Legemiddelassistert rehabilitering i Norge

behandling – omsorg – skadereduksjon – kontroll?

Astrid Skretting

Utbyggingen av legemiddelassistert rehabilitering har gått svært raskt i Norge. Fra at Stortinget i 1997 vedtok at det skulle være et landsdekkende permanent tilbud, var det ved utgangen av 2000 snaut 1 100 klienter i behandling. Den raske veksten har sin bakgrunn i en dramatisk økning i antall narkotikadødsfall, en generell elendighet blant sprøytebrukere og et sterkt press fra politikere og media om at noe må gjøres.

Premisset for å starte legemiddelassistert rehabilitering i Norge er at metadon eller andre adekvate legemidler skal være et virkemiddel som skal gis i sammenheng med et helhetlig rehabiliteringsopplegg. Den raske utbyggingen har ført til store problemer med hensyn til den forutsatte kvaliteten i behandlingen. I mange tilfeller har en ikke maktet å etablere de nødvendige psykososiale støttetiltakene. Slik utviklingen ser ut til å gå, vil skadereduksjon etter alt å dømme være en mer dekkende betegnelse. Det må også kunne stilles spørsmål ved om den mangelfulle psykososiale oppfølging og kravet om at ”alle” som fyller kriteriene og som ønsker det skal få tilbud om legemiddelassistert rehabilitering, i praksis blir et virkemiddel for å kunne kontrollere heroinmisbrukere i stedet for at det skal være et behandlingstilbud.