, men ikkje til eit så tynt forslag som det som ligg føre.

       Så til tidsskriftet Schola. Det forslaget som ligg føre, er ein del av ei totalsaldering, og den kan ikkje endrast. Det er likevel eit problem at ein får veldig mange skuletidsskrift som først og fremst er knytte til organisasjonar, og kanskje ikkje eitt som på ein måte er uavhengig. Men det som ligg i departementet, er heller ikkje uavhengig. Eit tidsskrift som dette, men uavhengig av departementet, kunne derfor vere ei interessant problemstilling som ein kanskje kunne sjå på, for eg ser behovet for eit fagtidsskrift som kan framstå som organisasjonspolitisk uavhengig og uavhengig av departementet, og som kan ta opp viktige ting i norsk utdanningspolitikk og i forhold til reformarbeidet.

       Det har vore kommentert mykje dette med heilskap. Fleirtalet vert kraftig kritisert for manglande heilskap, manglande økonomisk ansvar, osv. Eg høyrer kritikken, men må seie eg finn han temmeleg urimeleg. Mellom andre Kristeleg Folkeparti har stemt mot den reforma som gjer at dette budsjettet er så utgiftsdrivande som det er i forhold til heilskapen. Då finn eg det på ein måte urimeleg, av det partiet som har vore hovudentreprenør for reforma, å verte skulda for å vere uansvarleg. Men når vi fyrst har erkjent å ha tapt, har vi konstruktivt arbeidd for at reforma skal verte best mogleg, og det vil vi faktisk tillate oss å gjere framover.

       Så til kommunane og til eigarskap av reforma. Eg er forundra over at det ikkje er litt meir audmjukskap overfor korleis kommunane føler når det gjeld økonomien til å gjennomføre reforma på grunn av totaliteten i økonomien, og like eins overfor lærarane si fortviling i forhold til ikkje å ta eigarskap. Derfor trengst det ein god dialog.

       Til slutt vil eg gjerne ta opp forslaga frå Kristeleg Folkeparti i innstillinga, som eg gløymde å ta opp i stad.

       Han spurte: Hvorfor akkurat 41 milliarder kr - eller litt i underkant av det - på sparekonto? Det er helt uinteressant! Vi har ikke spesielt behov for at det skal være 41 milliarder kr. Det beløpet ønsker vi naturligvis skal være så høyt som mulig slik at man kan spare mest mulig for ettertiden. Men at det ble 41 milliarder, var et resultat av budsjettbehandlingen - det var det som var igjen da man var ferdig med budsjettbehandlingen. Her er det viktig å tilbakevise en slags idé om at rammen nærmest er « tenk på et tall ». Rammen er bygd over den vekst vi med rimelighet kan forvente oss i Fastlands-Norge, altså den økonomiske vekst som Norge som nasjon med rimelighet kan tåle. Derfor er det viktig at vi ikke går utover denne rammen.

       Så spør Djupedal hvorfor det er ille om man bruker 600 mill. kr mer innen undervisning. Det er overhodet ikke ille. Men da må man være villig til å gjøre en prioritering, og anvise hvordan man vil prioritere - hva man da skal legge litt lavere. Det er slik at for å drive realpolitikk kan man ikke si « ja takk, begge deler ». Det har en konsekvens. Men jeg ser ikke bort fra at det ville være en god løsning hvis det ble en helhetsløsning hvor man satset mer på undervisning og trappet ned andre deler tilsvarende.

       Jeg må også få lov til å si til representanten Lilletun at Reform 97 jo er vedtatt og er en del av den faktiske utgiften vi nå har i samfunnet. Da er det veldig vanskelig at man forsøker å ha en omkamp om det og sier at det var ikke vi så glad for, så den utgiften som nå er lagt inn i budsjettet, gjelder liksom ikke for oss, derfor kan vi allikevel ha en utgiftsvekst fordi vi på en måte ikke er moralsk bundet av den utgiften. Det går liksom ikke. Man kan ikke ha en omkamp om saker man har ferdigbehandlet her i salen.

       Til slutt til dette med sektoriseringen, som jeg vel har uttrykt meg uheldig om. Det er klart at alle sektorer må kjempe for sitt og gjøre sitt arbeid. Men det som er viktig for oss alle, er naturligvis totaliteten og helheten av alle disse gode intensjonene på hvert enkelt område, og det er her det trengs en overordnet, helhetlig tenkning for å sy dette sammen. Det tror jeg gjelder oss alle her i denne salen.

