Slik startet det

Halvor Svinvik ble født 17. februar i 1894 som den første i en søskenflokk på ni. Etter folkeskolen gikk han vinteren 1914/15 på amtsskolen på Gyl i Tingvoll, men ellers gikk ungdomsårene med til å hjelpe til heime på Svinvikgarden.

Den store interessen for planter fikk Halvor Svinvik allerede som guttunge. På folkeskolen hadde han John Skrøvseth som lærer, en mann som var svært flink med planter og som anla en fin hage ved skolestua på Nordvik. Den inspirasjonen han fikk fra Skrøvseth var i følge Halvor sjøl avgjørende for utviklingen av hans store interesse for planter og hagedrift.

I 1918 gikk Halvor på den ettårige hagebruksskolen på Hylla i Nord-Trøndelag. Han oppnådde svært gode karakterer, men hans dårlige syn gjorde at resultatet i et par praktiske fag ikke ble helt topp. Det er nok ikke mange som seinere gjorde seg større nytte av de kunnskapene hagebruksskolen ga enn nettopp Halvor.

Etter at dette skoleåret var over bodde Halvor heime på Svinvikgarden og drev gartnerivirksomhet der ved siden av at han hjalp til på gården. Han produserte både frukttrær, bærbusker, grønnsakplanter, prydbusker og stauder som han hadde til salgs. Samtidig startet han opp med å prøvedyrke mer sjeldne planter forskjellige steder på Svinvikgarden.

Heime på garden opplevde Halvor en heller vanskelig barndom og oppvekst. Han hadde dårlig syn og mistet i ung alder synet helt på det ene øyet. Helsa var generelt svak og han var mye plaget av bl.a. bronkitt. Dessuten hadde han et ustabilt lynne og var nok til tider ganske sint. Det var kanskje ikke uten grunn, for han ble ikke særlig godt behandlet av foreldrene sine. Halvor vurderte nok tidlig å flytte heimefra og undersøkte en gang muligheten for å emigrere til Galapagos. Det var helst mangel på penger som gjorde at det bare ble med tanken.

Halvor var den eldste i søskenflokken og skulle således overta Svinvikgarden. Det dårlige synet og vanskelige lynnet gjorde at foreldrene nok mente han ikke ville klare å drive garden på forsvarlig vis. Halvors store interesse for å dyrke planter av alle slag var også medvirkende til at faren var redd for å la ham få overta. Svinvikgarden var i generasjoner blitt drevet tradisjonelt, og det var nok en viss frykt for at Halvor skulle lage botanisk hage av hele eiendommen. I 1938 sørget foreldrene for å få Halvor innlagt på Opdøl psykiatriske sykehus på Hjelset ved Molde. Egentlig hadde han ikke slike lidelser at han skulle vært der, men foreldrene mente han ikke var helt normal og fikk ham på denne måten bort fra garden. Mens Halvor var på Opdøl sørget faren for å overføre Svinvikgarden til den nest eldste sønnen, noe Halvor først fikk vite da han kom heim en tur på høsten i 1938. Denne handlingen gjorde at forholdet mellom Halvor og foreldrene og broren ble enda mer tilspisset.

Halvor var på Opdøl fra begynnelsen av 1938 til i mai 1941. Under oppholdet der arbeidet han mye med hageanleggene på sykehuset, og lærte seg dessuten bokbinding. Han var stadig på jakt etter et gardsbruk som han kunne kjøpe og starte gartnerivirksomhet på. Faren hans, Erik Svinvik, hadde sagt at hvis Halvor fant seg en passende gard, skulle han bistå økonomisk med kjøpet. Dette var ved starten av krigen, og det var ingen gard å oppdrive.

Halvor Svinvik får gårdsbruket Gjengstøa (til toppen av kapittelet)

Etterhvert utviklet den tanken seg hos Halvor at han ville ta tilbake Svinvikgarden med odelsretten sin. Et annet alternativ som han la fram for foreldrene og broren var at han kunne si fra seg odelsretten mot at han fikk Gjengstøa og kunne starte gartneri der. Alle utspillene ble i første omgang avvist av foreldrene og broren. Halvor engasjerte advokat og forberedte da odelssøksmål mot broren. Høsten 1942 ble det inngått et forlik mellom Halvor og broren Ola som gikk ut på at Halvor sa fra seg odelsretten til Svinvik gard mot at han fikk fradelt småbruket Gjengstøa. I tillegg skulle han få skogeiendommen Kleivvikan som grenser inn til Gjengstøa og ligger i området mellom riksvegen og fjorden i retning mot Nordvik. Det hele dreide seg om et areal på ca. 85 mål, hvorav ca. 15 mål var dyrka mark. Ola skulle innen tre år sette opp fjøs og ny stuebygning til Halvor i Gjengstøa og han skulle få to kyr og åtte sauer fra budskapen i Svinvika.

