Jon Lilletun (KrF)

       Komiteinnstillinga vart avgjeven den 6. mai. Framlegget til revidert nasjonalbudsjett for 1997 låg då ikkje føre. Regjeringa la fram revidert nasjonalbudsjett med tilhøyrande proposisjon den 13. mai. Her fylgjer Regjeringa opp føresetnaden frå komiteen si side om løyvingsframlegg når det gjeld 1997.

       I utkastet til vedtak heiter det at midlar vert å løyve. Dette må tydast som ein føresetnad om løyving under handsaminga av revidert nasjonalbudsjett. I, punkt 3, i utkastet til vedtak frå komiteen si side - ved fleirtalet, Arbeidarpartiet og Høgre - lyder:

       « Det bevilges i alt 150 mill. kroner som forutsettes benyttet til tilleggslitteratur ... »

       Dette er meint som ein føresetnad for finansieringsplanen for lærebøker for 2. - 10. klassetrinn, og vert å forstå slik:

       « Det forutsettes bevilget i alt 150 mill. kroner som benyttes til tilleggslitteratur » osv.

       II, 3. punktum, dvs. siste setning, skal lyde:

       « Innenfor en totalramme på maksimum 200 mill. kroner forutsettes bevilget 100 mill. kroner til dette ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for 1997 og etter behov resterende bevilgninger ved behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for 1998. »

       Frå 15. juni 1993, då Stortinget vedtok å sette ned skulealderen til 6 år frå skuleåret 1997-98, og fram til dei sakene vi handsamar i dag, har alle vedtaka vore viktige steg for Arbeidarpartiet sitt mål om at alle 6-åringar skal starte på skulen hausten 1997.

       Når eg hevdar at Reform 97 er den best planlagde reforma, er det m.a. fordi kommunane, som har ansvaret for å gjennomføre reforma, har hatt lang tid til å planlegge den praktiske gjennomføringa, med skulestart seinast hausten 1997.

       I den samanhengen er det viktig å minne om regjeringa Brundtland sitt langtidsprogram for perioden 1990-1993. Der står det:

       « Forholdene må legges til rette slik at 6-åringene gradvis kan tas inn i skolen. »

       Det var mange kommunar som alt då såg dette som eit signal om kva som ville kome i åra framover, og det var kommunar som såg dette som ei moglegheit for å gi 6-åringane eit skuletilbod og ikkje som eit problem.

       Alt i 1991 vart det gjort ei lovendring, slik at 6-åringane kunne takast inn i skulen under barnehagelova.

       Stortinget sine vedtak omkring tidspunkt for skulestart og vedtak om prinsipp og retningslinjer og læreplan er ein dokumentasjon på at det er heilt grunnlaust å hevde at kommunane har hatt kort tid på å planlegge Reform 97.

       Når eg hevdar at Reform 97 er den best førebudde reforma, er det m.a fordi gjennomføringa har vore omfatta av ei brei og grundig høyring med nærast alle tenkjelege organisasjonar og grupper som har vore engasjerte i denne saka. Det er difor mange som bør føle at dei har ein del i den nye 10-årige grunnskuleopplæringa her i landet.

       Alle som har hatt behov for å kome med synspunkt på denne reforma, har fått høve til det, og ser ein dette over tid, har vel dei aller fleste innbyggarane i landet hatt ei meining om denne saka.

       At denne grunnskulereforma har skapt eit sterkt og breitt engasjement rundt om i heimane, i lokalsamfunn, i alle kommunane og her i Stortinget over fleire år, er ein god dokumentasjon på at denne reforma har vore grundig utgreidd frå alle kantar. Det er ikkje noka overdriving å seie at den har vore gjennomlyst frå topp til tå gjennom fleire år. Og kva seier det oss? Jo, at demokratiet fungerer, at utdanning og spesielt einskapsskulen har ei sterk forankring i den norske folkesjela.

       Når eg hevdar at denne reforma er den best finansierte, er det m.a. grunngjeve med at det aldri før har vore eit så nært og detaljert samarbeid mellom staten og kommunane omkring det økonomiske grunnlaget for ei reform. Ved kvar korsveg - og dei har det vore mange av - der Stortinget har handsama spørsmål omkring grunnskulereforma, har økonomien vore eit sentralt tema. Eg vil gjerne vise til vedtak om full dekning av dei reformrelaterte utgiftene, med grunnlag i ei detaljert oversikt over behovet for investeringar i skulelokale i den einskilde kommune.

       Stortingets vedtak om etterberekning som skal leggast fram i kommuneøkonomiproposisjonen i 1998, og dagens innstilling om moglegheit til å søke om dekning av dokumenterte meirutgifter innafor ei totalramme på 200 mill. kr for dei kommunane som må nytte mellombels skulelokale, og at Arbeidarpartiet og Høgre i denne innstillinga gjer framlegg om 150 mill. kr som ekstramidlar til tilleggslitteratur utover løyvingane til lærebøker, er dokumentasjon på det grundige arbeidet som er gjort for kvalitetssikring også på dette området i reforma.

       Det har vore viktig for Arbeidarpartiet i arbeidet med denne reforma å skape tryggleik og stabilitet i forhold til kommunane og å vise respekt for dei kommunane som er godt i gang eller alt no har 6-åringane på plass i skulen.

       Ein viktig føresetnad for å få dette til, samstundes som ein legg til rette for dei som kom seint i gang, er at Stortinget sine vedtak gjennom dei åra denne reformprosessen har pågått, skulle stå fast. Det har ikkje alltid vore like enkelt. Handsaminga i Stortinget viser at Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og SV ved fleire høve har fremma utsettingsframlegg som kan ha skapt uvisse omkring det vedtekne oppstartingstidspunktet, hausten 1997. Det kan vere grunn til å tru at denne uvissa ikkje nettopp har verka inspirerande på ordførarane rundt om i landet. No veit eg av erfaring at ein ikkje skal undervurdere ordførarane si vurderingssevne og sjølvstendige handlekraft, men det er vel grunn til å tru at mange har lytta til sine partifellar i Stortinget også i denne saka.

       Det er vel heilt naturleg at ein tek si eiga stortingsgruppe på alvor i ei så viktig sak som t.d. grunnskulereforma. For meg er det heilt naturleg i tilknyting til handsaminga av statusrapporten for skulelokale til 6-åringane å stille spørsmålet: Ville innhaldet i statusrapporten vi no handsamar, ha sett endå betre ut viss det ikkje gjennom heile reformprosessen var skapt så stor uvisse omkring oppstartingstidspunktet for Reform 97?

       Kristeleg Folkeparti og SV har heile tida hatt eit prinsipielt standpunkt mot skulestart for 6-åringar. Senterpartiet var for reforma sitt innhald, men etter at vedtaket om det var på plass, har det vore eit viktig og nærast overordna mål for Senterpartiet å få utsetting av skulestart for dei 6-åringane som ikkje alt har eit skuletilbod.

       No er rett nok argumentasjonen frå Senterpartiet at kommunane på fritt grunnlag skal kunne vurdere den lokale situasjonen i høve til om kommunen har tenlege skulelokale. Men det er likevel ein realitet at ved nærast alle krossvegane der Arbeidarpartiet har stått fast på målsettinga om skulestart i 1997, og der Stortinget har drøfta kvalitetssikring av innhaldet og dei økonomiske føresetnadene for reforma, har Senterpartiet stilt krav om at dei kommunane som ynskjer det, skal kunne utsette skulestarten for 6-åringane. Det er nok diverre situasjonen i dei sakene vi handsamar i dag også.

       Eg meiner det hjelper lite at Senterpartiet gjer framlegg om større løyvingar til det meste når kravet er at skulestarten hausten 1997 ikkje skal gjerast gjeldande for alle 6-åringane i landet.

       For Arbeidarpartiet har det vore heilt sentralt og avgjerande å stå ved vedtaket som Stortinget gjorde den 15. juni 1993 om å senke alderen for skulestart til det året borna fyller 6 år frå skuleåret 1997/98. Men grunnskulereforma handlar ikkje berre om 6-åringane. Reform 97 er ei reform for heile grunnskulen. Stortinget sine vedtak og debattane om planlegging, førebuing, innhald, finansiering og kvalitetssikring av Reform 97 har vore viktige og avgjerande føresetnader for å nå målet om ein 10-årig grunnskule.

       Med den nye 10-årige grunnskulen er vi nærast i mål med omstrukturering av utdanningssystemet her i landet, og vi har lagt grunnlaget for å gi elevane eit felles fundament for å utvikle kunnskapar, prestasjonar og evner. Vi har lagt grunnlaget for ein skule som skal førebu elevane til eit liv i familie og samfunn, ein skule som har eit medansvar for å skape eit godt oppvekstmiljø for born og ungdom, ein skule som tek opp i seg dramatiske endringar i arbeidsliv og familiestruktur, ein skule som skal medverke til å møte den teknologiske utviklinga og hindre at det vert ny ulikskap mellom menneska i dette landet. Og sist, men ikkje minst er hovudmålet for Arbeidarpartiet å skape ein einskapsskule med respekt for ulikskap, menneskeverd og toleranse.

       Eg meiner at så kort tid før skulestart er det viktig at vi i våre haldningar, synspunkt og vedtak set borna sin situasjon i sentrum - alle dei som no ventar på å få høve til å starte på skulen frå hausten 1997. Eg og Arbeidarpartiet føler at tida for omkamp knytt til skulestart frå hausten faktisk bør vere over i dag.

       Eg reknar med at eg høyrde rett. Kaldhol sa m.a. at dette er den best mogleg planlagde og den best mogleg økonomisk planlagde og finansierte reforma arbeidarpartiregjeringa nokon gong har stått for. Ja, den har etter kvart begynt å ta fasong takka vere Stortinget, takka vere at Stortinget gong på gong har tatt tak i saka, gjennom budsjettinnstillingar bedt Regjeringa kome med forslag og innhente opplysningar frå kommunane om kva behovet er. Og denne saka som vi har til behandling i dag, har også gått gjennom ein prosess i høve til det regjeringspartiet la fram i si stortingsmelding. Den har gått gjennom ein prosess ved at partia i Stortinget har taua regjeringspartiet fram til dei standpunkta det etter kvart har kome til.

       Senterpartiet har gått føre i spørsmålet om full kompensasjon og fremma forslag først og fremst av omsyn til å kvalitetssikre reforma. No erkjenner også Arbeidarpartiet at den framdrifta som ein står for, er kostnadsdrivande og kvitterer ut spesielt midlar i tilknyting til mellombels lokale. Her innfører Arbeidarpartiet eit nytt prinsipp der det går vekk frå full kompensasjon og seier at no opererer vi med tak. Og eg vil gjerne vite: Er dette eit nytt prinsipp?

Ottar Kaldhold (A) : Eg vart faktisk svært glad for det representanten Holte starta med. Dersom fleire enn Holte oppfatta mitt innlegg som det var ein lovsong omkring det arbeidet som Regjeringa og Stortinget har gjort knytt til denne reforma, har eg faktisk oppnådd det som var meininga. Det var faktisk å seie at no er vi i ferd med å gjere eit nytt historisk vedtak, knytt til ei viktig reform for borna og ungdommen i dette landet i tida framover. Det var mi meining at det nettopp skulle høyrast ut som vi no er i ferd med å kome i mål.

       Ja, undervegs med denne reforma som vi har prøvd å skape, kvalitetssikre og få på plass, har det vel også vore parti - også Senterpartiet om eg ikkje mishugsar meg - som ved enkelte høve faktisk har foreslått å løyve meir pengar knytt til reforma enn det kommunane faktisk har bedt om å få. Men no seier også historia, dersom vi ser på det som har skjedd etter krigen, at det nærmast alltid har vore slik at det er dei forslaga som Arbeidarpartiet har lagt fram til behandling i Stortinget, som har vore grunnlaget for dei fleste viktige vedtak som har vore gjorde. I mange samanhengar har det vore slik at dei andre partia også, som t.d. i denne saka, har gitt uttrykk for at ein vil ha meir til det eine, eventuelt mindre til det andre, og at det har enda opp med at ein har kome fram til semje, til eit kompromiss. Dette er faktisk det nivået Stortinget då meiner at løyvinga bør ligge på, og i den samanhengen er også Arbeidarpartiet tilfreds med at vi undervegs heile tida har jobba saman for å få til ei skikkeleg kvalitetssikring av denne reforma.

       Mitt anliggende er egentlig seriøsiteten i den behandlingen vi tidligere har gjort, nemlig at vi har sagt - og vi har trudd at flertallet stod fast på at det faktisk var slik - at kommunene kunne forvente å få de pengene som er reformrelatert. Ved da å innføre 200 mill. som maksimalgrense for investeringer, må jeg si at de har gått bort fra det prinsippet som jeg trodde på, og som jeg også har hørt Arbeiderpartiet aktivt har argumentert for.

