Jon Olav Alstad (A) : Av og til dukker det opp forslag her i Stortinget som helt tydelig er preget av markeringsbehov, uten at forslagsstillerne har gått tilstrekkelig inn i problemstillingene. Når da det skjer, oppdages det en del svært uheldige virkninger, stikk i strid med det vi i hvert fall kan håpe er forslagsstillernes intensjoner. Jeg har inntrykk av dette forslaget bærer preg av det.

       Det er bred enighet mellom sentrums- og venstresida i Stortinget om at vi skal sikre nasjonal TV-dekning av de viktigste sportsbegivenhetene. Faktisk har hele Stortinget stilt seg bak et krav om at våre to største kanaler skal søke et samarbeid for å sikre at vi får riksdekning ikke bare av nasjonale, men kanskje først og fremst av internasjonale sportsbegivenheter. Det største problemet vi har, er jo nettopp å sikre at ulike verdensmesterskap og olympiader kan sees over hele Norge. Her har EBU spilt en viktig rolle til nå, og vil fortsatt gjøre det. Utfordringen blir å få til et europeisk regelverk som sikrer at folk får se disse begivenheter. Det har forslagsstillerne ingen løsninger på. Derimot arbeides det innenfor EU med et regelverk som vil sikre dette, og den EU-tilpasningen som kommer i kjølvannet av det, skal det være en fornøyelse å få lov til å være med og ønske velkommen.

       I Norge ville det forslaget som er fremmet, bety at vi sikrer noen begivenheter, men Rosenborgs og de andre lagenes fotballkamper ville ikke omfattes av et sånt vedtak. Og det er vel på bakgrunn av debatten rundt Kirch og dette tyske selskapets oppkjøp bl.a i Sverige at vi fikk dette forslaget på bordet. Den eneste måten å sikre disse dekning på er å ha sterke nasjonale kanaler som kan konkurrere, samt et oppegående Idretts-Norge som skjønner viktigheten av bred dekning. Og etter ishockeyens problemer er det vel ingen andre som vil gå i samme fella.

       Idrettsforbundet har påpekt at inntektene fra TV-rettighetene er viktig nettopp for å få satset på breddeidretten i Norge - som er en viktig idrettspolitisk målsetting for oss også - i hvert fall i en tid der reklame- og sponsorinntektene går nedover. Det forslaget som er fremmet i Dok.nr.8:38, og som ligger her som et mindretallsforslag, ville ha ført til svært reduserte inntekter også for Idretts-Norge, og dermed mindre penger til den breddeidretten som vi i andre sammenhenger er veldig opptatt av. De eneste som ville ha tjent på dette, er de kommersielle TV-selskapene og også NRK. De hadde da fritt kunnet sende fra hvilket som helst arrangement uten å måtte betale for rettighetene. Det ville ha gått ut over løkkefotballen hjemme også. Med Arbeiderpartiet og Senterpartiets forslag sikrer vi oss mot sånne uvettige utslag.

       Dersom vi i tillegg skulle ha fulgt opp det ville forslaget om å ta fra idretten tippemidler, er det jo ikke Branns innkjøp og salg av spillere vi ville ha rammet, men først og fremst den lokale fotballklubben i min hjembygd, som ikke hadde fått midler til sin grusbane, og skilaget vårt, som ikke hadde fått satt i stand hoppbakken sin. Av og til får SVs forslag slike konsekvenser. Erik Solheim har tidligere snakket om vedtak utformet i seine nattetimer. Av og til får vi inntrykk av at Dok.nr.8-forslag også blir utformet på denne tiden av døgnet.

       Ellers er det grunn til å minne om at et samarbeid mellom TV2 og NRK, som vi fra Stortingets side har vært med og drevet fram, også er med på å redusere idrettens muligheter til å ha flere interessenter som bidrar til mer penger til idretten. Da er det godt å se at flere kanaler er interessante og etter hvert begynner å få betydelig dekning utover landet, ikke minst gjennom Lokal-TVs nett.

       Slike problemstillinger vil ikke flertallet ta lett på. Derfor har Arbeiderpartiet, Senterpartiet og representanten Haukvik fremmet forslag om at Regjeringen vurderer ulike tiltak som vil sikre nasjonal TV-dekning av viktige sportsbegivenheter, og kommer tilbake til Stortinget med saken. På den måten sikrer vi de gode intensjonene i Dok.nr.8-forslaget. Men samtidig sikrer vi oss også mot de utilsiktede og uheldige virkningene som jeg har vært inne på at mindretallets forslag ville ha medført.

Eli Sollied Øveraas (Sp) : Det er vel knapt noko som engasjerer så store massar av det norske folket som dei store idrettsarrangementa. Dette gjeld både på nasjonalt og internasjonalt plan. Det var vel heller ikkje nokon som trudde på ein reprise av den folkemønstringa vi såg under OL på Lillehammer, men VM på ski i Trondheim i år stod ikkje attende for OL. Store og små stilte opp og jubla både norske og utanlandske utøvarar over målstreken. Å gi eit eintydig svar på den store interessa vi i Noreg har, kanskje særleg for fotballen og vinteridretten, er uråd. Likevel vil eg driste meg til den påstanden at den rolla NRK som allmennkringkastar har spela både gjennom radio- og TV-overføringar, har hatt mykje å seie for det norske folket si store interesse.

