TALERE:
Presidenten: Etter ynske frå justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten vert avgrensa til 1 time og 15 minutt, og at taletida vert fordelt slik på gruppene: Arbeidarpartiet 15 minutt, Senterpartiet 10 minutt, Høgre 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 10 minutt, Kristeleg Folkeparti 10 minutt, Framstegspartiet 10 minutt, Venstre 5 minutt og Raud Valallianse 5 minutt.
Vidare vil presidenten foreslå at det vert gjeve høve til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg frå hovudtalarane for kvar gruppe og etter innlegg frå medlemene av Regjeringa.
Vidare vert det foreslått at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.
- Dette vert sett på som vedteke.
Tor Nymo (Sp) (ordfører for saken):
Seksuelle overgrep mot barn er forbrytelser som vekker sorg og sinne. Barn blir alvorlig skadet av slike overgrep, og det er lett å forstå at det kommer forslag om å ta i bruk nye virkemiddel for å forhindre slike forbrytelser.
Det er imidlertid viktig å minne om at det er iverksatt en rekke tiltak de senere år for å forebygge seksuelle overgrep mot barn og hjelpe ofrene for slike overgrep. Blant annet er maksimumsstraffene hevet og foreldelsesfristene forlenget for en rekke overgrep. Muligheten for å få erstatning er blitt større, og flere grupper misbrukte barn har fått rett til bistandsadvokat. Komiteen er også kjent med at flere departementer for tiden samarbeider om å utarbeide en handlingsplan mot kommersiell seksuell utnytting av barn.
Når det gjelder dokumentets forslag 1, som går ut på å tillate medisinsk behandling - kastrering - viser komiteens flertall til at flertallet i justiskomiteen i Innst.S.nr.29 (1991-1992) understreket at medisinering med sikte på å dempe en sedelighetsforbryters seksuelle behov ikke under noen omstendighet kan aksepteres som ledd i en straffereaksjon, men kun kan være aktuelt i tilfeller hvor dette inngår som et nødvendig og forsvarlig ledd i en behandlingssituasjon. Flertallet er fortsatt av denne oppfatning.
Flertallet er oppmerksom på at det i dag ikke er noe formelt i veien for at en lege foretar kjemisk-farmakologisk behandling av en sedelighetsdømt som ønsker det, med sikte på å redusere seksualdriften. Flertallet viser også til at Statens helsetilsyn har understreket at dersom hormonbehandling av sedelighetsdømte skal iverksettes, må det skje frivillig og i nært samarbeid mellom behandlende lege og annet fagpersonell, slik det anbefales av fagfolk i Sverige og Danmark. Flertallet viser for øvrig til at behandling av sedelighetsdømte vil bli tatt opp i den kommende stortingsmeldingen om psykiatrien. På denne bakgrunn mener flertallet at det ikke bør fremmes forslag som åpner for å dømme overgripere til medisinsk behandling.
Dokumentets forslag 2 går ut på at personer som er dømt for alvorlige seksuelle overgrep mot mindreårige, mister adgangen til permisjoner fra fengsel dersom de ikke er underlagt medisinsk behandling. Flertallet viser i innstillingen til at innsatte etter fengselsloven § 34 første ledd kan tilstås permisjon når særlige og vektige grunner taler for det, og det ikke er grunn til å anta at permisjonen vil bli misbrukt.
Fengselsreglementet § 59.6 første ledd bestemmer at permisjon bare skal gis hvis det er grunn til å tro at den innsatte ikke vil begå en straffbar handling i permisjonstiden eller på annen måte vil misbruke permisjonen, og at han vil overholde vilkår som settes. Flertallet vil understreke at det alltid må foretas en grundig vurdering av om disse vilkårene er oppfylt. Når det gjelder sedelighetsdømte, må vurderingen være spesielt grundig. Flertallet viser til at sedelighetsdømte dessuten som regel skal pålegges meldeplikt til politiet, og at andre vilkår i tillegg skal vurderes. Aktuelt i så måte er å forby bestemte oppholdssteder eller kontakt med bestemte personer, forbud mot å nyte alkohol under permisjonsfraværet og at den domfelte skal følges til og fra permisjonsstedet.