       Saksordføreren driver også og harselerer med at et mindretall i Stortinget i dag på nytt vil fremme et forslag som vil medføre at enkelte kommuner kan få utsettelse hvis de selv mener de ikke har et godt nok tilbud. Jeg skal gladelig innrømme at det ikke er med lett hjerte SV er med på det forslaget i dag. Vi skulle gjerne ha sagt at det ikke var nødvendig å fremme det. Men i det vedtaket Arbeiderpartiet selv fremmer sammen med Høyre, står følgende setning:

       « Regjeringen gis fullmakt til å iverksette nødvendige tiltak dersom skoletilbudet ikke tilfredsstiller kvalitetskravene. »

       Det er en totalt meningsløs setning, som jeg ber saksordfører klargjøre. Hva betyr det? Betyr det også utsettelse i verste fall?

Ottar Kaldhol (A) : Det området som representanten Djupedal var inne på, dreier seg også om ei kvalitetssikring av reforma nokre få månader før skulestart. Frå Arbeidarpartiet si side er det viktig at vi skil mellom såkalla permanente løysingar og mellombels løysingar. Det er ikkje grunn til å tvile på at permanente løysingar av skulelokale vert fullfinansierte under omgrepet « reformrelaterte utgifter ». Det veit også representanten Djupedal.

       Så seier vi då i eit forslag vi har saman med Høgre, at vi meiner det kan vere grunn til å vurdere dokumenterte - eg understrekar dokumenterte - meirutgifter knytte til mellombels løysingar. Slik som situasjonen faktisk er utover landet, ville det overraske meg mykje om desse utgiftene vil overstige det Stortinget no er invitert til å gjere vedtak om. Frå vår side er det også føresetnader for at desse dokumenterte meirutgiftene skal kunne utløyse løyvingar. Mellom anna er det ein viktig føresetnad sett frå vår side i alle fall at desse mellombels løysingane skal verte permanente.

       Vi meiner derfor at vi her har gitt signal om endå ei kvalitetssikring av reforma på visse faste kriterium, som departementet får høve til å vurdere dei søknadene etter som eventuelt måtte kome frå den enkelte kommune.

Jon Lilletun (KrF) : Det ville vere langt frå denne representantens intensjon å vere imot at nokon framfører lovsong, så det har eg stor forståing for at representanten Kaldhol gjer. Men samstundes må eg nok seie at nyansane ikkje var veldig sjenerande til stades.

       Fyrst ei erkjenning: Det er ein tankekross at det at ein del av oss har meint tempoet er for stort, og har stått fram og snakka for utsetjing, kan ha skapt ein del uro. Det erkjenner eg, og det er ein tankekross, men nokre gonger kan ein ikkje leggje vekk politiske standpunkt og kva ein meiner er best fordi om det kan få konsekvensar. Eg erkjenner likevel at det er ein tankekross, og det er ikkje alltid enkelt.

       Men så til spørsmåla: Er Kaldhol overtydd om at dette kan gjelde Oslo, at ordførarane der - tidlegare frå Arbeidarpartiet, no frå Høgre - har høyrt på desse signala frå opposisjonen i Stortinget? Kva meiner Kaldhol om dei rapportane vi har fått om tilhøva, tilhøve som Arbeidstilsynet har påtalt, foreldre har påtalt, lærarorganisasjonane har dokumentert? Er det tilfredsstillande det vi ser i Oslo, eller er òg representanten Kaldhol noko uroleg for det?

       Og så: Fyrste gongen reforma var fremja i Stortinget, snakka ein om ein totalkostnad på om lag 1 milliard kr. Trur representanten Kaldhol at beløpet hadde vore nokolunde i den storleiken det er i dag, som kompensasjon, om ikkje opposisjonen hadde drive det fram til å verte høgare, eller er han samd i at sluttresultatet er atskilleg mykje betre på grunn av at det har vore ein oppegåande opposisjon i forhold til denne saka?

Ottar Kaldhol (A) : Vi er alle saman kjende med at hovudargumentasjonen frå ein del av dei partia som ikkje fekk fleirtal for utsetting av reforma, har vore at tempoet har vore for stort i denne situasjonen. Sett frå mi side må det iallfall i det minste verte ei relativ vurdering, dersom dei første signala om at det ville verte gitt moglegheit for skulestart for 6-åringar f.eks., kom for ti år sia. Etter mi meining skulle det bety at dei ordførarane og kommunepolitikarane som tok det signalet - og dei var det faktisk mange av, dei oppfatta jo dette - såg at her var ei moglegheit. Og då meiner eg at det er grunn til å spørje om ein del av den utryggleiken som har vore skapt her i Stortinget, kanskje har gjort at enkelte har lena seg litt tilbake av og til og lytta til sine partifellar.

       Så var det spørsmål frå Lilletun om dette med enkeltordførarar i f.eks. Oslo, som også har tilhøyrt Arbeidarpartiet osv. Ja, men eg meiner - og det sa eg for så vidt i innlegget mitt: Ein ting er å høyre på, ein ting er å uttale seg om forskjellige saker og ting, men det eg veit betyr noko for dei fleste ordførarane i dette landet, er kva slags vedtak Stortinget faktisk gjer til kvar tid. Same kva, om ein måtte like vedtaket eller ikkje, er det vedtaket som til slutt blir realiteten, og derfor har det vore viktig for Arbeidarpartiet at dei vedtaka som har vorte gjorde undervegs, også er eit signal til dei som skal gjennomføre denne reforma i praksis. Eg kan ikkje dy meg, men eg må seie til slutt: Eg trur at denne saka vil flytte Noreg eit langt steg framover.

       Når det gjeld nye lærebøker for 2.-10. klassetrinn, ligg det føre berekningar om eit samla investeringsbehov i perioden 1997-99 på 1 190 mill. kr. I denne kostnaden ligg det inne kjøp av ei ny grunnbok og ei arbeidsbok til kvar elev som startar i andre, femte og åttande klasse i 1997. For inneverande år er desse utgiftene berekna til 350 mill. kr, for 1998.400 mill. kr og for 1999.440 mill. kr. Det er ikkje tatt omsyn til tilleggslitteratur, differensieringsmateriell, læremiddel for elevar med særskilde behov eller lærareksemplar og rettleiingar. Det er heller ikkje tatt omsyn til elektroniske læremiddel, som læreplanen føreset blir tatt i bruk. I tillegg til dette vil det i perioden 1997-99 vere behov for læremiddel til dei elevane som skal halde fram med undervisninga etter den gamle læreplanen, og for gjenkjøp av eingongsbøker som blir brukte i 1997-99.

       Senterpartiet meiner at Regjeringa sitt opplegg også når det gjeld denne delen av reforma, er prega av manglande oversikt over det reelle behovet og derfor manglande økonomisk oppfylging av dei praktiske og faktiske konsekvensane reforma utløyser. Senterpartiet gjer derfor framlegg om, i lag med Kristeleg Folkeparti og med subsidiær støtte frå Sosialistisk Venstreparti, at ein i perioden 1997-99 føreset at det vert løyvt 225 mill. kr ekstra, fordelt med 75 mill. kr pr. år. Det samla behovet vert derfor 1 415 mill. kr, fordelt med 425 mill. kr i 1997, 475 mill. kr i 1998 og 515 mill. kr i 1999.

       Senterpartiet avviser Regjeringa sitt forslag om å rekne inn 28 mill. kr som eit innspart beløp i kommunane for 1995-96 og vil heller ikkje no ta stilling til kva økonomisk behov det blir for lærebøker i år 2000 og 2001. Derfor avviser vi Regjeringa sitt forslag om alt no å vedta ei årleg inndraging på 147 mill. kr i år 2000 og 2001. Det ekstra tilskottet frå staten vil derfor i perioden 1997-2001 bli 1 079 mill. kr og ikkje 238 mill. kr, slik Regjeringa gjer framlegg om. På nytt er det Stortinget som må gå føre i arbeidet med å kvalitetssikre denne reforma. Også Arbeidarpartiet innser gjennom handsaminga av denne saka motvillig det. Det er i seg sjølv ei rosverdig holdning, som vi i Senterpartiet gjerne hadde sett hadde vore meir heilhjarta og slik verkeleg sikra kvaliteten på ei reform Arbeidarpartiet og Senterpartiet i hovudsak har utforma innhaldet i, for den som tek mål av seg til å bygge hus eller andre verk som framtida skal bruke, bør ha tenkt både på samanheng, konsekvens og økonomisk vilje og evne til å gjennomføre det. Dessverre er Regjeringa sin iver etter eit oppdrive tempo større enn evna til å sjå kva utrusting ein treng for å stå løpet ut.

       På nytt kan elevar og foreldre gle seg over at vi har parti på Stortinget som grip inn når Regjeringa legg fram uferdig politikk.

       Jan Tore Sanner (H) : Senterpartiets mange krumspring og hallingkast ved behandlingen av grunnskolereformen gjør at partiet ikke bør levnes mye ære for sin håndtering.

       Mitt spørsmål til representanten Holte gjelder imidlertid det forslag som fremsettes i dag, nemlig forslag nr. 4, om at kommuner etter eget forgodtbefinnende skal kunne søke om utsettelse av reformen i inntil et år. Det forslaget fremsetter Senterpartiet i Stortinget i dag uten å si et eneste ord om hva som skal være alternativet for kommunene og de barna som skulle ha startet på skolen neste høst. Det betyr i realiteten at 6-åringene og 6-åringenes familier vil kunne bli offer for et tilfeldig sammensatt kommunestyre med et politisk flertall, kanskje bestående av SV og Senterpartiet, som sent på våren 1997 vedtar at reformen bør utsettes ett år. Hvilken skjebne skal disse 6-åringene ha høsten 1997? Skal de gå i barnehagen fortsatt? Er det barnehageplasser som er til disposisjon? Hvor mange år skal disse barna gå på skolen? Er det ni år eller ti år? Dette sier ikke Senterpartiet et eneste ord om. Så konkret: Hvordan ser Senterpartiet for seg at denne situasjonen skal håndteres? Skal de 6-åringene som ifølge Senterpartiet ikke skal starte på skolen til høsten, gå ni år, eller skal de gå ti år? I tilfelle de skal gå ti år, betyr det at vi må leve med en ulik situasjon i de forskjellige kommunene i ti år fremover i tid.

Jørgen Holte (Sp) : Det er klart Høgre, som i denne prosessen stort sett har stått på sidelinja sidan vi utforma innhaldet i denne reforma, både la på plass det innhaldsmessige i 6-årsreforma, i tillegg til tyngda, og var medansvarlege for det som ligg i prinsippa og retningslinjene for det tiårige opplegget, no, like før ein er på målstreken i siste sving, føler behov for å blåse litt i luren. Det var tydeleg at innlegget til Jan Tore Sanner bar preg av det. Det er mykje mogleg at det er stort behov for litt lesarrettleiing her.

       Men når det gjeld forslag nr. 4, som er vanskeleg for representanten Sanner å forstå, vel vi å tru at dei som sit dette problemet nærmast, kommunane, er dei som er best i stand til å bedømme kvar dei står, og om dei etter eiga vurdering er i stand til å tilby 6-åringane det som trengst for å ta i bruk lokala. Det er mykje mogleg at det er eit skilje mellom Høgre og Arbeidarpartiet når det gjeld trua på det kommunale sjølvstyret. For fjorten dagars tid tilbake diskuterte vi ei anna sak som galdt kvaliteten på skulebygg. Då hadde Høgre plutseleg eit stort behov for å velte dette ansvaret frå seg. Då hadde dei ei slags tru på at dette var kommunane best i stand til å gjere. Vi meinte den gongen at det måtte ein nasjonal handlingsplan til. No har ikkje Høgre det minste tru på at den som sit dette problemet nærmast, er i stand til å bedømme det. Senterpartiet trur det.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Me er i denne salen vande med at representanten Jørgen Holte brukar ganske sterke ord, og det gjorde han òg i denne saka. Me er òg vande med at Senterpartiet og Arbeidarpartiet si framstilling av røyndomen er veldig forskjellig. Av og til lurar eg på om me er i same landet. Av og til lurar eg på om Senterpartiet les fagtidsskrift og interessetidsskrift for å få eit bilete av røynda, og at dei ikkje er ute i det verkelege livet og ser kva som skjer. Det er veldig mange fornøgde både skulefolk, skulepolitikarar, foreldre og barn som gler seg til denne reforma. Har Senterpartiet og representanten Holte aldri møtt desse folka? Eg viser berre til dei praktiske problema ei utsetjing ville ha skapt. Har Senterpartiet noka løysing på desse problema? Korleis skal ein i praksis løysa problemet for barna og for foreldra med å utsetja dette nokre månader eller eitt år? Det har me ikkje høyrt noko om, for det blir ikkje fleirtal, så ein slepp å koma med løysingane.

       Så blir det harselert over at statsråden lir nederlag. Ja, me i Arbeidarpartiet har måtta gå mange rundar mange gonger og vist evner til kompromiss i denne saka som gjeld 6-åringane i skulen. Me har også kompromissa med Senterpartiet, men støtta er noko ustabil. Me er veldig glade for at Høgre er ansvarlege i denne saka og tek barna sine behov på alvor, og at dei ikkje leikar politikk og trur at dei skal ha ei god sak i valkampen og brukar barna som salderingspost.

