Trendene er hovedsakelig plukket ut etter erfaringer fra tilsyn og saksbehandling, fra høringsarbeidet, deltakelse i forskjellige arbeids- og styringsgrupper, samt gjennom saker som Datatilsynet er gjort oppmerksom på gjennom egen medieovervåking.
Alle referanser i teksten under peker til artikler man kan finne på denne siden: Datatilsynets årsmelding for 2005
1) Privat etterforskning presser personvernet
I 2005 så Datatilsynet flere eksempel på at private aktører tok i bruk metoder man kanskje helst forbinder med politiet, og som i tillegg er strengt regulert når politiet bruker dem. I disse sakene var det enten arbeidsgivere eller private etterforskere/privat spesialkompetanse innleid av arbeidsgiverne som etterforsket misligheter eller uønsket atferd hos ansatte. Datatilsynet anmeldte en virksomhet for skjult kameraovervåking, en annen virksomhet som brukte bilder fra kameraanlegget som ”bevis” for at en renholdsbetjent ikke vasket godt nok, og ytterligere to virksomheter, som uten å informere de berørte selv gikk gjennom ansattes slettede filer og SMSer for å avdekke uønsket aktivitet. Disse enkeltsakene er omtalt under kapittelet om arbeidsliv. Tilsynet fikk i kjølvannet av disse sakene også inn to nye saker der enkelte ansattes e-poster systematisk hadde gått i blindkopi til ledelsen uten at den ansatte var informert om praksisen. I løpet av 2005 fikk Datatilsynet også henvendelser fra enkeltpersoner som mente seg utsatt for ”spaning” ved hjelp av vaktselskaper som ønsket å avdekke misligheter og dårlig service. Mot slutten av meldingsåret dukket tilsvarende problemstillinger også opp i pressen.
Datatilsynet konstaterte i meldingsåret at private aktører ønsker å overvåke fildelingsnettverk for å avdekke urettmessig kopiering av opphavsrettsbeskyttede åndsverk som musikk og filmer. Dette er nærmere omtalt under avsnittet om Internett.
Datatilsynet ser at privat etterforskning kan innebære en trussel mot personvernet. Når en arbeidsgiver eller en privat aktør etterforsker, har den mistenkte i realiteten ikke de samme rettighetene som han ville hatt om politiet hadde forestått etterforskningen. Datatilsynet mener også det kan være aktuelt å se nærmere på et eventuelt medvirkeransvar for aktører som yter hjelp til privat etterforskning.
2) Flere vil unngå informasjonsplikten
Det er en sentral forutsetning for personvernlovgivningen at den enkelte har kunnskap om hva opplysningene skal brukes til. Uten kunnskap er man fratatt muligheten til å ivareta sine egne interesser, og bruke sine rettigheter etter loven.
Datatilsynet ser en tendens til at stadig flere offentlige instanser og private virksomheter mener at de kan bruke personopplysninger uten å melde fra til den det måtte gjelde.
I meldingsåret så Datatilsynet flere eksempler på dette, fra de mye medieomtalte sakene som vedrører innsyn i ansattes e-post i Redningsselskapet og Vinmonopolet, til de mindre omtalte, som for eksempel den feilaktige informasjonen gitt til befolkningen når det gjelder reseptregisteret og muligheten til å finne tilbake de registrertes identitet. Disse sakene er nærmere omtalt i avsnittet om arbeidsliv og avsnittet om helse og forskning.
Paradoksalt nok virker det som at det er det offentlige selv som i størst grad ønsker å unngå informasjonsplikten. En unntaksbestemmelse i personopplysningsloven for registre med hjemmel i lov gjør at dette også er mulig. Datatilsynet ønsker at denne unntaksbestemmelsen strammes inn, slik at flere må informere den registrerte.
3) Store endringer innen politi- og justissektoren internasjonalt påvirker personvernet også i Norge
I politi- og justissektoren innen EU skjer det nå store og viktige endringer basert på ønsket om mer samarbeid og mer utveksling av opplysninger blant annet gjennom samarbeidet innen Europol (politisamarbeid), Eurojust (påtalesamarbeid), og Schengen informasjonssystem (SIS). Disse trendene kan påvirke personvernnivået i Norge.