Flertallet er av den oppfatning at en automatisk sammenheng mellom medisinsk behandling som tar sikte på å dempe seksualdriften, og permisjoner, harmonerer dårlig med prinsippet om at behandlingen skal være frivillig. Flertallet mener for øvrig det faktum at slik behandling ikke virker for alle overgripere, innebærer at det ikke kan være aktuelt å vedta at slik behandling skal være et vilkår for å få permisjon. På denne bakgrunn mener flertallet at det ikke bør foretas noen endring av loven eller forskriften slik at det ikke skal gis permisjon uten at vedkommende går til behandling.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra SV og Fremskrittspartiet, viser til at det i forbindelse med rettssaken ofte avgis en rettspsykiatrisk erklæring som beskriver domfeltes seksuelle legning og evne til å kontrollere sin seksualtrang. Når den domfelte er sikringsdømt, må videre den sakkyndige erklæringen som er avgitt i forbindelse med Justisdepartementets behandling av sikringssaken, tas med i vurderingen av permisjonssøknaden.
I de tilfellene hvor den domfelte får behandling for å forhindre nye overgrep mot barn, må det være avgjørende for hvorvidt permisjon skal gis, om vedkommende synes å ha profittert på behandlingen. Flertallet vil understreke at påbegynt behandling isolert sett ikke gir tilstrekkelig garanti mot gjentakelse. Det forhold at domfelte motsetter seg f.eks å ha samtaler med psykolog eller å delta i programmer rettet spesielt mot sedelighetsdømte bør etter flertallets mening påvirke vurderingen av en eventuell fare for nye overgrep under permisjonen. På denne bakgrunn synes flertallet det er unødvendig å sette et generelt forbud mot permisjon dersom ikke vedkommende er under slik behandling.
Dokumentets forslag 3 går ut på at det skal kunne gis opplysninger om en person som gjentatte ganger er dømt for alvorlige seksuelle overgrep overfor mindreårige, til relevante personer i nærområdet.
Flertallet viser til at opplysningen om at en person er straffedømt i utgangspunktet er taushetsbelagt, jf. straffeprosessloven § 61 a. nr. 1. Straffeprosessloven § 61 c. nr. 5 bestemmer at taushetsplikt etter § 61 a. ikke er til hinder for at opplysningen brukes for å forebygge lovovertredelser. Høyesterett har i en kjennelse inntatt i Rettstidende 1994 side 1632 uttalt at unntaksbestemmelsen i § 61 c. nr. 5 bare kommer til anvendelse når det er en viss nødvendighet eller forholdsmessighet i å gi ut ellers taushetsbelagte opplysninger med sikte på å forhindre lovbrudd. Etter flertallets syn er denne unntaksbestemmelsen tilstrekkelig til at politiet, der det er en konkret fare for at en person som tidligere er dømt for å ha forgrepet seg på barn, igjen vil forgripe seg, må kunne orientere foreldre eller foresatte til de barna som eventuelt er i fare, om de tidligere domfellelser. Flertallet mener på denne bakgrunn at den foreslåtte lovendringen er unødvendig.
Til slutt tillater jeg meg å anbefale komiteens tilrådning.
Anne Helen Rui (A) : Jeg vil med en gang slå fast at seksuelt overgrep overfor barn er en avskyelig handling som vi alle tar sterk avstand fra. Regjeringa har også, etter forslag fra Stortinget, satt ned et utvalg som skal se på vår lovgivning på dette feltet, og også på sedelighetsfeltet generelt, for å finne fram til mulige forbedringer av et lovverk som faktisk er ganske gammelt. Derfor ser jeg på dette Dok.nr.8-forslaget som et utidig forslag, ment som et valgkamputspill fra Fremskrittspartiet. To av punktene er også etter min mening unødvendige, da vi i dag har hjemler som kan brukes.
Punkt nr. 1 i forslaget, som omhandler medisinsk kastrering, kan i dag brukes på frivillig basis i Norge, sånn som det også brukes f.eks i Danmark. Medisinsk kastrering kan brukes som et ledd i en behandling eller i tillegg til annen behandling, men det kan etter vår mening ikke aksepteres som et ledd i straffereaksjonen. Seksualitet styres fra hodet, og jeg har stor tro på endringsprogrammer som retter seg mot handlingsmønstre og mestring av sine impulser. Jeg tror at seksualforbrytelser i alle former har sitt utspring i utøvelse av makt mye mer enn av ustyrlige kjønnshormoner. Forslaget er, som jeg før har sagt, etter min mening unødvendig fordi muligheten foreligger i dag.