Eva Lian (Sp) : Det er siste året i denne stortingsperioden. Det nærmer seg siste mulighet for de ulike partiene til å vise hva de har gjort i løpet av denne fireårsperioden - det gjelder både når vi snakker om forslag og om konkrete bevilgninger. Det er interessant med ord, fordi partiene gjennom sine formuleringer viser hvordan de tenker og i hvilken retning de ønsker å gå. Men det viktigste er allikevel konkret handling. Det er med andre ord tid for å gjøre opp politisk regnskap: Hva har blitt gjort i denne stortingsperioden i forhold til hva partiene sa da de gikk til valg høsten 1993? - Det er noen år siden det nå.

       Jeg skal konsentrere meg om Senterpartiet, for det er som kjent viktig å feie for egen dør først.

       Det er mange som snakker fint om å satse på kunnskap og utdanning. Men i denne sammenheng hjelper det lite med ord - her må det handling til! Senterpartiet har bl.a følgende programformulering i sitt stortingsvalgprogram for denne perioden: Stipendandelen av studielån må økes slik at den utgjør 30 % av studiestøtten i gjennomsnitt.

       Det er gledelig å kunne konstatere at Senterpartiet har oppfylt dette løftet, og at vi i samarbeid med andre partier i denne salen har greid å få til en slik økning. Hvis jeg ikke husker helt feil, var stipendandelen 14 % da dette Stortinget tok fatt høsten 1993, og den blir i 1997 30 %

       Det jeg finner merkelig, er at Regjeringen og Arbeiderpartiet ikke ser behovet for å satse på ungdom, kunnskap og fremtiden, som en slik stipendøkning faktisk betyr. Jeg er veldig forbauset over det, og jeg lurer på om det faktisk skyldes at Arbeiderpartiet har sett at dette ville bli gjort uansett hva Regjeringen og Arbeiderpartiet foreslo. Men vi skal minne velgerne om et knapt års tid om hvem som virkelig har stått på. Det er et flertall i denne sal, mot Arbeiderpartiets stemmer, som har økt stipendandelen fra 14 til 30 % i løpet av perioden. Arbeiderpartiet har kommet hengende etter - haltende etter - hvert eneste år, og det er flertallet i denne sal som har sørget for at stipendandelen har blitt økt. Det er ikke Arbeiderpartiets og Regjeringens fortjeneste. Det har jeg merket meg, og jeg er glad for at flertallet har tatt ansvaret.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Komiteens fleirtal har i budsjettinnstillinga ein merknad omkring den toårige utdanninga i folkemusikk og folkekunst ved Institutt for folkekultur i Rauland, som er underlagt Høgskulen i Telemark. Eg er glad for at komitefleirtalet understrekar at dette er eit unikt tilbod i landssamanheng, og òg i nordisk samanheng. Det som nå er viktig, er å sikre denne institusjonen hovudfag, og at den på den måten blir tildelt knutepunktfunksjonen i Noregsnettet. Berre på denne måten kan Institutt for folkekultur i Rauland gå ei trygg framtid i møte.

       Når det gjeld å ta vare på og vidareføre tradisjonar i folkekunst og folkemusikk, er dette ei nasjonal sak. Studiet blei i si tid lagt til Rauland for å vere eit bindeledd mellom levande bygdekultur og høgare utdanning, og Stortinget har ved fleire høve vore med og bygt opp dette unike studietilbodet. Tradisjonsforsking, formidling og utforsking av den nære lokale historia er sjølve nøkkelorda for desse studia. Kunst- og handverksplanen i grunnskulereforma aktualiserer spørsmåla og behovet for undervisningskompetanse innan dette fagfeltet. Kompetansen som folkekulturstudia har bygt opp, bør kunne utnyttast i denne samanhengen.

       Internasjonalt har studietilbodet markert seg i fleire samanhengar. Nyleg blei det etablert ei avtale om utveksling av lærarar innafor ramma av Sokrates-programmet med eit institutt i Belfast. Dette instituttet blir rekna som eit av verdas beste, og begge partar kjem sikkert til å få mykje godt ut av denne utvekslinga.

       Den faglege målsettinga er ambisiøs for eit lite institutt som det Rauland representerer. Vidare er undervisningsformene kostbare, men ein kan ikkje vente at andre land og nasjonar vil ta ansvaret for norsk folkekultur, det vere seg kunst eller musikk. Lokalisering og fagleg innhald gjer, som sagt, studiet unikt i landssamanheng. Studiestaden har alltid vore liten, og særleg nå innafor den nye høgskulestrukturen. Instituttet har vist at det er på god veg til å samle seg spisskompetanse innafor sine fagområde. Derfor bør studiet ligge godt til rette for tildeling av knutepunktfunksjonen innafor Noregsnettet.

