Hallgeir H Langeland (SV) : Eit felles pensjonsgrunnlag for alle krigspensjonistar har vore eit felles mål som ei rekkje sosialkomitear har stått samla bak. Då sosialkomiteen hadde denne saka til behandling i 1984, uttala komiteen samrøystes:

« ... det må skje en gradvis avvikling av de ulike pensjonstrinn ... Målet må være å stå tilbake med ett pensjonsgrunnlag - det høyeste. »

Ved revisjonen den gongen forsvann det lågaste pensjonstrinnet, slik at ein stod tilbake med tre ulike pensjonstrinn.

       Ved fornya revisjon i 1994 slutta så sosialkomiteen seg til ei heving av det lågaste av desse tre trinna, slik at ein stod igjen med berre dei to høgaste pensjonstrinna. Denne situasjonen består framleis. Forslagsstillarane sin intensjon er at også det lågaste av desse to trinna må hevast, slik at det endelege målet om eitt felles pensjons- trinn kan nåast.

       Saka har vore lagt fram for Sosial- og helsedepartementet, og statsråd Magnhild Meltveit Kleppa reknar med at meirutgiftene til eitt felles pensjonstrinn for heile gruppa vil koma opp i 50 mill. kr på årsbasis. Ho peiker vidare i sitt tilsvar til komiteen på at Regjeringas prioritering av helse og omsorg også medfører betra kår for krigspensjonistane.

       Komiteen har delt seg i to leirar når det gjeld tiltak for å fjerna det lågaste pensjonsgrunnlaget. Komiteens fleirtal, Arbeiderpartiet og regjeringspartia, finn med referanse til statsrådens brev til komiteen at det ville vera uheldig å behandla ein del av budsjettet særskilt utan at inndekking er avklart, og fremmar i sitt fellesforslag ei tilråding om at forslaget i Dok.nr.8:69 blir lagt ved møteboka, men altså utan at Stortinget uttrykker si tilslutning til forslaget.

       Når det gjeld komiteens mindretal, består dette i tillegg til SV av Framstegspartiet og Høgre. Desse partia seier i sin mindretalsmerknad at tida er inne til å avskaffa det lågaste pensjonsgrunnlaget for krigspensjon til innsatspersonar, slik intensjonen var frå ein samla sosialkomite allereie i 1984. Desse partia støttar dermed intensjonen til forslagsstillarane og fremmar i fellesskap dette forslaget:

« Stortinget ber Regjeringen snarest mulig avvikle det laveste pensjonsgrunnlaget for krigspensjon til innsatspersoner, slik at alle får det samme pensjonsgrunnlag. »

Forslaget er hermed tatt opp.

       På vegner av SV vil eg på line med dei kommentarar som er gitt frå Høgre og Framstegspartiet i mindretalets merknader, få uttrykka at eit likt pensjonsgrunnlag nå må realiserast snarast dersom dette skal ha noka meining. I motsetnad til i dei fleste saker som medfører utvida økonomiske rettar for ei gruppe, vil dei kostnader som her skal inndekkast, altså i utgangspunktet 50 mill. kr, vera kostnader som vil bli mindre for kvart år framover.

       Ein må sjølvsagt ha i minne at dei personar som skal kunna nyta godt av denne ordninga, nå er eldre menneske. Det er ei rekkje menneske som har kjempa for like rettar, og ein del av dei er allereie døde utan å ha fått oppleva at det dei var førespegla, også vart realisert på politisk hald. Etter SV sitt syn er det dermed synd, ja på grensa til det skammelege, at ikkje ein samla sosialkomite denne gongen har ført saka fram til ei endeleg løysing ved at alle krigspensjonistar får den likebehandling dei i over 50 år har arbeidd for å oppnå.

       Jeg er glad for de utjevninger som har skjedd tidligere, og det påpekes også i tidligere saksdokumenter at det etter Regjeringens syn vil være naturlig å fortsette en gradvis utvikling mot ett pensjonsgrunnlag for denne helt spesielle gruppen. Dette ligger i bunnen som en målsetting som det etter min mening kan være aktuelt å komme tilbake til, gjerne i forbindelse med den ordinære budsjettbehandling høsten 1998.

       Jeg vil understreke at den innsatsen som nordmenn gjorde under krigen, selvsagt berettiger den enkelte til en anstendig krigspensjon, og jeg er enig i en mer lik behandling av de grupper som deltok med liv og helse som innsats for et fritt Norge under siste verdenskrig.

