Rundt tretti tusen mennesker skal ha meldt sin interesse for å være med i Big Brother 2002. Man kan altså stappe hele Ullevål Stadion full av nordmenn som er villige til å gi fra seg det eneste de egentlig eier, sitt private liv, for å oppnå noe de vil ha; berømmelse. Og ikke en hvilken som helst berømmelse. Det er snakk om en helt særegen og relativt ung type kjendistilværelse: Å være kjent for å være kjent. Å bli berømt utelukkende for sitt private liv.
Dette kan man selvsagt trekke på skuldrene av. Det er stort sett det vi gjør. Man kan tenke at folk må få velge selv. Man kan trøste seg med at TV-selskapene holder seg med psykologer og andre fagfolk som både velger bort de presumptivt uegnede og følger opp de små og store skader en plutselig - og sterkt forgjengelig - berømmelse kan føre med seg. Man kan zappe til en annen kanal og tenke på den anspente internasjonale situasjonen og andre ting som - i alle fall fortsatt for noen av oss - fortoner seg noe mer viktig enn Ramsey og Anne Monas forestående familieforøkelse.
For vi orker det rett og slett ikke. Vi gidder ikke å se etter de prinsipielle føringene som ligger bak en medieutvikling som slett ikke bare er en medieutvikling. Også innenfor en stadig mer offensiv salgs- og markedsføringsbransje kan verdien av selve oss selv, vår egen private sfære, byttes bort i varer og tjenester. Det er oppstått en klø-hverandre-på-ryggen-situasjon der prinsippene drukner i melk og honning.
Begrepet "det private" inneholdt en gang i tiden ganske mye. Også i dag er de fleste av oss enige om at noe er "privat", i alle fall når begrepet drøftes i forhold som har med massemedia å gjøre. Da dreier det seg stort sett om unger, medisinske forhold og seksuelle vaner eller uvaner. Og knapt nok det. Grensene presses stadig. Det mest tankevekkende er at de flyttes med god hjelp av objektene selv, det være seg ellers seriøse politikere som inviterer ukeblader på hytta der det multihandicappede barnet trives så godt, eller TV-stjerner som forteller om dødsangst og andre nevroser de heldigvis har lagt bak seg i anledningen vårens storlansering av en ny underholdningsserie.
Det finnes intet høyere gode for menneskene enn retten til et privat liv. Det private livet er summen av alt som gjør oss til oss. Det private er vår seksualitet og vår sofa, våre lese- og matvaner, vår moral og vår umoral. Det private er relasjonene til venner og uvenner, våre krangler med mor, våre tanker og fyllekuler og vår innsikt. Det private er vår personlighet.
I gamle dager kalte de det sjel.
Tretti tusen nordmenn er altså villig til å påta seg rollen som en moderne Faust. De er villige til å selge sin sjel, ikke for å oppnå kunnskap, men i bytte mot det forgjengeligste av alle "goder", berømmelse. Og man får tilgi dem; de vet kanskje ikke hva de gjør. I frihetens navn må de dessuten få velge selv.
Tristere er det da at reality-TV og kulørt presse i såvel dag- som ukebladfasong selvsagt ikke funksjonerer i et vakum. Dypest sett er Big Brother-konseptet en naturlig konsekvens av et samfunn der selve begrepet privat er utvannet, og langt på vei underminert. I et samfunn der trusselbildet blir stadig mer komplisert og uoversiktlig, søker mennesket trygghet på bekostning av frihet. I skjæringspunktet mellom den individuelle frihet og den kollektive trygghet blir diskusjonen vanskeligere fordi selve frihetsbegrepet er uklart. Vi forbinder det oftest med den gode og positive delen av våre tilværelser. Og glemmer derved at friheten til å være privat dreier seg om retten til for eksempel å være umoralsk.
Kjører jeg for fort på E 18 på vei til mitt sommersted i Larvik, kan mitt brudd på veitrafikkloven bli dokumentert av en fotoboks. Dette aksepterer jeg kanskje fordi verdien av trafikksikkerhet for alle er større enn verdien av min rett til at ingen skal vite hvor jeg er. Dersom fotografiet også kan dokumentere at jeg har bilen full av tyvgods, vil mange si at dette er informasjon som også bør kunne brukes av rette myndigheter. Jeg har tross alt gjort meg skyldig i et lovbrudd. Bruk av såkalt overskuddsinformasjon har riktignok vært diskutert, men helst i smalere fora. Det åpenbart nyttige i å slå en rekke fluer i en smekk har bidratt til å dempe entusiasmen hos de fleste når det gjelder de like åpenbare prinsipielle betenkelighetene.