       Men den utviklinga som har skjedd dei siste åra, gir grunn til uro. Dei mest kapitalsterke stasjonane går ut med så høge bud for rettar til overføring at dei riksdekkjande kanalane ikkje lenger kan konkurrere, og det er behovet for pengar hos idretten som går av med sigeren. Så kan vi då stille spørsmålet: Er det ikkje ein siger for idretten og idrettsutøvaren at pengane rullar inn, slik at Noreg som nasjon kan fostre endå dyktigare idrettsutøvarar som kan leve av idretten sin?

       På kort sikt kan nok svaret vere ja. Men dersom vi skal sjå dette på lengre sikt, er eg redd for at både det norske publikumet og idrettsutøvarane kan bli den tapande parten, for dette har med rekruttering og interesse å gjere. Kan vi i framtida skilte med den breidda vi har hatt i norsk idrett, og som har ført til eliteutøvarar på høgt nivå, dersom norske sportsideal vert borte frå norske TV-skjermar? Både ein Ole Gunnar Solskjær, ein Bjørn Dæhlie, ein Geir Moen og ei Grete Waitz er med og dreg i gang idrettsinteressene hos den yngre garden.

       Senterpartiet har ikkje støtta SV sitt forslag slik som det ligg føre. Dei formuleringane som er i forslaget, ville etter mi meining kunne gitt t.d. TVNorge forbod mot å sende eit idrettsarrangement endå om NRK og TV2 hadde andre idrettsarrangement på sendeplanen og ikkje ville sende frå dette arrangementet.

       Senterpartiet har saman med Arbeidarpartiet fremja eit forslag der intensjonen er at flest mogleg får sjå mest mogleg både av nasjonale og internasjonale idrettsarrangement.

       Til slutt: Det er viktig at vi har klart for oss at overføring av idrettsarrangement kostar pengar. NRK er og skal vere ein reklamefri stasjon. 1 % av NRK sitt totale budsjett kan vere sponsormidlar. Vi må akseptere at NRK viser sponsorplakatar innanfor dei retningslinene som Statens medieforvaltning set.

       Senterpartiet vil ikkje i denne debatten signalisere kva tiltak som bør vurderast for å sikre nasjonal TV-dekning av viktige sportshendingar. Men det som synest klart, er at dersom vi skal oppnå det, må det også arbeidast gjennom internasjonale avtalar.

Øystein Djupedal (SV) : La meg først få lov å avlegge representanten Alstad en liten visitt. Han antydet at vårt forslag var skrevet i sene nattetimer. Jeg tror nok heller det må være representanten som har lest forslaget i sene nattetimer. For det SV har pekt på i forslaget, er et problem som er langt videre enn bare et Dok.nr.8-forslag her i Stortinget, det er en utvikling i hele Europa som bekymrer stadig flere. Bakgrunnen er at idretten er hele folkets eiendom. Men sånn er det dessverre ikke lenger, for nå har det blitt slik at det er pengesterke spekulanter som kjøper opp rettighetene og selger dem videre, noe som gjør at folk ikke lenger kan få anledning til å se store arrangement i direktesendt overføring.

       I Europa er det stadig flere av de store arrangementene som går i betalingskanaler, noe som også gjør at de nasjonale kanalenes oppslutning går ned. Grunnen til det er åpenbart at idrettens tiltrekningskraft er enorm. Det betyr at de kanalene som har mulighet til å sende attraktiv idrett, også er de kanalene som får seere.

       Kommersialiseringen av idretten er et problem i mange sammenhenger, og det kanskje mest slående er kommersialiseringen innenfor toppidrett. Vi har et stort ønske, og det oppfatter jeg også at flertallet i stortingssalen har, om å sikre at kommersialiseringen ikke går så langt at det ikke skal være mulig for en vanlig mann uten kabel eller parabol å ta inn store idrettsarrangement. Det er bakgrunnen for at SV har fremmet forslaget, og det er også bakgrunnen for at EU-kommisjonen og EU-parlamentet har vært opptatt av de samme problemstillinger.

       Det er ikke så ofte SV skjeler til EU-parlamentet eller EU-kommisjonen for å hente politiske ideer, men det har vi altså gjort i denne sammenhengen. Både EU-parlamentet og EU-kommisjonen har nå til behandling et forslag som identisk går i retning av det SV foreslår. Grunnen er at det er tre-fire-fem store mediemoguler som har kjøpt opp rettighetene, og det gjør at idretten ikke lenger sendes på de store, nasjonale kanalene.

       Så langt jeg kjenner historien, skal dette sluttbehandles i EU-kommisjonen i juni, og vil da etter hvert også få betydning for Norge gjennom EØS-avtalen. Det er det store paradoks at det forslaget som flertallet her fremmer, ikke vil bli det som får det endelige flertall, for gjennom implementering av EØS-avtalen er det faktisk SVs forslag som sannsynligvis vil bli vedtatt. La nå det ligge.

       Jeg er glad for at vi i SV har satt dette spørsmålet på dagsordenen. Jeg tror det var representanten Nakkim som sa at hun trodde ikke det hadde hatt noen betydning for de forhandlingene som har foregått i Fotballforbundet. Der må jeg si at jeg er helt uenig. Jeg tror tvert imot at det at det ble en offentlig debatt rundt rettighetssalg og kjøp, om hvem som skal få anledning til å se idrett, sterkt bidrog til at Norges Fotballforbund følte presset så sterkt at de ikke gikk inn for den avtalen som eventuelt hadde gitt mest penger. Det gjorde også at TV2 og NRK inngikk et konstruktivt samarbeid for å få tak i rettighetene, og også legge penger på bordet selvfølgelig, men nødvendigvis ikke like mye penger som Kirch, Murdoch eller Berlusconi ville hatt muligheten til. For Fotballforbundet så plutselig det som var kjernepoenget, nemlig at det er de som i neste runde vil tape på at fotballen ikke går på de store kanalene.

