Politihistorie

De tidlige lensmennene

Lensmennene kan føre sin historie 800-900 år tilbake, og er den eldste offentlige etat i Norge som fortsatt eksisterer. Historikere mener at den første lensmann må ha kommet på plass under kong Sverre (1177-1201), kanskje før.

Lensmannen ble ansatt av en sysselmann, som var den administrative lederen for et syssel. Det var omtrent 50 sysler i landet, med ulik størrelse. Lensmannens oppgaver omfattet i grove trekk innkreving av skatter og avgifter til kongen, bistå rettsvesenet og være politi på landsbygda. På de fleste områder hjalp han sysselmannen og fungerte for denne.

Den todelte styringsformen med sysselmann og lensmann ble etter hvert avløst av en tredelt ordning med lensherre, fogd og (bonde)lensmann. Fogden (futen) var opprinnelig lensherrens tjener, men da lensherrene senere forsvant, ble fogden et viktig ledd i kongens embetsverk, særlig som skatte- og bøteoppkrever.

Fogden hadde ansvaret for lov og rett på kongens vegne. Hans viktigste medhjelper var lensmannen, som ofte utførte dennes oppgaver.

Etter innføringen av eneveldet i Norge i 1661 ble forvaltningen endret. På kort sikt fikk ikke dette noen betydning for lensmennene og deres oppgaver. Men landet ble inndelt i amt, og amtmannen ble nå lensmannens overordnede.

Ordensmakten i byene

I byene (kaupangene) var gjaldkeren kongens ombudsmann med ansvar for politioppgavene. om lensmannen krevde han inn skatter og bøter, og hadde ansvar for ro og orden.

Byfogdembetene, som ble opprettet på 1400-1500-tallet, overtok i grove trekk gjaldkerens oppgaver og var egentlig forløper for politimesteren.

De første politimesterembetene fikk vi på 1600-tallet. Den første byen som fikk politimester var Trondheim. Det skjedde i 1686. Bergen fikk sin politimester i 1692 og Christiania (Oslo) i 1744, mens Christiansands Politimesterembede ble opprettet i 1776. Dette var de fire byene med stiftsstadsstatus. Det skulle imidlertid komme til å gå lang tid før fogdene ble avløst av politimestere i resten av landet.

Byene opprettet relativt tidlig sine vekterkorps, hvis ansvar det var å holde nattero og orden samt varsle ildebrann - byenes svøpe på den tiden.

Vektervesenet ble etter hvert avløst av konstabelkorpsene, opprettet etter engelsk mønster. De første politikonstabler kom i Christiania (Oslo) i 1859, og etter hvert kom det konstabelkorps i de fleste byer. Noen byer ansatte også politibetjenter som hjalp fogden med rettshåndhevelsen. Ellers var politibetjentene politimestrenes hjelpere i stiftsstadene.

Loven av 1894

I 1894 kom «Lov om delvis omorganisering av det sivile embetsverk», som i hovedtrekk gikk ut på at fogdeembetene skulle nedlegges. Det skulle i stedet opprettes politimesterembeter. Gjennomføringen skulle skje ved naturlig avgang. Den siste fogd ble derfor først avløst av politimester i 1919.

Politimesterens distrikt kunne bestå av en by, en by sammen med omkringliggende landdistrikt, eller et rent landdistrikt. Dermed fikk politimesteren det overordnete ansvar for alt politi i sitt distrikt. Politimesteren ble også lensmennenes overordnede når det gjaldt politimessige forhold. Det ble etter hvert 54 politidistrikter i landet.

Til hjelp i sitt embete fikk politimesteren etter hvert flere embetsmenn med juridisk kompetanse til å bistå seg, særlig med straffesakene og rettshåndhevelsen. Disse oppgavene økte, etter at vi fikk juryloven i 1887 og statsadvokater og riksadvokat avløste amtmannen som øverste påtalemyndighet.

Statlig politi 1937

Mens embetsmennene ble lønnet av staten, lå ansvaret for den underordnede politistyrken hos den enkelte bykommune. Den første landsomfattende politilov kom i 1927. I denne fikk staten anledning til å bestemme hvor stor politistyrke hver kommune skulle ha. Men ansettelse og avlønning var fortsatt (by)kommunens ansvar. Ellers medførte den ingen større organisatoriske endringer.

Med den nye politiloven som trådte i kraft i 1937, ble alt politi endelig statens ansvar. Norge har fra således fra 1937 hatt et enhetspoliti, et rikspoliti, underlagt Justisdepartementet. Det kommunale ansvaret for politietaten er således helt borte.

Lensmannsetatens spesielle ansettelses- og lønnsordninger

Lensmennene var opprinnelig ombudsmenn, utpekt av sysselmannen, senere av fogden, blant de mest velstående og velansette bøndene. Inntekten var heller liten og bestod opprinnelig av deler av innkrevd skatt samt avgifter for oppgaver lensmannen gjorde for konge og for den enkelte.

Senere fikk lensmannen noe av sine inntekter ved lønn av staten, i tillegg til sportler (betaling for utførelse av offentlige forretninger) og gebyrer som de krevde inn for oppgaver de utførte for det offentlige og for private. Lensmannen måtte selv betale sitt kontorhold og andre driftsutgifter.

Denne ordningen gjaldt til 1974, da lensmennene fikk fastlønnsordning. Sportler og gebyrer går nå til staten, og staten har overtatt driftsutgiftene.