Marit Nybakk (A) : La meg først få replisere til representanten Lian fra Senterpartiet, som i et treminuttersinnlegg hevdet at Arbeiderpartiet alltid har diltet etter i utdanningspolitikken: Jeg skulle gjerne ha spurt representanten Lian når Senterpartiet tok initiativ til å restrukturere det norske utdanningssystemet fra bunn til topp, slik Arbeiderpartiet har gjort

-	for at norsk ungdom skal stå rustet til å møte det nye kunnskapssamfunnet med de nødvendige kunnskaper og den nødvendige kompetanse som kreves

-	for at norsk industri skal stå rustet til å kunne være konkurransedyktige i den teknologiske utviklingen

-	for at 40-åringene ikke skal utkonkurreres av nyutdannede fagarbeidere og vi dermed må satse på etterutdanning og videreutdanning

-	for at vi får en skole som sikrer både omsorg og læring for både 6-åringer og 7-åringer med skole- og skolefritidsordninger.

       I denne debatten har flertallet gått inn for at vi skal fjerne arbeidsgiveravgift for lærlinger, og det har også vært fokusert på lærlingsituasjonen fra ulike kanter. La meg understreke at det å sikre nok lærlingplasser for alle dem som går ut av VK  I på yrkeslinjene, må være en hovedprioritert oppgave framover med tanke på utplassering både høsten 1997 og 1998. Her må - synes jeg - partene i arbeidslivet og fylkeskommunale myndigheter være seg sitt ansvar bevisst. Men litt mer langsiktig tror jeg faktisk at vi må se på dimensjoneringen av de enkelte linjene. Jeg tror altså at hvis vi skal hindre mismatch mellom tilbud og etterspørsel for å sikre små fag og for å sørge for fagarbeidere til forventet og ønsket næringsutvikling i en region, må vi se på hvordan søkningen er til malerfaget, vi må se på kapasiteten i rørleggerfaget, og det samme gjelder for kobber, blikk og andre mer smale fag. Å løse slike strukturelle problemer med å fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger tror jeg fortsatt er å stikke hodet i sanden.

       Jeg konstaterer for øvrig at Høyre fortsetter å stigmatisere de elevene som tar VK II i skole. Jeg vil vise til det representanten Tomas Norvoll sa om forutsetningene da vi vedtok Reform 94 i Stortinget. Jeg har også lyst til å legge til at det er viktig at vi nå ikke får en situasjon ute i fylkene hvor lærere oppfordrer til at man tar skole istedenfor å ta en læreplass. Her er det fortsatt behov for at både lærere, fylkeskommune og andre, ikke minst partene i arbeidslivet, er seg sitt ansvar bevisst, slik at vi kan få flere læreplasser framover.

Thorhild Widvey (H) : Jeg skal ikke dra ut denne debatten, men jeg vil bare komme med en kort kommentar til representanten Oddbjørg Ausdal Starrfelts siste innlegg. Jeg merket meg at representanten sa at hun i og for seg ikke er imot at Stavanger domkirke får penger, og presiserte at Arbeiderpartiet er enig i problembeskrivelsen når det gjelder Stavanger domkirke, men hun undret seg over arbeidsmetodene. Så tillater man seg å harselere med Stortingets flertall, som om vi kaster penger ut i vilden sky. Nei, det gjør vi aldeles ikke! Det er vel begrunnet at man bruker disse 4 mill. kr til å igangsette nettopp restaureringsarbeider for Stavanger domkirke. Det var nettopp det jeg også prøvde å understreke i mitt innlegg, at flertallet både i merknad og i forslaget om denne bevilgningen bare understreker at også staten har et vesentlig ansvar i denne saken. Det er et meget viktig signal til Regjeringen om at den er nødt til å komme tilbake med nødvendig oppfølging av denne saken.

       Så får vi bare leve med at representanten Oddbjørg Ausdal Starrfelt drar oss med ut i en endeløs forklaring på hvor mye viktigere og riktigere det måtte være med en pengesum hvis den hadde vært innom alle kommuner og fylkeskommunen som da hadde uttalt seg, og endt opp i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, og kanskje forslaget også var kommet fra Regjeringen - da ville det vært mye lettere, mye riktigere og viktigere at denne bevilgningen hadde blitt stående.