       Så må eg be representanten Holte forklara meg korleis han kjem fram til desse tala. Eg er rimeleg god til å rekna, men det er veldig vanskeleg å sjå både kor summen kjem ifrå når ein skal løyva pengar til alt ein har funne på som er viktig å løyva til, og korleis ein då reknar seg fram til denne summen.

Jan Tore Sanner (H) : Jeg stilte representanten Jørgen Holte ett konkret spørsmål. Representanten klarte å unngå å besvare det. Spørsmålet var, for å gjenta det: Når Senterpartiet mener at det skal være opp til den enkelte kommune, dog etter søknad til departementet, å bestemme seg for om man skal starte opp høsten 1997 eller høsten 1998, hvordan har Senterpartiet tenkt at det skal skje i praksis? Betyr det at i kommune A, som ønsker en utsettelse, skal barna fortsette å gå i ni år? Skal de gå ni år på skolen? Skal da det barnet som ville vært 6 år nå, starte i andre klasse høsten 1997, og dermed få et avspist skoleløp? Dette står helt åpent. Senterpartiet fremlegger et forslag som behandles i Stortinget 15. mai 1997, to - tre måneder før skolestart, og man har ikke sagt et ord om hvordan dette skal skje i praksis. Man viser til det lokale selvstyret. Ja, Høyre har tro på det lokale selvstyret, men det er dog slik at vi i Norge fører en nasjonal skolepolitikk, og at man derfor også må ha nasjonale retningslinjer om hvor mange år barna skal gå på skolen.

       For å gjenta det: Hvordan har Senterpartiet tenkt at dette skal skje i praksis? Hvordan skal dette planlegges? Med barnehaver? Og skal barna gå ni eller ti år på skolen etter Senterpartiets opplegg, dersom man ber om utsettelse?

Jørgen Holte (Sp) : Eg fekk dessverre ikkje tid til å ta det opp i den førre replikken, sjølv om det var eit sentralt halmstrå i Jan Tore Sanner sin replikk.

       Saka er at 7-åringane i år startar i andre klasse. Det vil dei gjere også neste år med vårt opplegg. Det er ikkje noko verre enn det. Det ser ut som om Jan Tore Sanner forstår det, men det er altså ikkje noko verre enn det.

       På eit tidspunkt skal kvar reform implementerast. Opplegget vårt vil verke på same måten som det tilbodet som 7-åringane får etter det opplegget som Høgre og Arbeidarpartiet no går inn for. Men det er nokre kommunar som då vel å starte eit år seinare fordi det er praktiske omsyn som tilseier at dei gjerne ser at 6-åringane møter ein skuleplass i staden for ein byggeplass. Det er det som er vår bekymring. Det er ikkje berre Senterpartiet si bekymring, det er også ein tidlegare statssekretær i Kristiansand si store bekymring. Så dette er ikkje noko vi i Senterpartiet har funne på. Men vi har så god kontakt med dei som sit nærast dette problemet, at det vil vere ille å late igjen auga, slik enkelte gjer her, for å respondere på det som no er det verkelege problemet.

       Så vil eg føye til: Eg les merknadene til Arbeidarpartiet og Høgre om fullmakta om instruksjon til statsråden som ei forventing om at han må vere operativ.

       Presidenten: : Dermed er replikkordskiftet over.

       Presidenten foreslår at Stortinget nå tar pause, og at nytt møte settes kl. 18. - Det anses vedtatt.

       Jan Tore Sanner (H) : Det er ingen hemmelighet at Høyre er godt fornøyd med den innstillingen som i dag foreligger.

       Høyre hadde satt seg tre mål ved denne behandlingen. Det første var at det var nødvendig med mer penger til lærebøker enn det som lå i Regjeringens forslag, bl.a til såkalt tilleggslitteratur. Det andre var at kommuner som må benytte såkalte midlertidige løsninger, skal få dekket kostnadene, slik at de midlertidige lokalene ikke skulle bli permanente. Det tredje var at skolelokalene skulle kvalitetssikres før skolestart, og departementet skulle utstyres med en fullmakt til å iverksette tiltak dersom 6-åringenes skolelokaler ikke holdt mål. Dette var Høyres utgangspunkt, og jeg er glad for at Høyre faktisk fikk fullt gjennomslag i disse kravene.

       Jeg finner grunn til også å gi honnør til Arbeiderpartiets fraksjon her i Stortinget, som har vist imøtekommenhet og ikke minst vilje til å finne løsninger.

       Jeg skal ikke bruke mye tid på forhistorien, men det er grunn til å understreke at opposisjonen ved flere anledninger har satt spørsmålstegn ved departementets forslag til finansieringsplan for lærebøker og sendt disse tilbake med en påskrift om at departementet må regne over tallene en gang til. Denne behandlingen har bekreftet vår uro. Hadde departementet fått det som de ville, kan man vel langt på vei si at kommunene pr. dato ville stått i gjeld til staten i forhold til lærebøkene.

       Jeg er glad for at stortingsflertallet har rettet opp svakhetene i departementets forslag. Det gjelder for det første at den antatte innsparingen for 1995 og 1996 ikke inkluderes i finansieringsplanen, og for det andre at kommunene nå får bevilget 150 mill. kr over tre år som skal gå til tilleggslitteratur i forbindelse med prosjektarbeid og tilpasset undervisning, og det tredje er at Stortinget i dag ikke tar stilling til den antatte innsparingen for årene 2000 og 2001.

       Jeg vil også minne om at det var Høyre som reiste krav om en statusrapport om fremdriften høsten 1996, etter at det ble kjent at kun én av to 6-åringer hadde plass i skolens lokaler høsten 1996. Statusrapporten viser at grunnskolereformen er i godt gjenge i de aller fleste kommunene. Men også ved behandlingen av denne stortingsmeldingen opplever vi at det etter at statsråden har fremmet meldingen fremkommer opplysninger som gjør at det kan settes flere spørsmålstegn ved de opplysninger statsråden har gitt Stortinget. Dette gjelder særlig spørsmålet om midlertidige lokaler, og jeg viser her til spontanspørretimen 30. april, hvor dette kom klart frem. Det er fortsatt et åpent spørsmål hvordan statsråden har beregnet omfanget av midlertidige løsninger, når han faktisk ikke har spurt kommunene om i hvilket omfang man er nødt til å ta i bruk midlertidige løsninger ved skolestart høsten 1997. Jeg viser der til Oslo, hvor det av meldingen fremgår at kommunen ikke vil ta i bruk midlertidige lokaler, mens skolebyråden har dokumentert at det vil man faktisk gjøre - uten at den informasjonen har kommet direkte til Stortinget.

       For Høyre er det viktig at foreldrene skal føle seg trygg på at det skoletilbudet som 6-åringene deres skal få høsten 1997, er et godt tilbud. Første skoledag er ikke en hvilken som helst skoledag, verken for den som skal starte i første klasse eller for foreldrene. Jeg synes det er beklagelig at det har vært så vidt mye uro rundt reformen, og det er noe statsråden i høy grad må bære ansvaret for, men det er også et ansvar som må deles av partier her i Stortinget som har hoppet fra det ene standpunktet til det andre.

       Høyre er glad for at det nå bevilges penger til såkalt midlertidige lokaler. Det gjør at kommunene ikke trenger å bruke av det øvrige skolebudsjettet for å finansiere de såkalt midlertidige løsningene, og det gjør at foreldrene kan føle seg trygg på at de midlertidige lokalene ikke blir permanente, men at de faktisk skal skiftes ut.

       Høyre har også vært opptatt av at reformen skal kvalitetssikres, at skolelokalene skal sjekkes før skolestart høsten 1997. Det vi i dag vedtar, er at lokalene skal kvalitetssikres før skolestart. Dette skal gjøres av Statens utdanningskontorer. Departementet utstyres med en fullmakt til å iverksette nødvendige tiltak, og om nødvendig skal det kunne tas i bruk andre lokaler dersom skolens lokaler ikke står klare. Jeg registrerte at en representant for Statens utdanningskontor i Oslo og Akershus ifølge Aftenposten 7. mai hevder at det ikke er praktisk mulig å gjennomføre en sjekk av skolelokalene før høsten 1997. Jeg forventer at statsråden slår i bordet og sier at det skal faktisk gjøres når Stortinget vedtar at skolelokalene skal kvalitetssikres før oppstart høsten 1997.

       I Aftenpostens aftennummer i dag slår skolebyråden i Oslo alarm når det gjelder situasjonen i Oslo bare noen få måneder før skolestart. Den beskrivelsen som skolebyråden gir av situasjonen i Oslo, står i sterk kontrast til den skjønnmaling vi ved flere anledninger har fått presentert fra statsrådens side. Det er grunn til å merke seg at det i Oslo ikke står på vilje i forhold til å gjennomføre reformen, verken fra det forrige byrådet eller det nåværende. Den situasjonen som foreligger i dag, er at på grunn av treg saksbehandling står hele reformen i fare i Oslo. 24 Oslo-skoler venter på byggetillatelse fra Arbeidstilsynet. Jeg synes det er verdt å understreke at det ikke er viljen det står på. Oslo-byråden Grete Horntvedt har reist fra den ene grunnskolen til den andre for å forsikre seg om at reformen var i rute, og at alle 6-åringene skulle få et godt tilbud. Jeg synes situasjonen underbygger behovet for de vedtakene som vi gjør i dag - vedtak som innebærer at statsråden til syvende og sist får ansvaret for at alle skolene kvalitetssikres før skolestart, vedtak som innebærer at statsråden og departementet får fullmakt til å iverksette nødvendige tiltak dersom det viser seg at en eller flere skoler ikke skulle være slik de burde være når 6-åringene skal begynne, og at man kan benytte seg av alternative løsninger dersom skolen ikke skulle være parat.

       Gjennom disse vedtakene understrekes også statsrådens ansvar for denne reformen. Jeg synes det er grunn til å understreke det. Det betyr selvfølgelig ikke at kommunene ikke har et selvstendig ansvar. Det er også nedfelt i loven at det er kommunenes ansvar at man skal ha tjenlige skolelokaler. Men det vi har opplevd gjennom dette reformarbeidet, er treg saksbehandling, at sakene kommer for sent til Stortinget, at det skapes uro, og at statsråden i for stor grad har lent seg tilbake og lagt ansvaret på Stortinget eller over på kommunene. Jeg synes det er viktig å understreke at statsråden har et ansvar for at denne reformen gjennomføres slik den skal, og at alle 6-åringene som skal starte høsten 1997, faktisk får et godt skoletilbud.

       Høgre har gjennom denne innstillinga valt å gi uttrykk for at dei har litt kalde føter, og velter no ansvaret over på staten sine utdanningskontor i fylke og kommunar, og presiserer her i tur og orden at no gir ein fullmakt til statsråden og forventar at han skal vere operativ. Og mitt spørsmål er: Kva forventar representanten Sanner at statsråden skal gjere - og kva vil Høgre gjere dersom statsråden ikkje føretek seg noko som helst? Det ligg ikkje noko forslag frå Høgre i denne innstillinga om at noko som helst skal skje. Normalt seier all erfaring at dersom Høgre vil noko, så fremmer dei forslag. I dette tilfellet vil ein veldig lite.

Jan Tore Sanner (H) : Det er helt riktig som representanten Holte gir uttrykk for, at Høyre har hatt alternativer når det gjelder innholdet i grunnskolereformen, og jeg synes vel at de OECD-undersøkelsene vi nå har fått presentert som viser at norske elever ligger lavt både i matematikk og naturfag, dokumenterer at det er behov for at elevene faktisk skal lære mer. Det er det som har vært Høyres utgangspunkt for innholdet, og jeg kan love representanten at vi kommer til å fortsette den kampen.

       Når det gjelder situasjonen i Oslo, som Holte viste til, så antar jeg at representanten også har merket seg at Grete Horntvedt ikke anbefaler at reformen utsettes. Det som skaper frustrasjon i Oslo, er den sene saksbehandlingen som man opplever i Arbeidstilsynet. Og jeg forventer at statsråden her faktisk tar affære, slik at ikke sen saksbehandling - og byggetillatelsene - skal forhindre at tilbudet er parat.

       Det Høyre har foreslått, er jo at skolene skal sjekkes før skolestart, og det er et viktig tiltak. Det legger et helt nødvendig press på kommunene for å sørge for at lokalene faktisk er tilfredsstillende før 20. august 1997. Det legger et press også på statsråden og departementet for å sørge for at nødvendige tiltak iverksettes dersom situasjonen ikke er slik den skulle være. Og jeg vil si at i den situasjonen vi nå har i Oslo, vil ett nødvendig tiltak være at statsråden påskynder saksbehandlingen, som pr. i dag er et hinder for at skolelokalene blir klar til skolestart.

