Odd Roger Enoksen (Sp) (komiteens leder og ordfører for saken):

       Det Dok.nr.8-forslag som vi har til behandling i dag, ble fremmet på bakgrunn av et høringsutkast angående retildeling av oppdrettskonsesjoner i Troms og Finnmark - et utkast som altså var ute til høring før endelig stadfestelse i departementet. Forslaget er altså ikke blitt fremmet på bakgrunn av fastsatte forskrifter, men på bakgrunn av et utkast som var ute til høring.

       Før jeg går videre, la meg som saksordfører først få lov å ta en gjennomgang av det som er innstillingen fra komiteens side: Det er et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre som her fremmer forslag til vedtak - jeg går ut fra at de selv vil begrunne sine forslag. Sentrumspartiene står sammen om en merknad hvor man slutter seg til det som er gjort fra departementets side med hensyn til fastsettelse av forskriften.

       Jeg vil bruke resten av mine 5 minutter på begrunnelsen for det sentrumspartiene har gjort, og går ut fra at flertallet begrunner sitt standpunkt.

       Man har altså, som jeg startet med å si, fremmet forslaget på bakgrunn av et høringsutkast. Det er i seg selv oppsiktsvekkende at et flertall i Stortinget velger å gå inn på et så tidlig tidspunkt at man bruker et utkast til forskrifter som grunnlag for et Dok.nr.8-forslag. Det er selvfølgelig Stortingets og den enkelte representants fulle rett å fremme forslag i Stortinget også om fastleggelse av forskrifter, som departementet i henhold til loven har fullmakt til å fastsette - det er Stortingets fulle rett, men det er høyst uvanlig.

       Nå har imidlertid fiskeriministeren og Fiskeridepartementet fullt ut etterkommet intensjonen i dette Dok.nr.8-forslaget når det gjelder fastsettelsen av de endelige forskrifter. Det som er gjort, er også i tråd med de høringsuttalelsene som er kommet inn. I så måte er Dok.nr.8-forslaget fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet imøtekommet.

       Men som om det ikke er nok å fremme forslag på bakgrunn av høringsutkastet: Da komiteen hadde dette til behandling, ble det fremmet nye forslag som ytterligere presiserer hvordan Stortinget mener at dette skal være å forstå.

       Jeg skal være ganske kort i denne saken, men jeg har lyst til å kommentere de kraftige føringer som ligger i punkt 1 i forslaget til vedtak I:

« Samtlege 31 konsesjonar blir lyst ut no og alle skal tildelast dersom søknadsmassen tilseier det. »

       Det er et forslag som går veldig langt, og det er et forslag som jeg vil advare sterkt imot at Stortinget gir sin tilslutning til. En så stor utlysning og en så stor tildeling i løpet av et kort tidsrom vil kunne komme til å drive opp kostnadene i næringen ganske betraktelig. Det vil kunne komme til å føre til underskudd på settefisk og vil i det hele tatt kunne skape en ganske dramatisk situasjon i forhold til utviklingen på dette området - en situasjon som jeg på ingen måte tror forslagsstillerne i utgangspunktet ønsket seg da man fremmet dette forslaget. Jeg vil be forslagsstillerne nok en gang tenke igjennom om dette er et forslag de vil stå fast ved.

       Dernest er det jo sånn at det er departementet som står ansvarlig for de politiske vedtak som iverksettes. Det er departementet som skal gjennomføre de vedtak som blir fattet her i Stortinget. Det som ligger i forskriftene, er helt i tråd med oppdrettsloven, det er helt i tråd med intensjonene i loven. Jeg syns også at når man fra forslagsstillernes side går så langt at man sier at det kan tildeles to eller flere konsesjoner også til selskap som er i næringen, til selskap som har fem eller flere konsesjoner, løyver, eller selskap der en fysisk eller juridisk person direkte eller indirekte har kontroll med fem eller flere konsesjoner, som det står i punkt nr. 2, går man også veldig langt i forhold til detaljregulering. Det går utover det forskriftene har lagt til rette for, og det går også utover det som lå i det opprinnelige Dok.nr.8-forslaget.

       Til slutt: Som de framgår av merknadene, har sentrumspartiene sluttet fullt opp om det departementet har gjort.

Rita Tveiten (A) : Så seint som våren 1996 handsama Stortinget St.meld.nr.48 (1994-1995), Havbruk - en drivkraft i norsk kystnæring. Handsaminga gav klåre føringar om kva prinsipp som skulle liggja til grunn for utviklinga av havbruksnæringa. Mellom anna skal ein prøva å få til ein variert bedriftsstruktur, mangfald og integrasjon i oppdrettsnæringa. Næringa må ha ein konkurransedyktig struktur. Det kan ikkje innførast avgrensingar som medfører at eigarar som allereie har majoritetsinteresser i meir enn eit gitt tal anlegg, ikkje skal få nye løyve.

       Ei utfordring for havbruksnæringa har vore å skaffa til vegar nødvendig kapital til å halda drifta oppe og å kunna møta konkurransen i marknaden.

       Oppgåva frå styresmaktene si side er å leggja tilhøva til rette slik at me kan nå målet om ei sunn og lønsam næringsutvikling.