       Det er ingen tvil når det gjelder denne saken, at det er vel anvendte penger. Så får vi heller leve med - og jeg er også sikker på at alle forkjempere for Stavanger domkirke vil leve med - at for Arbeiderpartiet er også i denne saken metodene viktigere enn resultatene.

Arve Lønnum (Frp) : Jeg bad om ordet for å forklare at Fremskrittspartiet skal støtte to forslag som vi ikke har støttet i komiteen. Det gjelder forslagene nr. 11 og 12, som begge går på etterberegninger når det gjelder Reform 97. Grunnen til at vi ikke har støttet dette i første omgang, er at man har forutsatt at Reform 97 først skal gjennomføres, og så skal man foreta evalueringene etterpå. Fremskrittspartiet er som kjent for at denne reformen skal utsettes i hvert fall et år, men når den nå engang gjennomføres, er det naturlig at man foretar disse etterberegningene. Derfor vil Fremskrittspartiet støtte forslagene nr. 11 og 12, selv om det blir av noe subsidiær karakter.

       Så hører jeg at representanten Sanner har sett lyset i dag, og var meget opptatt av Fremskrittspartiets holdning når det gjelder norskundervisning for innvandrerbarn i grunnskolen. Det figurerer fortsatt påstander om at partiet har gått inn for å beskjære denne posten kraftig. Til Sanners opplysning må jeg si at den posten vi har foreslått å redusere, post 65, består også av underposter, og de reduksjonene vi har foreslått - utover det som er den rene morsmålsundervisningen - går hovedsakelig på de andre postene. Så derfor har ikke Sanner sett lyset allikevel.

Statsråd Reidar Sandal : Eg har konstatert at leiaren i komiteen iallfall i ei viss utstrekning var på vikande front i forhold til det han har vore med på i innstillinga, og erkjende faktisk tidlegare i debatten i dag at detaljstyringa frå fleirtalet i komiteen kan ha blitt i største laget.

       Representanten Eva Lian kommenterte spørsmål som knytte seg til stipendiering, og teikna eit bilete av situasjonen som i beste fall er mangelfullt. Eg vil få lov å minne om at Regjeringa foreslo ein auke i stipenddelen i budsjettet for 1994, og i forhold til det vedtaket som då blei gjort, foreslo Regjeringa ein auke i budsjettet for 1995. I Stortinget har Arbeidarpartiet vore med på størstedelen av auken frå 14 til 26 % i stipenddelen. Desse faktiske forholda synest eg høyrer med dersom ein skal prøve å skrive historie når det gjeld utdanningspolitikken.

       Så stilte representanten Øystein Djupedal to spørsmål til meg.

       Det første knytte seg til Sekretariat for små og verneverdige fag. Det er riktig at midlar til dette sekretariatet blei stilte til disposisjon i samband med behandlinga av revidert nasjonalbudsjett i år, og i stortingsproposisjonen som vi no behandlar, blir løyvinga foreslått vidareført for 1997. Saka er frå departementet si side lagd fram for Rådet for fagopplæring i arbeidslivet. Vi har òg vore opptekne av at dei 20 opplæringsråda vi har, skal ha fornuftige oppgåver å arbeide med framover, og vi har gått inn i ein dialog med både Rådet for fagopplæring i arbeidslivet og andre for å lytte til deira synspunkt på korleis denne saka skal handterast. Eg kan love representanten Djupedal at det vil bli ei avklaring på dette spørsmålet om kort tid - og då snakkar eg om i underkant av ein månad. Då skal saka vere klarlagd og midlane bli fordelte.

       Representanten Djupedal stilte òg spørsmål om læremiddel til grunnskulen. Det er slik at Stortinget har bedt om at Regjeringa kjem tilbake til Stortinget med den saka. I stortingsproposisjonen vi no debatterer, har Regjeringa foreslått at vi bør ha med erfaringstala frå 1996 før vi konkluderer, slik at Stortinget skal få eit best mogleg bilete. Eg har òg registrert dei synspunkta komiteen har på dette feltet.

       Eg vil med det same teikne meg til eit nytt innlegg for å svare på dei resterande spørsmåla som eg har fått.

