Norway Station

Det har foregått mye viktig vitenskapelig forskning i polare områder, og Norge har vært aktiv både i nord og i syd. Fra forrige storsatsing på polarforskning under det internasjonale geofysiske år (IGY) i 1957-58 frem til inneværende Polarår (IPY) har både metoder, logistikk, utstyr og deltakere endret seg. Politisk har også rammene rundt polarforskningen endret seg. Den kalde krigen satte en del føringer for forskningen hvor man ikke bare skulle forske, men også overvåke. Dette førte til mange små ”episoder”. I dag preges forskningen av utstrakt samarbeid på tvers av landegrensene.

På Svalbard var det frem til 1980-tallet geologi og kartlegging som sto i fokus for norsk forskning. Mulige geologiske forekomster skulle kartlegges, og både olje- og kullfunn var av stor interesse. I tillegg skulle sjø- og landområder kartlegges. På 1980-tallet dreide fokuset over på biologi, og det er fortsatt en viktig del av den forskningen som skjer i dag. Det siste tiåret har det blitt større fokus på klimaforskning, noe som i dag er det viktigste satsingsområdet.

Den første ekspedisjonen til Antarktis – ekspedisjonen Norway Station – er særdeles spennende. Dette var en ekspedisjon som gikk over flere år og som ble avsluttet i 1960. Det ble gjort mange vitenskapelige funn, og det ble lagt stor vekt på å kartlegge Dronning Maud Land som er det norske kravområdet i Antarktis. Takket være denne ekspedisjonen fikk Norge en fremtredende rolle i forvaltningen av Antarktis, noe som sikret Norges stilling som polarnasjon også i syd. Til tross for dette var ikke Norge villig til å finansiere flere ekspedisjoner til Antarktis utover på 60-tallet, i stedet fikk Norsk Polarinstitutt sendt norske forskere med amerikanerne til Antarktis. Først i 1968-69 dro Norge med en ny ekspedisjon til Antarktis og etablerte  Norway Camp. Siden den gang har det vært jevnlige norske sommerekspedisjoner i samarbeid med andre land som Sør-Afrika, USA, og de senere år med Finland og Sverige.