Så sent som i
1985 hadde vulkanen Beerenberg (2277 moh) et utbrudd. Dette er verdens
nordligste vulkan over havnivå, og Norges eneste aktive vulkan. Det er stadig
fare for nye utbrudd og jordskjelv.
Klimaet
på Jan Mayen er arktisk-maritimt, med relativt milde vintre og kalde
somre. Øya er ofte innhyllet i tåke og det er sjelden klarvær.
Omkringliggende havområder er ofte islagt fra februar til april, men
dette varierer fra år til år.
Jan Mayen har
sannsynligvis vært kjent siden vikingtiden, men de første bevisene for
menneskelig aktivitet stammer fra det 15. århundre. Jan Mayen er oppkalt etter
nederlenderen Jan Jacobs May
van Schellinkhout som besøkte øya i 1614 og foretok kartlegging av en
del av kysten. Nederlandske hvalfangere etablerte hvalkokerier på øya,
men disse ble gradvis forlatt etter 1634.
I det første internasjonale polaråret 1882-83 valgte en
østerriksk/ungarsk
ekspedisjon å overvintre på Jan Mayen. De tilbrakte et
helt år på øya og drev en utstrakt forsknings- og kartleggingsaktivitet. Kartet deres var
i bruk helt til 1950-tallet. Det finnes fortsatt spor etter
ekspedisjonen i Maria Muschbukta.
I
begynnelsen av 1900-tallet begynte nordmenn å fangste polarrev på øya.
Av de første 13 fangsthyttene står fem fortsatt igjen. I 1921 etablerte
Hagbart Ekerold den første meteorologiske stasjonen på Jan Mayen, og
året etter annekterte Meteorologisk institutt en del av øya. I 1926
annekterte instituttet hele øya, men det var først den 27. februar 1930
øya ble innlemmet i kongeriket Norge ved lov.
Polarreven
var tidligere den eneste tallrike arten på øya, men utbredt fangst
førte til at den nesten ble utryddet. Isbjørn blir sjelden observert på
Jan Mayen. Klappmyss og grønlandssel har viktige yngleplasser nordvest
for Jan Mayen, noen år helt inntil kysten avhengig av isforholdene. 27
fuglearter hekker fast på øya. Tidevannssonen rundt Jan Mayen har
begrenset flora og fauna. Den marine faunaen ligner den vi finner på
sørøstkysten av Grønland, og de to mest kommersielt verdifulle marine
ressursene rundt øya er reke og haneskjell.
Norsk Polarinstitutts Meddelelser nr. 144 (1997) beskriver Jan Mayens
natur- og kulturmiljø, miljøtruslene mot øya og omkringliggende
havområder og anbefalinger for videre forskning. Rapporten fastslår at
den største lokale miljøtrusselen er Forsvarets søppeldeponering på
øya. Det er blitt målt høye PCB-nivåer i fyllingen, og den ligger i
nærheten av sjøen. Bølgeerosjon kan føre til at fyllingen går i havet
før PCB-giftene er brutt ned.
Andre trusler mot Jan Mayens naturmiljø er langtransportert forurensning, klimaendringer og overfiske.
|
