Rapporten behandler hvordan man skaffer seg tillit i et sosialt system preget av svik og bedrag. Hvordan er tillit mulig når erfaringene og forventningene i narkotikamiljøet er basert på oppløsning av sosiale relasjoner og hyppige ran fra ens nærmeste?
Analysen tar utgangspunkt i to elementer i begrepet "tiilit": sårbarhet og forventninger. Forholdet mellom normer i miljøet og etablering av sårbare situasjoner er en ledetråd i intervjuer av åtte personer med kortere eller lengre fartstid som heroinister. Rapporten kartlegger hvilke strategier de bruker i ulike sårbare situasjoner. Mange relasjoner er knyttet til personer som man ikke kjenner godt, men heller ikke er helt fremmede, noe Johansen omtaler som "mellomdistanse". Han behandler nærmere kilder til tillit i samhandlingen på "mellomdistanse".
For å vise tillitens utvikling i dopmiljøet avslutter rapporten med en sammenligning mellom dagens narkotikamiljø og alkoholikermiljøet i Oslo på 1960-tallet. Måtene man deler og bytter rusmidler i de forskjellige epokene tyder i følge Johansen på at det er mindre tillit og sårbarhet medlemmene i mellom, i dag enn på sekstitallet.
Sammendrag
Gjenstand for denne undersøkelsen er nettverket av folk som injiserer illegale rusmidler, som opererer på eller rundt ”plata” i Oslo, ikke har arbeid og/eller ikke fast sted å bo, er sosialklienter, kanskje prostituerer seg og skaffer seg inntekt ved kriminalitet. Navnet som brukes på dette nettverket er ”narkomiljøet” og ”dopmiljøet”.
Spørsmålet er hvordan man vinner tillit når erfaringene er preget av svik og bedrag. Utgangspunktet er to typer observasjoner i miljøet. For det første hvordan vennskap og tette sosiale relasjoner blir oppløst, fulgt opp med gjensidige beskyldninger om tyverier og unnaluring av dop og verdisaker. For det andre fenomenet ”kamerattyverier”. Det forekommer hyppig ran av mennesker som ligger i såkalt overdose. Som oftest er det de nærmeste som begår disse ranene. Problemstillingen er ”Hvordan skaffer man seg tillit i et sosialt system hvor erfaringene og forventningene er svik og bedrag?”
Undersøkelsene ble foretatt blant folk med erfaringer i miljøet. Det er foretatt åtte intervjuer av forskjellige mennesker med kortere eller lenger fartstid som heroinister. Intervjuobjektene er funnet i forskjellige behandlingsinstitusjoner. Intervjuene er tidvis konfrontert med egne observasjoner av miljøet fra mitt virke som verneassistent på et lavterskeltilbud for stoffmisbrukere i Oslo.
Begrepet tillit
Den teoretiske bakgrunn utgjøres av en tilpasning av begrepet ”tillit”. Tillit betraktes som bestående av to elementer: sårbarhet og forventninger. Sårbarhet knyttes til mulighetene for materiell og sosial gevinst ved samarbeid internt i miljøet. Dette fremstilles ved hjelp av spillteori og ”Fangens Dilemma”. Forventninger analyseres i forhold til et ”normativt felt”. Her skilles det mellom ”normer for gjensidighet”, ”forbudsnormer” og ”kvalifikasjonsnormer”. Tillitbegrepet presenteres i rapportens Del I.
Intervjuene tok utgangspunkt i konkret sårbare situasjoner de selv hadde stilt seg i. Uten noen systematisk sammenligning hevder jeg at dette er lite i forhold til en gjennomsnittlig tilværelse blant ”nykterister” (folk med et mer eller mindre vanlig alkoholforbruk). Det mest vesentlige for forløpet i undersøkelsen, er de situasjonene som ble etablert, der sårbarhet ble tematisert. Hovedvekten i fremstillingen falt på det å ”deponere”, ”slå sammen”, ”kjøpe”, ”selge”, ”dele”, ”sette skudd sammen” og å ”slippe noen inn” hjemme hos seg.
Behandlingen av den normative kontekst tar utgangspunkt i en diskusjon om hvorvidt begrepet ”ubegrenset opportunisme” kan sies å karakterisere miljøet. Svaret er betinget negativt, men for undersøkelsen er det mest vesentlige at enkelte sentrale normer i miljøet blir presentert, og at forholdet mellom normer og sårbarhet blir tydelig. Jeg legger vekt på å vise hvilke normer som kommer fram i intervjuene, og at disse viser seg å beskytte og støtte opp under de sårbare situasjonene man setter seg i, som en del av det å omgås i miljøet. Denne foreløpige behandling av normene i miljøet, utgjør sammen med etableringen av sårbare situasjoner, Del II i rapporten.
