Olav Akselsen (A) (ordførar for saka):

       Stortinget har ei svært seriøs og omfattande handsaming av statsbudsjettet og dei enkelte utgifts- og inntektspostane der. Budsjettet blir handsama to gonger om hausten og dessutan i eit revidert budsjett seint i vårsemesteret.

       Gjennom budsjetthandsaminga er det og må det vera eit overordna mål at ein skal sjå heilskapen og setja den i fokus. Gjennom å sjå alle inntekts- og utgiftspostar saman, kan ein få oversikt over heilskapsverknadene av dei ulike postane og enkeltvedtaka oppsummerte. Gjennom budsjetthandsaminga legg ein totalramma og fordeler innanfor denne. Ønskjer ein vekst på eitt område, blir dette dekt inn ved ein reduksjon på andre. Når eit budsjett er vedtatt, må ein halda seg til dette. Stortinget har sett Riksrevisjonen til å kontrollera at dette skjer.

       Etter at eit budsjett er vedtatt, kan likevel føresetnader som var lagde til grunn for vedtaket, endra seg. Inntektsgrunnlaget kan svikta eller utgiftene kan bli større enn føresett. Gjennom handsaminga av revidert nasjonalbudsjett skal ein retta opp i slike endringar og på nytt skapa balanse i budsjettet. På nytt ser ein på heilskapsverknadene av dei ulike inntekts- og utgiftspostane oppsummerte. Ei lausriven handsaming av enkelte budsjettpostar utan blikk for heilskapen i budsjettet kan lett forrykka balansen i budsjettet, sjølv om det ikkje var meininga. Eg vil derfor åtvara mot å gjera endringar i vedtatte budsjett mellom dei ordinære budsjetthandsamingane utan at ein har svært sterke grunnar for det.

       I 1996 hadde me eit svært godt lønsoppgjer her i landet. Dette gjaldt dei aller fleste sektorar i samfunnet, og også offentleg tilsette, herunder tilsette i politi- og lensmannsetaten, fekk etter måten sterk lønsvekst. Saka me handsamar i dag, viser fyrst og fremst ein ting, nemleg at gode oppgjer kostar. Eg unner tilsette både i politiet og alle andre kvar einaste krone dei fekk i tillegg, men auka løn slår direkte ut på utgiftspostane.

       Når ei privat bedrift får stor auke i lønsutgiftene, må dette dekkjast inn på eit vis. Innteninga må aukast, anten ved auka produktivitet eller ved å auka prisane på dei varene ein sel. Greier ikkje bedrifta dette, veit alle korleis det går. Annleis er det heller ikkje i det offentlege. Auka utgifter til løn kan ikkje utan vidare dekkjast inn gjennom å auka rammene aleine. Eg vil derfor åtvara alle dei som forhandlar i lønsoppgjeret, mot å tru at rekninga for resultata berre kan sendast vidare. Hadde det vore slik at auka utgifter til løn f.eks i kommunesektoren automatisk ville føra til auka overføring til kommunane, hadde det vore særs enkelt å vera forhandlingsleiar for KS.

       Ser me fleire år under eitt, ser me at politi- og lensmannsetaten har hatt ein stor vekst, større enn dei fleste andre offentlege sektorar. Sidan 1990 har budsjettet auka med over 40 %. I same periode har etaten fått ca 2 100 nye stillingar. Ein har hatt ei betring i materiellsituasjonen, og ikkje minst har ein hatt ein teknologisk revolusjon innafor etaten, noko som skulle tilseia stor effektivitetsgevinst. Alt dette gjer at etaten står langt betre rusta enn berre for nokre få år sia i kampen mot kriminalitet. Ved sterk vekst i mannskapsstyrken skulle behovet for overtid gå ned. Med betre vaktordningar skal politiet vera operativt og tilgjengeleg store delar av døgnet innafor ordinær arbeidstid. Særleg ved større politieiningar skulle dette vera tilfellet.

       Politi- og lensmannsetaten er likevel spesiell i forhold til andre sektorar i samfunnet, både når det gjeld organisering og oppgåver. Det er eit politisk ønske at denne etaten skal ha ei desentralisert organisering. Dette er mange små einingar, einingar med så lita bemanning at vaktordninga ikkje kan dekkja heile døgnet utan bruk av overtid eller ekstraordinære midlar. Arbeidsmengda vil òg variera sterkt og vera vanskeleg å føresjå. Til tider kan det vera nødvendig å rykkja ut eller tilkalla forsterkningar når det vanlegvis er roleg, og når mannskapsstyrken derfor er liten. Ei nøyaktig planlegging av aktiviteten innafor denne sektoren er derfor umogleg. Politi- og lensmannsetaten må derfor ha eit visst rom for aktivitetar utover det som på førehand er planlagt. Dette skil denne etaten frå andre.

       Som eg før har vore inne på, var politi- og lensmannsetaten ein del av eit svært dyrt lønsoppgjer. Lønsutgiftene og ein del andre faste utgifter har meir enn spist opp den budsjettveksten som var lagd inn i budsjettet for inneverande år. Derfor har Regjeringa lagt fram eit forslag som skal dekkja inn dei ekstra utgiftene ein har fått. Forslaget er på 150 mill. kr totalt, og Regjeringa tilviser inndekking krone for krone for dei nye utgiftene.

       I tillegg til forslaget frå Regjeringa behandlar me òg eit Dok.nr.8-forslag frå Jan Simonsen. Eg vil sitera forslaget:

       « Stortinget ber Regjeringen snarest mulig fremsette forslag for Stortinget om nødvendige tilleggsbevilgninger til politi- og lensmannsetaten, slik at samtlige politidistrikt får like mye midler til å dekke sine variable utgifter i 1997 som de hadde i 1996. »

       Alt før forslaget frå Simonsen var ferdighandsama i komiteen, kom Regjeringa med eit slikt forslag. Regjeringa har altså imøtekome Simonsen sitt forslag. Normal sakshandsaming hadde derfor vore å leggja dette forslaget ved protokollen. I alle høve kan ein seia at Arbeidarpartiet og Regjeringa er dei einaste som støttar Simonsen sitt forslag - ikkje eingong forslagsstillaren støttar det. For i eit valår må ein sjølvsagt plussa på det Regjeringa føreslår. Eg merkar meg at eit fleirtal føreslår å plussa på Regjeringa sitt forslag med 50 mill. kr, slik at totalutgiftene blir auka til nøyaktig 200 mill. kr. Eg merkar meg òg at det same fleirtalet ikkje kan tilvisa inndekking for fem øre av desse millionane, men sender rekninga over til Regjeringa og Arbeidarpartiet, og at fleirtalet heller ikkje har makta å ta stilling til dei 150 mill. kr Regjeringa har føreslått som inndekking.

       Til slutt vil eg visa til at me i dag ikkje har ei ny budsjetthandsaming, men berre handsamar eit forslag om tilleggsløyving for inneverande år. Eg har derfor ikkje funne behov for å gjenta noko av det eg sa i samband med budsjetthandsaminga i fjor haust. Det eg sa den gongen i debatten, og det som var Arbeidarpartiet sine merknader i komiteen, står sjølvsagt fast som Arbeidarpartiet sin politikk.

       Eg sa i stad at normal sakshandsaming ville tilsagt at forslaget i sak nr. 2 hadde blitt lagt ved protokollen. Men eg merkar meg at fleirtalet ikkje vil følgja normal sakshandsaming, og for å sikra at Arbeidarpartiet får høve til å stemma for sitt eige forslag, vil eg fremja det forslaget som er omdelt på plassane, og som er identisk med vårt eige forslag i sak nr. 3.

       Anders C Sjaastad (H) : For en gangs skyld er jeg nesten stum. Enhver karakteristikk av det innlegget som er holdt når det gjelder saksfremstilling, tror jeg med rette ville bli klubbet ned av presidenten som uparlamentarisk.

       Hva er det som har skjedd? Det som har skjedd, er at regjeringen Harlem Brundtland, men først og fremst regjeringen Jagland, har gitt Stortinget et feilaktig beslutningsgrunnlag i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett - unnskyld, i forbindelse med salderingen av statsbudsjettet - jeg blir så opprørt, president. Så har stortingsflertallet ønsket å styrke politiinnsatsen ut fra Regjeringens faktiske opplysninger om hva som er de reelle tall. Så blir det et sjokk over det ganske land når politi- og lensmannsetaten ser virkningen av de penger de har fått. Så tas det initiativ på en rekke forskjellige måter fra opposisjonens side, og under behandlingen gir justiskomiteen Regjeringen anledning til å komme med de faktiske tall. Tiden går og går, og så endelig foreligger det et svar i hyllen til Stortingets justiskomites medlemmer, sammen med en proposisjon om ekstrabevilgninger. Og så fremstilles det på den måten at man her tar et initiativ fra Regjeringens side! Regjeringen er tvunget fra skanse til skanse, og jeg er helt overbevist om at det ville overhodet ikke vært gjort noe hvis ikke Regjeringen visste at den var presset fra skanse til skanse og var tvunget til å akseptere en tilleggsbevilgning. Det er realiteten i saken.

