Skriv ut Sideoversikt |  


Avdelingar og fagmiljø
- Kulturfag
- Mediefag
- Humanistiske fag
og lærarutdanning
- Samfunnsfag og
historie

Biblioteket
Internasjonalisering
Studentsamskipnaden
Ivar Aasen-instituttet
Nynorsksenteret


Om Høgskulen / Samfunnsfag og historie / Forvrett1 (Blank) / Eksamensoppg-H01 /

Untitled Document

Untitled Document Døme H'01


Begge oppgaver skal besvares

Oppgave 1
Fra rettskildelæren (juridisk metode):

Gjør greie for innskrenkende, utvidende, analogisk og antitetisk lovtolkning. Fremstillingen skal omfatte minst ett eksempel på hver tolkningsmåte.

Oppgave 2
Oppgave 2 har 4 spørsmål. Alle spørsmål skal besvares.

I Lillevik kommune var det bygget et større helsetun. Det besto av en administrasjonsbygning og en rekke små boenheter spredt ut over et stort område hvor personer med ulike funksjonshemminger (av både fysisk og psykisk art) bodde og fikk nødvendig pleie. Anlegget lå i naturskjønne omgivelser, og helsetunet hadde i ulike helsefaglige sammenhenger fått svært rosende omtale. Særlig ble det fremhevet den gode bemanningen, med mange ansatte i forhold til antall beboere.

Det store antall ansatte gjorde at de av beboerne som ikke var sengeliggende, kunne bevege seg stort sett fritt både innenfor og utenfor området. Mange hadde behov for tilsyn når de beveget seg ut – særlig når de gikk utenfor området. Men som regel var det alltid noen ansatte som kunne følge beboerne når de ville ut på tur. Dette hadde stor og positiv innvirkning på trivselen til beboerne.

I løpet av høsten 2000 fikk Lillevik kommune økonomiske vansker, og alle kommunale sektorer måtte tåle store nedskjæringer i budsjettene. På helsetunet ble bemanningen redusert til et minimum, og det skjedde store endringer i driften av helsetunet, både på dagtid og om natten.

Som følge av bemanningsreduksjonen, fikk beboerne mindre anledning til å gå på tur i området. Men for at beboerne ikke skulle bli sittende alt for mye inne av den grunn, ble det besluttet at hver beboer som beveget seg utenfor sin boenhet skulle bære et lite elektronisk armbånd. Det ble også lagt ut "sensorer" på området som reagerte på armbåndene og varslet betjeningen når en beboer var utenfor området. Noen av beboerne likte ikke ordningen, og lot være å gå ut, mens andre syntes de kunne bevege seg friere enn før. Selv i tiden med god bemanning, hendte det at de måtte vente på at noen ansatte kunne følge dem. Men med den nye ordningen slapp de det, og kunne gå tur når de ville.

Kommunestyret i Lillevik vedtok nærmere generelle regler om hvem som skulle ha armbåndene, og når det skulle settes på og tas av m.m.

En av beboerne, som hadde avlagt eksamen i Forvaltningsrett på Internett ved Høyskolen i Volda, brakte saken inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Han hevdet i klagen at ut fra legalitetsprinsippet måtte påsettingen av armbånd ha hjemmel i lov. Videre hevdet han at reglene som ble vedtatt av formannskapet var en forskrift, og siden en ikke hadde fulgt forvaltingsloven § 37, 2. ledd om innhenting av uttalelse før vedtaket ble truffet, var reglene ugyldige. Det ble i klagen pekt på at beboerne hadde sitt eget tillitsmannsapparat og det fantes nasjonale interesseforeninger - også med lokallag i Lillevik - for de fleste av de helseplagene som beboerne hadde, og ingen av dem var bedt om å uttale seg.

Ombudsmannen la klagen frem for kommunen til uttalelse. I svarbrevet til ombudsmannen hevdet kommunen at legalitetsprinsippet ikke medførte at påsetting av armbåndene krevde hjemmel i lov, og at reglene som formannskapet vedtok, ikke var en forskrift. Kommunen var enig i at forvaltingsloven § 37, 2. ledd ikke var fulgt, men det hadde ingen betydning fordi reglene var ikke en forskrift. Dessuten hevdet kommunen at hvis reglene var en forskrift, var de ikke ugyldige selv om forvaltningsloven § 37, 2. ledd ikke var fulgt.

Spørsmål 1:

Drøft og ta stilling til om plikten til å gå med et slikt elektronisk armbånd må være hjemlet i lov.

Spørsmålet om det alt foreligger en hjemmel for - eller forbud mot - å bruke slikt utstyr, skal ikke behandles.

Spørsmål 2:

Drøft og ta stilling til om reglene formannskapet vedtok om de elektroniske armbåndene, var en forskrift.

Spørsmål 3:

Ved besvarelse av spørsmål 3 skal en forutsette at reglene er en forskrift.

Drøft og ta stilling til om forskriften er ugyldig fordi en ikke har overholdt reglene i forvaltningsloven § 37, 2. ledd.

I samme møte i kommunestyret delegerte det til formannskapet kommunestyrets kompetanse etter alkoholloven til å gi bevilling til salg av øl. I første møte etter at formannskapet var tildelegert kompetansen, gav det bevilling til salg av øl til dagligvareforretningen Brød og melk AS med Peder Ås som daglig leder. Dette reagerte kommunestyremedlem Mette Marte Holm kraftig på fordi hun mente at Peder Ås ikke var kvalifisert til å administrere et ølsalg.

Mette Marte var innvalgt fra Tverrpolitisk bygdeliste som ikke hadde noen representanter i formannskapet. På første kommunestyremøte etter tildelingen, reiste hun derfor spørsmål til ordføreren, jfr kommuneloven § 34 nr 2, om ikke kommunestyret som det organ som delegerte sin kompetanse til formannskapet, kunne omgjøre formannskapets vedtak i dette tilfellet. Ordføreren svarte at når et vedtak ble truffet etter delegasjon, var det ikke adgang for det organet som delegerte sin kompetanse til å omgjøre vedtak som ble truffet i henhold til delegasjonen.

Spørsmål 4:

Drøft og ta stilling til utsagnet fra ordføreren.

Spørsmålet skal besvares ut fra generelle forvaltningsrettslige regler om delegasjon. Eventuelle spesielle regler fra alkoholloven skal ikke trekkes inn.

Lykke til!





Skriv ut  Skriv ut
Oppdatert av Kjell-Einar Dagfinrud 07.02.2003
Publisert med NetEd : Web publiseringsløsning