Rektors side

Mandag denne uka hadde Aftenposten en kommentarartikkel under tittelen “Ånder i blekkhus”. Utgangspunktet for kommentaren var en statistikk som viser at rektorene ved landets universiteter er lite synlige i media. Et hederlig unntak er kollega Jarle Aarbakke i Tromsø. Aarbakke er også leder for UHR, og hans plassering øverst på pallen gjenspeiler nok de mange meningsytringer fra den posisjonen.Jeg er i utgangspunktet enig i journalistens poeng om at lederne for landets kunnskapsinstitusjoner må være til stede på den offentlige arena. Men det er ikke nødvendigvis vi selv som alene sitter med nøkkelen til den arenaen. At ansvaret for det like mye hviler på redaksjonene, fikk jeg illustrert samme dag. Jeg ble nemlig spurt av NRK om å stille til debatt mot journalisten i Dagsnytt 18. Jeg sa selvfølgelig ja til å stille opp. Imidlertid ble innslaget senere kansellert - med den begrunnelsen av nyhetsbildet hadde endret seg i løpet av dagen.

I stedet har jeg valgt å svare i form av en replikk, som er på trykk i Aftenposten i dag. Jeg gjengir også  innholdet her:

“Vi er ikke redde!

“Hvorfor er de øverste lederne for forsknings og vitenskap så redde for å stille på den offentlige arena i kunnskapssamfunnet?” spør journalist Johnny Gimmestad i Aftenposten. Bakgrunnen er statistikk som viser at rektorene ved landets universiteter og forskningsinstitusjoner er lite synlige i mediene.

Gimmestad skal ha takk for utfordringen. Den tar jeg gjerne i mot, fordi jeg er enig i hans grunnleggende premiss: Aldri har universitets- og forskningssektoren spilt så stor rolle for så mange mennesker som den gjør i dag. Derfor bør vår sektor også være tilsvarende synlig i nyhetsbildet. Som toppledere i sektoren har vi rektorer uten tvil et ansvar for å bidra til dette. Men like mye av ansvaret ligger hos Gimmestads egne kolleger. Det er mediene selv som sitter med makt til å definere medias dagsorden. Og den handler ikke nødvendigvis om forskning og kunnskap, så gjerne vi enn skulle ønske.

Ved NTNU erfarer vi ofte at det er særlig trangt om spalteplassen når det gjelder området teknologi og naturvitenskap. Et ferskt eksempel: Nylig ble åtte nasjonale forskningssentre for miljøvennlig energi utnevnt. De kommende åtte år skal det brukes opp mot to milliarder kroner på satsingen, som skal bidra til å løse en av de aller største utfordringene på kloden; nemlig klimautfordringen. I forhold til den enorme samfunnsmessige betydning og ressursinnsats, fikk saken minimal medieomtale.

Men vi er langt fra usynlige! NTNU ble omtalt i totalt 14.000 medieoppslag i 2008. Det tror jeg speiler en betydelig interesse blant lesere og lyttere for kunnskapsbasert motvekt til mye av det innholdsløse skvalder som i stadig større grad får prege også nyhetsmediene.

Gimmestad etterlyser imidlertid spesielt universitetsrektorene i sine spalter; og jeg antar - i radio og TV. Undertegnede ble på bakgrunn av Gimmestads kommentarartikkel, bedt om å stille i NRKs Dagsnytt 18 samme dag. Jeg sa umiddelbart ja. To timer senere kom beskjeden om at innslaget var kansellert. Årsaken? Andre saker var kommet til, av større interesse for redaksjonen…

I den grad vi er lite synlige, skyldes det derfor neppe manglende vilje. Vi er på ingen måte “redde” for å stille opp! Men utfordringen fra journalisthold er registrert og mottatt, og jeg benytter anledningen til å legge lista ytterligere et hakk opp: Vår ambisjon som universitetsrektorer bør ikke begrense seg til å delta i samfunnsdebatten, men innebære å være med og legge premissene og sette dagsorden. Det vil riktignok rokke ved medienes egen dagsordenmakt, men jeg regner med at det er en utfordring de vil hilse velkommen.”