       Jeg går ned. Jeg ville vært atskillig mer ydmyk hvis jeg hadde vært saksordføreren i denne saken.

Olav Akselsen (A) : Eg seier meg lei for det dersom eg har opphissa representanten Sjaastad meir enn godt er. Det var ikkje tanken med innlegget mitt. Hovudføremålet med innlegget mitt var å gje ei situasjonsbeskriving av det som eg meiner er heilskapen, ikkje berre knytt til politi- og lensmannsetaten, men for kongeriket Norge. Dersom det skal bli slik at ein automatisk skal dekkja inn alle ekstra utgifter, inneber det at ein mistar styringa over statens utgifter. Det prøvde eg etter fattig evne å framstilla i innlegget mitt.

       Elles er det slik at ein har ulike roller og er i ulike situasjonar. Det er ein opposisjons privilegium å vera raskt på banen og kunna påpeika behov gjennom å seia at her må koma auka utgifter, utan at ein i same grad blir stilt til ansvar for utgiftene som følgjer med, og behovet for å dekkja inn desse.

       Eg kan på ingen som helst måte seia meg samd med representanten Sjaastad når han påstår at Regjeringa har brukt lang tid i denne saka. Eg vil faktisk påstå at det hadde vore uansvarleg dersom Regjeringa hadde gått raskare fram enn den har gjort. All normal sakshandsaming tilseier at tilleggsløyving hadde kome i samband med revidert nasjonalbudsjett. Det er berre i svært få unntakstilfelle ein framskundar budsjettforslag, slik som tilfellet er her.

       Når Regjeringa har gjort det, er det sjølvsagt fordi den ser alvorleg på situasjonen. Men eg vil presisera at ei regjering må ta ei sak så seriøst at den vurderer alle sidene. Ikkje minst i denne saka, som gjeld ein sektor som har fått auka utgifter på grunn av lønsoppgjeret, må ein sjå til at ein ikkje får ein automatisk effekt som tilseier at ein må koma med tilsvarande tilleggsløyvingar på alle andre sektorar som har hatt nett lik utgiftsvekst.

Lisbeth Holand (SV) (komiteens leder) : Jeg skal forholde meg til innlegget fra Akselsen. Det er noen ting jeg er enig i, og noen ting som jeg absolutt ikke forstår. Jeg er enig med Akselsen når han advarer mot endringer i vedtatt budsjett. Det er klart at det er ekstraordinært det som Stortinget gjør nå. Det er ikke en prosedyre som vi ønsker skal være vanlig i Stortinget. Det ville være helt uholdbart.

       Men så må vi spørre: Hvorfor har stortingsflertallet gått inn på forslaget fra Simonsen sånn som vi har gjort her i dag? Da er det ting i innlegget til Akselsen som jeg overhodet ikke skjønner.

       Akselsen sa at det hender at forutsetningene for et budsjett kan endre seg etter at budsjettet er vedtatt. Var det det det var snakk om her? Når ble Regjeringa kjent med resultatet av lønnsoppgjøret? Var det etter at budsjettet var vedtatt?

       Gode oppgjør koster, sier Akselsen. Ja, det gjør de. Og det er klart at ikke alt kan kompenseres over hele linja uten at det går ut over noe annet - da ville en jo ha veldig frie fullmakter i en forhandlingssituasjon, selvfølgelig. Men det som vi som storting må kunne forvente av Regjeringa, er at vi får de faktiske forholdene på bordet, at når lønnsoppgjøret er kjent, tas kostnadene ved lønnsoppgjøret inn i beregningene. Og så får Stortinget forelagt seg innafor de budsjettrammene som Regjeringa vil bruke, hva slags konsekvenser lønnsoppgjøret har. Det må vi få klart for oss, sånn at Stortinget vet hva en har å ta stilling til.

       Her er det Regjeringa som ikke hadde opplyst Stortinget tilstrekkelig da Stortinget vedtok budsjettet.

Olav Akselsen (A) : Lisbeth Holand spør om eg kan gjera greie for kvifor fleirtalet har gått inn på Simonsen sitt forslag. Det er iallfall ei heilt anna framstilling enn den eg får når eg les sakspapira. Simonsen sitt forslag går nemleg ut på å be Regjeringa fremja forslag om nødvendig tilleggsløyving, noko Regjeringa gjorde før justiskomiteen var ferdig med si sakshandsaming, ei sakshandsaming eg må seia var etter måten svært rask, unormalt rask. Likevel kom Regjeringa ein i forkjøpet.

       Men så tar Lisbeth Holand opp eit anna problem, som eg meiner det sjølvsagt er grunnlag for å stilla spørsmål om: Er det slik at Stortinget har dei nødvendige opplysningane til kvar tid? Det må vera ein sjølvsagd føresetnad, i den grad det er gjeve Regjeringa å ha alle nødvendige opplysningar. Me er dessverre i den situasjonen at same kor dyktig og effektiv ei regjering er til kvar tid, vil det kunna dukka opp uføresette ting som gjer at ein i løpet av året må føreslå endringar i budsjettet.

       Når det gjeld spørsmålet om kva Regjeringa visste til kvar tid, kan eg ikkje svara på det av den enkle grunn at eg ikkje sit i Regjeringa, men er stortingsrepresentant. Men sjølvsagt er det ein føresetnad for Arbeidarpartiet, som eg reknar med frå alle andre parti si side, at alle kjende opplysningar blir lagde fram for Stortinget, slik at Stortinget har eit så godt avgjerdsgrunnlag som mogleg.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Eg høyrer at Akselsen synest at opposisjonen handla unormalt raskt i dette tilfellet, og kanskje er det riktig i forhold til denne Regjeringa, men eg synest jo det var på tide, etter den tida som gjekk frå vi fekk opplysningane og til vi handla her i Stortinget.

       Elles åtvara representanten Olav Akselsen sterkt mot å gripa ekstraordinært inn. Då vil eg spørja om Arbeidarpartiet og Akselsen ville føretrekt at ingenting vart gjort når nedskjeringane var på heile 33 %, etter det vi har fått opplyst, og at desse problema skulle liggja i fanget på politiet i eit halvt år til revidert budsjett kom. Eg synest at det er det ekstreme her. Er det elles slik at kostnadene ved lønsoppgjeret ikkje kjem til uttrykk på dei forskjellige sektorar i arbeidarpartiregjeringa sine budsjett, slik at opposisjonen normalt skal måtta rekna over tala og dermed finna ut om lønsløyvingane stemmer med talet på dei faktisk tilsette? Eg held det også for urimeleg.

Olav Akselsen (A) : Eg vil først presisera at eg ikkje kan godta at det har vore ei nedskjering. Det har vore slik at utgiftene har auka meir enn påplussingane i budsjettet, men at det at har vore ei nedskjering, vil eg ikkje gå god for.

       Men så stiller representanten eit spørsmål som eg ikkje kan skjøna på nokon som helst måte. Ho spør om eg ville føretrekt at ingenting blei gjort. Sjølvsagt ville eg ikkje det. Eg har sjølv kjempa ein innbiten kamp for å få tilleggsløyvingar på dette budsjettet. Eg har tatt dette opp med regjeringsrepresentantar med godt resultat. Det resulterte nemleg i at Regjeringa - ikkje berre på grunn av mine innspel, men på grunn av ein samla situasjon og ikkje minst fordi ein fekk henta inn opplysningar om den faktiske situasjonen frå etaten - ekstraordinært sette fram eit forslag om tilleggsløyvingar. Men eg vil seia at det blir rimeleg enkelt når ein berre skal plussa på ved kvart høve utan å kunna visa inndekning for fem flate øre. Eg synest at før opposisjonen bruka dei store orda, burde dei ha sagt korleis ein ville dekkja inn desse pengane. Eg vil òg seia at dersom det var slik at Arbeidarpartiet hadde høve til å senda rekninga til andre parti, f.eks til Kristeleg Folkeparti, kunne vi òg sikkert føreslått både 200 og 300 mill. kr, men vi ønskjer ein forsvarleg budsjettpolitikk der utgifter og inntekter vert sedde i samanheng, slik at ein kan sjå totalbudsjettet under eitt og vera stolt over det.

       I Senterpartiet hadde vi ambisjoner om en ytterligere styrking, men våre forslag fikk ikke flertall. Under behandlingen av salderingsproposisjonen fant Høyre ut at de ikke lenger ville stå ved sine påplussinger, og økningen til etaten ble på bare ca 50 mill. kr.