Øystein Djupedal (SV) : Representanten Sanner startet sitt innlegg med å si at han var godt fornøyd med den innstillingen som her foreligger. Da vil jeg si at når Høyre er fornøyd når det gjelder spørsmål om grunnskolen, blir jeg dobbelt bekymret. For er det en rettesnor en skal ha i norsk utdanningspolitikk, særlig når det gjelder grunnskolen, er det at det er mest fornuftig å parkere Høyre på sidelinjen. Derfor er det også bekymringsfullt at Arbeiderpartiet og Høyre her på nytt har kommet til et forlik om grunnskolen. Arbeiderpartiets naturlige samarbeidspartnere burde ha vært andre partier enn Høyre i det spørsmålet.

       Jeg kunne tenke meg å utfordre Sanner på det samme som jeg utfordret saksordfører Kaldhol på før i dag, og som jeg ikke fikk et tilfredsstillende svar på. Men siden Høyre og Arbeiderpartiet her er i forlik, er det mulig at representanten Sanner kan gi et klarere svar.

       Det har vært en omforent forståelse i Stortinget at reformen skal etterberegnes og at merkostnadene med reformen skal dekkes av staten. I den innstillingen vi har foran oss, har Høyre og Arbeiderpartiet sammen sagt at det ikke skal koste mer enn 200 mill. kr. Det tallet kan være 10 mill. kr, 100 mill. kr eller 500 mill. kr - det vet vi altså ikke før etterberegningen er foretatt. Betyr det at Høyre ikke lenger står ved det løftet som de har gitt - at de merkostnadene reformen medfører, skal dekkes av staten? Betyr det nå at det er innført et nytt prinsipp i finansieringen av reformen, nemlig at det gjelder inntil 200 mill. kr og ikke mer enn det? I så fall ville det være et dramatisk løftebrudd. Nå vet vi ikke pr. dato hvor mye det vil koste ekstra, men det er derfor et bredt flertall i Stortinget har ønsket en etterberegning og det er derfor mindretallet i salen i dag ikke går inn for den type bevilgninger som flertallet gjør - nettopp fordi vi ønsker å avvente en etterberegning. Og skal den bli reell og ha mening, er det meningsløst i dag å si at det ikke skal koste mer enn 200 mill. kr.

Jan Tore Sanner (H) : La meg først si at det ville ha overrasket meg stort dersom SV hadde kastet seg om halsen på Høyre i skolepolitikken. Men la meg igjen referere til de undersøkelsene som vi bl.a får presentert gjennom OECD, som virkelig dokumenterer at det er behov for Høyres kunnskapspolitikk - hvor man setter kunnskapsformidlingen i høysetet.

       Ellers vil jeg si at representanten Djupedal, SVs nestleder, er i besittelse av frekkhetens nådegave når han kommer i dag og utfordrer Høyre i forhold til det med midlertidige løsninger. Hvem var det som satte den saken på dagsordenen og som faktisk har sørget for at det bevilges penger til de midlertidige løsningene? Jo, det var Høyre! Det var ingen andre partier som reiste den saken før Høyre faktisk påpekte at her er det et behov fordi det er satt opp en rekke midlertidige løsninger rundt omkring i kommunene, og da sørger vi for at det nå bevilges penger. Det burde kanskje ikke overraske noen at SV gjerne hadde sett at det ble bevilget enda mer penger, men vi har bidratt til 100 mill. kr nå i revidert som gjør at kommunene kan sørge for at de midlertidige løsningene blir erstattet med permanente lokaler i løpet av 1997 og 1998 - 100 mill. kr som gjør at kommunene ikke trenger å kutte i sitt øvrige skolebudsjett for å kunne finansiere paviljonger eller andre tilpasninger.

       Høyre står fast på at de reformrelaterte kostnadene skal etterberegnes. Men når det gjelder de midlertidige lokalene, føler vi oss ganske trygg på at en ramme på 200 mill. kr er å ta godt i. Det vil også gjøre at man får en raskere konvertering av de midlertidige løsningene til permanente lokaler.

Jon Lilletun (KrF) : Eg òg vil - til liks med representanten Holte - seie at det er bra at Høgre òg har vore med på å få opp løyvingane til bl.a lærebøker, slik at dei vert i samsvar med det som kommunane i realiteten treng. Sjølv om løyvingane der også kunne ha vore meir i samsvar med det som forlaga seier er behovet, er det likevel et veldig godt steg.

       Men det denne innstillinga dokumenterer, er at det overdrivne tempoet kan ha kosta staten opptil 200 mill. kr ekstra. Er det god høgrepolitikk å ha så høgt reformtempo at ein ikkje kan lage noko permanent og skikkeleg, at ein må lage mellombels løysingar som kan kosta opptil 200 mill. kr? Er representanten Sanner stolt av at ein er med på å støtte ein politikk som krev den typen mellombels løysingar som her er nemnde?

       Så til spørsmålet i forhold til utsetjing for dei kommunane som ønskjer det: Når vi har behandla denne reforma ein del gonger tidlegare og peikt på at ein del kommunar vil ha problem med å verte ferdige, m.a. Oslo, har det vorte klart avvist av både Arbeidarpartiet og Høgre. Opposisjonen har overdrive situasjonen i Oslo, er det sagt. Så kjem dokumentasjonen i dag, frå Høgre sin eigen byråd, om at reforma burde ha vore utsett for eit år sidan. Den gongen foreslo Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og SV akkurat det. Hadde Høgre støtta det den gongen, hadde ein sloppe alle dei mellombels lokala i Oslo, og ein hadde sloppe å bruke så mykje pengar på mellombels lokale. Korleis veit representanten Sanner at det ikkje er andre kommunar som er i den same situasjonen? Og: Er han like skråsikker på å forvalte den heile sanninga som i dei tidlegare debattane?

Jan Tore Sanner (H) : La meg først takke for den ros Høyre er blitt tildelt i dag både fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Jeg tror nok når det kommer til stykket, at også de såkalte sentrumspartiene er glad for at Høyre har gått inn og tatt et ansvar for at reformen kan gjennomføres fra høsten av.

       Når det gjelder spørsmålet om tidspresset har gjort at reformen blir dyrere, blir det et hypotetisk spørsmål som vi neppe vil få svaret på. Det vi vet, er at det ved enhver reform blir et press opp mot reformstart. Og jeg føler meg ikke helt sikker på at man ikke ville kunne fått det enda bedre og kanskje noe rimeligere hvis man hadde tatt seg noe bedre tid, men her er det som sagt flere hensyn å ivareta. Det er slik at de aller fleste kommuner nå er parat til å ta imot 6-åringene fra høsten. De har gode løsninger, foreldrene gleder seg og barna gleder seg, og derfor har vi også vært opptatt av at man setter i gang.

       Det vi har advart mot, er at Stortinget skal gi kommunestyrene rett til å gi grunnskoleelevene i sin kommune ni års skolegang fremfor ti års skolegang, for det ville være realiteten med forslaget fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV. Jeg synes at enten får man utsette det hele, eller så starter man opp i alle kommuner. Med forslaget fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV gir man ethvert kommunestyre i Norge, som kan være sammensatt på den ene eller den annen måte, anledning til å gi sine grunnskoleelever ni års skolegang, mens elevene i nabokommunen vil få ti års skolegang. Det synes jeg er problematisk når vi faktisk skal ha en nasjonal skolepolitikk her i landet.

       Men som sagt: Jeg vil ikke skjønnmale situasjonen. Jeg ser at det er store problemer i Oslo og store problemer andre steder. Det er derfor vi har vært opptatt av at reformen skal kvalitetssjekkes, og skolene skal sjekkes før skolestart.

       Vi har aldri vært veldig begeistret for 6-årsreformen, men den har nå engang kommet, og det er ikke vår oppgave - som heller ikke står bak reformen - å skape mer utrygghet enn nødvendig. Dessverre er situasjonen slik at jeg fremdeles er urolig. SV har foretatt en egen undersøkelse, der vi har sendt ut stortingsmeldingen og den dokumentasjonen som ligger der, til mange av våre kommunestyrepolitikere for å høre om dette er i samsvar med den virkeligheten som kommunestyrene opplever. Dessverre er det et stort sprik mellom den virkelighetsoppfatning som stortingsmeldingen gir uttrykk for, og den virkelighetsoppfatning mange kommuner har.

       La det være sagt at mange kommuner er i veldig godt gjenge. Mange kommuner har allerede et godt tilrettelagt tilbud, slik at for mange 6-åringer vil det overhodet ikke være noe problem med skolestart til høsten. Men vi er bekymret for noen kommuner. Jeg blir veldig bekymret over den type oppslag som vi i dag ser i Aftenpostens aftenutgave, der Høyre-byråd Grete Horntvedt sier at hvis hun for et år siden hadde visst det hun i dag vet, ville hun ha anbefalt en utsettelse. Jeg har også grunn til å tro at det gjelder mange andre kommuner. Dette skyldes i hovedsak det hastverk reformen er gjennomført med. Reformen er gjennomført etter en tidsplan som er svært vanskelig for kommunene, særlig for de kommunene som i utgangspunktet kanskje hadde sprengte skoler og ikke hadde lagt godt nok til rette for å ta imot 6-åringene nå. Det som er det største problemet, er tempoet, som har skapt unødig stor uro og unødig stor utrygghet, slik at det dermed ikke har vært mulig å føre 6-åringene inn i skolen på en så smidig måte som nødvendig.

       SVs undersøkelse bekrefter at det er svært mange ting som ikke er i gjenge. De to spørsmålene som Stortinget i dag behandler, som går på lærebøker og investeringer, vil bli sluttbehandlet i dag. Men samtidig er det mange andre forhold knyttet til skolestart som Stortinget ved ulike anledninger må få sjansen til å komme tilbake til. Jeg hadde gjerne sett at vi - som sagt - hadde vært noe mer på skinnene og hadde kunnet si: bare start. Men mange av de spørsmålene som går på uteareal, som går på fådelte skoler, som går på etterutdanning, må vi komme tilbake til.

       Til høsten er det altså fire klassetrinn som skal starte med den nye læreplanen i den nye tiårige grunnskolen. Totalkostnadene ved lærebøkene, som består av en basisbok og en arbeidsbok, var fra departementets side kalkulert til ca 1,2 milliarder kr. Stortinget har allerede bevilget 352 mill. kr til lærebøker. Med det regnestykket som departementet har prestert å servere Stortinget, er det mer enn 100 mill. kr mer enn den totalkostnaden departementet har tenkt å tilføre kommunene. Nå vil de få 150 mill. kr gjennom det forliket som er gjort mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Jeg er også glad for at det ikke gjøres endelig vedtak knyttet til den inndragning som departementet har sett for seg ved starten av det neste årtusen. Det er den typen regnestykker som gjør meg bekymret, for det virker som om departementet ikke har vært interessert i å oppfylle de løftene som Stortinget og Regjeringen har gitt, at reformen skal være et løft for norsk grunnskole.

       Når det gjelder investeringskostnadene, er det vanskelig for SV i dag å ha noen absolutt formening om hvilket omfang de har. Men hvis en tenker på den forhistorien investeringskostnadene har, fra første gang statsråd Hernes presenterte den tiårige grunnskolen i Stortinget og fram til nivået i dag, er det riktig å si at Stortinget har mangedoblet de investeringene som i utgangspunktet var tenkt. Jeg er ikke helt sikker på tallet, men jeg tror vi sterkt nærmer oss 5 milliarder kr i investeringskostnader. Og tar jeg ikke mye feil, var de på litt over 1 milliard kr første gang Hernes presenterte dem.

       Det sier jo litt om de kalkulasjonene departementet har gjort, og det sier også litt om at vi har all mulig grunn til å være skeptisk til det som har kommet. Derfor har det også vært nødvendig å be om de etterberegningene som har vært gjort. Og alle etterberegninger har jo vist at det har kommet betydelige påslag etter at beregningene ble foretatt. Derfor er det også nødvendig å etterberegne hele reformen neste vår. Det betyr at SV står fast på det løftet vi har gitt, at alle merkostnader skal dekkes. Det betyr også at når det gjelder det forliket som i dag gjøres om midlertidige lokaler, velger jeg å tolke representanten Sanner dit at det kun gjelder midlertidige lokaler og ikke andre reformrelaterte kostnader. Det håper jeg han kan bekrefte ved en annen anledning.

       Vi skulle som sagt gjerne ... (presidenten klubber).

       Der forstår jeg at min tid er ute. Da må jeg bare kort få lov til å ta opp det ene forslaget som SV er alene om i innstillingen. De andre er tatt opp av representanten Holte.

