Einar Olav Skogholt (A) (ordfører for saken):

       Jeg ønsker å starte mitt innlegg med følgende sitat fra avisen Nationen:

       « Lundteigen ønsket brudd og konflikt. Han ønsket at jordbruksoppgjøret skulle brukes i en politisk kamp mot regjeringspartiet i valgåret, og ikke til å ta maksimalt ut for jordbruket innenfor de politiske rammer som gjelder. Vi i Norges Bondelag kan ikke tillate oss å se slik på det. Vi kan ikke la oss bruke som grovarbeidere i et politisk spill. »

       Det er lederen i Norges Bondelag, Bjørn Iversen, som er mester for utsagnet. Det blir spennende under voteringen senere i kveld å se om Senterpartiets stortingsgruppe ønsker å underkjenne den innsats Bjørn Iversen og Norges Bondelag har nedlagt i årets forhandlinger om jordbruksoppgjøret.

       Forhandlingsresultatet får bred tilslutning i Stortinget. Det er bare Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Fremskrittspartiet som ikke ønsker å respektere en ferdigforhandlet avtale.

       Det er heller ikke første gang at Senterpartiet og SV underkjenner en ferdigforhandlet avtale. Sist gang Bondelaget og staten ferdigforhandlet en avtale var i 1995. Også den gang stemte Senterpartiet imot avtalen!

       Jeg har forståelse for Fremskrittspartiets stemmegiving. Fremskrittspartiet ønsker som kjent å oppheve forhandlingsinstituttet samt redusere overføringene med noen milliarder kroner.

       Jeg vil berømme komiteens medlemmer for konstruktivt arbeid. Jeg vil gjerne få understreke at det har vært svært få innspill, krav om høringer o.l., under behandlingen av årets jordbruksoppgjør. Jeg tar det som et signal om at bønder, jordbruksorganisasjoner o.a. ønsker å respektere den ferdigforhandlede avtalen.

       Jordbruksavtalen innebærer en inntektsvirkning for bøndene på 928 mill. kr 500 mill. kr av dette er varige tillegg over jordbruksavtalen. I tillegg gir avtalen 428 mill. kr i engangstiltak og omdisponeringer. Av de 500 mill. kr ekstra på totalrammen vil 50 mill. kr bli bevilget over statsbudsjettet, mens resten tas ut som økte priser.

       Blant andre har Norsk Bonde- og Småbrukarlag forsøkt å så tvil om det er mulig å ta ut 450 mill. kr i økte priser, til tross for at Bondelaget og Småbrukarlaget i sitt krav til staten hadde lagt inn at snaut 800 mill. kr skulle tas ut i økte priser.

       Avtalen gir bøndene muligheter for en inntektsutvikling i 1997 på om lag 3,5 % eller 4 200 kr pr. årsverk.

       Det er for øvrig interessant at det har vært mulig å få så bred tilslutning til de fleste merknader komiteen fremmer i sin innstilling.

       Avtalen legger gode rammer for norsk landbruk. Norsvin sier følgende om avtalen:

       « Årets jordbruksoppgjør var svært positivt for Svinenæringa. Norsvin har engasjert seg sterkt for å opprettholde distriktsgrisen, og vi føler at avtalepartene har oppfattet disse signalene. »

       Avtalen medfører at bevilgningen over jordbruksavtalen økes til 11,95 milliarder kr. Norge er ved siden av Sveits og Japan det land som gir mest økonomisk støtte til landbruket, innbyggertallet tatt i betraktning.

       I tillegg kommer den skjermede støtten. For mange kan det sikkert virke overraskende at den økonomiske støtten til jordbruket er så høy, når man stadig får innspill om at Regjeringen og stortingsflertallet nedprioriterer landbruket.

       Overføringene til landbruket må også i tida framover være høye, da vi ønsker et livskraftig landbruk i hele landet. Et oppegående jordbruk er en av mange viktige faktorer for å sikre arbeidsplasser og bosetting i Distrikts-Norge.

       Det er også verdt å merke seg at de landbrukspolitiske virkemidlene er innrettet slik at det gis store ekstra tillegg for bruk og produksjoner i distriktene og for små driftsenheter. Alle partiene i komiteen, med unntak av Høyre og Fremskrittspartiet, understreker at dette er en prioritering som fortsatt skal legges til grunn i landbrukspolitikken.

       Det blir ofte påpekt at det er viktig med høy selvforsyningsgrad. Ja, men vårt problem er i hovedsak overproduksjon. Når vi har en egendekning på vel 50 %, er det basert på kaloriforbruk. Vi er jo helt avhengig av å importere bl.a frukt og grønnsaker og noe matkorn. Jeg tillater meg å spørre hvilke ordinære jordbruksprodukter vi kan produsere mer av for å øke selvforsyningsgraden av matvarer. Det kan f.eks umulig være mjølk.

       Kornproduksjonen er et sentralt element i vår landbruksproduksjon. Det er svært interessant å registrere at mens andelen norsk korn av mathveten i Norge i 1970 var på under 1 %, var andelen i 1996 oppe i over 55 %

       Jeg tror at vi innenfor grøntsektoren kan produsere mer, bl.a med tanke på salg av disse produktene til Europa. EØS-avtalen gir oss slike muligheter, som vi på langt nær har utnyttet. Skal dette lykkes, må rammebetingelsene legges til rette for det, og det vil være nødvendig med rettledning og en bevisst satsing på eksport. Det er en uvant, men interessant utfordring.

       Regjeringen blir ofte beskyldt for å bygge ned og tilplante dyrket mark. Det er med stor interesse jeg registrerer at omdisponeringen av dyrket mark er redusert. Svært høy var omdisponeringen i 1990. Da hadde iallfall ikke Arbeiderpartiet ansvaret for landbrukspolitikken.

       Norge har i dag over 10 mill. dekar dyrket mark. Vi har mer dyrket mark enn det Stortinget har vedtatt som målsetting på dette området.

       Sysselsettingssituasjonen var for de siste åra beregnet med en nedgang på 3 % årlig. Nye tall indikerer en reduksjon etter 1993 på 0,5-1 %

       Regjeringen ønsker å satse sterkt på økologisk landbruk, i tråd med den etterspørsel vi har for slike produkter. Forskning, veiledning og utviklingsarbeid er viktig. Derfor er bevilgningene til dette foreslått økt vesentlig. Men det er også nødvendig å opprettholde nåværende økonomiske støtteordninger hvis vi ønsker at flere legger om til slik produksjon. Bedre omsetningsmuligheter for økologiske landbruksprodukter er nødvendig.

       Det er videre bred tilslutning til den omtale mjølkeproduksjon og korn- og kraftfôrpolitikken får i St.prp.nr.70.

       For Arbeiderpartiet har det vært og er det fortsatt viktig å ha et sterkt, offensivt landbrukssamvirke. Det er naturlig, slik det står i proposisjonen, at markedsreguleringsfunksjonen ligger hos samvirket. Men det er også viktig at vi har rammevilkår som gir plass til andre aktører i markedet. Jeg er f.eks svært glad for Synnøve Findens etablering i Alvdal. Det er også positivt om vi vil få etablert flere gårdsmeierier. Dagens landbrukspolitikk er ikke til hinder for en slik utvikling.

       I flere år har Regjeringen satset sterkt på å skape arbeidsplasser i tillegg til det ordinære landbruket. En slik satsing bl.a ved hjelp av BU-midler er avgjørende for å sikre bosetting og for å sikre næringen flere bein å stå på. Jeg er glad for at Bondelaget nå er enig i en slik strategi. Jeg er også svært glad for at BU-ordningen fortsatt er underlagt Landbruksdepartementet.

       Jeg vil få framheve den flotte innsatsen Landbruksbanken gjør, også med tanke på disponeringen av de sentrale BU-midlene. Landbruksbanken er en viktig og dyktig medspiller for bøndene.

       Jeg har med stor interesse registrert at Bondelaget og staten er blitt enige om å nedsette et rekrutteringsutvalg, som skal tre i funksjon snarest mulig etter at høstens elgjakt er ferdig. Det er viktig å tilrettelegge for at ungdom og kvinner kan og vil satse på landbruket. Jeg går ut fra at utvalget vil vurdere bl.a regelverk og økonomiske støtteordninger i sitt arbeid.

       Vi kommer allikevel ikke bort fra at positiv omtale av landbruket og Distrikts-Norge er svært viktig. Det er ikke enkelt å skape engasjement og tro på landbruket hvis ikke næringen selv og politikerne er gode ambassadører. Vi har alle et stort ansvar for å lykkes i dette viktige arbeidet.

Syver Berge (Sp) : Eg vil innleiingsvis seie meg tilfreds med at ein i merknads form kan slå fast at Arbeidarpartiet har funne det politisk rett å forme sine landbrukspolitiske synspunkt i innstillinga til årets jordbruksavtale på ein slik måte at Senterpartiet kan slutte seg til merknaden. Dette er eit brot med den praksisen som har vore dei siste åra, der Arbeidarpartiet/Høgre-alliansen har vore dominerande. Skal vi sikre landbruket levelege vilkår framover, må det bli gjennom eit politisk samarbeid mellom Arbeidarpartiet og Senterpartiet. Historisk sett har dette landbrukspolitisk gjeve det beste resultatet.

       Senterpartiet legg vekt på at ein gjennom landbrukspolitikken og utforminga av verkemidla utviklar eit berekraftig landbruk som sikrar rein mat, godt miljø og levande bygder både på stutt og lang sikt. Det må vere eit sentralt mål for norsk landbrukspolitikk å produsere mat av slikt omfang og på ein slik måte at vi aukar matvaretryggleiken både i dag og for framtidige generasjonar. Skal landbruket tryggjast når det gjeld ei berekraftig utvikling, må yrkesutøvarane i landbruket oppnå inntektsvilkår og sosial tryggleik, slik at yrket blir meiningsfylt, arbeidsplassane trygge og rekrutteringa sikra.

       I år skal det takast stilling til ei framforhandla avtale mellom Norges Bondelag og staten.

       Senterpartiet er av den klare meining at staten burde strekt seg lenger i desse forhandlingane. Senterpartiet meiner at den økonomiske utviklinga i landbruksnæringa ikkje er i tråd med dei økonomiske mål som St.prp.nr.8 (1992-1993), Landbruk i utvikling, trekte opp, og som Stortinget slutta seg til, der følgjande formulering står:

       « Regjeringen vil legge til rette for at landbruksbefolkningen kan oppnå inntekter og levekår på linje med den øvrige befolkning. »

       Dette inntektsmålet er seinare stadfesta ved fleire høve, også i Regjeringa sitt langtidsprogram. Meiner verkeleg Regjeringa at den økonomiske utviklinga i norsk jordbruk er slik at denne målformuleringa er oppfylt?

       I røynda blir gapet mellom jordbruket og andre grupper ein kan samanlikna med, berre større og større. Frå 1993 til 1996 har avstanden mellom inntektene i jordbruket og andre grupper auka med i underkant av 30.000 kr, eller ca 34 %. Skal denne utviklinga halde fram, vil det setje næringa i ein svært vanskeleg situasjon. Senterpartiet meiner at dei som er sysselsette i norsk landbruk, må ha moglegheit for ei inntektsutvikling på linje med andre yrke. Ein inntektsvekst på 3,5 % med ei årsverksinntekt på ca 125.000 kr i jordbruket gjev berre bortimot halvparten i kroner i høve til den lønnsveksten andre grupper har som ligg på 244.900 kr i årsinntekt.

       Ut frå dette kjem Senterpartiet med forslag om å auke den økonomiske ramma for årets oppgjør med 400 mill. kr, slik at lønnsgapet mellom yrkesutøvarane i jordbruket og andre yrke blir mindre. Vi meiner også, som det er peikt på i proposisjonen, at det kan bli vanskeleg å ta ut dei produksjonsprisane avtala byggjer på, slik at vi kjem med forslag om å auke budsjettstøtta med 400 mill. kr. Vi ynskjer å auke arealstøtta til korn- og grovfôrproduksjon. Vi reduserer botnfrådraget frå 5.000 kr til 4.000 kr og aukar Landbrukets utviklingsfond med 50 mill. kr.

       Ein viktig del av kravet frå næringsorganisasjonane var å få etablert ei tidlegpensjonsordning frå fylte 62 år for bønder. Senterpartiet støttar dette kravet og kjem med forslag der Regjeringa blir oppmoda om å ta opp førtidspensjonsordning for bøndene i samband med jordbrukstingingane i 1998, med sikte på at ordninga kan setjast i verk frå 1. januar 1999. Fleksibel/senka pensjonsalder er eit sentralt verkemiddel for at unge bønder kan overta gardane. Fleksibel pensjonsordning er eit bidrag til at eigarskifte kan skje utan forholdsvis store økonomiske byrder for den som overtek, i form av å sikre inntekt/pensjon til den eller dei som gjev frå seg garden.

       Gjennomsnittsalderen for bønder ligg på om lag 50 år. At dette talet er så høgt, er grunna i at bonden må vere aktiv og ha lønnsinntekt til han er 67 år. Dette fører med seg at mange generasjonsskifte skjer seint og på eit tidspunkt som ikkje er optimalt i høve til neste generasjon.

       Senterpartiet er skuffa over at pensjonsspørsmålet fram til no har vore eit ikkje-tema for Arbeidarpartiet her i Stortinget. Arbeidarpartiet må da erkjenne at ei førtidspensjonsordning vil ha positive og rettmessige element i seg sett frå samfunnet si side.

       For norsk jordbruksproduksjon er eit godt importvern heilt avgjerande. Noreg er av dei land som har dei høgste offentlege avgiftene på og skattlegginga av matproduksjon. Vi lever i eit land som ut frå landskap og klima vil gjeve høge produksjonskostnader. Ut frå dette er det avgjerande for norsk landbruk at vi har eit godt importvern.

       Noreg har som einaste industriland liberalisert importvernet for jordbruksvarer utover det GATT/WTO-avtala krev av oss. Senterpartiet vil rå frå ei vidare liberalisering av tollen. Grensekontrollen og karanteneføresegner har vore avgjerande for vår gode dyre- og folkehelse. Denne tryggleiken ynskjer Senterpartiet å gjeve vidare til komande generasjonar. Derfor er vi imot å ta bort grensekontrollen.

       Senterpartiet støttar opp om opphavsmerking av alle matvarer. Forbrukarane må ha rett til å velje bort matvarer som ikkje er produserte på ein etisk og økologisk forsvarleg måte, eller som kan vere helsefarlege. Derfor bør det stillast like strenge krav til dyrehaldet bak importert mat som til norskprodusert mat.

       Senterpartiet er godt tilfreds med at det frå stortingsfleirtalet si side er erkjent at det offentlege må stille til rådvelde meir investeringsmidlar til tradisjonelt jordbruk. Fleirtalet viser til dei nye husdyrforskriftene, som vil utløyse økte investeringkrav. Senterpartiet er også kjent med at krav om vasskvaliteten i mjølkerom ut frå EØS-basert forskrift vil gjeve ein ekstra kostnad på opp mot 1,5 milliardar kr. Ut frå dette er det viktig at investeringsramma til tradisjonelt jordbruk blir auka monaleg.

       Senterpartiet er også tilfreds med at 75 %-regelen er svært utvatna i årets avtale, men vi meiner at regelen burde vore fjerna. Vi meiner at forskrifta om sauebruk innafor kjerneområda for rovdyr også må føre til at ein får investeringsmidlar. Når vi klart går inn for å halde oppe beitebruken innafor desse områda, må konsekvensane også vere at det må gjevast høve til å få investeringsmidlar. Senterpartiet er svært tilfreds med at ein samla komite går inn for at utgifter vedkommande vern og førebyggjande tiltak mot rovdyrskadar skal gå over miljøbudsjettet. Dette må gjerast ved neste landbruksavtale.

       Før forhandlingane starta, gjekk staten ut og ynskte at statens kjøpeplikt for korn skulle opphevast. Senterpartiet vil vise til den verdi marknadsordninga for korn har i forhold til å få avsett norsk korn til føresett pris. Eg vil syne til St.prp.nr.1 Tl.08 (1994-1995), om omdanning av Statkorns forretningsverksemd til statseigd aksjeselskap og eigarsamordning med Stormøllen AS. I proposisjonen vart det streka under at den nye marknadsordninga spesielt skulle leggje vekt på å utjamne kraftfôrprisen mellom korndyrkingsområda og andre jordbruksområde for å ivareta viktige distriktspolitiske og andre landbrukspolitiske mål. I innstillinga uttrykte fleirtalet, der Arbeidarpartiet var med, at kjøpeplikta er ein av føresetnadene dersom norsk kornproduksjon skal haldast oppe. Vidare står det at den globale utviklinga ser ut til å gå mot mangel på mat på grunn av befolkningsutviklinga. I ein slik situasjon vil høg forsyningsgrad av mat vere viktig.

       Senterpartiet er tilfreds med at fleirtalet i komiteen sluttar seg til formuleringa om at ei eventuell endring av marknadsordninga for korn må fylle dei same oppgåvene som dagens marknadsordning har. Det er også avgjerande at marknadsordninga for korn sikrar avsetninga for korn produsert i Noreg, og medverkar til at kraftfôrprisen blir så lik som mogleg over heile landet.

       Eg tek opp forslaga på side 24 i innstillinga, der Senterpartiet er forslagsstiller eller medforslagsstiller.

       I Høyre ser vi det som viktig for selve forhandlingsinstituttets fremtid at partene yter det maksimale for at en avtale kan undertegnes, og at Stortinget slik sett ikke skal være den ordinære behandlingsform for en avtale når brudd oppstår. Om avtalen er god eller dårlig, beror på øynene som ser. Også komiteens flertall er kjent med at det er ulikt syn både på rammene for årets avtale og hvordan midlene innenfor denne anvendes.

       Også Høyre har i sine merknader pekt på at vi gjerne hadde sett en annen fordeling av virkemidler innenfor rammen i tråd med våre merknader til selve jordbruksavtalen og de merknader vi har lagt inn i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet, St.prp.nr.1.

       Høyre har både i forbindelse med de siste års jordbruksavtaler og i annen sammenheng pekt på noen av de grunnleggende utfordringer vi står overfor i norsk landbrukspolitikk. Høyre har lagt ned et omfattende arbeid ved å gå inn i de problemstillinger som knytter seg til dette. Det skjedde forut for Stortingets behandling av St.prp.nr.8 (1992-1993), hvor partiet la frem en grundig utredning, « Jordbruk - 2002 ». Et partioppnevnt utvalg har i disse dager lagt frem en ny utredning om norsk landbrukspolitikk. Denne tar utgangspunkt i de utviklingstrekk vi har sett de senere år, både nasjonalt, i våre naboland og internasjonalt. Det er nemlig ikke slik enkelte i dette hus synes å mene, at norsk landbrukspolitikk er isolert og uten påvirkning fra de utviklingstrekk vi ser i den verden som omgir oss.

       Landbruket i hele den vestlige verden har gjennom en lang periode vært i en presset situasjon. Årets jordbruksavtale reflekterer noe av dette. Også i Høyre er vi klar over at Norges Bondelag neppe har undertegnet årets avtale med entusiasme over inntektsutviklingen i næringen. Selv om årets avtale gir næringen et lite løft, har inntektsforskjellene mellom utøverne og andre inntektsgrupper økt over tid, som også representanten Berge var inne på.