       Det er mange særforbund som skal forhandle fram nye rettighetskontrakter i fremtiden, og jeg tror at denne debatten - og ikke minst Fotballforbundets avgjørelse - har bidratt til at mange vil vegre seg for å gjøre det Ishockeyforbundet har gjort, som de vel i etterkant angrer på, selv om det var en økonomisk lukrativ avtale. Det er vel slik at de færreste faktisk er klar over at det har vært ishockey-VM i disse dager, og grunnen til det er at ishockey-VM har gått på en kanal som ikke alle kan ta inn.

       Når EU-kommisjonen, og senere Regjeringen, kommer tilbake til Stortinget med de forslag som vi er nødt til å implementere, og som vil sikre en nasjonal TV-dekning, vil Stortinget på nytt få anledning til å ta stilling til disse spørsmålene. Jeg håper at departementet, når EU-kommisjonen har ferdigbehandlet saken, går videre på det som ligger der, muligens også stramme det opp, for jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at de sterke pengeinteressene i EU vil forsøke å svekke forslaget til direktiv så mye som overhodet mulig. Men det hindrer ikke Norge å gå et skritt lenger hvis det viser seg nødvendig.

       Jeg har tillit til at kulturministeren også deler det samme engasjement for at det norske folks eierforhold til idretten ikke skal svekkes ved at det bare er de små kanalene - men som har mye penger - som får anledning til selge viktige idrettsbegivenheter til folket.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Denne saken har både en mediepolitisk og en idrettspolitisk side - og begge deler er jo kulturpolitikk.

       Det er etter hvert kommet mye penger inn i norsk idrett. Det er egentlig det denne saken i stor grad dreier seg om. Det er forståelig at idretten søker mest mulig penger ved å selge senderettigheter til de TV-selskapene som betaler best. Men vi som politikere kan ikke bare sitte stille og la saken være avgjort ved det. Hvis store viktige idrettsbegivenheter etter hvert blir sendt på kanaler med relativt smal dekning, og det har vi sett eksempler på nå, vil etter mitt syn også idretten tape på det på lengre sikt.

       Store arrangementer innen folkeidretter bør kunne sees av hele folket. Det er etter mitt syn viktig for folkeidrettens plass i befolkningen. Så kan en selvsagt si, som saksordføreren var inne på, at det får idretten selv vurdere. Men det er for enkelt, for denne saken har også en mediepolitisk side, og det har i hvert fall regjering og storting ansvar for. Det er et spørsmål om allmennkringkastingens plass i vårt mediepolitiske bilde. En virkelig allmennkringkaster bør ha senderettigheter til store og viktige idrettsbegivenheter, hvis ikke er den egentlig ikke lenger en skikkelig allmennkringkaster. Vi har sett tendenser til, som også siste taler nevnte eksempler på, at ganske viktige og store idrettsbegivenheter er sendt på kanaler med relativt smal dekningsgrad i Norge. Endog viktige skiarrangementer - for ikke bare å snakke om fotball - ble sendt på betalings-TV, på FilmNet, for en sesong eller to siden. Utviklingen er allerede godt i gang i gal retning.

       Vi har også sett - noe mange av oss er opptatt av - at viktige fotballkamper har gått på kanaler med mindre enn 50 % dekning i Norge. Så har Norges Fotballforbund, som flere har vært inne på, vært i forhandlinger om salg av rettighetene til hoveddelen av fotballkamper i de kommende sesonger, og de har også vært i forhandlinger med kanaler eller med utenlandske medieselskap som kan selge videre til kanaler som har lav dekning i Norge i dag.

       Det var på grunnlag av dette at flere av oss har engasjert oss i disse spørsmålene. Selv tok jeg det opp med kulturministeren i spørretimen for en tid tilbake, og SV har fulgt opp med dagens Dok.nr.8-forslag som er til behandling. Tilsvarende bekymring er sterk i europeiske land, som gjør at det nå er et direktivforslag til behandling i EU.

       Jeg tror dette engasjementet på politisk hold faktisk allerede har hatt sin positive virkning. Jeg ser ikke bort fra at dette også har vært med i vurderingen når Norges Fotballforbund til slutt inngikk en avtale med TV2 og NRK i fellesskap. Men jeg tror ikke vi kan puste lettet ut og slå oss til ro med at nå går alt greit fordi denne avtalen kom og sikret at fotballarrangementer blir sendt på de to kanalene som har bortimot full dekning i Norge. Kristelig Folkeparti ønsker at vi må sende sterkest mulig signal til så vel departementet som Idretts-Norge om at vi ikke vil tillate en utvikling hvor viktige idrettsbegivenheter blir forbeholdt kanaler med en relativt liten dekning i Norge. Jeg tror derfor ikke det vil skade - tvert om - at departementet nå blir bedt om å forberede og fremme forslag i tråd med det som etter stor sannsynlighet blir EUs politikk, og dermed også trolig norske retningslinjer gjennom EØS-avtalen. Det må være litt interessant for SV å se at EØS og en EU-tilpasning kan ha gode politiske virkninger.

