Stum samtale
Tango. En tulledans der man bestemt tramper
over gulvet kinn mot kinn og med armene rett ut, før man
snur, ser på hverandre og rister på hodet. Tango for to
og Gunnar på Mo, liksom. Så feil kan man ta. I fire dager
var Bergen helt tango.
 |
Det er tangofestival og fredag på Garage.
En mann og en kvinne glir over dansegulvet. Fotarbeidet
er forbilledlig. Han har hvit dress og svart tversoversløyfe,
blankpussede sko og det lille han har igjen av hår er
blankt og tilbakestrøket. Hun har svart kjole med glinsende
perler, skoene har høye heler, smilet matcher dressen
hans. De vakler ikke. Ikke ett sekund. Dette har de gjort
før. De smyger seg rundt, de følger hverandre, de har
danset tango siden de var tolv. Ryktene sier at Facundo
og Kely Posadas hjemme i Argentina har en haug med barn
og barnebarn. Denne kvelden er Garage stedet der menn
er menn og kvinner er kvinner. Gjennomsnittsalderen er
ikke det den pleier å være, heller ikke den dominerende
klesstilen. Dress og kjole er normen på tangokonsert med
Juan Carlos Cacérès. Mannen som tar tak i tangoens røtter
og henter inspirasjon fra tangoens opprinnelse. Det er
rølpete, det er vakkert. En tango kan være både svart,
skitten, vill og gal.
Når det sier klikk
– Når jeg er lei meg kan jeg bevisst hente fram tangofølelsen,
sier Lin-Christin Berentzen. For henne er tango kunst,
en ekspressiv og visuell uttrykksform, en utømmelig kilde
til energi og styrke. I tangoen legger hun fra seg hverdagen
og henter seg inn igjen.
– Da pc’en skar seg og bøkene truet med å spise meg opp
var tangoen en viktig motivasjonsfaktor for å klare å
komme meg gjennom hovedfaget i kunsthistorie, sier hun,
og forklarer hva tango egentlig dreier seg om.
– Tangoen er uforutsigbar. Du vet ingenting om neste skritt.
Du må være hundre prosent til stede, for tango skjer i
øyeblikket. Det handler om å dele dette øyeblikket med
den man danser med. Man må ville den andre vel og vise
respekt. Det er fantastisk når det sier klikk med en partner,
og ikke fullt så behagelig når det ikke gjør det. Å finne
noen man klaffer med i dansen er spesielt. Du blir ikke
nødvendigvis forelsket, men følelsen kan til tider minne
om forelskelse, så kortene kan være lette å blande i begynnelsen,
forteller Lin-Christin.
Non-verbal sko-tango
Fredag i Logen og tangoball. Regel nummer én: Pynt deg
alt det klesskap og tøy kan holde. Høyhelte sko er yes-yes.
Rosa t-skjorte med morsomt trykk er no-no. Joggesko også.
Jeg visste ikke at vi skulle på ball. Følelsen av å være
på feil sted med feil klær var lammende. Å være så langt
fra tangopyntet som det går an var ikke gøy. Det sosiale
presset føltes enormt. Jeg satt med kåpa på hele kvelden.
Skoene er viktige i tango. Proffene skrider rundt på ni
centimeter høye heler. En av dem er Fabricia Henriques
(28), en portugisisk skjønnhet som ganske sikkert ikke
vet hvordan det føles å være veggpryd. Hun kunne tatt
ti kroner for hver dans og blitt millionær denne kvelden.
– Norske jenter er pene, men de portugisiske kler seg
annerledes, litt mer som kvinner liksom, sier en mann
som ville forbli ukjent.
– Tango bringer mennesker sammen, sier Fabricia. Hun danser
som om hun ikke har gjort annet, men det er bare tre år
siden hun så en film om tango som fikk henne til å begynne.
Vanligvis jobber hun som advokat hjemme i Portugal.
– I work for the bad guys. That’s where the money is,
sier hun. Om mennene som danset med henne på tangoballet
vet at hun er advokat, er tvilsomt. Man snakker nemlig
ikke sammen når man danser. Ikke verbalt i allefall. Bare
med kroppen. Ifølge Fabricia er norske menn flinkere til
dette enn de portugisiske.
– Norske menn har overrasket meg positivt, sier hun. Tango
er kjole. Tango er dress. Tango er høye heler og roser
i håret. Tango gjør menneskene pene.
NRK Alltid Tango?
Lørdag i en fullsatt Grieghall. Uroppsetning av tangoshowet
«Cabulero». To par danser på scenen. De sparker elegant
fram og tilbake og mellom beina på hverandre. Dette er
ingenting for nybegynnere, da kunne det lett gått galt.
De danser til tonene fra Radio Cabulera, en tangoradiokanal
som sliter med tangoorkestret sitt. Når programlederen
snur ryggen til begynner musikerne å skyte på hverandre
med fiolinene, de fekter med buene som sverd, de spiller
tennis med fiolinene som racket og imaginær ørevoks som
ball. Tango dette også, altså. Sangerinnen har røde baller
hengende fra ørene. Hun er litt lunefull og nekter å synge
med orkesteret. Det blir intriger mellom de to tangoparene.
Men alt går bra til slutt. Tango er dramatikk og lidenskap,
følelser og sånt. Tango er morsomt.
Om å nå tango-nirvana
Søndag på Sardinen, kulturhuset USF. Mennesker med ulik
tangoerfaring, i alle aldre og fasonger beveger seg rundt
på golvet mot klokka. Slik unngår de å krasje når de med
lukkede øyne hengir seg til de bløte tangotoner. Tango-dj’en
kaller seg selv en moderat bohem som har alkoholen, kokainen
og kjærlighetslivet under kontroll. Han eier noen cd’er,
men han spiller dem ikke. Fire tusen tangoer har han oversikt
over, sirlig innspilt på kassetter; hvor mange kassetter
vet han ikke. Det ene båndet har viklet seg inn i båndspilleren.
Trente fingre fikser fadesen. Det grå håret er gredd bakover,
dressen er nesten like gammel som mannen, slipset er fargerikt
og vesten blank. Opp fra brystlommen stikker det et rødt
lommetørkle. Félix Picherna (68) har stil. Ingen tvil
om det. Du trenger ikke være ung, slank og vakker for
å drive med tango. Tango er et livslangt ekteskap. De
som begynner med tango klarer nemlig ikke å slutte.
– Du vil bare fortsette etter at du har fått det ultimate
dansekicket. Man kommer inn i en rytme der man ikke lenger
vet hvem som fører og hvem som følger. Du har nådd tangoens
nirvana. Lin-Christins øyne har fått tangoglansen.
– Vi må bare ha mer og mer. Vi har fått det store tangokicket
og vil oppleve det igjen. Og igjen.