       Vi har store uløste oppgaver, og den politiske situasjonen har medført at vi har i sikte store utbetalinger fra det offentlige til enkeltgrupper. Hjertesakene til regjeringspartiene og budsjettforliket med Fremskrittspartiet og Høyre tilsier at vi må være restriktive med å låse fast ytterligere utbetalinger fra statskassen når det ikke er lagt inn budsjettmessig inndekning i forslaget.

       Krigspensjonistene har relativt høye pensjoner, mer enn hva de fleste andre pensjonister har. Krigspensjonene må ses i en total ramme for pensjonsytelser. Det vil derfor på det nåværende tidspunkt være riktig behandling at dette forslaget i denne omgangen vedlegges protokollen, så får den fremtidige budsjettbehandlingen vise hva som det da blir aktuelt å gjøre.

Harald Tom Nesvik (Frp) : Stortinget har i denne saken en mulighet til å rette opp noe som en del mennesker har sett på som en stor urett gjennom mange år, en avvikling av det laveste pensjonsgrunnlaget for krigspensjon til innsatspersoner, slik at alle innsatspersonene får det samme pensjonsgrunnlaget. Flere pensjonsgrunnlag er et typisk eksempel på at det var forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker. Men det er tross alt slik at enten man under krigen seilte som kaptein eller som dekksgutt, eller om man ble arrestert som visergutt eller direktør, var livet like kjært. Krigsinvalideforbundet har ved flere anledninger tatt opp denne problemstillingen med norske myndigheter, senest i brev av 3. desember 1996 til daværende statsminister Thorbjørn Jagland.

       Dette spørsmålet har vært et forhandlingstema helt siden 1954. I Ot.prp.nr.82 (1984-1985) er det uttalt følgende:

« Etter Regjeringens syn vil det være naturlig å fortsette en slik gradvis utvikling i retning av færre eller ett pensjonsgrunnlag for denne helt spesielle gruppe. »

       Stortingets sosialkomite uttalte ved behandling av nevnte odelstingsproposisjon at komiteen forutsetter at

       « det må skje en gradvis avvikling av de ulike pensjonstrinn for innsats- og overgrepsfolk. Målet må være å stå tilbake med ett pensjonsgrunnlag - det høyeste ».

       Den problemstillingen som dette Dok.nr.8-forslaget fra Fremskrittspartiets representanter Vidar Kleppe, Lodve Solholm og undertegnede tar opp, er hvor lang tid det skal ta før Stortinget er villig til å gjennomføre sine egne tidligere uttalte intensjoner overfor denne gruppen mennesker som har vært villig til å ofre livet for sitt kjære fedreland. Jeg håper det ikke er meningen at vi her skal vente til vi har kommet i en slik situasjon at alle de som kunne komme inn under denne ordningen, er gått bort. Det ville da føye seg inn i en lang rekke av det som etter min mening er en lite flatterende behandling fra denne sal av våre krigshelter.

       Jeg synes jeg også er nødt til å nevne brevet som sosialministeren skrev til sosialkomiteen, hvor statsråden bl.a helt riktig viser til at det i dag eksisterer to pensjonsgrunnlag, på henholdsvis 9.000 og 10.000 kr. Det er bare det at i det samme brevet skriver sosialministeren følgende:

       « For tiden har vi prioritert helse og eldreomsorg som de viktigste satsningsområder. Dette er satsningsområder som også vil komme krigspensjonistene til gode. »

       Dette er etter min mening en total avsporing av debatten om hva denne saken dreier seg om.

       Det har også vært hevdet at disse pensjonistene har mye i sammenligning med andre pensjonister. Men da skal man være klar over at 20 % av de oppgitte pensjonene faktisk er en menerstatning for varig skade som følge av krigsopplevelser.

       Jeg vil på det sterkeste anmode Arbeiderpartiets gruppe om å stemme for dette forslaget fra Fremskrittspartiet, slik at det får flertall. Det hviler nå på Arbeiderpartiet om disse krigspensjonistene får den ære de fortjener, og om vi en gang for alle sier klart fra i denne sal at det skal ikke være forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker.