       Jeg våger den påstand at alle her i huset som hadde vært med på budsjettbehandlingen, følte at etaten var kommet styrket ut, ikke bare i forhold til Regjeringens forslag, men også i forhold til foregående års budsjett. Stor var derfor overraskelsen da de første signaler begynte å komme inn tidlig på nyåret fra organisasjoner og politimestre om at etaten faktisk hadde fått en reell reduksjon på ca 150 mill. kr i forhold til 1996. Det ble også kjent at denne dramatiske reduksjonen i hovedsak skyldtes økte faste kostnader i etaten. Gjennom media ble konsekvensene av at politi- og lensmannsetaten allerede i månedsskiftet januar/februar var i ferd med å bruke opp overtidsbudsjettet, kjent.

       Jeg skal ikke bruke tiden til å repetere de mest groteske utslag av at etaten var i økonomisk krise, men kort slå fast at mangelen på politisk handlekraft fra Regjeringens side til å gripe inn etter hvert ble påtakelig.

       Den 7. februar sendte Senterpartiets parlamentariske leder, Johan J Jakobsen, brev til justisministeren der han ga uttrykk for at det ikke var akseptabelt at den akutte pengemangelen i etaten skulle gå på bekostning av viktige politioppgaver og folks trygghet. Videre sa han at Senterpartiet ikke kunne godta at politi- og lensmannsetaten ikke fikk tilstrekkelige ressurser til å trygge folks liv og eiendom. Jakobsen avsluttet brevet med å be Justisdepartementet om snarest å fremme en stortingsproposisjon med forslag om tilleggsbevilgning til politi- og lensmannsetaten for å avhjelpe den akutte budsjettkrisen etaten befant seg i.

       Noen dager senere fremmet Jan Simonsen et Dok.nr.8-forslag med krav om det samme. Justiskomiteens leder skrev umiddelbart på vegne av komiteen til justisministeren, der hun ba om synspunkter på forslaget.

       Det er ingen hemmelighet at flertallet i komiteen ønsket en rask behandling av forslaget, slik at en ikke minst på grunn av hensynet til en forsvarlig beredskap i påsken kunne avgi innstillingen før Stortinget tok påskeferie.

       Uten å bruke tid på hva som skjedde i mellomtiden, nevner jeg at Regjeringen den 14. mars la fram St.prp.nr.43 - om økning av bevilgning til etaten med 150 mill. kr. Noen hver har gjort seg sine refleksjoner angående timingen av Regjeringens forslag, ikke minst på bakgrunn av at dette skjedde mindre enn en uke før et flertall i justiskomiteen ville avgi innstilling om en nødvendig påplussing for å rette opp Regjeringens feilbudsjettering, noe som var godt kjent i det politiske miljøet.

       Flertallet viser til brevet til komiteen fra Justisdepartementet datert den 14. mars 1997, der et forslag om 150 mill. kr i tilleggsbevilgning begrunnes med at det er viktig å opprettholde aktiviteten på 1996-nivå. Flertallet viser til at det i forbindelse med behandlingen av budsjettet til politi- og lensmannsetaten var flertallets intensjon å gi etaten et bedre driftsbudsjett enn i 1996. I tråd med det vil flertallet øke budsjettet med 50 mill. kr utover det som trengs for å opprettholde driften på 1996-nivå. Flertallet mener at det er behov for en ekstra bevilgning på 200 mill. kr for å sikre en rimelig romslighet i driftsbudsjettet og fremmer forslag om det. Flertallet ber videre Regjeringen fremme forslag om nødvendige inndekninger i revidert nasjonalbudsjett.

       Så kan en spørre om det er mulig å høste lærdom av at en er kommet opp i denne situasjonen, som krever slike tiltak utenom det ordinære budsjettarbeidet i Stortinget. Svaret er ubetinget ja, og det er nok å vise til de sterkt kritiske merknadene som flertallet, alle utenom Arbeiderpartiet, har nedfelt i innstillingen.

       Når komiteflertallet også har plusset på bevilgningene til politi- og lensmannsetaten utover det som Regjeringen og Arbeiderpartiet ønsker, er det ut fra den kjensgjerning at flertallet i klartekst gir uttrykk for at Regjeringen heller ikke ved denne anledningen fremmer et forslag til bevilgninger til politi- og lensmannsetaten som er tilpasset neste års utfordringer.

       Til slutt tillater jeg meg å anbefale Stortinget å stemme for innstillingene.

Anders C Sjaastad (H) : Det vanlige i denne stortingsperioden har vært at stortingsflertallet mot Arbeiderpartiets stemmer har stemt for å øke innsatsen i kampen mot kriminalitet. Det har ført til at politi- og lensmannsetaten har hatt mer å rutte med både når det gjelder stillinger og når det gjelder penger for å bekjempe den voksende vold, den økende kriminalitet og ikke minst det forhold at folks utrygghet er tiltagende landet over.

       Det er i og for seg ikke noe oppsiktsvekkende i at en opposisjon finner at en regjerings forslag er utilstrekkelig. Man kan si at dette inntil nylig foregikk på en forholdsvis vanlig måte. Man hadde de riktige opplysninger som grunnlag for å foreta en politisk vurdering av hva slags bevilgninger man ønsket. Fra Høyres side var det helt naturlig å øke innsatsen i forhold til det som Regjeringen foreslo.

       Det helt eksepsjonelle som skjedde, og som fører til at vi i dag har en helt uvanlig behandling, er nettopp at grunnlaget for Stortingets beslutninger i forbindelse med salderingsproposisjonen i desember, viste seg ikke å holde stikk. Jeg vil være litt sjenerøs og si at jeg har forståelse for at regjeringen Harlem Brundtland, som jo hadde en svært lang budsjettbehandling bak seg, kanskje da budsjettet ble fremlagt i begynnelsen av oktober, ikke hadde full oversikt over den økonomiske virkningen av lønnsoppgjøret. Skjønt jeg vil få lov til å si til hr. Akselsen at vi vet alle at lønnsoppgjør koster - og spesielt med Arbeiderpartiets nære forhold til LO vil jeg tro at det for dem neppe kommer som noen overraskelse, snarere som noe man til og med ønsker med jevne mellomrom. Men det som altså er det kritiske, er at man i salderingsproposisjonen - og da snakker vi om regjeringen Jagland - ikke la inn justeringer av utgiftene i forhold til det lønnsoppgjør man hadde gjennomført, for da var det nemlig ingen unnskyldning for ikke å vite om de økonomiske virkninger av dette for justisbudsjettet.

       Så har vi hatt en litt rar prosess, hvor alle partier i justiskomiteen på forskjellige måter, men alle i samme retning, på et tidlig tidspunkt har gitt uttrykk for at man måtte reagere raskt, for politidistrikter og lensmannskontorer justerte med rette sin virksomhet i forhold til hva de trodde de hadde å rutte med, og det var altfor lite ikke minst til å bekjempe de forhold som dukket opp uplanlagt - ofte er det jo slik med kriminalitet at den ikke er programmert fra det offentliges side. Så fikk vi et initiativ fra komiteen overfor Justisdepartementet hvor vi ønsket å få vite hva det var som manglet. Og jeg gjentar det jeg sa i min replikk til hr. Akselsen: Vi fikk endelig svar på brevet til Justisdepartementet, nær sagt i samsending med proposisjonen fra Regjeringen om økte bevilgninger.

       Det som har vært forutsetningen fra Stortingets side i forbindelse med budsjettbehandlingen for dette år i fjor, var at man skulle øke innsatsen i forhold til 1996, ikke redusere den. Ved at Regjeringen først nå innrømmer at det mangler 150 mill. kr for å gjøre samme innsats som i fjor, er det helt logisk at flertallet har økt bevilgningen med 50 mill. kr.

       Grunnen til at vi ikke har ønsket å gå inn på inndekningsforslaget fra Regjeringens side, er jo at nesten halvparten er en økning av rettsgebyret, som jeg tror svært mange av oss finner å være en uakseptabel inndekningsmåte. Det er nær sagt å trygge folks sikkerhet gjennom økte bevilgninger til politiet, og samtidig ta fra dem deres rettssikkerhet når det gjelder å dra nytte av domstolenes tjenester ved å gjøre terskelen altfor høy, og ikke minst gjøre det altfor fort.

       Jeg tror at stortingsflertallet heldigvis har reddet situasjonen, og det er noe Regjeringen ikke er å takke for.

       Eg synest faktisk det er litt alvorleg når ein utan å blunka berre aukar utgiftene med 200 mill. kr og seier at dette får Regjeringa vere så god å finna inndekking for. Dette er ikkje noko nytt når det gjeld denne justiskomiteen. Denne justiskomiteen har i fleire år gjort det same berre på ein meir raffinert måte, nemleg ved at ein har oppretta x tal stillingar utan å leggja inn nødvendige midlar i budsjettet. Derfor har Regjeringa seint på året måtta oppretta desse stillingane for å finna heilårsverknad for neste år. Eg trur faktisk at årsaka til ein del av dei problema vi slit med i år, er at Stortinget på eit tidspunkt har oppretta stillingar som det ikkje har vore nødvendige løyvingar knytte til.

