TALERE:
Eli Sollied Øveraas (Sp) (ordførar for saka): Det har vore eit mål å sikre ungdom og barn innverknad på livssituasjonen sin og framtida si. Både gjennom lovverket og ved ratifiseringa av FN sin konvensjon om barnet sine rettar er prinsippet om at barn og ungdom har rett til å seie meininga si og til å bli høyrde, blitt slått fast.
Gjennom barne- og ungdomspolitikken må vi vere opptekne av å få til ein god dialog mellom barn og vaksne, slik at behova og interessene deira vert tekne på alvor. Men det er likevel ikkje tvil om at det har vorte vanskelegare å engasjere ungdom i fellesskapsløysingar. Ungdom er t.d. opptekne av politiske saker, men ofte vel dei individualistiske løysingar framfor å engasjere seg i fellesskapsløysingar.
Forslagsstillarane peikar i forslaget på at skuleverket kan medverke til å gi elevar eit betre grunnlag for deltaking i demokratiet. Skuleverket kan vere ein kanal, men også dei frivillige barne- og ungdomsorganisasjonane kan vere ein nyttig arena for å styrke demokratiopplæringa blant dagens unge.
Komiteen støttar forslagsstillarane i at det er viktig å engasjere ungdom i aktiv samfunnsdeltaking. Statsråd Brustad har òg signalisert at det er viktig å styrke innsatsen på dette området. Eg synest det er positive signal statsråden gir komiteen i brev av 21. mars 1997, der ho m.a. uttalar:
« Å opprettholde og videreutvikle demokratiet er en sentral politisk utfordring, som det er viktig at politikere, fagfolk og frivillige organisasjoner samarbeider med barn og ungdom om. Jeg ønsker derfor å bidra til en videre dialog om hvordan dette arbeidet best kan videreutvikles. »
Statsråden vil etter det som står i det same brevet, gjere nærare greie for korleis dette arbeidet skal følgjast opp, under framlegginga av St.prp.nr.1 (1997-1998) . Komiteen sitt fleirtal støttar ikkje forslagsstillarane i at det bør leggast fram ei stortingsmelding om ungdoms innverknad på og deltaking i samfunnet, men ventar på departementet si utgreiing som kjem hausten 1997.
Jorunn Hageler (SV) : Det er svært beklagelig at SV i dag ikke får flertall for å be Regjeringa fremme en stortingsmelding som tar for seg ungdoms deltakelse i det norske demokratiske systemet, og som gir en vurdering av hvordan det kan legges til rette for økt deltakelse og innflytelse for ungdom.
Ungdoms valgdeltakelse, representasjon i offentlige styrer og utvalg og i politiske ungdomsorganisasjoner er skremmende lav i forhold til voksnes deltakelse. En stor undersøkelse foretatt av Ungforsk viser at bare 0,2 % av medlemmene i statlige råd og utvalg er under 30 år, selv om de utgjør 21 % av befolkningen. Bare 6 % av ungdom mellom 13 og 20 år er medlem av en politisk ungdomsorganisasjon. Statistisk sentralbyrå opplyser at ved valget i 1995 lå ungdommens valgdeltakelse på ca 33 %, mot en samla valgdeltakelse på ca 61 %
I undersøkelsen til Ungforsk mente hele 52 % av de unge at politikerne ikke forstår vanlige folk. 66 % av dem svarte at de ikke er interessert i politikk, og bare 5 % av ungdommene var uenige i påstanden « Mennesker med makt og påvirkning svikter de unge ». Ungdom har altså svært liten tillit til det politiske systemet og til politikere. De sier også i undersøkelsen at de mangler kunnskap om politikk. Likevel synes de det er viktig å engasjere seg i politikk - hele 88 % mener det.
Landsrådet for Norske Ungdomsorganisasjoner er bekymret over barns og unges manglende deltakelse i samfunnet. De er bekymret over at barn og unge ikke har samme tilgang til de demokratiske kanalene i samfunnet som det voksne har. De er også bekymret over at eldre ungdommer som har fulle demokratiske rettigheter i samfunnet, ikke benytter seg av disse rettighetene i samme grad som de voksne. Barne- og ungdomstinget bad derfor i en resolusjon 26. april i år Barne- og familiedepartementet om å ta initiativ til at det blir satt ned et offentlig utvalg som skal se på barns og ungdoms makt og påvirkning i samfunnet. Hadde Stortinget i dag vedtatt SVs forslag, ville LNU fått den gjennomgangen av problemområdet som de etterlyser.
Ungdoms manglende deltakelse i de demokratiske kanalene i samfunnet fører ikke bare til mindre innflytelse for denne gruppen i befolkningen, men det er svært bekymringsfullt at en hel aldersgruppe på denne måten ikke bidrar med sine ressurser til samfunnsutviklingen. På lengre sikt svekker dette demokratiet vårt. Disse ungdommene er de som om ikke lenge skal styre landet.
Det er ingen tvil om at det er av stor betydning å få tidlig opplæring til deltakelse og engasjement for å sikre et fungerende demokrati og rekruttering til politisk arbeid. I 1988 bestemte bystyret i Porsgrunn at barn og ungdom i kommunen skulle ha rett til å være med og bestemme over sin hverdag. De dannet et elevråd som forhandlet med toppledelsen i kommunen. En 18 år gammel gutt sa til Aftenposten at han i åttende klasse deltok i rådhusforhandlingene. Dette arbeidet førte til at han ble interessert i politikk og kumulert inn i kommunestyret for AUF. Dette var bare et lite eksempel, men det viser at det er viktig at ungdom blir hørt og får være med, både for beslutningenes kvalitet og for den enkelte ungdoms framtidige engasjement.
I statsråd Brustads åpningstale på messen « Barndom i Norge » sa hun:
« Vi må lytte til hva barn og unge selv mener om sin situasjon og ta dem med på råd, og gi anledning til medbestemmelse i spørsmål som angår deres dagligliv. »
Dette var fint sagt, men virkeligheten er helt annerledes. Jeg har lyst til å spørre statsråden: Hvilke konkrete tiltak mener statsråden må settes i verk for at barn og unge skal lyttes mer til, og at barn og unge skal få mer medbestemmelse og innflytelse? Mener statsråden virkelig det er tilstrekkelig at spørsmålet blir omtalt i budsjettproposisjonen for 1998?
Til slutt vil jeg ta opp SVs forslag, som er tatt inn i innstillinga.