Nå gikk det ikke så greit å få satt opp de nye husene. Dette var under krigen og det var mangel på sement og andre byggevarer. I 1945 skulle husene i følge forliket stå ferdig, men arbeidet var knapt nok påbegynt. Halvor måtte, for å få gjennomført det som var avtalt i forliket, på ny søke advokathjelp. Først i 1947 var fjøset klart til bruk, og året etter bolighuset. I 1949 kunne Halvor så for alvor starte som gardbruker på egen gard. Gartnerivirksomhet begynte han imidlertid med i Gjengstøa allerede i 1943, likeså oppbyggingen av en frukthage og det anlegget som skulle bli arboret.

Anne kommer til Gjengstøa (til toppen av kapittelet)

Halvor og Anne Svinvik foran bolighuset i 1960. Foto: Oddvin Reisæter

Med nytt, stort bolighus og fjøs skjønte Halvor snart at han trengte hjelp for å kunne drive garden skikkelig. Han søkte derfor etter en husholderske som kunne hjelpe ham med arbeidet i huset og fjøset, slik at han sjøl kunne bruke mer tid på gartneriet. Det var på denne måten Anne havnet i Gjengstøa i 1949. Hun kom fra Reitan i Bjugn, og var et dyktig arbeidsmenneske som Halvor skjønte han kunne ha god nytte av. Anne på sin side syntes nok litt synd på denne svaksynte mannen som hadde gjennomlevd så mye motgang, og hun slo seg derfor til hos Halvor. De giftet seg i 1950. Begge var da godt voksne, Halvor var 56 og Anne 44 år, og de fikk ingen barn.

Både Anne og Halvor la ned en stor arbeidsinnsats i årene som fulgte. Det var nok Anne som gjorde mest i bolighuset og fjøset, mens Halvor arbeidet med gartneriet og arboretet både seint og tidlig. Han var hele tiden plaget med synet og så dårligst i solskinn. Derfor arbeidet han mye tidlig på morgenen og utover kveldene, mens han hvilte midt på dagen. I sommerhalvåret startet arbeidsdagen ofte ved firetida om morgenen.

Svinvik brevhus (til toppen av kapittelet)

Stempelet til Svinvik brevhus

I Svinvika var det et lite postkontor, et såkalt brevhus. Det ble opprettet allerede i 1898, og Halvor var i mange år brevhusbestyrer. Da han flyttet til Gjengstøa ble også brevhuset plassert der. Brevhuset hadde eget stempel, først et firerings nummerstempel og seinere et såkalt krona posthornstempel. Brevhuset fikk tildelt postnummer 6644, men hadde aldri stempel med dette postnummeret. Det var ikke mange postsendingene som gikk ut fra Svinvik, og derfor har brev som er stemplet her i dag stor samlerverdi. Brevhuset ble nedlagt i 1970. Sjøl om jobben som brevhusbestyrer var liten, var det viktig for Halvor å beholde den så lenge brevhuset eksisterte. Han fikk tross alt noen kroner fra postverket for arbeidet, penger som høyst sannsynlig gikk til innkjøp av frø.

Oppbyggingen av arboretet (til toppen av kapittelet)

Til arboret valgte Halvor altså å bruke de skrinne bergknausene ned mot sjøen. Dette området var imidlertid bratt og uveisomt, og han la ned et stort arbeid for i det hele tatt å gjøre det tilgjengelig. Mye av den opprinnelige skogen og lyngen på skogbotnen ble tatt bort for å gi plass for nye og fremmedartede bartrær og prydbusker. Utallige stier, trapper og terrasser ble bygd opp av stein og stokker. Det var lite med jord på disse bergknausene slik at plantingsjord for en stor del måtte tilføres utenfra. Det sies at Halvor til og med rodde over fjorden etter jord. Han dro også mye tang fra fjæra og opp i skogen som jordforbedringsmiddel. Med den opprinnelig sure barskogsjorda på en kalkfattig berggrunn lå forholdene best til rette for å dyrke bartrær og andre vintergrønne surjordsvekster. Arboretet kom da også til å bli preget av et stort antall ulike nåletrær og rhododendron.