Lensmannen ansatte tidligere sine betjenter og kontorfolk og lønnet dem av egen lomme. Dette varte til etter krigen (1940-1945). Etter den tid ble lensmannsbetjentene lønnet av staten. Fra 2000 har også de fått graden politibetjent.

I 1995 ble det administrative ansvaret for lensmennene, som til da hadde ligget til fylkesmennene, overført til politimestrene, slik at lensmannen fikk én overordnet instans å forholde seg til.

Lensmannen har imidlertid fortsatt en rekke oppgaver utover det rent politimessige, så som å bistå skifteretten, være namsmann og notarius publicus i distriktet. Innenfor disse såkalte sivile gjøremålene har lensmannen fortsatt et selvstendig ansvar i forhold til politimestrene.

Politiet i krig og fred

Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge 1940-1945 representerer en svært spesiell tidsepoke for politiet og lensmannsetaten. Okkupasjonsmaktens målsetting om å sette inn flest mulig embets- og tjenestemenn organisert i Nasjonal Samling (NS), førte til at mange ble fjernet fra sine embeter og stillinger og erstattet med NS-medlemmer.

Mange gikk inn i NS, enten fordi de trodde på de nye makthaverne, eller for å beholde levebrødet. Noen ønsket også å spille dobbeltrollen ved å drive virksomhet mot okkupasjonsmakten i skjul av sitt NS-medlemskap. Mange politifolk og lensmenn ble arrestert på grunn av sin illegale virksomhet. Høsten 1943, nærmere bestemt den 16. august 1943, ble over fire hundre arrestert i en organisert massearrestasjon. Noen satt i lang tid i konsentrasjonsleir i Tyskland eller som fanger i Norge, først og fremst på Grini.

Ved frigjøringen 1945 ble de aller fleste offentlige tjenestemenn med NS-medlemsskap fjernet fra stillingene sine. Dette gjaldt også for politiet og i lensmannsetaten. Mange fikk dom og bøter for landssvik. Mange av embets- og tjenestemenn som var fjernet under krigen fikk tilbake sine stillinger.

Landsvikoppgjøret krevde også mange nye politifolk. Det viste seg imidlertid at det var stor mangel på folk med formell politiutdanning, slik at mange uten særlig faglig bakgrunn måtte tas inn i etaten. Disse ble senere gitt anledning til utdanning for fast ansettelse og avansement.

Politiets særorganer

I 1932 ble Statspolitiet opprettet. (Må ikke forveksles med det nazistiske Statspolitiet under okkupasjonen 1940-45). Formålet var å yte lokal bistand etter anmodning, særlig ved oppgaver som det lokale politiet ikke maktet alene.

Statspolitiet ble oppløst i 1937, da alt politi ble statens ansvar og omdannet til Utrykningspolitiet (UP), som nå er ett av særorganene.

For å imøtekomme behovet for å styrke og bistå politiet i distriktene, og for å dekke særlige faglige behov, er det senere blitt opprettet flere særorganer.

Dagens særorganer er
Kripos

Økokrim

Utrykningspolitiet

Politiets utlendingsenhet (PU)

Politiets data- og materielltjeneste (PDMT)

Politihøgskolen (PHS)

Politiets sikkerhetstjeneste (PST)

Mot én etat

Etter 1894-reformen ble det kun foretatt mindre og enkeltvise justeringer i distriktsinndelingen. Antall politidistrikt var praktisk talt uendret i hundre år.

Gjennom statspolitiordningen i 1937 og den administrative overføringen av lensmannsetaten til politimestrene i 1994 hadde man omsider fått én etat; politi- og lensmannsetaten.

Ved politiloven av 1995 fikk vi nye bestemmelser om politi- og lensmannsetatens organisasjon. Politidistriktets fellestjenester ble nå samlet direkte under politimesteren. Politistasjonene og lensmannskontorene ble organisert som driftsenheter, ledet av henholdsvis en politistasjonssjef eller en lensmann.

Sentral og regional ledelse

Opprettelse av et politidirektorat hadde vært vurdert en rekke ganger etter den annen verdenskrig. Endelig, i 2001, ble Politidirektoratet opprettet. Direktoratet overtok den sentrale politiledelse som tidligere hadde ligget i Justisdepartementet.

Gjennom en ny politireform ble antall politidistrikter fra 1. januar 2002 redusert fra 54 til 27. De nye politidistriktene beholdt omtrent den samme interne organisasjonsform som ble innført i 1995.

Politidirektoratet har ansvaret for å lede og samordne landets 27 politidistrikter og særorganene. Unntaket er Politiets sikkerhetstjeneste (PST) som rapporterer direkte til Justisdepartementet.

Det faglige ansvaret for straffesaksbehandlingen i politiet ligger fortsatt under Riksadvokaten/statsadvokatene.

I tillegg til de 27 politidistriktene er Svalbard et eget politidistrikt. Sysselmannen på Svalbard har således politi- og påtalemyndighet på lik linje med politimestrene på fastlandet.

Politidirektoratet har også ansvaret for å lede Grensekommissariatet som blant annet fører tilsyn med grenseavtalen mellom Norge og Russland.

Kilder
Nordstoga, Olav. 1992. Lensmenn i 800 år. Oslo
En bedre organisert politi- og lensmannsetat. NOU 1999:10