Anne Helen Rui (A) (ordfører for saken): Fri rettshjelpsordningen ble også i 1995 gjenstand for endringer, som tok til å gjelde fra 1. januar 1997. Derfor mener jeg at utålmodigheten virker stor når man ikke lar en ny ordning få virke et halvt år engang før man foreslår endringer på nytt. Endringene som ble foretatt, førte til at det i en del saker nå blir gitt helt fri rettshjelp. I disse tilfellene skal det heller ikke betales noen egenandel. Dette gjelder i saker med voldsofre og mishandlede kvinner, i saker fra fylkesnemndene om sosiale tjenester, barnevernstjenester, i saker fra kontrollkommisjonen om psykisk helsevern, i utlendingssaker, i saker om smittsomme sykdommer og vernepliktige i førstegangstjeneste.

       De sakene hvor man i dag blir utsatt for behovsprøving og må betale en egenandel, er etter den siste endringen saker der farskap i dag kan slås sikkert fast ved en DNA-test, familiesaker ved bl.a oppløsning av ekteskap eller partnerskap, saker fra skadede eller etterlatte ved tap av forsørger, og husleiesaker. I Dok.nr.8:63 som vi nå behandler, er det kun denne siste gruppen som kommer inn under behovsprøving og må betale egenandel.

       Endringene som ble gjort gjeldende fra januar, hevet inntektsgrensen betydelig. En person uten forsørgelsesbyrde kan tjene 150.000 kr brutto og ha 100.000 kr i nettoformue og likevel få fri rettshjelp. Personer som forsørger barn, kan tjene 160.000 kr og ha den samme formue, og personer som forsørger både barn og ektefelle eller foreldre, kan tjene 170.000 kr og ha den samme formue. De beregninger som er gjort, tilsier at ca 20 % kommer inn under ordningen. I tillegg vil de som har en forsikring, f.eks i husleiesaker kunne få fri rettshjelp ved hjelp av forsikringsselskapet sitt.

       Punktene 1 og 2 i forslaget fra Lisbeth Holand gjelder kun for den gruppen som er utsatt for behovsprøving, og vi i Arbeiderpartiet mener at ordningen må få lov å virke en god stund før vi med sikkerhet kan si hvordan dette vil slå ut i praksis. Vi er ikke villig til etter fem måneder å si at dette er en dårlig løsning. Derfor går vi mot nr. 1 og 2 i forslaget.

       Men punkt nr. 3 i forslaget kan vi godt tenke oss å få vurdert nærmere av departementet. Det er en kjensgjerning at samfunnet i dag er komplisert og kanskje virker mer komplisert på en del mennesker, og det ville kanskje bli færre rettssaker og flere forlik hvis man bare kunne få riktig hjelp fra første stund. Jeg vil f.eks tro at i mange familiesaker ville det være mulig. Riktige og gode råd til rett tid vil antakelig lønne seg for hver enkelt og for samfunnet som helhet. En prøveordning med offentlige rettshjelpssentre vil være en mulighet for å se om vi kanskje får bedre og raskere løsninger på en del rettssaker i framtida. Derfor vil vi gjerne at Regjeringen skal vurdere punkt 3.

Lisbeth Holand (SV) (komiteens leder)

       : Ja, så misvisende kan en sak framstilles. Den representanten som legger fram forslaget, er ikke så utålmodig at hun ikke kan la en ordning virke i fem måneder før hun foreslår endringer. Men en innskrenking av hvilke saker en kan få fri rettshjelp til, ble innført i 1984. I 1980 fikk vi lov om fri rettshjelp, der hovedregelen var at for den som kom inn under inntektsgrensene, skulle det ytes fri rettshjelp i alle saker med mindre det var urimelig at det offentlige ytte fri rettshjelp. Fra 1984 og framover har vi hatt stadige innskrenkninger i hvilke sakstyper den som har minst å rutte med, kan få rettshjelp.

       Så peker representanten Rui på de områdene en kan få fri rettshjelp uten behovsprøving. Ja, hvis en blir voldsoffer eller blir utsatt for mishandling, vil også de som tjener 400.000 kr, få fri rettshjelp. Det er ikke det

       som er interessant her. Det som er interessant, er om de som er fattigst, har råd til å bruke rettsapparatet for å få rett når de har rett. Den retten har blitt innskrenket og innskrenket systematisk fra 1984 når det gjelder på hvilke områder en får rettshjelp. Jeg syns derfor ikke jeg er spesielt utålmodig når jeg fremmer forslag om konkrete endringer.

       Regjeringa Harlem Brundtland la i 1988 fram en melding om fri rettshjelp, der de sa klart fra om at dagens rettshjelpsordning ikke tilfredsstiller kravene til likhet for loven på den måten at den som har rett, får rett. Den meldinga ble trukket tilbake da Syse overtok i 1989, og siden da har Stortinget ved hver eneste budsjettbehandling bedt om å få stortingsmeldinga til ny behandling for at vi skulle kunne se på bedringer i rettshjelpsordninga. Vi har ikke fått det. Ved siste statsbudsjettet fikk vi beskjed om at en på mellomlang sikt vurderte å komme med en stortingsmelding. Da var tålmodigheten min slutt. Da følte jeg at vi måtte gjøre noe istedenfor bare å mase om å få en ny gjennomgang, og da fremmet jeg noen konkrete forslag. Det er ikke tilfredsstillende. Det ville ikke blitt god nok rettshjelpsordning sjøl om jeg hadde fått gjennomslag for mine forslag her i dag, men det ville ha blitt betydelig bedre.

       Så litt om de konkrete punktene: For det første hevder statsministeren stadig at det er en prioritert oppgave å skulle dra inn dem som faller utenfor, og at vi ikke har rettssikkerhet hvis den ikke gjelder for alle. Ja, da har vi ingen rettsstat i Norge i dag, for det er helt åpenbart at den ikke gjelder for alle. Det er slik at i mange sakstyper - det kan gå på usaklig heving av husleie, det kan gå på gjelds- og formuesforhold, det kan gå på offentlige ytelser, sosiale ytelser, skoletilbud for funksjonshemmede, hjelpetiltak for funksjonshemmede og om en ikke får det som en etter velferdslovgivninga mener at den enkelte skal få - har de færreste råd til å søke bistand for å få den retten som loven har ment at en skal få.

       Det ble heving i inntektstaket fra 1. januar 1997. Det høres mye vakrere ut enn det er. Jeg minner om at den ordninga som er innført, er slik at den som har bruttoinntekt på over 70.000 kr - 15.000 mindre enn det en sosialhjelpsmottaker i Oslo får - må betale en tilleggsandel på 25 % av alle utgifter som en rettssak fører med seg. Det betyr at retten er illusorisk for den gruppa.

       Jeg er veldig glad for at komiteen støtter ett av mine forslag, det billigste, men det som kanskje kan gjøre rettsrådgivninga noe mer effektiv. Jeg minner om det komiteen sier:

       « Komiteen viser ellers til at det er viktig å få vurdert satt igang forsøksvirksomhet med offentlige rettshjelpskontorer i tråd med dette forslaget og denne innstillinga så snart som mulig. »

       Det håper jeg blir realisert.

       Så vil jeg ta opp det forslaget som er fremmet i innstillingen.

Presidenten: : Lisbeth Holand har tatt opp det forslag hun refererte til.

       Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.

       (Votering, se side 4399)