Frukthagen (til toppen av kapittelet)

Deler av den tidligere så rikholdige frukthagen. Fotografert 1960 av Oddvin Reisæter

Halvor Svinvik var også interessert i fruktdyrking. I området fra bergknausene bak fjøset og helt ned til sjøen anla han en frukthage. Dette området besto av dårlig jord, og før han startet med plantinga bygde han med håndmakt ca. 25 terrasser i denne skråningen. Han hadde bare håndredskaper å hjelpe seg med, og det må ha vært et enormt arbeid å anlegge disse terrassene. Frukttrærne lagde han sjøl. Grunnstammer ble sådd og så podet han inn greiner fra ulike frukttresorter. Til sammen plantet Halvor omlag 600 frukttrær på disse terrassene, og i følge en oversikt han laget over frukthagen, var det på det meste 65 eplesorter, 18 pæresorter og 23 plommesorter. På enkelte trær var opp til tre ulike eplesorter podet inn på den samme stammen.

Frukthagen ga nok ikke det økonomiske utbyttet som Halvor hadde håpet på. Mange av sortene han prøvde passet dårlig i klimaet på Nordmøre og ga liten avling. Halvor var jo dessuten plaget av dårlig syn, og det sies at han hadde problemer med å se frukta som hang på trærne. Utover på 1970-tallet ble vedlikeholdet av frukthagen nedprioritert, og området vokste delvis igjen av bring og annen vegetasjon. I 1981 kom en representant fra Nordisk genbank til Gjengstøa og tok podekvister av de frukttresortene som det var interesse for å bevare for ettertiden, og det var ikke få. I dag ser vi bare restene av den rikholdige frukttresamlingen, men det er godt å vite at mange av de sjeldne sortene ble tatt vare på. I området hvor frukthagen lå, plantes det nå mindre bestand av ulike bartrær, hovedsakelig gran- og edelgranarter.

Anne Svinviks innsats i Gjengstøa (til toppen av kapittelet)

Også Anne Svinvik opparbeidet seg etterhvert stor plantekunnskap og lærte seg de latinske navnene på svært mange planter, noe som imponerte de besøkende som hun viste rundt. Det var særlig blomsterbedene rundt husene som ble Annes område, og her lå hun på alle fire og plantet og lukte ugras hele sommeren igjennom til hun var over 85 år gammel. Annes arbeidsinnsats både i husene og ute i hagen var svært betydningsfull og kan neppe verdsettes for høyt. Det er vel tvilsomt om det hadde blitt noen botanisk hage i det hele tatt om ikke Anne hadde kommet til Gjengstøa.

En offentlig institusjon overtar eiendommen (til toppen av kapittelet)

Utover på 1960-tallet tenkte Halvor Svinvik mye på hva som skulle skje med plantesamlingen når han og Anne ikke lenger var i stand til å ta vare på den. Halvor ønsket ikke at eiendommen skulle gå tilbake til Svinvikgarden, og tenkte ut muligheten for at en offentlig institusjon kunne overta eiendommen med plantesamlingen. Med bakgrunn i det gode samarbeidet han hadde både med Norges Landbrukshøyskole på Ås og Botanisk hage i Bergen anså han begge disse institusjonene som aktuelle. I 1965 tilbyr Halvor Svinvik eiendommen til Norges Landbrukshøyskole, men på dette tidspunkt hadde ikke denne institusjonen mulighet til å kunne overta. Også Botanisk hage i Bergen måtte takke nei. Botanisk institutt ved Norges Lærerhøgskole i Trondheim var nå blitt interessert i eiendommen, men det kom ikke til noen ordning med den institusjonen heller. Med Olav Eriksmoen, en privatperson som viste stor interesse for arboretet, som drivkraft ble det i 1969 opprettet et legat med navnet "Anne og Halvor Svinviks legat til bevaring og drift av den botaniske hage på eiendommene Gjengstøa og Kleivvikan i Todal". Sammen med eiendommen donerte ekteparet Svinvik kr 20 000,- som skulle være støtte til legatets arbeid. I januar 1971 sendte et midlertidig legatstyre en forespørsel til Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab, Museet, i Trondheim om de kunne overta eiendommen. 27. februar i 1971 takker museet ja til gaven, og et langvarig arbeid med å få en offentlig institusjon til å overta arboretet var avsluttet. Halvor Svinvik fikk dermed oppleve at eiendommen ble sikret videre drift. Etter et par år med mye sykdom, døde han i 1976 i en alder av 82 år. Anne var mye yngre enn Halvor og oppnådde også høyere alder enn ham. Hun bodde i Gjengstøa helt til høsten 1992 og døde i april 1993 i en alder av 87 år.