       Det er òg slik at denne overivrige innsatsen som opposisjonen har vist, og det at Stortinget har oppretta fleire stillingar enn det finst ledige politifolk, har ført til at ein god del lensmannskontor i dag slit med store problem med rekrutteringa. Dermed trekkjer politifolka til sentrale plassar med det resultat at ein god del lensmannskontor i grisgrendte strok ikkje får dekt sine stillingar, sjølv om dei lyser dei ut på nytt og på nytt.

       Det som er viktig for meg, er at ting heng saman, og at det er ein heilskap i dei løyvingane og forslaga som kjem fram i Stortinget.

Anders C Sjaastad (H) : Nå taler jeg på Høyres vegne: Vi har ved hver eneste budsjettbehandling balansert våre budsjetter, og vi har stort sett klart å stramme inn i forhold til hva Regjeringen har foreslått, senest ved budsjettbehandlingen i desember. Det er ingen fare for at vi ikke skal klare å finne dekning for disse 200 mill. kr under den normale behandling av revidert budsjett i juni. Men vi vil ikke være med på en inndekning av den typen som Regjeringen foreslo ved denne korsvei. Vi skal finne en annen inndekning, men vi skal finne en inndekning.

       Så forsøker hr. Akselsen seg på en ny frekkis, nemlig å legge skylden på opposisjonen for den situasjonen man har kommet i, ved å henvise til nye stillinger. Ja, hva er det som har skjedd? Justiskomiteen har hver eneste gang spurt departementet om hvor mye hver ny stilling innenfor de enkelte kategorier koster. Vi har faktisk klart å regne ut hvor mye dette blir til sammen for de nye stillingene vi har opprettet, og så har vi sagt at de eventuelt skal besettes fra da og da. Men det har vært problemer. Det siste vi opplevde, var jo at Regjeringen ikke engang klarte å få ansatt folk i stillinger som det var bevilget penger til fra Stortingets side. Ja, det var faktisk så ille i fjor at stillinger som det var blitt bevilget penger til på 1996-budsjettet, aldri ble besatt i løpet av hele året 1996. Så igjen ville jeg gått usedvanlig stille i dørene hvis jeg var talsmann, for ikke å si forsvarer, for det Regjeringen har gjort på disse områdene som jeg her har nevnt.

       Men politiorganisasjonene sendte den 17. oktober i fjor et brev til justiskomiteen, hvor man skrev at man gjerne ville « påpeke at regjeringen ikke har tatt høyde for vesentlige økonomiske konsekvenser av lønnsoppgjørene ». Man bad sågar om 250 mill. kr ekstra på driftsbudsjettet som et helt nødvendig tiltak. Hvordan har det seg at Høyre ikke hørte på politiorganisasjonenes nødrop, og hvordan kan man nå i ettertid si at krisen kom uventet på Høyre?

       Så må jeg få lov til å stille et kort spørsmål til - jeg klarer ikke å dy meg: I oktober i fjor da justiskomiteen avgav sin innstilling, gikk Høyre inn for en påplussing til drift på politibudsjettet på 90 mill. kr. En måned etter, i desember, gikk Høyre inn for å redusere denne påplussingen ned til 50 mill. kr. Hva skjedde i det norske samfunnet på vel en måned på slutten av fjoråret som gjorde at Høyre plutselig mente at det ikke var behov for så mye penger til politiet?

Anders C Sjaastad (H) : Jeg visste at hr. Simonsen ikke kunne dy seg. Tidvis er det nesten viktigere for ham å angripe Høyre enn å angripe kriminalitet.

       Det som var situasjonen i fjor høst, var følgende: Vi hadde fått et statistisk grunnlag fra Regjeringen gjennom Regjeringens fremlegg til justisbudsjett. Fra Høyres side har vi alltid valgt å stole på det faktiske grunnlag, for hele vår konstitusjonelle praksis her i huset hviler på at Stortinget kan stole på de faktiske tall som Regjeringen fremlegger. Fra Høyres side har vi aldri, uansett hvor hederlig og bra en interesseorganisasjon har vært, valgt å legge deres anslag til grunn. Med all respekt, da tror jeg vi vil komme galt av sted. Det er Regjeringen som har plikt til å legge frem det faktiske grunnlag for Stortingets beslutninger.

       Det som skjedde i desember under salderingen i forhold til under fagbudsjettenes behandling, var rett og slett behovet for å stramme inn på den totale budsjettbalanse i forhold til hva som var resultatet av de enkelte fagdepartementers budsjettbehandling. Da erkjenner jeg at Høyre, som vanlig, viste ansvar og laget et opplegg som man fullt ut kunne stå for. Det gjorde vi da, og det gjør vi nå.

       Vi vedtok et justisbudsjett før jul. Da trodde vi at vi hadde økt innsatsen til politiet. Representanten Akselsen hevder igjen og igjen at forutsetningene for et budsjett kan endre seg etter at budsjettet er vedtatt, og prøver å forklare den situasjonen som politi- og lensmannsetaten har kommet opp i, med at de har hatt en sterk reduksjon i midlene til drift. Men det er én kjensgjerning som også Arbeiderpartiet og Regjeringa må ta innover seg: Resultatet av lønnsoppgjøret var kjent da Stortinget vedtok sitt budsjett og da Regjeringa la fram sin salderingsproposisjon. Stortinget har altså ikke fått tilstrekkelige opplysninger om konsekvensene av det budsjettforslaget som ble framlagt. Utover vinteren kommer så kriseropene fra politi- og lensmannsetat som hevder at de ikke kan rykke ut. Så kan en si at disse er flinke til å kreve flere midler, og at det er en etat der det er enkelt å krisemaksimere. Men hva har skjedd? Den krisen som politi- og lensmannsorganisasjonene beskrev, viste at det er en utrygghet blant folk, og det førte nok til ytterligere utrygghet. Og hva skjedde så? Fikk de en beroligelse fra departementet om at de kunne opprettholde aktiviteten, så skulle en ta opp dette i revidert nasjonalbudsjett? Det ville ha vært det normale og naturlige å gjøre, så en fikk sett det i en større sammenheng. Nei, det kom ingen sånne signaler. Det kom nye kriserop, stadig nye eksempler, og dermed stadig større utrygghet. Hva gjorde departementet? De gjorde sikkert ting internt, men utad kom det ikke et pip. Dermed kunne ikke vi som justispolitikere sitte og si at det er helt all right at dere reduserer aktiviteten. Så da det kom et forslag på bordet om økte bevilgninger, bad vi Regjeringa om å få en vurdering av det. Vi fikk ikke da heller de nødvendige opplysningene. Vi følte at det var uansvarlig ikke å gi den tryggheten til befolkningen, at det var politisk støtte for en økning av driftsbudsjettet til politi- og lensmannsetaten, sånn at de kunne opprettholde den aktiviteten som stortingsflertallet hadde forutsatt skulle bli resultatet at de bevilgningene en gjorde i budsjettsammenheng.

       Jeg syns det er utrolig at representanten Akselsen igjen og igjen gjentar det samme, igjen og igjen viser til at det kan dukke opp nye ting etter at budsjettet er vedtatt. Dette er ikke noe som dukket opp etterpå, dette var noe en visste på forhånd. Så viser han til en overivrig opposisjon som oppretter nye stillinger og dermed øker krisen i distriktene fordi det blir mangel på politifolk. Hvem er det som har jobba imot Arbeiderpartiet år etter år for å få utdannet flere politifolk? De har kommet etter hvert, de har følt seg tvunget til det, men det har vært mange år opposisjonen har økt opptaket på Politihøgskolen. Arbeiderpartiet var i første omgang heller ikke med på opprettelse av politiutdanninga i Nord-Norge. Vi har måttet trekke Arbeiderpartiet etter oss for å få utdannet nye folk. Og det er klart at hvis en ikke er villig til å utdanne folk, oppstår det kriser.

       Videre sier representanten Akselsen at en sender regninga til Arbeiderpartiet, en vil ikke ta ansvar for inndekninga. Jo, vi tar ansvar for inndekninga, men vi vil se dette i en større sammenheng og ber om at det blir behandlet i revidert nasjonalbudsjett. Det er jo vi - Stortinget - som har ansvaret for revidert nasjonalbudsjett, og da skal alle partiene være med og ta ansvaret. Men det vi vil si her, er at den inndekninga som Regjeringa har foreslått, er det i hvert fall mange som ikke vil gå med på. Rettsgebyrene er så høye i dag at de er en trussel i forhold til rettssikkerheten. Jeg oppfatter det som en provokasjon at det er ved å øke rettsgebyrene at Regjeringa har satset på en inndekning.

Jan Simonsen (Frp) : Like før jul vedtok Stortinget salderingen av årets statsbudsjett. Budsjettet til politiet og lensmannsetaten ble vedtatt med en påplussing på 50 mill. kr på driftsbudsjettet i forhold til departementets forslag. Høyre var sammen med Sosialistisk Venstreparti det opposisjonspartiet som var minst villig til å styrke politiet. Det var derfor fellesforslaget fra SV og Høyre som fikk flertall.