Are Næss (KrF) : Søndag hadde jeg gleden av å være til stede da presidenten åpnet Nordsjøfartmuseet i Telavåg. Det var en dag med sterke opplevelser, som på ny minnet om harde krav og de vonde sår krigsgenerasjonen ble påført. Innsats for fedrelandets frihet har for mange ført til tap av livet, for mange til svekket helse, mens andre har klart store påkjenninger på en nesten ubegripelig måte. Uansett er våre etterlevende etter frihetskampen all takk og ære verd. Krigspensjonistene er også sin pensjon verd. Det kan i den sammenheng synes urimelig at det foreligger ulike pensjonsgrunnlag, og det er derfor lett og naturlig å ha sympati for forslaget om å avvikle det laveste pensjonsgrunnlaget i denne sammenheng.

       Kristelig Folkeparti har imidlertid måttet legge vekt på bl.a at de laveste grunnlagene for krigspensjon som nevnt allerede er avviklet, slik at det nå er de to høyeste som står igjen. Og, som sosialministeren har påpekt i sitt brev til komiteen, også det grunnlaget for krigspensjon som nå står igjen som det laveste, er betydelig høyere enn ikke minstepensjonen, men høyeste pensjon i folketrygden, nemlig nær 20.000 kr.

       I tillegg finner jeg, slik også representanten Asmund Kristoffersen påpekte, at det er en uheldig fremgangsmåte å drive budsjettbehandling på denne måten, i en situasjon der inndekning ikke er avklart. Det er snakk om anslagsvis 50 mill. kr på årsbasis. Slike disposisjoner gjør vi etter min mening best i forbindelse med den ordinære budsjettbehandling.

       Til slutt vil jeg minne om at krigspensjonister i tillegg til spesielle forhold også har de samme problemer og behov som andre i de samme aldersgrupper, og det vi gjør for å bedre de generelle tilbud og betingelser for pensjonistene, ikke minst innenfor helse og omsorg, vil også heldigvis komme denne gruppen til gode. På den måten vil de også få mer igjen for sin pensjon. På denne bakgrunn anbefaler Kristelig Folkeparti komiteens tilråding.

Sonja Irene Sjøli (H) : Hovedsiktemålet med krigspensjoneringen var, som flere har vært inne på, i størst mulig utstrekning å erstatte faktisk inntektstap. Derfor har krigspensjonen vært gradert etter hvor mye inntekt den enkelte hadde da vedkommende ble beordret eller meldte seg til krigstjeneste.

       Ved sosialkomiteens behandling av Ot.prp.nr.82 (1984-1985) ble det uttalt at det ville være naturlig å fortsette en gradvis utvikling i retning av færre eller ett pensjonsgrunnlag for denne spesielle gruppen. Stortingets spesialkomite uttalte også i forbindelse med behandlingen av saken i 1985 at målet måtte være å stå tilbake med ett pensjonsgrunnlag.

       Etter revisjonen i 1994-95 stod man tilbake med to pensjonsgrunnlag, men målet, som ble fremhevet, var fremdeles å komme fram til en lik pensjon for alle. Etter 13 år er det ennå ikke realisert. Høyre mener det nå er på tide å avvikle det laveste grunnlaget og få et likt pensjonsgrunnlag. Ja, tiden er overmoden for å innfri et mangeårig løfte. Sammen med Fremskrittspartiet og SV foreslår Høyre derfor å be Regjeringen snarest mulig avvikle det laveste grunnlaget for krigspensjon til innsatspersoner.

       De fleste ser det som urimelig at det skal være forskjellig pensjonsgrunnlag for personer som gjorde en stor innsats under krigen, og som senere har slitt med skader som følge av det. Statsråd Meltveit Kleppa påpekte i sitt brev til komiteen om denne saken at Regjeringen har prioritert helse og eldreomsorg, og at dette også er satsingsområder som vil komme krigspensjonistene til gode. Ja, det skulle bare mangle! En bedre helse og eldreomsorg skal komme alle til gode som trenger det. Men det er dessverre langt fram også til det løftet kan bli oppfylt.

       Det er ikke gitt at de av krigspensjonistene som trenger det, får den hjelp de har behov for. Ofte dreier det seg om psykiske senskader, og tilbudet til denne gruppen generelt er langt fra tilfredsstillende. I tillegg er tilbudet avhengig av hvilken kommune en bor i. Men det er heller ikke helse og eldreomsorg denne saken dreier seg om. Denne saken dreier seg om å sidestille krigsinvalider og deres innsats for landet uavhengig av hva slags inntekt de hadde da de ble beordret til krigstjeneste.

