Sak nr. 9
Interpellasjon fra representanten Ansgar Gabrielsen til landbruksministeren:
« I Aftenposten 11. februar 1999 går det frem at Regjeringen ikke vil fremme forslag til endringer av konsesjonsgrensen som i dag er 5 dekar. Det kan ifølge oppslaget ta flere år før Regjeringen vil ta konkrete initiativ. Regjeringen vil heller ikke endre konsesjonslovens bestemmelser om statens rett til å tilsidesette frivillige private avtaler om kjøp og salg av landbrukseiendommer, og vil dermed beholde statens forkjøpsrett. Det har i den senere tid kommet helt konkrete innspill fra partier som utgjør et flertall i Stortinget som støtter Høyres forslag om å heve konsesjonsgrensen. Det kan også synes som om det i regjeringspartiene er en endret holdning til statens forkjøpsrett for landbrukseiendommer.
Vil Regjeringen inntil en endring av loven finner sted, praktisere en mer liberal tolking og som er mer i tråd med hva flertallet nå mener? »

TALERE:

       Ansgar Gabrielsen (H) : Stortinget vedtok våren 1974 en ny lov om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom. Loven regulerer og kontrollerer omsetning av all fast eiendom og er vel det sterkeste inngrep i privat eiendoms- og råderett som staten noensinne har iverksatt. Jeg vil kalle det hele for en anelse stalinistisk.

       Ved behandling av konsesjonssøknaden kan myndighetene fatte vedtak om bruk av statlig forkjøpsrett. Det betyr at privat inngåtte avtaler om kjøp av en eiendom suverent kan tilsidesettes av et offentlig organ. Selvfølgelig er det store protester mot denne statlige inngripen rundt om på norske bygder. Jeg føler at disse protestene er i ferd med å nå fram. Det er faktisk slik at 40 % av de inngåtte avtalene om kjøp og salg blir omgjort av de involverte, fordi det offentlige blander seg inn i saken med dette forkjøpsspøkelset. Tidligere var det faktisk ikke en gang slik at man kunne trekke tilbake et salg hvis man angret, og man måtte ofte sitte og se på at ens egen eiendom ble partert opp av det offentlige og delt ut til naboer som tilleggsjord. Avskaffelsen av den såkalte bordet fanger-paragrafen innebar at et av de mest ekstreme utslag av konsesjonsloven ble fjernet.

Ansgar Gabrielsen (H) : Jeg takker statsråden for tilsvaret.

       Det gir i hvert fall ikke de helt store perspektivene med hensyn til en radikal endring, men Gjønnes er heller ingen radikal mann. Jeg hadde i hvert fall trodd at utsagn fra regjeringspartiene og medlemmer av partiene som utgjør et flertall, kunne ha påvirket holdningen til statsråden, for jeg kan ikke fri meg for at jeg synes at statsråden skyver Stortinget litt foran seg når han sier at han bare vil foreta endringer ut fra det Stortinget måtte vedta. Det er helt åpenbart at holdningen til statsråden vil være helt avgjørende for statistikken for 1998, som han sa ennå ikke foreligger.

       Det er klart at statsrådens holdning her er helt avgjørende for hva som skjer, ikke bare for departementet. Hvis departementet hadde signalisert noe ut til fylkene og kommunene, kunne dette fått gjennomslag, og det kunne ha åpnet for en endring av praktiseringen inntil vi eventuelt fikk en endring av konsesjonsloven, som jeg forventer at vi får på bakgrunn av de signalene som andre har gitt.

       Det er vanskelig å si at konsesjonsloven totalt sett har vært en ubetinget suksess. Og når det gjelder dette med prisregulering, ser vi at det i enkelte fylker er opptil 15 - 20 % av all jord som nå eies av dødsbo. Dette er et signal om at man ikke ønsker å foreta disse avhendelsene, fordi prisen er altfor lav.

       Jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om i hvilken grad han synes denne konsesjonsloven har vært fortreffelig, og hva som eventuelt har vært så vellykket med den, og om ikke en endret holdning her kanskje kunne vitalisere bygdene i større grad enn det som synes å være tilfellet nå, med disse forkjøpssakene.

       Han nevnte dette prøveprosjektet. Det tror jeg kan være en fornuftig vei å gå, og det er det nok også allmenn oppslutning om her i Stortinget. Men det er viktig i et slikt prøveprosjekt å følge med på hvilken utvikling vi får når det gjelder dette med statens forkjøpsrett. For det er ikke nødvendigvis alltid slik at når kjennskap og vennskap er størst, så får vi de mest objektive avgjørelsene.

       Jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om hans generelle syn med hensyn til hvordan denne konsesjonsloven har vært et positivt element for utviklingen i bygdene.

Statsråd Kåre Gjønnes : Representanten Gabrielsen og statsråden har sannsynligvis hatt to forskjellige utgangspunkt for debatten, i og med at Høyre alltid har vært imot denne loven og mener at loven i dag er en tilnærmet « stalinistisk » lov.

       Fra statsrådens synspunkt har nettopp konsesjonsloven, slik som jeg oppfatter det og ser det, bidratt til at det fremdeles er et eierforhold i forhold til drift og eier som jeg ønsker at vi skal opprettholde. Samtidig har vi sett en utvikling der mange av dem som eier, ikke driver. En kan lure på hva dette vil føre til til slutt, når det gjelder på hvilken måte vi skal rekruttere til Bygde-Norge.

       Hvis vi ser for oss at vi skal fjerne konsesjonsloven - noe som statsråden ikke ser for seg, det kan jeg godt gi uttrykk for her og nå - bør det eventuelt være reguleringer helt i bunnen, uten at jeg ser for meg de helt dramatiske tall der heller. Dette vil jeg vurdere. Hvis vi skal slippe dette fritt, uten prisregulering, vil jeg, i hvert fall i utgangspunktet, gjøre meg noen refleksjoner om hvilken rekruttering vi da vil ha til Bygde-Norge, og så ut fra den generelle landbrukspolitikken som et flertall i Stortinget har fastsatt, om hvordan inntjeningsevnen i næringen skal være, og om hva prisen i markedet skal være for de eiendommene som skal være grunnlaget for å drive landbruk.

       Det må være riktig, slik som jeg har forsøkt å gi uttrykk for i mitt innlegg, å se dette i sammenheng og ikke plukke ut bitvis. Det tror jeg ville være særdeles uheldig. Det at mange i dag har eiendomsrett gjennom dødsbo, er uheldig. Det er også noe en må se på; på hvilken måte vi gjennom lovregulering kan hindre at en får den type utvikling. Det kan også styres, hvis vi ønsker det, i framtiden.

       Så til dette om at statsråden ikke er påvirkelig når det gjelder synspunkt som kommer fra Stortinget. Jo, statsråden lytter til det som kommer fra Stortinget. Men jeg tror at hvis Stortinget oppdager at en statsråd har en forvaltning som beveger seg bort fra det som er intensjonen med den lovgivning som er nedfelt gjennom vedtak i Stortinget, vil han ligge særdeles tynt an. Er det noe jeg har erfart, er det nettopp det at det er den type forvaltning, også utøvd av en statsråd, Stortinget er særdeles på vakt mot.

