Bok- og tidsskriftsartikler

On the demise of the Norwegian vagrancy act

Ragnar Hauge

Den norske løsgjengerloven eksisterte fra 1900 til 1970. Fra å være en allment akseptert lovbestemmelse om tvangsarbeid overfor alkoholikere og omstreifere i første del av århundret, mistet den gradvis sin legitimitet fra 1950-tallet. Ragnar Hauge beskriver i artikkelen løsgjengerlovens historie.

Hauge drøfter først de juridiske, sosiale og behandlingsmessige argumentene som lå til grunn for innføringen av paragrafen. Helt fra opprettelsen lå det en spenning i om dette først og fremst var en straffemetode eller en form for behandling. Det var argumentene om at det innebar en behandling som i første rekke begrunnet at man kunne tvangsanbringe alkoholikere og omstreifere over et langt tidsrom uten at de var domfelt for alvorlige lovbrudd. Fra slutten av 1950-tallet reiste jurister og kriminologer spørsmål om det fantes et legitimt behandlingsmessig grunnlag for loven, og gjennom flere undersøkelser mente de å kunne besvare spørsmålet benektende. Dette ble fulgt opp av politiske pressgrupper som KROM, som på 1960-tallet krevde tvangsarbeidsordningen opphevet, og i 1970 ble lovbestemmelsene opphevet.