       Men i motsetning til Senterpartiet har ikke Høyre sett det som noen løsning å øke avtalens ramme utover hva avtalepartene har kommet frem til, ikke fordi vi ikke ser at vederlag for arbeid og kapitalinnsats ligger lavt, men fordi det har vært et uttalt mål å føre en landbrukspolitikk som over tid kunne redusere de offentlige overføringene og også gradvis gjøre næringen mer uavhengig av offentlige overføringer.

       Fra 1980-tallet har det gang på gang fra Høyres side vært understreket at dersom resultatet av landbrukspolitikken gir betydelige prisforskjeller mellom Norge og våre naboland, ville dette ramme landbruket selv, først og fremst fordi forbrukerne ville gjøre sine egne valg, bl.a gjennom direkte kjøp på den andre siden av grensen, og at det derved oppstår en handelslekkasje, men også fordi et høyt nasjonalt prisnivå på landbruksprodukter ville forsterke importpresset. Ønsket om en særnorsk landbrukspolitikk, som ville bidra til store prisforskjeller, ville først og fremst true landbruksnæringen selv ved at næringens viktigste marked, hjemmemarkedet, ville krympe. Konsekvensen vil være en overproduksjon hvor kostnadene ensidig belastes produsenten i form av redusert nettopris.

       Høyre har i denne sammenheng sett det som viktig å peke på at landbrukets inntektsnivå ikke alene er et spørsmål om jordbruksavtalens rammer eller hvor meget noen måtte være innstilt på å øke de statlige overføringer. Høyre ser ikke bonden som en statsansatt, slik statsminister Jagland har gitt uttrykk for at han gjør. Høyre deler heller ikke Senterpartiets syn, at bondens eksistens først og fremst skal være et resultat av en tett vev av offentlige overføringer, forskrifter, reguleringer og konsesjonsbegrensninger.

       Høyre ser bonden som en selvstendig næringsdrivende. Hun eller han vil måtte forholde seg til det som blir igjen når alle andre forpliktelser er oppfylt. Derfor er ikke Høyre når jordbruksavtalen står på dagsordenen, bare opptatt av omfanget av overføringer. Høyre spør seg:

       Kort sagt: Gir jordbruksavtalen og andre politiske dokumenter bøndene den næringsmessige frihet de fortjener, og er de næringspolitiske rammene for utformingen av dagens landbrukspolitikk tilpasset de endringer som har skjedd i vårt samfunn, og som vil komme i årene fremover? Høyre mener nei, og dette redegjør vi for i de merknader vi har lagt inn i innstillingen til årets jordbruksavtale. Vi har sagt nei selv om vi av respekt for en inngått avtale ikke fremmer forslag om endringer i denne.

       Derfor fremmer vi heller ikke i forbindelse med behandlingen av avtalen for 1997 noe forslag om omfordeling innenfor rammen, slik vi gjorde da det i fjor oppstod et brudd i forhandlingene. Vi har allikevel fått beregnet konsekvensene av en moderat omfordeling innenfor rammen på 12 milliarder kr. Vi har bedt om å få se virkningen av en omfordeling i størrelsesorden 500 mill. kr, hvordan dette ville slå ut for å styrke den delen av landbruket som etter Høyres syn i dag først og fremst har krav på vår oppmerksomhet, altså politikernes oppmerksomhet. Vi har foreslått dette fordi vi mener at en slik omfordeling på en bedre måte ville reflektert den utvikling som har funnet sted i næringen. Det ville etter vårt syn vært et riktig signal om en gradvis og nødvendig fokusering på den del av norsk landbruk hvor landbruksinntekt utgjør hoveddelen av familiens skattbare inntekt. Høyre skiller ikke her mellom store og små bruk, men hvordan driftsopplegg og produksjon reflekterer arbeidsinnsats, kapitalinvesteringer og inntektsfordeling mellom landbruksinntekt og annen inntekt.

       Selv om Høyre respekterer årets avtale, har vi i våre generelle merknader påpekt at det etter vårt syn er en svakhet også ved årets jordbruksavtale at denne ikke reflekterer en klarere sammenheng mellom mål og virkemidler. Den bidrar heller ikke til å gi eiendomsretten et mer reelt innhold. Den gir ikke som resultat at vi får en større verdsetting av initiativ og innsats, stort som smått, og den bidrar heller ikke til en konkurranse som i neste omgang kan skape mer innovasjon og mangfold i næringen.

       Ut fra dette vil de som måtte ha interesse, i merknadene til innstillingen finne hvordan vi fra Høyres side har pekt på dette med mulig omfordeling av tilskuddsordningene, at disse skal stimulere til arbeidsinnsats, enten bruket er stort eller lite. Vi ser fortsatt behov for en differensiering av f.eks produksjonsstøtte, men vi synes altså at differensieringen i dag ikke reflekterer det som har vært den faktiske utviklingen i næringen over tid. Vi mener at det for en del produksjonsstøttes vedkommende faktisk er en viss overkompensasjon ned på de minste produksjonsenhetene som i dag statistikkmessig teller svært lite når det gjelder den samlede andel av familiens inntekter.

Reidar Johansen (SV) : Jeg kan ikke unnlate å si følgende: Det provoserer meg ganske sterkt at i hvert landbruksoppgjør vi har behandlet i denne salen, er tydeligvis virkelighetsoppfatninga av hvordan arbeidsdagen ute blant yrkesutøverne må være, en helt annen enn det man prøver å framstille fra Regjeringas side. Er det slik at det Norges bonde- og småbrukarlag, som har møtt opp rimelig tallmessig på yttersiden, driver med, bare er tull? Vet de ikke hvorfor de markerer sin holdning til jordbruksoppgjøret? Har ikke de som er inne i yrket, og som tydeligvis ikke er tilfreds med den situasjonen man har vært vitne til gjennom en rekke år, krav på oppmerksomhet i denne saken? Jeg synes dette er en holdning til yrkesutøvere som ikke burde fremkomme i den grad det gjør i denne debatten.

       I Nationen for 10. januar 1997 varslet statsminister Jagland:

       « En vri mot økologi må bli den nye store reformen - på linje med utviklingen av velferdsstaten. »

       Planleggingsminister Rugaas gav en nærmere forklaring på begrepsbruken i samme avis:

       « Vi snakker om en bærekraftig, økologisk utvikling. Det gjør vi for å understreke det økologiske aspektet enda sterkere. ... Det kan koste noe i en overgangsperiode, men er en god investering for oss selv på sikt. »

       Spørsmålet ligger i luften: Koste hva det koste vil - eller hva?

       Det sa radarparet Rugaas og Jagland 10. januar i år. Hvilke konsekvenser har det fått for årets jordbruksoppgjør? Kort sagt bare mindre konsekvenser - om noen. Regjeringa har sammen med Bondelaget framforhandlet en avtale som etter SVs syn synlig ikke gir noe stort bud om at man mente noe med sine store utsagn i januar, i hvert fall ikke for jordbrukets del. Faktisk er det slik etter vårt syn at oppgjøret er et godt oppgjør kun for finansministeren. Han slipper å bevilge noe som helst ekstra til jordbruket, og det er ikke urimelig at han kan forvente seg noen økte inntekter for staten som følge av årets avtale, økte momsinntekter på økte matvarepriser. Om enn Regjeringa forsøker å vri seg unna sine formuleringer i proposisjonen, der man antyder at man ikke vil oppnå de målprisene man snakker om, er det til syvende og sist næringa og den enkelte yrkesutøver som får være med og bidra til statsregnskapet.

       Akkurat dette bildet er nokså paradoksalt, når Regjeringa stadig vekk de siste årene har uttrykt så stor frykt for denne kjøpedisken langs grensa mot våre naboland. For sannelig tyder det på at Regjeringa selv legger betydelig prestisje inn på å bygge opp nettopp denne disken. Vi har sett den utviklinga i en rekke saker hva angår pris på jordbruksproduktene. Regjeringa gjør rett nok et lite forsøk ved å øke bevilgningen til økologisk jordbruk med 25 mill. kr. Det skal Regjeringa ha ros for. Men tenkinga omkring et jordbruk som er økologisk, og de utslagene vi har fått i dette forslaget til oppgjør, vitner ikke om at Regjeringa mente noe i januar med sine store ord.

       Man tok stor fart i januar. Nå har man passert hoppkanten og er midt i svevet, og det ser ikke pent ut.

       Fra SVs side har vi i innstillinga bl.a lagt inn et forsøk på å bidra med en gulrot: Gi de bøndene som ønsker å kutte sprøytemidler i grasproduksjonen, et flatt tilskudd på 50 kr pr. dekar mot at de over en femårsperiode forplikter seg til ikke å bruke noen form for kjemiske ugress- og insektsbekjempelsesmidler. Det forslaget er lagt inn fra SVs side. Det vil, som statsråd Rugaas sa i januar, koste noe i en overgangsperiode, men det vil være en god investering på sikt.

       Med positive virkemidler kan vi dreie hele jordbruket mot en mer økologisk drift. Det er et langt arbeid, men det bør startes. De som først og fremst vil få merke konsekvensene av sprøytemidler, og aller helst av en reduksjon i bruken av sprøytemidler, er nemlig bøndene sjøl, dernest forbrukerne og samfunnet som helhet, og vi vil på en vesentlig måte kunne bidra til å heve standarden på norsk jordbruk.

       I meldingsbladet til Godt Norsk, « internkanalen » nr. 11 av i år, vises det til uro i den europeiske baconbransjen. Uroen skyldes kjedenes overraskende nye krav om at bare kjøtt fra såkalte « velferdsgriser » skal tillates solgt. En beslutning som ene og alene er basert på følelser, uttales det fra bransjehold i Europa. For Sverige derimot, med sin etiske tilnærming til kjøttproduksjon, åpner nye muligheter seg. Svenske grisekjøttprodusenter har med andre ord ved hjelp av britiske dyrevernaktivister havnet i en meget fordelaktig utgangsposisjon for fotfeste for sitt svinekjøtt.

       Dette eksempelet viser hvor raskt trender kan sette seg. Det viser hvor sterkt forbrukernes krav ikke bare til pris og kvalitet, men til måten maten er produsert på, vil kunne slå inn i markedet. For norsk landbruk, som ennå heldigvis i stor grad er et småskalalandbruk, må det være av stor interesse å kunne markedsføre seg overfor norske forbrukere nettopp med en slik etisk forsvarlig produksjon. Men dette jordbruksoppgjøret kan dessverre ikke sies å være et oppgjør som vil bidra til en sterkere tendens i så måte. Oppgjøret legger et helt klart press mot større effektivitet og et hardere press på bøndene for at de skal oppnå levelige inntekter fra markedet. Det er bl.a klart indikert av den fordeling mellom bevilgning og markedspris som oppgjøret legger opp til. Bonden vil bli mer avhengig av å ta ut inntekta i markedet. Og kan ikke målprisen oppnås, må inntekta oppnås på andre måter, eller så må bonden akseptere en inntektsnedgang. Idealismen blant norske bønder er nok stor, men sjøl for en alminnelig sterkt miljøbevisst bonde skal regningene på et tidspunkt betales. Vi vet alle hva som skjer i det øyeblikket en som næringsdrivende lever på kreditors nåde.

       Med det nye importvernet - eller mangel på sådant - blir hverdagen for bøndene og jordbruket totalt annerledes. Presset på prisene merkes allerede, presset på miljøstandarden til norsk landbruk likeså. På en måte er norske bønders kamp et norsk landbruks kamp for å holde på en høy miljøstandard i det daglige virke å sammenligne med en stor båt hvor ti mann hele tida borer nye hull i skroget, fem mann øser for livet, og for hver ny mann som skal hjelpe til med å øse båten, dukker det opp to nye med boremaskiner. Det kan virke som debatten om høy standard på norsk jordbruk, på norske produkter og på produksjonen som sådan ikke er lett å følge opp når de som står ute i den daglige driften, møter slike utfordringer. Jeg skulle ønske at statsråd Rugaas og statsråd Andersen hadde tatt mer på alvor det man sa i januar.

       Tilbake til det samme internbladet til Godt Norsk. Der stiller man følgende spørsmål:

       « Hvordan skal livet til Dagros være? Bør hun få usprøytet fôr, mindre medisiner, mer plass, bedre lys og mer omsorg? »

       Svaret er naturlig nok for alle som er opptatt av dette: Sjølsagt skal det være slik. Videre i artikkelen er hovedtemaet etikk i landbruket kontra forbrukerne - og tillat meg: Kjære landbruksminister, kjære forbrukere - hvordan skal bonden få mulighet til å gi dyra den omsorg og den plass de faktisk har krav på, uten at han eller hun eller begge skal få tid og dermed kompensasjon til å gjøre dette? Hvordan skal den enkelte bonde få tid til det faktiske merarbeidet som en gradvis omlegging til økologisk og etisk riktig landbruk medfører, uten at han eller hun får tid og kompensasjon for å gjøre dette? Eller er det slik, som man kunne ane i starten av debatten, at man faktisk mener at bønder har for god tid i utgangspunktet?

       Et mer industrialisert landbruk enn det vi har i dag, vil etter SVs mening bli langt mindre fleksibelt overfor de omstillinger landbruket kontinuerlig vil måtte stilles overfor. Etter vårt syn bør man sørge for at de offentlige subsidier man skal tilføre landbruket, ikke kommer de store bruk til gode som nettopp vil ha en sentral plass i en strukturendring i landbruket. Derfor tar vi på nytt opp forslaget om å få vurdert et tak på overføringa til det enkelte landbruk.

       For øvrig tar jeg opp de forslagene som SV står bak i innstillinga.

       Det positive ved resultatet er at det vil, dersom dei premissane som er lagde til grunn, vert oppfylte, snu den negative inntektsutviklinga for dei som arbeider i landbruket. Det er berre å vona at dei utrekningane som ligg til grunn for avtalen, er betre enn dei utrekningane som låg til grunn for forhandlingane i fjor, då det synte seg ikkje å slå til. Og det må berre konstaterast at inntektsutviklinga dei seinare åra ikkje har vore i tråd med det eit fleirtal i Stortinget gav uttrykk for i samband med innstilling til St.prp.nr.8 (1992-1993).

       Eit livskraftig landbruk er etter mi meining ein av føresetnadene for å nå målsetjinga om å halda ved lag hovudtrekka i busetnadsmønsteret og for å sikra levekåra i ulike delar av landet. Kristeleg Folkeparti meiner at jordbruket er ein av berebjelkane i næringslivet i distrikta. Å ha eit levedyktig jordbruk betyr også at busetnad, servicetilbod og infrastruktur kan haldast ved lag og vidareutviklast. Dersom det skal vera interessant å driva jordbruk, må vilkåra vera slik at det kan løna seg, og at det oppmuntrar unge menneske til å overta bruk i framtida. Derfor meiner Kristeleg Folkeparti at det er viktig at ein i tida framover set rekrutteringa til landbruket og generasjonsskiftet i fokus. Skal det kunna gjerast på ein god måte, må ein ha høve til ei inntektsutvikling på line med resten av samfunnet. Kristeleg Folkeparti legg til grunn ein jordbrukspolitikk som byggjer på eit småskala jordbruk, der familiejordbruket er sentralt, og der ein også vektlegg miljøsida. Også kombinasjonsbruka må ha sin plass innanfor landbruket. Eit robust landbruk i distrikta føreset også god utnytting av dei samla ressursane landbruket forvaltar. Kristeleg Folkeparti meiner dessutan at dei arbeidsintensive produksjonane i distrikta bør ha prioritet.

       Utan tvil har det vore ein sterk effektivitetsauke i jordbruket dei seinare åra. Negative sider ved ein slik effektivitetsauke er at ein kan risikera verknader på miljøet som på lang sikt vil ha negative konsekvensar.

       Det som kanskje er mest interessant ved innstillinga frå næringskomiteen i år, er at det kan synast som om det er ei lita dreiing i regjeringspartiet sitt syn på landbruket. Ikkje minst ser eg dette ut frå dei merknadene der Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti greier å finna fellesformuleringar om landbrukspolitikken. At Senterpartiet under handsaminga i komiteen kom med eit tilbod over det som var framforhandla, må ein vel berre sjå på som ei konstatering av at Senterpartiet ikkje tillegg forhandlingsinstituttet den plassen eg meiner det har krav og rett på. Dette synest eg er alvorleg og lite positivt i høve til næringa og næringa sine organisasjonar. Men det kjem vel ei tid etter dette som gjer at ein kan få retta opp også det inntrykket.

       Omgrepet « robust landbruk » er brukt på ulik måte dei seinare åra. Eg meiner at det ut frå målsetjinga om eit robust landbruk er naudsynt å styrkja distriktsprofilen, slik at den økonomiske situasjonen for dei mindre bruka vert betra. Det er ingen tvil om at den økonomiske situasjonen til dei einskilde bruka har mykje å seia for rekruttering til næringa ved generasjonsskifte. Derfor har Kristeleg Folkeparti ved dei seinare jordbruksoppgjera nettopp påpeika dette, også i form av framlegg.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Dagens innstilling er et vitnesbyrd om at det i praksis bare er Fremskrittspartiet som vil kutte friskt i overføringene til landbruket. Det er bare vi som ønsker å ta et oppgjør med etterkrigstidens sløsejordbruk.

       Hvorfor ønsker ikke det politiske flertall å ta et skikkelig oppgjør, når det er overveiende sannsynlig at matvareproduksjonen i fremtiden vil bli utsatt for europeisk konkurranse? Takket være de øvrige politiske partier, Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og mange tusen landbruksbyråkrater som bøndene bærer på ryggen, vil vår landbruksnæring stille meget svakt. De rasjonelle, konkurransedyktige og profesjonelle matvareprodusenter vil i Norge fortsatt glimre med sitt fravær fordi deres virksomhet i realiteten er kriminalisert - for det er nemlig slik at det er vanskelig å drive effektivt på grunn av et sinnrikt system med reguleringer i dagens landbrukspolitikk.

       Fremskrittspartiet er norsk landbruksnærings beste venn, fordi vi vil fjerne de lover, forskrifter, regler og byråkrater som legger hindringer og vansker i veien for driftige og dyktige bønder, samt gradvis fjerne de passiviserende og narkotikalignende subsidier som nå er i ferd med å ødelegge en hel næring. Eksempler på dette er rekorder vi ikke bør være stolte av: Vi har de høyeste matvarepriser i butikkene, vi har de høyeste overføringer til landbruket, og samtidig har vi mengder med misfornøyde bønder. Mange negative rekorder!

       Prisen på en standard handlekurv med matvarer er 25 % høyere i Oslo enn i Stockholm og over 40 % høyere enn i Helsingfors. Matprisene synker i våre naboland, men øker i Norge. Kjøtt- og pølsevarer, frukt, grønnsaker og meierivarer ligger 30 - 50 % høyere i pris i norske grensebutikker enn i svenske. Med dette jordbruksoppgjøret vil de beregnede matvareprisene øke her i landet og bidra til at den millionen av nordmenn som har mindre enn én times reisevei til svenske butikker, vil valfarte til nabolandet i øst slik at svenskegrensen blir en eneste lang handledisk.

       Lover og regler de øvrige partier står for, kan ikke hindre dette. Selv om det politiske flertall fortsatt vil stå på konsesjonsgrenser som en økonomisk Maginotlinje som truer driftige bønder når noen vil utfordre lov om ervervsmessig husdyrhold og produsere stort, effektivt og billig, reiser befolkningen i skarer til Sverige. Det politiske flertall mener det er bedre å selge tonnevis av norsk svinekjøtt i et internasjonalt dumpingmarked - som nå nylig - til 10 kr pr. kg, mens norske bønder får 27 kr og salget derved blir subsidiert med 60 millioner. Det er ikke småtterier selv i landbrukets subsidiesluk. Jeg forstår ikke at norske skattebetalere og velgere finner seg i at kjøttet nesten gis bort ute, mens de selv må betale ågerpriser i norske butikker.