       Flertallets forslag i dagens innstilling er mye løsere hvis en skal vurdere ulike muligheter å få ivaretatt intensjonen på. Det er selvsagt et skritt i riktig retning. Men jeg synes ikke flertallet skulle være så redd for å gi et klarere signal og å be om at det nå blir forberedt det som vi etter all sannsynlighet likevel må ta konsekvensen av, et EU-direktiv som blir gjort gjeldende gjennom EØS-avtalen, og som er mer håndfast og konkret og slår fast det vi ønsker å oppnå. Så jeg vil anbefale Kristelig Folkeparti å stemme for mindretallets forslag. Skulle det falle, får vi håpe flertallets forslag subsidiært i hvert fall kan være et skritt i riktig retning.

       Kjellaug Nakkim (H) : Jeg syns representanten Bondevik viste liten tiltro til at idretten er seg sitt ansvar bevisst. Det syns jeg idretten i aller høyeste grad har vist gjennom Fotballforbundets forhandlinger. Men kan representanten Bondevik si meg hvordan Fotballforbundet eller andre idrettsorganisasjoner skal være ute og forhandle på pris når dere båndlegger forhandlingsretten? Jeg er ikke like sikker som andre representanter i salen på at det forslaget som ligger i EU-kommisjonen, vil bli vedtatt som foreslått. Det er ganske store betenkeligheter ute og går, etter det jeg har registrert. Man henviser til at f.eks ishockey-VM går på en annen kanal. Ja, det er da ikke Norges Ishockeyforbund som har noen innflytelse på det. Normalt sett når det er EM og VM, er det det internasjonale forbundet som sitter på rettigheter og kan selge disse. Og det har heller ikke EU-direktivet tenkt å gå inn og regulere, etter det jeg forstår.

       Men jeg har ikke fått noe svar, verken fra representanten Djupedal eller fra representanten Bondevik, på hvordan man har tenkt at dette økonomisk skal kompenseres. Begge har vært inne på at det er viktig at store midler tilflyter idretten for at en skal kunne ivareta masseidretten. Jeg er enig med representanten Alstad i at forslagsstillerne ikke egentlig vet hva de går inn og foreslår, så jeg skulle ønske jeg kunne få et klart svar tilbake hvordan man har tenkt dette. Eller har også representanten Bondevik tenkt at man skal bruke tippemidlene som et sanksjonsmiddel?

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Hvis en skal innta den holdningen som representanten Kjellaug Nakkim nå gjorde, nemlig at dette overhodet

       ikke kan reguleres fra det offentliges side - det var vel egentlig det hun mente - for dette skal idretten avgjøre selv, ja, da går en jo med åpne øyne inn for en utvikling hvor idrettsarrangementer blir solgt til de høystbydende uansett, og da må vi regne med at de kan bli på en god del kanaler som har liten dekning i Norge, de kommersielle kanalene som hele tiden er avhengig av og tjener godt på reklame. Så jeg må stille et spørsmål tilbake: Hva er konsekvensen av Kjellaug Nakkims holdning? Hva har hun da ment med de alvorlige ord i innstillingen om at dette må vi hindre, og at en må vurdere i departementet ulike tiltak for å unngå dette? Det kan jo da ikke være alvorlig ment, for ifølge Nakkim skal jo alt dette overlates til idretten selv.

       Jeg har stor tillit til idretten, og jeg har relativt gode kontakter der. Men jeg har ikke en så grenseløs passivitet i forhold til idretten at de alene skal avgjøre en sak av stor mediepolitisk og idrettspolitisk karakter. Det er konsekvensen av Nakkims argumentasjon. Jeg er ikke sikker på at de uten videre skal ha krav på en økonomisk kompensasjon fordi samfunnet regulerer at det ikke alltid er de høystbydende som skal få enerett på viktige idrettsbegivenheter. EU har jo arbeidet med dette, og jeg har ikke sett at de har kommet til at en juridisk er forpliktet til slik kompensasjon. Det får vi studere nærmere når dette direktivet nå snart blir ferdigbehandlet.

       Så spør Nakkim meg: Hvordan skal idretten kunne forhandle på pris hvis de er bundet opp? Saken er jo at vi i Norge nå heldigvis ikke bare har én landsdekkende allmennkringkaster, vi har to. Kanskje vi får flere også, men vi har i hvert fall to, slik at det allerede er en konkurransesituasjon. Det er klart at i en slik situasjon vil TV2 og NRK i aller høyeste grad konkurrere også på pris i forhold til Idretts-Norge om å få sendt slike begivenheter, og nå slo de seg sammen for å vinne i konkurransen med kapitalsterke utlendinger.

Hallgrim Berg (H) : I dette forslaget frå Kristeleg Folkeparti og SV brukar dei som utgangspunkt at når det gjeld « særlig viktige sportsbegivenheter », kan ein risikera å « frata en betydelig del av offentligheten muligheten til å følge slike begivenheter i direkte TV-overføringer ».

       Høgre har for sin del også sagt at me gjerne vil at NRK og TV2 samarbeider på dette planet for å kunna forhandla betre og for å ha økonomisk råd til å gje ei rimeleg god dekning av det som skjer på sportsfronten. Men det som er det finurlege med forslaget frå SV og Kristeleg Folkeparti, er at det er så uspesifisert. Det er veldig lett på populistisk grunnlag å stå fram på vegner av sjåarane og vera indignert over at ein ikkje får sjå den og den fotballkampen osv. ved å visa til at « særlig viktige sportsbegivenheter » eller « folkeidretten », som det vart sagt her, ikkje blir vist til publikum.