       De krigsinvalide selv har kjempet en hard kamp i alle disse år for å oppnå et felles pensjonsgrunnlag. Det er 53 år siden krigen var over. De fleste er over 75 år, og det gjelder også de etterlatte. Hvis denne gruppen skal få oppleve at det løftet som er gitt gjennom mange år, skal bli innfridd, er det ikke tid til flere utsettelser.

       Det er ennå ikke for sent for Arbeiderpartiet og regjeringspartiene å snu i denne saken. Jeg henstiller sterkt til flertallet å slutte opp om det forslaget som jeg refererte til, om å likestille den innsatsen disse personene gjorde under krigen, uavhengig av hva slags inntekt de hadde. Det har de sannelig fortjent.

       Representanten Asmund Kristoffersen sa i sitt innlegg at krigspensjonistene har høye pensjoner sammenlignet med andre. Ja, denne gruppen er spesiell. De har satset liv og helse for landet i en krigssituasjon. Jeg synes det er uverdig at vi fremdeles, 53 år etter at krigen er slutt, ennå diskuterer dette.

Ola D Gløtvold (Sp) : Dok.nr.8:69 inneholder forslag om kun ett pensjonsgrunnlag i krigspensjonen. Det var opprinnelig en rekke pensjonsgrunnlag for krigspensjon til innsatspersoner, og ulikhetene var veldig store. De laveste pensjonsgrunnlagene er etter hvert avviklet. Senest i 1995 skjedde en slik justering, og nå gjenstår det to grunnlag som er knyttet til bestemte lønnstrinn i Statens Pensjonskasse. De fleste av krigspensjonistene, 180.000 kr i pensjon, mens i pensjon. Til sammenligning ligger høyeste pensjon i folketrygden på om lag 160.000 kr, og krigspensjonistene er slik sett gunstig plassert i forhold til nivået i den offentlige pensjonsordningen.

       Jeg har forståelse for ønsket om likt pensjonsgrunnlag for alle krigspensjonister. Derfor avviser vi heller ikke forslaget, men foreslår å vedlegge dette forslaget protokollen, slik at Regjeringen kan ta det opp igjen i forbindelse med trygdeoppgjøret eller statsbudsjettet og se det mer i en helhet.

       Våre krigspensjonister er en gruppe i samfunnet vi alle har stor respekt for etter deres innsats for friheten og freden under 2. verdenskrig. Når vi nå ikke kan gi direkte støtte til dette Dok.nr.8-forslaget om å avvikle laveste pensjonsgrunnlag for krigspensjon, slik at alle får samme grunnlag, har det flere årsaker. Den brede satsingen på helse og eldreomsorg vil også komme våre krigspensjonister til gode. Hva samfunnet har å tilby av tjenester for eldre, pleietrengende og uføre, har stor betydning også for denne gruppen. Eldreforliket fra i fjor viser at det er tverrpolitisk vilje til å bruke midler for å gi eldre en verdig og god alderdom. Et samlet storting har gått for inn utbygging av flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger for eldre, rett til enerom på sykehjem og en rekke andre hjelpetiltak for eldre og pleietrengende. Satsing på bedre kapasitet på sykehusene og andre helsereformer, bl.a innenfor psykiatri, vil kunne gi også krigspensjonistene en bedre omsorg og pleie for deres skader som følge av krigen.

       Vi avviser ikke forslaget om en utjamning og tilrettelegging slik at det skal bli bare ett pensjonsgrunnlag, men ønsker å gi Regjeringen muligheten til å vurdere helheten i denne satsingen på pensjon og tilbud innenfor helse og eldreomsorg ved hjelpetiltak, slik at vi også i Stortinget kan se dette i en større sammenheng når det gjelder prioritering av midler.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Pensjonsgrunnlaget er eit beløp som dannar grunnlaget for sjølve krigspensjonen. Etter forslag frå Krigsskadekomiteen byggjer lovene om krigspensjon på eit inntektsgradert pensjonsgrunnlag. Etter gjeldande reglar blir pensjonsgrunnlaget fastsett skjønsmessig i forhold til den årsinntekta som den skadde eller avdøde var forventa å ha pr. 1. juli 1946 dersom skaden eller ulykka ikkje hadde inntruffe. Opphavleg var det ei rekkje pensjonsgrunnlag for krigpensjon for innsatspersonar. Dei lågaste pensjonsgrunnlaga er etter kvart blitt avvikla, seinast i 1995, som fleire her har vore inne på. Det gjenstår i dag to grunnlag, dvs. 9.000 kr og 10.000 kr. Grunnlaga var tidlegare knytte til lønstrinn i Statens Pensjonskasse.