Punkt nr. 2 i forslaget omhandler permisjon fra fengslene. Permisjonsreglementet hjemler en grundig vurdering av om den innsatte vil misbruke sin permisjonstid til på nytt å begå straffbare handlinger. Vi vil så sterkt som råd er understreke at denne vurderingen skal foretas, og at andre vilkår også må vurderes nøye før permisjon gis. Men å gjøre permisjonsadgangen avhengig av om den innsatte går med på en medisinsk kastrering, vil etter min mening undergrave den frivilligheten vi mener bør være grunnleggende.
Punkt nr. 3 i forslaget er også unødvendig, da vi har en Høyesterettskjennelse fra 1994 om at det kan brukes en unntaksbestemmelse for å gi ut ellers taushetsbelagte opplysninger når siktemålet er å forhindre nye lovbrudd. Politiet kan derfor gå ut og orientere foreldre om at en nabo ikke bør få komme for nær deres barn fordi han tidligere er straffedømt for å ha forgrepet seg på barn, hvis politiet mener det kan forhindre nye lovbrudd.
Jeg vil også knytte noen få bemerkninger til minstestrafføkningen, som egentlig også hører med i dette forslaget, men som kommer til å bli diskutert i Odelstinget. For å gi dommerne mest mulig rom for å vurdere det mest mulig riktige straffenivået, tror jeg det er av vesentlig betydning at vi har lave rammer å starte med. Fra faglig hold hevdes det også med tyngde at settes minstestraffene for høyt, vil faren for at de tiltalte får mildere reaksjoner eller helt gå fri, øke. Vi går derfor imot å øke minstestraffene, vi vil ikke ha den effekten at færre blir dømt. Det er fra denne talerstol mange ganger understreket at hele strafferammen er til for å bli brukt. Vi ser nå en sakte økende utmåling av straff i sedelighetssaker, noe også høyesterettsjustitiarius Smith understreket overfor komiteen for kort tid tilbake.
Lisbeth Holand (SV) : Jeg skal ikke bruke lang tid. Jeg går imot forslagene som her er fremmet. For meg er dette et tragisk eksempel på en populistisk utnyttelse av enorme tragedier. Seksuelle overgrep mot barn er forferdelig tragiske saker. Og så prøver en å late som om en kan gjøre noe med det, ved bare å vise at en er tøff nok! Så risikerer vi at vi kommer fram til tiltak som ikke vil redusere antallet overgrep - det er det ikke noe grunnlag for å tro - og som kanskje vil kunne føre til, at det faktisk blir færre som blir dømt.
Først litt til selve forslaget. Som Anne Helen Rui var inne på, er det ikke alt her som stemmer. Når forslagsstilleren sier at våre skjerpede strafferammer overhodet ikke har fått virkning i utmålt straff, stemmer ikke det. Straffenivået er skjerpet. Så kan en diskutere om det er skjerpet nok, det er en helt annen diskusjon.
Så står det noe veldig rart i forslaget. Jeg har lyst til å sitere det:
« I slike saker » - som gjelder seksuelle overgrep mot barn - « bør man derfor være ekstra oppmerksomme på rettssikkerheten til de tiltalte, slik at risikoen for justismord blir minimalisert. Dersom en person blir dømt for seksuelle overgrep mot barn, bør samfunnet kunne føle seg sikker på at vedkommende er skyldig, og reaksjonene overfor vedkommende bør preges av det. »
Gjelder ikke det generelt? Mener virkelig representanten Simonsen at i andre saker er det ikke så farlig om uskyldige blir dømt? Skal vi ikke holde på prinsippet om at det er bedre at ti skyldige går fri enn at en uskyldig blir dømt? Sånn som Simonsen her uttrykker seg, framstår det som om det skal være et særkjenne for saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn, at en skal kunne regne med at de som blir dømt, er skyldige.
Jeg skal ta noen konkrete saker. Strafferettsapparatet skal idømme straff. Behandling er et spørsmål mellom en pasient og en lege. Så kan en si at det er noen overganger. I Fengselsvesenet og i strafferettsapparatet har en i større grad begynt å idømme forskjellige slags tilsynsordninger og påvirkningsprogammer. Man kan godt si at det er en form for påvirkning, men det er en stor forskjell på det og på en kjemisk behandling. Jeg vil også vise til at det som nå ser ut til å kunne ha litt varige virkninger på folk som har begått seksuelle overgrep flere ganger, faktisk er en del av disse påvirkningsprogrammene, men også her er basisen at det skal være frivillig.