       Ifølge en fersk OECD-rapport er det nå bare Sveits som gir bøndene større subsidier enn Norge. 71 % av bruttoinntektene til bønder er subsidier i form av budsjettoverføringer, som resultat av skjerming fra internasjonal konkurranse. Heia Norge!

       Fremskrittspartiet vil både hjelpe driftige bønder til å stå på egne ben og stå på forbrukernes side, som klager over skyhøye matvarepriser. Hvorfor skal forbrukerne akseptere matvarepriser på verdenstoppen når det strengt tatt ikke er nødvendig?

       Hva galt har konsumentene gjort som må betale dobbelt så mye for biffen som gjennomsnittet i Europa ellers? Jeg bare spør! Hvorfor skal vi tolerere at matvarer som er en del av hverdagen i EU-området, skal være luksus for oss her på berget?

       Man skulle tro at norske myndigheter ville være interessert i lavest mulig matvarepriser for landets innbyggere. Jeg vil selv, som borger i et fritt land, kjempe for å kunne kjøpe mine matvarer der det er mest fordelaktig. Jeg kan ikke akseptere myndighetenes knefall for landbrukets organisasjoner, som bruker alle tenkelige og utenkelige argumenter for å slippe å tilpasse seg virkelighetens verden.

       Hvorfor gjør ikke Regjeringen noe med det? Hvorfor går ikke departementets forhandlere lenger i sine bestrebelser i jordbruksforhandlingene? Hvorfor presses det ikke fram større effektivitet og kostnadsbevissthet ved å senke støttenivået? Hvorfor går man ikke lenger i praktisk handling?

       Nå må vi ikke glemme undersøkelsen for en tid tilbake som viste at 43 % av embetsmennene i Landbruksdepartementet enten selv har private næringsinteresser innenfor landbruket, eller noen i den aller nærmeste familie som har det. Personlig hører jeg alarmklokkene ringe når ansatte i Landbruksdepartementet som selv er bønder, er med på å utforme landbrukspolitikken og samtidig mottar overføringer fra det samme departement. Det har vært ganger hvor en stor andel av Landbruksdepartementets forhandlere i jordbruksoppgjøret har eierinteresser i gårdsbruk, og da går det på troverdigheten løs, mener jeg. Her er det snakk om å sette bukken til å passe havresekken - med 12 milliarder kroner i potten. Man skulle nesten tro at Stortinget hadde skylapper for øynene når man er villig til gigantoverføringer, koste hva det koste vil.

       For Fremskrittspartiet er det vanskelig å forstå at Regjeringen og det politiske flertall er villig til å fortsette denne overrislingen av jordbruket. Hva er grunnen til dette? Er det politikerskapte systemet blitt så komplisert at man frykter at byggverket skal falle sammen i ruiner hvis det skjer større omlegginger? Fremskrittspartiet mener i hvert fall at bøndene må behandles mest mulig likt med andre næringsdrivende, få lov til å utvikle seg mot et mer konkurranseutsatt marked, bl.a ved å redusere skatter og avgifter og med et liberalt regelverk som gir større muligheter til å være kreativ i forhold til egen produksjon.

       Vi har sagt det før: Gjør man ikke noe med dette, vil landbrukets utøvere før eller senere bli utkonkurrert på stadig flere områder. Nå må det tas et oppgjør med etterkrigstidens sløsejordbruk. Desto lenger man venter, desto større problemer. Til slutt blir man tvunget til å gjennomføre en smertefull omstillingsprosess som vil sette dype spor etter seg. Men da må man komme ut av en situasjon hvor denne spesialnæringen får sine penger uten å møte motbør fra andre enn Fremskrittspartiet.

       Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag som er inntatt i innstillingen.

       Raud Valallianse går imot å godkjenne det jordbruksoppgjeret som Stortinget har på bordet i dag. Det har kome så langt nå at også mellomstore gardsbruk blir avvikla fordi det er umogleg å drive dei vidare. Det betyr at arbeidarpartiregjeringa sin jordbrukspolitikk også fører til at mange kvinnearbeidsplassar forsvinn frå jordbruket. Ein av gardbrukarane som demonstrerte utanfor Stortinget i dag, gav meg konkrete eksempel på korleis dette slår ut i heimkommunen hans, Tysvær i Rogaland. Det finst liknande eksempel rundt om i store delar av landet.

       Årets oppgjer skiljer seg frå tidlegare jordbruksoppgjer ved at resultatet for matvareprodusenten er at han blir enda meir avhengig av marknaden. Det er ei dødslinje dersom ein ønskjer at vi skal ha rein norskprodusert mat tilgjengeleg. Lat oss berre ta eit par eksempel på korleis marknadssituasjonen er. Om ein ser på prisutviklinga frå 1979 fram til 1993, ser ein at mjølka har auka mykje kraftigare i pris enn matvarer gjennomsnittleg. Det er særleg i dei siste åra av denne perioden at mjølkeprisen har auka kraftigare. Ser vi så på forbruket av konsummjølk, har det i det siste tiåret vorte redusert med 200 mill. liter. Dess meir marknadsavhengig prisen skal bli, dess meir openbert er det at det er lite å hente for produsenten. Ein kjøttprodusent fekk 24 - 25 kr pr. kg for stjernelam i 1979. Dersom han skulle hatt same pris rekna i fast kroneverdi i fjor, skulle han hatt 52 kr. Han fekk 35 kr. I begge tilfella held vi tilskotta utanfor.

       Dette illustrerer at produsentane er veldig hardt tyna allereie, og at årets lønnsoppgjer er ei linje for raskare bruksavvikling, også av dei mellomstore bruka.

       I morgon skal Stortinget behandle rovviltmeldinga. Det kjem til å bli ein viktig kamp for å forsvare beiteretten mot ein av truslane, dvs. trusselen frå dei store rovdyra. Men eg vil tru at den fienden som jordbruket står overfor i dagens sak, er enda farlegare enn rovdyra. Det er ingen tvil om at Regjeringa sin jordbrukspolitikk utgjer ein større trussel mot norsk jordbruksnæring enn den dei store rovdyra utgjer, og at det er nødvendig å møte begge delar med høvelege middel. Og i begge tilfella er det sånn at forbrukarar i byane og jordbruksbefolkninga har felles interesse av å stå skulder ved skulder mot felles fiende.

       Presidenten: Tiden for formiddagens møte er straks omme, og møtet heves. Nytt møte settes kl 18.

       Statsråd Bendik Rugaas : Jordbruksoppgjøret er et av flere avtaleområder hvor staten gjennom forhandlinger med de næringsdrivendes organisasjoner legger rammene for næringens utvikling. For jordbruket bygger forhandlingene på de retningslinjer Stortinget har lagt gjennom behandlingen av St.prp.nr.8 (1992-1993), Landbruk i utvikling, og som stortingsflertallet har bekreftet gjennom de påfølgende jordbruksoppgjørene. Skal forhandlingene bli reelle og meningsfylte, må partene i jordbruksoppgjøret forholde seg til dette. En hovedstrategi i denne politikken er å legge et grunnlag for et mer robust, forbrukerrettet og moderne jordbruk som kan mestre utfordringene framover. Det innebærer at kostnadene må være under kontroll i alle deler av næringslivet som gjelder jordbruket.

       Jeg er glad for at det var mulig å forhandle seg fram til enighet med Norges Bondelag på grunnlag av den vedtatte landbrukspolitikken. Det viser at organisasjonen tar ansvar. Jeg vil samtidig berømme begge organisasjoner for ryddighet i forhandlingene. Jeg hadde helst sett at også Norsk Bonde- og Småbrukarlag kunne ha vært med helt fram, men tar Småbrukarlagets standpunkt til etterretning.

       Jeg registrerer med glede at et flertall i næringskomiteen framhever det positive i at staten og Bondelaget kom fram til enighet, og at flertallet vil respektere en ferdigforhandlet avtale.

       Det er klart at Stortinget kan bestemme et annet innhold i oppgjøret enn det partene har forhandlet seg fram til. Jeg vil likevel advare mot å sette en avtale til side. Det dreier seg her om seriøsiteten ved forhandlingsinstitusjonen og forhandlingene. Det vil være svært vanskelig for forhandlerne å forholde seg til en situasjon hvor de ikke kan være trygg på at et forhandlingsresultat blir respektert. En kan jo da stille spørsmål ved selve hensikten med forhandlingene.

       Retten til å organisere seg, retten for en interesseorganisasjon til å forhandle om sine medlemmers situasjon på ulike områder er utbredt i Norge og er sett på som en viktig del av hele vårt demokratiske system. For jordbruket går dette tilbake til 1950 da vi fikk det første rammeverket i form av en hovedavtale. Som Stortinget er kjent med, ble den revidert i 1992. Forhandlingsretten og respekten for avtaler skal vi ta alvorlig.

       Senterpartiet gir seg ut på en farlig vei når partiet så markert ser bort fra forhandlingsresultatet og plusser på 400 mill. kr, for deretter å ta hele påplussingen på statsbudsjettet. I sin argumentasjon ser det ut til at Senterpartiet mener at dette skulle bety mindre for forbrukerne enn forhandlingsresultatet. Det er ikke forholdet mellom priser og budsjett som betyr mest for forbrukerne, men samlet beløp. Budsjettmidler kommer som kjent for det meste fra skatter og avgifter. Derfor er det befolkningen som til sjuende og sist må betale, enten det er som forbrukere eller som skattebetalere. Senterpartiets forslag i komiteens innstilling betyr også at jordbruket blir enda mer avhengig av statsbudsjettet og mer sårbart ved svingninger i landets økonomi. Om det er Senterpartiets oppriktige ønsker, er det iallfall grunn til å notere seg.

       Mange har vært opptatt av at det ikke er mulig å øke prisene på jordbruksvarer med 450 mill. kr. Jeg vil her minne om at jordbruksorganisasjonene i sitt krav forutsatte en prisøkning på snaut 800 mill. kr.

       Sosialistisk Venstreparti ser ut til å være inne på noen liknende tanker som Senterpartiet. SV hevder i innstillingen at staten etter årets avtale tar på seg en mindre del av ansvaret for landbrukspolitikken og overlater en større del til markedet og forbrukerne, og at matvareprodusenter blir motparter og ikke alliansepartnere. Overføringer fra statsbudsjettet til gjennomføring av jordbruksavtalen er på over 11,9 milliarder kr. Dette angår i høy grad forbrukerne som skatte- og avgiftsbetalere, og konsekvensene blir ikke mindre med forslaget til Sosialistisk Venstreparti, som vil øke varig ramme med snaut 140 mill. kr utover forhandlingsresultatet. Ellers gjør SV i innstillingen et ganske stort nummer av forskjellige inntektsberegninger for jordbruket, men det er vanskelig å se noen særlig klar linje fram til partiets endelige forslag. Det kan minne noe om et tilløp uten hopp.

       Fremskrittspartiet foreslår på sin sedvanlige måte i realiteten å sette en strek over hele forhandlingssituasjonen og gjøre jordbruksoppgjøret til en ren budsjettsak. Dette er en dårlig løsning som verken landbruket eller det øvrige samfunn er tjent med.

       Jeg tar til etterretning at Høyres representanter er en del av flertallet i næringskomiteen som respekterer en avtale, og at de er positive til å øke prisdelen ved oppgjøret. Men de synes prinsipielt å ville legge opp til å bruke virkemidlene mer til fordel for de største brukerne.

       Strukturendringer og effektivisering er ikke noe nytt i landbruket. Som i næringslivet ellers er det en del av hverdagen. Blant annet sørger den teknologiske utviklingen for dette. Det gjelder å finne en rimelig balanse mellom de forskjellige hensyn som landbrukspolitikken skal ta vare på, f.eks å sikre en inntektsutvikling som andre grupper, uten overproduksjon, og å ivareta distrikts- og miljømessige hensyn. Ikke minst er det viktig

       at de som arbeider i jordbruket, har forutsigbare rammebetingelser. Vi kan ikke bare se negativt på at brukene er blitt større, og at den langsiktige trenden går i retning av mindre forbruk av arbeidskraft. Tvert imot er det en forutsetning for at de som har sitt yrke i landbruket, kan følge med i inntektsutviklingen i samfunnet. Vi må også ta med oss at produksjonsnivået både totalt og regionalt har holdt seg oppe og til dels vært økende.

       Oppgjøret betyr 500 mill. kr i varige tillegg over jordbruksavtalen. Det gir mulighet for en inntektsutvikling på om lag 3,5 % fra 1996 til 1997 ut fra Budsjettnemnda for jordbrukets materiale. Jeg vi understreke at Stortingets retningslinjer innebærer at Budsjettnemndas materiale skal nyttes til å vurdere inntektsutviklingen og ikke inntektsnivået.

       Jordbruksoppgjøret er ikke et lønnsoppgjør, som en i jordbruksdebatter av og til kan få inntrykk av. Jordbrukspolitikken slik den er trukket opp i St.prp.nr.8, Landbruk i utvikling, og i oppgjørene i de senere år, bygger på at oppgjørene skal gi jordbrukerne inntektsmuligheter. Bøndene er selvstendige næringsdrivende - ikke lønnstakere - og påvirker derfor i stor grad selv hvordan det økonomiske resultatet vil bli.

       Så til slutt noe om prisutviklingen på landbruksvarer:

       Matvareprisene har hatt en gunstig utvikling i de senere år, i tråd med Stortingets forutsetninger. Utviklingen har vært klart gunstigere enn utviklingen i konsumprisindeksen. Virkningen av årets oppgjør på konsumprisindeksen kan anslås til rundt regnet en tiendedels % og på matvareprisene om lag 1 %. Dette er mindre enn den alminnelige prisstigning, og virkningene for forbrukerne blir ganske små. Slik sett bidrar årets oppgjør til en fortsatt gunstig pris- og kostnadsutvikling.

       Det er faktisk ganske sterkt sagt etter at en avtale er inngått å sette på trykk at en kan regne med at det som er forhandlet fram, ikke kan oppnås fordi det aldri kommer til dem som faktisk gjør jobben i landbruket. Jeg må be statsråden om en kommentar på det.

       Så sier statsråden at bønder trenger forutsigbarhet, og samtidig at en må følge med i inntektsutviklinga i samfunnet. Da må jeg spørre statsråden hva han legger i det han sjøl her sier, når vi altså snakker om en inntektsutvikling på 4.000 kr pr. årsverk, mens samfunnet for øvrig har fått en inntektsutvikling på mellom 6.000 og 8.000 kr pr. årsverk. Hvor er det vi ser igjen det å henge med i samfunnsutviklinga da? Det vi snakker om her, er jo at forskjellen blir større enn hva den i utgangspunktet var. Vi ser at de som jobber i landbruket, kommer til å tjene mindre, og at avstanden blir større, relativt sett, i forhold til resten av samfunnet. Hvordan kan statsråden ha belegg for å si at de skal følge med i inntektsutviklinga i samfunnet, når forskjellen i det faktiske kronebeløpet blir større? Jeg må be statsråden kommentere det også i forhold til det Regjeringa sjøl er opptatt av - nemlig solidaritetsalternativet.

Statsråd Bendik Rugaas : Som jeg var inne på i mitt innlegg, er det å ta ut så mye på pris, noe representanten også var inne på, det samme som landbruksorganisasjonene selv har pekt på. Så kan man alltid diskutere hvor det er riktig å havne, og om det er en fornuftig måte å gjøre det på.

       Representanten pekte videre på en kommentar i proposisjonen og ville vite om den hang sammen med ønsket om at bøndene skulle få den ønskede inntektsutviklingen som det er pekt på. Til det er å si at dette er et omforent opplegg. Vi har brukt ganske mye tid på å forhandle med organisasjonene om det, og vi har kommet til at dette er et resultat som vi så absolutt kan være bekjent av. Jeg tar til etterretning at representanten ikke er enig i et slikt synspunkt.

       Jeg tror jeg stopper der.

Dag C Weberg (H) : Statsråd Rugaas henviste til Høyres merknader i innstillingen og slo fast at Høyre i denne forbindelse prinsipielt var mest opptatt av at virkemidlene innenfor rammen først og fremst skulle gå til de store bruk. Jeg tror jeg må be statsråden eventuelt se litt nøyere på disse merknadene, for det vi sier, er at vi har fått en differensiering innenfor landbruket i dag i den forstand at det er mindre enn 25 % - jeg tror det er ca 23 % - av yrkesutøverne som kaller seg bønder, som altså har landbruk som hovedinntekt, dvs. at 90-100 % av inntekten kommer fra landbruk. I den andre enden har vi, så vidt jeg kan huske fra statistikken, en tilsvarende prosentandel, 22-23 %, som bare har 10 % av sin samlede inntekt fra landbruk.

       Det vi fra Høyres side har pekt på, er at når dette er bildet, må vi også se realistisk på hvor vi ønsker å sette inn virkemidlene dersom det er et mål å ha en gruppe bønder som har jordbruk som hovedinntekt. Jeg tror vi må erkjenne at i dagens samfunn er inntektskombinasjoner riktig og nødvendig: For det første fordi strukturen i norsk landbruk gjør dette nødvendig, for det annet fordi det norske samfunn tydeligvis har et økende behov for arbeidskraft, som bl.a kan oppfylles nettopp gjennom yrkeskombinasjoner. Her har vi fra vår side ment at avtalen burde gått lenger i retning av å tilgodese den gruppe bønder som har hovedinntekten sin fra landbruket. Det har ikke noe med store og små bruk å gjøre. Det

       er et spørsmål om arbeidsintensitet, produksjonsopplegg osv.

       Jeg ser gjerne at statsråden kommenterer dette, fordi det er et punkt jeg tror vi kommer tilbake til. Vi må vri noe mer av virkemiddelbruken mot den delen av landbruket hvor hovedinntekten, altså 90-100 %, kommer fra landbruket, og så gradvis få en avtrapping der hvor inntektskombinasjonene gjennom frie valg faktisk gjør at landbruksinntekten utgjør relativt lite.

Statsråd Bendik Rugaas : Jeg beklager at jeg har en stemme som ikke helt fungerer i dag. Og det er ikke nødvendigvis på grunn av stundens alvor, men det er en forkjølelse som til de grader nekter å slippe taket.

       Representanten tok opp dette med å dreie i retning av de store brukene. Det jeg gjorde, var å observere at det var resultatet av merknadene som Høyre har kommet med. Den beskrivelse representanten her gir om hvordan den prosentuelle fordelingen av bruksstørrelser er, er for så vidt riktig - jeg har ingen problemer med den.

       Det som er et anliggende for landbrukspolitikken slik den er skissert, også her fra Stortinget, er at den omleggingen som skjer, ikke skal skje på en for - vi kan kalle det - dramatisk måte, men at de som er involvert i landbruket, skal ha rimelige gode levevilkår i omleggingsperioden. Det er ikke minst Arbeiderpartiet opptatt av.

Lars Gunnar Lie (KrF) : Eg vil inn på eit område som var tema i forhandlingane, nemleg tidlegpensjonering.