       Spørsmålet som interpellanten tar opp, er et spørsmål som så absolutt krever en bred vurdering, der det er mange forhold som må ses i sammenheng. Derfor er Arbeiderpartiet enig i at det er riktig å konkludere i forbindelse med den bebudede stortingsmeldingen om landbrukspolitikken som Regjeringen har sagt at den skal komme med. Men det er også veldig viktig at den kommer så snart som mulig, og jeg håper at den kommer til høsten. Hva som blir Arbeiderpartiets konklusjon, skal ikke jeg gå inn på, men det er klart at grensen vil bli høyere enn fem mål, som er grensen i dag. Men jeg tror ganske sikkert at grensen vil bli betydelig lavere enn 50 mål, som Høyre og Fremskrittspartiet har gått inn for. Uansett vil vi få en ny grense, det tror jeg interpellanten har rett i, men vi vil fortsatt ha eiendommer over denne grensen der man skal ha konsesjonsbehandling, der man skal ha markedsregulering, og der man skal kunne bruke f.eks produksjonsstøtte. Når det gjelder disse eiendommene, er jeg ganske sikker på at Arbeiderpartiet vil gå inn for at man fortsatt skal ha en ordning med forkjøpsrett. Men her vil konklusjonene komme om en tid. Derfor tror jeg det er helt rett å fastslå at inntil det skjer, må vi forholde oss til dagens lov og dagens praksis, og fra min side finner jeg ingen grunn til å gjøre noe annet enn å gi statsråden full støtte i den konklusjonen han har trukket i dag.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Det politiske flertall i Norge har et uttrykt ønske om å høyne grensen for konsesjonsplikt ved omsetning av gårdsbruk. Det kom senest til uttrykk i foregående innlegg, da Arbeiderpartiets landbrukspolitiske talsmann nevnte dette. Men Regjeringen har hele tiden vært en bremsekloss, det må vi kunne konstatere, og den bruker, slik jeg ser det, samme taktikk i spørsmålet om å heve konsesjonsgrensene som i mange andre landbrukspolitiske spørsmål, nemlig å vise til at det arbeides med stortingsmeldingen om landbrukspolitikken, som varsles sent på høsten. Det betyr i realiteten at det kanskje tar to-tre år å få fram en odelstingsproposisjon om konsesjonsgrenser.

       Fremskrittspartiet er veldig utålmodig i denne saken, og det er mange med oss som ønsker å starte en liberaliseringsprosess tidligere. Men det er det altså ikke et politisk flertall for, fordi Arbeiderpartiet ikke ønsker å forsere dette. De sier tydelig nå at fremleggelsen av landbruksmeldingen er et egnet tidspunkt til å debattere og diskutere og legge føringer framover, men Fremskrittspartiet kommer til å jobbe aktivt for en forsering, fordi vi ikke ønsker rolig å se på at hundrevis av småbruk omkring i landet skal stå tomme og råtne på rot på grunn av alle ufornuftige reguleringer.

       Fremskrittspartiet har kontinuerlig og gjennom mange år fremmet forslag om å fjerne de fleste restriksjoner lagt på omsetning av jord- og skogbrukseiendommer, inkludert nåværende bestemmelser vedrørende bo- og driveplikt. Den 25 år gamle konsesjonsloven må oppheves, slik at lav pris og forgubbing i eierskapet kan avløses av høyere priser, mer effektiv ressursbruk og flere bosatte på landet, mener vi. Det burde faktisk være en selvfølge at kjøper og selger selv må få bestemme prisen ved omsetning av landbrukseiendommer, til det trengs intet prisforstanderskap som omstøter individets frie valg. En slik trellbinding av selvstendige enkeltmennesker er ikke bare moralsk forkastelig, men også et brudd med de mange intensjoner et moderne demokrati er tuftet på. Fremskrittspartiet finner ingen fornuft i å videreføre lov om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom. Over hele landet fins i dag gjennomarbeidede reguleringsplaner som gir samfunnet tilnærmet full kontroll med disponeringen av grunnarealene. Det offentlige har gjennom annet lovverk hjemmel til å gripe inn når sterke samfunnsmessige hensyn tilsier det.

       Min taletid er ute, og jeg tar da opp Fremskrittspartiets forslag, som er omdelt på representantenes plasser.

       I avisa Nationen den 15. februar hadde representanten Gabrielsen ein kronikk der han syner eit sterkt engasjement i forhold til konsesjonsloven, forkjøpsretten og det byråkratiet som handhevar dette lovverket. I denne artikkelen seier Gabrielsen seg lei for at byråkratiet følgjer loven i slike saker. Han seier m.a. at « nidkjærheten overfor lovens bokstav » er for stor. Etter mitt syn vil ei slik haldning føra gale av stad.

