Det å være hørende i samarbeid med døve informanter

Den største utfordringen i en forskningssituasjon med personer som ikke snakker samme språk som deg er å forstå hverandre! Det virker kanskje litt banalt men et problem som oppstår er hvordan man skal spørre en informant. Mht norsk tegnspråk har du to muligheter og ingen av dem er helt tilfredsstillende:

- du kan bruke norsk og håpe på at vedkommende er veldig flink i munnavlesning

Metoden har ved siden av forståelsesproblemet i tillegg faren for å påvirke tegnspråket til informanten din. I og med at døve er vant til å kommunisere med hørende som bruker norsk har de lett for å tilpasse språket sitt. Norske døve har norsk som sitt andre språk og er vant til å "blande" språkene (for mer informasjon om blandingsspråk se i litteraturlisten etter Vogt-Svendsen (1987)). Men siden de fleste tegnspråkforskere vil beskrive et tegnspråk og ikke en blandingsform mellom talespråket og tegnspråket er det ikke ønskelig å påvirke informantene på denne måten. Den andre metoden er:

- du kan bruke det du kan av tegnspråk og håper på at vedkommende forstår hva du sier og at du forstår vedkommende.

Med mindre du er flytende i tegnspråk (og til en viss grad også da) påvirker du informanten din i det du sier noe på tegnspråk som du etterpå ber informanten om å si det samme om igjen på tegnspråk.

Det er ikke å anbefale å bruke en tolk i samtaler med en informant. Tolkesituasjonen gjør situasjonen enda mer vanskelig og du kan aldri være sikker på hva du eller informanten har oppfattet av det den andre sa.