       Det er rett som statsråden seier, at dei er sjølvstendige næringsdrivande i landbruket, men dei er avhengige av ein avtale - kall det ein salsavtale - i høve til storsamfunnet. Regjeringa har lagt seg på ei line der spørsmålet om tidlegpensjonering skal løysast av partane i yrkeslivet. Og eg meiner at dette burde tilseia at det også burde vera mogleg for næringsdrivande i jordbruket å få til ei tidlegpensjonering. Eg er òg klar over at Regjeringa har sett ned eit utval som skal koma med ei utgreiing innan utgangen av dette året. Mi oppmoding til statsråden er om statsråden kan gje eit positivt signal om at dette spørsmålet vil verta teke opp også frå departementet si side. Eg meiner det burde vera mogleg å få til ordningar der den einskilde næringsdrivande ytte noko - og får noko i form av pris og noko i form av det som ligg i sjølve avtalen.

Statsråd Bendikt Rugaas : AFP er en pensjonsordning som er en del av avtalesystemet mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene i Norge. Både gjennom sin behandling av St.prp.nr.8 (1992-1993) om landbrukspolitikken og i de påfølgende jordbruksoppgjørene har stortingsflertallet presisert at jordbrukerne i større grad må ses på som selvstendig næringsdrivende. Videre har det vært en bred tilslutning til Regjeringens arbeidslinje og at det er behov for å øke den gjennomsnittlige arbeidsalder i arbeidslivet. Dette sammen med det faktum at fleksible pensjonsordninger utredes, og at det som en del av årets inntektsoppgjør er besluttet å sette ned et offentlig utvalg som skal se på fleksibilitet og mulighetene for å få folk til å stå lenger i arbeid, gjør at en fra statens side ikke mente det var riktig å vurdere spesielle ordninger for jordbruket i disse forhandlingene.

       Jeg vil også peke på at den nye ordningen med individuelle pensjonsavtaler - IPA - hvor aldersgrensen er satt til 64 år, over tid vil løse dette problemet for de forskjellige gruppene av selvstendig næringsdrivende.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Statsråden var i sitt innlegg inne på at relativt mye av jordbruksoppgjøret skulle tas ut i økte priser. Nå vet vi at det er gjort undersøkelser f.eks ved det svenske handelsinstituttet, og etter at Sverige og Finland kom med i EU, er matvareprisene blitt redusert i disse landene og økt i Norge. Det en da kan spå om framtiden, er at prisene vil øke ytterligere her i landet. Norske forbrukere, de som bor nær grensen til Sverige, vil kjøpe mer matvarer der - dette har jo tidligere talere vært inne på - og overskuddet av norskproduserte matvarer vil øke her. Det vil vi gjennom omsetningssystemet være nødt til å dumpe på verdensmarkedet. Dagens Næringsliv hadde nylig en artikkel om det som viste at man konkurrerer på det internasjonale markedet med u-land, som vi gir 8 milliarder kr i støtte til. De kunne trenge å selge sine produkter, men får problemer på grunn av våre subsidierte matvarer. Til syvende og sist er det jo norske forbrukere som må betale dette.

       Mener statsråden dette er en fornuftig måte å gjøre det på gjennom jordbruksavtalene, at skattebetalerne til syvende og sist på grunn av denne politikken må betale stadig større deler av denne dumpingen?

Statsråd Bendik Rugaas : Jeg registrerer at Fremskrittspartiet ikke er enig med flertallet i Stortinget når det gjelder den landbrukspolitikk som skal legges til grunn, og som kommer til utrykk i landbruksoppgjørene. Så veldig mye mer er det antakelig ikke å si om det.

       Det er bred enighet om hovedtrekkene i denne politikken, hvordan dette skal tas ut i kostnader og fordeles på priser, og hvordan dette eventuelt skal legges inn i statsbudsjettet gjennom forhandlinger. Jeg tror ikke jeg skal si så veldig mye mer enn det. Jeg registrerer at her er vi altså ikke enige.

Reidar Johansen (SV) : Jeg kan egentlig ikke slutte å fascineres over statsråder som kommer hit og gir uttrykk for - nærmest uansett utvikling - at ting går bra. Når det er et faktum at forskjellen mellom bønders inntekter og inntektene til andre grupper som man sammenligner seg med i samfunnet, fra 1993 til 1996 har økt med nesten 27.000 kr, og at utviklinga i åra etter ikke har gjort avstanden mindre, lurer jeg virkelig på: Når er forskjellen stor nok for denne Regjeringa? Når har man fått synliggjort gapet i inntekt mellom jordbruksbefolkninga og den øvrige befolkninga så mye at man kan være tilfreds fra Regjeringas side? Det virker som at uansett hvilken utvikling vi ser fra år til år, er man tilfreds. Det er kanskje uttrykk for den ønskede politikken man står bak, men jeg kan ikke slutte å fascineres over at man allikevel kan stå her og si: Det er ingen grunn til bekymring, dette går bra.

       Så til det andre spørsmålet. I mitt hovedinnlegg refererte jeg til et utsagn fra statsråd Rugaas der han snakket om bærekraftig økologisk utvikling - da snakket han riktignok om langt mer enn jordbruk. Han sa at det « kan koste noe i en overgangsperiode, men er en god investering for oss selv på sikt ». Hva ligger det i begrepet « kan koste noe i en overgangsperiode » for jordbruket, ut fra statsrådens ståsted og den erfaringa han har fått gjennom å sitte i forhandlingene? Hva blir prislappen før man synes at man har nådd taket på denne kostnaden?

Statsråd Bendik Rugaas : I en tilstand - som sagt - av langt fremskreden forkjølelse er det i alle fall en glede å kunne konstatere at undertegnede bidrar i ikke ubetydelig grad til fascinasjon hos representanten Johansen.

       Når det gjelder økologisk jordbruk, peker både langtidsprogrammet og oppfølgingen av det på at det er viktig. Dette har også kommet til utrykk i det forhandlingsresultatet som er lagt fram her, og jeg minner om at nettopp den posten som går til å satse på forskning innenfor økologisk jordbruk, har økt fra 25 mill. kr til 50 mill. kr. Så kan man diskutere om dette er en stor eller liten økning, men ikke desto mindre har nå dette skjedd.

       Hvilken prislapp man skulle sette på denne kostnaden, før iallfall representanten Johansen ble fornøyd, skal jeg ikke spekulere over. Jeg registrerer at vi har kommet fram til en avtale med partene, og det er den som er lagt fram her. Når avtalen er omforent, går jeg ut fra at den er tilstrekkelig god til at samtlige involverte er fornøyd. Det skulle vel også det faktum at et flertall har gått inn for den tilsi.

       De siste sju åra har gjennomsnittsinntekta i Norge økt med over 30 %. Den har nå for lengst passert 200.000 kr pr. år. Inflasjonen har vært lav, så for de aller fleste har det vært en reallønnsvekst i den samme sjuårsperioden. Regjeringspartiet, som Rugaas er en del av, har ved gjentatte anledninger påpekt at dette er i tråd med deres solidaritetsalternativ. Ved årets lønnsoppgjør ble det gitt et tillegg på om lag 7.000 kr. I tillegg ble det for svært mange forhandlet fram en tidligpensjonsordning, for personer over 62 år.

       Det samme Arbeiderpartiet mener norske bønder fortjener en inntektsvekst på drøye 4.000 kr pr. år. Tidligpensjonsordninger mener Arbeiderpartiet ikke er noe matprodusentene her i landet skal få ta del i. For disse bør frivillige, egenfinansierte ordninger være alternativet.

       Det er svært vanskelig å se hva som kan forsvare en slik forskjellsbehandling som det Arbeiderpartiet nå legger opp til. Det er svært vanskelig å se hva slags rettferdighet det ligger i at én gruppe skal oppleve en helt annen hverdag enn det flertallet i det norske samfunn nå gjør.

       Når det gjelder forklaringa på det, har jeg merket meg at det både i proposisjonen, i innstillinga og delvis i debatten i dag konsekvent blir henvist til at norske bønder er sjølstendig næringsdrivende - det var også statsråden akkurat inne på. Det er sjølsagt rett. Men at en dermed ikke kan sammenliknes med andre grupper, er ikke like lett å forstå. Hvis stortingsflertallet mener at de med vedtak i denne salen faktisk gir en inntektsgaranti til norske bønder, så er det feil. En bonde vil alltid måtte kjempe for å få de inntektene som Stortinget år etter år legger som rammer gjennom jordbruksoppgjøret. Det ligger ingen inntektsgaranti i det Stortinget her vedtar, men Stortinget legger rammer som ligger på et gjennomsnitt i forhold til hva bøndene har muligheten til å oppnå. Det fins faktisk en rekke bønder som aldri vil oppnå de inntektene Stortinget nå diskuterer - noen fordi de ikke gjør en god nok jobb, men mange flere fordi været slår seg vrangt, fordi avlinga blir dårlig, eller fordi det blir sjukdom på besetningen.

       Andre bønder vil oppnå inntekter langt utover de tall vi i dag forholder oss til, fordi de har en ekstraordinær situasjon på sitt bruk. Noen har en gammel far som gjør mer enn de fleste vil tru, andre har utsatt vedlikeholdet på gården i påvente av at den yngre generasjon bestemmer seg for om den skal ta over eller ikke. Det øker sjølsagt inntekta for en kortere periode, men ikke for noe mer enn det.

       Dette er en del av det å være sjølstendig næringsdrivende. Det er en del av det å produsere mat. Og det er en del av hverdagen til den bonden som har sju kuer, som arbeider 1 800 timer i året, og som flertallet her i dag sier at han i gjennomsnitt skal få 120.000 kr for.

       Så kan sjølsagt den sjølstendig næringsdrivende øke sin inntekt. Han eller hun kan leie jord og produsere korn, han eller hun kan selge mer ved, bygge ut fjøset og produsere mer kjøtt eller starte bygdeservice i lag med naboen, hvilket mange faktisk også gjør. En mer allsidig og fleksibel yrkesgruppe enn norske bønder skal en faktisk lete lenge etter. Denne måten å øke inntekta på fins for den sjølstendig næringsdrivende ved å arbeide mer, som den fins for svært mange lønnstakere i forhold til å arbeide mer og tjene mer.

       Og da er vi tilbake til utgangspunktet: verdsetting av det arbeidet som faktisk gjøres - aksept for at én time med å produsere mat skal verdsettes på linje med én time med å transportere mat, én time med å selge mat, eller én time med å lære den oppvoksende slekt om mat. Det fins ingen rettferdighet i at Stortinget legger som premiss for et årsverk i landbruket at den enkelte matprodusent for å få ei akseptabel inntekt skal arbeide både om kvelden og om natta utover det som allerede er gjort av arbeid. Et årsverk må aksepteres for det det er - et års ordinært arbeid - og betales etter det.

       Det har i tillegg vært mye debatt omkring rekruttering til landbruket, og saksordføreren brukte en vesentlig del av sitt innlegg her i dag på å omtale det. Det er en høyst aktuell problemstilling, fordi den norske bonde stadig blir eldre. Det har i den forbindelse blitt fokusert spesielt på kvinner. Regjeringa har også tidligere sagt om sin landbrukspolitikk at den er spesielt rettet inn mot nettopp dette. I år har det blitt konkretisert gjennom opprettelsen av et nytt utvalg. Saksordføreren var opptatt av positiv omtale for næringa og hva det kunne medføre. Tidligere har vi snakket om BU-midler og odelsjentesatsing.

       Jeg vil få lov til å minne om hva som er det viktige i forhold til rekruttering. Hvis ikke det fins muligheter til å få ei skikkelig inntekt for det arbeidet som gjøres i landbruket, er rekrutteringa også borte. Det er helt umulig å klare å skape ei rekruttering til ei næring der framtidsutsiktene er dårlige når det gjelder muligheter til inntekt. Samtidig vil ei pensjonsordning utover den som er i dag, være en forutsetning for å øke rekrutteringa, rett og slett for å kunne forsere eierskifter. Dette er de to helt vesentlige forutsetningene for å øke rekrutteringa til landbruket. De tingene vi diskuterer i dag, er bra, men det er ikke nok.

Sigrun Eng (A) : Det støynivået som var rimeleg høgt før årets jordbruksforhandlingar starta, og den svartmalinga som visse krefter ynda å formidle før og under forhandlingane, er nesten stilna. Kvifor?

       Resultatet av forhandlingane er godt. Det lønner seg å forhandle. Lundteigen og andre rabulistar skyt himmelhøgt over målet. Dei prøver å hausse opp ei stemning som ikke eingong særpartiet Senterpartiet klarer å følgje opp heilt og fullt. Da skjønar vi alle at det er bra. Signala gjennom media har vore så ymse: Vil Senterpartiet stemme ja eller nei til oppgjeret? Vil nokre stemme ja og nokre nei? Vi får vente og sjå. Eg vil berre seie at å stemme nei til ei framforhandla avtale er å undergrave den forhandlingsretten næringsorganisasjonane har.

       Årets avtale tek vare på den distriktspolitiske vinklinga vi i Arbeidarpartiet ønskjer. Dei største inntektspåplussingane kjem til dei som har den mest arbeidsintensive kvardagen - bonden som driv med mjølk og kjøttproduksjon. Fordelingsprofilen mellom dei store og dei små står ved lag. Det er god fordelingspolitikk å støtte dei små og mellomstore bruka mest. Slik er jordbruket i Norge, og det er det vi ønskjer å føre vidare. Vi vil prioritere dei arbeidsintensive familiebruka og heiltidsbonden.

       Satsing på økologisk landbruk held fram. Det er viktig, og det er ressursmessig riktig å gå vidare i den leia vi har lagt opp til. Dette gir miljømessig store gevinstar. Bruken av sprøytemiddel blir redusert, faren for plantevernrestar i maten blir mindre.

       Når proteksjonistiske krefter ser farar over alt og i alt og marknadsfører desse, kan forbrukarane føle seg rimeleg trygge på økologiske produkt. Vi rir på ei økologisk bølgje som årets jordbruksoppgjer òg tek høgd for.

       Når forbrukarane etterspør økologiske produkt og er villige til å betale for dei, er det ein moglegheit som jordbruket må nyttiggjere seg. La meg elles seie at det viktigaste er at det tradisjonelle jordbruket blir meir og meir økologisk retta. Den maten vi produserer, kan forbrukarane trygt ete.

       Konkurransestrategiar for norsk mat med « Godt Norsk »-merkinga får ei god oppfølging både i løyving og i tekst. Det nærmar seg nå 1.000 produkt som er med i merkeordninga. Her kan vi slå eit slag for det gode norske produktet. Kvalitetskontrollen er til stades i alle ledd, og den syner at norskprodusert mat har god kvalitet. Årets jordbruksoppgjer slår ring om desse ordningane.

       Eg blir forundra når eg ser litt tilbake på dei debattane vi har hatt i Stortinget i høve til næringa.

       Særleg Senterpartiet, SV og råvareprodusentane har vore skeptiske og vendt tommelen ned til mange nødvendige forandringar vi har gjennomført på 1990-talet. Vi fekk St.prp.nr.8 (1992-1993), Landbruk i utvikling. Den debatten som den skapte, gav eit rimeleg høgt støynivå. Omkvedet var: nei, nei! - Resultatet skulle bli rasering. Eg trur det er mange som kan takke daverande landbruksminister for hennar ukuelege pågangsmot, for næringsinteressene var sterke. Men St.prp.nr.8 står fast og er Arbeidarpartiet sin arbeidsreiskap også i dag. Den set opp våre mål med landbrukspolitikken. Aldri har vi hatt så store areal i drift i jordbruket som nå, produksjonen har auka der vi før hadde for lite, og balansen mellom produksjon og forbruk har blitt betra. Når det gjeld sjølvforsyningsevna, er vi blant den fjerdedelen i verda som er best stilt.

       Eg er glad for at vi har fått ei avtale i hamn. Avtala er god, både negativt overheng og påplussingar for året 1997-98 ligg inne, og mellom yrkesutøvarane er lyset på langt nær sløkt.

Bjørn Hernæs (H) : Jeg merket meg at representanten Syver Berge i sitt hovedinnlegg tidligere i dag henviste til de økonomiske målene som ble satt fram i St.prp.nr.8 (1992-1993). Dette synes jeg var gledelig, fordi det er første gangen jeg kan huske å ha hørt representanten Berge snakke om St.prp.nr.8 i velvillige ordelag. Tidligere er dette blitt fremstilt som nærmest kroken på døra for norsk landbruk, og da er det litt overraskende at det nå plutselig er blitt målet.

       Jeg merket meg et avsnitt til fra hr. Berges innlegg, hvor han påstod at det var samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet som historisk sett hadde gitt de beste resultatene for norsk landbruk. Det forklarer selvfølgelig litt mer om Senterpartiets alenegang i norsk politikk de siste årene. Det er jo en enestående desavuering av de landbruksministre og statssekretærer som Senterpartiet i en årrekke har hatt i samarbeid med andre borgerlige partier etter krigen, og vi skjønner holdningen bedre - et parti som trives alene, som påberoper seg at de er et selvstendig regjeringsalternativ, og som samtidig hevder at det beste resultatet gis i samarbeid med Arbeiderpartiet. Da må det jo bli ganske dårlig å være bonde.

       En lokal senterpartileder skriver i Nationen i dag at Senterpartiet blir det halmstrået som norsk landbruk har å klamre seg til, for ikke å bli avspist med bare smuler. Det blir et halmstrå som er ganske gebrekkelig, etter min oppfatning. Og det fører jo fram til det som kanskje er noe av det alvorligste i den argumentasjonen som Senterpartiet legger opp til, for det har vært vist bekymring for rekrutteringen til landbruket. Det er en bekymring som i hvert fall til en viss grad er reell, og Senterpartiet er jo uten sammenlikning den viktigste bidragsyter til at man mangler rekruttering i landbruket. For hvem i all verdens rike, hvilket ungt menneske er det som vil søke et yrke som konstant, år etter år blir utsatt for en elendighetsbeskrivelse som den Senterpartiet holder på med? Hvis situasjonen hadde vært slik som Senterpartiet sier, er det jo nesten oppsiktsvekkende at det overhodet finnes folk tilbake i landbruket i det hele tatt. Vi er nødt til å ta avstand fra denne stakkarsliggjøringen av norsk landbruk, for det er jo ikke dette som er realitetene for det store flertallet av bønder som vil drive dette som et profesjonelt yrke, eller sånn som f.eks representantene Berge, Riis-Johansen og jeg selv, at vi har dette som en attåtnæring i yrker som ikke er særlig godt betalt riktignok, men som vi dog kan klare oss sånn noenlunde med.

       Jeg vil si det slik at begrepet selvstendig næringsdrivende kan en ikke bare skalte og valte med, ta det med når det passer, og ta det vekk når det ikke passer. Jeg tror Riis-Johansen sa nå at en kan som arbeidstaker jobbe så mye en vil utenom og tjene penger på den måten. Nei, det er nettopp det en ikke kan. Blant annet gjennom noen rigorøse arbeidstidsbestemmelser og en arbeidsmiljølov som Senterpartiet var sammen med Arbeiderpartiet om, kan jo ikke en vanlig arbeidstaker få lov til å jobbe så mye han har lyst til for å tjene mer penger. Men det kan derimot en selvstendig næringsdrivende, og det er noe vi må ta vare på og noe vi må sette pris på, og det gjør mulighetene i landbruket helt annerledes enn for en som er ansatt i en bedrift, enten den er stor eller liten. Derfor vil jeg på slutten av dette innlegget henvise til at det som må bli fremtiden for norsk landbruk, er det program som Høyre har lansert i disse dager: « Slipp bonden fri. »

       Innenfor rammene på omtrent 12 milliarder kr i overføringer - helt berettigede overføringer - til norsk landbruk og med en betydelig beskyttelse mot import er det klart at vi kan få til et landbruk som gjør det attraktivt å være bonde, hvis vi er villig til å la han eller hun få lov til å utnytte de muligheter som er i næringen, la dem slippe å oppleve inngrep i eiendomsretten, oppleve restriksjoner på alt de vil foreta seg, oppleve at det eneste man diskuterer, er alle vanskelighetene, alle problemene, hvor fælt det er, og så legge begrensninger på den frie utøvelsen som er en selvfølgelig del av livet og virket til enhver annen selvstendig næringsdrivende.