       Fleirtalet i denne saka har vore og er oppteke av lokalt eigarskap, men det må vera tufta på ei økonomisk bereevne som held, også når det røyner på. Det viktigaste er likevel at havbruksnæringa skaper lokale arbeidsplassar både til havs og på land. Det er på denne måten denne næringa kan bidra til at busetnaden langs kysten vår kan haldast oppe.

       Fiskeristatsråden har førstehandskunnskap om desse føringane ettersom han var medlem av næringskomiteen då havbruksmeldinga var oppe til handsaming i Stortinget. Om det skulle vera slik at langtidsminnet har tapt seg noko, er det grunn til å minna om at innhaldet i forskrifta som vart send ut på høyring i april månad, har vore oppe to gonger i den munnlege spørjetimen i løpet av mai og juni i år. Det har vore rimeleg klårt kvar fleirtalet i Stortinget framleis ligg i denne saka. Likevel har fiskeriministeren ikkje nytta høvet til å gje signal om at departementet ville ta initiativ til å endra forskriftsutkastet.

       Trass i at statsråden var vel kjend med innhaldet i Dok.nr.8- forslaget, og at han var gjord kjend med innhaldet i komiteen sitt brev til statsråden alt den 10. juni, valde han å forsera fastsetjinga av forskrifta alt den 11. juni.

       Eit fleirtal i komiteen ser på dette som teikn på eit lite følsamt sinnelag kva gjeld demokratiforståing frå fiskeristatsråden si side. Mangel på respekt for Stortinget kan vera ein annan karakteristikk. Dette gjev grunn til uro.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Fremskrittspartiet inngår i det flertallet i innstillingen som også stod sammen ved behandlingen av havbruksmeldingen for ca to år siden. Den gangen understreket man viktigheten av at det etableres en konkurransedyktig struktur i norsk oppdrettsnæring, og at den fortsatte omstruktureringen i hovedsak ville være et resultat av næringens initiativer, der målet var en sunn og lønnsom næringsutvikling. Det står fortsatt fast, og det bærer også flertallets merknader i innstillingen preg av.

       Departementets opprinnelige utkast til forskrift om tillatelser til å drive oppdrett av matfisk av laks og ørret i Troms og Finnmark, har møtt tung kritikk. Felles for de fleste høringsinstansenes uttalelser er at de tar avstand fra at det skal innføres særregler for oppdrettsvirksomheten i Finnmark og Troms. Mange går også inn for å dele ut alle de ledige oppdrettskonsesjonene i Finnmark. Noen høringsinstanser konkluderer med at forslaget setter sperre for en utvikling i næringen og kan gi svært negative konsekvenser for bosettingen i de nordligste fylker, noe man skulle tro nettopp departementet skulle være interessert i å ivareta.

       Fremskrittspartiet støtter mye av den kritikk som er kommet. Når Regjeringen trekker fram et selskaps størrelse som et negativt kriterium når det gjelder tildeling av produksjonskapasitet, fremfor likebehandlingsprinsippet, mener vi det er god grunn til å reagere. Det kan da ikke være slik at en vil bryte med anerkjente prinsipper i næringspolitikken ved at større fiskeoppdrettere med et større antall konsesjoner skal være mindre ønsket. Stolt Sea Farm, som står sentralt i dette bildet, har majoritetsinteresser i sju konsesjoner i det aktuelle området, og har hovedsakelig bygd seg opp ved kjøp av anlegg som har gått konkurs. Det er altså skapt arbeidsplasser ved at andre ikke har klart å gjøre jobben. Dette selskapet har investert betydelige beløp for gjennom målbevisst og langsiktig satsing å kunne utvikle konkurransedyktighet. Mye av dette arbeidet har kommet andre og mindre oppdrettere til gode, og det har utviklet seg et utstrakt samarbeid med flere mindre lokale oppdrettere. Dette har gitt fleksibilitet og fungert til fordel for begge parter.

       Fremskrittspartiet vil derfor understreke betydningen av et slikt samspill. En variert næringsstruktur hvor større oppdrettere kan bruke sine ressurser til forskning og utvikling, økt videreforedlingsgrad og utvikle markeder, mens mindre og mellomstore oppdrettere med sin fleksibilitet og hurtighet lettere kan utnytte de nisjer markedet kan by på, ser vi på som svært positivt.

       I et brev til næringskomiteen fra Fiskeridepartementet 11. juni, dvs. dagen før opprinnelig tidspunkt for avgivelse av innstilling, har man fastsatt en forskrift om retildeling av oppdrettskonsesjoner i Troms og Finnmark. Den er endret i en mer liberal retning i forhold til det opprinnelige utkastet. Det settes ikke lenger en øvre grense for størrelsen på søkerselskapet, og det kan tildeles maksimalt to tillatelser pr. søker.

       For Fremskrittspartiet er dette naturligvis et skritt i riktig retning som gir næringen noe større frihet til å utvikle en mer hensiktsmessig struktur. Likevel er det en spesiell situasjon når fiskeriministeren fastsetter denne forskriften dagen før opprinnelig avgivelsestidspunkt i næringskomiteen, særlig når flertallets syn har vært kjent lenge. Vår mening er at statsråden derfor burde ha ventet med innspill til saken var behandlet ferdig av Stortinget, som kunne ha sagt sitt først. Departementets handling kan nemlig tolkes som et forsøk på å avskjære Stortingets medvirkning til at forskriften blir i samsvar med flertallets syn.