Både Anne og Halvor Svinvik opplevde å få mye heder for det de skapte, bl.a. var de begge æresmedlemmer av Møre og Romsdal Hagelag. Halvor ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 1965, og i 1967 fikk han sølvmedalje fra Møre og Romsdal Fylkesjordbruksstyre for "særs dugande og sjeldsynt arbeid med lignoser".

En av årsakene til at DKNVS, Museet (som nå heter Vitenskapsmuseet) ønsket å ta hånd om stedet, var opprettelsen av Ringve botaniske hage i Trondheim. Svinviks arboret hadde mye plantemateriale som kunne oppformeres og brukes på Ringve. Men med den store forskjellen i klima og jordsmonn mellom Ringve og Svinvik var det også mange planter i arboretet som ikke kunne dyrkes i Trondheim, og på den måten ville hagene utfylle hverandre.

Både det vitenskapelige og gartnermessige ansvaret for arboretet ble lagt til Ringve botaniske hage. Sven Olav Svinvik, som var brorsønn til Halvor, tok gartnerutdannelse og satset på å bli ansatt av museet til å utføre det gartnermessige arbeidet ved anlegget. På 1970-tallet gjorde han mye av det praktiske arbeidet som hver sommer måtte gjøres på eiendommen. I disse årene var også folk fra Ringve botaniske hage i arbeid i anlegget noen dager hver sommer for å foreta vedlikehold.

Sven Olav overtok i 1980 Svinvikgarden og fikk dermed mindre tid til ettersynet i arboretet. Samme året ble Rolv Hjelmstad engasjert av museet til å være stedlig ansvarshavende i arboretet. Han bosatte seg på stedet og har siden arbeidet med å ta vare på mest mulig av Svinviks planter og å videreutvikle anlegget.

Arboretet blir en attraksjon (til toppen av kapittelet)

Veksthuset i Svinviks arboret. Foto: Rolv Hjelmstad

Arboretet til Halvor Svinvik var godt kjent blant folk flest lenge før museet i Trondheim overtok. Journalister hadde skrevet om hagen og personene som skapte den både i aviser og ukepresse, og mange var de som hadde vandret rundt på stiene i Baklia med Halvor Svinvik som guide. I 1971 sendte NRK et TV-program fra stedet, og det året økte besøkstallet dramatisk. Antall besøkende gjorde et nytt hopp oppover etter en ny TV-reportasje i 1985 og de siste ti årene har besøket ligget på i gjennomsnitt 6000 personer i året. Med den store publikumstilstrømningen meldte det seg også et behov for å forsterke anlegget. Stiene og trappene var i utgangspunktet laget for at bare et fåtall personer skulle ferdes der, og slitasjen ble snart merkbar. Dessuten krevde hensynet til sikkerheten til de tusenvis av besøkende at noe måtte gjøres. Trappesystemet er nå gradvis blitt forbedret, og i den seinere tid er det også satt opp rekkverk på de bratteste stedene.

I 1975 ble det bygd et nytt veksthus på eiendommen. Det ble satt opp i tilknytning til bolighuset og skulle benyttes til formering av plantemateriell til arboretet. Oppføringen av drivhuset ble hovedsakelig finansiert med midler som Anne og Halvor hadde gitt til legatet og med kr 15 000,- som støtte fra Møre og Romsdal fylke. Halvor hadde også tidligere et uoppvarmet veksthus på samme stedet. Dette veksthuset ble bl.a. brukt til stiklingsformering, men han hadde også noen mere varmekrevende vekster i det. Et ferskentre i dette veksthuset ga visstnok fine og velsmakende frukter.