       Me er vel kanskje samde om fotball og langrenn, men så vart det nemnt ishockey. Den idretten har i dag dekning i ein kanal som er ganske samanfallande geografisk med dei områda av landet som har ishallar, og der det er rekruttering til den idretten. Eg ser ikkje på det som ei nasjonal ulukke om ikkje ishockey-VM fyller sendetida i NRK dag ut og dag inn i fleire veker, så her må ein bestemma seg for kva som er « særlig viktige sportsbegivenheter ». Bondevik nemnde også viktige fotballkampar. Men kva er det? Er det landskampar for Noreg eller er det seriekampar i Italia, Spania, Tyskland osv.? Eg vil rett og slett stilla dette spørsmålet til representanten Bondevik: Kor stor del av sendeflata i norske allmennkringkastarar skal vera sport? Det er då andre tema som også skal dekkjast for ålmenta.

Kjell Magne Bondevik (KrF) : Jeg holdt nesten på å si - jeg tror jeg sier det likevel - at her er jeg kanskje ikke helt representativ for Kristelig Folkepartis generelle holdning, for jeg ville nok være nokså liberal med hensyn til å la sport ha en stor del av sendeflaten i våre allmennkringkastere, men det er ikke sikkert alle andre i vår stortingsgruppe er like begeistret for det, så her skal jeg være forsiktig. Men når representanten ber meg om en definisjon av hva som f.eks er viktige fotballbegivenheter, skal jeg selvsagt også være forsiktig, men i Norge vil det først og fremst være landskamper som Norge spiller, det vil være tippeligakamper, det vil være cupen, og det vil være internasjonale cuper, først og fremst Europa Cup hvor norske lag måtte være med, som Champions League. Jeg er fullstendig klar over at en ikke kan forlange et regelverk som gjør at absolutt alle fotballkamper skal gå på TV2 eller NRK, for da ville vi ikke ha nok med de tre kanalene de disponerer 24 timer i døgnet - noen av oss er glad for at vi kan få inn andre kanaler av den grunn.

       Jeg synes Høyres holdning her er oppgivende. Jeg skjønner at Høyre også vil stemme mot II i innstillingen, altså de vil ikke be Regjeringen vurdere andre tiltak engang enn det mindretallet går inn for, for så å komme tilbake til Stortinget med det. Det betyr da at en overlater dette ikke bare til idretten, som en prøver å gi inntrykk av, men en overlater det til markedskreftene, for det er storkapital ute og går her, internasjonale medieselskap, så en må ikke gjøre dette til et spørsmål om å være snill med idealistiske, fattige norske idrettsorganisasjoner. Det er snakk om internasjonale pengesterke medieselskaper som Kirch, Murdoch og Berlusconi - det er det det dreier seg om. Derfor må vi sannsynligvis ha en regulering av dette, og det har vi foreslått. Får vi ikke den som EU nå kanskje kommer opp med, får vi vurdere andre tiltak, men kommer EU opp med noe, må vi sannsynligvis inn under det likevel, og da kommer de spørsmålene en nå forsøker å stille Kristelig Folkeparti og SV, til hele Stortinget og ikke bare til oss.

Presidenten: Kjellaug Nakkim har bedt om ordet til replikk. Presidenten vil gjere merksam på at ein og same representant ikkje kan ha meir enn to replikkar i same replikkordskifte.

       Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk, og replikkordskiftet er slutt.

       Grethe G Fossum (A) : Hvis denne ordvekslingen er et eksempel på hva vi kan vente oss av et eventuelt nytt regjeringssamarbeid, kan dette bli interessant. Her har vi nemlig en stor forskjell mellom Høyre og Kristelig Folkeparti som går på styringslyst og styringsulyst.

       Når det er sagt, vil jeg si at det er flott å ha interesse for komiteens arbeid. Kanskje det burde være slik at vi byttet navn i neste periode og ble kalt sportskomiteen, for da tror jeg at det ville være interesse for det komiteen stelte med.

       Nå er det også slik at vi hvis vi ser på presselosjen her i dag, er den tom. Mediene bryr seg altså ikke noe om hva vi driver med her når vi prøver å styre mediepolitikken. Og idrettsbevegelsen er heller ikke representert, noe som sier oss at her bør en kanskje bruke noen virkemidler for å få dem på banen.

       SV har i denne vårsesjonen i Stortinget lagt fram en rekke Dok.nr.8-forslag som baserer seg på aktuelle problemstillinger i samfunnet.

       Forslaget om å bruke virkemidler for å sikre nasjonal TV-dekning av viktige sportsbegivenheter har vært drøftet i mediene. Det resulterte i at SV straks ville finne og legge fram en løsning på disse problemene. Det er vel ofte slik at når en handler raskt og prøver å finne raske løsninger, er det ikke sikkert at løsningene er gode nok på lang sikt.

       Jeg deler mange av de bekymringene som SV har for utviklingen, både innenfor idrettssektoren og innenfor mediesektoren. Vi ser at det norske folk er interessert i idrettsarrangementer. Vi er storforbrukere av sportsbegivenheter. Vi sluker sportssidene i avisene og samler oss om fotball- og håndballkamper når de kommer på de riksdekkende kanalene.

       Idretten trenger denne oppslutningen. De trenger ikke bare aktive sportsfolk, men også andre; supportere, heiagjenger og interesserte. Det er viktig for interessen at alle får ta del i store idrettsarrangementer som betyr noe for nasjonen. Det er ikke bare de store medieselskapenes ansvar, men også et ansvar som hviler på idretten selv.