Statsråd Dag Terje Andersen : Det var med ganske stor spenning vi fra Regjeringens side drog i gang årets jordbruksforhandlinger. På forhånd var det fra jordbruksorganisasjonenes side varslet høye krav, og fra Budsjettnemnda for jordbruket fikk vi tall som viste at utgangspunktet for forhandlingene var et negativt overheng på 1,6 %. Det var da også et stort krav som møtte oss fra organisasjonenes side, krav om en varig ramme på i overkant av 1,5 milliarder kr i tillegg.

       Statens åpningstilbud, som hadde en ramme på 370 mill. kr, ville gitt en inntektsutvikling på 1 %, altså 2,6 % bedre enn utgangspunktet. Det var et signal om ønske om videre forhandlinger som lå i det tilbudet. Det må være sånn at forhandlingsvilje og løsning gir bedre resultat for organisasjonene enn en løsning uten avtale. Det er derfor gledelig at forhandlingene foregikk på en ryddig måte, der målet var å komme fram til enighet. Dessverre valgte Norsk Bonde- og Småbrukarlag å bryte forhandlingene i sluttfasen, etter å ha vært med på å påvirke forhandlingene helt fram til den siste innspurten. Bondelaget viste heldigvis forhandlingsvilje og -evne, slik at vi ble enige om en avtale med en total ramme på 928 mill. kr. Forhandlingene gav altså landbruksutøvere en forbedring gjennom forhandlingene på nesten 560 mill. kr.

       Innretningen på oppgjøret har en klar distriktsprofil, der vi fortsatt vil gi mest støtte til produksjon i distriktene. Den har også en klar strukturprofil ved at vi gir forholdsvis mer støtte til produksjon på små bruk enn på store. Dette har vært en profil som ikke minst Småbrukarlaget og deres medlemmer har vært opptatt av. Derfor er det ikke minst Småbrukarlagets medlemmer som nyter godt av Bondelagets innsats i forhandlingene.

       Jeg har registrert at det i merknadene fra komiteen er bred oppslutning om viktige hovedtrekk i landbrukspolitikken. Jeg er glad for at komiteens flertall, alle utenom Fremskrittspartiet, understreker målsettingen om å opprettholde et levende, robust, miljøvennlig og aktivt jordbruk i hele Norge. Jeg er også glad for at innstillingen samtidig peker på jordbrukets betydning for å opprettholde bosetting og sysselsetting i distriktene og jordbrukets betydning for å beholde et levende kulturlandskap.

       For å nå disse målene og for å beholde levende bygder er det viktig å videreføre landbrukspolitikken som en viktig del av distriktspolitikken, slik flertallet peker på. Jeg har merket meg at Høyre og Fremskrittspartiet ikke deler den holdning de andre partier heldigvis har til å styre virkemiddelbruken mot de arbeidskrevende produksjonene i distriktene og til de mindre driftsenhetene.

       På samme måte er jeg glad for den enighet som komiteens flertall, nok en gang uten Høyre og Fremskrittspartiet, gir uttrykk for om behovet for å ha et effektivt kvotesystem for melkeproduksjon som omfatter alle. Også dette er et viktig element i en helhetlig distriktsorientert landbrukspolitikk. Gjennom de siste års jordbruksoppgjør har virkemidlene for å stimulere til og utvikle økologisk matproduksjon blitt trappet opp. Dette er en viktig utvikling både for å øke den økologiske produksjonen i seg selv og også for å bruke kunnskapen denne produksjonen gir oss, til å få en mer økologisk og miljøvennlig produksjon innenfor det tradisjonelle landbruket. Jeg er derfor glad for Senterpartiets og SVs støtte til den linje Regjeringen her har lagt seg på, og at alle, bortsett fra Fremskrittspartiet denne gangen, støtter forslaget til bevilgning.

       Et av våre viktigste virkemidler for å fremme en positiv utvikling i tilknytning til landbruket har de siste årene vært bygdeutviklingsmidlene. Både midler som bevilges til tradisjonelt jordbruk, og midler til nye tiltak og ny sysselsetting viser gode resultater. Også her er jeg glad for at komiteens flertall, alle unntatt Høyre og Fremskrittspartiet, peker på disse viktige virkemidlenes sentrale rolle for å fremme næringsutvikling, og støtter den foreslåtte økning til investering i tradisjonelt jordbruk.

       Etter at avtalen mellom Norges Bondelag og staten var inngått, har det naturlig nok vært en diskusjon om inntektsutvikling, og det har også vært sentralt så langt i debatten her i dag. Inntektsutviklingen som et resultat av forhandlingene er beregnet til ca 3,5 % fra 1996 til 1997. Når en ser dette i sammenheng med det tidligere nevnte negative overhenget, gir dette en forbedring på ca 5 % i forhold til utgangspunktet da vi startet forhandlingene. Disse tallene sier noe om utviklingen i inntektsmulighet for bonden. Men tallene for inntekt pr. årsverk gir ikke noe grunnlag for å sammenligne inntektsnivå med andre grupper. Dette bl.a fordi de fleste som kun har inntekt fra jordbruket, har betydelig mer enn én årsverksproduksjon, og fordi inntekter fra satsing på nye tiltak med støtte fra BU-midler, fra skogbruk og fra andre tilleggsinntekter fra bruket ikke er en del av beregningsgrunnlaget. Det er da også tidligere slått fast av Stortinget at Budsjettnemndas tall ikke kan brukes som sammenligningsgrunnlag for inntektsnivå, men kan brukes som utgangspunkt for å vurdere inntektsutvikling fra det ene året til det andre.

       Stortingets mål for landbrukspolitikken skal ligge til grunn for forhandlingene. Dette er slått fast også i § 1 i hovedavtalen for jordbruket. Denne avtalen har helt siden 1950 vært sentral for bondens mulighet til å ha innflytelse på egen framtid.

       Landbruket er mer enn de fleste næringer avhengig av politiske beslutninger. Dagens nivå for overføringer over statsbudsjettet er på over 11,9 milliarder kr. Dermed blir landbrukets utøvere avhengig av politisk vilje til en aktiv landbrukspolitikk for å oppnå trygge og forutsigbare rammevilkår. Nettopp derfor har hovedavtalen fram til i dag hatt stor betydning.

       En sentral del av et slikt avtalesystem er den sikre praksis som har vært for at en framforhandlet avtale aksepteres av Stortingets flertall. Men dette har ikke skjedd uten uenighet. Fremskrittspartiet har hele tiden vært imot systemet og stemt imot avtalene. SV har tradisjon for å overby økonomisk, og av den grunn stemt imot avtaler. Fra Høyres liberalistiske fløy lekker det noen ganger ut signaler om at de setter spørsmålstegn ved avtalesystemet. De har allikevel vist den ryddighet det ligger i å følge spillereglene i forhandlingssystemet ved å stemme for avtalen til tross for uenighet, slik vi også ser i årets oppgjør.

       For Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har det å respektere inngåtte avtaler vært en selvfølge. I 1995 så vi for første gang av Senterpartiets særmerknader at de ikke ville støtte en inngått avtale. Selv om det i år i stor grad er fellesmerknader når det gjelder hovedlinjene i oppgjøret, vil Senterpartiet ifølge merknadene, gå imot avtalen. Det oppfatter jeg som veldig alvorlig. Selv om Senterpartiets forslag går på å øke bevilgningene, er det ingen prinsipiell forskjell på det og eventuelle forslag i framtiden om å redusere bevilgningene. Skillet går mellom dem som respekterer forhandlingsresultatet på grunnlag av Stortingets vedtatte politikk, og dem som ikke gjør det.

       Dersom Senterpartiet stemmer i tråd med sine egne merknader, havner de altså - til tross for positive merknader i representanten Berges innlegg i dag, som jeg er enig i, om behovet for samarbeid av hensyn til jordbrukets utvikling framover - i dårlig selskap, i det selskap som setter spørsmålstegn ved forhandlinger som virkemiddel for jordbruksbefolkningen når det gjelder å påvirke sin egen framtid. Signalene i media går ut på at Senterpartiets gruppe er stilt fritt i forhold til dette spørsmålet. Det syns jeg er enda mer fantastisk, for det betyr i så fall at Senterpartiet som parti ikke har noe standpunkt i et for jordbruket viktig spørsmål, nemlig spørsmålet om respekten for forhandlingsretten.

       Derfor er Senterpartiets forsøk på å kjøpe seg stemmer ved ikke å godkjenne en framforhandlet avtale, men å plusse på den, en bjørnetjeneste overfor landbruket. Landbruket ville åpenbart vært bedre tjent med et samarbeid mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet, enn med den egenmarkering Senterpartiet legger opp til. Senterpartiets linje er derfor reelt sett en større trussel mot den viktige forhandlingsretten enn den ytterliggående høyresidas formelle angrep på denne retten. Dersom Senterpartiet stemmer imot avtalen, som merknadene tyder på, mener jeg at partiet i dag svikter landbruket. Landbruket blir i så fall sviktet av det partiet som i sin tid kalte seg Bondepartiet.

       Når folk hører om jordbruksoppgjøret, tenker de fleste på inntektsoppgjøret for jordbruket. Oppgjøret omfatter mye mer enn penger på kort sikt - og det er riktig. Men det skal jeg la ligge nå.

       Ethvert jordbruksoppgjør bygger på et tallmateriale. Budsjettnemnda for jordbruket har dette ansvaret. For å få fram et slikt tallmateriale er alle avtalepartene representert i Budsjettnemnda - og nemnda har vært enstemmig når det gjelder dette materialet. Det viser at et årsverk etter de effektivitetsnormene som er vedtatt, gir en inntekt i gjennomsnitt på 121.000 kr i 1996, og at en har hatt en negativ inntektsutvikling siste år. Inntektsgapet mellom bønder og andre yrkesgrupper har blitt stadig større. Slik vil det også bli når regnskapstallene for 1997 foreligger, for vi vet at økte inntektsmuligheter for jordbruket er i størrelsesordenen 4 200 kr, mens de for andre grupper er i størrelsesordenen 10.000 kr. Det gjør at forskjellene øker.

       Senterpartiet er tilhenger av samordnet inntektsoppgjør hvor staten spiller en viktig rolle for å sikre balansert inntektsutvikling og - jeg vil understreke - utjamning av inntektsforskjeller mellom yrkesgrupper som følge av ulik makt i arbeidsmarkedet. Vi er tilhenger av samordnet inntektsoppgjør, men det er på klare premisser.

Statsråd Dag Terje Andersen : Jeg har ikke i mitt innlegg sagt at Stortinget kan velge å se bort fra forhandlingsresultat - det er i det hele tatt lite Stortinget kan velge å se bort fra. Men jeg har snakket om at det er fast praksis for at en del partier i hvert fall har tatt ansvar for - til tross for enkeltelementer en kan være uenig i i en avtale - at en inngått avtale blir respektert av Stortinget. Det er det som er poenget. Den reelle forhandlingsretten blir svekket hvis framforhandlet resultat ikke blir respektert, men den formelle forhandlingsretten blir jo først og fremst angrepet fra det ytterste høyre.

       Så er jeg glad for muligheten til å si noe om inntektsnivå og inntektsutvikling. Jeg gav uttrykk for før jordbruksoppgjøret startet - jeg gjorde det underveis, og jeg har gjort det etterpå - at selvfølgelig skal Budsjettnemndas tall legges til grunn. Og Budsjettnemndas tall viste da også før vi startet et negativt overheng på 1,6 %. Det har vi altså nullet ut, og så har vi framforhandlet et resultat som på toppen av det gir 3,5 % i inntektsutvikling. Men når Lundteigen framstiller det som om 4 200 kr skulle være inntektsøkningen til alle bønder i Norge, så er jo det helt feil. De referansebruk vi har, viser jo at hvis du f.eks driver med sju kyr i Nord-Norge, vil fullt utslag av avtalen være 7 500 kr. Og en kan nevne mange eksempler på bruk som drives av heltidsjordbruksaktive som gir helt andre tall enn det faktiske tallet på 4 200 kr, som altså refererer seg til årsverk. Ja faktisk vil det være sånn at et bruk av den størrelsen som Lundteigen selv kjenner godt, i Øvre Eiker, med full virkning vil havne på et sted over 15.000 kr.

Dag C Weberg (H) : Noen vil kanskje finne det påfallende at vi bruker så pass mye tid på en liten detalj i hele jordbruksoppgjøret, men det gjelder dette med økologisk landbruk. Fra Regjeringens side har det jo både i langtidsprogrammet og nå i forbindelse med stortingsproposisjonen om jordbruksoppgjøret kommet inn et eget avsnitt om og en egen budsjettpost på økologisk landbruk.

       Nå gjorde statsråd Andersen et visst nummer av at Høyre ikke var med på alle formuleringer om dette. På den annen side tror jeg jeg kan si at når det står så pass mye om det i innstillingen, var det bl.a fordi Høyre faktisk la vekt på at det skulle få en noe fyldigere omtale enn det det hadde i utgangspunktet. Det som da er interessant, og som jeg må peke på, er at Arbeiderpartiet, i dette tilfellet sammen med Fremskrittspartiet, har hoppet ut av en merknad som vi faktisk syntes det var viktig å ha med, nemlig dette med at når det er en økende interesse for økologiske produkter, må en opptrapping og satsing på økologisk produksjon også baseres på eksakt kunnskap på dette feltet. Og det er her vi i dag etterlyser en klarere vilje fra Regjeringen til å prioritere det å skaffe denne kunnskapen fremfor å stimulere primærprodusenter til å starte opp en produksjon før vi har jobbet oss lenger inn i dette feltet. Det går på en del faktiske forhold som vi har kommet et stykke på vei med, men hvor vi mangler midler innenfor mikrobiologisk forskning, og hvor vi har igjen å skaffe kunnskaper innenfor immunologi. Det går på en del interessante fakta som begynner å bli synlig omkring kunnskap om hvordan øke klorofyllinnholdet i planter, karoteninnhold, hvordan påvirke plantene på en måte som både reduserer veksttiden og samtidig gjør at de blir sunnere. Og det er jo hele målsettingen med begrepet « økologisk ». Slik sett skal det altså gjelde økologisk produksjon, men for øvrig går jeg ut fra at vi er enige om at dette med økologisk gjelder landbruk generelt.

       Når det gjelder den merknaden som spesielt og ganske konkret nevner hvilke institusjoner som eventuelt skal støttes i forhold til behovet for forskning, så anser jeg faktisk det som helt dekket, om enn i noe mindre detaljert grad, i proposisjonen slik den foreligger fra Regjeringen. For det vi faktisk der også understreker - det går fram av en annen merknad noe lenger ute i dokumentet enn den merknaden Høyre er med på - er at forskning og ny kunnskap er et viktig element av det som vi skal bruke den 100 % økte bevilgningen til økologisk produksjon til. I tillegg til de institusjoner som er nevnt i debatten, vil jeg peke på at NORSØK og den forsøksvirksomheten som foregår der, har vært med på å gi betydelige bidrag både til utviklingen av Debio-godkjent økologisk produksjon, og derved også til økologisering av det tradisjonelle jordbruket.

Reidar Johansen (SV) : Jeg prøvde i sted å utfordre statsråd Rugaas på når man var tilfreds med forskjellene mellom bønders inntekter og inntekter til grupper man for øvrig kunne sammenlikne seg med. Jeg fikk ikke noe svar, så jeg prøver det samme overfor landbruksministeren, som kanskje kan bidra med en avklaring.

       Det er en realitet at forskjellene mellom bønder som inntektsgruppe og grupper som man for øvrig sammenlikner seg med, har økt betydelig de siste årene. Denne forskjellen vil ikke bli mindre med årets jordbruksoppgjør. Når er Regjeringen tilfreds med forskjellene? Når syns man det er på tide å si stopp? Når skal denne utviklinga snus? Når tar man på alvor det også Arbeiderpartiet og den daværende regjering sa i St.prp.nr.8 (1992-1993) om inntektsnivået for bønder? Det virker jo som denne utviklingen i den virkelige verden ikke ser ut til å snu, til tross for at statsrådene kan komme hit og si at, nei da, alt går så bra, vi er godt fornøyd, utviklinga går den rette veien. For yrkesutøverne virker det ikke sånn. Det viser tallene fra Budsjettnemnda også.

       Og så til det andre spørsmålet som jeg syns statsråden skal si litt om - det går på den helt klare forskjell i virkelighetsoppfatning mellom regjeringspartiet og dets støttespiller i denne saken, Bondelaget, og de yrkesutøverne rundt omkring som faktisk reagerer meget sterkt også på årets jordbruksoppgjør: Er det slik at de ikke har begrep om de meningene de fremfører? Er det slik at Bonde- og Småbrukarlaget er i en helt annen verden enn Regjeringa, eller er det Regjeringa som ikke har stukket fingeren i jorda?

Statsråd Dag Terje Andersen : Når det gjelder virkelighetsoppfatningen til forskjellige bønder, skal ikke jeg uttale meg om den, men det er en realitet at i hvert fall har jeg fått signaler fra mange hold, både fra enkeltpersoner som er organisert i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, og enkeltpersoner som er organisert i Bondelaget, om at det var godt at det ble en avtale - at avtalen er bra. Og jeg må si for min egen del: I den grad noen sier til meg at avtalen er bra, syns jeg det er tilfredsstillende. Jeg har ikke forventet mer positiv omtale av avtalen enn det.

       Det er selvfølgelig slik at noen er misfornøyd med avtalen. Det er det sikkert i begge organisasjonene, men jeg kan ikke si at noen har mer greie på sin egen virkelighet enn andre. Men noe av forklaringen kan kanskje være at vi f.eks på NRK i beste sendetid i regi av Norsk Bonde- og Småbrukarlag klarer å få til et regneeksempel som får det til å se ut som at den store bonden på Jarlsberg Hovedgård i Tønsberg har tjent på sin kornproduksjon på bekostning av geitebrukene på Vestlandet, mens den faktiske situasjonen for kornprodusenter på Østlandet på et så stort bruk som det er snakk om her - kanskje på 3.000 mål - er at de på grunn av korn- og kraftfôrpolitikken har fått redusert sin økonomi med 600.000 kr, fordi vi har villet kanalisere virkemidlene ut i distriktene. Hvis noen tror på den type framstilling, skjønner jeg godt at en kan være misfornøyd. Men det er altså delte syn i begge organisasjoner.

       La meg for øvrig knytte en kommentar til noe Reidar Johansen var inne på i et tidligere innlegg her i dag, der han påstod at finansministeren skulle være mest fornøyd med landbruksoppgjøret fordi vi bare betalte 50 mill. kr og han skulle få inn så mye mer på moms. Der har Reidar Johansen glemt en liten detalj, og den detaljen er 11,9 milliarder kr, for det er altså ikke 50 mill. kr vi bevilger, det er 11 950.000.000 kr - og det er noe annet!

