Svar til Aasland og noen videre kommentarer til Grimen
Jeg slutter meg helt og fullt til Aaslands konklusjoner med hensyn til 1. at en profesjonsetikk (selvsagt) må ta hensyn til den virkelighet vi befinner oss i, politisk, økonomisk osv. 2. Jeg mener selvsagt ikke at profesjonsetikk må være grunnlagt bare på nærhetsetikk, eller at en nærhetsetikk kan gi svar på alle de viktige spørsmålene med hensyn til institusjonell rettferdighet, ei heller fordelingsrettferdighet på individnivå.
Jeg kan nok i mitt opprinnelige svar til Grimen forstås dit hen at jeg mener at profesjonsetikkens grunnlag må forståes innenfor rammene av en nærhetsetikk alene. Jeg er imidlertid usikker på denne posisjonen, og det er heller ikke dette som er poenget i diskusjonene med Grimen. Grimen synes ikke bare å referere til nærhetsetikk, i sitt postulat om politikkens forrang framfor etikken, han sier etikk! Dette er en langt mer radikal posisjon enn å si at et nærhetsetisk fundament er utilstrekkelig som grunnlag for profesjonsetikk. I tillegg: Om en skulle mene at en nærhetsetikk kan gi den beste forståelse av profesjonsetikkens grunnlag, betyr ikke dette at en slik etisk teori kan gi et uttømmende svar på alle profesjonsetiske dilemmaer og verdivalg. Snarere tvert imot, og her er vel Åsland og jeg enige, en nærhetsetikk er en grunnlagsetikk, dvs. den prøver å begrunne etikk som fenomen og de mer eller mindre grunnleggende intuisjoner som konstituerer moralsk ansvar. Det er den styrke og dens begrensning som normativ teori.
Problemet med Grimens posisjon er imidlertid ikke at han tillegger samfunnsoppdraget en avgjørende betydning for å forstå profesjonenes mandat og rolle i samfunnet. Problemet er at han synes å løsrive dette for mye fra spørsmålet om hva som motiverer etisk ansvar i mellommenneskelige relasjoner.
Til grunn for politikk må det etter mitt syn nettopp ligge en antropologi, dvs. en forståelse av hva mennesket er og hva som motiverer mennesket til moralsk ansvar. Selv om dette er et overordentlig vanskelig spørsmål, er det for lett å avfeie det som Grimen gjør med å gi politikken forrang. Det er mange tilnærminger til svar på et slikt spørsmål, innenfor Aristotelisk kosmologi og etikk, i Kants rasjonalistiske metafysikk, hos Hobbes, og i moderne versjoner, i diskusjoner om relasjonelle plikter (Scheffler, Williams), i moralpsykologiske teser og empatiteori og i evolusjonsbiologi. Det er for enkelt å kontrastere etikkens grunnlag bare med en nærhetsetisk posisjon, eller som mer eller mindre løst fundamenterte former for allmennmoral. Tvert om, hvis en tar noen grunnleggende allmennmoralske intuisjoner som grunnliggende for menneskets inngåelse i samfunn og bygging av samfunnsmessige institusjoner som Rawls, Habermas og andre synes å gjøre, hvorfor skal ikke det samme gjelde for profesjonsetikk?
Dette er ikke det samme som å si at normative politiske spørsmål kan reduseres til moralske. Men det innebærer at for å forstå politikken, må en også i en viss forstand forstå hva mennesket er, og hva som motiverer mennesket til fellesskap og til uegennytte, til interessetaking i andres ve og vel. Dette er selvsagt et utrolig komplisert spørsmål, noe også all empiri om moderne folkemord også synes å dokumentere. Her vises det for eksempel hvordan nærhetssettingen kanskje like mye kan være umoralens kilde, som at den er utgangspunktet for omsorg og fellesskap. Men akkurat som at det er for enkelt å si at en nærhetsetikk har svaret, blir det for enkelt å si at spørsmålet om grunnlagsetikk ikke er det sentrale anliggende også for en profesjonsetikk. Spørsmålet skulle snarere være hva slags grunnlagsetikk eller grunnlagsetikker en profesjonsetikk skal bygge på.
Jeg er enig med Grimen i spørsmålet om forholdet mellom det epistemiske og det organisatoriske grunnlaget for profesjonsetikk. En moralantropologi bygget på nærhetsetikk, rasjonalitetsforståelse, eller felles empati, er antakelig et for tynt grunnlag å bygge en profesjonsetikk på. Ryker samfunnsoppdraget, så ryker etikken, i det minste i stort monn. Men ryker samfunnsoppdraget, så er det individene i deres relasjoner til hverandre vi har å falle tilbake på. Og da blir spørsmålet om individets ansvarlighet, dets empati og moralske bevissthet helt avgjørende for deres valg. Selv om nazistene klarte å nazifisere den tyske legestand og de tyske sykepleiere i stor grad, var det ikke alle som var med på galskapen. Selv om så mange tusener, kanskje millioner av tyskere indirekte og mer eller mindre stilltiende godtok jødeutryddelsen, så var det ikke alle som gjorde det. Noen forsvarte også jødene med fare for sine egne liv. Det viser ikke bare hvor skjør etikken er. Det viser også hvor skjørt samfunnsoppdragets etiske grunnvoll er, hvis ikke moralske normer, dyder og etisk dannelse internaliseres i de enkelte individ. Og det gjelder i profesjonsetikk, som i hverdagslivets etikk.
Les mer:
- Harald Grimens innlegg Profesjonsetikken sitt grunnlag
- Per Nortvedts innspill Profesjonsetikkens grunnlag
- Dag G. Aaslands kommentar til debatten om profesjonsetikkens grunnlag