       I Norge har vi to landsdekkende TV-kanaler, NRK og TV2. Det er min oppfatning at disse kanalene bør sende store nasjonale begivenheter. Men selv om villigheten er sterk, er dette ikke mulig uten at idretten selv og TV-selskapene samarbeider. Samarbeid nasjonalt er ikke nok. Det trengs også internasjonalt samarbeid på dette området, og - jeg må si det så sterkt - jeg tror at vi finner det innenfor EU. Som motstander er det ikke godt å innrømme det, men sånn er det faktisk. Derfor er det Arbeiderpartiets og Senterpartiets forslag som gir uttrykk for vilje til å sikre både en internasjonal og nasjonal styringsmåte, og som er det fremtidsrettede forslaget.

       Forslaget fra mindretallet ser nok besnærende ut, men hva betyr det egentlig i praksis? Jo, det betyr at det eneste TV-selskapet som har muligheten til å kjøpe opp sportsbegivenheter, og som ikke er riksdekkende i Norge, er TVNorge. Dette forslaget gjelder altså forbud mot at TVNorge sender særlig viktige sportsbegivenheter. TV3, som sendes fra England, kan fritt gjøre som de vil.

       Det er et viktig område vi behandler i dag. Mindretallets forslag tar for seg en veldig snever del av det, det har ikke gått langt nok. Jeg tror at selv om både SV og Kristelig Folkeparti har sagt at de syns at flertallets forslag er for vidt, går vi i samme retning. Det er faktisk det viktigste.

       Man snakker så negativt om Kirch, men det hender noen ganger at det også kan være positivt. I Sverige ble det, så vidt jeg vet - da de kjøpte opp tippekamper der borte - billigere for svenske TV-kanaler å kjøpe dem tilbake enn om de hadde gått direkte i forhandlinger. Markedskreftene fungerer sånn at er det ikke grobunn i folket for for å se på disse sportsbegivenhetene, så er det heller ikke noe pris i det.

Grethe G Fossum (A) : Representanten Nakkim etterlyser hva slags tiltak jeg kunne tenke meg å bruke for å styre sportsbegivenhetene som blir sendt på TV-kanalene i Norge. Jeg tror ikke jeg har noe svar på det akkurat nå, men jeg har ikke lyst til å ta fra Regjeringen ansvaret for å komme fram med en rekke forslag om hvordan en kan gjøre det etter at en har vurdert både den internasjonale og den nasjonale situasjonen. Det er jo akkurat det forslaget legger opp til, og det kunne være interessant å spørre representanten Nakkim om hvorfor hun ikke kan være med på et eneste lite tiltak for å sikre at en kan få nasjonale begivenheter i hvert fall på våre riksdekkende kanaler.

       Representanten Nakkim sier også at hun syns det er bedre å satse på idretten. Nå er jeg ganske godt kjent innenfor idretten, og jeg vet at det ikke bare er duer der. Det er også noen rovfugler som er ute etter å tjene mest mulig penger, naturligvis i den hensikt å utvikle idretten videre. Men det er et krysningspunkt her, mellom idrettens interesse for penger og allmennhetens interesse for å få se begivenhetene. Og hvis ikke idretten selv klarer den balansegangen, er noen nødt til å regulere det.

Øystein Djupedal (SV) : Det var representanten Fossums svar på replikken fra Kjellaug Nakkim som fikk meg til å ta ordet. For er det virkelig sånn at Arbeiderpartiet ikke ser for seg et eneste tiltak for å oppnå det som også er intensjonen i flertallets forslag? Er det altså ikke et eneste forslag til hvordan man skal prøve å nå det som etter hva jeg forstår, er en slags tverrpolitisk målsetting om å sikre folkets eiendomsrett til idretten også gjennom nasjonale kanaler? La meg bare understreke det som er poenget i SVs forslag, og som også er den sentrale premissen for den debatten som går i EU, nemlig at det er nasjonal lovgivning som skal legges til grunn. Det betyr altså at et idrettsengasjement der et norsk idrettsforbund, eller særforbund, har rettighetene, kan reguleres av nasjonal lovgivning. Også EU-kommisjonæren har sterkt understreket at den prosessen som er på gang i EU, egentlig har som målsetting å munne ut i nasjonal lovgivning.

       Da må jeg få lov til å spørre på nytt: Er det virkelig sånn at fraksjonslederen i kulturkomiteen, som også er i regjeringspartiet, ikke har sett for seg et eneste tiltak? Det kan da umulig være riktig. Jeg antar at jeg hørte riktig, men håper jeg hørte feil. Jeg skal gi representanten Fossum anledning til nok en gang å svare på hvilken type nasjonal lovgivning hun mener er fornuftig for å sikre det som er målsettingen, nemlig at det blir de store, riksdekkende nasjonale kanalene som skal gis anledning til å sende de store, viktige sportsarrangementene?

Grethe G Fossum (A) : Jeg vil få lov til å replisere til representanten Djupedal at også deres forslag henvender seg til Regjeringen og ber den om å « fremme forslag som tar sikte på » osv. Etter det jeg kan se, er det ikke noen praktiske tiltak her som vil sikre dette, bortsett fra ett, nemlig at det eventuelle tapet idretten vil lide ved at den ikke får nok penger fra TV-rettigheter, må kunne kompenseres enten av staten eller på andre måter.

       Men siden Djupedal har gjort det til et poeng at Arbeiderpartiet ikke har noen forslag til hvordan man skal styre dette, kan jeg jo si at det har jeg tenkt å be Regjeringen finne ut. Vi har forslag som kommer fra England, hvor de har tatt opp i parlamentet hvordan de har tenkt å ordne dette, men det er ikke sikkert det passer for Norge. Den lovgivningsprosessen skal vi i hvert fall være med på å forme. Men å binde debatten akkurat nå, har jeg ikke lyst til å gjøre.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

       Før neste talar får ordet, vil presidenten foreslå at dei som måtte teikne seg på talarlista etter statsråden, får ei taletid på inntil tre minutt. - Det vert sett som vedteke.