       Ottar Kaldhol (A) : Representanten Djupedal gav i eit tidlegare replikkordskifte uttrykk for at han var bekymra over at det var Høgre og Arbeidarpartiet som utgjorde fleirtalet i denne saka. Eg finn faktisk grunn til å gi uttrykk for bekymring - og større bekymring - for at dei partia som det kanskje var grunn til å vente ville ta ansvaret for å sluttføre denne jobben, som er så viktig for barna i Noreg og ikkje minst for 6-åringane, ikkje tek dette ansvaret no på slutten av ein lang reformprosess. Det vi ser her, når dei partia som det kanskje var naturleg å tru ville ta ansvar for dette, ikkje gjer det, er kanskje eit uttrykk her i Stortinget for forskjellar mellom relativt smale interesseparti og dei partia som ved mange viktige korsvegar ser heilskapen og faktisk tek ansvaret for å få gjennomført og sluttført ein prosess og ein jobb kor dei andre partia hoppar av. Ser ikkje representanten Djupedal det som er realiteten i den saka som vi behandlar i Stortinget i dag?

Øystein Djupedal (SV) : Jeg takker representanten Kaldhol for at han gir meg anledning til å sluttføre innlegget mitt, for det han spør om, var det jeg hadde tenkt å avslutte med.

       Jo, jeg skulle gjerne ha kunnet si - og det sa jeg flere ganger i innlegget mitt - at vi var med og startet den tiårige grunnskolen, selv om vi aldri har vært begeistret for den. Men det lar seg ikke gjøre for oss, for vi har altfor mye tvil, altfor mye bekymring for at ikke alle kommuner er i en sånn stand at de kan ta imot barna. Jeg skulle gjerne ha sett at de var det, for jeg er enig i at det er grenser for hvor lenge man så kort tid før skolestart kan si at ting ikke er på skinnene.

       Det har vært en tung avgjørelse i SVs gruppe når vi nå har besluttet å fremme på nytt det forslaget vi fremmet i januar om at kommuner som ønsker det, kan få utsettelse. Men vi har funnet det nødvendig å fremme forslaget på nytt av en eneste grunn, at vi får rapporter om at mange kommuner kanskje ikke er i stand til å ta imot barna på en forsvarlig måte. Men vårt anliggende har vært at det er kommunen, eller de som er nærmest ungene, som skal ta denne avgjørelsen. Den skal ikke Stortinget ta, den skal ikke Regjeringen ta. Det skal den enkelte kommune, som ut fra en helhetsvurdering kan komme dithen at den tiårige grunnskolen skal utsettes ett år for 6-åringene. Men det forutsetter selvfølgelig at kommunen kan bruke andre lokaler og gi et barnehagetilbud det året, og at foreldrene ikke skal være skadelidende for at kommunen ikke har klart å legge til rette for god undervisning. Vi skal ikke igjen, etter dagens debatt, legge fram det forslaget, det vil vi nesten heller ikke ha tid til all den tid det bare er noen uker igjen av Stortingets sesjon, men vi kommer fremdeles til å bruke tiden til å sørge for at kommunene blir tilført de midler de ifølge etterberegningene skal ha, og vi kommer til å reise alle de ulike problemstillinger en 10-årig grunnskole medfører. Det gjelder både lærebøker og investering, det gjelder etterutdanning og uteareal og alt det andre, og ikke minst skoleskyssen, som jo er en meget vanskelig og uavklart sak.

       Så dessverre må jeg skuffe representanten Kaldhol. Vi kunne ikke være med denne gangen, men jeg håper at vi neste gang det kommer en stor reform, er i samsvar med tempoplanen for innføring av reformen.

       Når det er sagt, vil eg gjerne òg seie at det er mange ting i innhaldsreforma i høve til grunnskulereforma som er bra. Når det gjeld læreplanen, vil eg vel seie at det kanskje er den finaste læreplanen som reint estetisk er utarbeidd, og det er mykje fornying og forbetring i forhold til faglege ting i denne læreplanen. Likeins er det teke opp nye arbeidsmåtar i skulen i forhold til prosjekt, tema og foreldresamarbeid som er viktige i den tida vi lever i no. Difor er det òg frå eit opposisjonsparti naudsynt i forhold til reforma å ta med desse tinga for å få med heilskapen.

       Det eg har sakna frå fleirtalspartia, er på ein måte ei erkjenning heile vegen at denne farta er stor, og at det ikkje er så enkelt som ein seier. Oppslaget i Aftenposten Aften i dag dokumenterer vel opposisjonen sine påstandar til dei grader, og det er påstandar ein har hatt over svært så lang tid. Likeins er det bekymringsfullt at fleirtalspartia ikkje er villige til å slå fast at uteareala er ein vesentleg del av den nye reforma. Det må ein vel meine når ein ikkje er villig til å finansiere forbetring og fornying av uteareal. Likeins er det opplagt at meirkostnad i forhold til tospråkleg undervisning er noko ein ikkje vil vedta, og ein tek heller ikkje heilt konsekvensen i forhold til fådelte og udelte skular, sjølv om det òg er noko vi kjem attende til. Det er difor på ein måte ein frustrasjon òg for Kristeleg Folkeparti og meg sjølv at ein frå fleirtalspartia heile tida avproblematiserer. Og når representanten Sanner no i debatten seier at det er frykteleg uansvarleg dette forslaget som inneber at nokre kan få ni års og nokre kan få ti års skulegang, vil eg minne om at det opprinnelege standpunktet til Høgre var at alle skulle ha ni års skulegang. Så at nokre skulle stå igjen med det eit år til no, kunne vel ikkje vere så dramatisk. Det er ein måte å skildre opposisjonen sitt standpunkt på som eg ikkje tykkjer er i samsvar med røyndomen.

       Når det gjeld lærebøker, meiner eg at det heile tida har vore eit godt utgangspunkt for totaltalet, men at ein har hatt merkelege måtar å rekne på. Det er bra at det er monaleg forbetra i dag. Det er ganske dramatisk forbetra eigentleg, det som ligg i innstillinga, i og med at ein heller ikkje har trekt inn det som var foreslått for 2000 og 2001. Det er ein ting som har undra meg i den prosessen, og det er høyringssvaret frå Kommunenes Sentralforbund. Frå einskildkommunar har vi fått god dokumentasjon, men av svaret frå Kommunenes Sentralforbund var det vanskeleg å sjå kva dei meinte, og eg klarte ikkje å finne noko råd i det notatet som kom derfrå.

       For Kristeleg Folkeparti sin del vil eg seie at kampen om reform/ikkje reform, om utsetjing/ikkje utsetjing, i og med røystinga i dag klart er over.

       Denne representanten har prøvd i debattar ute og ved informasjon ute i Skule-Noreg å argumentere ut frå kva som er fleirtalet og Stortinget sitt syn på reforma og innhaldet i reforma. Det er eit felles ansvar vi har, same kva innstilling vi har hatt til reforma, at den skal verte best mogleg for kvar 6-åring. Eg vonar at Kristeleg Folkeparti som opposisjonsparti skal vere seg det bevisst, og eg håpar at vi kan samarbeide om at 6-åringen kan få det bra, og at alle ti åra kan fungere godt.

       Så har jeg et spørsmål til: Deler representanten Lilletun Senterpartiets oppfatning av brakkelandsbyene i betydningen kvalitet fra 1940 med tanke på tyskerbrakker, eller har Jon Lilletun tro på at Arbeidstilsynet vil påse at også disse innretningene skal være i lovlig oppført stand?

       Videre sa Lilletun i en replikk tidligere i dag at utallige utsettelsesforslag nok har skapt usikkerhet i kommunene. Utsettelsen av behandlingen av opplæringslovgivningen forsterker denne usikkerheten. For hva skal elevene, foreldrene og lærerne forholde seg til ved skolestart til høsten? Hvilken lov gjelder? Hvilken formålsparagraf gjelder? Har elevene rett til fritt skolevalg? Har elevene krav på tilbud om skolefritidsordning? Er det dette som er sentrumspartienes alternativ for styring av norske skoler? Når noen får niårig og noen tiårig skolegang, tør jeg å tenke tanken at det er greit å ha et flertall og kunne stille populistiske utsettelsesforslag.

Jon Lilletun (KrF) : Fyrst til kva slags moral det er at ein skal stele frå dei som må begynne, i høve til dei som får sleppe. Grunngjevinga for forslaget om utsetjing for dei som treng det, går på kva kvalitet kommunen kan tilby, og dersom ein kommune meiner kvaliteten er for dårleg, må dei få høve til å vente eit år. Det er grunngjevinga for forslaget, og ikkje det som var hovudgrunngjevinga for at vi var imot obligatorisk skulestart for 6-åringar, som fleirtalet har bestemt.

       Når det gjeld dette med at somme skal ha niårig og somme tiårig skule, og påstanden om lettvinte haldningar: Då vi fekk ungdomsskulereforma, tok det ti år å innføre den, og ein hadde forskjellige ordningar, men ingen skulda nokon for på den måten å spele hasard med barn eller ungdom. Så det er ikkje noko nytt at ein gjennomfører ei reform i eit noko ulikt tempo. Og vårt forslag denne gongen var eitt år og ikkje ti år, som det blei med ungdomsskuleinnføringa.

       Når det gjeld « brakkeby », har ikkje eg brukt det omgrepet - og brakke i dag er noko ganske anna enn tyskarbrakkene var. Den politikaren eg sist har sett bruke omgrepet, er tidlegare statssekretær Randi Øverland, som sa at det var konsekvensen i Kristiansand ved innføring av reforma akkurat no. Det er altså Randi Øverland frå Arbeidarpartiet som eg har sett bruke omgrepet. Kva ho la i det, skal ikkje eg tolke.

       Så til det med lovgjevinga. Den lovgjevinga som er vedteken for grunnskulen, er sjølvsagt den som står fast, når dette andre er vedteke utsett.

       Når det gjeld skulefritidsordninga, fantest det ikkje noka avklaring i det lovforslaget som låg føre. Men det ligg føre eit Dok.nr.8-forslag, slik at Stortinget får høve til å ta stilling til skulefritidsordninga.

Marit Nybakk (A) : Kristelig Folkepartis holdning til skolestart for 6-åringer henger veldig nøye sammen med og faller godt inn under den øvrige familiepolitikken til Kristelig Folkeparti. Jeg må si at jeg slutter aldri å bli overrasket eller forskrekket over både ordbruk, formuleringer og standpunkter som Kristelig Folkeparti får seg til å komme med.

       Når representanten Lilletun mener at det å sende 6-åringer inn i et pedagogisk tilbud i skolen er å stjele av barndommen, hva er det egentlig Jon Lilletun sier, og hva slags virkelighet er det Jon Lilletun befinner seg i? Jeg er folkevalgt fra en storby, nemlig Oslo. Her er for det første tilnærmet alle mødre yrkesaktive. I tillegg er det en veldig stor andel av barna som vokser opp i hjem med én forsørger. Hvis Jon Lilletun tror at det er slik at de barna som ikke går i barnehage og ikke har tilbud i skolen, har et sted å være i løpet av dagen, så tar Jon Lilletun helt feil. Og hvis Jon Lilletun snakker med førskolelærere, vil han vite at det kommer barn i 6-årsalderen til barnehagene som aldri har tatt i en saks, som ikke har sett en bok. De ulikhetene som oppstår i denne perioden, får konsekvenser for det videre løp inn i skolen. Hvordan kan Jon Lilletun mene at den overgangspedagogikken som vi har vedtatt her i Stortinget, er skadelig for 6-åringer og tar barndommen fra dem, når vi snakker om lek som pedagogisk metode, og sier at begreper og kommunikativ kompetanse utvikles sammen med sosiale ferdigheter og etiske verdier, som det står i den innstillingen som vi vedtok her i mai 1994?

Jon Lilletun (KrF) : Eg trur at representanten Marit Nybakk har eit godt poeng når ho seier at det er i forhold til familiepolitikken og den prinsipielle innfallsvinkelen til den det er størst skilnad på Kristeleg Folkeparti og Arbeidarpartiet. Om vi snakkar forbi kvarandre, eller om vi er så ueinige som det høyrest, er eg av og til i tvil om, men vi høyrest iallfall ut til å vere svært så ueinige.

       Fyrst nokre presiseringar: Eg sa ikkje at dette er skadeleg for barn. Eg sa ikkje det er dårleg innhald, tvert imot sa eg at det er mykje godt innhald. Men det prinsipielle standpunktet vårt er at foreldra sjølve skal kunne velje om dei vil ha skule, barnehage eller omsorg heime for barn opp til 7 år, slik som i dag. Eg ynskjer at det skal finnast eit godt barnehagetilbod. Eg ynskjer at det òg skal finnast eit førskuletilbod for 6-åringane, slik mange kommunar har bygt det ut på ein god måte. Det Kristeleg Folkeparti ikkje ynskjer, er at det skal vere obligatorisk.

       Det er heilt klart at det er mange som treng eit slikt tilbod. Men eit av dei poenga eg prøvde å få fram i innlegget mitt, var dette med leiken - barn treng leik i barndomen - i forhold til uteareal. Korleis ser utearealet ut på svært mange byskular i vårt samfunn? Det er ikkje det leikearealet som eg trur svært mange av oss ville ynskje for barna. Dette heng saman - vil ein fyrst ha obligatorisk skule, burde ein faktisk vere villig til å setje i stand leikearela på ein skikkeleg måte. Så derfor trur eg ikkje Marit Nybakk og eg er ueinige om korleis innhaldet skal vere, korleis arealet skal sjå ut - sjølv om vi ikkje vil betale for det begge to. Men vi er ueinige om den prinsipielle innfallsvinkelen.

