Det er det nordiske senteret for alkohol- og narkotikaforskning, NAD, som utgir boka. Boka løfter fram tretten konkrete tidsbilder som til sammen framstiller den komplekse historien om rusbehandling i Norden.

Kapitlene som skildrer den norske historien er skrevet av SIRUS-forskerne Astrid Skretting og Ragnar Hauge og historiker Olav Hamran ved Teknisk Museum. Hauge og Skretting løfter fram to svært forskjellige deler av den norske behandlingshistorien; løsgjengerloven og behandling av sprøytemisbrukere i Oslo.

Løsgjengerloven
Den norske løsgjengerloven eksisterte fra 1900 til 1970. Helt fra opprettelsen lå det en spenning i om dette først og fremst var en straffemetode eller en form for behandling. Fra å være en allment akseptert lovbestemmelse om tvangsarbeid overfor alkoholikere og omstreifere i første del av århundret, mistet den gradvis sin legitimitet fra 1950-tallet. Ragnar Hauge drøfter de juridiske, sosiale og behandlingsmessige argumentene som lå til grunn for innføringen av loven og de som førte til at den ble opphevet.

Behandling av sprøytemisbrukere
Det har skjedd en dreining mot en mer medisinsk holdning til rusmisbrukere i det norske behandlingssystemet de senere årene. Fra å bli betraktet som klienter som skulle behandles av sosialarbeidere, betraktes nå rusmisbrukere som pasienter som skal behandles av et medisinsk hjelpeapparat. Slik beskriver Astrid Skretting den viktigste endringen i det norske behandlingssystemet for sprøytemisbrukere fra 1990-tallet til i dag. Hun diskuterer om spørsmål knyttet til sosial velferd kan forsvinne ut av syne når sykdomsperspektivet blir dominerende.