Olaf Gjedrem (KrF) : Eg har tre spørsmål til statsråden:

       Meiner statsråden at kjøpeplikta i kornproduksjonen bør vidareførast i den evalueringa som no skal gjennomførast?

Statsråd Dag Terje Andersen : Som kjent fra dokumentene, er det sånn at kjøpeplikt for korn var en del av forhandlingene mellom partene. Det som hele tiden har vært Regjeringens utgangspunkt, er at dersom kjøpeplikten skal tas bort, så skal den erstattes med noe annet. Det er hele poenget. Så når en samlet komite, alle unntatt Fremskrittspartiet, nå peker på at hvis kjøpeplikten etter den grundige gjennomgang vi skal ha, skal bort, skal den i så fall erstattes med noe annet som gir trygghet for avsetning av korn. Det har komiteen sagt, og det er jeg helt enig i. Det er viktig for å gi denne viktige delen av landbrukssektoren trygge rammevilkår. Men vi skal altså diskutere det på et fritt grunnlag sammen med organisasjonene.

       Det er klart en kunne ønske seg at det ikke var moms på matvarer, spesielt når en sammenligner med Sverige. Representanten Hedstrøm antydet tidligere her i dag at handelslekkasje var viktig i forhold til Sverige. Men da må vi se på inntektssiden og utgiftssiden samlet. Jeg har noen ganger sagt på spøk at hvis det er noen som vil foreslå for meg at vi skal overta det svenske overføringssystemet til jordbruket og innføre svensk matvaremoms, så er det klart at vi totalt - sett fra landbrukets side - ville tape stort på det. Det er for øvrig sånn at Danmark har høyere matvaremoms enn vi har. Jeg syns altså det er nødvendig å se den inntektskilden i sammenheng med at vi faktisk har et stort overføringsnivå.

       Så til slutt noen få ord om BU-virkemidler. Jeg ble spurt om vi ville endre eller fjerne sperren på 75 %. Vi har gjennom forhandlingene endret den slik at det blir enklere å komme inn under de få ordningene som er begrenset av 75 %-regelen. Jeg ser at det i komiteen ikke er flertall for å fjerne ordningen helt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Det kommer interessante signaler fra statsråden. Han sier at han personlig ønsker å få bort matmomsen. Vi i Senterpartiet har nå ikke tenkt å gå så langt at vi skal ha bort hele matmomsen, men hvis dette åpner for at vi kan utvide momsgrunnlaget og få en momssats på 5 % på matvarer, ville det være en betydelig framgang, så jeg ønsker en klarhet fra statsråden på hva han mener om det.

       Ellers vil jeg understreke det jeg sa om at Senterpartiet støtter samordnede oppgjør som gir balanserte inntektstillegg og utjamning av inntektsforskjeller i kroner mellom yrkesgruppene. Regjeringen skal være klar over at det er Senterpartiets støtte til de samordnede inntektsoppgjørene som har gjort at det har vært mulig å kjøre det, verken SV eller Høyre har vært tilhengere av samordnede oppgjør, fordi dette er en del av en solidarisk inntektspolitikk.

       Når nå statsråden sier at en skal bygge på referansebrukene i jordbruket, ikke totalkalkylen, som er Budsjettnemndas tall, er jo det en oppsiktsvekkende omskrivning av hva som er målet for inntektsutvikling i norsk jordbruk, en oppsiktsvekkende omskrivning i forhold til hva staten har vært med på i årets oppgjør! Det er ganske dramatisk at det i denne debatten kastes fram nytt innhold i hva som er vår inntektsmålsetting, som det hittil har vært en omforent holdning til. Arbeiderpartiet og Høyre har, når det gjelder inntektsmålet, gjentatte ganger referert til St.prp.nr.8 (1992-1993) Landbruk i utvikling. Når en altså nå får tallene på bordet, velger en å prøve å omskrive det hele.

       Jeg må gjenta mitt spørsmål fra i stad. Tallene fra Budsjettnemnda i jordbruket og årets jordbruksoppgjør viser at det omforente inntektsmålet som Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet står for i betydningen inntektsutvikling, ikke følges opp. Hva vil statsråden gjøre for å rette opp dette?

Statsråd Dag Terje Andersen : Jeg er nok redd for at representanten Lundteigen er noe kreativ i måten han « hørte » mine uttalelser om matmoms på. Det jeg sa, var at mange kunne nok tenke seg å fjerne den momsen, men så argumenterte jeg faktisk i forhold til den totale økonomien etter det.

       Når det gjelder grunnlaget for jordbruksforhandlingene, har jeg understreket i dag at Budsjettnemndas tall skal ligge til grunn. Men som det går fram av hovedavtalens § 1, er det sånn at Stortingets vedtatte politiske retningslinje for landbruket skal ligge til grunn for jordbruksforhandlingene. Når jeg viste til referansebruk i stad, var det rett og slett bare for å sette pekefingeren på at den framstilling om at bonden med et eller annet navn har fått 4 200 kr i lønnstillegg, slik enkelte presenterer det, er totalt feil. Og for å få fram hva dette betyr i praksis på det enkelte bruk, har vi altså referansesystemet, som for de fleste legfolk vil si faktisk mye mer om resultatet av jordbruksavtalen enn de mer tekniske tall, som Budsjettnemndas tall jo er. Jeg syns at referansebruk er en god illustrasjon på hva dette betyr i den praktiske hverdagen. Det er altså ikke en omskriving, det er en utregning til referansebruk, og meg bekjent er det ingen uenighet om at den utregningen jeg viste til i noen få eksempler, er den riktige ut fra den avtalen som ble inngått.

       Så når det gjelder inntektsutvikling: Ja, Budsjettnemndas tall viste et negativt overheng på 1,6. Først kvittet vi oss med det, og så la vi på 3,5 %. Det betyr altså at vi gjennom disse forhandlingene - for i år var det et forhandlet resultat - fikk til en utvikling som er på linje med utviklingen for andre grupper i samfunnet.

       Jeg syns at politiske debatter ofte blir litt perspektivløse. Og når det gjelder debatt om landbrukspolitikk, om matvareproduksjon, om levende bygder og matvaresikkerhet, syns jeg det er viktig av og til å kunne løfte blikket og tenke litt langt framover.

       I april i fjor hadde Aslak Bonde en artikkel i Aftenposten. Den begynte sånn:

       « Om hundre år er det ikke sikkert at historikerne vil fremstille Berlin-murens fall som den største begivenhet på 1980-tallet. Kanskje vil de fokusere oppmerksomheten på Ronald Reagan og USAs initiativ i GATT-forhandlingene for å få full frihandel med matvarer. Var det starten på en prosess der menneskene - i naiv tro på fremskrittet og vitenskapen - ødela sitt eget livsgrunnlag? »

       Jeg syns det er grunn til å stille spørsmål ved hva som faktisk nå skjer med matpolitikken, med matvaresikkerheten - ikke bare i vårt eget land, men også i EU/EØS-området, og i en global sammenheng.

       Vi har kanskje en naiv tro på framskrittet og på vitenskapen når vi åpner våre grenser, når vi fjerner grensekontrollen - karantenebestemmelsene - og sier fri flyt av mat.

       Og ikke nok med det - den saken vi skal ha opp etterpå her i dag, tar opp nettopp spørsmålet om genmodifisering, om merking, det rettes søkelys mot bruk av antibiotika og hormoner, og det er patentering på såkorn. Vi kjenner alle denne utviklingen som etter min mening er en utvikling i gal retning med stor sårbarhet, og i en slik situasjon burde vi i et historisk perspektiv slå ring om vår egen matvareproduksjon, slå ring om dem som dyrker jorda og produserer mat, og ha respekt for den viktigste verdiskapingen som finnes: mat, ren mat. Men det er ikke det som skjer. Det vi ser, er altså at Regjeringen sammen med stortingsflertallet legger opp til en politikk når det gjelder handel med mat, som nettopp er å øke sårbarheten og svekke vår egen mulighet til produksjon og stille oss åpen for en politikk som jeg mener er gal, historieløs og til dels rett og slett stupid. Så i tillegg til det, som altså for meg er et angrep preget av en veldig profittorientert tidsånd, legger man altså opp en jordbruksavtale som er en melding til yrkesutøverne om at deres inntekter ikke skal holde tritt med andre gruppers inntekter, som er en melding til yrkesutøverne om at deres rett til og behov for pensjon ikke skal imøtekommes denne gangen heller.

       Vi ser nå en utvikling hvor vi i Norge med så stor handlefrihet faktisk bedriver en politikk som gjør at forskjellene øker, at sentraliseringen skyter fart, at landbruket er preget av manglende investeringer og vedlikehold, og at generasjonsskifte er svært krevende og vanskelig å anbefale mange steder. Vi burde nå bruke handlefriheten vi har her i Norge, til å vise større respekt for bygdene, for matprodusentene og for ringvirkningene av den næringen vi her snakker om. Istedenfor å vise denne respekten legger man opp en politikk ikke bare når det gjelder det økonomiske, men også når det gjelder det handelspolitiske og denne grensekontroll- og karantenebestemmelsesendringen, som ytterligere svekker en næring vi trenger i årene framover.

       Når jeg nevner de økonomiske rammene, er det for å understreke at Arbeiderpartiet er enig i at det må være slik i vårt langstrakte land. Landbruket er også viktig for verdens nest største næring, turismen.

       Oppgjøret gir 4 200 kr i årslønnsvekst, men ser en på referansebruksberegningene, er det store distriktsvise forskjeller. Ti kyr i Agder vil med fullt utslag av avtalen gi bonden 6 300 kr i årsverksvekst.

       Etter min vurdering er oppgjøret godt. Men det som nå er i ferd med å skje i norsk landbrukspolitikk, er at Høyre tar et langt skritt mot Fremskrittspartiets landbrukspolitikk. Landbruksforhandlingene skal avskaffes, og markedet skal styre. Kanskje er det denne endringen som Bondelaget og enkelte senterpartipolitikere har sett når de nå ber om en bondeallianse med Arbeiderpartiet.

       Arbeiderpartiet ønsker et samarbeid med mellompartiene, men da må en respektere visse spilleregler om landbruksoppgjøret når det er enighet mellom staten og Bondelaget. Senterpartiet har under de fire-fem siste oppgjørene satt seg selv på sidelinja, uten innflytelse. Hvis Senterpartiet nå er kommet på andre tanker og de i dag stemmer for det ferdigforhandlede oppgjøret, vil det være et viktig signal om vilje til samarbeid.

       Det er flere og flere i primærnæringene som ser at norsk landbrukspolitikk blir utformet av Arbeiderpartiet. Spørsmålet er om Senterpartiet vil være med på å styre eller stå på sidelinja og skrike.

Marit Tingelstad (Sp) : Landbrukspolitikken skal ivareta mer enn bare matproduksjon. Dette innebærer at en må være villig til å ta i bruk virkemidler utover de krefter som markedsøkonomien styres etter. Dersom en skal tillate en utvikling som Fremskrittspartiet og Høyre legger opp til, må en samtidig si fra at Distrikts-Norge får klare seg selv. Alle skjønner at landbruket er avhengig av sterk statlig støtte dersom vi vil at landet skal være bebodd i alle deler av den mangfoldighet vi har. Et landbruk med variert bruksstruktur er bærebjelken i Distrikts-Norge. Denne bruksstrukturen er nå kraftig truet. Det er illevarslende signal som kommer fra distriktene, ikke minst fra lokalpolitikere i Arbeiderpartiet.

       Senterpartiet tar avstand fra en holdning som forfekter at landbruket ikke er noen verdiskaper. Det er en sterk provokasjon for en yrkesgruppe som foruten å dyrke mat, tar vare på kulturlandskapet, er med og sikrer bosetting og fører viktige tradisjoner videre, som bl.a det å ta vare på gammel bygningsmasse, som er et viktig element i kulturlandskapet.

       Årets jordbruksavtale innfrir ikke etter Senterpartiets syn målet som ble satt i St.prp.nr.8 (1992-1993). Inntektsutviklingen er ikke på langt nær slik at landbruksbefolkningen kan oppnå inntekter på linje med den øvrige befolkningen, slik Stortinget vedtok våren 1993.

       Vi ser at Jagland-regjeringen ikke har andre ambisjoner enn forgjengeren. Det er trist for næringsutøverne, men et klart signal. Markedstenkningen er på plass også innenfor dette området. Jordbruksavtalen bærer bud om at markedet skal styre, i og med at såpass mye skal tas ut på prisene. Erfaringen viser at det ikke er lett å oppnå dette. Derfor vil Senterpartiet gi økte midler over statsbudsjettet.

       Det snakkes hele tiden om at maten må bli billigere. Til tross for dette sørget Arbeiderpartiet i fjor for at Norge er med og topper den europeiske statistikken, med et matmomsnivå på 23 %. Dette skal vi minne velgerne om når matprisen diskuteres framover.

       Jeg ser av innstillingen at komiteen i ulik grad er opptatt av rekrutteringen til yrket. Fremskrittspartiet og Høyre er f.eks ikke spesielt opptatt av at kvinner finner det attraktivt å overta bruket. De samme partiene støtter heller ikke flertallet i komiteen når det gjelder å sette ned et utvalg for å se på rekrutteringen generelt. Nei, det var heller ikke å vente når en kjenner deres prioriteringer. Disse partier sverger til markedsøkonomien og den alene. Derfor er det kun de store brukene som er av interesse for disse partiene. Dette gir seg uttrykk i at verken Høyre eller Fremskrittspartiet slutter seg til flertallsmerknaden som sier at norsk jordbruk må bygge på et småskala og miljøvennlig jordbruk. Jeg hadde håpet at Arbeiderpartiet denne gangen hadde villet vise at de mener det som er sagt i valgtaler osv., særlig på området pensjonsordninger, men ser at så ikke er tilfellet, og det syns jeg er synd.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Regjeringen er stolt av jordbruksoppgjøret i 1997, og det føyer seg pent inn i rekken som gir « stø kurs »-politikken. Linjene framover er også trukket i langtidsprogrammet 1998-2001, hvor det bl.a under kap. 3.2.6, Politikk for en effektiv ressursutnyttelse, skisseres tre hovedområder:

1.	Aktiv bruk av konkurranselovens virkemidler overfor jordbruksbasert næringsmiddelindustri - eller mer presis: samvirkemessig omsetning av jordbruksvarene, altså gradvis mindre markedsmakt til de tusenvis av yrkesutøvere som møter en stadig mer monopolisert kjøper.

2.

Målrettede og reduserte næringsoverføringer, altså stadig reduserte inntekter fra statsbudsjettet og enda sterkere inntektssvekkelse for gårdsbruk med små produksjonsvolum, slik målretting betyr i praksis. Ellers er jo store bevilgninger over statsbudsjettet, som det blir snakket om, noe som særpreger ethvert land som har lav matvaresikkerhet. Det vil jeg understreke, og det bør Regjeringen snart ta innover seg. Ethvert land med lav matvaresikkerhet, Japan, Korea og Sveits er eksempler sammen med Norge, har betydelige bevilgninger over statsbudsjettet. Det er ikke noe spesielt for Norge, det er noe som særpreger land med stor matvareimport. Det må snart kunne komme på plass.

3.	Nedbygging av de tollbaserte handelshindrene, som fører til at inntektsmulighetene fra markedet vil bli redusert i takt med importkonkurransen.

       Det som imidlertid er positivt, er at den norske befolkning blir mer og mer opptatt av matkvalitet, og alle vet at mennesket er på toppen av næringskjeden. Forurensning og smitte har sin endestasjon i menneskekroppen. Stadig flere mennesker rammes av dette. Da Regjeringen la fram EØS-proposisjonen, St.prp.nr.100 (1991-1992), ble det sagt at det vurderes som avgjørende for opprettholdelse av vår gunstige dyrehelse ikke å legge opp til å ta vekk grensekontrollen. I stortingsproposisjonen nå legges det opp til endringer på også det området. Den veterinære grensekontrollen forlates, og Norges grenser mot tredjeland vil således utgjøre yttergrensene for EØS, og dermed også for EU. Det som altså var avgjørende i 1992, skal nå settes til side. Realitetene fra medlemskapsavtalen i 1994, som folket sa nei til, får unionstilhengerne nå på plass.

       Men det spesielle er jo de enstemmige faglige advarslene overfor Regjeringen med hensyn til det som nå gjøres. Veterinærer, hvor de enn er, hvilket standpunkt de enn har til EØS-avtalen, er entydige i sin dom om at det som nå skjer, vil øke smittepresset. På tross av dette kjører Regjeringen gjennom et opplegg som fører til at det kommer til å bli enda mer dagligdags i tida framover med nyhetsoppslag som viser at smittespredningen får stadig mer omfattende virkning. Heldigvis er det gledelig at det blant forbrukere, veterinærer og jordbrukere nå utvikler seg en allianse hvor en kan vite å plassere ansvaret der det rettmessig hører hjemme, nemlig i denne sal, hos dem som stemmer for slike vedtak.

Gunnar Breimo (A) : Takket være den politikken som har vært ført i forhold til primærnæringene, har vi i dag et bosettingsmønster som er bygd på et sterkt fundament. Det gjelder spesielt jordbruket, og spesielt fordi vi helt bevisst har prioritert de distriktspolitiske argumentene når vi har meislet ut denne politikken. Her har bl.a. Landbrukssamvirket spilt en helt sentral rolle.

       Etter mitt syn kan hele Distrikts-Norge prise seg lykkelig over at det er solid flertall i dette hus for å videreføre den politikken som har vært så vellykket. Jeg nøler bl.a ikke med å hevde at nettopp Landbrukssamvirket har vært et av våre sterkeste distriktspolitiske virkemidler. I en parentes vil jeg imidlertid si at den siste utviklingen innenfor samvirket, med sterk sentralisering som resultat, er et lite skudd for baugen og bør få næringen til å tenke seg om.

       Det er i dag all grunn til å rette oppmerksomheten mot dem som nå slår til lyd for en fundamental endring i politikken, der oppskriften synes å være at staten skal tre ut som medspiller, og at næringen skal overlates til markedskreftene og intet annet. Jeg tenker da i særlig grad på Fremskrittspartiet, som også på dette området vil bryte totalt med all politikk som kan gi trygghet og stabilitet. Når dette partiet på tross av den politikken det står for, som for øvrig overhodet ikke henger sammen, kan gå fram på meningsmålingene i Distrikts-Norge, kan det bare skyldes at folk ikke reflekterer over hva konsekvensene av et stort fremskrittsparti vil være. Det er viktig at de partiene som ønsker at dagens jordbrukspolitikk skal videreføres, tar et oppgjør med Fremskrittspartiet. Debatten i dag har i så måte ikke vært særlig framtidsrettet. Fremskrittspartiet må ikke i ly av intern krangel mellom de partiene som er positive til dagens politikk, få lov til å fremme sitt syn uten at noen slår tilbake. Blant annet må alle, også næringen selv, bidra til at forhandlingsretten ikke svekkes. Intet ville glede Fremskrittspartiet mer enn at forhandlingssystemet brøt sammen. Det bør alle ha klart for seg.

       Konsekvensene av Fremskrittspartiets jordbrukspolitikk vil i løpet av kort tid føre til at armoda virkelig griner mot oss i de norske bygdene. Derfor burde dette partiet, som på enkelte meningsmålinger faktisk har vært neststørst, blitt tatt mer på alvor i debatten. Ikke minst burde Senterpartiet rettet skytset den veien og i mindre grad mot Arbeiderpartiet og Regjeringen.