       Vi var ikke kommet mange ukene inn i det nye året før vi fikk anskueliggjort konsekvensene av Høyres, SVs og Arbeiderpartiets kriminalpolitikk med lave bevilgninger til politietaten. Fordi det i Regjeringens forslag ikke var tatt høyde for fjorårets lønnsoppgjør og økning i husleieutgifter, ble store summer bundet opp i faste utgifter, og det ble mindre igjen til å dekke variable utgifter. Kripos gav beskjed om at det dårlige 1997-budsjettet ville resultere i dårligere drapsetterforskning. Flere lensmannskontor hadde ikke penger igjen til å rykke ut etter arbeidstid allerede etter den første måneden. I Bodø vedtok politimesteren at penger fra et gatevoldsprosjekt måtte overføres for å dekke drivstoffutgifter til politiets kjøretøy, slik at de i det minste kunne rykke ut i ordinær arbeidstid. Oslo politikammer reduserte sin bistand til andre politikamre i narkotikasaker. Samtidig gjorde Oslos politimester det klart at budsjettkonsekvensene ville bli en reduksjon av gatevoldsinnsatsen, færre politi i gatene, lengre saksbehandlingstid og dårligere publikumsservice. Det var sannelig ikke mye igjen av Høyres fagre valgkampløfter om et mer synlig politi!

       Jeg har registrert at Høyre gjennom pressemeldinger og leserinnlegg i aviser har lagt all skylden for budsjettskandalen på Regjeringen og fremstilt seg selv som et initiativrikt parti som vil styrke politiet, og som har fått stortingsflertallet med på et ekstra løft til politiet for å løse problemene som oppstod fordi deres eget budsjettforslag ble vedtatt av Stortinget. Det er med respekt å melde rimelig frekt!

       Selvsagt er det ganske utrolig at et departement er i stand til å la være å ta hensyn til en lønnsøkning når de regner ut utgiftssiden i sitt budsjett. Det grenser til å føre Stortinget bak lyset når opplysninger om at lønnsøkningene ikke er regnet inn i budsjettet, utelates i budsjettproposisjonen. Og jeg tror Høyres representanter når de hevder at de trodde det budsjettet de selv vedtok, var et budsjett som ville gi politiet og lensmannsetaten noe større handlefrihet enn fjorårets budsjett.

       Men Høyres representanter visste da de fremmet sitt tafatte forslag til politibudsjett, at departementet ikke i tilstrekkelig grad hadde tatt hensyn til lønnsøkninger. Det visste både Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, selv om ingen av disse partiene tok tilstrekkelig hensyn til det i sine budsjettforslag.

       I et brev som de fire politiorganisasjonene sendte til justiskomiteen den 17. oktober 1996, bad organisasjonene om 250 mill. kr ekstra til drift utover Regjeringens forslag, som « et helt nødvendig kortsiktig tiltak. »

       Av Høyre ble de altså bønnhørt med usle 50 mill. kr og av Senterpartiet og Kristelig Folkeparti med 90 mill. kr. Bare Fremskrittspartiet fulgte opp politiets bønn om hjelp til å sikre befolkningen nødvendige polititjenester.

       I brevet ble det gitt følgende opplysninger:« I regjeringens forslag til budsjett anslås en økning på 3 %. Organisasjonene vil her påpeke at regjeringen ikke har tatt høyde for vesentlige økonomiske konsekvenser av lønnsoppgjørene de siste årene. Organisasjonenes beregninger tilsier faktisk at årets budsjettforslag ikke gir noen reell økning. »

       Høyre visste, med andre ord, - men lukket ørene.

       Det er for øvrig oppsiktsvekkende og vel verdt å merke seg i et valgår at både Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ønsket mer penger til å bekjempe kriminalitet enn det Høyre gjorde. Men også budsjettoppleggene til Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ville ført til en politikrise.

       Den andre grunnen til at det er rimelig frekt av Høyre etter denne budsjettfiaskoen å fremstille seg som et parti som tar et tak for politiet, er partiets passivitet da krisen ble oppdaget.

       Det kom ikke noe forslag om mer penger fra Høyre - slik overskriftene i partiets pressemeldinger tyder på når det snakkes om at Høyre fikk gjennomslag for mer penger til politiet.

       De pengene som stortingsflertallet bevilger i dag, er et direkte resultat av at Fremskrittspartiet la fram forslag om tilleggsbevilgninger. Uten et slikt forslag ville det ikke vært noe formelt grunnlag for Stortinget til å vedta tilleggsbevilgninger før i forbindelse med revisjonen av statsbudsjettet i juni. Da ville skaden ha vært langt større. Og Regjeringens forslag om 150 mill. kr ville selvsagt ikke ha kommet nå. Det ble fremlagt først etter at det var offentlig kjent at et flertall i justiskomiteen ville foreslå en tilleggsbevilgning på 200 mill. kr i forbindelse med mitt forslag om ekstrabevilgning.

       Da koster det selvsagt veldig lite å late som om man tar et initiativ.

       Regjeringen lider i dag et totalt nederlag. Politiet og lensmannsetaten og brukerne av domstolene er vinnerne - ved siden av Fremskrittspartiet.

       Ikke bare kommer stortingsflertallet til å vedta 50 mill. kr mer til politi- og lensmannsetaten enn Regjeringens forslag til tilleggsbevilgning.

       Det samme flertallet, som gledelig nok også innbefatter Sosialistisk Venstreparti, forkaster også samtlige forslag til inndekning og ber i stedet Regjeringen komme tilbake med et nytt og bedre forsøk i forbindelse med det reviderte budsjettet.

       Det er ikke akseptabelt for stortingsflertallet å la brukerne av domstolene betale for økte bevilgninger til politiet. Det er gledelig.

       Allerede i dag er rettsgebyrene så høye at det kan stilles spørsmål ved om folk flest har anledning til å få sin rett. Vi risikerer med dagens priser, kombinert med høye advokathonorarer og dårlig rettshjelpsordning, at personer som har rett, ikke tør ta risikoen ved å gå til sak.

       Det er selvsagt også helt uakseptabelt å redusere midlene til nyanskaffelser innenfor politi- og lensmannsetaten for å finne mer penger til utrykninger. Da styrker man i så fall politiet med den ene hånden og svekker politiinnsatsen med den andre.

       Representanten Akselsen klager over at det i dag ikke blir foreslått nødvendig inndekning fra flertallets side. Men det som har vært nødvendig nå, har vært å løse en umiddelbar, prekær krise i politiet og lensmannsetaten. Dermed har det vært nødvendig med et hastevedtak for å bevilge de nødvendige tilleggsmidlene. Det kan ikke føre til noen vesentlig skade at man venter en måned til før man vedtar den nødvendige inndekning i forbindelse med det reviderte budsjettet når man får anledning til å se statens samlede utgifter i sammenheng og kan overføre midler fra andre sektorer for å dekke inn økningene av bevilgningene til politiet.

       Et samlet storting retter i dag opp budsjettabben og løser en umiddelbar krise. Det betyr på ingen måte at politi- og lensmannsetaten nå har tilstrekkelig med midler til å tilby publikum de tjenestene og den sikkerheten for liv og helse som er ønskelig. Det er selvfølgelig gledelig at flertallet nå går inn for å bevilge mer penger enn det Regjeringen i alle fall har tolket det til i mitt Dok.nr.8-forslag. Mitt forslag hadde til hensikt å gi Stortinget en mulighet til å løse en krise ved å bevilge mer penger. Og jeg er selvsagt glad for hver eneste øre ekstra som politiet får.

       Fremskrittspartiet foreslo nemlig flere midler enn dette i sitt budsjettforslag, men ble nedstemt. Vi vil vurdere nye forslag til styrking av politi- og lensmannsetaten i forbindelse med det reviderte budsjettet, og vi foreslår at midlene skal gis som overslagsbevilgning, slik at publikum alltid får de tjenestene de har behov for.