       Fremskrittspartiet mener derfor at forskriften skal trekkes tilbake, og at departementet foretar de nødvendige endringer i tråd med det forslag som blir vedtatt i Stortinget i dag.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Dette er ei merkeleg sak. Vi får eit Dok.nr.8-forslag frå Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet for at desse partia, som er i stort fleirtal, skal sikra at strukturen i havbruksnæringa i nord skal fylgja dei retningslinene som Stortinget før har tilrådd. Det er for så vidt forståeleg og akseptabelt dersom ein er redd for at fiskeriministeren og Regjeringa skulle gjera noko anna. Eg har ikkje noko mot at eit fleirtal fremjar sitt syn, sjølv om dette nærmar seg stortingsregjereri, som sjølvsagt er uheldig. Kristeleg Folkeparti var forresten ein del av det fleirtalet som ein viser til, då vi handsama St.meld.nr.48 (1994-1995).

       Men for meg er det komplett uforståeleg at ein etter at ministeren har akseptert fleirtalets forslag, endrar sitt standpunkt i den retning som ein trur ministeren mislikar. Det hjelper ikkje at dette er ein mishagsreaksjon på at ministeren aksepterte Dok.nr.8-forslaget i forkant, og såleis kanskje i utide. Ærleg talt, det er ikkje god havbrukspolitikk å gje ministeren ein kilevink.

       Så til det konkrete. For det fyrste er det etter alt å døma forstandig å halda nokre konsesjonar attende. Punkt 1 i forslaget er uheldig både fordi for mange konsesjonar på ein gong kan auka prisane på oppdrettsfisk, og fordi det kan vera fornuftig å ha noko i reserve til habile søkjarar som t.d. på grunn av kapitalmangel fyrst kan melda si interesse på eit seinare tidspunkt. Det kan også vera uheldig geografisk ujamn søkjarmasse i denne omgang. Dette er dessutan detaljstyring som går langt utover det opphavlege Dok.nr.8-forslaget.

       Endå verre er det når ein i punkt 2 seier at det kan tildelast to eller fleire konsesjonar, i motsetnad til det fiskeriministeren seier, nemleg maksimalt to konsesjonar. Skal det etter dette ikkje vera mogleg å tildela ein konsesjon? Ein konsesjon tyder ei omsetning på 10-15 mill. kr årleg. Eg mistenkjer dette for å vera hastverksarbeid, men eg ber forslagsstillarane om å avklara dette punktet.

       Eg synest at saka eigentleg er makelaus. Her burde ein ha tenkt på Troms og Finnmark og på kva som er best for havbruksnæringa der, utan irritasjon fordi ein meiner at ministeren prøver å koma Stortinget i forkjøpet. Det er rett og slett for smått.

Ivar Kristiansen (H) : Denne saken handler om noe helt annet enn ønsket om å gi fiskeriministeren en kilevink. Den handler faktisk om at departementet endret forskriftene for en sak som man visste var under behandling i Stortinget, og som man visste skulle avgis i næringskomiteen dagen etter at departementet endret forskriftene. Derfor er dette, som også andre har vært inne på, en nokså merkelig sak som antagelig ikke hadde behøvd runden med stortingsbehandling. Dersom fiskeriministeren på et tidligere tidspunkt hadde tatt de mange signalene som kom fra stortingsflertallet, og vært mer lydhør, ville man neppe i ettertid tatt denne runden, men det skyldes altså en forunderlig saksbehandling i departementet.

       Andre har vært inne på forspillet til dette, og jeg finner ikke noen grunn til å gjennomgå prosedyren i timene før avgivelse i komiteen. Jeg gjentar bare at dette kunne ikke komme overraskende på noen, verken i departementet eller i regjeringspartiene. Når utenforstående hevder at dette ligner et forsøk på å ta innersvingen på Stortinget, er det nokså lett å forstå det. Men heldigvis ender denne saken godt.

       Når jeg også hører på saksordføreren, er det ikke vanskelig å forstå hva regjeringspartiene eller Regjeringen vil i denne saken. Ingen skal være i tvil om at det er stortingsflertallet som driver fram endringer i dette spørsmålet. Man har anskueliggjort til de grader her i dag at man ikke har tro på at det er et marked i oppdrettsnæringen som kan fungere, og at man heller ikke har tro på at det er aktørene i næringen selv som vet hva som kan være den beste utvikling for næringen. Og dette er slett ikke noe eksempel på detaljregulering, som det hevdes, det er det stikk motsatte. Men i dette tilfellet har det vært nødvendig å foreta de navigeringer som skulle til for at oppdrettsnæringen også i Troms og Finnmark skal få klare seg på samme vilkår som oppdrettsnæringen i landet for øvrig. Det dette området minst av alt trenger, er detaljregulering, og det er en småskalatankegang regjeringspartiene har gitt uttrykk for i denne saken. Det er greit at den er nedfelt i Voksenåsen-erklæringen, men for oppdrettsmiljøet i Troms og Finnmark vil denne tankegangen få den stikk motsatte virkning enn det Regjeringen til syvende og sist egentlig ønsket, nemlig sannsynligvis det samme som vi andre: en sunn og god utvikling.