       For øvrig må jeg si at det i stor grad er overtolking fra statsrådens side hvis han nå mener å antyde at flertallet bak romertallsforslaget om nedleggelse av Schola er på vikende front. Høyre er ikke på vikende front, og vi forstår det slik at alle står fast ved dette som en beslutning. Jeg er faktisk ikke enig i at dette er stortingsregjereri, for på samme måte som statsråd Hernes faktisk måtte få godkjenning i Stortinget for opprettelse av dette bladet pr. 1993, er det naturlig at Stortinget, når det etter gjentatte henvendelser må konstatere at man ikke har til hensikt å følge opp forutsetningen om å la bladet gå i balanse, men bruker nærmere 1 mill. kr av skattebetalernes penger, sier stopp - og vi mener faktisk alvor.

Erling Folkvord (RV) : Raud Valallianse har fremma eit forslag om å opprette eit sekretariat for kvensk-finske skolespørsmål. Det er eit forslag som tar sikte på å følgje opp erfaringane frå prosjektet « Styrking av finsk i skolen », som utdanningsdirektørane i Troms og Finnmark sette i gang 1. august 1994. Det prosjektet var igjen resultat av bl.a arbeidet til ei fagleg referansegruppe som har vore i sving. Det kjem til å bli slik - ja, det er faktisk allereie slik - at det er behov for å lage særeigne læremiddel for område der det er mange kvenar, og etter kvart er det også bruk for å få innarbeidd kunnskapen om kvenane og den kvenske kulturen i andre læreplanar i norsk skole. Vi har ei ganske trasig norsk historie i og med at dei ikkje-norske kulturane som har eksistert i århundre innafor den norske staten sine grenser, ikkje har fått ein rimeleg plass, til dels ikkje har fått plass i det heile, i læreplanar og i historieskriving.

       RV meiner at ei økonomisk ramme for 1997 for eit sånt sekretariat for kvensk-finske skolespørsmål bør vere på omtrent 1,4 mill. kr. Ei sånn ramme på årsbasis vil gi plass til både lønn og andre tiltak som vart foreslått av den faglege referansegruppa som eg har nemnt, og det vil også gi plass til å yte tilskott til den læremiddelutviklinga som det er bruk for. Sjølv om det ikkje er fleirtal i Stortinget for å gjere såpass mykje, er eg glad for at det nå er eit fleirtal i komiteen som i alle fall sluttar seg til kjernen i RV sitt forslag og går inn for å opprette ei konsulentstilling ved Statens utdanningskontor, enten plassert i Troms eller i Finnmark, for å arbeide med finsk-kvenske undervisningsspørsmål og for å følgje opp tidlegare stortingsvedtak. Det er litt småleg og stussleg at fleirtalet ikkje har funne plass til å opprette den stillinga før frå 1. august, men det er i alle fall ein start, og frå RV si side er vi glade for at det omsider kjem i gang.

       Og så heilt til slutt: Eg registrerte at representanten Lønnum i eit prinsipielt innlegg i dag prøvde på å dra debatten opp på eit noko høgare nivå. No har det seg slik at representanten Lilletun ikkje utan vidare er einig med representanten Lønnum, men i motsetnad til Sanner, synest eg han gjorde eit godt forsøk.

Statsråd Reidar Sandal : Representanten Sanner stilte tre spørsmål til meg. For det første lurte han på, med bakgrunn i det brevet som blei sendt frå departementet til komiteen av 31. oktober, om det no er klart kor mange 6-åringar som har skuletilbod dette skuleåret. Svaret på det er ja. Inneverande skuleår har 52 % av 6-åringane eit tilbod i skulelokale.

       Det andre spørsmålet som representanten Sanner stilte, knytte seg til framdrifta i byggjeaktiviteten i samanheng med grunnskulereforma. Eg viser her til det som er sagt i budsjettproposisjonen frå Regjeringa si side, som òg er dekkjande for den oppfatninga som framleis rår.

       Når det gjeld det tredje spørsmålet frå Sanner, har det samanheng med den merknaden som eit fleirtal i komiteen står bak, som har å gjere med journalføring i departementet. Og la meg gjere det heilt klart at eg legg vekt på at vi skal ha trygge rutinar, og at arkivering og journalføring skal skje i samsvar med reglar og god praksis. Eg vedgår at vi har hatt visse kapasitetsproblem når det gjeld registreringa i eitt av avdelingsarkiva våre. Eg meiner likevel at vi pr. i dag har ei journalføring også av utgåande brev som skjer innafor rimeleg tid.

