Gi meg Knut Bjørnsen!
– «Og rute nummer tre viser ordet of», Ivar Dyrhaug hviner.
Tydelig spent tripper han over parketten. De to nyeksaminerte
teaterstudentene på det røde laget hvisker ivrig med pianisten.
Det kan ikke være noe annet en «I´m dreamin of a white christmas».
Publikum tror ikke det de ser. Det røde laget synger og
susser. Bare kulturministerens versjon av «La det svinge»
har vært et surere innslag på Rikskringkastningen. Lubne
Klara fra Raufoss fryder seg så det dugger på de tjukke
brilleglassene. Det blå laget føler at de har falt ut av
det gode selskap og løper uoppfordret opp på scenen og danser
og tuller. Ivar knepper opp den øverste knappen i skjorten.
Snart går slipset på hodet. Bare det livredde, pubertale
barnebarnets jerngrep hindrer brunstige Klara fra å bykse
over parketten og opp på Ivar så åreknutene spraker. Det
er anarki. Hele Marienlyst er et inferno av sang og fryd.
Disse bildene ligger fortsatt på netthinnen etter fredagskvelden
med NRK og skallebank for en liten stund siden. Men jeg
har også andre bilder: Det er dorgende stille i stua og
på tv- ruta. Jeg sitter i Mini Jackobsen- pysjen med to
små hender rundt et krus med kakao. Knut Bjørnsen, og hele
Norge med han, har to spente øyne rettet mot mannen i boksen.
Hobbybiolog Reiner Bark fra Namsos grubler nervøst og sutter
på den strie barten. Hva kjennetegner parringsritualene
til den sibirske brunbjørnsbinna? Stoppeklokka går, og Knut
må snart ha et svar. Det er helt stille. På fremste rad
sitter en trykkoker med tjukke brilleglass. Det er Klara
fra Raufoss. Hun sitter livløs, til tross for en puls som
helt klart ikke er bra for en med hjerte og helse som henne.
Hele Norge venter på Namsos’ store sønn. Kollektivtrafikken
i Oslo står, akuttmottaket på Haukeland er midlertidig stengt.
Jeg skjelver så kakaoen bruser. Jeg husker at jeg spurte
meg selv, der jeg lå i sofaen, om det bare var meg som på
dager som denne savner Knut. Kanskje det egentlig bare er
Valgjerd og mannen som virkelig fryder seg med sellerirot,
yoghurtdipp og Ivar Dyrhaug på fredagskveldene. Så Bernander
– et lite tips i vanskelige NRK- tider. Bli kvitt denne
frådende fryden og gi meg stoppeklokke og en jernhard Knut
Bjørnsen. Takk!
02.10.02