       Det er klart at en oppdrettsnæring i Troms og Finnmark som i utgangspunktet skal basere seg på en produksjon på kanskje 500 tonn, naturlig nok ikke vil ha de samme mulighetene til å klare seg i et marked som en interessent som driver med eksempelvis 2000 tonn. Og disse oppdretterne som skal klare seg i det samme markedet som alle andre og ofte langt unna Troms og Finnmark, må selvfølgelig få samme muligheter som alle andre. Det må ikke være sånn som det ser ut til å være ønske om, at utviklingen skal styres fra stortingssalen, at det er stortingssalen som skal kjenne utviklingen i næringen, kjenne markedet, vite hva som til syvende og sist er best for oppdretterne i Troms og Finnmark. En sånn type tankegang har vist seg å være direkte distriktsfiendtlig, og når det gjelder utviklingen i Troms og Finnmark, er det bare å se på hva slags type statistikk man der har å henvise til for utviklingen de siste år.

       Vi vet også at det står få i søkerkøen, få som ønsker å gå inn og ta fatt og overta. Det må derfor overhodet ikke være en sånn type politikk som skal være gjeldende at en skal ekskludere de som har kunnskap, som har adgang til markedet, som har kapital, og som har stått for en konstruktiv utvikling fra før. Jeg går ut fra at statsråden ikke mener at de selskap som har vært nevnt i debatten, og andre som har styrke og størrelse, står for negative eksempler når det gjelder utviklingen hittil, som kan vises som dokumentasjon på at disse skulle ekskluderes fra markedet. Jeg synes heller ikke det skal være opp til Stortinget til enhver tid å vurdere om det finnes nok settefisk, nok smolt i dette landet, og la det være et argument for å hindre utviklingen i Troms og Finnmark.

       Jeg tror denne debatten her i dag og det heldige utfallet den får, må åpne for at Stortinget nå fjerner den siste rest av forskrifter som ekskluderer Troms og Finnmark fra samme konstruktive utvikling som resten av landet.

Statsråd Peter Angelsen : La meg bare først påpeke at fem minutter kan bli noe kort tid til å ta en full gjennomgang med svar på de spørsmål som her har vært reist.

       Jeg vil først og fremst redegjøre for bakgrunnen for de forskriftene som departementet har fastsatt. La meg innledningsvis understreke at norsk oppdrettsnæring har vært gjennom en sterk utvikling og vekst slik at vi i dag er blant verdens fremste oppdrettsnasjoner. Men næringen har samtidig vært gjennom store problemer på grunn av ubalanse mellom vekst i produksjon og marked, en situasjon som bl.a førte til FOS-konkursen. I kjølvannet av den kom svært mange oppdrettere i en vanskelig situasjon. Dette gjelder spesielt i Finnmark hvor næringen fortsatt var i en etableringsfase. Det førte til en rekke konkurser og til at konsesjoner ikke ble tatt i bruk. Dette er bakgrunnen for at Fiskeridepartementet i fjor høst besluttet å retildele de 25 ledige konsesjonene i Finnmark og seks i Troms.

       Fiskeridepartementet sendte 27. april 1998 et forslag til retildelingsforskrift for Finnmark og Troms ut på høring. Forskriften var utformet med tanke på at en kunne ta hensyn til den noe usikre råstoffsituasjonen og driftsgrunnlaget fiskerinæringen i Finnmark står overfor ved retildelingen. På bakgrunn av innkomne høringsuttalelser har Fiskeridepartementet foretatt noen endringer i det opprinnelige forslaget. Blant annet har departementet endret forskriften slik at selskaper med fem eller flere tillatelser ikke er utelukket fra å bli retildelt en konsesjon. Dette er også i samsvar med Dok.nr.8-forslaget til representantene Einar Johansen, Svein Ludvigsen, Ivar Kristiansen, Øystein Hedstrøm og Terje Knudsen om strukturen i havbruksnæringen.

       Når Fiskeridepartementet foreslo å forestå retildelingen i Finnmark i puljer, var det etter råd fra departementets faglige underinstanser, Fiskeridirektoratet og Fiskerisjefen i Finnmark. Det at Fiskerisjefen i Finnmark, som sannsynligvis kjenner oppdrettsnæringen i Finnmark best, ønsket å retildele de 25 ledige konsesjoner i Finnmark i puljer, veide tungt ved Fiskeridepartementets vurdering. Fiskerisjefen la til grunn at det allerede før retildelingen var en underdekning på settefisk på 60-70 % i fylket. Også næringen sjøl, representert ved Norske Fiskeoppdretteres Forening sentralt, ønsket en puljevis retildeling.

       Det er flere grunner til at Fiskeridepartementet ønsker at retildelingen av de 25 ledige konsesjonene i Finnmark bør skje i to runder.

       I oppdrettslovens formålsbestemmelse i § 1 fremgår det:

« Formålet med loven er å bidra til at oppdrettsnæringen kan få en balansert og bærekraftig utvikling og bli en lønnsom og livskraftig distriktsnæring. »

       Det kan ut fra dette være riktig å retildele 15 konsesjoner i denne omgang, slik at næringen sjøl får « fordøyd » disse før de resterende blir retildelt. Stabilitet i oppdrettsnæringen er viktig, også i forhold til å forebygge uro i markedet. En kan videre peke på at det i Finnmark er en underdekning av settefisk, som jeg har nevnt tidligere. Dersom det er ønskelig at alle de 25 ledige konsesjonene i Finnmark skal retildeles nå, vil dette medføre at en større del av settefisken må hentes fra andre deler av landet. Dette kan føre til økt risiko for spredning av sykdommer.