       Så til det spørsmålet som representanten Lilletun hadde i sitt siste innlegg. Eg konstaterer at han i eit innlegg tidlegare i dag stilte eit spørsmål til meg om det var behov for ei Oslo-avtale i forholdet mellom Regjeringa og lærarorganisasjonane. Eg sa at det ikkje eksisterte noko slikt behov. Så konkretiserer han no spørsmålet til innføring av opplæringsbok innafor allmennfagleg studieretning. Eg vil minne om at frå mi side er det understreka at vi no har eit prøveprosjekt på dette området i fire fylke, med tre skular i kvart av desse. Vi vil då lytte til dei røynslene ein gjer i løpet av dette skuleåret, og vi har òg invitert lærarorganisasjonane til å kome med sine vurderingar før vi konkluderer endeleg. Eg er tilfreds med den tilslutninga som fleirtalet i komiteen har gjeve til Regjeringa sitt arbeid på dette feltet. Men å ha dialog med lærarorganisasjonar eller andre vil ikkje seie at ein interesseorganisasjon kan ha vetorett. Det kjenner eg meg òg sikker på at representanten Lilletun er einig i.

Wenche Cumming (SV) : Jeg har også lyst til å si at det er ting i det budsjettet vi behandler i dag, som jeg er fornøyd med, bl.a det at flertallet nå går inn for å støtte Studiesenteret på Finnsnes med 2 mill. kr.

       I vårt område, som er ytre Midt-Troms, har vi gjort veldig gode erfaringer med det å gripe fatt i de grupper som trenger kompetanse, og prøve å få lagt det til rette slik at de som bor i våre områder, kan få den utdanningen som området trenger. Vi har drevet med den typen mobilisering i mange år, og det er bra at vi nå klarer å få samlet dette i det som heter Studiesenteret på Finnsnes, for det betyr at vi får en skikkelig struktur på det. Og jeg vil håpe at vi nå kan få støtte for å gjennomføre den femårs prøveperioden som det er lagt opp til her, og at det ikke blir slik at vi nå går i gang med noe som faller bort etter et år eller to.

       Imidlertid må jeg si at det må være et tankekors for dem som som enkeltpersoner, har jeg lyst til å si, har stått i fronten og kjempet fram dette studiesenteret. Det startet faktisk med den gamle arbeiderpartiordføreren i vår kommune, og det er kjørt i mål av en Høyre-ordfører. Da må det være litt trasig for dem å oppleve at nettopp de to partiene går imot bevilgninger til å prøve ut dette som har vist seg å være så pass vellykket. - Var det feil?

Jon Lilletun (KrF) (frå salen):

       Det var feil når det gjeld Høgre.

Wenche Cumming (SV) : Høyre har gått med? - Enda bedre. Da er det store sjanser, går jeg ut fra, for at dette, når de fem årene er omme, vil være permanent.

       Når det gjelder det andre spørsmålet jeg tok opp, om antall 6-åringer som har tilbud i skolens lokaler, må jeg si at de opplysningene statsråden kommer med, er meget alarmerende. Det underbygger den bekymring som Høyre har gitt uttrykk for, bl.a i denne debatten, når statsråden bekrefter at det kun er 52 % av 6-åringene som har plass i skolens lokaler. Jeg håper av hensyn til 6-åringene og deres foreldre at statsråden nå legger seg i selen for å få kommunene til å få til en raskere utbygging, slik at vi får et tilfredsstillende tilbud.

       Til slutt til Lønnum: Det er riktig at det er to andre poster - men den ene er integreringstilskuddet, som jo er et tilskudd som Fremskrittspartiet ellers mener er for lavt. Den andre er opplæring i asylmottak, og det innebærer også norskopplæring. Med andre ord, Fremskrittspartiet skjærer i norskopplæringen, i motsetning til hva de ellers hevder at de går inn for.

Statsråd Reidar Sandal : Eg konstaterer at representanten Sanner no prøvde å framstille det slik at det er departementet og Regjeringa som har det totale ansvaret for utbygginga og tilrettelegginga når det gjeld tilbodet for 6-åringane i landet vårt. Eg minner om at frå Regjeringa si side har vi gjort det som vi har lovt, og vi har sytt for at dei vedtaka som Stortinget har fatta, er effektuerte.

       No er det altså opp til kommunane å syte for at reforma blir gjennomført på ein måte som er i samsvar med Stortinget sin føresetnad og i samsvar med dei midlane som blir stilte til disposisjon. Eg vil åtvare, for å seie det diplomatisk, mot å prøve å leggje eit ansvar på regjering og statlege styresmakter for noko som først og fremst er eit kommunalt ansvar.

       Edvard Grimstad hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten:

       Flere har ikke bedt om ordet, og debatten om sakene nr. 1-4 er avsluttet.