       Det vi kan vera einige om, er at saker som gjeld landbrukseigedom, er følsame og utløyser eit sterkt engasjement hos dei det gjeld. Dette er naturleg, og dei fleste som er oppe i ein slik situasjon, vil vera sterkt kjenslemessig involverte.

       Når det konkret gjeld 5-dekarregelen, vert det rikeleg høve til å koma tilbake den når landsbruksmeldinga skal handsamast. Eit forhold eg har merka meg, er at når framståande norske politikarar, gjerne tidlegare statsministrar, vert spurde om kva som er viktig i politikken i framtida, er svaret ofte dette: å taka vare på den dyrka jorda. Jordvernet er eit svært viktig tema. Eg er einig i dette. Dersom det å utvida konsesjonsgrensa utover 5 dekar vil føra til eit svekt jordvern, er eg for min del skeptisk. Eg ser ein del praktiske fordelar ved å utvida grensa, men iallfall ikkje til 50 dekar, slik det ligg føre forslag om her i dag.

       Alt dette får vi høve til å drøfta i si fulle breidd når landbruksmeldinga kjem til handsaming.

Ivar Kristiansen (H) : Det er et viktig tema som tas opp i dagens interpellasjon, og jeg synes ærlig talt at statsråden har en svært passiv tilnærming til det som er hele problematikken i saken. Samtidig må jeg få lov til å gi uttrykk for en viss tilfredshet med at arbeiderpartitoget denne gang er i positiv bevegelse - og det er bare å håpe at man etter hvert går inn for landing i en konklusjon. Svært mange - ikke minst folk på landsbygda, men også folk i byene som har et blikk ut mot landsbygda - vil være interessert i å se hvor Arbeiderpartiet vil lande.

       Jeg registrerer at statsråden ikke bruker et eneste landbrukspolitisk argument, ikke et eneste produksjonspolitisk argument og heller ikke et eneste distriktspolitisk argument. Vi snakker om en næring som, når vi snakker om produksjonsverdi, faktisk ikke utgjør mer enn ca 25 % av de totale kostnader, en næring som har direkte og indirekte statlig støtte i form av overføringer på rundt 20 milliarder kr.

       Det man bidrar til, er faktisk å hindre en reell prisfastsetting. Man bidrar til å hindre en positiv tilstrømming av kapital som kunne ha kommet inn i næringen, og man bidrar med åpne øyne til å svekke rekrutteringen til landbruksnæringen.

       Høyres tilnærming her er at det er sunt og positivt at flest mulig gis anledning til å eie fast eiendom. Vi har tro på at dette er bedre ressursutnytting, og faktisk også bedre økonomi. Og det er ikke slik som enkelte prøver å si, med brodd mot Høyre, at dette handler mer om jordvern, for der er vi minst like gode som alle andre partier i denne sal.

       Jeg tror det er viktig at Regjeringen nå må se at det blir færre og færre folk i Distrikts-Norge, bl.a på grunn av det landbrukspolitiske regelverk, hvor man velger å gå sakte. Det blir færre å selge melk og brød til, og vi ser også at det blir færre som fyller opp klasserommene rundt omkring.

       Høyres bidrag i dette spørsmålet, som interpellanten har vært inne på, er bl.a å heve konsesjonsgrensene, og så kan man etterpå se på hvor man skal sette taket - det ville faktisk bidra til at nærmest titusener kunne flytte fra byene til landsbygda. Det er det som ville være det positive bidrag - men man behøver dessverre ikke etterspørre mer dokumentasjon for å se at kurvene går den stikk motsatte vei. Med en åpen og konstruktiv holdning i disse spørsmålene - en holdning som ikke er anti-landbrukspolitisk - kan man gjøre et distriktspolitisk løft, som Høyre nå virkelig ønsker å slå et slag for.