Når det gjelder forslag 2 fra Simonsen, om permisjoner, ser det nokså rart ut at alle unntatt SV og Fremskrittspartiet går mot forslaget fra Fremskrittspartiet, der en viser til rettspsykiatriske erklæringer. SV har en egen merknad, og vårt utgangspunkt er helt klart, at når det dreier seg om permisjoner, skal det foretas en sikkerhetsmessig vurdering, men man skal vurdere situasjonen på det tidspunktet da permisjonen skal finne sted, ikke på basis av rettspsykiatrisk erklæring som er skrevet i en helt annen situasjon, kanskje flere år tidligere.
Det jeg igjen skal si, er at sikkerhetsvurderingene bør være svært strenge i saker som dreier seg om seksuelle overgrep. Det kan være snakk om å få framstilling istedenfor permisjon, og det kan stilles vilkår til permisjonene. Sikkerhetsvurderingene skal være strenge, men det skal være muligheter for permisjoner, og det er Fengselsvesenet sjøl som må foreta de vurderingene, som i forhold til andre domfelte.
Så var det forslag 3, spørsmålet om det skal kunne gis opplysninger om en person som gjentatte ganger er dømt for alvorlige seksuelle overgrep overfor mindreårige, til relevante personer i nærmiljøet. Der står jeg i lag med flertallet. Jeg er enig i at det kan være situasjoner der det kan være rett å gjøre det, og det er det også adgang til. Men jeg tror vi skal passe oss for å gjøre det til noe annet enn en unntaksregel. Også her skal det vurderes konkret i det enkelte tilfelle hvorvidt det er nødvendig. I utgangspunktet skal folk ha mulighet til starte opp på nytt når de er ferdige med en soning, men unntaksregelen er der i forhold til saker som dreier seg om seksuelle overgrep mot barn.
Presidenten: : Det vert replikkordskifte. Jan Simonsen (Frp) : Jeg er
selvfølgelig enig med SV i at man alltid skal ivareta den tiltaltes
rettssikkerhet, og at man må prøve å unngå at en uskyldig blir dømt. Men
jeg fant det nødvendig å ta det med i mitt forslag fordi jeg tror at
risikoen for å dømme uskyldige alltid er størst i saker hvor det er sterke
følelser involvert, og hvor bevisbyrden er vanskelig. Det viser seg også i
praksis at de relativt få justismordene man kan vise til i Norge, dreier seg
bl.a om incestsaker. Vi har også Bjugn-saken friskt i minne, hvor en person
fikk ødelagt sitt gode navn og rykte ved å bli tiltalt for noe som det viste
seg at han ikke hadde gjort.
Mitt spørsmål går til representanten
Holand, som sier at mine forslag ikke vil føre til reduserte overgrep.
Hvordan kan hun påstå at det å sperre en person inne for alltid og bare
slippe vedkommende ut dersom han gjennomgår en behandling med medikamenter
når vi er sikre på at disse virker, ikke fører til reduserte overgrep?
Hvordan kan en person foreta overgrep mot uskyldige barn når han sitter i
fengsel? Har Lisbeth Holand tenkt å sende hele barnehagen inn i fengselet?
Barna er ute, fangen i fengselet. Da har han ingen mulighet til nye
overgrep.
Lisbeth Holand (SV) : Det er positivt at Fremskrittspartiet er opptatt av at
en skal ivareta tiltaltes rettssikkerhet også. Det så ikke slik ut når en
så på forslaget her, så det er en bra presisering.
Jeg tror det er litt for enkelt å
påstå at justismord i Norge liksom er knyttet til seksuelle overgrep. Det
groveste av justismord som er kommet fram, er jo Liland-saka, og den dreier
seg ikke om det, så det tror jeg er en påstand som det er vanskelig å føre
bevis for.