       Jeg ønsker ikke å avlede oppmerksomheten fra reell uenighet mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet, men å henlede oppmerksomheten mot den virkelige trusselen representert ved kreftene til høyre i norsk politikk. Etter mitt syn er det gledelig at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i så stor grad står sammen om merknader om sentrale forhold. På den annen side er det også grunn til å merke seg at Høyre så ofte står sammen med Fremskrittspartiet.

       Jeg har i en tidligere debatt sagt at markedstenkningen i jordbruket må ha sin begrensning, og at jordbrukspolitikk må handle om mer enn lavest mulig priser på produktene. Det betyr ikke at næringen ikke må tilpasse seg forbrukernes behov, men næringen må ha store overføringer, slik flertallet står for.

Jørgen Holte (Sp) : Landbruket er ei politisk styrt næring. Senterpartiet har sett mål for landbruket som ledd i ein nasjonal distriktspolitikk. Eit viktig mål som Stortinget har stilt seg bak, er at landbruksbefolkninga kan oppnå inntekter og levekår på linje med den øvrige befolkninga.

       Kva har skjedd sidan fleirtalet i Stortinget stilte seg bak ei slik formulering vinteren 1993? Regjeringa har dei siste åra målbevisst henta støtte i Stortinget frå Høgre og Framstegspartiet for å redusere landbruket sine inntekter, vel vitande om at Arbeidarpartiet her i Stortinget ville kunne få fleirtal for ei anna utvikling. På alle referansebruk er inntektene i perioden 1994-96 gått ned, med frå minus 15 700 kr til minus 51 100 kr. Medan alle andre grupper i samfunnet er gitt inntektsmoglegheiter på eit heilt anna nivå, er lovnaden overfor landbruket år etter år broten av regjeringa. Kva verdi har politiske lovnader når dei ikkje står ved lag i praksis? Dette har både med tillit og solidaritet å gjere. Det er ikkje mogleg å rømme unna den manglande solidaritet Arbeidarpartiet har vist overfor landbruket dei siste åra. Regjeringa har i lag med Høgre bringa landbruket inntektsmessig i kne. Derfor må vi no få til eit gjenreisingsarbeid, som Senterpartiet gjennom denne innstillinga inviterer til.

       Den framforhandla avtalen gir inntektsmessig den prosentvise auken andre grupper får. Men dei som arbeider i landbruket, kan ikkje på sikt leve med eit slikt nivå. Senterpartiet sitt forslag er eit ledd i det gjenreisingsarbeidet som no må til. Auke av den samla ramma gir ein meir rettferdig inntektsverknad også i 1998. Slik vil landbruket kronemessig få ei utvikling på linje med det andre grupper i samfunnet kan rekne med, og slik Stortinget sa i 1993.

       Senterpartiet finn det rimeleg at ei ordning med tidlegpensjon òg bør gjelde for landbruksbefolkninga, slik representanten Syver Berge har talt om tidlegare i dag. Skal det vere hold i solidaritetstenkinga, bør ei slik ordning også gjelde for dei som arbeider i landbruket, og løysast innanfor avtalen. Å snakke solidaritet har prega Arbeidarpartiet i denne forsamlinga. Men å gjere det gjeldande for alle føler Arbeidarpartiet seg i dag mindre forplikta til.

Inger Lise Husøy (A) : La meg først få si at jeg syns det er ganske frekt av representanten Lundteigen å presentere sin landbrukspolitikk som så veldig forbrukervennlig og å snakke om forbrukerallianse. For det er faktisk sånn at hensynet til forbrukerne har kommet i andre og tredje rekke for både Senterpartiet og landbrukets organisasjoner hvis vi ser noen tiår tilbake i tid. Endringen, den forbrukervennlige innstillingen, kom faktisk med « Landbruk i utvikling », som de samme kreftene har motarbeidet.

       Men jeg tegnet meg for et spørsmål til representanten Syver Berge. Jeg syntes å høre i avslutningen av talen til Senterpartiets landbrukspolitiske talsmann følgende:

       « Skal vi sikre landbruket levelige vilkår framover, må det bli gjennom eit politisk samarbeid mellom Arbeidarpartiet og Senterpartiet. »

       Det syntes jeg var veldig bra å høre, og jeg er helt enig med ham. Men vi har jo hørt så ymse både fra ham og andre tidligere, så jeg må nesten få lov å spørre om dette er et riktig sitat, og om hvor stor støtte det er bak dette i Senterpartiets gruppe. Det virker jo mer og mer som et gruppemøte her i salen også, så det kan være ulike meninger om det som Syver Berge sa.

       Og da har jeg også lyst til å spørre om det er sånn at Syver Berge nå går tilbake på en rekke andre og svært negative utsagn om Arbeiderpartiets politikk i tidligere diskusjoner. Er dette Senterpartiets nye politikk? Eller er det en privat frierferd Berge er ute på? For det representanten sier, er at Arbeiderpartiets landbrukspolitikk har blitt spiselig. Ja, ikke bare spiselig, det en framholder, er at den er i stand til å sikre landbruket « levelige vilkår ». Da må jeg få trekke fram at Arbeiderpartiet ikke har endret sin politikk. Den har ligget fast i åtte år. Vi har ment det samme i jordbruksdiskusjonen i fjor og i forfjor, så her må det være noen som har snudd. Det skulle jeg ønske at Syver Berge kunne svare på.

       Jeg stusset også litt da jeg hørte Lahnstein snakke om en « stupid » politikk. Er det den som Syver Berge nå vil være med på?

       Så sier man videre fra Arbeiderpartiets side at det er Arbeiderpartiet som fører an i landbrukspolitikken. Det er greit hvis man har den oppfatningen. Men jeg syns også det har vært interessant å registrere at i perioden fra 1989 og fremover har Arbeiderpartiet på en rekke felt kommet etter:

       Jeg syns Høyre på denne måten har vært med på å dra i gang en prosess som Arbeiderpartiet har vist en viss interesse for å diskutere og faktisk også slutte seg til gjennom konkrete vedtak. Det ser jeg som positivt.

       Så har jeg lyst til å si til Tingelstad at det er nok nødvendig for representanten å gå noe dypere inn i innstillingen. Hun bemerket at Høyre ikke hadde sluttet seg til en merknad hvor det står at norsk landbruk skulle bygge på et småskalalandbruk. Vi så ikke noe behov for det, for norsk landbruk er et småskalalandbruk. Vi fryktet ved å gå inn i teksten at vi skulle gjøre småskalaen til enda mer småskala, dvs. gå i motsatt retning av det som faktisk har vært utviklingen over noen år, og som tross alt har gjort at gjennomsnittsstørrelsen på norske gardsbruk, gjennom bl.a leie av jord, er økt fra ca 60 til 110-115 dekar. Etter Høyres oppfatning er 110 dekar tilstrekkelig småskala til at det burde tilfredsstille til og med Senterpartiet. Derfor ønsket vi ikke å være med på det. Det vi sier, er at vi er ikke så opptatt av størrelsen på bruk, men av hvilket driftsopplegg man har, og at politikken må rettes inn mot det, ikke størrelsen alene.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg hadde ikke tenkt å si noe i denne debatten, men etter å ha sittet nede på kontoret og lyttet på alt dette som kommer fra senterpartirepresentantene, greier jeg ikke å la være.

       Min utfordring er følgende: Hvilke andre grupper selvstendig næringsdrivende er det som har fremmet krav om pensjonsordninger? Hvilke andre grupper selvstendig næringsdrivende er det som har en såkalt forhandlingsrett med staten? Hvilke andre grupper selvstendig næringsdrivende er det som har garanterte inntekter, beskyttet mot konkurranse, beskyttet mot konkurranse seg imellom, utenlandsk konkurranse osv.? Det spør jeg om, fordi det er så mange som har snakket om at man må sammenlikne med andre yrkesgrupper. Det er ingen andre yrkesgrupper å sammenlikne med. Det er andre grupper selvstendig næringsdrivende man må sammenlikne med. Hvilke andre grupper er det som har noe tilsvarende som avtaler med staten?

       Det er mange andre selvstendig næringsdrivende som driver virksomhet. Det er mange som driver butikk. Det er mange elektrikere, frisører, rørleggere - håndverkere, altså. Det er bilverkstedbransjen, kan man si. Det er de som driver campingplasser. De er også avhengig av været. De som leverer varer, som også er avhengig av været, kan vise til at det har vært dårlig vær, og derfor har de ikke fått solgt så mye brus eller iskrem eller paraplyer eller sjøstøvler. Det er masse som er avhengig av været. Det er det ene jeg har lyst til å si, og som gjelder denne masingen om særfordeler, og at man har det så vondt, slik som Senterpartiet prøver å få frem.

       Det andre er: Under det enkelte av senterpartifolkene sier, ligger det at vi ikke kan ha mer rasjonalisering, for vi må bevare arbeidsplassene. Hvilke andre arbeidsplasser er det, bortsett fra skipsbyggingsindustrien - hvor jeg er enig med Senterpartiet i at vi må få gjort noe - som gis så mye subsidier? Det er fullt mulig å produsere like mye mat i Norge som i dag, med 25.000 årsverk, kanskje enda færre. Jeg viser til en uttalelse fra Johan J Jakobsen i en debatt med meg i Rørvik under valgkampen høsten 1987, hvor han innrømmet helt klart at det var fullt mulig å redusere antall årsverk i landbruket med 75.000, altså ned til en fjerdedel av det det var, og produsere akkurat like mye mat. Nå begynner det å bli mangel på arbeidskraft, sier i hvert fall Stoltenberg og Jagland. Ville det ikke være fornuftig, når det begynner å bli mangel på arbeidskraft i annen virksomhet hvor det ikke er subsidier, at man frigir en del arbeidskraft fra matvareproduksjonsbransjen og får den flyttet dit det er mer nødvendig? Jeg synes de selvstendig næringsdrivende, forretningsdrivende i matvareproduksjonen, nå bør legge inn årene og være glad for de goder de får, dessverre, fra det store flertall i denne sal.

Statsråd Dag Terje Andersen : Det siste var for så vidt et alternativ det også. Men det er ikke det jeg har tenkt å konsentrere mine tre minutter om, fordi det ligger relativt langt fra den diskusjonen vi har hatt hittil, og som jeg skal prøve å forholde meg til.

       For det første: Når Senterpartiets leder og andre representanter for Senterpartiet, som Lundteigen, nå viser til WTO-avtalen, er det det å si at den trodde jeg Senterpartiet stemte for i Stortinget. Men det blir stadig framlagt som om den skulle være en tragedie som Det norske Arbeiderparti har påført fedrelandet bak ryggen på noen. Det var faktisk et nesten enstemmig Storting som gikk inn for WTO-avtalen. For øvrig vil jeg vente med resten av debatten om handel med mat, som representanten Lundteigen brukte mesteparten av sin tid på, til neste debatt.

       Men det var representanten Lahnstein som fikk meg til å be om ordet. Jeg tror faktisk ikke at Distrikts-Norge er tjent med den svartmaling som hun presenterer fra denne talerstolen, når hun framstiller det som at nå er det ikke vedlikehold en gang på gårdene rundt omkring i Norge. Det blir framstilt som at det er slutt på investeringene, mens de faktiske tallene viser at investeringene har økt. Det høres ut som om den gjennomsnittlige landbruksbefolkning blir eldre og eldre og kleinere og kleinere, mens den gjennomsnittlige alder faktisk har gått noe ned. Det er sikkert mye vi kan diskutere om norsk landbrukspolitikk, men er det noen som er opptatt av framtida til landbruket - og da tenker jeg ikke først og fremst på representanten Hagen, men jeg tenker på de som virkelig er opptatt av framtida til landbruket - som tror at vi er tjent med den svartmalingen der det høres ut som om vedlikehold ikke skjer? I motsetning til representanten Lahnstein bor jeg på landsbygda, og der er det veldig godt vedlikeholdt. Jeg har til og med sett folk som har smilt, på lyse formiddagen, og som faktisk er fornøyd med å bo på landsbygda. Poenget mitt er at når støttenivået innenfor landbruket er på 74 %, som Carl I Hagen er veldig uenig i, men som jeg er for, må vi i hvert fall kunne være enige om at de virkemidlene vi setter inn, og som er ganske omfattende, faktisk gir gode resultater. Jeg tror den største trusselen i forhold til både landbruket og distriktene generelt er å reise rundt og fortelle folk at nå går det galt. Derfor synes jeg kanskje vi skulle ta oss tid til å understreke at vi faktisk har en større matproduksjon enn vi noen gang har hatt, at vi har større jordbruksarealer i drift enn vi noen gang har hatt, og at en god del av låvene fremdeles blir malt.

Arne Alsåker Spilde (H) : Årsaka til at me har eit forhandlingssystem for jordbruket, der utøvarane er private næringsdrivande, er ganske enkelt at landbrukspolitikken er veldig sterkt politisk styrt, at jordbruket er regulert, og at det er sterke politiske mål med landbrukspolitikken.

       I Noreg har forhandlingsinstituttet etter mi vurdering spelt ei veldig viktig rolle, både for jordbruket, dei politiske partia og for styresmaktene som har sett seg desse politiske måla. Systemet inneber ein open dialog, der synspunkt og forslag blir brynte mot kvarandre i ein tett forhandlingssituasjon, analyserte, tekne med i vurderingane, forkasta eller sett under vidare utgreiing. Til slutt endar det altså opp anten i eit brot eller i ein avtale. Eit slikt system er etter mi vurdering den beste garantien for at både jordbruket og samfunnets interesser elles vert varetekne på den beste måten. Alternativet til dette er anten ei administrativ eller politisk fastsetjing av prisar og rammevilkår for jordbruket. Det vil iallfall heilt sikkert seia mindre innverknad for jordbruket.

       Trass i usemje mellom aktørane og mellom dei politiske partia har det vore relativt rolege tilstandar i Noreg samanlikna med det me ser i mange andre land. Eg trur forhandlingsinstituttet og forhandlingsprosessen òg er ein konfliktdempande prosess, og at den i realiteten er positiv for partane. Men eg har lyst til å streka under at eit vilkår for det er at alle partar, inklusiv staten, opptrer ansvarleg og lojalt mot eigne politiske mål.

       Det som undrar meg mest med årets avtale, er ikkje resultatet, men det at eit fleirtal i Senterpartiet ser ut til å vilja røysta mot ein ferdigforhandla avtale - at eit parti som står Bondelaget nær, i realiteten for open scene underkjenner Bondelagets innsats og Bondelagets vurderingar. Nærare det å uttrykkja mistillit til Bondelagets innsats i jordbruksforhandlingane trur eg neppe me kjem. Det er ikkje rart at bondelagsformannen var uvanleg skarp i sine kommentarar. Jordbruksforhandlingane kan koma under press, og det partiet som tek mål av seg til å vera kanskje jordbrukets beste støttespelar, kan altså i praktisk politikk koma til å visa seg å vera det motsette.

Johan J Jakobsen (Sp) : Vi har i denne siste stortingssesjon hatt mange interessante debatter i Stortinget omkring viktige meldinger og budsjetter. Og vi har hatt interpellasjoner om utvikling. En gjenganger i denne debatten har fra Arbeiderpartiets side vært: svartmaling, krisemaksimering. Hvor mange distriktspolitiske debatter har vi hatt i det siste hvor begrep som svartmaling og krisemaksimering har dominert ordbruken fra Arbeiderpartiet? Dette til tross for at de advarsler og de varsku som har vært ropt mot den utvikling som skjer i distriktene, ikke på noen måte bare har kommet fra Senterpartiet, men faktisk i stor grad fra arbeiderpartiordførere og sentrale folk i Arbeiderpartiet.

       Så har vi sett når det gjelder distriktspolitikken, at utviklingen har gått slik Senterpartiet var redd den ville gå: Nå opplever vi en ny flyttebølge - en større flyttebølge enn på flere tiår. Så kommer Regjeringen i forbindelse med sin distrikts- og regionalpolitikk og sier at jo, utviklingen gir grunnlag for bekymring. Ja, den bekymringen er så sterkt uttrykt i stortingsmeldingen om regionalpolitikken at en sier at dette egentlig kan føre til en samfunnsøkonomisk tapssituasjon for landet. Det var altså ikke svartmaling! Det var altså ikke krisemaksimering det Senterpartiet har drevet med.

       Nå kommer vår nye landbruksminister med den samme grammofonplaten. Når vi peker på at inntektsnivået for en bestemt yrkesgruppe utvikler seg negativt, og at Stortingets forutsetning om en likeverdig utvikling med andre grupper ikke blir respektert av Regjeringen, hører vi at Regjeringens svar på denne kritikken er: svartmaling, svartmaling! Jeg må nesten spørre landbruksministeren om ikke han har registrert alle de massive utsagn, kritikk som har kommet fra hans eget parti?

       Helt til slutt: Carl I Hagen er veldig opptatt av at jeg en gang har sagt at hvis alt ble lagt til rette for det, kunne vi selvsagt produsere den maten vi har bruk for i Norge med 25.000 ansatte i landbruket. Det er ingen ønskesituasjon for noen andre enn Fremskrittspartiet. Realiteten er jo at hvis en legger opp til en industribasert landbrukspolitikk i Norge, er det helt riktig det Carl I Hagen antydet, nemlig at vi vil få et samfunn som innebærer at bare f.eks. 25.000 mennesker skal kunne produsere det vi i Norge trenger av matvarer.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Det var noen her og kanskje flere utenfor denne salen som trodde at når det ble en ny statsråd, ville vi unngå en del av den harselas som er kommet fra departementskontorene i forhold til situasjonen ute på gårdsbrukene i forhold til inntekter og i forhold til å verdsette det arbeid som blir gjort der.

       Det er helt korrekt som landbruksministeren sa, at det er folk ute i jordbruket som smiler. Det er helt korrekt at det har de gjort, og det tror jeg også de kommer til å gjøre, men det er ikke på det nivået vi snakker her. Det er helt korrekt at det er folk som maler låven sin og forvalter og tar vare på brukene, men det skjer mer på tross av enn på grunn av den jordbrukspolitikk som blir ført. Og nå snakker jeg om de mange - om de mange småbrukere som er rundt omkring, de småbrukere som har hatt et sterkt forhold til arbeiderbevegelsen, og som har trodd at en her hadde en viss solidaritet, som gikk ut på at en skulle ha en noenlunde rimelig inntektsutvikling i forhold til andre grupper.

       Hvis det er sånn at Senterpartiet tar så feil, hvis det er sånn at vi svartmaler, at vi forvrenger de økonomiske tall, hvorfor er det da sånn at den politiske ledelse i Landbruksdepartementet er så tilbakeholden, ja jeg vil si det så sterkt, ikke ønsker å stille opp i åpen debatt ute på bygda med Senterpartiets representanter? Det må da være en svært kurant sak å vinne en slik debatt når en har så gode argumenter på hånden. De kunne starte i Gudbrandsdalen, de kunne starte i midtfylket, i Gudbrandsdalen, i Ringebu. Der er det mange som er indignert over dette. Den tidligere arbeiderpartiordføreren i Ringebu, Birger Sæther, sa at inntekter var nå én ting, men de måtte føle at de hadde samfunnets bevågenhet, altså at de var noe verdt, at de hadde støtte, at en hadde forståelse for det de hadde gjort. Isteden harseleres det med at fortsatt smiler en i jordbruket. Arbeiderpartiet har et troverdighetsproblem. En har en klar plan, en klar politikk, men tør ikke å si det. Det er snart på tide at en forteller ungdommen hva som er mulighetene på de mange småbruk rundt omkring i landet, og jeg utfordrer statsråden til å stille i åpen diskusjon i Gudbrandsdalen.