       Videre vil den økte etterspørselen etter settefisk i et fylke som allerede i dag har en underdekning, kunne føre til betydelig økte priser på settefisk i Finnmark. Dette vil igjen føre til at oppdrettsnæringen i Finnmark unødig påføres høyere kostnader å drive under enn næringen ellers i landet.

       Oppdrettsnæringen er i ferd med å bli en viktigere og viktigere del av kystnæringen. Finnmark er kommet på etterskudd på grunn av den situasjonen som bl.a førte til FOS-konkursen, og som har preget næringen i ettertid. Retildelingen av de ledige konsesjonene vil gi Finnmark et betydelig næringsmessig fremskritt. Jeg ser det som viktig ved denne anledning samtidig å søke å skape et mer stabilt driftsgrunnlag for den eksisterende fiskerivirksomhet. Det er spesielt med bakgrunn i den usikre råstoffsituasjonen vi står overfor, og som tidligere nærmest har lammet fiskeriaktiviteten i enkelte kommuner.

       Situasjonen for fiskeindustrien i Finnmark er at av totalt 165.900 tonn torsk, som ble landet i Finnmark i 1997, kom over 70.000 tonn fra russiske fartøyer. Altså over 40 %. Utsiktene for 1999 er i øyeblikket nokså usikre. Basert på de siste vurderingene vi har fått fra havforskerne, innebærer det nær en halvering av kvotene sammenlignet med 1997. (Presidenten klubber.) Jeg må få lov til å komme tilbake til en del av de andre punktene og spørsmålene som er reist i denne saken, i et senere innlegg.

       Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

       Dette vil i så fall også kunne få konsekvenser for russiske leveranser til fiskeindustrien i Finnmark. På bakgrunn av denne situasjonen er det ingenting som tyder på at oppdrettsnæringens samfunnsmessige betydning vil bli noe mindre i fremtiden, heller tvert imot. Det er derfor viktig at man tar hensyn til denne situasjonen og at fiskerinæringen såvel som oppdrettsnæringen får gode og stabile rammebetingelser å drive under. Dette gjøres etter min mening best ved å retildele de ledige konsesjonene i tråd med den forskrift som nå er fastsatt.

       Jeg vil dessuten understreke at det er min intensjon å retildele de resterende konsesjonene så snart denne runden er sluttført, og hvor erfaringene fra denne runden kan tas med.

       Det har for øvrig vært få innvendinger mot Fiskeridepartementets forslag om at det maksimalt kan retildeles to konsesjoner til én søker. Næringen selv, representert ved Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening, er av den oppfatning at det kan være fornuftig at man ikke retildeler mer enn to konsesjoner til én eier. Det er også fra min side lagt til grunn at en slik begrensning i tildeling vil dempe konkurransen om settefisk mellom de nytildelte konsesjonene.

       Forslaget innebærer heller ikke noen endring av tidligere praksis. Ved tidligere retildelinger har hovedregelen vært at én søker kan få én konsesjon. Dette ut fra et såkalt fordelingsprinsipp. Forslaget om at én søker maksimalt kan bli retildelt to konsesjoner, innebærer i realiteten kun en synliggjøring av tidligere praksis.

       Det kan selvsagt være ulike syn på hva som vil tjene utviklingen av oppdrett og en samlet fiskerinæring i Finnmark best ved de betingelsene som settes ved retildelingen av disse konsesjonene. Departementet har forsøkt å ta et helhetlig hensyn, der både situasjonen for fiskerisamfunnet i Finnmark og for oppdrettsnæringen totalt sett er lagt til grunn. Vi må heller ikke glemme at næringen nettopp har vært gjennom en markedskrise som resulterte i lakseavtalen med EU. Gjennom strenge reguleringer har vi bygd opp tillit i markedet og overfor EU med hensyn til oppfyllelse av våre forpliktelser. Det er derfor viktig at vi nå ikke sender ut signaler som kan oppfattes som at vi har slakket på reguleringene og hensynet til lakseavtalen. Det kan få uforutsette konsekvenser.

       Det er departementet som forvaltningsrettslig står ansvarlig for de politiske tiltak som iverksettes. Dette ansvaret ønsker jeg at departementet skal ha. Dersom alle de forslag som er fremmet, blir vedtatt, fratar Stortinget departementet handlefrihet innenfor de fullmakter Stortinget har gitt gjennom loven. Jeg tenker her spesielt på forslagene om begrensning på to konsesjoner og om utlysing av alle konsesjonene samtidig. Jeg vil samtidig understreke at jeg selvsagt lojalt vil rette meg etter de vedtak som Stortinget fatter, men jeg vil ha lagt inn disse synspunktene.

       Eg vil også gjerne få gje uttrykk for at når innstillinga vart som ho vart, så var det fordi vi midt under handsaminga fekk oversendt ei forskrift, som då var fastsett, med element som vi i samband med Dok.nr.8-forslaget - om ikkje i sjølve forslaget til vedtak, men i teksten - gav uttrykk for at vi ville ha annleis, m.a. at alle konsesjonane skulle tildelast.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg har med interesse lyttet til innleggene fra saksordfører Enoksen og representanten Apelthun Sæle, som gjør sitt beste for å forsøke å bagatellisere den uheldige håndteringen av denne saken. Men det må jo være klinkende klart at vi her ikke snakker om noe stortingsregjereri. Hadde departementet tatt de signalene som tydelig er gitt fra Stortingets flertall, og som vi vet at departementet kjente til, hadde vi sluppet den situasjonen som vi nå har opplevd. Det er en spesiell situasjon, og jeg vil påpeke et par av de viktigste punktene som underbygger det.