       Jeg vil til slutt ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

       Olav Akselsen (A) : Det er tydeleg å høyra av debatten her at det er særs viktig å få æra - og æra åleine - for at Stortinget i dag løyver meir midlar til politi- og lensmannsetaten. Så vidt eg skjønar, vil alle parti i denne salen at så skal skje. Eg synest likevel at det er ei tilsniking når Simonsen påstår at han har fremja forslag om auka løyvingar. Det har han på ingen som helst måte gjort i Dok.nr.8-forslaget sitt. Tvert imot har han bedt om at Stortinget må be Regjeringa om å koma med framlegg om nødvendige ekstraløyvingar. Og då var faktisk Regjeringa så raskt ute at dei gjorde det før Stortinget fekk tid til å behandla saka. Det er det som er realiteten her. Men på same måten som Lucky Luke trekkjer raskare enn sin eigen skugge, er det slik at Framstegspartiet spring fortare enn seg sjølv. For etter at Framstegspartiet sine ønskemål blei imøtekomne, er Framstegspartiet straks på banen og går lenger enn det dei sjølve føreslo. Etter det eg skjønar på Framstegspartiet, er det ein viss kritikk mot Regjeringa for den måten Regjeringa behandla forslaget til revidert nasjonalbudsjett på. Eg vil i den samanhengen seia at det viktigaste for Regjeringa då var å freista å dekkja inn dei 7 milliardar kr som stortingsfleirtalet hadde plussa på av utgifter utan å visa til inndekking. Men same kva, ein viss kritikk, og den kritikken møter Framstegspartiet med å foreslå 50 mill. kr i kutt i departementet - slik at departementet sine moglegheiter til å gjera ein god jobb, om Framstegspartiet skulle bestemt, hadde vore sterkt reduserte.

       Så er det på ny ein kritikk for at Regjeringa her er for treg - altså at det går for seint. Om det er slik at Regjeringa ikkje gjorde ein god nok jobb i haust, burde ein i alle fall hatt respekt for at Regjeringa no burde gjera ein så god jobb som mogleg, og at ein dermed tok seg tid til å undersøkja alle nødvendige fakta i saka før ein la fram forslag i tråd med det som Simonsen føreslo.

Jan Simonsen (Frp) : Mitt forslag var formulert slik at jeg bad Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om nødvendige penger for å forhindre krisen. Etter departementets egen definisjon ville det vært 150 mill. kr. Jeg kom med et forslag som ville føre til mer penger, men med en mer tungrodd fremgangsmåte enn den flertallet i komiteen heldigvis har valgt. Hensikten med Dok.nr.8-forslag er jo å gjøre det mulig for Stortinget å treffe raske avgjørelser, og man må jo bare være glad for at flertallet i komiteen valgte en noe enklere fremgangsmåte enn det som det opprinnelig var lagt opp til. Men jeg gav premissene og gav komiteen og Stortinget denne muligheten som stortingsflertallet tok imot.

       For øvrig må jeg si det høres pussig ut at departementet skulle trenge 50 mill. kr ekstra for å klare å finne ut at man må bake lønnsøkninger inn i et budsjett. En hvilken som helst småbedriftseier i dette landet begriper jo at hvis man gir lønnsøkning til sine ansatte, må man regne med dette når man skal finne ut hvordan utgiftene skal fordeles i budsjettet. Det er totalt ubegripelig at departementet ikke har klart å få til det. Når krisen så var helt åpenbar for alle, nølte departementet og hadde åpenbart tenkt å vente til det reviderte budsjettet med i det hele tatt å foreta seg noe som helst. Selv om det selvfølgelig ikke kan bevises - for man kan jo ikke gå inn i hodene til statsrådene - er det påfallende at dette forslaget kom noen få dager før justiskomiteen skulle avgi sin innstilling og etter at samtlige partier gjennom media offentlig hadde sagt at de ønsket 200 mill. kr. På det tidspunktet foreslo Regjeringen 150 mill. kr, og ingen må fortelle meg noe annet enn at det var fordi det var nødvendig for å unngå å miste ansikt totalt.

Arild Hiim (H) : Riktignok kan jeg fra tid til annen ha hatt problemer med enkelte legemlige skavanker, men jeg har ennå ikke hatt noen evne til å lukke ørene. Men jeg vil gjerne be om unnskyldning for at jeg fra tid til annen ikke har tatt Fremskrittspartiets lek med budsjettall på alvor, og det har vært veldig vanskelig både med hensyn til inndekning og den form forslagene har hatt. Denne gangen burde vi kanskje ha lyttet mer på dem enn det vi gjorde, men vi stolte faktisk på Regjeringens oppgaver. Vi trodde at det man endte opp med, var en forbedring på 50 mill. kr i forhold til tidligere. Det må jeg oppriktig be om å bli trodd på, og jeg må i hvert fall på det sterkeste ta avstand fra at vi med velberådd hu og sleip kunnskap om noe annet bevilget kun disse 50 mill. kr i tillegg. Dernest var vi også tidlig på banen og understreket at det var behov for tilleggsbevilgninger. Samme dag som Johan J Jakobsen sendte sitt brev, hadde vi en aviskommentar som gikk på det samme - at behovet for tilleggsbevilgninger var der - og da var Simonsen rask til bens og fikk frem et forslag som har bidratt til at man nå kan få rettet opp situasjonen, og det skal Simonsen ha æren for. Men det er vel slik at når Fremskrittspartiet fra tid til annen kommer til realitetene, vil også de forholde seg annerledes til virkeligheten enn de gjør når de leker med tall. Denne gangen har de altså bedt om å få opprettholde det nivået som var for 1996. Det er det som står. Representanten Akselsen har alldeles rett i det. Det er stortingsflertallet, etter hvert med Simonsens hjelp, som bidrar til at man også beholder den bedringen på 50 mill. kr som man tar sikte på.

       Men da har jeg et spørsmål til representanten Simonsen: Hvordan kan man forene ønsket om økt innsats med at man har gitt en overslagsbevilgning så og si ut fra det som trengs, hensett til forslagets opprinnelige ordlyd - altså sammenhengen mellom overslagsbevilgning og ønsket om økt innsats?

Jan Simonsen (Frp) : Slik jeg har oppfattet begrepet overslagsbevilgning, betyr det at politietaten vil ha anledning til å bruke de midlene som er nødvendig for å opprettholde en tilfredsstillende tjeneste, og selv om man da går utover det budsjett som er lagt, vil departementet måtte komme med en tilleggsbevilgning. Slik har det vært for en del år tilbake, og slik er det på andre sektorer, at kundene - de som skal betjenes - skal ha krav på å få tjenester. Man skal ha krav på å få polititjenester.

       Når det så gjelder budsjettforslaget, har jeg ikke vanskelig for å forstå at Høyre tror mer på Arbeiderpartiets forslag til statsbudsjett enn Fremskrittspartiets, det har vi jo sett opp gjennom årene. Jeg godtar også at Høyre trodde at disse usle 50 mill. kr ville føre til en bedre politiinnsats i 1997 enn i 1996, men ut fra det brevet man fikk fra politiadministrasjonene - som også Høyres representanter har lest, og som kom før vi avgav innstilling fra justiskomiteen - burde Høyres representanter i det minste ha forstått at dette ikke ville føre til noen vesentlig bedring, og ikke til noen bedring som var i nærheten av den politiinnsats som Høyre i sine valgtaler lover den norske befolkning.

Lisbeth Holand (SV) : Når SV og jeg er blitt tatt med som en del av denne brede enigheten mot Regjeringa, så har jeg behov for noen presiseringer. Først og fremst har jeg et sterkt behov for å markere en klar avstandtagen fra Simonsens forslag om overslagsbevilgning, som jo betyr å kutte ut all politisk styring. Hvis en skal ha overslagsbevilgninger til politiet, hvorfor skal vi ikke da ha det til helsevesenet? Hva med skolen? Det er jo å kutte ut all form for politisk styring. Og det er noe mer, og det er at han sier at å bekjempe kriminalitet, det gjør man med politi. Det er ikke jeg med på! Lensmannen heime sa at han trodde at krisesentrene har redusert volden i samfunnet betydelig mer enn hva politiet har gjort. Da burde vi ha overslagsbevilgninger der også, i stedet for at krisesentrene stort sett legges ned fordi de ikke får nok offentlig støtte.

       Grunnen til at jeg i det hele tatt er med på forslaget, er at jeg før jul var med på å øke bevilgningene til politiet for å øke aktivitetsnivået, få flere stillinger. Det var ikke på noe vis lagt inn at aktiviteten skulle reduseres. Da syns jeg det er trist og politisk beklagelig å oppleve at vi har fått et budsjettforslag der det ikke er tatt hensyn til lønnsøkningene og ikke redegjort for at de ikke er tatt hensyn til. Og når krisen kommer, så forholder departementet seg fullstendig passivt. At de ikke kunne gitt signalet: Oppretthold den aktiviteten som Stortinget har forutsatt, så vil vi rette det opp i revidert nasjonalbudsjett! Da tror jeg vi hadde sluppet den ekstra runden som vi har i dag.

Jan Simonsen (Frp) : Sammenligningen med skole og helsevesen er utmerket. Det er jo nettopp det som ligger i Fremskrittspartiets helsepolitikk, at pengene skal følge pasientene, man skal ha krav på å få behandling helt automatisk når behovet er til stede, og så får politikerne i ettertid bevilge de pengene som trengs. Slik vil vi altså også at det skal være når det gjelder å sikre folk polititjenester. Så fører det selvfølgelig til en dårligere budsjettstyring, men et større ansvar for politimestre og lensmenn, og jeg regner med at dette er personer som er seg sitt ansvar bevisst. Jeg har selv tidligere hatt de samme betenkelighetene som representanten Holand til dette forslaget. Men det som skjedde nå, med en situasjon hvor man bare etter en måneds drift ikke kan rykke ut på overtid fra et lensmannskontor, har til fulle overbevist meg om at dette er nødvendig for å sikre folk nødvendige polititjenester.