La meg starte dette innlegget med å takke styret for tilliten de har vist ved å gi meg fire nye år som rektor ved NTNU. Jobben og rollen er krevende, utfordrende, spennende - og givende. Noe av det som er mest givende, og som gir mye motivasjon til å ta fatt på utfordringene, er møtet med alle de gode medarbeiderne ved universitetet. 

De siste to dagene har jeg vært sammen med omtrent hundre av dem, på den årlige ledersamlingen på Røros (se også forrige blogg-innlegg). To intense dager med fokus på utdanningskvalitet og faglig ledelse - takk igjen til alle bidragsytere for et svært godt program! - ble avsluttet med ei arbeidsøkt under overskriften “Ledernes testamente”.  Resultatene av dette arbeidet, som består blant annet i konkrete råd fra de avtroppende til de nye instituttlederne, og ønsker og råd til oss i den sentrale ledelsen, skal nå sammenstilles før videre oppfølging. 

Jeg skal komme grundig tilbake til dette etter hvert. Likevel - en liten kommentar i denne omgang. For på bakgrunn av det som kom fram i en rask plenumspresentasjon,  er jeg glad for å kunne oppsummere at vi som er ledere på ulike nivåer, ser nokså likt på utfordringene framover. Innspillene handlet mye om kulturbygging. Og nettopp kulturbygging; det å bygge NTNUs identitet videre gjennom god kommunikasjon og medvirkning, vil være “jobb nr 1″ i kommende rektorperiode. Jeg ser klart behovet for brobygging. Samtidig som vi skal ta vare på alle egenartene i mangfoldet, og dyrke mangfoldet som vår egenart, må vi også fortsette å bygge ned grensene. Det er vår felles utfordring og vil kreve innsats fra mange. Det var derfor en stor inspirasjon å se at vi var så samstemte om dette, og at vi er godt rustet til å klare den utfordringen i fellesskap. 

Vi arbeider allerede med en konkret tiltaksplan for medvirkning, hvor flere av de innspillene som kom fram på Røros, er med. Tiltaksplanen skal legges fram for styret i april. Vi skal nå bruke den erkjennelsen vi har fått gjennom innleggene og testamentene som grunnlag for forbedringsarbeidet framover.

I dag starter årets kanskje viktigste møtearena for oss på NTNU - Rørosmøtet. Tema for årets ledersamling er utdanningskvalitet og undervisningsledelse. Hvordan utvikler vi vår kvalitetskultur? Hva er våre største utfordringer? Og ikke minst - hvilke gode grep kan vi bruke; hva slags gode erfaringer og læringsstykker tar vi med oss videre?Utdanning er en kjerneaktivitet i universitetets virksomhet, og vi ønsker å legge til rette for en best mulig kvalitet i de prosessene og systemene som er knyttet til utdanning. Det har derfor vært et uttrykt ønske på alle ledd i organisasjonen å sette dette temaet på dagsorden, og for oss i ledelsen har det vært naturlig å bruke anledningen når vi samler alle våre ledere til det årlige Rørosmøtet.

Utdanningskvalitet er ikke enkelt å definere. Og nettopp fordi det er et begrep som har så mange fasetter, er det viktig at lederne på NTNU diskuterer hva det betyr; prøver å definere de utfordringene som er viktige på ulike nivå i organisasjonen, etablerer en felles referanseramme, og bruker Rørosmøtet til å lære av hverandre. Det er viktig for ledelsen med innspill og problemstillinger fra de som står midt i den utførende virksomheten. Vi ønsker å få definert mest mulig konkrete utfordringer på fakultetsnivå og institutt-, program- og emnenivå, slik at disse kan legge premissene for beslutninger og prosesser knyttet til utdanningskvalitet i tida som kommer.

På Røros ønsker vi å etablere begrepet utdannings- og undervisningsledelse. Morgendagen vil dreie seg mer generelt om faglig om ledelse, men med utgangspunkt i problemstillinger fra seminarets første dag. Siste punkt på programmet har vi kalt “instituttledernes testamente”. Det innebærer at vi inviterer instituttlederne til å gi sine tre beste råd til rektor, knyttet spesielt til medvirkning, og på samme måte - tre beste råd - til sine etterfølgere omkring ledelsesspørsmål. Det siste vil bli en verdifull startkapital for alle de nye instituttledere som tar fatt på oppgaven 1. august.