Norge er gjennom EØS-avtalen inkludert i deler av det europeiske grenseoverskridende samarbeidet. Dette gjelder blant annet avtaleverket rundt det indre markedet (”første søyle”) og felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (”andre søyle”). Personvernet i første og andre søyle er regulert av personverndirektivet. Politisamarbeid og kamp mot kriminalitet (”tredje søyle”) ligger imidlertid utenfor dette samarbeidet, og omfattes ikke av direktivet.
EU har anerkjent et behov for å samordne personvernnivået i tredje søyle, og Kommisjonen har nå lagt frem et forslag for et rammeverk for dette.
Når vi har en betydelig norsk interesse i å delta på justisfeltet, etterlyser Datatilsynet en tilsvarende interesse for å delta også når det gjelder utviklingen av personvernsiden av samarbeidet. Som et eksempel på manglende interesse, kan nevnes at Justisdepartementet sendte allerede vedtatte endringer i regelverket for Schengen informasjonssystem til høring, mens tre andre sentrale rettsakter, der det fortsatt var mulig å påvirke utfallet, lå til behandling i EU. Disse rettsaktene, sammen med kommisjonens forslag til et rammeverk for personvernet innen tredje søyle, kan få stor betydning for Norge. Datatilsynet er bekymret for at Justisdepartementet, ved å være sent ute med sine forslag, svekker muligheten til gi dem en utforming som i rimelig grad imøtekommer viktige personvernhensyn. Man kan lese mer om dette i kapittelet om politi- justis- og utlendingsfeltet.
4) Press mot taushetsplikt og personvern i store, overgripende offentlige databaser og journalsystemer.
Flere etater og offentlige instanser arbeider nå med sammenslåing av store datasystemer eller store databaser til enda større systemer med enda større datamengder. Et fellestrekk ved de aller fleste av disse sakene er at man ikke har hatt en tilfredsstillende gjennomgang av den endrede risikoen et større system vil medføre for den enkeltes personvern. I 2005 så Datatilsynet denne trenden tydelig i forslaget til ny arbeids- og velferdsetat, og forslaget til et Norsk pasientregister (NPR) med navn og fødselsnummer.
I den første saken påpekte Datatilsynet, sammen med bl.a. Helsetilsynet, store mangler i forhold til taushetsplikt og personvern. Denne saken blir nærmere omtalt i avsnittet Stat og kommune. Når det gjelder Norsk pasientregister, påpekte Datatilsynet at et slikt omfattende register med fullt navn og fødselsnummer blant annet ville endre risikobildet for alle andre avidentifiserte sykdomsregistre. Også Justisdepartmentet støttet Datatilsynet i at det foreslåtte pasientregisteret er dramatisk for personvernet. Saken er nærmere omtalt i avsnittet om helse og forskning.
Et annet fellestrekk ved mange av disse store informasjonssystemene er ønsket om å gi vid tilgang til opplysninger i databasene. Ønsket er i hovedsak basert på hensynet til effektiv informasjonsflyt, og en antakelse om at det vil bli vanskelig å finne ut hvilke opplysninger som er nødvendige. En slik oversikt er imidlertid et grunnleggende krav i personopplysningsloven. Datatilsynet ser på dette som en ansvarsfraskrivelse på systemnivå, og er bekymret for at personvernet kun skal være opp til den enkelte ansattes integritet og egne vurderinger. Datatilsynet råder i slike saker til å gi snevrere tilgang basert på en forhåndsvurdering av hvilke opplysninger den enkelte saksbehandler trenger for å utføre sitt arbeid. Dersom man tillater vide tilganger, må man i det minste sørge for grundig loggføring og tilfredsstillende etterkontroll av enkeltoppslag.
Hvem som skal ha tilgang i de store databasene og journalsystemene har vært et sentralt tema for Datatilsynet i etableringen av en ny arbeids- og velferdsetat, og i arbeidet med å etablere en nasjonal norm for informasjonssikkerhet i helsesektoren. Disse sakene er omtalt henholdsvis i kapittelet Stat og kommune og i kapittelet Helse og forskning. Datatilsynet har i tillegg arbeidet med denne problemstillingen i en lang rekke tilsynssaker hos helseforetak.