Men hva om bildet viser at jeg har en elskerinne i bilen?
Når Oslo sentrum videoovervåkes for å demme opp for vold og andre straffbare handlinger, settes det også en grense for min frihet til å lyve. Å lyve er bare unntaksvis straffbart i Norge. Om jeg lyver fordi jeg ønsker å overraske min kone med et diamantsmykke fra David-Andersen, eller om jeg unnlater å fortelle sannheten fordi jeg har funnet det for godt å drikke meg full på blanke formiddagen, er og skal være mitt valg. De fortielsene jeg holder meg med er en del av mitt privatliv, så sant de ikke strider mot norsk lov. De er en del av det som er meg og mitt, og vanskeliggjøres av at mine bevegelser registreres.
Når man på Gardermoen ransaker meg på jakt etter mulige terrorister før jeg skal ut og fly, oppdager de selvsagt røykpakka. Selv om jeg hevder å ha sluttet forlengst. Eller verre; de finner et kincky sex-leketøy jeg helst ikke vil se omtalt etter et tusentips til Se og Hør.
Og; som et siste eksempel med motsatt innfallsvinkel: Når jeg legger fra meg en pose med hundre tusen kroner i Frelsesarmeens julegryte, har jeg rett til å holde det helt for meg selv.
Mangelen på en levende debatt om hva et privatliv egentlig er, har innsnevret og tåkelagt selve begrepet og derved fratatt det sin opprinnelige verdi. Mange vil hevde at det innenfor pressen foregår en fortløpende debatt om "privatlivets grenser". Da ser de ikke hva som foregår. Pressens egne - og i og for seg aktverdige - forsøk på å sette etiske rammer for hva som skal kunne omtales offentlig, berører bare en forsvinnende liten del av det egentlige "private" begrep. Den journalistiske diskursen er da også som regel preget av en motsetning mellom objekt og offentlighet. Det klassiske eksempelet er den kjente personen som høyst ufrivillig får sin opprivende skilsmisse omtalt. Men dette er ikke det egentlige problemet.
Undermineringen av det private liv er dessverre langt mer alvorlig enn som så. Vi har hver og en av oss vært alt for villige til å bruke oss selv som byttevare. Mot tjenester og varer. Mot sympati. Mot berømmelse og oppmerksomhet. Vi ser ikke i det daglige at kunnskap om vår menstruasjonssyklus og våre TV-vaner, vår bilbruk og vennekrets er en del av vår signatur, vår private eiendom. Vår sløsing med oss selv gjør oss mindre unike, mindre selvstendige og dessuten ganske mye svakere. Teknologiens muligheter for å katalogisere, kategorisere og sortere den kunnskapen så mange av oss er villige til raust å bytte fra oss, kan føre til en ny type klasseskille. Også denne gang, som for over hundre år siden, er det relevant å snakke om de eiendomsløse. I dette århundre er det imidlertid ikke snakk om forholdet til produksjonsmidler. Denne gangen gjelder det oss selv.
Og hovedansvaret ligger ikke hos massemedia og smarte produktleverandører. Ansvaret ligger hos hver og en av oss. Vi er skyldige fordi vi ikke daglig og kontinuerlig erkjenner verdien av oss selv. Vi leser om kjendisers intimsfære og ser ikke noe galt i det. Poseringen er som oftest selvvalgt, til tider også initiert av objektet. Vi forteller villig vekk om våre levevaner til markedsførere og selgere fordi gevinsten er fristende. Vi synes liksom ikke det er så farlig. Når det innføres privatlivsbegrensende tiltak i kampen for kollektive og overordnede mål, som bekjempelse av kriminalitet og terror, søker de fleste av oss inn under trygghetens parasoll. Fordi vi ikke lenger tenker på oss selv som private objekter.
Så er det kanskje ikke så rart, at hele Ullevål kunne fylles av mennesker som ikke synes de er mer verdt enn at de vil gi bort det beste de har, det viktigste de er. Når TV-selskapene holder seg med psykologer for å hjelpe deltakerne med å takle berømmelse, er det til å gråte av. Det verste med reality-showene kan verken være berømmelse eller den raskt påfølgende glemsel. Det farlige må være når deltakerne en gang våkner opp og skjønner at de ikke lenger har en personlighet.
De har gitt bort hele seg. Og satt sjelen på spill.