       Jeg har ikke i de siste ti årene opplevd noe ramaskrik fra norske foreldre som har ønsket skolestart for 6-åringer, eller en utvidelse til en tiårig grunnskole hvor elevene skal lære like mye som i den gamle niårige skolen, altså bruke ti år på noe man tidligere bare brukte ni år på. Jeg har ikke hørt at det har vært noe folkekrav om det. Det var noe som kom fra arbeiderpartiregjeringen. Når det imidlertid gjelder helsevesenet og særlig eldreomsorgen, måtte vi i fjor høst, fra trontalen ble holdt og fremover til revidert nasjonalbudsjett, « dra » Arbeiderpartiet for å få Regjeringen med på at det her skulle komme en melding, her skulle man satse, og her skulle man gjøre noe. Det synes jeg er litt rart.

       Denne saken i dag bærer altså preg av denne merkverdigheten, fordi denne reformen som nå skal settes i verk til høsten, så vidt vi skjønner, hvis man ikke kommer til sans og samling før eller under voteringen i kveld, er den mest elendig forberedte reform jeg har sett. Noen måneder før den skal settes i verk, er det mange skoler som ikke er ferdig bygd, det skal komme nye ting, og man venter på tillatelser. Det er dokumentert i Aftenpostens aftennummer for i dag. Skoleboksituasjonen er ikke klar, læreplanene er ikke klare, selve komiteens innstilling har massevis av mindretallsforslag, og det er litt problematisk å forstå hva som ligger i enkelte av utkastene til vedtak. Og så det bare fire-fem måneder til reformen skal iverksettes!

       Denne debatten burde vært holdt minst tolv måneder før noe skulle gjennomføres, slik at alle parter, og særlig kanskje lærerene, hadde hatt tid til å være grundig forberedt. Nå kastes skolen, og særlig 6-åringene, men også de som går i senere klassetrinn - for det er mange endringer som skal skje - inn i en helt ny situasjon. Det er mange som har en hel haug med spørsmål. Hvorfor dette hastverket? Hvorfor skulle det gå politisk prestisje i at det absolutt skulle gjennomføres i 1997? Det kunne like gjerne ha blitt gjennomført i 1998 eller 1999. Brukerne har jo ikke ropt om det! Det eneste må jo være tilfredsstillelsen til den foregående statsråd og muligens den sittende samt noen byråkrater oppe i departementet. Jeg greier ikke å forstå dette hastverket - hvorfor man enda en gang skal presse igjennom en reform som er elendig forberedt.

       Vi får relativt jevnlig rapporter fra Riksrevisjonen om en del ting, og den påpeker veldig ofte at det er knapphet på tid som medfører overskridelser og mangler. Den kommer med en rekke påpekninger.

       Kontroll- og konstitusjonskomiteen har nettopp i dag avgitt en innstilling hvor man påpeker at storting og regjering må vise litt fornuft og omtanke for at en del reformer trenger tid. Istedenfor å ta signalene fortsetter man på de ville veier ved å gjennomføre dette.

       Det er litt artig for Fremskrittspartiet i dag å lese om skolebyråden i Oslo, akkurat den dagen dette skal avgjøres i Stortinget. Skolebyråd Grete Horntvedt sier:

       « Hadde jeg visst det jeg vet i dag for et år siden, ville Høyre gått inn for å utsette Reform -97. »

       Og videre:

       « Vi ble rett og slett lurt av Ap.-byrådet. De holdt 1087 elever unna planlegging, kom altfor sent i gang og bevilget altfor lite penger. »

       Vel, vi får vel lov til å si at Fremskrittspartiet både i Stortinget og i bystyret har foreslått utsettelse en rekke ganger. Det er ikke noe ukjent det skolebyråden påpeker. Dette har kommet fra foreldreaksjoner og komiteer hele tiden. Men allikevel går altså Høyre og Arbeiderpartiet inn for å presse igjennom denne reformen. Jeg fatter ikke hvorfor! Derfor tar jeg opp det forslaget som er omdelt, om at reformens gjennomføring utsettes, og ber - som et ledd II - om at Regjeringen i løpet av neste stortingssesjon, 1997-98, kommer med en melding om hva som skal skje videre.

       Vi vil stemme imot samtlige romertallsvedtak og alle forslag, bortsett fra forslag nr. 4, hvor det gis mulighet til å søke om å få slippe å sette i verk reformen. Men vi vil stemme imot alt annet, fordi ansvaret for denne reformen ligger på Arbeiderpartiet og Høyre. Det skal bli interessant å delta i en del debatter i slutten av august og begynnelsen av september om akkurat dette.

       Trond Mathisen (A) : Det er svært ofte jeg lytter med spesiell oppmerksomhet når representanten Hagen er på talerstolen og mer eller mindre belærer Stortinget om Stortingets forskjellige lover og regler og styringer.

       Det er med en viss forundring jeg konstaterer at representanten Hagen ikke har benyttet tidligere muligheter til å avvise hele saken. Da meldingen kom til Stortinget, ville en hatt en mulighet til å signalisere at tidsfaktoren var for knapp, og at muligheten for en slik gjennomføringstakt ikke var til stede. Jeg konstaterer at det er ingen i Stortinget, verken fra Fremskrittspartiet eller fra det mindretall som i dag ønsker utsettelse, som har benyttet seg av den anledningen. Og man kan da tenke i den tankebanen at man kanskje ikke så så langt fram. Så spørsmålet er: Er det ikke riktig at man har hatt den muligheten?

       Når det ellers vises til Grete Horntvedt, burde kanskje også representanten Hagen følge resonnementene hennes helt ut når han først tar hennes beskrivelse til inntekt for sitt standpunkt. Jeg er enig i at situasjonen i Oslo er alvorlig, men som Grete Horntvedt sier: « Nå er det for sent å snu ». Det ville kanskje være enda mer dramatisk både for skole, lærer, foreldre og elever dersom Stortinget i dag skulle følge forslaget til Hagen. For øvrig er det et forslag som er nedstemt i denne sesjonen - det har vært oppe før. Stortinget har avvist det, og da burde man, for å gjøre det formelt riktige, ta det til etterretning og ikke fremme det på nytt.

Carl I Hagen (Frp) : I og med at presidenten ikke gjorde det, vil jeg få lov å opplyse representanten Sanner om at jeg er partiformann - ikke partieier.

       For det andre er jeg litt forundret over representanten Sanners dårlige hukommelse eller usedvanlig tåpelige og klossete forsøk på å prøve å fremstille oss som om vi skulle ha snudd. Hvis han går tilbake og sjekker mitt innlegg, vil han se at jeg snakket overhodet ikke om skolestart for 6-åringer. Jeg snakket om Reform 97. Jeg snakket om det som her har vært gjeldende lenge.

       Fremskrittspartiet har hele tiden ønsket skolestart for 6-åringer, men da med en fortsatt 9-årig grunnskole, slik at når man var ferdig med videregående skole, ville man fremdeles hatt 12 års skolegang og vært ferdig et år tidligere for studier. Det er ganske betydelig når det gjelder økonomien og fornuften i en skolereform. Vi har hele tiden vært imot det som ble vedtatt om en 10-årig grunnskole, hvor man utvider skolegangen uten å lære noe mer. Det har vi vært imot hele tiden. Vi var for skolestart for 6-åringer, det skal jeg bekrefte, men det er ikke det jeg har snakket om, jeg har snakket om den 10-årige skolereformen som nå er til drøftelse - og ikke akkurat tidspunktet. Det har ikke vært noe ønske fra foreldre om en 10-årig grunnskole ved å begynne som 6-åring.

       Så til Grete Horntvedt og dette forslaget. Ja, dette forslaget har vært fremsatt før. Jeg misunner ikke presidenten hvis hun skal gå igjennom og vurdere hvilke andre av mindretallsforslagene og romertallsforslagene som også har vært behandlet tidligere i denne sesjonen. Det skal bli litt av en jobb for presidenten. Men det er presidenten som avgjør om forretningsordenens bestemmelser på dette området skal gjøres gjeldende.

       Så vil jeg si at det er aldri noen skam å snu, og det er fullt mulig ganske enkelt å fortelle norske skoler at pensum og alt er det samme høsten 1997 som det var i 1996. Det er ikke noe problem å vedta utsettelse.

Carl I Hagen (Frp) : Fra mine reiser, møter og konferanser - det som nå med et nytt ord kalles « samråd », som skal gi inntrykk av et eller annet nytt som egentlig er ny betegnelse på en gammel sak - har jeg ingen spesielle erfaringer annet enn at på skoleområdet har det ikke fremkommet noen spesielle ønsker fra foreldre. Men det har fremkommet en god del ønsker fra dem som er kommet litt opp i 20-årene og som studerer, særlig de som har studert i enkelte utland, hvor de er eldre enn sine medstudenter fordi man er eldre når man går ut fra videregående og er klar for universitetet enn studenter i en del andre land. Der har det vært et ønske

       om å prøve å lære den samme mengde kunnskap og kvalifisere for de samme universiteter ett år tidligere. Det har også vært mange som har påpekt at det er fullt mulig og fornuftig. Det er delte oppfatninger også i vårt parti om dette med skolestarten. Erfaringer fra noen land er at 6-åringer er fullt klare til å motta kunnskaper og lærdom, altså ikke denne lekingen som det nå er lagt opp til, men noe mer skolepreg. I Frankrike begynner de vel på skikkelig skole i 5-årsalderen, og de er ferdig langt tidligere enn det man er i Norge. I Frankrike har man også mange andre fordeler av en litt annen holdning overfor barn. De er langt mer disiplinerte, har lært langt mer folkeskikk, kan langt mer enn det man gjør i Norge. Så her er det delte oppfatninger. Mine erfaringer fra å snakke med mennesker, som jeg gjør i likhet med alle andre, er at det hadde vært samfunnsøkonomisk fornuftig å gjøre unna skolen før høyere utdanning på de tolv årene, men være ferdig ett år tidligere. Det hadde tjent den enkelte person, den enkelte student og menneske, og det hadde også tjent samfunnsøkonomien, fordi man hadde tatt bort ett år av et offentlig finansiert opphold, enten det er i barnehage, skole eller universitet.

       Kanskje er det de glansa og gildt fargelagte trykksakene fra departementet Kaldhol sikter til. Det kan i hvert fall ikke være skolevirkeligheten sånn den ser ut utafor stortingsveggene.

       Foreldreaksjonen Utsett Reform 97 i Oslo og hovedverneombudet for Oslo-skolen har lagt fram grundig dokumentasjon for komiteen. De har påvist at Sandal feilinformerer. Det blir 6-åringer i midlertidige lokaler ved en rekke skoler, selv om Sandals rapport sier null. Oslo hadde uavklarte skolelokaler på rapporteringstidspunktet og har det fortsatt for 60-70 6-åringer i indre by øst. Nesten halvparten av byens barnetrinnsskoler må ta imot flere klasser enn skolen har plass til og vil mangle nødvendige spesialrom og grupperom, bl.a til undervisning i norsk for minoritetsspråklige elever. På dette området synes RV det er grunn til å stole mer på opplysninger fra skolene enn fra Oslo kommune. Hundrevis av skolestartere får ikke gå på sin bostedsskole. I Oslo indre by øst ser det ut til at de fleste førsteklassene blir fylt opp til maksimumsgrensa. Under behandlinga av Handlingsplanen for Oslo indre øst støttet et flertall i Oslo bystyre kravet om færre elever pr. klasse på skoler med mange minoritetsspråklige elever. Reformen fører til at utviklinga går den motsatte veien. Flertallet på Stortinget har ikke fått med seg at undervisning av minoritetsspråklige elever krever mer plass og fører til ekstra investeringskostnader for kommunene hvis de skal kunne gjennomføre tilpasset undervisning på en forsvarlig måte.

       Inneklima og arbeidsmiljø vil på mange skoler langt fra tilfredsstille Arbeidstilsynets minstestandard. Arbeidstilsynet har allerede stoppet tre byggeprosjekter i Oslo, og det kan bli langt flere. Plassforholdene i skolefritidsordningene blir under enhver kritikk. Og det er dessverre ikke snakk om bare ett kriseår med mindreverdige løsninger. Oslo-skolen vil være i permanent unntakstilstand i mange år framover.

       Dette er skolevirkeligheten etter at aktive foreldreaksjoner og lærerorganisasjoner og opposisjonen i Oslo bystyre har slåss fram en rekke tilleggsbevilgninger og forbedringer. Hvordan ville det sett ut hvis Arbeiderpartiet hadde fått styre med denne saka i fred og ro på Stortinget og i Oslo bystyre uten overvåking og innblanding?

