Statsråd Guro Fjellanger : I et globalt perspektiv er klimaavtalen som ble vedtatt i Kyoto, unik. Vi lever alle innenfor et felles økologisk rom. Gjennom å tallfeste tak for utslipp av klimagasser betyr denne avtalen en første konkretisering av hvilket handlingsrom de ulike landene har innenfor dette økologiske rommet. Avtalen er det første viktige skritt i en utvikling der alle land på lengre sikt må bidra til en ytterligere reduksjon av utslipp. Avtalen åpnes for signering i mars og må senere ratifiseres av 55 land, som står for mer enn 55 % av klimagassutslippene i industrilandene i 1990, før den trer i kraft.

       I Stortinget den 28. november redegjorde jeg for hovedelementene i de norske forhandlingsposisjonene, samtidig som jeg gav et bilde av hvor vi stod i prosessen, og hvordan Norge kunne bidra til fremdrift i sluttforhandlingene. Jeg understreket at Regjeringen arbeidet for å få en avtale med kvantitative reduksjonsmål for utslippene av klimagasser i Kyoto. Vi ønsket også at avtalen skulle være juridisk forpliktende. Og sist, men ikke minst la vi vekt på å få en avtale som er så ambisiøs som mulig.

       Den avtalen som nå er vedtatt, oppfyller alle disse kravene. Forhandlingene stod lenge i stampe, og avtalen ble vedtatt på overtid etter intense sluttforhandlinger. Det er derfor ekstra gledelig at vi til slutt fikk et såpass godt resultat. Avtalen ligger i overkant av det vi en stund hadde grunn til å tro skulle være mulig. Enkelte elementer vil måtte konkretiseres og utdypes i de videre internasjonale prosessene, i første omgang fram mot partsmøtet under Klimakonvensjonen i Buenos Aires neste år. På noen punkter må jeg også ta visse forbehold om tolkingen av det som er vedtatt. Vi har allikevel fått en avtale som er langt mer konkret når det gjelder forpliktelser, enn det vi har hatt tidligere gjennom Klimakonvensjonen. Avtalen bygger på prinsippet om differensiering i tråd med de norske forhandlingsposisjoner. Norge har arbeidet aktivt for å få en konkret og ambisiøs avtale. Regjeringen er selvfølgelig innstilt på at Norge skal ta sin del av byrdene og de konsekvensene det vil medføre.

       Avtalen forplikter industrilandene til en samlet reduksjon i utslippene av drivhusgasser på 5,2 % fra 1990-nivå i avtaleperioden 2008-2012. Den tar hensyn til at landene har ulikt utgangspunkt for å redusere sine utslipp. Landene har derfor fått ulike prosentvise utslippsforpliktelser. USA har godtatt en reduksjon på 7 %. EU skal ta en utslippsreduksjon på 8 %, mens reduksjonen for Japan er 6 %. EU vil senere foreta en intern fordeling av sin samlede forpliktelse mellom landene. De fleste østeuropeiske landene har samme prosentsats som EU, mens Russland og Ukraina har fått en stabiliseringsforpliktelse.

       Norge får ifølge avtalen øke sine utslipp med 1 % i forhold til 1990-nivået, altså henimot stabilisering. De norske utslippene økte med om lag 6 % fra 1990 til 1996. Dette betyr at utslippene må reduseres med vel 5 % i forhold til dagens nivå. Med denne forpliktelsen har Norge påtatt seg en minst like stor byrde som de andre industrilandene. Det er bl.a tatt hensyn til at vi på grunn av vår spesielle energistruktur har vanskeligere for å redusere våre utslipp gjennom å gå over til andre energibærere enn mange andre land.

       En samlet reduksjon på 5,2 % betyr at en rekke industriland må redusere sine utslipp med opp til 30 % fram mot 2010 i forhold til hva som er forventet utslippsøkning uten nye tiltak. Dette vil tvinge landene til å gjøre mer enn det de gjør i dag for å begrense sine utslipp, og vil kreve at landene gjør en innsats innenfor mange ulike sektorer.

       Vi er spesielt fornøyd med at avtalen fra første stund innebærer en utslippsforpliktelse for alle de seks klimagassene. Dette gjør at en allerede i utgangspunktet har tettet et viktig mulig smutthull.

       En del av forpliktelsene vil kunne nås gjennom tiltak for økt CO₂-binding i skog. Avtaleteksten er ikke helt klar på dette punktet, og det vil bli arbeidet videre med metoder for hvordan tiltak for å øke opptaket i skog skal inkluderes. Norge fikk inn i avtalen at tiltak for å øke bindingen i skog må ta hensyn til forpliktelser under

       andre internasjonale miljøavtaler. Dette betyr bl.a at det må tas hensyn til konvensjonen om biologisk mangfold.