Misbruk
I 2005 behandlet Datatilsynet to konkrete saker som gjaldt misbruk av informasjon i store datasystemer. Den ene gjaldt urettmessig lesing av journalopplysninger ved Helgelandssykehuset, og den andre saken gjaldt en politimann som brukte opplysninger fra politiregistrene i vurderingen av potensielle leietakere til sin private hytte.
Betegnende nok ble ingen av disse sakene avslørt på bakgrunn av virksomhetens egne kontrollsystemer, snarere på bakgrunn av tilfeldigheter og henvendelser fra enkeltpersoner. Sakene er nærmere omtalt under kapitlene om henholdsvis helse og forskning, og politi- og justisfeltet i Norge.
Datatilsynet har tidligere påpekt at loggføringen av oppslag i databaser og journalsystemer hos de aller fleste store systemeierne har vært mangelfull, og konstaterer at flere virksomheter har kommet ganske kort på dette området.
5) Gjenbruk, nye formål og ”evig lagring”.
Gjenbruk av personopplysninger til nye formål er problematisk i forhold til personvernet av flere årsaker. For det første vil den registrerte ofte ha dannet seg en forståelse av det opprinnelige formålet med opplysningene. Den registrertes rett til kunnskap, virksomhetens informasjonsplikt og hovedregelen om den registrertes samtykke er fundamentet i europeisk personverntenkning. Dersom opplysninger blir gjenbrukt til nye formål som strider mot det opprinnelige formålet, kan man risikere å fjerne dette grunnlaget.
For det andre kan det foreligge forskjellige krav til kvalitet og etterrettelighet når det gjelder registrerte opplysninger. Opplysninger som er innsamlet for ett formål, er ikke automatisk tilstrekkelige og relevante for alle andre formål.
Problematikken med nye formål er også omtalt i avsnittet om Indicia, politiets nye etterretningssystem, der politiet ønsker å kople til flere kilderegistre, samt i avsnittet om datalagringsdirektivet, der EU ønsker lagring av opplysninger om tele- og datatrafikk til etterforsknings- og forebyggingsformål.
Datatilsynet har observert at stadig flere aktører ønsker lagring i stadig lengre tid. Jo lenger opplysningene oppbevares, jo større er sannsynligheten for at de også ønskes brukt i nye sammenhenger. Det kan se ut som at opplysninger som først er lagret, sjelden blir slettet. Lagringsønskene kan hver for seg fremstå som gode og velbegrunnede, men summen av lagrede opplysninger om hver enkelt av oss blir på den måten overveldende. Forlengelse av lagringstiden er en aktuell problemstilling blant annet i avsnittet om nye kapitaldekningsregler i kapittelet om økonomi og forsikring.
Datatilsynet har i meldingsåret også problematisert at noen aktører bruker sikkerhetskopier som en form for ”evig lagring”. Disse kan utgjøre en personverntrussel dersom de tas i bruk til nye formål, som for eksempel å sjekke en ansatts handlinger lang tid etter at handlingene har funnet sted.
6) Flere personopplysninger publiseres på Internett
Datatilsynet har gjennom flere år sett en todelt publiseringstrend, en generell, der personopplysninger mer eller mindre ukritisk publiseres på nett, og en personlig rettet, der stadig flere aktører oppretter personlige sider for kunder eller andre interessenter.
Datatilsynet registrerer at generell publisering av personopplysninger i mange tilfeller skjer uten samtykke fra den opplysningene gjelder. Dette er ikke uproblematisk, verken i forhold til etiske vurderinger, eller i forhold til personopplysningsloven, og problemet tilspisses ved at den behandlingsansvarlige påberoper seg ytringsfrihet som grunnlag for publiseringen. Se mer om denne problemstillingen i avsnittet Publisering av sportsprestasjoner og terningkast for utleiere i kapittelet om Internett og i avsnittet Lyd- og billedopptak i rettssalen i kapittelet om justisfeltet i Norge. Internettpublisering vil også kunne være en form for ”evig lagring” som omtalt i avsnittet over, noe som kan gi store konsekvenser for den enkelte. En dumhet eller et feiltrinn som er omtalt på Internett – sannhet eller oppspinn – kan hefte ved en enkeltperson i svært lang tid, og gjøre det vanskelig for vedkommende både i arbeidslivet og i privatlivet. Såkalt ”Googling”, der man bruker søkemotorer på Internett for å finne opplysninger om enkeltpersoner, kan gi svært mange ukvalifiserte opplysninger. I meldingsåret har Datatilsynet sett at for eksempel arbeidsgivere også ser på slike opplysninger i ansettelsesprosesser.
