Rotvekster som fôr - varighet og omfang

Aud Åse Reitan

Nepe som menneskeføde er kjent helt fra middelalderen. Det hevdes at matnepa var det mest viktige c - vitamintilskuddet i det norske kostholdet frem til poteten ble vanlig på 1800-tallet.

Fra Flora Danica 1648. I følge Gudmund Balvoll var det denne typen som liknet mest på norsk nepe.

Etter at poteten fikk sitt endelige gjennombrudd, gikk dyrkningen av nepe sterkt tilbake, særlig i Sør- Norge. Landsortene forsvant, unntatt målselvnepa,som har overlevd opp til vår tid. Kålrota ble først dyrket frem som en tilfeldig artskrysning i Tyskland i 1620 og introdusert i Norge trolig så sent som på 1800-tallet. (Balvoll udartert).

Nepe beregnet for dyrefôr, og med sorter utviklet for det formålet, kom fra England på 1800-tallet. (Hirsch 1909). Utover 1900- tallet ble kålrot dyrket både til fôr og mat helt opp til Trøndelagsfylkene. Etter 2. v. krig ble fôrsukkerbeten i noen grad tatt i bruk. Den trenger lang vekstsesong og har bare vært aktuell rundt Oslofjorden. (Skøien 1997)

I følge Lantbruket i Norden 1875-1975 var det i Norge så sent som i 1880-årene kun foregangsmenn som dyrket rotfrukter til for. Det var først etter 1900 at denne typen fôr fikk noen betydning i dyreholdet.

Rotvekster som fôr - varighet og omfang

Jordbruksarealet som ble benyttet til turnips og kålrot økte relativt raskt, fra ca 19000 dekar ved århundreskiftet til ca 80000 dekar i 1907. Ifølge historisk statistikk var 1939 det året det var størst avsatt areal til rotfrukter, hele 213000 dekar - en tidobling fra århundreskiftet. Etter 2.verdenskrig skrumpet arealet inn. I 1991 var det tilbake på samme nivå som i 1900 – ca 19000 dekar. Målt i produksjon fulgte avkastningen det samme mønstret. I 1939 ble på det meste produsert 761 tusen tonn rotfrukter. Selv om avkastningen pr dekar i perioden økte- var reduksjonen av areal såpass stort at produksjonen gikk sterkt tilbake. (SSB Tabell 14.8, og 14.7)

Mainepe, matnepe- snart en delikatesse? Foto: Even Bratberg

Nepa ble kalt ”det vassrike kraftfôret”. Den kunne dyrkes over hele landet, var svært lønnsom og ga det dobbelte i fôrenheter i forhold til eng (Hirsch 1909) I 1939 var det omregnet i fôrenheter ca 10% av fôret til storfe nepe i fjøskontrollen. (Landbruksdirektørens årsmelding 1939). Høydepunktet i produksjonen faller over ens med den tiden hvor skiftebruket var mest utbredt. Her gikk nepa i omløp mellom korn, potet, og ulike grasvekster som kløver, timotei. Den mangeartede produksjonen er karakteristisk for skiftebruket. Fôret var i stor grad produsert på egen gård. Som ”heimavla” kraftfôr var kunepa uovertruffen.


Etter 2. verdenskrig ble jordbruket radikalt lagt om og innslaget av innkjøpt kraftfôr akselrerte. Samtidig kom andre saftige fôrtyper inn, som luta halm, melasse og ensilert gras.



Oppdatert: 09.08.06
Utskriftsvennlig versjon : Arkiv : Tips en venn