       I tidligere debatter har Arbeiderpartiet rost Høyre for god samarbeidsvilje. I dag har de virkelig grunn til å gratulere. Høyre har solgt ut et utsettelsesforslag for en billig penge, og Høyre-byrådet i Oslo er nesten like flinke til å skjønnmale og feie problemene under teppet som det forrige arbeiderpartibyrådet. Flertallets forslag om kvalitetssikring er ikke annet enn et skalkeskjul. Utdanningsdirektøren for Oslo og Akershus har allerede sagt klart fra at de ikke har kapasitet til å gjennomføre noe sånt.

       Det er flertall for å legge inn mer penger til lærebøker, 50 mill. kr i år. Men ifølge skolesjefen i Oslo vil regninga for nye lærebøker for andre, femte og åttende klasse komme på rundt 3.000 kr. elev. Hvis det regnestykket stemmer, trenger Oslo en påplussing på 36 mill. kr, dvs. nesten tre fjerdedeler av det beløpet flertallet plusser på for hele landet.

       Ifølge byrådet i Oslo er den udekka regningen til investeringer på 257 mill. kr, altså langt over totalsummen flertallet er villig til å tilleggsbevilge. Byggebehovet i Oslo er så omfattende at det er tvilsomt om Oslo har mulighet til å erstatte alle brakker og provisorier i løpet av 1997-98, slik flertallets krav er. Elevtallet i Oslo øker også i 1998, så det vil snarere bli behov for å stable brakker oppå brakkene og innrette provisorier i provisoriene.

       RV mener at Stortingets behandling av statusrapporten er uansvarlig. Flertallet tør ikke åpne for utsettelse, men har i stedet sjøl utsatt å ta standpunkt til klokka er fem på tolv, eller tre måneder før reformstart. Opplysningene om situasjonen i Oslo har ligget på bordet lenge. Allerede da Sandal gikk ut med sitt spørreskjema til kommunene rett før årsskiftet, var det klart at rapporten ville bli ufullstendig og mangelfull. Reformen dreier seg om mer enn tak over hodet for 6-åringene. Hvorfor har komiteen sittet på rapporten i to og en halv måned? Og hvorfor har ikke departementet blitt pålagt å rette opp grove feil i rapporten som er blitt påvist fra mange hold?

       RV mener de mest konstruktive forslaga nå er å vedta utsettelsesrett for kommunene og legge inn mer penger til reformen. Vi støtter mindretallets forslag og

Statsråd Reidar Sandal : Det er no færre enn 100 dagar igjen til Reform 97 skal setjast i verk. 6-åringane skal, saman med 7-åringane, gå til sin første skuledag, og elevane på første, andre, femte og åttande klassesteg skal få opplæring etter det nye læreplanverket.

       Eg meiner vi er godt førebudde til skulestart. Med dei framlegga som òg ligg i revidert nasjonalbudsjett, skal alle elementa i finansieringa av reforma no vere på plass.

       Eg ser av innstillinga at komiteen med nokre endringar i hovudsak sluttar seg til Regjeringa sitt framlegg om finansiering av lærebøker for andre til tiande klassesteg.

       Komitefleirtalet foreslår at det skal løyvast i alt 150 mill. kr som ein føreset skal brukast til tilleggslitteratur, fordelte over perioden 1997 til 1999 med 50 mill. kr kvart år. Regjeringa foreslår i revidert nasjonalbudsjett for 1997 at desse tilleggsmidlane skal tildelast kommunane gjennom eit øyremerkt tilskot. Eg legg til grunn at desse midlane skal gå til læremiddel som kjem i tillegg til dei lærebøkene og arbeidsbøkene som blir dekte av det ordinære driftstilskotet, som t.d. emnehefte, oppslagsverk til bruk i undervisninga og IT-baserte læremiddel.

       Det vil bli lagt opp til at kommunane som får tilskot, må dokumentere utgiftene sine i samband med innkjøp av slike læremiddel. For å sikre at midlane blir brukte i samsvar med intensjonen med løyvinga, vil departementet krevje at dei kommunane som søkjer om desse midlane, også må dokumentere at lærebøkene dei bruker for dei klassane som får opplæring etter det nye læreplanverket, er godkjende.

       Kommunane har i lang tid vore kjende med at det ville komme eit nytt årskull inn i grunnskulen. Det er likevel kommunar som har komme seint i gang med å førebu reforma, og som no må ta i bruk mellombels lokale for å få plass til den nye førsteklassen. Dette går fram av stortingsmeldinga.

       Regjeringa har i revidert nasjonalbudsjett for 1997 følgt opp tilrådinga frå komiteen om at kommunar som må ta i bruk mellombels lokale i samband med skulestarten for 6-åringane, og som erstattar desse med permanente lokale i løpet av 1997-98, kan søkje om å få dekt dokumenterte meirutgifter utover den investeringskompensasjonen dei har fått. Departementet vil fastsetje søknadsfristen og kriteria for tildeling av tilskot.

       I St.meld.nr.21 blir det gjort greie for at 23 kommunar ikkje hadde avklart lokale til alle sine 6-åringar. Med eitt unntak har alle desse kommunane no stadfesta overfor departementet at dei har avklart at dei vil ha lokale til alle 6-åringane ved skulestart til hausten. I meldinga blei det lagt opp til at departementet på ny vil hente inn informasjon om status for framdrifta for dei skulebygga som kommunane har sagt skal bli tatt i bruk til hausten. Regjeringa la òg opp til at kommunar som bruker mellombels lokale, skulle følgjast opp særskilt.

       Eg har merka meg at fleirtalet i komiteen viser til at kommunane har eit sjølvstendig ansvar for å kvalitetssikre reforma. Det blir vidare poengtert at det er kommunane som etter grunnskulelova skal syte for tenlege skulelokale.

       Statens Utdanningskontor blir no bedt om å vende seg til alle kommunane for å få kartlagt framdrifta i tilrettelegginga av skulelokale for 6-åringane og spesielt omfanget av mellombels lokale. Som del av denne rapporteringa må utdanningskontora skaffe seg oversikt over om dei mellombels lokala er godkjende som skulelokale etter gjeldande regelverk. Dette gjeld m.a. arbeidsmiljølova, kommunehelsetenestelova og lov om brannvern. Dersom slik dokumentasjon ikkje kan skaffast, vil utdanningskontora ta direkte kontakt med kommunane for å få lagt fram slik dokumentasjon. I dette arbeidet vil utdanningskontora ha nær kontakt med dei aktuelle tilsynsstyresmaktene slik at dei, om nødvendig, blir kopla inn der det er tvil om dei mellombels lokala tilfredsstiller krava etter gjeldande regelverk.

       Etter at denne saka og dei forslaga Regjeringa har lagt fram i revidert nasjonalbudsjett, er behandla i Stortinget, vil dei økonomiske rammene for Reform 97 vere endeleg avklarte. Det er stor aktivitet i kommunane både med å gjere ferdig skulebygg og med å førebu opplæringa etter det nye læreplanverket. Eg ser no fram til at den nye 10-årige grunnskulen skal bli realisert frå august i år.

       Det har frå departementet si side først og fremst vore eit spørsmål om tempo for iverksetting og langt mindre eit spørsmål om å kvalitetssikre reforma. Departementet har gradvis blitt pålagt av Stortinget å kvalitetssikre reforma, og Senterpartiet har ved mange høve reist forslag i den retning og i så måte. Eit slikt kvalitetssikringstema er dette med opparbeiding av t.d. uteareal, som Senterpartiet i lag med SV og Kristeleg Folkeparti i dag fremmar forslag om. Etter vår vurdering er dette ei viktig sak som burde ligge inne i denne reforma. Vi er blitt nedstemde, og regjeringspartiet her i Stortinget i samarbeid med Høgre har sytt for det. Men eg vil gjerne spørje statsråden kva syn han har på behovet for uteareal. Er dette eit viktig tiltak som ledd i å kvalitetssikre 6-årsreforma eller er det ikkje viktig? Det er veldig avgjerande å få avklart statsråden sitt syn.

Statsråd Reidar Sandal : Eg synest det er påfallande og ei stor frekkheit av representanten Holte å påstå at Regjeringa berre har vore opptatt av tempoet når det gjeld Reform 97 og i mindre grad av kvalitetssikring, slik som han formulerte seg. Det er riktig at Regjeringa har vore opptatt av at vi skulle komme i gang frå kommande haust, men det har sin bakgrunn i at vi frå Arbeidarpartiet og Regjeringa si side har drive eit målbevisst arbeid med støtte frå fleirtalet i denne salen for å setje denne reforma på skjenene frå kommande haust. Eg vil faktisk finne det påfallande om Holte ikkje interesserer seg langt meir for dette forholdet enn å kritisere oss for at vi lojalt følgjer opp dei vedtaka som det øvste politiske organet i dette landet har fatta.

       Elles vil eg seie at det som har vore med på å skape ein del uro rundt denne saka, er bl.a den vinglete holdninga som Senterpartiet har vist. Trass i at det har vore avgjerder i denne salen om å gå i gang frå august 1997, har partiet reist forslag gong etter gong om utsetjing, til og med om at den enkelte kommunen sjølv skal kunne bestemme om ein skal komme i gang med reforma eller ikkje - med det kaoset og den ulike behandlinga det ville ha ført til frå kommune til kommune og den mangelen på einskap og struktur i utdanningspolitikken som ville bli konsekvensen av det. Eg veit at mange kommunepolitikarar, faktisk òg partifellar av representanten Holte, er svært urolege over Senterpartiet si handtering av dette spørsmålet nettopp ut frå slike omsyn.

Jan Tore Sanner (H) : Statsråden gav på slutten av sin svarreplikk uttrykk for en bekymring som jeg godt kan gi min tilslutning til. Mitt spørsmål er imidlertid knyttet til de opplysninger som gis i stortingsmeldingen.

       I spontanspørretimen 30. april ble det stilt en rekke spørsmål til statsråden vedrørende den informasjon som er gitt Stortinget gjennom stortingsmeldingen og i tiden etter at stortingsmeldingen ble fremlagt. I stortingsmeldingen er det angitt hvor stor prosentandel av skoleplassene som vil være såkalte midlertidige lokaler. Problemet er imidlertid at det har ikke departementet spurt om. I henhold til vedlegg 1 i stortingsmeldingen om en spørsmålsundersøkelse som ble sendt til kommunene, spør man om skolelokaler som er ferdige, skolelokaler som er påbegynt, skolelokaler som er vedtatt utbygd, og så er det en åpen linje nederst hvor « ymist anna » kan tilføres. Et annet sted i meldingen gis det i prosent uttrykk for hvor stor andel som vil være midlertidige løsninger. Vi er blitt kjent med i ettertid at Oslo kommune har stor andel midlertidige løsninger og ikke null, slik det angis i stortingsmeldingen. Så man kan vel si at det er noe upresist det som er fremført i meldingen, og jeg vil be statsråden om en kommentar til det for å forhindre at statsråden nå betrakter alle de midlertidige løsningene i Oslo som permanente lokaler. Det er nødvendig å få understreket dette, slik at vi kan være trygge på at Oslo også vil få sin rettmessige del av de pengene som nå vil bli bevilget til å omgjøre midlertidige løsninger til permanente lokaler.

Statsråd Reidar Sandal : Det er litt uvanleg for ein statsråd frå Arbeidarpartiet å kunne gi honnør til representanten Sanner, men innleiingsvis har eg lyst til å gjere det i dag, både til han og til Høgre, for det ansvaret som Høgre har vist i behandlinga av denne saka. Dei har ikkje tatt ei populistisk og lettvint holdning når temaet om utsetjing av ei stor og viktig skulepolitisk reform er til debatt. På det punktet vil eg gi både Sanner og Høgre honnør for deira konstruktive bidrag. Sjølv om vi i utdanningspolitiske spørsmål ofte står svært langt frå kvarandre, har vi i dette spørsmålet funne fram til ei løysing.

       Når det gjeld det punktet som representanten Sanner tok opp om kva for opplysningar ein kan lese ut av det spørjeskjemaet som departementet sende ut til kommunane i slutten av 1996, meiner eg at dersom kommunane meinte dei ikkje ville ha lokale som var permanente, var det høve til å peike på det under kategorien særeigne forhold. Det nemnde også representanten Sanner i sin replikk.

       Når det gjeld spørsmål om Oslo, vil eg understreke at Oslo kommune sine opplysningar har vi jobba mykje med. Vi har faktisk tatt inn i meldinga ein del av den korrespondansen som vi har hatt med Oslo kommune etter at statusrapporten låg føre i slutten av januar. Eg har òg i spontanspørjetimen, som representanten Sanner viste til (presidenten klubbar), bl.a peikt på kva skulesjefen i Oslo har sagt om mellombels løysingar.

       La meg berre seie heilt til slutt at når kriteria er utforma for kven som skal få av dei midlane som Stortinget truleg løyver seinare i dag (presidenten klubbar igjen), så skal Oslo få av dei, dersom kommunen oppfyller dei føresetnadene som blir stilte frå departementet si side.

