|
Ekspedisjonen opprettet overvintringsstasjonen Maudheim (71° 3’ s.br.10° 56’ v.l.) i Dronning Maud
land i 1950. Maudheim hadde ved siden av to beboelseshus og lager, radioanlegg
med antenne, diverse meteorologiske installasjoner o.s.v.
Foruten lederen John Giæver fra Norsk Polarinstitutt, besto
ekspedisjonen av følgende medlemmer:[1]
- Valter Schytt - glasiolog og nestkommanderende (Sverige)
- Gordon de Quetteville Robin - fysiker og
“third-in-command” (Australia)
- Nils Jørgen Schumacher - meteorolog (Norge)
- Ernest Frederick Roots - geolog (Canada)
- Ove Wilson - lege (Sverige)
- Gösta H. Liljequiist - meteorolog (Sverige)
- Nils Roer - topograf (Norge)
- Alan Reece - geologisk assistent (England)
- Charles Swithinbank - glasiologisk assistent (England)
- Egil Rogstad - radiosjef (Norge)
- Bertil Ekström - mekaniker (Sverige)
- Peter Melleby - mekaniker og hundekjører (Norge)
- Leslie Quar - radiomann (England)
- John Snarby - stuert (Norge)
Året etter fikk ekspedisjonen to nye medlemmer, nemlig fysikeren John
Jelbart fra Australia og den svenske fotografen Stig Hallgren. I tillegg fikk
ekspedisjonen ny stuert, i og med at John Snarby ble avløst av Bjarne
Lorentzen.
Ekspedisjonen forlot Oslo den 17. november 1949, med selfangeren
“Norsel”, som var spesialbygget for formålet, og som ble ført av kaptein
Guttorm Jakobsen. Turen gikk først til London, hvor to ekspedisjonsmedlemmer og
mer utstyr ble tatt ombord; blant annet skulle to Auster-fly være med, da en
del flyvekartlegging skulle utføres før “Norsel” reiste nordover igjen.
Deretter gikk turen sydover via Cape Town. Den 14. januar 1950 nådde “Norsel”
fram til hvalkokeriet “Thorshøvdi”, som lå på Scotiahavet mellom Sørgeorgia og
Sørorknøyene. Herfra ble fem av ekspedisjonsmedlemmene samt omlag 50 hunder, og
tre Weasler, (en slags beltebiler) tatt ombord. Svært
full-lastet kunne “Norsel” nå gå videre mot Dronning Maud land.
“Norsel” støtte på en del problemer i drivisen, men den 10. februar
lyktes det ekspedisjonen å finne en egnet landingsplass; Norselhamna i
Norselfjorden. Ekspedisjonen gikk “på land” på flytende shelf-is; ved kaia ble
dybden målt til omlag 400 meter.
Den 11. februar fant ekspedisjonen en egnet plass for overvintringsstasjonen.
Her var isen 180-200 meter tykk, og dermed temmelig stabil, og transportveien
fra kaia var ca. tre km. Allerede 13. februar kom byggingen av stasjonen i
gang, og 15. februar var det første huset oppe. 16. februar var mesteparten av
godset losset av og kjørt fram til stasjonen, som nå hadde fått navnet
Maudheim. Den 20. februar reiste “Norsel” nordover igjen, og overvintrerne var
alene.
I midten av mars var Maudheim ferdig oppbygd, alt utstyr var
installert, og det vitenskapelige arbeidet begynte så smått å komme i gang. I
begynnelsen april startet den første sledeturen (rekognoseringstur) fra
Maudheim.
Gjennom vinteren ble det foretatt kontinuerlige meteorologiske,
glasiologiske og seismiske undersøkelser, samtidig som vårens og sommerens
sledeturer ble planlagt; treningen av trekkhundene kom i gang, og det ble
gjennomført depotturer.
Den første lengre ekspedisjonen innover kontinentet dro av sted i
begynnelsen av oktober og var tilbake den 15. november. I november og desember
ble det foretatt to depot-turer ved hjelp av weasler, og partiene kom således
et godt stykke inn i landet.
I desember kom den første galsiologturen og topograf-geologturen av
gårde. Dette var de første virkelige lange ekspedisjonene; glasiologene var
tilbake i april, topografene og geologene var ikke tilbake før i mai.
I mellomtiden fikk resten av Maudheim-befolkningen besøk av “Norsel”
som ankom Norselbukta 6. januar 1951, med nye forsyninger og tre nye
ekspedisjonsmedlemmer. To fly med mannskap var også med, for flyfotografering.[2] Det ble
foretatt en rekke nødvendige reparasjoner mens “Norsel” var på besøk, men
allerede 29. januar dro skuta nordover igjen.
Den 24. februar dro fire av ekspedisjonsmedlemmene ut på en prøvetur
med en av weaslene, som nettopp var blitt reparert. De kjørte ned til kaia, men
flere hundre meter av denne var brukket ut, og weaslen havnet i sjøen. Bertil
Ekström, John Jelbart og Leslie Quar druknet, mens Stig Hallgren kom seg opp på
et isflak og ble reddet i land etter 13 timer.
Etter at et par mindre sledeturer også var gjennomført, var det igjen
klart for vintersesong på Maudheim. Ekspedisjonen var, som vinteren før, for en
stor del opptatt med kontinuerlige vitenskapelige undersøkelser, men fikk
imidlertid slite med dårlig vær i langt høyere gard enn året før. I slutten av
juli foretok Dr. Wilson, assistert av fem mann, en meget improvisert
øyeamputasjon på Alan Reece, som hadde skadet hornhinnen alvorlig etter å ha
fått en steinsplint i øyet under topograf-geologturen.
Den siste sommeren ble det gjennomført tre lengre turer: Glasiologen
var ute fra september til november, mens topografene og geologenes tur varte
fra oktober til januar. Den seismiske ekspedisjonen varte like lenge.
Den 22. desember var “Norsel” tilbake i Norselbukta for siste gang. Før
skuta satte kursen hjemover, skulle blant annet et
flyfotograferingsprosjekt i svensk regi
gjennomføres. Gunstige værforhold gjorde at fotograferingen ble unnagjort på
rekordtid. På Maudheim begynte man nedpakkingen, samtidig som man ventet på at
den topografisk-geologiske og den seismiske ekspedisjonen skulle komme tilbake.
I påvente av dette foretok “Norsel” en kartleggingstur langs kysten, fra 5. til
7. januar.
Natt til 15. januar 1952 var alt gods brakt ombord og alle mann fra
Maudheim hadde rykket inn i lugarene sine. Neste kveld satte “Norsel” kursen
hjemover.
Maudheim ble besøkt av en norsk antarktisekspedisjon i 1960, og da
stakk bare snaue 2 meter av det 10 meter høye meteorologiske tårnet opp av
isen. Nå er stasjonen forlengst begravet av snø og is.
Kilder:
John Giæver, Maudheim - to år i
Antarktis, Oslo 1952
Aschehoug og Gyldendals
store norske leksikon, Oslo 1983
|