       Avtalen inneholder en forpliktelse om at landene skal gjennomføre tiltak og virkemidler i samsvar med sine nasjonale forutsetninger. I tillegg åpner den for felles gjennomføring og handel med kvoter mellom de industrialiserte landene. Det står klart i teksten at slike mekanismer skal være et supplement til nasjonale tiltak, noe som Norge arbeidet for å få inn. De tallmessige forpliktelsene synes særlig å gi flere østeuropeiske land svært gode muligheter til å selge kvoter. Utforming av kriterier og retningslinjer for den praktiske gjennomføringen av kvotehandel er imidlertid skjøvet ut ett år i tid. En viktig utfordring blir å utforme kriteriene og retningslinjene slik at en hindrer muligheten for smutthull på dette punkt.

       I tråd med mandatet er ikke utviklingslandene omfattet av bindende utslippsforpliktelser. Avtalen åpner heller ikke for at utviklingslandene frivillig kan påta seg slike forpliktelser under protokollen. Spørsmålet om u-landenes deltagelse vil bli tatt opp igjen på senere partsmøter. Avtalen legger for øvrig opp til å opprette et grønt utviklingsfond. Gjennom dette fondet kan i-landene investere i klimavennlige prosjekter i utviklingsland og få kreditert utslippsgevinsten i egne klimaregnskap. Også her gjenstår det forhandlinger om praktiske utforminger og eventuelle begrensninger.

       I Stortinget den 28. november understreket jeg at vi må være forberedt på at en miljømessig ambisiøs avtale vi koste, også for Norge. Den forpliktelsen Norge har påtatt seg i Kyoto-avtalen, vil koste. Vi er en stor petroleumsprodusent og vil rammes direkte av et eventuelt prisfall på olje. Det ville skjedd uavhengig av om vi undertegnet avtalen eller ikke. Vi må også sette inn betydelige tiltak nasjonalt for å oppfylle selve utslippsforpliktelsen. Utslippene forventes å øke med 18 % fra 1990 til 2010 uten nye tiltak, og trekker vi fra de to gasskraftverkene som er inne i dette, vil de øke med 14 %. Norge må altså sette inn betydelige tiltak for å oppfylle sine forpliktelser. Som jeg tidligere har nevnt, har klimagassutslippene økt med 6 % fra 1990 til 1996. Vi har derfor allerede oversteget det nivået vi har forpliktet oss til, med 5 %. For Norge regner vi foreløpig med at tiltak for økt binding i skog vil kunne utgjøre om lag 1 - 2 % av utslippene i 2010. Åpningen for felles gjennomføring og handel med kvoter gir videre muligheter for å realisere deler av utslippsforpliktelsen gjennom tiltak utenfor Norges grenser. Budskapet er imidlertid klart: Nasjonal oppfølging av klimaavtalen vil kreve omstillinger i alle deler av det norske samfunnet! Vi verken kan eller skal kjøpe oss fri fra å gjøre tiltak nasjonalt.

       Regjeringen har varslet at den vil legge fram en egen melding for Stortinget i løpet av vårsesjonen om hvordan Norge skal oppfylle sine forpliktelser i henhold til Kyoto-avtalen. Denne må ses i sammenheng med den varslede oppfølgingen av konklusjonene til Grønn skattekommisjon. Etter Regjeringens oppfatning gir de norske forpliktelsene ikke rom for å inkludere utslipp fra de to planlagte gasskraftverkene. Bygging av gasskraftverkene gjør at vi må redusere utslippene innenfor andre sektorer med ytterligere 2,1 mill. tonn, tilsvarende utslippene fra 700.000 biler. Dette er 4 - 5 % av våre totale utslipp. Andre sektorer må i så fall ta en enda større byrde for å gi rom til gasskraftverkene.

       Kyoto-avtalen gjør at vi vil måtte gjennomføre betydelige tiltak rettet mot bl.a energibruk, bil- og båttrafikk, industri- og petroleumsvirksomhet. I et lengre tidsperspektiv må vi bryte de trendene vi ser i dag, bl.a når det gjelder energibruk. Vi kan ikke bruke ubegrensede mengder energi i framtiden. Det er behov for energisparing både hos den enkelte forbruker, i industrien og hos andre aktører. For å redusere utslippene av CO₂ fra oljefyring vil det være viktig å legge til rette for økt bruk av biobrensel, vindkraft, solkraft, varmepumper og vannbåren varme. Erfaringene fra den økte satsingen på bioenergi er svært positive. Bare det første året er det utløst prosjekter tilsvarende 0,4 TWh. Regjeringen har allerede før Kyoto-avtalen lagt opp til en økning på budsjettet for neste år fra 50 mill. kr til over 60 mill. kr.