       Oppfølgingen av Oslo må jo også bekymre statsråden. Og når ansvarlig byråd i dag i Aftenposten Aften går ut og sier at det er 24 skoler som ennå ikke har fått godkjent byggetillatelse fra Arbeidstilsynet, og når vi vet at det er relativt kort tid igjen, vil det nødvendigvis medføre et betydelig antall midlertidige lokaler, kanskje et langt større antall enn det statsråden har antatt. Jeg vil da gjerne spørre statsråden: Hvordan tenker han seg det håndtert sånn at ikke barna skal bli skadelidende ved skolestart til høsten? Det er etter mitt skjønn helt åpenbart at det kreves noe helt annet enn bare å si at utdanningsdirektøren har tilsynsmyndighet, og at det håndteres sikkert og er i de beste hender i byrådet. Jeg kunne godt tenke meg å få en mer presis beskrivelse av hvordan oppfølgingen her blir.

       Jeg la også merke til at statsråden i sitt innlegg sa at ved dagens behandling er rammene lagt for bevilgninger knyttet til den 10-årige grunnskolen. Jeg må få lov til å gjenta det jeg har tatt opp i flere tidligere replikker i dag: Hva er da hensikten med etterberegninger? Jeg regner jo med at statsråden har tenkt å følge lojalt opp det stortingsflertallet enstemmig, tror jeg - så langt jeg husker i farten - har sagt, at etterberegning skal foretas. Og i det ligger det jo at de reformrelaterte kostnadene som det eventuelt vil vise seg ikke er dekket av staten, selvfølgelig skal dekkes. Ellers er det jo ingen hensikt med en etterberegning, det antar jeg at også statsråden vil være enig i. Det betyr at jeg lurer på hva statsråden legger i det når han bruker en sånn formulering som at « rammene er lagt ». Er det da de store rammene som er lagt, eller er det de økonomiske kalkulasjonene som i dag på to felt sluttføres i første runde, men som Stortinget nødvendigvis må komme tilbake til når etterberegningene foreligger?

Statsråd Reidar Sandal : Vi er faktisk i ein litt paradoksal situasjon i dag. Sosialistisk Venstreparti, som ikkje minst ved sin nye nestleiar poengterer så sterkt at ein er opptatt av å vere i forkant og skape eit samfunn og eit utdanningssamfunn som er framtidsretta, står faktisk i denne salen i dag skulder ved skulder med dei kreftene som har foten tungt på bremsepedalen og vil utsetje gjennomføringa av ei reform som veldig mange meiner er politisk og utdanningspolitisk svært godt grunngitt. Eg tenkjer ikkje då berre på at 6-åringane skal inn i skulen, men òg på at vi skal ha ei innhaldsreform som er viktig for heile grunnskulen vår, ikkje minst når det gjeld dei store og viktige forandringane som skal skje på ungdomstrinnet. Eg har lyst til å gi uttrykk for forundring, for det er faktisk slik at Sosialistisk Venstreparti fleire gonger når denne saka har vore behandla den siste tida, har brukt mesteparten av energien sin på å bremse og ikkje på å byggje.

       Så til spørsmålet frå representanten Djupedal om kva for ein kommune som no ikkje har meldt at dei har alt klart til skulestart i august. Det er Agdenes kommune, der det dreiar seg om å finne endeleg avklaring for to klassar med 22 6-åringar. I eit møte i kommunestyret i kveld tar Agdenes kommune endeleg stilling til saka, og eg forventar at gjennom det vedtaket er dei òg på plass, og at vi på det grunnlaget kan seie at alle kommunar har gjort dei nødvendige vedtaka. Så blir det då særs viktig for Statens Utdanningskontor å følgje opp framover, og vi skal sjå til at det blir gjort.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

       Før neste talar får ordet, vil presidenten vise til innlegget frå representanten Mai Gythfeldt. Ho viste i sitt innlegg til forslag nr. 9 i sak nr. 11 og bad om at forslaget vart oversendt komiteen. Dersom presidenten med det kan forstå at representanten Gythfeldt også formelt tok opp forslaget - og det blir nikka frå representanten Gythfeldt - vil presidenten slå fast at forslag nr. 9 vart teke opp i innlegget hennar. Oversending til komiteen vil ein kome tilbake til under voteringa.

       - Då går vi vidare på talarlista.

       Ellen Chr Christiansen (Uav) : Forutsigbarhet er et viktig poeng i forholdet mellom det offentlige og individene i samfunnet, og i denne sammenheng tenker jeg på familier med barn som enten er seks år eller yngre. Når jeg sier det, tenker jeg på disse forslagene om utsettelse som ligger på bordet. For har det mindretallet som foreslår mulighet for utsettelse, tenkt seg hvilke problemer de faktisk setter en god del barnefamilier i dersom man vedtar en slik utsettelse? La meg konkretisere dette: I en by som Oslo, og sikkert i veldig mange andre kommuner, er det slik at de 6-åringer som har gått i barnehage nå, og som man tror skal begynne på skolen til høsten, er skrevet ut av barnehagene. Nye barn er tatt opp og får i disse dager beskjed om at de får barnehageplass fra høsten av. Dersom den kommunen disse foreldrene bor i, plutselig vedtar ikke å innføre skolestart fra høsten, hva skjer med de barna som da står uten skoletilbud og uten barnehageplass? Hvordan har mindretallet tenkt å håndtere den problemstillingen? Når det gjelder Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, er det sannsynligvis ikke noe stort problem, for det passer godt med store deler av deres familiepolitikk allikevel - det ville kanskje være greit om en av foreldrene heller var hjemme og passet barnet det året. Men når det gjelder partier som SV og RV, syns jeg det er rart at man overhodet ikke har vært opptatt av denne problemstillingen, som faktisk vil være meget nærliggende for veldig mange ved en utsettelse. Det tyder på at man her er blitt så opptatt av å flagge utsettelsesforslaget at man ikke tenker på konsekvensene.

       Ellers må jeg si at jeg syns situasjonen i Oslo er alvorlig slik den fremstilles i Aftenposten. Når jeg hører statsråden, må jeg si det høres ikke ut som han helt tar den situasjonen alvorlig nok. Og jeg håper at statsråden kanskje i ukene som kommer, innad i Regjeringen tar opp med ansvarlig statsråd å sørge for at Arbeidstilsynet får opp dampen og sørger for at disse søknadene om bygging blir behandlet. Hvis statsråden virkelig mener at det er viktig å komme i rute til høsten, ja, så burde det være en av hovedoppgavene hans nå, for det er det som er et av de største problemene, hvis vi skal tro avisene.

       Så er det dette med midlertidige lokaler. Det er mye midlertidige lokaler. Da vi vedtok reformen, var det et prinsipp som vi alle var enige om, at kommunene fullt ut skulle få kompensert for merkostnadene ved reformen. Jeg tror det er viktig for Stortingets troverdighet at man holder fast ved at dette skal gjennomføres. Derfor oppfatter jeg det som litt uærlig fra flertallet å si at det skal være et tak for hvilke utgifter som skal kompenseres. Jeg vet ikke hvor store utgifter de midlertidige lokalene kan komme opp i. Kanskje blir det under 200 mill. kr. Men hvis det blir mer, hvem skal da ta stilling til hvem som får, og hvem som ikke får? Skal det være basert på hvem som har dårligst økonomi? Eller skal det være basert på at den som kommer først til mølla, altså sender inn søknaden først, er den som får?

       Jeg ser den samme problemstillingen ved at man nå forskutterer 100 millioner. For hvem er det som skal få disse 100 millionene i revidert nasjonalbudsjett? Er det de som greier å sende inn søknadene først, eller er det de som har de største behovene? Eller hvordan skal disse fordeles? Etter min oppfatning er det eneste ryddige å si at vi skal kompensere for de reelle merkostnadene. Det vil si at man må vurdere søknadene, man må ha kriterier for hva som skal ligge i « midlertidige lokaler ». Men den vurderingen bør gjøres samtidig, og den bør gjøres på likt plan for alle kommuner. Derfor mener jeg at den etterbetalingen og gjennomgangen bør skje i ettertid, og at hele kompensasjonen bør komme i revidert nasjonalbudsjett neste år for det som har vært av ekstrautgifter for midlertidige lokaler.

       Med det vil jeg ta opp forslag nr. 8

       Det har vært mange korsveier i Stortinget. Jeg vil våge den påstand at når ikke alle kommuner, eller for den saks skyld skolekretser, er kommet like langt i forberedelsene, så må de partiene som har sådd tvil om iverksettelsesdato, ta på seg veldig mye av ansvaret for at det er slik pr. dags dato. For hva må Kommune-Norge tro når det stadig fremmes nye forslag om utsettelse? Det skaper uro og usikkerhet. Og - selvfølgelig - ordførere som i utgangspunktet har vært mot tiårig skolegang, de har latt være å foreta de nødvendige investeringer, eller for den saks skyld forberedelser, som de egentlig har hatt plikt på seg til å gjøre siden 1991 - for det var da de første gang fikk beskjed om at de skulle begynne å ta seksåringer inn i skolen. Det var for øvrig det året som årets seksåringer ble født.

       Til syvende og sist blir det ungene - seksåringene - som må lide for denne ansvarsfraskrivelsen fra partier som vegrer seg for å stå fast på standpunkter, og som om og om igjen forsøker å utsette reformen. Det er en handlemåte som heller ikke tjener Stortinget til ære, etter min oppfatning.

       Men ungene ville også vært de skadelidende hvis enkeltkommuner og enkeltskoler hadde kunnet skyve ut starten for reformen ett år. Har de partiene som står bak slike forslag her i dag, tenkt igjennom hvordan det neste år ville slått ut i forhold til de ungene som ikke fikk begynne på skolen slik som de jevnaldrende ungene gjorde? Hva ville skje i 1998? Skulle de gå rett opp i andre klasse og dermed miste ett års opplæring? Er det det disse partiene mener at noen få barn skulle gjøre? Eller skal de rett og slett få utsatt skolestart og begynne i første klasse i 1998, og dermed bli ett år eldre enn alle sine « jevnaldrende » opp igjennom hele skoleløpet inntil de blir ferdig med videregående skole? Og hva ville skjedd hvis disse seksåringene flytter? For å ta to kommuner som jeg kjenner: Rømskog kommune har hatt seksåringene inne i veldig mange år - ingen problemer. Hva om Setskog i Aurskog-Høland utsatte reformen, og så flytter det en familie fra Rømskog til Setskog og seksåringen mister skoleplassen? Hva slags politikk er dette? Overdrevent tempo - tja si det? Reformen ble forberedt i 1991. Det ble vel også lagt ganske mange premisser i innstillingen til langtidsprogrammet i 1989. Det verste er at disse ungene ville blitt skadelidende på grunn av sendrektige kommunepolitikere og populistiske stortingspolitikere.

       Dagens innstilling innebærer ellers en ytterligere kvalitetssikring av Reform 97, en reform som vel er mer grundig planlagt og gjennomgått enn noen annen reform. Det bevilges penger - eller vi vedtar at det skal bevilges penger - i revidert nasjonalbudsjett til tilleggslitteratur, og vi legger inn midler til å konvertere midlertidige lokaler til permanente skolebygg. Med tanke på situasjonen i Oslo er jeg personlig glad for det.

       Så må jeg si til representanten Djupedal: Det er selvfølgelig ikke slik, fordi om det nå legges inn midler til konvertering av midlertidige lokaler, at etterberegning av de reformrelaterte kostnadene ikke skal foretas. Det er da ingen av oss som har sagt det.

       Helt til slutt: Jeg er veldig glad for at Mai Gythfeldt nå har bedt om at hennes forslag oversendes komiteen. Vi har faktisk en sak om skolefritidsordninger liggende i komiteen som hennes partifelle Erling Folkvord har fremmet.

       Innholdet i denne reformen er i stor grad lagt på plass gjennom et samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet, et samarbeid som i forhold til innhold har vært ganske godt, og som jeg i dag også vil takke for. Egentlig skulle derfor denne dagen vært en gledens dag for begge partier. Når den ikke er det i forhold til gjennomføring, er det fordi vi i dag ser en del mangler som gir oss bekymring, og de gir veldig mange foreldre bekymring. Manglene går på lokaler, på dårlige lekeområder og på utrygge trafikkforhold. Dette har skapt stor engstelse, og det kan veldig lett føre reformen inn på feil spor. Jeg ønsker likevel reformen lykke til. Den er en

       pedagogisk nyvinning. Når vi i Senterpartiet ikke har kunnet følge med i gjennomføringstakten, er det fordi vi ikke finner forholdene tilfredsstillende for alle 6-åringene. Det kaller jeg å ta ansvar. Noen har i dag kalt det for ansvarsfraskrivelse, men jeg frykter ikke historiens dom over vår holdning i denne saken.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet, og debatten i sakene nr. 10 og 11 er slutt.

       (Votering, sjå side 3360 f.)

       Edvard Grimstad overtok her presidentplassen.