Einar Olav Skogholt (A) : Representanten Jakobsen var i sitt siste innlegg sterkt bekymret for distriktene, men han sa da ingenting om at det har skjedd en revolusjon i fordeling av inntektene mellom sentrale strøk og distriktene. Det har skjedd en sterk reduksjon av inntektene til kornbøndene i de sentrale jordbruksområdene like etter at Gunhild Øyangen overtok som landbruksminister, og de pengene er ført tilbake til distriktene, til de små arbeidsintensive brukene. Det glemmer vi i denne debatten. Og dette har vært en villet politikk, som Arbeiderpartiet er stolt over.

       Jeg vil også få minne om det som står i St.prp.nr.70, og som romertall i innstillingen til denne debatten, om at de største overføringene våre går til små bruk ute i distriktene. Vi kan ikke glemme det i denne debatten.

       Og når representanten Folkvord sier at det kun er retoriske forskjeller på den landbrukspolitikk Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet fører, ja da kan ikke jeg skjønne at man har lest dokumentene omkring landbrukspolitikken i det hele tatt. Det er en himmelvid forskjell på den politikken. Det er ikke slik som kandidaten til Fremskrittspartiet i Hedmark sier, at Fremskrittspartiet kommer diltende etter Regjeringen og Arbeiderpartiet i omleggingen av landbrukspolitikken. De ønsker å fjerne milliarder av kroner i overføringene, fjerne forhandlingsinstituttet m.m.

       Så sier også noen i denne debatten at bøndene har ikke anledning til å investere eller å gå til innkjøp av maskiner og utstyr. Det er ikke mange dagene siden Nationen hadde et innlegg hvor det stod at det var et enormt stort salg av traktorer, større enn noen gang før. Og med tanke på den pensjonsdebatten vi har - hva stod det også i en eller annen avis å lese? Jo, at bøndene i stedet for å betale skatt og/eller investere i egen pensjon, valgte å investere i maskiner og utstyr.

       Flere representanter har også stilt spørsmål om det er mulig å ta ut en merpris ved dette oppgjøret tilsvarende 450 mill. kr. Ikke minst Småbrukarlaget setter et stort spørsmålstegn ved det. Men i det kravet som Bondelaget og Småbrukarlaget la fram for staten, hadde man lagt inn snaut 800 mill. kr i stedet for de 450. Den gangen var det ingen tvil hos Småbrukarlaget om at det var mulig å realisere et slikt uttak. I dag virker det som om det er ganske fjernt å nå en slik målsetting.

       se, det viser debattnivået i dag med all tydelighet, og det syns jeg landbruksstatsråden bør si.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg synes det var positivt at Senterpartiets parlamentariske leder fullt ut bekreftet at det var mulig å produsere all den mat Norge trenger med ca 25.000 årsverk. Da har vi i hvert fall slått fast at det ikke er hensynet til matvaresikkerheten eller matvareberedskapen som er bakgrunnen for at man ønsker å bruke tre - fire ganger så mange mennesker i denne produksjonen som det som er nødvendig, da må det være andre årsaker. Det kunne være interessant om det kanskje ble et noe viktigere tema.

       Så beklager Johan J Jakobsen seg over at det er en del mennesker som finner ut at de heller vil bo på større tettsteder og i byer i stedet for på små steder oppe i en dalside på landsbygda. Men det må vel være en frivillig sak - mennesker utvikler forskjellige interesser, forskjellige ønsker. Å slå fast at det skyldes inntektsgrunnlaget, synes jeg er noe sterkt. Det skyldes i tilfelle at Senterpartiet har vært svært flink til å få kanalisert midler til næringsvirksomhet i distriktene bare til de selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen. Tenk om det hadde vært generelle tiltak, kanskje andre næringsdrivende med annen type produksjon da kunne ha funnet et levebrød. Etter hvert er det jo også blitt slik at det faktisk nesten er mulig å drive konsulentvirksomhet fra distriktene gjennom moderne informasjonsteknologi, som skaper en helt annen mulighet for kommunikasjon. Så det er vel nettopp slik at man har tatt knekken på en god del av de andre som kunne ha sikret sysselsettingen i distriktene, fordi det bare er de selvstendig næringsdrivende forretningsmenn og -kvinner i matvareproduksjonsbransjen som er tilgodesett med midler til dette formål. Så egentlig har Senterpartiet en betydelig del av ansvaret for at det er så vanskelig å få til annen virksomhet, fordi så mye av midlene er gått til denne ene næringsgruppen. Men jeg hadde for så vidt ventet å få svar på det spørsmål jeg i mitt foregående innlegg stilte - relativt klart og sterkt og høyt også - om hvilke andre grupper av selvstendig næringsdrivende som har alle disse fordelene gjennom avtale med staten, all den beskyttelsen med hensyn til intern konkurranse seg imellom, og som snakker om å få pensjonsordninger og som har offentlig betalte ordninger. De samme forholdene som gjelder selvstendig næringsdrivende forretningsfolk i matvareproduksjonsbransjen, gjelder jo en lang rekke andre selvstendig næringsdrivende også, de gjelder en god del annen virksomhet som er langt mer konkurranseutsatt og utrygg enn akkurat denne gruppen selvstendig næringsdrivende forretningsfolk.

Statsråd Dag Terje Andersen : Representanten Jakobsen spurte meg om jeg ikke fra distriktene og ikke minst fra ordførere i eget parti hadde registrert bekreftelse på hans utsagn om situasjonen i Distrikts-Norge. Nå er det jordbruksavtalen vi her skal diskutere i dag, og i forhold til den har jeg faktisk registrert mange fra distriktene, partifeller av meg, ordførere for Arbeiderpartiet og andre, som har gitt uttrykk for at det var godt vi fikk til en frivillig avtale, at dette gir et bra utgangspunkt for bygda deres, der mange er avhengig av jordbruk. Og kanskje er det også derfor situasjonen er den at når jordbrukseiendommer er under fri omsetning i Norge, ja så melder det seg faktisk ganske mange kjøpere til dem. Jeg har registrert mange som er veldig godt fornøyd med den situasjonen vi har, og jeg har også registrert en del som er veldig overrasket over at Senterpartiet i det hele tatt tenker seg muligheten av å stemme ned en frivillig avtale.

       Så til Lundteigen, som jeg gjerne møter i debatt hvor som helst for så vidt, gjerne midt i Gudbrandsdalen. Det har aldri skjedd at noen henvendelse fra representanten Lundteigen om debatt har blitt avvist. Tvert imot har jeg allerede vært i midt-Gudbrandsdalen og møtt representanten Syver Berge, og vi hadde for øvrig en veldig god landbruksdiskusjon der oppe. Men jeg syns det er litt vanskelig å diskutere når det skal bli framstilt slik Lundteigen gjorde her, som at jeg har harselert med bønder i Norge. Det vet representanten Lundteigen innmari godt at jeg ikke har gjort og at jeg ikke kommer til å gjøre, men jeg har altså sagt min mening om en del stortingsrepresentanters framstilling ikke bare av landbrukspolitikken, jordbrukspolitikken, men av distriktspolitikken i sin helhet som jo representanten Jakobsen bl.a var inne på.

       Og i den sammenhengen kan jeg si det sånn, fordi jeg ikke er bonde selv, slik at representanten Lundteigen ikke misforstår, at også jeg smiler av og til. Poenget mitt var at vi har det ganske bra på landsbygda i Norge, men hvis vi forteller folk til enhver tid at det har de egentlig ikke og nå er det snart slutt, kan det hende at folk begynner å tro det til slutt. Det var det som var poenget mitt, ikke å harselere med verken noen yrkesgruppe eller andre, men jeg tror de som er opptatt av Distrikts-Norge, er best tjent med i hvert fall ikke å gjøre situasjonen svartere enn den er.

       Jeg skjønner godt at Senterpartiet i den situasjonen vi er i, har behov for å ha en felles fiende, og jeg skjønner godt at det naturligvis er jeg. For det vi står tilbake med ved slutten av debatten, er ikke de enkelte spørsmål, om pensjon, økonomi eller andre ting, det er det enkle spørsmålet: Hvilke partier respekterer forhandlingsinstituttet ved å støtte en frivillig inngått avtale? Det er ikke mitt dilemma, det er Senterpartiets dilemma.

       å få en utjevning mellom sentrale områder og distrikter, mellom kornproduksjon og husdyrproduksjon, det var også for å senke de totale kostnadene i husdyrproduksjonen, slik at vi kunne gjøre noe med det importoverskuddet som i en periode var like stort som den norske overproduksjon.

       Dette er fortsatt et viktig tema, og det kunne ha vært behov for noe mer tid til å drøfte også i forbindelse med årets jordbruksavtale hvordan vi forholder oss nettopp til denne delen av norsk landbruk i årene som kommer. Den representerer riktignok bare 10 % av arbeidsforbruket, eller i underkant av det, men den representerer ca 35 % av det totale areal. Det kunne vært interessant ved en anledning også å utfordre Hagen på hvordan han ser på nettopp det å holde et slikt areal som en reserve. Det betyr at da må økonomien i kornproduksjonen også være slik at man ser seg i stand til å ta vare på disse arealene inntil det skjer noe med prisene.

Terje Riis-Johansen (Sp) : Saksordfører Skogholt var oppe på talerstolen i stad og holdt et innlegg for den revolusjon som hadde skjedd i landbruket, at det var en villet politikk og at han var stolt av den - det var tatt fra korn og gitt til småbruk i distrikta. Faktum er at det er tatt ifra alle. Det syns jeg at Arbeiderpartiet skulle si høyt og tydelig, og ikke gjøre dette til noe annet enn det det faktisk er.

       Når Norsk Bonde- og Småbrukarlag stod på utsida her i dag og demonstrerte, er det ikke fordi de er yrkesdemonstranter, det er fordi de faktisk er redd for framtida si, fordi de føler og merker at inntekta blir lavere år for år. Det er det som er saken, og da er det ikke noen vits i å stå på Stortingets talerstol og si at Arbeiderpartiet har foretatt en omprioritering. Arbeiderpartiet har foretatt en nedprioritering av landbruket gjennom at inntekta år for år er redusert.

       Så et par ord til Carl I Hagen. Vi er faktisk uenig om såpass mye at det begrenser hva man skal debattere, men la meg ta det med tvangsflytting av folk, som Hagen tar fram nok en gang. Faktum er at noen av oss ønsker å legge til rette for at folk sjøl skal velge. Det burde være i tråd med en liberalistisk tankegang også hos Hagen at folk skal ha et valg. Min påstand er at folk ikke har noe valg med Hagens politikk. Det er veldig mange plasser i Norge hvor det ikke ville være mulig å bosette seg fordi at det ikke ville være noe livsgrunnlag og næringsgrunnlag med Hagens politikk. Og da tvangsflytter vi folk - ikke med Senterpartiets politikk. Når Hagen også sier at grunnen til at vi ikke har utviklet annen næringsvirksomhet i distriktene, er at landbruket har lagt beslag på distriktsstøtten, må jeg innrømme at jeg ikke husker alle de gode forslaga som Carl I Hagen fremmet her i forrige uke da vi diskuterte distriktspolitikk, hvor forslaga da kom i forhold til alternativ næringsutvikling i distriktene. Det var ikke mange. Og jeg må jo også si at jeg tror de fleste her er enige om at landbrukspolitikk og landbruk faktisk er basisen for og ikke motsetningen til næringsutvikling i distriktene.

       Så en liten kommentar til det statsråd Andersen akkurat sa om at det er så bra det som har skjedd, og at folk ute er så fornøyd. Nå bor ikke jeg og Dag Terje Andersen så veldig langt fra hverandre. Det er vel Vindfjell-området som skiller Skien og Lardal, og det er mulig at det er veldig stor forskjell på hvordan folk oppfatter landbrukspolitikken på hver sin side av Vindfjell. Faktum er at i det miljøet som jeg har vært og er en forholdsvis stor del av tida, er folk utrygge. De lurer på hva det vil bli til med landbruket framover, de lurer på hvilken framtid de sjøl har som bønder, og de lurer ikke minst på hva de skal gjøre i forhold til neste generasjon - om de skal anbefale den å ta over, om de skal bygge opp virksomheten for å stimulere til at neste generasjon skal drive videre, eller om de nå skal bare la dette rolig bygges ned og ikke gjøre noe mer ut av det. Det er den situasjonen jeg opplever i mitt miljø, og jeg er overrasket over at det er sånn forskjell fire mil unna, men det er mulig at det er veldig annerledes på andre sida av fjellet.

William Engseth (A) : Hvis bøndene i boområdet til Terje Riis-Johansen er utrygge, vil jeg anbefale dem å stole på Bondelaget, ikke på Senterpartiet.

       Det er faktisk ikke slik som representanten Reidar Johansen gav uttrykk for i sted, at det er stor storm om landbruksavtalen. Vi har vært her noen år, selv om vi ikke har sittet her så uhorvelig lenge mange av oss, men det har vel ikke vært såpass mye ro om avtalen på lenge som det har vært i år. La meg få lov til å legge det igjen, selv om det stod noen og demonstrerte utenfor her. Det gjør det for øvrig hver dag, uansett hvilken sak vi har oppe. Jeg underslår selvsagt ikke at demonstranter kan ha rett til å demonstrere og ha argumenter å komme med, men det har vært relativt rolig - selv om vi alle har sett at Småbrukarlaget har brutt avtalen og argumenterer ut fra det.

       Jeg kunne også gå inn på diskusjonen omkring inntektsøkningen pr. årsverk - 4.000 eller mer. Jeg ser at Reidar Johansen ikke er til stede, men det skulle være interessant å få vite, for det er realiteten: Hvor mye vil gårdbrukerne i Finnmark, i det distrikt som Reidar Johansen kommer fra, i Tana, i Porsanger, hvor mye vil et gjennomsnittsbruk i Tana få i merinntekt på jordbruksavtalen? Det er det som er interessant. Hva med Lundteigens distrikt? Hva vil en melkebonde med 15 -16 kyr få mer ut av jordbruksavtalen enn de hadde før? Eller en sauebonde med det antall sauer som vi vet at et gjennomsnittsbruk har i den landsdelen jeg kommer fra?

       La meg føye til i tilknytning til det representanten Johan J Jakobsen sa: Min erfaring - og jeg er også ute i distriktene hver uke - er ikke at det først og fremst er fra jordbruksområdene i nord folk flytter. Det er ikke der mangelen på arbeidsplasser er størst. Fraflytting fra kommuner har vi hatt i mange perioder - også i den perioden Senterpartiet satt i regjering. Jeg skal ikke diskutere størrelse på tall, for vi er alle enige om at en slik utvikling må snus. Men å fremstille det som om det er jordbrukspolitikken som er årsaken til at folk flytter fra

       bygdene og inn til byene, er en grov forenkling av problemstillingen. Hvis man gjør en så grov forenkling, er man heller ikke i stand til å forme virkemidler som duger for å snu den utviklingen.

       Det må være et tankekors for Senterpartiet at til tross for all den misnøye de går ut med mot den inngåtte landbruksavtale, er Bondelaget fornøyd. Og Bondelaget, som har ført jordbruksforhandlingene, har selvfølgelig regnet ut hva inntektene faktisk øker, og ikke forsøkt å lage andre regnestykker. Jeg forstår hvorfor det er kaos i Senterpartiet. Når man er så uenig innad, bl.a når det gjelder holdningen til jordbruksoppgjøret, forsøker man å skjule det ved å angripe fra alle kanter. Det tror jeg er en taktikk som etter hvert må bli avslørt.

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg skjønner at statsråd Dag Terje Andersen selv er meget godt fornøyd med avtalen. Men når han hevder at det nærmest er bred oppslutning om avtalen, og at han har møtt mange som er fornøyd, må jeg si at det er et utsagn jeg setter mange spørsmålstegn ved. Det må vel være et tankekors - for å bruke Engseths uttrykk - at det faktisk er en konsekvens av også denne avtalen at en bestemt yrkesgruppe sakker akterut nær sagt i forhold til enhver annen gruppe. Og så skal statsråd Dag Terje Andersen innbille oss at det er denne yrkesgruppen fornøyd med!

       Carl I Hagen var opptatt av hvilke andre grupper næringsdrivende det er som har fått tilbud om en tidligpensjonsordning. Til det er det bare å si: Hvilke andre næringsdrivende får sin økonomiske utvikling bestemt av Stortinget? Og det er faktisk slik at et flertall i Stortinget har gått inn for en tidligpensjonsordning.

       Så var saksordføreren stolt over utviklingen. Det bekrefter jo at Arbeiderpartiet er stolt over den utvikling som skjer i norsk landbruk, og som innebærer at yrkesutøverne stadig sakker akterut i forhold til andre grupper. Det er altså saksordføreren stolt over! Da skjønner vi jo at Gro hadde rett når hun i sin 1. maitale i fjor sa: « Vi har reformert Norge. » Utviklingen har vært en villet utvikling, sa hun.

       Arbeiderpartiet er stolt over utviklingen i distriktene. Jeg må nesten spørre når vi ser på dette med inntektsutvikling: Er Arbeiderpartiet også stolt over at inntektsutviklingen som nå skjer innenfor denne næringen, er et brudd med det Stortinget har fastlagt, nemlig at en skal ha en inntektsutvikling på linje med andre grupper?

       Arbeiderpartiet er stolt over utviklingen i landbruket. Det er opplest og vedtatt av Arbeiderpartiet her i dag. Men det er ikke bare Arbeiderpartiet som er fornøyd med denne utviklingen. Også Fremskrittspartiet syns at utviklingen som nå skjer i norsk landbruk, er aldeles utmerket. Ja, Fremskrittspartiet er faktisk så fornøyd at de tilbød den forrige landbruksministeren æresmedlemskap. Hvorhen? Jo, i Fremskrittspartiet!

       Men oppe i dette prøver statsråden å framstille det som om det er en distriktspolitikk som ligger i bunnen. Det er jo helt feil! Det kan ikke være noen distriktspolitikk som ligger i bunnen. Graset ligger i distriktene, kornet ligger i de sentrale strøk. Det er korn og kraftfôrforedling statsråden sikrer, og det er ganske interessant.

       Jeg oppfatter det nå slik at statsråden ønsker å stille til duell. Jeg er veldig interessert i å få avtalt en raskest mulig. Vi kan ta den i Nord-Østerdalen, siden han har vært i Gudbrandsdalen.

Einar Olav Skogholt (A) : Representanten Johan J Jakobsen ønsket å omskrive mitt innlegg noe. Jeg spurte om representanten Jakobsen hadde glemt den villede omleggingen av kornpolitikken i dette landet, hvor man skrudde ned inntektene i meget sterk grad og overførte disse inntektene til distriktet. Det var det poenget jeg hadde når det gjaldt distriktene og det skremselsbildet Jakobsen hadde av det i sitt forrige innlegg.

       Det som er bemerkelsesverdig når det gjelder innstillingen til St.prp.nr.70, er jo den sterke enigheten om de aller fleste merknadene i denne innstillingen - for også Senterpartiet er med på de aller fleste av merknadene. Det er sjelden eller aldri når vi har hatt til behandling jordbruksoppgjørene, at det har vært så stille omkring forhandlingene, så få krav om høringer, så få protester og innspill som til det forhandlede resultat vi nå har til debatt. Det skulle vel også være ganske klare signaler om at man i alle fall respekterer det fremforhandlede resultat.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 13.

       (Votering, se side 4401 f.)