       Politi- og lensmannsetaten er de senere årene tilført en kraftig økning i ressursene. Siden 1990 har budsjettene økt med ca 1,5 milliarder kr eller prosentvis ca 47 %. Politi- og lensmannsetaten er tilført 2 100 nye stillinger i perioden.

       De faste kostnadene utgjør selvsagt den største delen av budsjettet. Den klart viktigste ressursen i etaten er de vel 10.000 ansatte, som er spredd på over 400 driftsenheter. Derfor er det viktig å få slått fast at det som har størst betydning for om vi skal lykkes i kriminalitetsbekjempelsen, er hvordan vi innretter den ordinære polititjenesten.

       Vi må planlegge den ordinære politi- og lensmannstjenesten slik at vi har effektive rutiner, hensiktsmessige arbeidstidsordninger, tjenestetidsoppsett osv. Den ordinære polititjenesten dekkes innenfor de faste kostnadene som samtlige enheter i politi- og lensmannsetaten hvert år får dekket fullt ut.

       Økningen vi har hatt i de faste utgiftene, er et klart uttrykk for en sterk satsing på politi- og lensmannsetaten fra både Stortingets og Regjeringens side. Lønnsforholdene for svært mange ansatte i etaten er forbedret. Lokalene for et stort antall politidistrikter og lensmannskontorer er forbedret, så jeg vil si at de aller fleste nå har gode arbeidsforhold. Tjenestemenns og -kvinners sikkerhet er gjennom de investeringene som er gjort i verneutstyr og politioperativt utstyr, styrket, og kjøretøyparken er fornyet. Alt dette er viktige og grunnleggende elementer for at etaten skal fungere best mulig. Som ansvarlig statsråd for dette feltet er jeg glad for at det er vist vilje til å satse på etaten.

       La meg så vende tilbake til situasjonen i februar/mars og tilbakemeldingene fra politidistrikter og ansattes organisasjoner.

       Gjennom skriftlige tilbakemeldinger, gjennom møter med Oslo politikammer, med landsdelspolitimestrene og de ansattes organisasjoner - disse møtene hadde jeg i begynnelsen av mars, nærmere bestemt den 6. mars hvis jeg ikke husker helt feil - kom det fram et nokså entydig bilde: En så stor og kompleks organisasjon som politi- og lensmannsetaten kan vanskelig klare å « snu seg rundt » på så kort tid og tilpasse seg kutt i frie midler i en slik størrelsesorden. 1996-budsjettet ble sett på som et godt budsjett, og det tunge kravet - eller ønsket - fra etaten opplevde jeg klart var å få variable midler opp på samme nivå som i 1996.

       Regjeringens forslag til tilleggsbevilgning gikk i statsråd den 14. mars, altså en uke etter at jeg hadde hatt disse viktige møtene som jeg selv opplevde som veldig vesentlig her. Gjennom dette forslaget, som i dag er til behandling, mener jeg at vi har etterkommet ønsket om å få variable midler opp på samme nivå som i 1996. Politi- og lensmannsetaten vil gjennom dette forslaget få det som har vært framsatt som et krav. I tillegg - har jeg lyst til å understreke - har etaten gjennom allerede vedtatt budsjett fått tilført 27 nye stillinger og fått helårsvirkningen av 200 - 300 stillinger som i 1996 bare hadde halvårsvirkning. Med andre ord har politi- og lensmannsetaten gjennom dette samlede grepet fått en klar vekst i forhold til 1996 - så langt som jeg nå har klart å sjekke alle opplysninger, er det helt klart tilfellet.

       Men så er spørsmålet: Hvordan kunne dette skje?

       Politi- og lensmannsetatens budsjett ble før jul økt med 200 mill. kr. Økningen i de faste utgifter - lønn, husleie, strøm m.m. - var imidlertid klart større, på ca 330 mill. kr. En satt altså igjen med et minus på ca 130 mill. kr, for å ta dette på en enkel og lettfattelig måte - jeg ser Hiim nikker til det. Dette beløpet måtte altså tas av de såkalte frie midler. Og det er dette beløpet, altså 130 mill. kr, som vi bl.a har tillagt gjennomsnittlig lønnsøkning og arbeidsgiveravgift, som Regjeringen nå har foreslått bevilget.

       Det som var forutsetningen fra stortingsflertallets side under behandlingen av salderingsproposisjonen, var, som det har vært sagt mange ganger, at man ønsket å styrke innsatsen med 50 mill. kr utover det Regjeringen foreslo. Regjeringen gav i hvert fall inntrykk av at man med sitt forslag økte innsatsen i 1997 i forhold til 1996. Men selv om man forutsetter at det var en lik innsats det var lagt opp til i 1997 i forhold til 1996, var i hvert fall stortingsflertallets forutsetning at man skulle øke innsatsen med 50 mill. kr. Så kommer Regjeringen, og nå har den sittende justisminister et medansvar, med et forslag om 150 mill. kr. Forstod jeg justisministeren dit hen at grunnen til at man nøyer seg med bare å legge seg på det samme nivå som i 1996, er at man ut fra formuleringen i forslaget fra Fremskrittspartiet ved Jan Simonsen kunne få inntrykk av at det var et ønske om ikke å gjøre mer i 1997 enn i 1996, mens altså stortingsflertallet ønsket å øke innsatsen med 50 mill. kr? Det var altså den kanskje litt beskjedne formuleringen fra Fremskrittspartiet som gjorde at justisministeren ble forledet til ikke med én gang å legge seg på 200 mill. kr, som ville vært stortingsflertallets forutsetning. Jeg har bare lyst til å høre om justisministeren kanskje ble forledet av Fremskrittspartiet på dette punkt.

Statsråd Gerd-Liv Valla : Jeg håper inderlig at jeg ikke har latt meg forlede av noen; jeg har i hvert fall ikke latt meg forlede av Fremskrittspartiet. Det jeg la vekt på når vi gikk til Stortinget med denne bevilgningen, var å lytte til politimestrene og til de tilbakemeldingene jeg fikk - skriftlig og muntlig. Dette har jeg nå lyst til å understreke enda mer enn jeg gjorde i sted.

       Jeg har sittet i salen her og hørt at vi har brukt så veldig lang tid. Jeg startet som statsråd den 4. februar. De skriftlige meldingene fra politimestrene kom inn etter hvert. Man hadde sendt ut et tildelingsbrev den 23. januar, og i det tildelingsbrevet hadde man gjort oppmerksom på at de variable midlene var redusert for 1997, og at man da i tråd med etatsstyringsdialogen som man har i den etaten, og som man for øvrig ser ut til å få til veldig godt, måtte se på hvordan man på en best mulig måte kunne disponere budsjettene. Jeg husker veldig godt - jeg tror det var rundt den 10. februar - at jeg så et stykke i avisen hvor politimesteren i Tønsberg, Urdal, gikk ut og sa at dette så han på som en stor utfordring. Jeg måtte da bruke tid for å se om det var flere politimestere som så dette som en stor utfordring, eller om man så dette som så vanskelig at det ikke lot seg gjøre. Jeg kom da til den konklusjon, etter bl.a et viktig møte med landsdelspolitimestrene den 6. mars, at dette ble for vanskelig - det var nødvendig å gå til Stortinget med forslag om tilleggsbevilgning. Det ble gjort en uke etter at jeg hadde dette møtet. Og jeg opplevde da, som sagt, at det var et tungt ønske, krav, om å få variable midler på 1996-nivå. Jeg har ikke skjelt til veldig mye annet i denne sammenhengen, men jeg har gått veldig nøye inn i de tilbakemeldingene som kom.

Jorunn Ringstad (Sp) : Justisministeren brukte ein stor del av sitt innlegg til å streke under den auken som har vore i politietaten dei seinare åra. Ho nemnde både det med auka løyvingar til drift og òg auken i talet på stillingar.

       Dette er ikkje ukjent for Stortinget, tvert imot er det jo stortingsfleirtalet og opposisjonen som har kjempa gjennom akkurat dei endringane som har skjedd dei seinare åra. Når justisministeren streka så sterkt under at dette fører til auka utgifter, er jo det ein sjølvsagd ting. Det vil føre til auka utgifter det året stillingane blir oppretta, men det må naturlegvis òg føre til auka utgifter dei etterfylgjande åra. For stortingsfleirtalet har det vore ein føresetnad at akkurat det skulle leggjast inn i dei etterfylgjande budsjetta. Det er jo der det ser ut til at det har skjedd - skal vi kalle det - ein glipp, for å bruke eit fint uttrykk, ved at vi ikkje har fått ei oppfylging av utgiftene, slik som ein må kunne rekne med når fleirtalet har auka både talet på stillingar og meint at her skal ein òg auke utgiftene til drift.

