Klassifikasjon

2. Avsnitt: "Klassifikasjon" i norsk tegnspråk

Norsk tegnspråk har i likhet med noen talespråk noe som skiller objekttegn på grunnlag av egenskaper objektene har. I dette avsnittet gis det en kort beskrivelse av hvordan man kan tolke dette som et "klassifikasjonssystem" som noen lingvister mener det er. Klassifikasjonssystemer bygger seg vanligvis på egenskaper som objekter har i virkeligheten. Derfor skal vi først svare på spørsmålet:

1. Hva slags egenskap ligger i bunnen for det som ble tolket som et klassifikasjonssystem i norsk tegnspråk?

I norsk tegnspråk blir objekttegn dannet etter formen objektet har. "Klassifikasjonen" skjer dermed på grunnlag av den fysiske formen til et objekt i virkeligheten. Den såkalte "klassifikasjonen" gjelder kun for noen av objekttegnene i norsk tegnspråk, nemlig for objekttegn som beskriver objekter som har en ytre form. Abstrakte konsepter som ”problem” og ”kjærlighet” har ikke noen fysisk visuell form som kan beskrives. Men objekter som "stol", "hest" eller "bok" har en form som danner grunnlaget for "klassifikasjons"systemet i norsk tegnspråk. Det skilles for eksempel mellom:

• runde objekter
• avlange vertikale objekter
• firkantete objekter

I det følgende skriver vi for argumentasjonens skyld som om vi antar dette systemet faktisk er et klassifikasjonssystem:

2. Hvordan vises i norsk tegnspråk hvilken klasse et objekttegn hører til?

Klassifikasjonen vises ikke på objekttegnet selv men på verbet. Når man for eksempel skal fortelle hvordan en bil kjører oppoverbakke langs en dårlig grusvei forteller man oftest først om bilen ved tegnet BIL og deretter følger et verb som forteller hvordan bilen kjører. Verbet består av en bevegelse som viser hvordan bilen beveger seg og en spesiell håndform som står for formen av objektet (som i dette tilfelle er en bil). Håndformen i vårt eksempel er en flat håndform hvor alle fingrene ligger tett ved siden av hverandre. Selve håndformen står for en flat gjenstand. Når håndflaten peker mot gulvet står håndformen blant annet for kjøretøy som har minst fire hjul eller er en båt. Dvs håndformen pluss ”handstillingen” (hvilken retning håndflaten peker til) står for klassen til objektet mens bevegelsen forteller oss om hvordan objektet håndteres eller hva objektet gjør selv. Håndformen og håndstillingen til sammen kalles ”håndkonfigurasjon”.

 Et eksempel: 

I videoen ser du hvordan Georg beskriver hvordan noen sykler. Som du ser bruker han den samme flate håndformen som vi har beskrevet i forhold til eksemplet med bilen ovenfor. Men nå peker håndflaten mot venstre og ikke mot gulvet. Håndkonfigurasjonen her står blant annet for kjøretøy som har maks tre hjul. Siden håndformen og håndstillingen til sammen (altså håndkonfigurasjonen) kan stå for forskjellige objekter er det viktig at man sier hvilket objektet man forteller om når man starter fortellingen. Vil du for eksempel si at skal du kjøre bil i dag og du vil bruke en slik håndkonfigurasjon må du på en måte gi nok informasjon i ytringen din slik at det blir klar at du snakker om en bil, ellers kunne en kanskje tro at du skal kjøre en buss eller en lastebil eller noe helt annet.

Nå har du fått en innføring i hvordan klassifikasjon generelt og i norsk tegnspråk spesielt kan beskrives. I neste avsnitt skal vi gi noen argumenter for og imot bruk av begrepet "klassifikatoriske verb"i forhold til norsk tegnspråk.