       Innenfor samferdselssektoren må vi belage oss på å bryte den utviklingen vi ser i dag når det gjelder privat bilkjøring. Utbygging av kollektivtrafikk i byer og tettsteder, og større bruk av slike tilbud, vil kunne bryte trenden med økt privatbilisme. Norge som sjøfartsnasjon vil ha en viktig rolle i utvikling og bruk av mer energieffektive skip og motorer.

       Det er foreløpig ikke tilgjengelig teknologi som muliggjør betydelige utslippsreduksjoner av CO₂ fra prosessindustrien. Her er det et stort behov for videre forskning og utvikling. Det er imidlertid et betydelig uutnyttet potensial for å redusere energibruken og utnytte overskuddsvarmen fra prosessindustrien til elproduksjon eller til oppvarming. Aluminiumsindustrien har gjennom avtale med myndighetene forpliktet seg til betydelige reduksjoner i sine klimagassutslipp. Det er helt klart potensialer for ytterligere utslippsreduksjoner også i prosessindustrien.

       Utslippene av CO₂ fra petroleumsvirksomheten er store og økende. Her er det flere tekniske muligheter for å begrense utslippene. Næringen har selv satt seg som mål å redusere utslippene med 30-40 % i 2010 i forhold til produksjonen. Aktuelle tiltak er bl.a mer energieffektive gassturbiner og separering og deponering av CO₂.

       Avfallsfyllinger er kilden til nesten 70 % av de menneskeskapte metanutslippene i Norge. Det er et betydelig potensial for å redusere utslippene av metan fra avfallsfyllinger. I forbindelse med Grønn skattekommisjon har det blitt utredet et forslag om en avgift på avfall som går til sluttbehandling. En slik avgift vil kunne føre til økt gjenvinning av avfall. Utslippene av metan fra fyllplasser vil kunne bli redusert betydelig i løpet av fem-ti år. I tillegg vil økt oppsamling og energiutnyttelse av metan fra avfallsfyllinger redusere utslippene av denne gassen.

       Vi må forberede oss på en ny og intensivert virkemiddelbruk for å sikre oppfyllelse av en forpliktelse som

       har som sin klare ambisjon å endre landenes utslippsmønstre, også de norske. Som jeg understreket i Stortinget den 28. november, vil jeg imidlertid advare mot at det kun er kostnadsaspektet som skal framheves. Norske bedrifter og miljøer har allerede vist at de har evne til nytenkning. Vi har gode eksempler på utvikling av ny teknologi som kan være med på å skape et konkurransefortrinn for norsk industri. Dette må også være utgangspunktet når vi står overfor en konkret utslippsforpliktelse som vil legge føringer på hvordan vi innretter oss på ulike områder i samfunnet.

       Den klimaavtalen vi har forhandlet fram i Kyoto, ble heldigvis mer ambisiøs enn det vi hadde grunn til å frykte en stund. En viktig grunn til dette er at vi fikk gjennomslag for prinsippet om differensiering. Norge har vært blant dem som lengst har arbeidet for å få dette prinsippet med. Derfor har både den forrige regjeringen og denne regjeringen all grunn til å være fornøyd med at prinsippet om differensiering vant fram.

       Noen er skuffet over at avtalen ikke går langt nok. Og det er klart at den ikke er ambisiøs nok i forhold til de klimautfordringene verden står overfor. Avtalen er derfor bare et første skritt. Neste runde må bli mer ambisiøs. Avtalen har nå fått en så god struktur at de neste forhandlingsrundene forhåpentligvis blir lettere i forhold til hva som er vårt felles mål. I mellomtiden er det ingenting som hindrer oss i å gå lenger og gjøre mer her hjemme.

       Regjeringen vil i arbeidet med klimameldingen invitere miljøbevegelsen, næringsliv, transportsektoren, energisektoren, forbrukerorganisasjoner og fagbevegelsen til dugnad om hvordan vi best kan følge opp våre forpliktelser i klimaavtalen. Her er alle konkrete innspill velkommen.

       For det er viktig å gjøre jobben nå. Kyoto er som sagt bare et første skritt. I framtiden vil vi få mer ambisiøse forpliktelser. Dette krever omstillinger i det norske samfunnet. Og jo tidligere vi begynner, jo mindre smertefullt kan vi sørge for at dette blir. Nå må vi over fra en orddebatt om ambisjonsnivå og tall til en kreativ prosess, hvor vi konkretiserer hvilke tiltak vi må sette i gang for å nå våre klimamål.

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at miljøvernministerens redegjørelse om klimaforhandlingene i Kyoto tas opp til behandling sammen med den etterfølgende sak, sak nr. 9, på dagens kart. - Ingen innvendinger er kommet, og det anses vedtatt.

       (Votering, se nedenfor.)