Jan M. Vevatne (V) : Interpellanten fokuserer på konsesjonsgrensene og vil heve dem. Grensene er ikke, og bør heller ikke være, hovedsaken i denne debatten. Hovedpoenget er konsesjonsloven og eventuelle endringer av den.

       Jord er ikke noe en eier, men forvalter - ikke bare i respekt for tidligere generasjoners arbeid og kamp for føda, men også i respekt for kommende generasjoner. Ansvaret for å forvalte jord er et viktig element i vårt felles mål om en bærekraftig utvikling. Det er av overordnet betydning at jorda - bruket - skal drives og holdes i hevd. Derfor må ikke kjøp og salg av landbrukseiendommer bli som enhver annen handel. Man betaler ikke for å eie, men for å forvalte.

       Det Venstre og jeg er mer opptatt av, er statens forkjøpsrett, som i for mange tilfeller hindrer gjerne unge mennesker i å få kjøpe et småbruk som de ønsker å bo på og drive ved siden av annet arbeid. Forkjøpsretten kan likevel være nødvendig enkelte ganger, f.eks når naturlig arrondering bør skje bl.a for å gjøre nabobruk drivverdige.

       Med de endringer vi har hatt i landbruket de senere år, er avfolking, nedleggelse av skoler og andre serviceinstitusjoner en trussel mot landbruksnæringen og bosettingsmønsteret vårt. Derfor bør en forvalte statens forkjøpsrett langt mer liberalt enn i dag, slik at flere kan få etablere seg med familie på småbruk som de vil drive. Det er viktig for landbruket på sikt og for bosettingen i distriktene at en ser mer på hvordan forvaltningen av de konsesjonspliktige brukene skjer, enn på konsesjonsgrensene, som interpellanten er opptatt av. Jordvernet og driveplikten er det viktige, ikke arealstørrelse og pris. Venstre ser fram til behandlingen av den bebudede stortingsmeldingen som kanskje kommer allerede til høsten.

Karin Andersen (SV) : I utgangspunktet er jeg enig med Venstres taler i at det å eie og forvalte jord faktisk er noe annet enn å eie en annen form for eiendom. Det må være utgangspunktet. Spesielt hvis en vil endre reglene, må en ha klart for seg hvilken begrunnelse man har for å ville endre dem - og jeg antar at Høyre har en noe annen begrunnelse og litt andre mål enn det SV har.

       Hvis høyere priser og flere fritidseiendommer er den måten man ønsker å skaffe kapital inn i landbruket på, er ikke SV enig i at det bør være hovedmålsettingen for endring av reglene. Men det er viktig å se på reglene, slik at en ikke hindrer bosetting. Det finnes faktisk en viss bosettingslyst blant en del ungdom som nå kan bli hindret av bl.a odelslovens, kanskje mer enn av konsesjonslovens, bestemmelser. Det er et vanskelig tema, fordi odelsloven bl.a inneholder bestemmelser som går på at også jenter har odelsrett. Og det er de som frykter at hvis man gjør noe med dette, så kan man rokke ved den. Det er jo et viktig hensyn å ta.

       Når det gjelder statens forkjøpsrett, mener jeg at hvis noen vil kjøpe, bosette seg og drive, syns jeg staten skal holde fingrene av fatet. Men målsettingen må altså være å beholde sjølstendige enheter, og at man faktisk skal bo og drive.

       Hvis man har en konsesjonsgrense ved f.eks. 5 dekar, så vil det bli liggende brakk svært mye matjord som gjennom andre bestemmelser kunne vært forpaktet bort eller brukt som tilleggsjord hos andre brukere som trenger det, så det er en svært dårlig løsning. Det er også viktig at det er rom for lokalt skjønn når det gjelder disse spørsmålene, men det er viktig at man knytter boplikt til det godet det er å eie eller å kjøpe en landbrukseiendom.

       Kommunal forkjøpsrett eller i hvert fall en mulighet for kommunene til å bruke forkjøpsretten, som skal diskuteres seinere i dag, er vi veldig positive til. Vi ønsker imidlertid at også en slik forkjøpsrett må ha som hovedmål at man sikrer sjølstendige enheter.