Så var det spørsmålet om hans forslag
vil føre til reduserte overgrep. Nei, det tror jeg ikke det vil. For det
første kan det føre til at færre blir pådømt. For det andre er det faktisk
slik når det dreier seg om seksuelle overgrep mot barn, at det aller meste
av det aldri når fram til rettsapparatet. Det er mørketallene som er det
aller største problemet, og det er faktisk også slik at det er i få
tilfeller at det er en stor gjentakelsesfare. De finnes, og dem er det
viktig å ivareta sterke sikkerhetsforanstaltninger i forhold til. Jeg tror
det er andre veier å gå som er viktigere, riktigere, nyttigere og mer
virkningsfulle enn en påbudt medisinsk-kjemisk behandling. Å påvirke
hormoner høres veldig enkelt ut, men det er ikke bare hormoner som bestemmer
handlingen. Det er helt andre ting også, og Norge ligger faktisk ganske
langt framme når det dreier seg om behandling av folk i forhold til
seksualitet.
Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk. Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Seksuelle
overgrep mot barn er fryktelige handlinger. Det er handlinger som kan
ødelegge et barns liv. Et overgrep mot et barn er alltid den voksne
overgriperens ansvar. Det må være helt klart.
Vi vet mye om hvilke skader et barn
som har vært utsatt for seksuelle overgrep, kan bli påført. Vi vet også at
dette er handlinger som samfunnet verken kan eller vil tåle.
Når det gjelder de konkrete forslagene
i
Dok.nr.8:109
(1995-1996), vil jeg vise til at Kristelig Folkeparti utgjør en del av
flertallet i innstillingen.
Et tilsvarende forslag som det som er
fremmet som forslag nr. 1 i dokumentet, har vært behandlet tidligere, i
Innst.S.nr.29
(1991-1992). Flertallet i justiskomiteen understreket den gang at medisinsk
behandling med sikte på å dempe en sedelighetsforbryters seksuelle behov kun
kan være aktuelt dersom det er en del av en behandlingssituasjon.
Medisinering skal ikke brukes som en straffereaksjon.
Kristelig Folkeparti var også den gang
en del av flertallet i justiskomiteen, og partiet har ikke forandret sin
oppfatning på dette området siden den gang.
Når det gjelder forslag nr. 2, er det
allerede i dag strenge regler for når en innsatt skal kunne innvilges
permisjon. Kristelig Folkeparti mener at dagens regler er tilstrekkelig
gode. Praktiseringen av reglene blir i en viss grad avhengig av skjønn, noe
som gjør at det alltid vil være et visst usikkerhetsmoment i om vurderingen
av søknaden har vært riktig.
Dagens regler går ut på at permisjon
bare skal gis hvis det er grunn til å tro at den innsatte ikke vil begå en
ny straffbar handling i permisjonstiden eller misbruke permisjonen på annen
måte. Den straffedømte kan få forbud mot å oppsøke visse steder eller
kontakte visse personer. På samme måte kan han få forbud mot å drikke
alkohol. Permisjon kan innvilges på den betingelse at domfelte skal følges
til og fra permisjonsstedet, og han skal som regel ha meldeplikt til
politiet under permisjonstiden. Fengselsdirektøren skal forelegge første
gangs søknad om permisjon fra en sedelighetsforbryter for Fengselsstyret
dersom direktøren ønsker å innvilge søknaden. Kristelig Folkeparti vil
understreke at det er viktig med en grundig vurdering av permisjonssøknader.
Det bør være en lav terskel for å benytte vilkår i forbindelse med
innvilgelse av permisjonen, f.eks besøksforbud.
Om forslag nr. 3: Offentlige
myndigheter kan som hovedregel ikke gå ut med personlige opplysninger om
noen. Inn under begrepet « personlige opplysninger » går f.eks opplysninger om
at noen har vært straffet, og hva straffen gjelder. Imidlertid finnes det
en lovbestemmelse som åpner for at slike opplysninger kan brukes for å
hindre at det blir begått nye straffbare handlinger. Det er
straffeprosessloven § 61 c nr. 5 som åpner for dette.
Kristelig Folkeparti er av den
oppfatning at politiet kan benytte seg av denne paragrafen dersom det er
frykt for at en tidligere straffedømt sedelighetsforbryter vil begå nye
overgrep. Kristelig Folkeparti mener at myndighetene bør vurdere om denne
paragrafen bør benyttes i større grad enn det blir gjort i dag. Det er
således ikke behov for en ny lovbestemmelse på dette området. Kristelig
Folkeparti viser for øvrig også til det som er blitt sagt tidligere av
saksordfører.
