Bok- og tidsskriftsartikler
Terapeutisk offentlighet - en kompleks hybrid
hvorfor abryter (en del) innvandrere behandlingen?
I artikkelen fokuseres det på interaksjonen mellom klienter med innvandrerbakgrunn og ansatte i ulike tiltak for rusmiddelmisbrukere i Norge. Utvalget som ligger til grunn for artikkelen besto av 23 klienter over 18 år med forskjellig etnisk bakgrunn og 61 ansatte fra 16 forskjellige offentlige rustiltak og instanser som sosialkontor, avrusnings-, utrednings- og behandlingsinstitusjoner. Det empiriske materialet bygger på seks måneders feltarbeid i 1998 og regelmessige intervjuer med fire av klientene i og utenfor langtidsbehandlings-institusjonene frem til 2000. Ansattes arbeidsdag var preget av en møte- og snakkekultur som de forventet at klientene skulle delta i. Den dominerende behandlingsmetoden for å slutte å være en rusmiddelmisbruker var deltakelse i `Snakkekuren`. Mange av klientene ga uttrykk for at en slik kur snarere ville befeste dem i det problematiske og gi dem en stoffmisbruker-identitet. De ba i stedet om hjelp til anskaffelse av arbeid samt å kaste problemene på `Glemselens hav`. Klientene og de ansatte forsøkte å samarbeide uten en felles situasjons-definisjon, noe som ikke var spesielt vellykket. Forholdet eskalerte fra spent til mer anstrengt da ansattes terapeutiske behandlingsmodell ble den gjeldende. For klientene innebar det å inngå i en `terapeutisk offentlighet`, som de avviste fordi de ikke hadde tilstrekkelig tillit til ekspertsystemet eller tro på Snakkekuren. Dette førte til brudd i samhandlingen og mange klienter forlot de aktuelle rusmiddeltiltakene. Problemer med å inngå i en terapeutisk offentlighet var ikke bare forbeholdt disse klientene. Norske klienter viste også mistillit til ansatte og manglende tro på Snakkekuren. Ettersom sam-handling er et viktig aspekt ved behandling bør det bli et økende fokus på dette tema slik at det kan forbedres.
Nøkkelord: behandling, narkotika, etnisitet, behandlingsavbrudd og samhandling