       Arne Haukvik (uavh.) : Fyrst må eg seie meg samd i det Eli Sollied Øveraas sa; det var mange viktige innspel der.

       Elles må eg gratulere NRK og TV2 med at dei har lært. Me hugsar korleis NRK og TV2 overbaud kvarandre da TV2 var fyrst på banen når det galdt å sikre seg overføringa av engelske fotballkampar. Det førte til at TV2 spytta ut 50 mill. kr ekstra for dei rettane som NRK hadde hatt i 30-40 år. TV2 baud over NRK. Det var pengar som blei sende rett ut av landet, og som kunne ha vore bruka her heime til norsk idrett og norske idrettsoverføringar. Så eg får iallfall gratulere NRK og TV2 med at dei nå har skjønt at i det vesle landet me har, bør dei samarbeide. Når me har to stasjonar som er riksdekkande, og dei er dei einaste som har lov til å vere det førebels, er det viktig at dei da er samde om at dei nå får dele oppgåvene med å overføre fotball på norsk fjernsyn.

       Nå kan ein sjølvsagt diskutere om potten var stor nok eller ikkje - det er ei sak for seg. Men det er i allfall eit framskritt at dei fekk den avtala, så får dei dele på godbitane etter kvart. Så får me da håpe at både NRK og TV2 har vett til å sjå det nesten som ei plikt at dei skal overføre anna idrett enn bare massemønstringa og fotballhysteriet, som går over alle grenser, at dei òg har lyst til og skjønner poenget med å overføre idrett for ungar og ungdom, mindre idrettar som orientering, padling og roing f.eks., og at dei òg har vett og samvit til å betale småsærforbunda, slik at dei overlever - slik at det ikkje berre blir fotball igjen her i landet. Og eg er sikker på at det er så mange som er interesserte i andre idrettar enn fotball, at dei bør vere glade til at nokon gjev dei gode råd om det. Me er glade for at NRK nå etter kvart har skjønt at dei ikkje er heilt aleine, som i sine velmaktsdagar, då dei hadde monopol og trudde dei kunne gjere akkurat som dei ville. Men nå har dei vel lært å oppføre seg i mange år, og det er me glade for.

       Elles er eg for så vidt glad for at dei har reist denne saka her, dei som har kome med framlegget. Det er jo nyttig og nødvendig å ta ein gjennomgang av dette ein gong iblant. Men dei seier her at « idretten i stor grad er finansiert med offentlege midlar ».

       Det får dei seg til å seie! Og det er i alle fall ikkje riktig, dersom me ikkje da seier at spelemidlar er offentlege midlar. Men me må ikkje gløyme at det var idretten sjølv som tok initiativet til fotballtipping i si tid, og at samfunnet laga reglar og etter kvart bestemte kva pengane skulle gå til. Og det er for så vidt ikkje så gale at dei gjer det, men det er i alle fall ikkje offentlege midlar - offentlege løyvingar i vanleg forstand. Det er berre småpengar. Det er ikkje meir på årsbasis enn det den førre kulturministeren hadde til jubileumsgåve til Idrettsforbundet. Det er berre 4-5 mill. kr. Så det er i alle fall småpengar.

       Så eg håpar at dei to store selskapa og dei andre også for så vidt skjønner poenget med at me har anna idrett i dette landet som òg fortener å bli vist fram, og som er veldig godt stoff, og særleg er det veldig inspirerande at idrett for ungar og ungdom skal kome fram.

Statsråd Turid Birkeland : Jeg har ikke tenkt å blande meg vesentlig inn i debatten om hvorvidt det var de som leste forslaget, som jobbet på nattetid. Jeg opplever at vi her har en enighet i Stortinget mellom alle, unntatt Høyre og Wetterstad, om at medie- og idrettssiden er en business hvor vi vil trenge regulering for å sikre det som er vårt felles mål, nemlig at folk i Norge skal ha muligheten til å se store nasjonale idrettsbegivenheter. Høyre har fortsatt sin klokkertro på markedet - det får vi bare registrere - selv om det ser ut til at resten at folket har registrert for lenge siden at markedet på dette området slett ikke fungerer.

       Jeg opplever forslaget som svært velmenende. Jeg opplever også at det tar litt feil av i avhoppet, men at vi sammen skal sørge for en vakker landing utpå høsten som gjør at vi da er i stand til å nå dette målet.

       Representanten Djupedal sa at det ikke er ofte SV må skjele til EU for å hente ideer og inspirasjon. Det kan jeg saktens være enig i, og er derfor også glad for at de noen ganger gjør det. Men i dette tilfellet hopper de på en måte over poenget, nemlig at det er i EU, gjennom en europeisk avtale man kan oppnå en regulering på dette området som også holder i forhold til arrangementer som er av annet enn nasjonal betydning.