       Før det første: Behandlingen av havbruksmeldingen gav klare føringer om konsesjonstildelinger for laks og ørret, og forskriftsvedtaket må oppfattes som en tilsidesetting av Stortingets klare syn.

       For det andre: Når næringskomiteen behandler saken, er det naturlig at man fra departementets side venter til komiteen har behandlet et slikt forslag ferdig. Dette er høyst uvanlig, og måten saken er håndtert på kan tyde på liten respekt for Stortingets arbeid, mener vi i Fremskrittspartiet. Forskriften ble faktisk fastsatt dagen før komiteen tok sikte på å avgi innstilling i saken, og istedenfor å lytte til Stortingets signaler ble det presset fram en forskrift, og nå må departementet foreta et tilbaketog ved at forskriften trekkes tilbake. Videre må det fastsettes forskrift i tråd med Stortingets vilje. Selv etter statsrådens innlegg med sitat fra oppdrettsloven og forklaringer, er det for meg helt uforståelig at man har valgt denne fremgangsmåten. Det kan nesten virke som om ministeren har stirret seg blind på Voksenåsen-erklæringen og glemt at det er flertallet i Stortinget som skal være retningsgivende. Men nå har statsråden klart gitt uttrykk for at han lojalt vil følge opp det vedtaket som skal fattes her i dag.

       Både statsråd Angelsen og representanten Apelthun Sæle advarer mot å utlyse 31 konsesjoner. Jeg vil fra Fremskrittspartiets side presisere at vi syns det er fornuftig og riktig. Vi er veldig fornøyd med den utviklingen vi har sett i saken. Det åpner nemlig muligheten for nye arbeidsplasser, og nå får vi virkelig avdekket det reelle behov for å utnytte disse 31 konsesjonene og hvor stor interessen er. Da åpner vi jo muligheten for private aktører til å skape arbeidsplassene. Det er jo det politikere skal gjøre: legge gode generelle, forutsigbare rammebetingelser, og så må de private aktørene gjøre resten av jobben, brette opp skjorteermene og forsøke å få det til. Da slipper vi den detaljstyringen som jeg føler at Regjeringen har stått for i denne saken.

Statsråd Peter Angelsen : La meg bare først få understreke at på tross av mine 16 år i Stortinget falt det meg ikke inn at Stortinget kunne føle seg provosert av at man fastsetter en forskrift som er i tråd med et forslag som var fremsatt av et flertall i Stortinget. Bakgrunnen for at vi fastsatte denne forskriften, hvor vi imøtekom det som lå i Dok.nr.8-forslaget, så hurtig, var at vi hadde en intensjon om at utlysningen skulle komme i god tid før sommerferien, så alle aktørene som ønsket å søke, og som trengte bistand av forvaltningsapparatet, kunne få sendt sine søknader før sommerferien. Vi har også en intensjon om å sette en frist for søknadene så tidlig etter ferien at det skulle være mulig å fatte beslutning og muligens få etablert noen anlegg i inneværende år. Det er altså den ærlige og reelle begrunnelse for det som er gjort. Så har Stortinget reagert negativt på dette og følt det som en provokasjon, og så går man utover det som lå i Dok.nr.8-forslaget og foreslår flere tiltak. Det er greit nok, syns jeg, men jeg har redegjort for de mulige konsekvensene av det. Det får man bare ta til etterretning, men ansvaret må fordeles i forhold til hvem som fastsetter bestemmelsene.

       Når det gjelder likebehandlingsprinsippet, som noen har vært inne på her, skal man være oppmerksom på at en konsesjon er et gode som blir tildelt. Det er ikke fri etablering i oppdrettsnæringen. Vi oppfatter likhetsprinsippet slik at det er de som har de færreste konsesjonene som må tilgodeses for at man skal skape likhet i næringen, slik at alle skal ha muligheter for ekspansjon. De som sitter med veldig mange konsesjoner, har kjøpt seg goder som gjør at de har muligheter i næringen.

       I tillegg, som jeg har redegjort for i mitt innlegg, ser jeg det som viktig nå at de som driver næringsaktivitet i Finnmark, kan ha muligheter til å komme inn i næringen for å styrke settegrunnlaget de har i dag. Jeg tror det er en veldig viktig forutsetning for å avhjelpe den usikre situasjonen som alle fiskeværene i Finnmark må leve med, og har levd med gjennom årene. Som jeg har nevnt, har vi hatt en situasjon hvor flere fiskevær og kommuner har vært helt lammet når det gjelder fiskeriaktivitet, på grunn av den usikre råstoffsituasjonen.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Vi skal kanskje ikke gå inn i noen voldsomt lang debatt om hva som er oppsiktsvekkende, men jeg vil nok en gang minne om at Dok.nr.8-forslaget kom på bakgrunn av et høringsutkast som var utsendt, som det kom reaksjoner på i media og fra enkelte av høringsinstansene.