       Eg har gjennom ein del lokalaviser òg merka meg at sjølv om komiteen hadde avgjeve innstilling i den tilleggsløyvingssaka som vi debatterer no, vart det gjeve uttrykk for i etaten at ein faktisk ikkje torde begynne å bruke av midlane, ein torde ikkje å stole på at det skulle bli særleg mykje til etaten. Så her dreiar det seg om ei uvisse både når det gjeld publikum og innafor etaten. Det er ein situasjon som er vanskeleg å leve med, og det er ein situasjon som vi ikkje bør oppleve fleire gonger.

       Eg ynskjer justisministeren sine kommentarar til om dette er noko som vil bli teke omsyn til i seinare år, at ein fylgjer opp løyvingar i tråd med det som stortingsfleirtalet har sagt eitt år.

Statsråd Gerd-Liv Valla : Det er nå klart for samtlige på alle nivå i politi- og lensmannsetaten at det man har bedt om, nemlig variable midler på nivå med 1996, kommer til å oppfylles - og mer enn det. Så hvis det nå er noen som er ute og gir inntrykk av at her har man en mye dårligere situasjon enn i 1996, så er ikke det i tråd med de klare signal som er gitt fra Justisdepartementets side, som jeg først og fremst har gitt i møte med landsdelspolitimestrene, og som vi vil fortsette med å gi dersom det er noen som ennå ikke har oppfattet situasjonen.

       Vi har ikke gått igjennom i detalj hvordan disse midlene nå skal fordeles. Det som jeg har sagt til etaten, er at vi regner med å ha gjort den jobben i løpet av måneden. Da vil jeg si - uten å si at det er fastlagt en gang for alle - at slik som hele denne situasjonen har vært, vil det være rimelig at alle enheter i hvert fall får variable midler på nivå med 1996. Så må vi sammen diskutere hva vi skal gjøre utover det, og det har jeg allerede gjort, bl.a med landsdelspolitimestrene og de ansattes organisasjoner. Det er bl.a enighet om at man skal styrke innsatsen overfor én gruppe som denne regjeringen er veldig opptatt av, nemlig de eldre - det å gå ekstra raskt inn i situasjoner hvor de eldre er ofre, og så gå videre på det som allerede gjøres ute.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Fyrst vil eg seia at Kristeleg Folkeparti har stor forståing for ministeren si korte tid i stolen, men likevel var det nokre utsegner frå justisministeren som forundra meg. Regjeringa har ikkje rekna feil, sa ho. Budsjettframlegget varsla jo auking i justissektoren, i tillegg kjem det som Stortinget etterpå la til. Dersom vi ikkje kan rekna med at forslaget til budsjett fullfinansierer lønsavtalene, korleis kan vi då rekna på om innsatsen til politiet vert auka eller redusert?

       Bilete av eit godt budsjett, med styrking av justissektoren, spreidd over heile landet gjennom massemedia, vert botnfalskt dersom ein for å få pluss i budsjettet kuttar ut det faktum at ein har husleigeavtaler og lønsutgifter på eit gitt nivå. Meirutgiftene var - som justisministeren sa sjølv - på 330 mill. kr, og budsjettet er plussa på 200 mill. kr. Er ikkje det ei feilkalkulering? Eg er bedriftsøkonom av profesjon, og dette er ein måte å budsjettera på som er meg totalt framand.

Odd Eriksen hadde her overtatt presidentplassen.

       Presidenten: Presidenten minner om at representanten Apelthun Sæle må holde seg til parlamentarisk språkbruk.

       Statsråd Gerd-Liv Valla : Det er viktig for meg å understreke at til tross for at jeg har sittet kort tid i denne statsrådstolen, har jeg funnet det nødvendig - og det gjelder vel uansett om man er ny eller gammel som statsråd - å bruke såpass tid som vi har gjort for å se om det var nødvendig å gå inn med en tilleggsbevilgning en eller to måneder etter at Stortinget hadde vedtatt et budsjett.

       Jeg sa i mitt hovedinnlegg at så vidt jeg har brakt på det rene, har man gitt de informasjoner som man har pleid å gjøre. Jeg har også fått opplyst at man var i møte med justiskomiteen på vanlig måte, man fikk en rekke skriftlige spørsmål, og disse ble svart på. Det var i begynnelsen av november, så vidt jeg husker. Jeg har ikke villet gå inn i diskusjonen om det som ble nevnt av Simonsen - at man i hvert fall var oppmerksom på dette gjennom brevet fra de ansattes organisasjoner - jeg har diskutert med de ansattes organisasjoner, jeg har sett brevet, men jeg er, som jeg har sagt tidligere fra denne talerstol, veldig opptatt av hva vi gjør fremover. Jeg sa at jeg vil være nokså bevisst på å synliggjøre konsekvensene av ulike bevilgninger. Jeg har også sagt at jeg vil gå inn for å forbedre rutinene i forhold til å få opplysninger på et tidligst mulig tidspunkt slik at vi kan stå sterkere når det skal fattes beslutninger i denne salen. Jeg tror det er det en må legge til grunn. Så er jeg veldig glad for at politi- og lensmannsetaten er kommet på det nivået som den nå ser ut til å bli på. Jeg er også veldig glad for at det ser ut til å være vilje til å gå inn og prøve å få mer tjenester ut av de midlene de har fått.

       Det er ingen som er i tvil om, heller ikke etter å ha hørt statsråden, at det hastet med å få et vedtak. Å sørge for en forsvarlig ramme for politiets virksomhet i 1997 er altså overordnet hensynet til bl.a hvordan man skal dekke dette inn. Jeg hadde nær sagt: stol på oss. Å finne dekning for dette har man i hvert fall greid i andre sammenhenger. Men vi ønsker å ta den fornødne tid til å se det i helhet. Vi har i hvert fall ikke sett det forsvarlig å følge Regjeringens forslag til dekning. Vi forventer at det også vil være en rekke andre områder som kommer til å måtte bli gjenstand for en slik oppfølging som bl.a politiet har blitt til del nå. Stikkord kan f.eks være fengselsvesenet, hvor vi har indikasjoner på at det er problemer av liknende art. Og hvis det er tilfellet, er det altså en helhetsvurdering som må til. Men ut fra politiets oppgave i samfunnet var det ingen - i hvert fall ingen som ønsker å vise ansvar - som kunne tillate at denne situasjonen varte utover i 1997. Bare siste påske minner oss om hva vi hadde møtt av problemer dersom ingen hadde tatt fatt i dette - noe jeg forstår at statsråden heldigvis allerede hadde begynt å gjøre. Men jeg må få lov til å minne statsråden om at det ikke uten videre er gitt at departementet kan flytte penger fra ett kapittel til et annet i budsjettet. Her er det jo klare begrensninger i forhold til hva Stortinget har ment. Vi får nøye oss med å slutte oss til departementets ønske om å få mest mulig ut av hver krone, og her er det ennå meget å oppnå.

       Så må jeg bare få føye til at kritikken om denne alvorlige underbudsjetteringen er berettiget. Jeg har da også merket meg statsrådens synspunkt - at man nå skal se fremover. Og det er da grunn til å håpe at de forhandlinger som blir fullført i mai, ikke medfører en slik situasjon som vi hadde nå i høst. Jeg vil bare legge til at de lokale forhandlingene er justeringer basert på faste prosenter, så vidt jeg vet, som man kan beregne allerede når hovedoppgjøret er unnagjort.

       Jeg vil igjen fastholde at det ikke kan være slik at Stortinget skal basere seg på opplysninger fra organisasjonene når de skal forsøke å fastsette budsjettposter. Det tror jeg man meget raskt ville komme til å angre. Man kan ikke fortenke organisasjonene i at de ofte ser verden på sin måte og gjengir det som først og fremst er til organisasjonenes og medlemmenes gunst og kanskje ikke er like objektive når det gjelder å se alle sider av en

       sak. Derfor må vi i Stortinget kunne stole på Regjeringens fremstilling - det må være den som er basis for vurderingene.

       Da kommer jeg igjen tilbake til overslagsbevilgningene til de dyktiges parti, Fremskrittspartiet. Det må jo være ganske utrolig om man på disse kapitlene skulle ende opp med en budsjettering som nærmest gikk ut på å si: send regning. Og det skulle da også gjelde for en rekke andre store viktige sektorer. Det skulle vært interessant å vite om det også gjelder inndekningen. Betyr det at norske skattebetalere skal få fastsatt skattesatsene i ettertid, når man får tilsendt regningen for årets forbruk - det det koster å drive Norge, det blir altså fastsatt når regningen ligger på bordet? Jeg gjentar det jeg sa: Det er ikke alltid lett å lytte til Fremskrittspartiets lek med tall - heller ikke denne gangen.

Presidenten: Dermed er debatten om sakene nr. 2 og 3 omme.

       (Votering, se side 2862)