       Videre sa representanten Djupedal at det forslaget som Stortinget her har fått på bordet, er identisk med det som EU kommer med i løpet av sommeren. Det er ikke riktig. Og det er en vesentlig forskjell, nemlig at man i EU legger hovedvekten på tiltak overfor den som kjøper rettighetene - rettighetskjøperen - og ikke som i antydningene som det ligger i forslaget fra Kristelig Folkeparti og SV her, om at tiltakene legges inn i forhold til arrangør eller rettighetshaver. Det gjør at man på europeisk side skjærer klar av noen problemer, mens forslaget som det ligger på bordet her, gir oss noen problemer. Når det gjelder de tiltakene som nevnes, er det ikke bare det at man ikke treffer blink, man treffer helt feil blink. Det er ikke toppidretten som trues av disse virkemidlene og pisken som bl.a representanten Djupedal har sagt han vil bruke, men det er breddeidretten og den lokale delen av denne som kan komme til å bli

       rammet med slike tiltak som man tenker seg i forhold til tippemidler. Det andre poenget er at det som ligger her av uklarhet omkring kompensasjon, i verste fall kan bety at idretten ikke bare får et sugerør inn i statskassa, men en hel kabel, som gjør at vi i beste fall kan tale om noe uansvarlig budsjettpolitikk, hvilket i hvert fall for noen av oss er litt bekymringsfullt.

       Det som har vært departementets og min holdning hele tiden, er at vi har vært svært opptatt av å påvirke den prosessen som nå skjer i EU, fordi vi ser at det er på dette nivået vi må inn med felles tiltak for å kunne sikre at folk skal få muligheten til å se viktige nasjonale sportsbegivenheter. Det har jeg gjort klart for Stortinget før i opptil flere spørretimer. Den 10. mars var det høringsmøte med Kulturdepartementet, idrettsorganisasjoner og mediesiden. Deretter tok vi opp spørsmålet i Nordisk Ministerråd for å få en felles nordisk holdning. Og det har senere - den 11. april - vært tatt et initiativ fra norsk side for å få til en felles holdning i EFTA, slik at vi i fellesskap kan påvirke EU. I slutten av juni ser det ut til at EU vil ha ferdigbehandlet det nye TV-direktivet som sportsrettighetene er en del av. Og da vil vi selvfølgelig umiddelbart sette i gang høring og så komme tilbake til Stortinget med nye virkemidler. For det er slik at EU kun vil sikre spesielle, store nasjonale og internasjonale begivenheter, som da godkjennes ut fra disse kriteriene. Her vil også naboland forpliktes til å sikre seg mot omgåelser av disse.

       Utover disse helt spesielle begivenhetene kan det være andre som det kan være riktig å sikre, og hvor nasjonalt virkende lovgivning utover EU-forpliktelsene kan være fornuftig. Og i det arbeidet kommer vi bl.a til å se til andre land - hvordan de tenker seg å implementere denne lovgivningen - bl.a til Storbritannia.

       Jeg har heller ikke tenkt å starte en EU-debatt med kulturministeren. I det spørsmålet er vi ikke enige, men SV, som et sant internasjonalistisk parti - vi henter våre idéer både herfra og derfra - har aldri ment at EU er en styggedom som utelukkende er lagd for å straffe mennesker, det kan også komme kloke forslag derfra, er vi innforstått med. Det er i grunnen det som er mitt anliggende til kulturministeren. Så langt jeg kjenner saksprosedyren i EU, skal altså siste behandling være i juni, og da vil det komme et rådsdirektiv som de ulike medlemsland, og også Norge gjennom EØS-avtalen, skal innarbeide i sin egen lovgivning. Vi vet ennå ikke hva det endelig forslaget fra EU vil bli. Vårt forslag her i dag er etter mønster av det opprinnelige forslaget, som det var grunn til å tro kom til å samle oppslutning, men jeg innser jo at det ikke nødvendigvis er det endelige forslaget. Mitt anliggende til kulturministeren er følgende: Hvis det viser seg at det EU kommer fram til, etter kulturministerens mening ikke er tilstrekkelig til å ivareta de interessene som et bredt flertall her i salen ønsker å ivareta, betyr det at statsråden da vil ta initiativ til å gå lenger og sikre at de interessene som vi er opptatt av, skal ivaretas? Det er vel sånn at det som vil bli vedtatt av EU, vil være minimumsrettigheter - eller hva man nå skal kalle det - og at vi har anledning til å vedta en eventuelt strengere lovgivning.

       Ellers vil jeg si at det forslaget som vi har framsatt her, vel har bidratt til voksenopplæring for kulturministeren på idrettsfronten, et saksfelt som hun i utgangspunktet vel ikke hadde veldig stort engasjement for og kunnskap om.

Statsråd Turid Birkeland : Hadde jeg vært hårsår, kunne jeg ha tatt siste lille setning fra Hr. Djupedal fornærmende opp, men siden jeg faktisk har en ganske sporty livsinnstilling, skal jeg la den passere!

       Når det gjelder det han egentlig spurte om, er det altså slik at EU kommer med de endelige bestemmelsene antakeligvis i slutten av juni. Da har medlemslandene 18 måneder til å implementere disse.

       På spørsmålet om bestemmelsene vil være tilstrekkelige, vil jeg svare at det på en måte er en selvfølge at vi må komme med nasjonal lovgivning, all den tid EUs forslag sier at de enkelte medlemsland må finne sin lovgivning på dette området. Så får vi finne virkemidler som gjør at de nasjonale tiltakene vi da måtte ønske å sette i verk, faktisk kan være effektive og ikke bare blir symbolpolitikk, men realiteter som styrer det som er mulig å styre, og at vi klarer å skjære klar av spørsmål om rettigheter, kompensasjon og tiltak som vil gjøre vondt verre i forhold til breddeidretten.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet, og debatten om sak nr. 6 er slutt.

       (Votering, sjå side 3366)