Strategier i sårbare situasjoner
Del III er et forsøk på å kartlegge hvilke strategier som ble brukt i de forskjellige sårbare situasjonene. En av de intervjuede uttaler at tillit er situasjonsbestemt. Det stemmer med den øvrige erfaringen. De forskjellige strategiene er spesifikke for typer av situasjoner. Et trekk som går igjen, er at man stoler mer på folk man har mer historie med, enn med andre man bare vet tilhører miljøet (og knapt nok det). Dette er for så vidt ingen overraskelse. Det ligger også implisitt i måten normer er presentert. Mer overraskende er det kanskje at dette gjelder til tross for at man like gjerne kan bli bestjålet av folk man står nærmere. Dette gjelder spesielt når man setter skudd sammen. Det å være sosialt sett nær hverandre er derimot mer effektivt i kjøp/salg-forbindelser. Her ser det imidlertid ut til å være et problem for selgeren å holde nok avstand til sine kunder. Det gjelder for begge å vise lojalitet og en slags empati.
Mange av de daglige gjøremål i dopmiljøet foregår på det jeg har kalt ”mellomdistanse”. Man samhandler med noen man er ”bekjent med”, uten å kjenne godt, men som heller ikke er helt fremmed. Samhandling innen det jeg har kalt ”inn-gruppen” er forholdsvis begrenset. Likeså når det gjelder en ”ut-gruppe”, mellom helt fremmede. Jeg har oppsummert fire hovedkilder til tillit i samhandlingen på ”mellomdistanse”. ”Oppsporbarhet”, ”fremtreden”, ”normer” og ”gjenkjennelighet”:
”Oppsporbarhet” fører til at man stoler på folk, innen en viss rimelighet, selv om man ikke kjenner dem. Man kan regne med at vedkommende lar seg finne i det store nettverket av bekjentskaper som utgjør ”narkomiljøet”, og således lar seg stille til ansvar for eventuelle avvik.
”Fremtreden” innebærer at man stoler på at tegnsystemet og symbolene representerer det de skal representere. Fremtreden peker mot moralske statuser og utløser normer om oppførsel og hvordan man skal behandles.
”Normer” sikter i denne sammenhengen til utbredte oppfatninger av hva som er uakseptabelt, konvensjoner og til regler om hva som kvalifiserer til hva (hva er en ”fersking”, et bedrag eller en fair handel).
”Gjenkjennelighet” handler om at deltagerne i miljøet har enn viss sikkerhet i forhold til de andres måter å oppfatte verden, og hvordan de vurderer ulike situasjoner. Man deler en opplevelse av verden.
Tillitens utvikling
Del IV utgjør en oppsummering og noen betraktninger om tillitens utvikling i dopmiljøet. Intervjuene støtter ikke en stringent bruk av vokabularet fra Fangens Dilemma, men dette kaster lys over de relasjonelle forbindelser. Jeg foretar en sammenligning med alkoholikermiljøet fra 60-tallet i Oslo. Her er det spillteorietisk baserte begrepet ”kapitalisering” sentralt. Jeg antyder at måtene man deler og bytter rusmidler i de forskjellige epokene, tyder på at det er mindre tillit, og sårbarhet medlemmene seg i mellom, i dag enn på sekstitallet. Jeg knytter dette videre til mangelen på lederskikkelser i dopmiljøet, og vanskelighetene med å være ”pusher”. Det kan dessuten tyde på at sårbarheter og konvensjoner som ble tatt for gitt alkoholikerne i mellom, er kapitalisert og forvitret med innføringen av heroin som det mest sentrale rusmiddel.
Rapporten skal forstås som et forsøk på å etablere et vokabular for sammenligning av tillit i forskjellige sammenhenger. I behandlingen av de forskjellige temaene finnes en betydelig ambivalens i forhold til spørsmålet om narkomiljøet kan sies å være preget av manglende tillit, eller om det er det ordinære samværet som slår en observatør. Jeg ønsker ikke å komme med noen entydig konklusjon, men sitter igjen med en sterk opplevelse av at dette er et miljø fattig på tillit. Noen systematisk undersøkelse av dette finnes imidlertid ikke. Leseren er også oppfordret til å dele sine refleksjoner med forfatteren.