       Som kjent har vi ikkje nokon veteranpensjon i Noreg. Vi har ein invalidepensjon for dei som har vorte skadde under krigen eller seinare har vore arbeidsuføre eller fått fysisk eller psykisk mein av påkjenningane. Det at ein person har gjort ein stor og fortenstfull krigsinnsats eller har vore utsett for store krigspåkjenningar, er såleis ikkje nok til å få innvilga krigspensjon.

       Det er meir enn 50 år sidan krigen var slutt. Krigspensjoneringslovene kom i 1948, og det blei då vedtatt ulikt pensjonsgrunnlag for å dekkja inntektstapet. I ettertid er det ikkje vanskeleg å sjå at det kunne vore betre med likt grunnlag. Det er det Stortinget har uttalt som sine intensjonar frå 1984, og det er òg det Stortinget samrøystes har fylgt opp i 1994. Det som er resultatet av dei endringane som skjedde i perioden 1994-95, er at la nest høgaste grunnlaget, altså har svært mange av krigspensjonistane eit tilnærma likt grunnlag, og så er det

       Eg oppfattar komiteen si behandling i dag slik, som òg fleire har gitt uttrykk for, at det er semje i sosialkomiteen om at intensjonane av 1984 enno ikkje er fylgde heilt opp. Eg skjønar det òg slik med dei ord og uttrykk som her er brukte frå ulike parti, at det er eit ynske at Regjeringa ser nærmare på denne saka, og på kva måte ein kan fylgja dette opp. Her er frå fleire nemnt budsjettet for 1999. I fungerande saksordførar sitt innlegg gjekk det fram at forslaget frå mindretalet så langt var avvist. Eg forstår det slik at stortingsfleirtalet i sitt grunnlag for å foreslå forslaget vedlagt protokollen forventar at Regjeringa går nærmare inn i saka i budsjettsamanheng. Eg vil syta for at så skjer i samband med budsjettet for 1999, dvs. at Stortinget der får ein nærmare omtale og ei vurdering av dei budsjettmessige sidene.

       Så til slutt: Hvor lenge skal disse pensjonistene måtte vente? Er det overhodet noen som skal få oppleve at man retter opp den feilen som er gjort, eller skal man dra dette ut så lenge at ingen vil få oppleve det? Vi skal se på den, sier sosialministeren. Da er mitt spørsmål: Hvor lenge skal man se på den? Denne saken var oppe for første gang i 1954, og i 1984, som det tidligere er vist til, kom intensjonen inn om at vi skulle stå igjen med ett pensjonsgrunnlag. Hvor lenge skal disse krigspensjonistene måtte vente?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Dette var eit tredelt innlegg. For det fyrste var det eit angrep på at helse- og eldreomsorg vart brakt inn i denne debatten. Eg reknar med at representanten Nesvik merka seg at det ikkje vart gjort av sosialministeren i dag. Men eg synest nok det er rett overfor komiteen å gjera merksam på dei endringane og dei solide betringane som har skjedd og vil skje dei komande åra når det gjeld helse og omsorg, og som utan tvil vil koma krigspensjonistane til gode.

       Så til korleis denne krigspensjonen er inndelt, og på kva grunnlag han er gitt. Det er jo slik at kvar enkelt blir gitt ei individuell behandling ved søknad om pensjon. Det er rett at dette er ei erstatning for mein og for tapt arbeidsinntekt. Det som eg trudde var viktig i denne samanhengen, er kva den enkelte får utbetalt, og der er dei faktiske forholda slik at det lågaste beløpet ligg over den høgaste pensjonen i folketrygda.

