|
Ubåten “Nautilus”, ledet av den australske flyveren og
oppdagelsesreisende Hubert Wilkins, og med professor Harald Sverdrup
som vitenskapelig leder, forlot Bergen 5. august 1931. Etter å vært innom Tromsø og
Longyearbyen dro ekspedisjonen videre nordover mot isen.
“Nautilus”, som var en undervannsbåt av O-typen, var bygget i 1917, og
tilhørte den amerikanske marinen. Den hadde ikke vært i bruk siden 1925, så
omfattende reparasjoner og ombygginger måtte til før den kunne tas i bruk.
Wilkins opprinnelige mål med ekspedisjonen var å foreta en reise under
isen, tvers over Polhavet til Alaska. Dette målet hadde i neste omgang blitt
innskrenket til å dreie seg om å gå under isen til Nordpolen og tilbake igjen.
På grunn av en rekke tekniske problemer var imidlertid ekspedisjonen
blitt svært forsinket, og det var nå blitt sent på året. Ekspedisjonen valgte
derfor i stedet å foreta et krysstokt i havområdene nord for Spitsbergen, for å
undersøke ubåters egnethet for utforsking av polarområder. Samtidig skulle det
foretas ulike vitenskapelige undersøkelser.
“Nautilus” forlot Longyearbyen
18. august, og møtte isen den 19. Den gikk langs etter iskanten noen dager, før
forberedelsene til dykking kom i gang den 22. august. Det viste seg da at
høyderoret, som var en forutsetning for at dykking under isen skulle kunne la
seg gjennomføre, var forsvunnet. Siden ubåten dessuten var svært uegnet til å
gå i selve isen, var spørsmålet om ekspedisjonen skulle avsluttes eller ikke.
Wilkins bestemte imidlertid at ekspedisjonen skulle fortsette som planlagt
inntil det vitenskapelig utstyret var utprøvd, for å se om det svarte til
forventningene. I tillegg ønsket Wilkins, på tross av det manglende høyderoret,
å forsøke å skubbe “Nautilus” innunder isen for om mulig å få kjennskap til
lysforholdene der.
Frem til 2. september gikk derfor “Nautilus” østover langs iskanten,
mens det vitenskapelige personalet var geskjeftiget med sine undersøkelser. Det
ble blant annet tatt dypvannsprøver og
bunnprøver, det ble samlet plankton, foretatt temperaturmålinger og magnetiske
observasjoner.
Det ble også foretatt et dykkeforsøk, hvor det lyktes mannskapet å
skubbe “Nautilus” delvis innunder et isflak. Dermed fikk Wilkins blant annet
anledning til å prøve ut et medbrakt isbor, som viste seg å være totalt
ubrukelig.
Om kvelden den 2. september snudde ubåten og gikk vestover. Målet var å
nå så langt vest som mulig, for å følge den hypotetiske Nansenryggen mellom
Spitsbergen og Grønland. De følgende dagene ble det gjort et nytt dykkerforsøk,
mens det vitenskapelige personalet fortsatte med sine undersøkelser. 5.
september var ”Nautilus” nådd lenger vest enn noen tidligere ekspedisjon, og
Nansenryggen kunne undersøkes. Dagen etter bestemte Wilkins seg for å sette kursen
hjemover. Hele det vitenskapelige arbeidet ombord var planlagt med forholdene i
isen for øyet, og så lenge det var umulig for “Nautilus” å komme inn i isen,
lot det seg ikke gjøre å få utrettet mer. Ekspedisjonen hadde nå oppnådd det
som var mulig med de hjelpemidler som sto til rådighet.
“Nautilus”-ekspedisjonen var tilbake i Norge i midten av september, og
ble avviklet umiddelbart. Ekspedisjonen ble av norsk presse karakterisert som
totalt mislykket, men Sverdrups oseanografiske observasjoner fra ekspedisjonen
skulle imidlertid komme til å gi ny og verdifull informasjon om de undersøkte
havområdene.
Kilde:
Sverdrup, Harald Ulrik: Hvorledes
og hvorfor med “Nautilus”, Oslo 1931
|