Jeg vil så gå over til
Dok.nr.8:111
(1995-1996). Stortingsrepresentant Simonsen har foreslått å øke
minimumsstraffen i straffeloven § 195. Forslaget gjelder økning fra ett til
to års fengsel i saker som gjelder samleie med barn under 14 år - § 195
første ledd - og en innføring av minimumsstraff med fengsel i minst fire år
- andre ledd - når visse vilkår er oppfylt.
Strafferammen i andre ledd skal
benyttes dersom
[Neste innlegg av Jan Simonsen]
| - | offeret omkommer eller får betydelig skade på legeme eller helse |
| - | den skyldige har vært tidligere straffet etter § 192 eller § 195 |
| - | handlingen har skjedd på en særlig smertefull eller krenkende måte |
| - | handlingen er foretatt overfor barn under ti år, og det har skjedd gjentatte overgrep |
Økning av minimumsstraffer har vært vurdert tidligere, men av frykt for uheldige konsekvenser har det ikke blitt gjort. De uheldige konsekvensene man frykter, er bl.a at det kan foreligge formildende omstendigheter som kan tilsi at selv minimumstraffen vil være for streng. Høye minimumsstraffer kan således føre til at domstol og påtalemyndighet bruker andre straffebud med mildere strafferamme enn det som juridisk sett ville vært det rette. Det har også vært hevdet at høye minimumsstraffer kan føre til tilbakeholdenhet fra privatpersoner med å anmelde, på grunn av at konsekvensene blir for store.
Kristelig Folkeparti mener at motforestillingene mot å høyne minimumsstraffen ikke er tilstrekkelig tungtveiende som argument mot å øke minimumsstraffen i § 192 første ledd med ett år.
At domstolene eller påtalemyndigheten skal synes så synd på tiltalte at de ikke anvender loven på juridisk korrekt måte, kan ikke aksepteres. Domstolene og påtalemyndighet må først og fremst ha offerets situasjon for øye. Det skal godt gjøres å finne formildende omstendigheter ved det faktum at en voksen har hatt samleie med et barn. Familiemedlemmer eller nærstående til en overgriper vil ofte vegre seg for å gå til anmeldelse.
Dilemmaet vil være det samme enten minimumsstraffen er ett eller to år. Det vil neppe være en strafferamme på to år som blir den avgjørende faktor når en skal overveie om man skal gå til anmeldelse eller ikke.
Å endre eller innføre en ny lovbestemmelse er bare ett av flere virkemidler som samfunnet kan bruke for å forebygge at overgrep skjer. Samfunnets og enkeltmenneskets holdninger og synet på seksualitet spiller også en stor rolle. De signaler som blir gitt via lovbestemmelser, er viktige for hva slags holdninger som skal få utvikle seg i samfunnet.
Kristelig Folkeparti har tidligere vært med på å øke de øvre strafferammene når det gjelder seksuelle overgrep mot barn. Grunnen til at Kristelig Folkeparti var med på denne lovendringen, var ønsket om å understreke hvor alvorlig man ser på disse overgrepene. Det finnes eksempler på merkelig lave straffeutmålinger, selv ved grove overgrep som også inkluderer samleie. Om den tidligere vedtatte økning av den øvre strafferammen har hatt noen effekt på straffeutmålingen, er usikkert. Kristelig Folkeparti mener at lave straffeutmålinger er i utakt med folks rettsfølelse.
Hvilken straff man blir idømt, sier også mye om hvordan domstolene vurderer det lovbrudd som er begått. Hvis overgriperen får lav straff, blir det oppfattet som om saken ikke har så stor betydning. Generelt har barn en svak posisjon i vårt samfunn, det kan også ha hatt betydning ved straffeutmålingen.
Kristelig Folkeparti vil støtte forslaget om å øke minimumsstraffen i § 195 første ledd for samleie med barn under 14 år til to år.
Forslaget i § 195 annet ledd innebærer at det innføres noe nytt. Konsekvensene av lovforslaget er mer usikre enn for første ledd. Departementet har varslet at det vil komme en utredning om sedelighetsbestemmelsene i straffeloven i april 1997, altså om veldig kort tid. Kristelig Folkeparti vil avvente denne utredningen, og går derfor imot forslaget om å innføre minimumsstraff i § 195 annet ledd.