       Til spørsmålet om kor lenge krigspensjonistane må venta: Eg forstår den undringa som er uttrykt i forhold til at intensjonen frå 1984 ikkje vart fylgd opp fullt ut i 1995. Men det er grunn til å understreka at det under stortingsbehandlinga i 1994-95 skjedde ei vesentleg betring for svært mange i denne gruppa. Eg sa i mitt innlegg at Regjeringa vil sjå nærare på dette i samband med budsjettet for 1999. Eg håpar det er forståing for at det i ei sak som vil føra til 50 mill. kr i ekstra utgifter, er naturleg å sjå den i budsjettsamanheng.

       Det Stortinget ber om, iallfall mindretallet, er ikke nye drøftinger og vurderinger, men om statsråden vil støtte dette og gå inn for det - om hun ikke vil gjøre det nå, så iallfall på neste års budsjett. Det er spørsmålet.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg får ei kjensle av at det no er ord meir enn innhald som blir tatt opp, sjølv om det sjølvsagt skal vera samanheng mellom ord og innhald.

       Lat meg berre gjera heilt klart at eg sår ingen tvil om målet frå 1984-85. Eg meiner at denne regjeringa må drøfta og leggja fram for Stortinget på kva måte og om ein i 1999-budsjettet eller eventuelt seinare skal fylgja opp dette målet ytterlegare i forhold til det som vart gjort i 1995.

       Eg har lyst til å seia at det er nokre i denne debatten her i dag som har eit sterkt engasjement, som òg var med på det samrøystes vedtaket som vart gjort i Stortinget i 1995, og som altså ikkje gjekk lenger. Eg har gått tilbake både til innstillinga og til debatten for å sjå korleis meiningane då var i det stortinget. Det var altså ein samrøystes komite, og saka vart behandla i Stortinget utan debatt. Det skjedde altså vesentlege endringar for dei som vart omfatta av det vedtaket som då vart gjort.

Annelise Høegh (H) (fra salen):

       President! Kan jeg få ordet til en åpenbar misforståelse?

       Det vi nå forventer, er at statsråden følger opp sine egne ord og gir dem innhold ved å fremme et budsjettforslag til neste år som ser annerledes ut, som ikke er tomt i forhold til krigspensjonene, men som faktisk inneholder en oppfyllelse av det løftet som er gitt.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg forstår dette både som ei oppklaring og som ein replikk.

       For min del oppfatta eg Annelise Høegh sin førre replikk som om eg hadde uttrykt meg uklart, altså at eg hadde sådd tvil om dei måla som Stortinget hadde nedfelt i 1984-85. Lat meg då slå fast: Dei måla skal sjølvsagt Regjeringa framleis halda seg til. Det gjorde den regjeringa som la fram dei endringane som vart vedtekne i 1995, og målet er ikkje endra.

       Når det gjeld oppfylging, trur eg no eg har gjort greie for prosessen vidare for dette så langt som eg kan på dette tidspunktet. Så blir dette ei sak som Regjeringa må koma tilbake til overfor Stortinget ved budsjettet for 1999.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Vidar Kleppe (Frp) : Puh - hjertet slår! Jeg må si at med den historikken som Senterpartiet har når det gjelder et løft for krigspensjonistene og dem som var med under siste verdenskrig, med den innsatsen som Borten til slutt gjorde, hadde jeg ærlig talt ventet at ministeren fra Senterpartiet hadde følt seg mer kallet til å følge opp det som hun selv har vært med på å vedta i Stortinget, nemlig at vi skal likestille personer som har gjort en innsats under krigen.

       Dette er blitt en meget alvorlig sak, og jeg tror ikke den nye sentrumsregjeringen nå har gjort forholdene enklere for seg selv, med det Stortinget vi har i dag. Det er på grensen til en nasjonal skam at en ny sentrumsregjering, som snakker om verdier, som har nedsatt en egen kommisjon som skal jobbe med verdier, ikke engang vil følge opp dette og likestille de hederskvinner og -menn vi snakker om her. Det blir sagt at Regjeringen bør drøfte dette. Er det noe vi har drøftet år etter år, er det akkurat disse forholdene. Vi vet hvilke prinsipper dette går på. Det går på likeverd, og det går på at vi skal verdsette en innsats som er blitt gjort. Så blir det trukket fram som argument at det laveste grunnlaget for krigspensjon er høyere enn høyeste pensjon i folketrygden. Hvilken argumentasjon er det? Det er ingen som bruker det som argument når det gjelder stortingsrepresentanter, som har langt bedre pensjonsrettigheter enn det som folk har gjennom folketrygden.