Nyheter over TV og radio gir ikke lenger bare øyeblikksbilder. Nyhetene blir publisert på Internett og blir til informasjon som er søkbar i uoverskuelig fremtid. Ved en publisering på internett mister man kontrollen over informasjonen, og man har ingen reell garanti for hensiktene til den som kopierer materialet.
I slutten av 2005 gikk Nasjonalbibliotekets konsesjon ut for lagring av publiserte tekster under det norske domenet ”.no”. Etter Datatilsynets mening kan en slik lagring kanskje være fornuftig fra et forskningsståsted, men fra et personvernståsted er det vanskelig å forsvare at et statlig organ automatisk skal lagre samtlige publiserte innlegg i diskusjonsfora, artikler og alt annet materiale for ettertiden, uten å foreta en konkret vurdering av bevaringsverdien.
Passordbeskyttede ”personlige sider” kan være en sikkerhetsmessig utfordring. Stadig flere virksomheter tilbyr passordbeskyttede personlige sider med til dels svært omfattende informasjon om den enkelte. Staten innfører snart sin egen løsning Min side. Kunder og brukere har en forventning om at slike sider har et høyt sikkerhetsnivå og at informasjonen er konfidensiell. Problemstillingen er nærmere beskrevet i avsnittet om den statlige Min side under Internettkapittelet.
7) Anonyme alternativer forsvinner
Når identifisering er unødvendig, bør det være mulig å være anonym. Identifikasjon blir imidlertid krevd i stadig flere sammenhenger. I 2005 ble det påbudt å registrere eierne av forhåndsbetalte kontantkort for mobiltelefon. Datatilsynet har gjentatte ganger påpekt at det oppstår et press mot personvernet når den enkelte stadig oftere må identifisere seg for å ta del i dagligdagse gjøremål som før ikke krevde identifisering.
Dette presset oppstår fordi det primære formålet, å ta betalt for en tjeneste, kobles opp mot identifisering av betaleren. Stadig nye elektroniske betalingsløsninger blir introdusert, hvor muligheten til identifikasjon av bæreren bygges inn, og hvor dette ikke er det primære formålet, men snarere noe som er ”praktisk” av andre årsaker. Elektronisk billettering er et eksempel på en slik løsning der identifikasjon av bæreren er en tilleggsfunksjon. I det offentlige rom blir elektronisk overvåking via elektroniske navnskilt dermed nesten umulig å unngå. Dette gjelder på grunn av egenskapene til blant annet mobiltelefoner, Autopass-brikker, nye pass og elektronisk billettering, men også på grunn av identifiserende løsninger som informasjonskapsler (”cookies”), elektroniske ID-kort og elektroniske signaturer på Internett. Med slike innebygde teknologier kan man lettere bli utsatt for både identitetssjekk og sporing – uten selv å vite når det skjer eller hvem som står bak.
Datatilsynet og Justisdepartementet fikk i 2005 laget en kartlegging av elektroniske spor.
I meldingsåret begynte innføringen av elektroniske IDer til folk flest. Når så å si alle i fremtiden vil ha dette, vil antakelig også flere kreve legitimasjon før man får tilgang på tjenester eller informasjon. Elektroniske IDer er både et gode for å kunne lage sikre tjenester på nett, men kan også medføre færre arenaer der man kan være anonym. Denne utviklingen kan derfor lede til et ytterligere press på personvernet til den enkelte. Mer om elektroniske IDer kan man lese i avsnittet om Min side i kapittelet om stat og kommune.
Mer anonymitet og sporing finner man i samferdselskapittelet, avsnittet om helautomatiske bomstasjoner, og i avsittet flåtestyring i arbeidslivskapittelet.
Alle referanser i teksten over peker til artikler man kan finne på denne siden: Datatilsynets årsmelding for 2005