Jan Simonsen (Frp) : Bare først til siste taler når det gjelder permisjoner: Hvis man antar at bare én av hundre pedofile voldtektsforbrytere forgriper seg på nytt mens vedkommende er på permisjon, mener jeg fortsatt at det er bedre at ingen får permisjon. Den risikoen kan man ikke ta. Når jeg så foreslår at de likevel kan få permisjon dersom de undergår en medisinsk behandling som er sikker, skyldes det at jeg er en rimelig liberal og human person. Men risikoen er jo mye større enn dette. TV2 offentliggjorde i fjor en spørreundersøkelse blant amerikanske pedofile som tyder på at 50 % av pedofile overgripere forbryter seg på nytt i løpet av de tre første dagene de er ute av fengslet.
Når jeg en gang er ferdig med min innsats som stortingsrepresentant, vil jeg gjerne kunne se kriminalitetsofrene inn i øynene med god samvittighet. Jeg vil kunne si til meg selv at jeg gjorde det som var mulig for å forhindre perverse pedofile overgripere i å slå til mot flere barn. Jeg er ikke sikker på om alle i denne salen fortjener å ha god samvittighet etter denne dagen, etter å ha stemt ned forslag som ville sikret rettferdighet og forebygd ondskap.
Dagens straffereaksjoner mot barnemisbrukere er langt fra rettferdige. Personer som har forgrepet seg flere ganger mot små barn, slipper ut etter få år i fengsel, og vil med stor sannsynlighet forgripe seg på nytt.
Hvilken bestialitet er det vi står overfor i forhold til de små uskyldige ofrene? Og hva er konsekvensene for forbryterne?
VG skrev søndag om en 13 år gammel flyktninggutt som tre ganger i uken ble misbrukt i en garderobe av en voksen mann. Overgrepene fant sted over flere år, og det må nødvendigvis bety hundrevis av overgrep mot den unge gutten. Ytterligere fire andre gutter ble utsatt for overgrep fra den samme personen. Overgriperen ble kun dømt til 4 1/2 års fengsel.
En mann som voldtok sin egen datter ca 500 ganger, fikk bare 6 års fengsel.
Nylig ble en pedofil dømt til 12 års fengsel og 10 års sikring, i en sak som riktignok skal opp på nytt på grunn av saksbehandlingsfeil. Kanskje får han en enda mildere dom når saken er ferdigbehandlet. Med dagens dom kan vi risikere at han er på frifot om ni år, og får åpen sikring på en hybel i en by, med mange unger lekende i gaten utenfor.
Hva gjorde denne personen med sine ofre? Jeg siterer fra dommen - det er rimelig sterk lesning, men det er dagens virkelighet:
« Blant annet gjennom tiltaltes egne videoer ble det avdekket hvordan barna etterhvert ble trukket inn i et forholdsvis fast mønster, med onani (ofte gjensidig) og gjerne med suging av penis. I flere tilfeller har tiltalte hatt utløsning som har sprøytet over guttene, i noen tilfeller i munnen ... Han har gjentatte ganger fått utløsning som er sprutet både over seteparti, over mage/bryst og hender på de fornærmede. Ved hjelp av kremen, - og i noen tilfeller også ved å smøre sæd i/rundt anus - har han også prøvd å trenge inn i anus. »
Overgrepene gjaldt syv gutter i alderen fem-syv år. Til sammen dreide det seg om ca 1.000 overgrep.
For to av guttenes vedkommende skriver retten at den
« legger til grunn at tiltalte i perioden fra høsten 1993 til januar 1996 forgrep seg mot fornærmede fra 1-4 ganger pr. uke, stundom flere ganger daglig ».
Totalt, skriver retten, at det antas å dreie seg om mer enn 200 overgrep over et tidsrom på 2 1/2 år - « dog med enkelte opphold i ferier ».
Overgrepene startet da guttene fylte fem år. Minst to av guttene har i ettertid fått beviselige psykiske skader. Kanskje vil de være ødelagt for resten av livet.
Dette er kvalmende. Dette er grusomt. Dette er til å kaste opp av. Dette er verre enn drap. Det dreier seg om psykiske drap på små barn, som må lide resten av livet. Det dreier seg om tortur av barn. Det er den norske virkeligheten. Det er denne virkeligheten jeg ønsker å forandre gjennom mine forslag, som stortingsflertallet kommer til å stemme ned.
En-fire dager hver uke! Gjentatte ganger hver dag! I en periode på 2 1/2 år - dog med unntak av ferier! Og dette perverse svinet - unnskyld, president, er det lovlig å bruke en sånn sammenlikning?