       Jeg vil be sosialministeren nå slutte med drøftinger. Ta forslaget på alvor, de innspillene som er kommet i denne situasjonen. Hvis vi ikke nå snart får noen innrømmelser på dette området, hvis vi ikke snart kan oppfylle det som vi enstemmig har sagt i lang, lang tid, vil i hvert fall Fremskrittspartiet sørge for at det blir harde dager for den nye sentrumsregjeringen i forbindelse med budsjettbehandlingen for 1999 og andre saker.

       Og hvor er Arbeiderpartiet i denne saken? Vi nærmer oss nå 1. mai, solidaritetens dag, der en skal ut på torg og streder og tale om hvor viktig det er med solidaritet for dem som trenger en hjelpende hånd. Det beste innspill Arbeiderpartiet kunne komme med med hensyn til 1. mai og ekte solidaritet, var at de sluttet seg til forslaget som Høyre, Fremskrittspartiet og SV har i denne saken. Det hadde vært et håndslag.

Are Næss (KrF) : Det er vanskelig å svinge seg til de oratoriske høyder som representanten Kleppe gjør.

       Når han sier at innsats ikke brukes som argument for stortingsrepresentantenes pensjon, kan det virke som om han her på talerstolen leverer sterke pensjonssøknader på det grunnlag.

       Jeg har bare lyst til å komme litt ned på jorden og minne om to vesentlige realiteter her. Den første er: Komiteens flertall foreslår forslaget vedlagt protokollen. Som vi vet, er det ikke en avvisning av forslaget. Den andre er: En kan ikke vente at en ansvarlig statsråd fra Stortingets talerstol i denne saken eller i andre saker foregriper budsjettbehandlingen, tar den på forskudd i Stortinget. Det kan vi ikke vente av en ansvarlig statsråd.

Vidar Kleppe (Frp) : Om ikke representanten Næss fra Kristelig Folkeparti venter noe av sin egen regjering, venter vi i Fremskrittspartiet handling når det gjelder et enstemmig vedtak som Stortinget har fattet, nemlig målet om at alle de vi her snakker om, skal likestilles. Representanten Næss snakker om at vi må komme ned på jorda. Ja, vi er på jorda, vi, og vi jobber med disse tingene. En kan få inntrykk av at enkelte andre partier er helt andre steder enn de skal være, og at enkelte andre snakker om ting som er utenfor denne jorda. Poenget er at Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti i denne saken har sagt:

       « Stortinget ber Regjeringen snarest mulig avvikle det laveste pensjonsgrunnlaget for krigspensjon til innsatspersoner, slik at alle får det samme pensjonsgrunnlag. »

       Her gir vi en utstrakt hånd til Regjeringen, og med det samarbeidet som har vært subsidiært om budsjettet siste året, vet jo sentrumsregjeringen at så lenge Høyre og Fremskrittspartiet står bak dette forslaget, er det ikke de 50 millionene som dette nå dreier seg om, som vil føre til de store diskusjonene i forbindelse med budsjettet for 1999. Og de 50 millionene kan bli langt færre, for hvis vi skal holde på i 13 år til, er det ikke mange penger det er snakk om. Dette er et grunnleggende prinsipp, et prinsipp som sentrumsregjeringen ikke kan snakke seg ut av.

       Når representanten Næss fra Kristelig Folkeparti snakker om at vi svinger oss til retorisk store høyder, så gjør vi ikke det, for dette er noe vi mener oppriktig og ærlig.

       Vi har gått runder før med den nye sentrumsregjeringen når det gjelder de personene vi snakker om. Jeg tenker på forslaget som gjaldt kuratortjenestene, som Regjeringen, der Senterpartiet snakker distriktspolitikk, og der nestleder Enoksen i partiet vil flytte ut statlig virksomhet til distriktene, skulle nedlegge. På dette området skulle vi plutselig nedlegge tjenestene ute i distriktene for de ca 14.000-15.000 personene som ble omfattet av dem. Vi skal huske på at personene vi snakker om, ikke er personer som er høylytte. Det er personer som er forsiktige, som ikke skriker, som ikke står fremst i hylekoret. Det er hedersmenn og hederskvinner, og vi ser spent fram til det budsjettforslaget som blir framlagt av den nye sentrumsregjeringen. Hvis ikke disse 50 mill. kr og disse prinsippene er lagt til grunn i det, går de harde dager i møte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se side 2690)