       At det at statsråden ikke responderte umiddelbart på dette i Stortingets spørretime og sa at de høringsutkast som var utsendt, ikke var alvorlig ment, og at dette ville komme til å bli endret, at det at statsråden ikke gav et sånt signal, ledet til et Dok.nr.8-forslag, vil jeg fastholde at jeg på mange måter syns er oppsiktsvekkende. For hva skulle høringsinstansene forholde seg til dersom statsråden sendte ut en sak på høring, og så sa noe annet i Stortingets spørretime - mens saken var ute på høring? Det ville skapt usikkerhet om hva departementet egentlig mente med de forskriftene man hadde sendt ut.

       Etter min oppfatning ble Dok.nr.8-forslaget imøtekommet fullt ut i de forskriftene som ble fastsatt av departementet den 11. juni. Så ser man at dette har ført til en reaksjon hvor det strammes ytterligere inn fra Stortingets side - og det er vel ingen tvil om hva som har vært intensjonen med det. Men jeg syns for så vidt ikke det har vært tilstrekkelig presisert fra forslagsstillernes side, og jeg kunne tenke meg å be om en nærmere redegjørelse for hva man egentlig ser for seg.

       I Dok.nr.8:112 står det at forslagsstillerne mener at alle retildelingene bør foretas så snart som mulig. I « så snart som mulig » kan det ligge hensyn til tilgang på settefisk, hensyn til kostnader - andre hensyn enn det som ligger i vedtaket, punkt 1 under I, hvor det sies at samtlige konsesjoner blir lyst ut nå, og at alle skal tildeles dersom søknadsmassen tilsier det. Dette er en betydelig innstramming i forhold til det som ligger i Dok.nr.8-forslaget, og som etter min oppfatning ville ha vært innenfor rammen av de forskriftene som departementet har fastsatt. Jeg kunne på den bakgrunn tenke meg å høre hvordan forslagsstillerne definerer dette. Skal man helt se bort fra kostnadsnivået og kostnadsutviklingen? Skal man se bort fra at man kanskje får en prisøkning på settefisk som gjør at disse nye retildelingene ikke engang har en sjanse til å komme i posisjon for leveranse fordi man allerede i utgangspunktet har et handikap på grunn av høye etableringskostnader? Skal man se bort fra mangelen på tilgang på settefisk i det hele tatt, eller ligger det i forslaget også de fortolkningsmuligheter fra departementets side?

Leif Helge Kongshaug (V) : Først vil jeg få uttrykke noe forundring over flertallets opptreden i denne saken - og mest forundret er jeg over Arbeiderpartiet. Jeg registrerer da Arbeiderpartiets holdning i denne saken, og bringer den videre rundt i de ulike lokalsamfunn.

       Målet for nasjonale styresmakter må være å forvalte næringens interesser på en slik måte at det tjener næringen og lokalsamfunnene best mulig. Min og Venstres mening er at det er viktig med et balansert eierskap i næringen. Eierkonsentrasjoner og monopoldannelse er ingen ønsket utvikling, heller ikke i oppdrettsnæringen, og vi har flere uheldige eksempler på at kyniske lønnsomhetsvurderinger har ført til tap av arbeidsplasser og dramatikk i mange lokalsamfunn langs kysten.

       Vi har mange eksempler på at også små enheter i næringen har klart seg bra. Dette krever ofte samarbeid mellom næringsutøvere og andre i lokalsamfunnene. Vi har sett at nettopp gjennom et slikt samarbeid har arbeidsplasser blitt bevart og lokalsamfunn har fungert videre, for det kan også vises til mange eksempler der store konsentrasjoner og fjernt eierskap har ført til store tap av arbeidsplasser i lokalsamfunn.

       Når det gjelder de faktiske forholdene for denne næringen, f.eks tilgangen på settefisk og andre forhold som kan ha med antall konsesjoner å gjøre og når det er gunstig tidsmessig, syns jeg at det er vurderinger som det helt naturlig tilligger Fiskeridepartementet, fagdepartementet, å foreta.

       Men det verste i denne saken er det prinsipielle. Er det slik at Stortinget skal detaljstyre på områder som helt naturlig tilligger departementet, og ut fra faglige vurderinger tilpasse handlemåten best i forhold til den situasjonen som gjelder, og i forhold til andre ting som ofte er tidsbestemt? Etter min mening er dette mer uttrykk for en styringsiver fra nasjonalforsamlingens side som jeg ikke tror tjener næringen - det tjener heller ikke næringspolitikken generelt. Ellers tror jeg det må være et nedfelt prinsipp at det er fagdepartementet som må vurdere detaljene, og så er det Stortinget som må sette rammebetingelsene. Ut fra det slutter jeg meg til merknadene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.

Ivar Kristiansen (H) : Jeg syns debatten har tatt en litt forunderlig vending. Som sikkert også regjeringspartiene kjenner til, lå det i Dok.nr.8-forslaget ikke noen detaljert beskrivelse av utlysningsprosedyren. Det

       er bare å se på utkastet til forskrift fra departementet, der det pekes på at forslagsstillerne « mener at alle retildelinger bør foretas så snart som mulig. » Detaljrikdommen har vi ikke tatt med i det opprinnelige forslaget. Men det er på grunn av statsrådens « umusikalitet » at det har vært nødvendig for flertallet å gå opp i presisjonsnivå.