       Vi vil i likhet med de andre partiene komme tilbake til dette når stortingsmeldingen skal behandles. Jeg ser at det er noen som er utålmodige i forhold til dette, men vi mener at dette spørsmålet er altfor omfattende til at man med et enkelt forslag i en interpellasjonsdebatt kan gjøre en dramatisk endring.

       Når Venstres representant og SVs representant i fellesskap sier at jord ikke er noe en eier, men noe en forvalter, er det nokså oppsiktsvekkende. Hvilke tanker og definisjoner man legger i det å forvalte hvis man ikke ser at det er helt uløselig knyttet til den private eiendomsrett, er nesten umulig for meg å forstå. All erfaring viser jo at forvaltning uten at det er knyttet til eiendomsretten, er en dårlig forvaltning. Det er en forvaltning som fører til uønskede resultater. Det er en forvaltning som man har prøvd i både stor og liten målestokk rundt om i verden. Privat eiendomsrett og forvaltning er uløselig knyttet sammen, og det må ikke forsøkes fremstilt på noen annen måte.

       Staten bør holde fingrene av fatet hvis folk vil bosette seg og drive, sa Karin Andersen fra SV, og mante frem spøkelset om brakklagt jord. Brakklegging av jord, altså det å ikke holde jorden i hevd, er et forhold som er regulert av jordloven, og har ingen ting med denne saken å gjøre. Hvis det er noen som lar jorda ligge brakk, så er det etter min oppfatning helt uhørt. Jord som er i hevd, skal brukes, men ikke nødvendigvis gjennom tvang fra andre.

       Jeg har ved denne anledning lyst til å minne om det syn som Høyre har når det gjelder jord. Det er uttrykt aller best av Høyres tidligere leder, som sa at dyrket jord er hellig jord. Så stor vekt legger vi i Høyre på å holde jordvernet i hevd. Det er vi nødt til å ta vare på.

       Men det som er viktigere, slik vi ser det, er at hvis vi bruker øynene ute på landsbygda i dag, ser vi at det er mange eiendommer hvor bygningsmassen ikke holdes ved like, særlig på små bruk og særlig i utmark. Så hvis man kunne få folk som er villige til å bosette seg på tidligere bruk - som nå er blitt så små at de ikke lenger er drivverdige - til å bruke dem som bolig, folk som er villige til å holde bygningsmassen ved like og ta vare på kulturlandskapet gjennom pleie både av bygningsmasse og av jord, da er vi kommet et langt stykke på vei.

       Jeg håper dette blir tatt opp i den nye meldingen som statsråden har meldt, og som vi får ganske snart. Da vil vi få noen perspektiver på dette, ikke bare hindringer og restriksjoner for enkeltmennesker.

Ansgar Gabrielsen (H) : En liten avslutningsmerknad: Det som var spørsmålet mitt, var altså om Regjeringen inntil en eventuell lovendring kommer, vil praktisere loven på en mer liberal måte og mer i tråd med det som et flertall faktisk kan synes å mene. Det har vi fått svar på. Regjeringen ønsker ikke å foreta noen endringer i praktiseringen av statens forkjøpsrett og det som har med hele dette sakskomplekset å gjøre, før man har gått igjennom dette på en såkalt grundig måte i en landbruksmelding som jeg håper kommer til høsten, og som jeg håper statsråden kan bekrefte at ikke blir utsatt.

       Jeg må virkelig si at jeg har liten tro på denne « med tvang skal bygda befolkes »-holdningen. Hvis det er noe vi ikke trenger på bygdene, er det etter mitt skjønn nettopp dette.

       Når det gjelder konsesjonslovene og alt i den forbindelse, er det en annen side ved dette som kanskje har vært lite berørt, men som jeg håper blir utredet i denne landbruksmeldingen, for det svirrer mange tall i luften om hva dette koster samfunnet lokalt i alle landets kommuner, hva det koster regionalt i alle fylkesmannsembetene, og hva det koster sentralt å ha dette byråkratiet rundt det som har med konsesjonslovene å gjøre.

       Representanten Aukan henviste til en kronikk jeg hadde i en avis der jeg påpekte byråkratiets nidkjærhet for lovens bokstav. Han tok ikke med resten av setningen, men der stod det at jeg skulle ønske at byråkrater generelt hadde et tilsvarende engasjement til fordel for borgerne. For her er det virkelig mye sand i maskineriet i forhold til frivillige avtaler. Og som jeg sa i innlegget mitt: I 40 % av de inngåtte avtalene om kjøp og salg hvor det blir snakk om offentlig forkjøp, blir faktisk partene enige om å sette en strek over det hele. Men jeg registrerer altså at statsråden ikke er villig til å gjøre endringer. Det skyldes at han ikke er interessert i en annen politikk på dette området - det må jo leses slik - og at han vil bruke det som er lovens ramme på dette området. Jeg hadde virkelig håpet at vi i hvert fall skulle fått en pekepinn om at det var lys i tunnelen for bygdene hva gjelder en større grad av frivillig kjøp og salg av private eiendommer. Men kanskje statsråden i sin avslutningsrunde kunne bekrefte eller avkrefte om landbruksmeldingen virkelig kommer til høsten.

Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg registrerer at enkelte representanter i dag har sagt at en ikke bør vente på Stortingets behandling. For meg er det naturlig å kunne håndtere dette på den måten som jeg har gitt uttrykk for i mitt første innlegg.

       Jeg må også nesten si at det uttrykket som representanten Hernæs brukte her i dag, er oppsiktsvekkende - at Høyres syn er at « dyrket jord er hellig jord ». Jeg har bare lyst til å minne om at da bør praksisen bli deretter i relasjon til et Dok.nr.8-forslag om bruk av 650 dekar dyrket mark i Stavanger-området til annet formål. Det er litt viktig at en lar prinsippene av og til bli tydelige gjennom de vedtakene som en også gjemmer på i forhold til Stortinget.

       Så må jeg få gi uttrykk for at jeg ikke har sagt at jeg ikke vil endre, men jeg har sagt at jeg vil se dette i sammenheng. Og hvis noen tror at f.eks forkjøpsrettsinstituttet er det som har avfolket bygdene, er det helt feil. Det var 83 saker i 1997. Av dem var det halvparten som - kan en si - angret seg, så det ble da igjen ca halvparten av 83. Hvis en tror at det er det som har sørget for avfolking av Bygde-Norge, så er det feil. Men det som jeg vil spørre om, er om dette er viktig for å oppnå andre biter av det som er landbrukspolitiske mål, bl.a at en skal ha driftsenheter som gir avkastning, som gir fortjeneste, som jeg også har hatt inntrykk av har vært en del av stortingsflertallets målsetting i landbrukspolitikken, og vurdere de endringer som kommer opp, mot de andre mål som også Stortinget har satt, om dette nå går sammen.

       Så vil jeg bare avslutte med å si at jeg har den politiske holdning at det å eie forplikter. Hvis en går til Aust-Agder fylke, som er nokså nær stedet der interpellanten kommer fra, er det klart at det er et problem at det faktisk er slik at omkring halvparten av jorda i dag drives av andre enn dem som eier den. Og hvis en synes at det er dette eiermønsteret som er det fordelaktige også i framtiden, er jeg ikke sikker på at forvaltningslysten er stor i forhold til dem som også har ansvaret ved å eie.

       Omkring disse momenter vil jeg også komme til å foreta avveininger når jeg skal fremme denne meldingen i relasjon til - kan jeg si - landbrukspolitiske virkemidler og hva en har mulighet for å få gjennomslag for her i Stortinget også når det gjelder å la landbruket være en levedyktig næring i framtiden.

Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten omme.

       (Votering, se side 2269)