       Når statsråden sier at han er forundret over at Stortinget reagerer på at departementet har endret en forskrift som er i tråd med flertallets syn, må det jo være tillatt å stille spørsmålet: Er dette en arbeidsform som vi vil komme til å møte heretter, og som på mange måter vil ekskludere denne fra dag til dag-prosessen som man har i komiteen? Vil det for ettertiden være en akseptabel og normal arbeidsform fra Regjeringens side at en fem over tolv dukker opp med endringer hvor spillets regler i utgangspunktet forandres etter at vi har holdt på i lange tider og jobbet med en sak? Jeg syns statsråden kan gi et svar på dette.

       Det andre er det at jeg tror verken statsråden eller regjeringspartiene ennå helt har forstått alvoret. Man sier man slutter lojalt opp om flertallets ønsker, men man argumenterer fortsatt sterkt imot. Når komiteens leder stiller spørsmål om hva som er intensjonen, og tviler på flertallets intensjon og spør om flertallet ser bort fra de potensielle kostnader som vil dukke opp i denne forbindelse, og om flertallet ser bort fra mangel på settefisk, vil jeg vel si at slike spørsmål kun kan stilles av folk som har total mangel på tillit til aktørene - de tror ikke aktørene selv, de som eventuelt skal søke, har mer peiling på disse spørsmålene enn det regjeringspartiene har i denne saken. Jeg syns ærlig talt at det som både Apelthun Sæle og Enoksen har bidratt med hittil, ikke har vært med på å hjelpe en statsråd som har havnet i hardt vær.

Kjell Opseth (A) : Eg har jo stor forståing for at regjeringspartia forsvarer departementet og statsråden sine handlingar i denne saka. Noko anna ville vere nesten oppsiktsvekkjande, sjølv om vi har sett det også her i huset i den seinare tida.

       Men la meg berre få lov å slå fast at når innstillinga til Dok.nr.8-forslaget har fått ein noko annan ordlyd enn det forslaget hadde, er det på bakgrunn av den forskrifta som er fastsett og dei kommentarane som er gjevne til den, og mangelen på å vere observant for signala frå Stortinget, har ein funne behov for å vere meir konkret.

       La meg berre seie at når det gjeld å tildele samtlege 31 konsesjonar no, eller, som vi har sagt, å løyse dei ut, er ikkje det noko nytt. Det sa regjeringa Jagland sin fiskeriminister i fjor haust, så det kan ikkje kome som ei overrasking på nokon. Når vi no seier at det kan tildelast to eller fleire konsesjonar også til dei som er i næringa, har vi jo på den måten utvida departementet og statsråden sin handlefridom på bakgrunn av dei konsesjonssøknadene som kjem. Og eg kan ikkje skjøne at det er noko å skrike så veldig høgt over. Vi har berre sagt at vi vil ikkje ha den avgrensinga som går på at det kan tildelast ein konsesjon, og at det i spesielle høve kan tildelast to, og det er først og fremst til dei som er nye i næringa, slik som det går fram av kommentarane til forskrifta.

       Eg vel så langt å oppfatte statsråden slik at han no lojalt vil følgje opp det som Stortinget no vil vedta, og reknar dermed i og for seg denne diskusjonen for avslutta for denne gongen frå vår side. Skulle det derimot skje ting som tyder på noko anna i tida som kjem, får vi ta det opp når vi møtest til hausten.

Statsråd Peter Angelsen : La meg bare understreke at vi mente at de forskriftene vi sendte ut på høring, var helt i tråd med den praksis som var fulgt av tidligere arbeiderpartiregjering og det vekslende flertall som lå til grunn ved behandling av havbruksmeldingen. Det kan selvfølgelig være grunnlag for å stille spørsmål ved om begrensningen på fem løyver var noe nytt prinsipp i forhold til loven, og det var det uenighet om ved behandlingen av havbruksmeldingen. Det var ikke vår tanke å legge et nytt tak, en ny praksis, i forhold til loven, men det var av praktiske hensyn i forhold til utdelingen i den runden.

       Når det gjelder hvorvidt alle 25 konsesjoner i Finnmark skal utdeles, har det fra vår side vært sagt klart fra at det skulle retildeles 25 konsesjoner til Finnmark. Men man valgte å følge rådene fra fiskerisjefen og fiskeridirektøren om å ta det i to puljer av hensyn til det som jeg har vist til i mitt innlegg.

       Når det så gjelder næringen og hvorvidt departementet skal ta hensyn til den økonomiske eller praktiske situasjonen næringen er inne i, vil jeg vise til, slik spesielt representanten Kristiansen gjorde, at loven pålegger departementet det. I tillegg vil jeg vise til at næringen nå er inne i en situasjon hvor man på grunn av markedssituasjonen, for å unngå et kollaps i markedet og at næringen blir påført betydelig toll i forhold til EU, har inngått en avtale hvor departementet faktisk styrer produksjonen i næringen. Og det er etter ønske fra næringen, i et samarbeid med næringen. Så det er ikke slik at det er de såkalte frie krefters spill som hersker innenfor oppdrettsnæringen, og det har jeg heller aldri oppfattet har vært Stortingets ønske. Og det er heller ikke næringens ønske i dag, selv om enkelte aktører i næringen tidligere ønsket at det skulle være slik. Men vi har en situasjon som gjør at departementet er forpliktet til å ta veldig mange hensyn i forbindelse med de vedtak som vi gjør når det gjelder næringens rammebetingelser.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, sjå side 3780)